Release The Bats: 2002-2012

Release The Bats var en åpensinnet svensk label som i årene 2002-2012 spanderte på oss en serie med plater av mangfoldig art. Stikkord er fri musikk i alle fasonger: Støy, folk og pop et stykke utenfor allfarveien, men som ofte fant veien rett til hjertet. De aller fleste utgivelsene kom i små opplag, men er vel verdt å jakte på. Som disse her:

Ducktails: Backyard (2009)
Shimmering Warm And Cloudy
New Jerseys Matthew Mondanile aka Ducktails tilhører en krets som bedriver hjemmelaget drømmepop, sfærisk støy og/eller skrudd retro-elektronika – forsøkt samlet i en ny fellesbetegnelse av The Wire (#306) som ’hypnagogic pop’. Fremste musikalske kjennetegn er inspirasjon fra drømmenes verden, New Age, post-noise og 80-tallets populærkultur (fra filmmusikken til Ghostbusters og lyden av mikrobølgeovner til kitchy slagere). Ytre særtrekk er f.eks DIY-estetikk med CD-R/kassettutgivelser gjennom nye nettverk som Shdwply Records og Olde English Spelling Bee. Artister som The Skaters og Ariel Pink, eller etiketter som Volcanic Tongue og Fonal, faller inn i det som av enkelte kan kalles en ny kategori, men som andre kanskje vil se mer som en forlenger av lignende frilynte musikalske tradisjoner, enten det omtales som frifolk, lo-fi, psykedelia eller rett og slett undergrunnsmusikk. Vi skal ikke vurdere keiserens drakt riktig ennå, men registrer med velvilje at det som alltid spirer i utmarken.

Åkkesom, Matthew Mondanile føyer seg pent inn i rekken av enslige unge menn som fyller tiden med å sy sammen melodisnutter og lydbiter ved hjelp av egne verktøy. Backyard er en samling låter tidligere utgitt på diverse kassettutgivelser, spilt inn eksempelvis ’in a toolshed out of a Fender Super 60 amp’. Mondanile unnfanger sine skimrende popdrømmer på simpelt vis, der de 21 låtene (75 minutter) er som flimrete super-8 opptak fra en fordums sommer. Lyden er selvsagt skral, noe som forsterker det funklende sløret som svaier mellom lytter og utøver. ’This is laidback music for late, late summer nights’ som Release The Bats sier det, og fra en sommer som ikke har smilt på disse breddegrader i år, så fungere Backyard desto bedre som erindringer fra en sommer som kunne vært. Sjekk låttitlene for ytterligere å komme i rett stemning.

Backyard er i det store og hele en instrumental affære, med sammenvevde skisser av gitarer og keyboards, sprukne lyder med varm klangbunn og impulsive utfall av ymse sort. Det kommer frem i både trancesøkende dronejammer (nær kvarterlange ”Dreams In Mirror Field”) og på mer håndfaste snutter av gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgia. Det er kanskje ikke helt fair å vurdere det uferdige aspektet hos en artist som tydeligvis dyrker den primitive estetikken til det ytterste. Men til tross for en gjennomgående stilsikker tone, er Backyard vel så interessant for å følge Mondaniles tidlige karrierefase, som et fullendt mesterstykke av en plate.

Backyard er sluppet i kun 500 eks.

Hanna Hirsch: Tala Svart (2008)
14 nyanser i brunt

Vi har inga frågor, bara svar/Vi vill berätta allt

Den svenske filmen La Den Rette Komme Inn er ikke bare en vampyrfortelling. Det er også portrett av en tidsperiode og en oppvekstskildring fra den triste forstaden som, blant annet, handler om å bryte ut av en ensom tilværelse og å finne seg selv i den urolige fasen mellom barndom og ungdom. Det var noe ved hele stemningen i denne filmen som er genuint svensk. Noe av det samme kan overføres på debutplaten til Stockholms Hanna Hirsch (oppkalt etter en svensk kunstner), både i tematikk (frustrasjon, tenåringsangst, sårbarhet) og tidsperiode (1970-80-tallet). Men også dette nesten ubestridelig svenske som ikke har noen umiddelbar parallell i Norge. Et velkjent moment er at det går en rød tråd i svensk fortellertradisjon, fra visesangerne via Ebba Grön og til Håkan Hellström, en tråd som fremdeles nøstes og som er sterkt tilstede også her. Mer i form av nevrotisk powerpop enn breial punk, men med røtter i begge retninger.

Mina nerver är i obalans, hjärtat slär i otakt/Men det spelar ingen roll

14 låter, 30 minutter. Det er tiden det tar å komme seg gjennom Tala Svart fra start til slutt. Men hver tominutter utgjør en ubrutt kjede hits fylt av så mye ungdommelig pasjon, desperasjon og svartsinn at jeg etterlates halvt svimeslått av glede.

På sin MySpace-side oppgir kvintetten band som Blondie, Germs, The Go-Go’s og et ’awkard Buzzcocks’ som referanser. Tala Svart er da heller ikke platen du går til for musikalsk nyoppdagelse. Hanna Hirsch er ukomplisert og ujålete trallpunk, det går rett fram og i høyt tempo hele veien, kun avbrutt av en ballade akkurat halvveis. De skal heller ikke framheves for sin tekniske briljans, verken i instrumentføring eller vokalbruk, men det låter tight og akkurat passe skranglete. Vokalist Siri (de har ikke etternavn, disse svenskene) beveger seg hele tiden på randen av kollaps, men med en ektefølt trang til å blåse ut som får det til å fungere. Det er nettopp en slik fandenivoldsk guts, en brennende vilje, som bærer – og løfter – Tala Svart.

Bak det utrettelige drivet finner vi så en god porsjon skandinavisk dunkelhet. Tala Svart er mollstemt, og nesten alle tekstene omhandler det mørke på ulike måter, både i konkret forstand og i en mer overførbar tilstand (mentalt, om fremtiden etc.). Av og til vipper det over i litt tenåringsdagobok-emo, men sterkest er inntrykket av at dette er ufiltrert og autentisk. Tala Svart er upolitisk, men likefullt samfunnsbevisst i sine skarpe skildringer av byens monotoni, innbyggernes apati og egen usikkerhet.

Vi är kvar här, ger röst åt oron där du står; skriker och bråkar/Misförstådda satans barn, vi har vår plats här/Helt utan framtid och besvär

De gjør ingen voldsom innsats for å utvikle sin basisformel. Det vil vel for enkelte virke stilrent, mens andre sikkert vil klage på manglende variasjon. Jeg anbefaler uansett en liten dose hver dag som botemiddel mot dagligdags kjedsommelighet og A4-tankespinn. Og jeg anbefaler deg å handle raskt. Den er bare utgitt i 500 eks. og i lekker innpakning. Dette er en plate som om kort tid vil bli ettertraktet fra det mest oppløftende skandinaviske bandet jeg har hørt på lenge. Jeg spår en lysende framtid omsluttet av mørke.

Heavy Winged: Spreading Center (2009)
Mayhem i to akter
Heavy Winged er virkelig i ferd med å gjøre seg gjeldende på støyrock-scenen. De siste tre-fire årene har de pumpet ut en rekke utgivelser på supre miniselskap som Foxglove, Three Lobed og Not Not Fun, da gjerne CD-R i underkant av 100 eks. Nå har turen kommet til Release The Bats. Spreading Center er trykket i 500 eks. og bør finne et hjem hos alle som liker å dykke ned kranglevoren bråkerock merket psykedelisk lo-fi. Spreading Center er to lange kutt (”Loudon” 26:15 og ”Strigoi” 26:05). Begge er innspilt live på to ulike steder i USA (Davis, California og New York).

Trioen spiller i en drøss andre mer eller mindre obskure band fordelt på hjemstedene i Brooklyn, Portland og i Vermont (Eternal Tapestry, Bloodbiker, Parlor Wit, Lilum for å nevne noen), denne settingen ser det ut til at de vier jambasert noise. ”Loudon” åpner ganske offensivt, særlig med et trommespill som nærmer seg dødelig metall, psycha gitarsoloer og en hamrende bass. Lydmessig er det ganske simpelt, men det er ikke vanskelig å se for seg at Heavy Winged må være formidable live. Ren maktdemo. ”Strigoi” starter sfærisk og bygger seg opp med noen Sonic Youthske gitarlinjer som aldri blir helt forløst. Heavy Winged åpner ikke melodiske dører, men graver seg gradvis ned i gjørma og ruller seg rundt i dritten mens de drukner i feedback. Jeg liker det! I likhet med førstekuttet trekkes også ”Strigoi” opp igjen, og de siste ti minuttene viser bandets mer søkende sider – eller kanskje de rett og slett ikke klarer å stoppe? Spreading Center er to litt for lange, men mildest talt forrykende spor av et band som spiller som jordskorpa skulle revne under dem. De kommer nok også best til sin rett i trangt, svett klubblokale en sen kveld, og denne platen gir en smakebit på hvordan det kan arte seg.

Nonhorse: Haraam, Circle Of Flame (2006)
Disco for slemme barn
Slik kan det gå når noen låser Gabriel Lucas Crane inn på lukket avdeling i noen dager, med kun en morken kassettspiller og noen utgamle tapes å forlyste seg med. Haraam, Circle Of Flame består av tape-manipulasjon, klipp-og-lim med funnen lyd, gitarstøy og diverse lydfragmenter som settes sammen på noe uvørent vis. Platen er delt i 13 spor, hver av en varighet på 3.14 (eventuelle matematiske/bibelske tolkninger overlates leseren).

Hvem er så denne Gabriel Crane? Han er nok mest ’kjent’ som medlem av Wooden Wands Vanishing Voice. Wand aka James Toth har blitt en ganske streit singer/songwriter, mens hans partner tydeligvis har interesser også i helt andre retninger. For det er ikke vennlig lytting dette. Crane skaper en slags lo-fi industriell, flammeslikkende analog støy med skarpe, metalliske klanger og brå, ubehagelige brudd. Noen av de mest voldsomme partiene kan minne litt om det Michigan-scenen driver med og band som Hair Police og Wolf Eyes. Men Nonhorse oppnår sjelden helt den samme slående effekten. Jeg synes ikke dette er så fryktelig interessant å høre på over tid, jeg finner få naturlige åpninger videre inn musikken, en dypere forståelse av den – eller et prekært ønske om å jobbe særlig mye med saken. Det finnes en drøss band og artister der ute som gjør relativt lignende ting, noen likelydende, noen mer spennende.

Når det er sagt; deler av materialet er ganske besnærende, selv om hvert enkelt spor er underordnet sammenhengen. Det er særlig et midtparti på denne platen med litt større fokus på gjenkjennelig musikk. Spor 6 trekker inn en frittgående saksofonist, og antydning til en form for destruktivt stammerituale på de nærmeste låtene er heller ikke helt å forakte.

Raccoo-oo-oon: Is Night People (2006)
Io-oo-wah-wah
Denne gjengen holder til i Iowa City, og i likhet med sine musikalske åndsfrender i Davenport (fra Wisconsin), Marylands Animal Collective eller Sunburned Hand Of The Man fra Massachussetts så er Raccoo-oo-oon (bare elsker det navnet) nok en freakbande fra Amerikas småbyland, slike som popper opp over alt nå for tiden. Ikke helt ulike disse tre, utemmede og ville skapninger som de er, Raccoo-oo-oon strekker det remmer og tøy kan holde i løpet av en passe kort skive.

Is Night People ble opprinnelig utgitt på kassett i 2005, og presenterer et band i fri utfoldelse. Rumperistende, hårslengende, danseravende og frihetsberusende; her er det mye energi som skal forløses! Av og til som et tidlig Butthole Surfers raljerende sammen med MC5, eller Sun Ra krysset med The Stooges er Raccoo-oo-oon et fyrverkeri av psykedelia, støyrock, frijazz, punk og avantfolk. Med møkkete grooves, et solid fokus på rytmer, dissonante gitarer og knapt forståelige stemmer (skrik, chants, kra-kra-kra) graver disse vaskebjørnene godt ned i søppelbøttene for å finne sitt eget uttrykk.

Til lyden av et fugleskremsel som langsomt våkner til live, dyreskrik og marsjerende trommer, senkes solen og nattmenneskene samles på et eller annet jorde for å tenne bål og utøve sine merkelige ritualer. Antakelig maskekledde, med maling i ansiktet og fjær på hodet starter de sin nattmesse. Har du sansen for både Sonic Youths asfaltgitarer, dyriske syrejammer og Sunburneds frifolk-funk så er Raccoo-oo-oon bandet du har ventet på. Is Night People er på ingen måte en perfeksjonert plate, det er heller det utprøvende og mangetydige som er Raccoo-oo-oons styrke. Dette er et band det skal bli mer enn spennende å følge fremover, selv om disse opptakene faktisk er fetere enn senere ting jeg har sjekket fra dem.

Release The Bats har for øvrig spandert et nydelig omslag på Is Night People, med gulltrykk og tegninger av bandets egen Shawn Reed. Space is the place, også langs de endeløse jordene i midtvesten!

Raccoo-oo-oon: s/t (2008)
Slipp vaskebjørnene fri, det er vår!
Dett var dett. Raccoo-oo-oon rakk på kort tid å gi ut et knippe skiver og en haug med singler og kassetter før de nå vender tilbake til skogen, søppeldynga eller hvoren de nå går. Triste nyheter for oss som ble glad i dette bandet, men de gode er at medlemmene allerede har spredt sin smitte over flere prosjekter (Wet Hair, Trash Dog, Pukers). En annen gla’sak er selvsagt herværende plate, en selvtitulert finale på 75 minutter som sørger for at karrieren avsluttes på topp. Den har inkludert villmannspunk, galaktisk friformjazz, tribal krautprog, utemmet skogsmystikk, primal no wave og pling-plong (særlig gjennom improvisasjonsserien Mythos Folkways). Med andre ord et band som lett havnet i den romslige frifolk-kurven, men som likevel falt utenfor alle forsøk på å bli plukket (som igjen er et genretegn i seg selv).

Jeg påspanderte store ord til forgjengeren Behold Secret Kingdom (2007), som jeg beskrev som ’en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd’. Raccoo-oo-oon har på ingen måte blitt snillere i løpet av året som har gått. Det ramler i vei med spor 1, som en session mellom Butthole Surfers cirka 1986 og Sunburned Hand Of The Man 20 år senere. Det er overstyrt, ufint og stygt – og det er i denne sammenheng et klart kompliment. Spor 2 beveger seg mer over i undringsfulle merksnodigheter med fløyteaktige ulyder, droner og mindre fokus på hestekrefter. Der spor 1 viser Raccoo-oo-oons forkjærlighet til buldrerocken, er dette mer atonal og løst sammensatt stammemusikk. Og slik går no dagan. Det er i dette ulendte terrenget Raccoo-oo-oon hele tiden har befunnet seg, og det er her de ender sine dager. Nærmere bestemt med tre massive beist på rundt kvarteret hver som alle går dypt ned i galskapens vanskelige materie på ulike måter. Raccoo-oo-oon (som ikke har tittel på verken plate eller låter) gis ut av alltid fabelaktige Release The Bats, og er begrenset til kun 1000 eksemplarer. Ingen grunn til å vente, dette er 75 minutter med rå, ubehøvlet og mind blowing freakness. ’It’s deconstruction time again’, som utgiver sier det. Jepp, og det for siste gang.

Shepherds: Loco Hills (2007)
El Loco
Brooklyn-banden Shepherds er satt sammen av folk som kan risikere å være kjent fra tidligere. Medlemmene her kan knyttes til for eksempel Woods, Meneguar, Castanets og Nonhorse, og det er mulig å tenke seg at de ikke akkurat streber et gull og grønne skoger i sitt musikalske virke. Vel, grønne skoger er det mulig de drømmer litt om, men heller ikke Shepherds vil nok bli en rakett på Billboard-listene. De lager bra saker uansett.

Sikkert er det i hvert fall at dette ’stjernelaget’ setter pris på noen solide jam-runder i sirkulær fredspipetilstand på et eller annet loft i Williamsburg. Loco Hills virker å være en ren jamsession, og slike kan som vi vet ha en tendens til å gå litt over styr. Det er derfor gledelig å melde at Shepherds har den nødvendige ballasten som skal til for å bringe det hele mer eller mindre tørrskodd i land. De fire låtene (på tilsammen 40 minutter) mister aldri kursen, faller aldri helt sammen. Åpningssporet ”Revenge” har klare krautrock-kvaliteter i aksen Can – Salvatore, hvilket betyr stødige rytmeganger og funky framdrift. Det er en åpning som ikke bare henleder tankene til storbyloft og tyskerpølse, men også til ørkenritualer, indiansk stammedans og en porsjon peyote i morgensola. Loco Hills er et myteomspunnet område i New Mexico, og det er fullt mulig å forestille seg denne musikken som bakgrunn for en ferd langs støvete veier, blendet av sol og varme på vei inn i en spøkelsesby for å drive ut noen indre demoner.

10 minutter lange ”We’re In It For The Corn” er en suggererende fortsettelse inn mot den andre siden, en psykedelisk ladet trance som etter hvert løses opp i vill, delirisk rus. ”Endless Horizon” er en langsom oppvåkning etter denne utladningen, der håndtrommer, wah-wah, drømmende chanting og skeive strenger vikler seg sakte sammen. Ikke før 7 minutter ut i tittelsporet våkner alle opp samtidig, kommer seg på beina, knytter trådene sammen og sørger for at de siste minuttene tar oss med ut av tåka, ute av heten og tilbake på landeveien med kurs for nærmeste by.

Wet Hair: Dream (2009)
Vaskebjørn goes industrial
Shawn Reed og Ryan Garbes kommer fra nå oppløste Raccoo-oo-oon, en nydelig bråkegjeng i nabolaget til band som Wolf Eyes, Animal Collective og Lightning Bolt – primal frirock fra skogen. Det er ingen overraskelse at denne gjengen gir seg til kjenne i andre prosjekter, og Wet Hair har allerede rukket å etterlate seg en stabel med kassetter og singler i små opplag. Dream er deres første skikkelige fullengder, og en ganske annerledes opplevelse enn vaskebjørnene. Reed har gitt seg i kast med analoge synther, gamle orgler, simple trommemaskiner, litt kraut, droner og elektronisk knotting sammen med en forvrengt, bablende snakkevokal. Resultatet er mer industrielt og kjølig enn Raccoo-oo-oon, mer kontrollert og også gjennomarbeidet kan det virke som. Men ikke like ekstatisk. ’Synth-punk-trance’ kaller utgiveren det, og hvis de med det tenker en blanding av Suicide og Spacemen 3, så gjerne for meg. Dessverre når Wet Hair aldri opp til den samme intensiteten som førstnevnte, eller ned til de samme dybder som sistnevnte i løpet av de fire låtene (30 minutter). Wet Hair kan definitivt bli noe, men savnet etter Raccoo-oo-oon fjernes ikke med denne drømmen.

Woods: How to Survive In/In The Woods (2006)
Sommeren på Bjørnefjell
De dro fra Brooklyn og ut til den nærliggende nasjonalparken Bear Mountain i New York, Jeremy Earl og Christian DeRoeck. Her satte de seg ned ved glenne og klimpret ut noen riktig trivelige viser, småsurt og sjarmerende skranglete, spilte dem inn på en råtten opptaker og slapp det ut på kassett. Nå er de 13 låtene remastret og gitt ut via Release The Bats, som har sørget for et pent, stort pappomslag.

De to spiller ellers i det mer gatesmarte bandet Meneguar (indierock av merket Pavement, Superchunk). Det er vel som Woods de da får utløp får sine mer primitive vaner og primale drifter. How To Survive In/In The Woods er en ganske back-to-basic lo-fi/folk-skive, hvor canadiske Eric’s Trip er den mest nærliggende referansene jeg kan komme på. Det betyr et ganske skjødesløst lydbilde og relativt strukturerte sanger, intimt og ganske vennlig, til tross for at omslag og bandnavn kan forlede oss til å tro at vi har med mer freakydeaky dyrekollektiv å gjøre. Det er da heller ingen voldsom blemme, og fans av for eksempel Animal Collective vil sikkert finne noe å like også i denne delen av skogen. Det er heller ingen tvil om at det finnes vakre melodier gjemt i det sprukne lydbildet, selv om styrken i låtene ligger noe under for eksempel det Mi And L’au leverte etter noen uker på sin hyttetur. Det skjener litt til mange kanter, og Woods blir aldri direkte umiddelbare. Men en låt som ”Broke” er hjerteskjærende vakker; ’I don’t have the money to visit you this week, but I can’t take another week without you’. Her tar Woods soveroms-estetikken og bringer den til skogs på fint vis. Blant mye hjemmesnekret hyttebygging og flasketuten peker på, de to er heller ikke fremmede for å legge inn snev av dissonans og leven for å forhindre at det hele blir altfor jovialt. Min favoritt i så måte er stygge og slemme ”God Hates The Faithless”. Om resten av skiva i hovedsak er fine leirbålsfortellinger, er dette lyden av bjørner som river istykker soveposene om natten og gnavler i seg matrester fra kjeler og kar.

Woods har definitivt noe innbydende og originalt over seg. I konkurranse med så mange band av relativt samme kaliber nå for tiden klarer de ikke helt å vekke meg opp av dvalen. Ikke så fryktelig farlig, men ganske så varlig.

Også på Release The Bats: Les mer om:
Skull Defekts, Blue Sabbath Black Cheer og Robedoor
Raccoo-oo-oon

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release (the bats).

Make Noise. Not Love: Støyfavoritter

noise
Pronunciation: /nɔɪz/
noun
1 a sound, especially one that is loud or unpleasant or that causes disturbance:
making a noise like a pig
what’s that rustling noise outside the door?
[mass noun] a series or combination of loud, confused sounds, especially when causing disturbance:
she was dazed with the heat and noise

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes
Wolf Eyes har blitt et av de førende bandene innen støyscenen. Deres store crossover-potensial, kombinert med ekstensiv turnering og kontrakt med SubPop har gjort Ann Arbor, Michigan-bandet svært så ettertraktet. Burned Mind (SubPop, 2004) var en triumf for trioen, og i kjølvannet har deres tidligste opptak blitt gjenstand for en større kult. Prisene på eBay vitner om at det finnes urovekkende mange mennesker der ute som er villige til å bruke sparepengene sine på lyder man ellers kan finne på industritomter, kraftverk, eller inne i hodet til dypt forstyrrede mentalpasienter.

Fuck Pete Larson (Wabana, 2002)
Der Untergang
Wabana har en pågående serie med nyutgivelser av titler trykket i minimale opplag, som blant annet inkluderer Sunburned Hand Of The Man og Acid Mothers Temple. Fuck Pete Larsen var Wolf Eyes’ cirka tredje skive (tittelen henspiller på en av deres tidlige platedirektører. Jeg har ingen anelse om hva han har gjort, men etter resultatet å dømme var det no’ gufne greier). Albumet ble utgitt i 600 eksemplarer i 2002, og er nok ikke lett å oppdrive nå. Her finnes to utitulerte spor på cirka 25 minutter hver. Og la meg si det først som sist, som relativt interessert i støy og støymusikk, dette er ikke lett å bli klok på. Grunnarbeidet er utført av analogt elektronisk utstyr som stappes ned i en skitten dass ved hjelp av gitarer, hysteriske skrik og hjemmelagde torturredskaper. Hele greia dekonstrueres så av en bulldozer inntil dritten renner ut igjen som musikk. Eller noe lignende.

Fuck Pete Larsen er verken spesielt aggressiv eller voldsomt utagerende, lydene som presser seg frem er mer av langsomt malende og skremmende art. Mer droner, mindre drill for å si det slik. Sammensetning kan virke tilfeldig; mer frastøtende enn tiltalende, mer irriterende enn forlokkende. Særlig spor 2 preges av klipp & lim mellom øvingslokale, limsniffing og et nært forestående krigsscenario. Det er ikke vanskelig å vemmes av innholdet som spys ut. På den annen side er Wolf Eyes så kompromissløse i sin adferd at man bare må la seg fascinere. De tonesetter en verden i kaos, eller i beste fall på vei lukt mot undergangen, med en kompromissløs og humørløs jernvilje. Det gir en underlig effekt å starte en morgen med denne platen, mens fuglene kvitrer harmløst i trærne og solen blunker milde strimer av lys inn gjennom vinduet.

Wolf Eyes tøyer grenser – og det er derfor vi liker dem. Med sin enorme back-katalog sier det seg selv at ikke alt er av største interesse. Og slik vil jeg plassere Fuck Pete Larsen; vel verd å sjekke ut, ikke verd å blakke seg på.

Burned Mind (Sub Pop, 2004)
Store-Ulv
Alle som har sett Wolf Eyes live kan skrive under på at det er en uforglemmelig opplevelse, og hvis ørepluggene ligger igjen hjemme sågar en farlig en. Trioen har siden 1997 flere utgivelser bak seg enn jeg kan telle, men siden de aller fleste av dem er utgitt på CD-R eller kassett gjennom knøttsmå labels, så sier det seg selv at de er en hard nøtt å følge.

Med Burned Mind foreligger deres første på et større selskap og en økt anerkjennelse i bredere kretser er vel dermed å vente. Thurston Moore kastet glans over utgivelsen med følgende ord:

’The best record SubPop released since Touch Me I’m Sick, no shit’.

Det betyr det beste fra SubPop på snart 20 år, og det er vel en drøy påstand. Ut fra det jeg har hørt av Wolf Eyes tidligere, så innebærer ikke overgangen den store sellouten, men støyen er mer fornuftig porsjonert og lydbildet er, om ikke rent og ryddig, satt opp med en oppbygning og struktur som er mer tydelig enn tidligere. Det skaper en større sjokkeffekt enn den rene overmanningen som vi finner i ekstremstøyen hos for eksempel japanske Merzbow. For her er også flere partier med vel så effektiv ’ambient noise’. Cabaret Voltaire og Throbbing Gristle pekte vei, Lou Reeds Metal Machine Music, Neubauten, Merzbow og Nine Inch Nails har alle vært i nærheten, i dag er en del likesinnede samlet på etiketten Load Records. Dette er altså ikke den vennligste musikken du bør eie i 2004.

Omslaget gir raskt et tegn på hva vi kan vente oss. Trioen hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente. I det perspektivet tilhører de blant de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Spørsmål om dette er ’bra’ eller ’dårlig’ gir liten mening. Men blir man påvirket av musikken. Føles angst, redsel, sinne, glede? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket.

Merzbow hentet sitt artistnavn fra dadaisten Kurt Schwitters arbeid fra avfallsgjenstander. Det er også en eim av avfall som er urovekkende tilstede på Burned Mind. Se platen gjerne som et bilde på vårt moderne samfunn, hør gjerne musikken som lyden av et pulserende søppelberg som har blitt så stort at det ikke lenger kan ignoreres. Det som er av menneskelige stemmer formes som skrik, lydene som kommer ut stammer fra forkastet elektronisk utstyr som fortsatt piper, skriker og uler når det tråkkes og trampes på, skrikende feedback skjærer gjennom med massive riff og sprenger det som er igjen av elementer. Burned Mind er stanken av både organisk og elektronisk søppel. Hvis ubehag, uro og angst er følelser som er et gode for din musikkopplevelse, er den et mesterstykke. Hvis du søker fryd og glede er du på feil sted, da blir dette mest plagsomt – men det har du vel skjønt allerede.

De ni låtene (+ et bonusspor) gjør sitt ytterste for å kakke hull på menneskets hodeskalle. Etter mitt skjønn har Wolf Eyes lykkes med dette, for med åtte minutter lange ”Black Vomit” spikres den siste spiker i kista med en monoton gravmarsj som siste hilsen, og både jeg som lytter og hele verden rundt meg seiler avgårde som døde skrotter på vei mot ukjent land.

Til slutt en liten bonus i form av nok en smakebit fra deres kommende album No Answers Lower Floors:

Lightning Bolt
Lightning Bolt er bass og trommer. Lightning Bolt er maks lydstyrke. Lightning Bolt er garasjerockens onde hevn. I slekt med japanske støybrødre (Ruins, Zeni Geva), men også med røtter til gromme powersøsken (Melvins, tidlig Nirvana, Hammerhead), thrash (Slayer) og frijazz høres Lightning Bolt kanskje utilgjengelige ut, men sannheten er tvert om. De bringer rocken tilbake til noe opprinnelig, henter ut en urkraft slik kanskje Chuck Berry og Little Richard virket på 50-tallet. Bare bråk og leven for de utenforstående, forbudt og forlystende for de som våger seg inn.

Lightning Bolt (cvltnation.com)

Fra basen Fort Thunder fyrer Brian Chippendale og Brian Gibson opp maskineriet sitt og inviterer over på en grusom ødeleggelsesfest som kan høres fra bakhagen i Rhode Island til langt ned mot New York City. Etter det er over ligger du og vrir deg i spasmer, ørene skjelver og kroppen er maltraktert. Og du tigger jommen meg om mer!

Ride The Skies (Load, 2001)
Fight Club
Først og fremst et liveband, Lighnting Bolt klarer også å styre noe av sin høylytte villskap inn på plate. Og Ride The Skies er en primitiv og voldsom opplevelse. Gibsons maskinelle bassriff og vegg av lyd (jeg aner ikke hvordan han får det til, men det høres tidvis ut som en 15 000 watts tanks), Chippendales stemme som av og til sender ut kommandoer som kommer fra en sprukken radio og hans ekstreme dunking – mannen slår jo med livet som innsats i hvert beat, og så det voldsomme øyeblikket da alt eksploderer sammen med overdøvende kraft og styrke. Det gjør dette bandet til noe ganske spesielt. Nå klarer de ikke helt å holde intensiteten, som i det voldsomme tittelkuttet, hele veien ut, og mot slutten er det som om de blir overmannet av seg selv. Uansett, Ride The Skies er en totalopplevelse der Frank Zappa, Ruins, Suicide og Mötörhead kvernes sammen, gjerne i en og samme låt. Og du har nok aldri før hørt Fader Jacob framført i en så halsbrekkende versjon.

Lightning Bolt er verken støy eller kaos, det handler mer om presisjon, timing og dynamikk. Det kan være partier som aller mest er smertefulle, men når de slår til så treffer de deg i mellomgulvet og i hodet og i hjertet, og du føler deg som et medlem i Fight Club, og tar slagene som støter inn i kroppen din med glede. Men først og fremst er Lightning Bolt primal rock’n’roll skrudd på full guffe og fremført med livet som innsats, akkurat slik rock’n’roll skal være.

Wonderful Rainbow (Load, 2003)
Assassins
De skjærer inn til beinet, Lightning Bolt: To medlemmer; trommer, bass og kompromissløse ordre fra en sprukken mikrofon skaper nok energi til holde en atomreaktor i drift. Det er det hele, og likevel så totalt. Ingen unødvendige mellompartier, ingen lange ventepauser, ikke noe fancy instrumenter. Med Wonderful Rainbow har de lykkes i å klemme den fryktinngytende, tumultøse kraften de presterer ute blant folk inn på en bitteliten harmløs disc. Det er hemningsløst, komplett vanvittig og det er skummelt vanedannende. Og best av alt – man kan også lytte til det.

De 10 sporene her varierer i lengde fra snaut minuttet til over syv minutter. Også den stilmessige variasjonen gjør Wonderful Rainbow til mer enn en 40 minutter lang torturscene. Det er riktignok partier her av mer kakofonisk art, skjærende feedback og rennende støy, men alltid med vissheten om at før eller senere, helst før, så eksploderer de med en presisjon, dynamikk og kraft som griper hardt rundt ballene dine (hvis du er gutt), slår opp i mellomgulvet og fyker ut av halsen din som et eneste langt primalskrik mens du spreller rundt på gulvet i spasmer og river med deg alt i umiddelbar nærhet.

Noen støt fra Lightning Bolt kan vekke den mest sedate lytter opp fra dvalen som kommersiell musikk daglig forsøker å lure oss inn i. Den vil nok også gå hjem hos de som anser musikk mer som straff enn glede. Punish me, ya bastards.

Power Of Salad & Milkshakes (Load, 2002)
The Power Of Sound
Turnéfilmer av denne typen blir som regel utgitt med tanke på et større opplag, og vi seere er dermed vant til følge artister som opptrer i svære haller, omgitt av et hoff og avsondret fra fansen med sperringer og kraftige livvakter. Det kan i og for seg være spennende nok det, men det er jo de færreste forunt å opptre under slike forhold. The Power Of Salad… tar oss med til en verden de aller fleste artister kan relatere seg til, men presenterer et band som er langt mindre kjent for massene.

Med denne 70 minutter lange filmen får vi være med på store deler av Lightning Bolts sommerturné 2001, fra Providence via Texas til California og hjem igjen. Det er en ferd i all sin enkelhet; to lavmælte, hyggelige artister som har spilt sammen siden 1995 drar rundt i en leiebil og deler turnélivet sitt sammen med en kameramann i baksetet som fanger opp detaljer som skitne fingernegler, simple overnattingsforhold, lapping av klær og en flom i Texas. Ganske udramatisk i kontrast til musikken de spiller, men en mulighet til å komme tettere innpå et undergrunnsband og de miljøene som finnes rundt disse. Peter Glantz og Nick Noe som står bak filmen har redigert mye i etterkant, og bygger avsnittene i større grad rundt temaer enn kronologi. Både bilde og lyd er av vekslende kvalitet (vekslende mellom dårlig og crappy), men med det statiske overvåkningskameraet de bruker på mange av liveopptakene klarer de å fange opp noe av den energiske og råe nærheten som alltid vibrerer mellom The Lightning Bolt og deres publikum.

The Lightning Bolt må være et av vår tids mest kompromissløse band. De spiller hardere, høyere og lengre enn de fleste, er et sammenhengende sonisk angrep av ren råskap, energi og urkraft. Maskekledde Chippendale slår nærmest trommesettet i filler hver kveld, av og til skriker han ut noen ord i den ødelagte mikrofonen han har tapet fast inne i munnen sin. Gibson står stiv som en statue med sin monotone plukking på bassen, som gladelig utvikler seg til brutal kakofoni. Duoen utgjør en samlet enhet der improvisasjon og forståelse av hverandres utfall er vesentlig, og selv om nærmest umenneskelig støy er en viktig del av deres uttrykk, er det gjennom dyktighet og timing de vekker til live en begeistring hos de som ser på, og rører ved strenger de færreste band, uansett genre, er i nærheten av.

Kamera står ofte plassert bak Chippendale og fokuserer ned på publikum, og nærbilder av disse er i verd filmen alene. Mens Lightning Bolt forsøker å ødelegge trommehinnene til alle i umiddelbar nærhet er det ikke rent lite artig å følge ansiktuttrykkene og ikke minst bevegelsene til folket. Fra tvil og mistro omvendes de raskt inn i primitive dansescener og tranceaktig adferd. Bolt sitter alltid tett opptil folket, (tett som i 5 cm) og på enkelte scener opphører skillet mellom utøver og tilhører. Alle blir ett, smelter sammen i villskap og glede. Enkelte ser ut som de har gjort i buksa, noen holder seg for ørene i smerte og andre oppfører seg som besatte. Det skjer om de spiller i hippeste Brooklyn eller hjemme hos noen folk på et kjøkken i Lubbock, Texas. Her er det tydeligvis så hett at Chippendale umiddelbart etter konsertslutt legger seg i kjøleskapet og blir der helt til politiet kommer.

Mellom de intense konsertopptakene er det intervjuer med ulike arrangører, publikum og fans (som uforglemmelige Pink & Brown), opptak fra øvingslokalet og kunstnerkollektivet Fort Thunder hjemme i Providence. Det er ikke all verden av ekstramateriale her, men to skrudde animasjonsfilmer akkompagnert av duoen er verd å få med seg.

Vær forøvrig litt forsiktig med å skru opp lyden, det er som nevnt ikke noe hifi-kvalitet på disse opptakene, og akkurat som Lightning Bolt hele tiden truer med å ødelegge ører og sitt eget utstyr kan de også være kapable til å destruere ditt hjemmekino-anlegg i samme slengen.

The Power Of Salad… er ikke den mest avslørende musikkfilmen du vil se i år, men her er det i hvert fall noen scenebilder og konsertopptak som det trolig er lenge siden du både har sett og hørt maken til. Dette er en hyllest til alle hardtarbeidende band, og til alle de ødelagte kroppene som følger i deres farvann – og det er en rockumentar du ikke bør la være usett.

Sightings (Jagjaguwar, press)

Sightings (Jagjaguwar, press)

Sightings
Brooklyn-bandet Sightings er allerede syv plater ut i sin karriere. Da jeg i 2004 beskrev dere tredje skive, Absolutes, var det med referanser til industriell støy, et maskinelt armageddon av lo-fi no wave der larmende skrik og buldrende kaos var formildende trekk. De er  veteraner innen sitt særegne uttrykk, men holdningen er fremdeles utforskende – og ikke minst stadig i utvikling.

Absolutes (Load, 2003)
Metal Man Machine Music
Utenfor der jeg bor er de i ferd med å rive ned store bygninger. Hver dag dirrer hele kvartalet av tunge kjøretøy og redskaper, byggverk knuses, støv og røyk vitner om det som en gang var. Da jeg her en dag åpnet vinduet for å ønske dette vårens fuglekvitter velkommen var det sammen med NYC-bandet Sightings på øret. Det merkverdige var at lytteropplevelsen ikke ble ødelagt av alt levenet på gata, snarere tvert i mot. Det var ikke bare vanskelig å skille mellom buldrende gravemaskiner og bulldozere som dekonstruerte bygårder, og det som kom ut av høyttalerne innenfor. Faktisk så passet de to lydformene merkverdig godt til hverandre, og bidro til at skillet mellom støyende arbeid og ditto musikk opphørte. Art by accident, med andre ord.

Jeg lukker likevel vinduet i et forsøk på å beskrive den mer kunstnerisk bevisste delen av musikken. Sightings er en trio fra New York, og Absolutes er deres tredje utgivelse. Her snakker vi om ekstrem terrorstøy frembragt av kun gitar, bass og trommer – ikke store maskiner og elektrisk verktøy. Med hjelp av såpass enkle virkemidler skaper de et helvete som bryter ned, river og ødelegger alt rundt seg, knuser vinduer, sparker inn vegger og borer så kraftig at murveggene flises opp. Deres kompromissløse form for lo-fi no wave og hvit støy gir begrepet skitten arbeiderklasserock en ekstra dimensjon.

Absolutes åpner med fryktinngytende iver (“White Keys”), men når de tre herrene får tenkt seg litt om så tar de det mer med ro og går møysommelig til verks. Med drill, slegge og vinkelsliper tar de for seg rom for rom, eller skal vi si låt for låt, og knuser alt med ukuelig vilje. Arbeidslederens stemme bryter av og til gjennom, men bare som sprukne skrik som knapt nok er hørbare over larmen rundt. Det sier seg selv at det ikke er mye rom for melodier eller ordinære strukturer her. Alt braker sammen og faller i hop i buldrende eksplosjoner, men det er også en energi og en maskinell rytme i dette tilsynelatende kaoset som avslører at her skjuler det seg spor av møkkete primalrock langt, langt der inne.

Absolutes er ikke en plate for dagen derpå eller noe man setter på for å slappe av. Det herjer en intens smerte over det Sightings driver med, men for de som søker det ekstreme så er dette absolutt en godbit, være seg i små doser eller på maks styrke som en overmannende opplevelse. Platen kan også leses i en større sammenheng; en lydcollage av en verden i kollaps, som bilder av en skrekkelig fremtid, et nihilistisk uttrykk. Enten-eller, Absolutes er lyden av et band som faller sammen etter måneder med endeløs jobbing der alt av lydanlegg for lengst er sprengt i småbiter – det er musikk i sin ytterste konsekvens som tvinger deg til å ta stilling også til det ubehagelige. Og en plate en reddhare som meg nok ikke kommer til å slite i filler.

Utgiver er ikke overraskende Rhode Islands Load Records (Lightning Bolt, Neon Hunk, USAISAMONSTER), Amerikas fremste selskap innen kompromissløs støy og voldelig atferd. Til og med i dette selskapet er Sightings for noen utskudd å regne.

City Of Straw (Brah, 2010)
Huffing, puffing and blowing it all to pieces
City Of Straw møter vi et band som fremdeles er opptatt av drillende lyder, boring og diverse former for knasende leven. Vi møter også et band som har beveget seg langt opp mot et mer – melodisk er å ta litt hardt i – men et gjenkjennelig uttrykk målt mot ordinære rockstrukturer. Uten å kjenne deres to foregående plater, Mark Morgan har funnet en renere stemme, med mindre skrik og skrål denne gang. Da han vrenger innsiden blir det nærmere despvokalen til Jesus Lizards David Yow, andre steder, som på det forstyrrede og litt for lange tittelkuttet fremstår han mer i tråd med beksvarte predikanter som Nick Cave (Birthday Party) eller Alan Vega (Suicide).

Det gjenspeiles også i musikken. De viser gjerne sin mer trasha side med rene i-trynet-låter av punka energi, men den creepy støyen er vel så ofte porsjonert ut i en mer minimalistisk, nærmest rytmisk form. Tenk New York tidlig på 80-tallet med no wave og post-disco, et lite opplyst sted der Glenn Branca møter Liquid Liquid. Resultatet er slående. Sightings makter å bringe elementer sammen på et vis som er både egenartet, medrivende og forstyrrende. Det glassklare lydbildet gir ytterligere en effektfull virkning. Det er ikke det glade kaos som råder her, men utspekulerte doseringer og målrettede soniske støt. Det kan høres ut som et elektronisk virvar til tider, men Sightings er ganske enkelt en powertrio med gitar, bass og trommer. En form som igjen har vist seg å være skrekkelig vital.

Sightings kan sies å være et brobyggerband mellom støy og rock, men det hverken på bekostning av noen av grenene eller deres egen utvikling. Snarere tvert om. På skuldrene til giganter ser de fremdeles nytt land.

Sten Ove Toft: Lit De Parade (Vendlus/Roggbiff, 2007)
”Noise Not Music” er en låt av amerikanske Wolf Eyes, en av de fremste representantene i grenselandet mellom støy og støyrock av i dag, hvis tittel viser til nyansene som fremdeles eksisterer mellom ’støy’ og ’musikk’. Mens støyrockere (som Sonic Youth, Lightning Bolt, eller våre egne Årabrot) bruker rockens språk som fundament, går støymakerne et skritt videre; oppløser rockens strukturer og utfordrer vedtatt musikkteori. Melodilinjer, harmoni, rytmemønster og intervaller blir satt på sidelinjen til fordel for fraværet av klare strukturer og andre ’ikke-musikalske’ elementer.

Støy i musikk er i seg selv et vidtfavnende felt med en historikk som minst kan spores tilbake til Luigi Russolo tidlig på 1900-tallet, videre til komponister som eksperimenterte med atonalitet og dissonans (Schonenberg, Varèse, John Cage, senere Schaeffer med sin musique concrete og Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk), og teorier som at all musikk er lyd og alle lyder er musikk. Disse foregangskomponistene la mye av grunnlaget for utviklingen av støymusikk (la oss holde fast ved begrepet) i moderne tid, som med unntak av Arne Nordheim ikke var påvirkninger som nådde hit før på 80-tallet. Tidlige innovatører som Famlende Forsøk og Andrej Nebb kan nevnes blant artister som tidlig fant inspirasjon i industri og no wave. Sentralt står miljøet rundt dbut og Origami, med for eksempel Tore H. Bøe og Kai Mikalsen, og senere Helge Sten (Deathprod) og Lasse Marhaug som preger dagens norske scene.

Sten og Marhaug representerer to ulike retninger innen støymusikk, og begge har vært innflytelsesrike i Norge. Sten med sin organiske, minimalistiske tilnærming og Marhaug som med sin bakgrunn fra metallen, oftere har presentert støy slik mange forbinder begrepet i forbindelse med musikk; som noe forstyrrende, alarmerende, fysisk krevende og intenst: noise – nausea.

Med tiden flyttes grenser for hva som oppfattes som støy. I en tid der industrialiseringen og samlebåndsproduksjon er over og radioapparatet tør være en relativt velkjent innretning stilles nye ’krav’ til relevans. Vi har fått stadig mer ekstreme varianter av støy (white noise, harsh noise, noisecore), som har nådd et nivå og har en historie som ikke lenger er avantgarde i seg selv. Nå som alle lyder er musikk, all musikk er like mye verd, hva skal da til for å lage støymusikk som bryter med det vedtatte og sier noe om vår tid?

Sten Ove Toft (fra Haugesund) har rukket å bli en veteran i den norske støyscenen, om ikke like velkjent som Marhaug, med bakgrunn fra blant annet Norwegian Noise Orchestra, Røyskatt, Waffelpung og Ryfylke. Han er dessuten involvert i musikk som interessert entusiast, og kan stilles medansvarlig for en rekke av de mer spennende konsertene som arrangeres i Oslo (gjennom serien Dans For Voksne). Han er ikke kjent for å pumpe ut solomateriale i like heseblesende tempo som visse andre i kretsen, så det er verd å ta notis når han nå leverer fra seg Lit De Parade.

Det mørke omslaget, der bare omrisset av en bygning så vidt kan skimtes (slakteri, likhus?), ønsker oss velkommen til hans verden. Vi skal altså inn i mørket. Toft framstår ikke her som en ekstremist som tyr til billige sjokkeffekter, men maner heller fram urovekkende bilder avbrutt av korte sekvenser med støy for å frigjøre en trykket stemning av ubehag. Det er noe avventende over musikken og foruroligende i oppbygningen som krever god tid for lytteren, som gjerne bør isolere seg fra omverdenen med hodetelefoner og høyt volum under avspilling. Da kommer detaljene opp i dagen, og ikke minst kan tankene spasere fritt og danne en høvelig hodefilm til denne musikkens mange avskygninger.

Det er mulig å plassere Sten Ove Tofts uttrykk et sted mellom Sten/Marhaug i den norske tradisjonen. Materialet er preget av helhetstenkning og planlegging, der kontroll og strukturer spiller en likeverdig rolle som kaos og forstyrrelser. Det er partier her som har mer til felles med ambient, som er rent ut vakkert, men også mer ubehagelige høyfrekvenser og tung, langsom industriell pust. Spenningsfeltet Toft skaper befinner seg nettopp her, i møtet mellom lange, dvelende droner, forsiktig knitter, vrengte feltopptak og harsk, flammende støy.

Dette er en form han er kjent for også fra tidligere utgivelser. Grepene er dermed utprøvd før, og han tilfører ikke selve stilen eller sin egen karriere noe revolusjonerende. Men han behersker formen og tjener på tålmodighetens kraft, en insisterende vilje og evnen til å skue inn i et mørkt sinn. Toft bør likevel være mer enn kapabel til å utfordre seg selv i enda større grad også som soloartist. Lit De Parade byr ikke på noen overraskelser utenfor gitte rammer. Det gir et noe akademisk, konservativt inntrykk, som kanskje et par overløpere fra andre miljøer kunne bidratt til å oppheve. Sett i lys av den norske støytradisjonen føyer denne seg dermed mer inn, enn å representere noe brudd. Isolert sett og under de rette forutsetninger er Lit De Parade en tidvis rystende opplevelse.

Sten Ove Toft befinner seg i grenselandet, the twilight zone, mellom lys og mørke. Da taler det til hans store fordel at han ikke har endt opp med en plate som bare er grå og disig, men som snarere fremhever kontrastene. Filmversjonen gis 18-årsgrense!

Opprinnelig publisert på ballade.no 23.11.2007

Hair Police (issueprojectroom.org)

Hair Police
Lexington, Kentucky-bandet Hair Police kjennes i støykretser som relativt likesinnede med Wolf Eyes, Sightings og Neon Hunk. De har siden sin spede start hjemme i kjelleren tidlig gitt ut en rekke plater og på kort tid skaffet seg et hedersnavn blant de av oss som er tolerante ovenfor dekonstruksjon og angstfremkallende lydcollager. Turnévirksomhet med Sonic Youth har heller ikke dempet hypen rundt denne trioen.

Les intervju med Hair Police hos Dusted

Drawn Dead (Hanson, 2005)
Tsjernobyl
Enkelte plater er av slik art at man skal være ytterst varsom før man begir seg ut på lyttetur. Drawn Dead er eksempel på en skive man i hvert fall ikke bør sette på mens man opererer tungt maskineri, justerer finelektronikk eller sliter med søvnvansker. Det du får servert her kan gå rett inn i nervesenteret og slite kroppen din i småbiter. Eller du vil riste på stereoanlegget ditt til det faller fra hverandre og lure på hva i huleste som er i veien. Er du fortsatt med?

Drawn Dead er utgitt kun i 1000 eks. på Hanson Records, som drives av Wolf Eyes’ Aaron Dilloway. Utgivelsene hans kjennetegnes gjerne av enkel estetikk, og dette er intet unntak. Eneste tegn til informativ tekst finnes på innsiden, linjen ’I woke up this morning to find myself drawn dead’ angir noe av humøret her. Det er en uhyggelig, mørk ekstremisme over disse fire utitulerte sporene/30 minuttene. Musikken høres ut til å være improvisert og bearbeidet i et atomkraftverk fra helvete og mikset i et torturkammer. Det er ikke nødvendigvis voldsom eller plutselig dramatikk over Drawn Dead, mer en konstant, nærmest ambient trussel. Brennende knitring avløses av plagsomme borrelyder, noe som knuses, utstyr som ødelegges, forråtnelse og undergang. Som Hanson selv sier det: ’This record is so dark, you can smell the burning flesh and will have to shake the human ash from your clothes after each listen.’

Drawn Dead følger dermed bandets trend fra støykaos over mot mer presis og målrettet industriell larm. Og det er jo vel så effektivt. Lavbuldrende gitar-feedbacks, vrengt metall og underliggende hvit støy danner grunnlaget for denne post-industrielle trippen. Konstant og noe likelydende er den, og det hadde ikke skadet med en forløsende utblåsning eller to, bare for å bli påminnet om at man tross alt er i live, mener jeg.

Det krever med andre ord sin mann å sette på denne platen. Men av og til, når man er i stemning for total ødeleggelse og kollaps så kommer den absolutt til sin rett. Velbekomme.

The Skaters (holymountain.com)

The Skaters
Høyprofilerte og San Francisco-baserte The Skaters gjorde seg høyst bemerket for både sine voldsomme liveshows og mange og varierte utgivelser. Bestående av Spencer Clark og James Ferraro, utga The Skaters en haug med skiver midt på 2000-tallet. I 2013 snakkes det om en mulig reunion.

Les intervju med James Ferraro på aqnb.com
Les intervju med James Ferraro på Redbull Music Academy

Gambling In Ohpa’s Shadow (PseudoArcana, 2005)
Sonic youth
Gambling In Ohpa’s Shadow er delt i fem deler, men kunne like gjerne bestått av én sammenhengende helhet. Sentralt står forvrengt chanting og desperate hyl, mens et treskverk av feedback og grovbygd støyslaps loopes gjennom et destruert maskineri skrudd på fullt volum som spilles inn på en slitt opptakskassett i en mørk kjeller langt på natt et godt stykke utenfor folkeskikken. Det bør være unødvendig å si at resultatet er både voldsomt og krevende, men samtidig er det noe tribalistisk over The Skaters som gjør de mer enn bare frastøtende (i positiv forstand). Dunkle rytmer fra åndeverdenen ramler rundt som spøkelser et sted der i bakgrunnen og skaper en folkloristisk tilhørighet, særlig fremtredende på spor 4. På over kvarterlange ”Lattice Pursed Lips” (det eneste sporet med tittel) beveger de seg også i partier over mot mer ambient/industri som ytterligere underbygger en generell ubehagelig stemning.

Det er likevel den umenneskelige kontinuiteten i støybildet som er platens sentralnervesystem, og man må orke å gå inn i dette mylderet av uro for å finne en slags struktur som (kanskje) tar form etterhvert. Jeg oppdaget til min store overraskelse at jeg holdt pusten første gang jeg hørte platen i sin helhet, og det var godt å nyte både stillheten og mine egne åndedrag da den tonet ut.

Det høres ut som James Ferraro og Spencer Clark slakter store rovdyr med sine instrumenter, med mikrofonen godt plassert i buken og blodsmak i munnen kan vi ta del i dette ofringsritualet av et album.

Robedoor (secretdecoder.net)

Robedoor
Robedoor er Britt Brown og en fyr (eller dame?) ved navn Alex som holder til i Los Angeles, men som etter alt å dømme trives best med gardinene godt trukket for solskinnet på utsiden. Her er ingen blå himmel og grønne plener, kun grå betong og svart aske. Med andre ord, slik vi helst liker det!

Les intervju med Robedoor på No Fear Of Pop
Les intervju med Robedoor på Hammer Smashed Sounds

Rancor Keeper (Release The Bats, 2007)
Zombie Holocaust
I likhet med sine mange støybrødre og -søstre nøler ikke akkurat Robedoor med å sende sine opptak ut på markedet, det er en del av støymusikkens vesen å pumpe ut utgivelser like raskt som andre bytter radiokanal. Det er kult så lenge man ikke er hardcore samler, men gjør det også litt vanskelig å vurdere de enkelte utgivelsene opp mot hverandre. I hvert fall når man ikke, som i dette tilfellet, har hørt noe særlig fra bandet tidligere. Dette er altså en jomfrutur, og jeg liker det jeg hører.

Britt & Alex lager ikke skrikende støy, mer en slags konstant masse som sakte beveger seg inn i mørket. Et rumlende trusselbilde henger ved alle de fire sporene/40 minuttene, som ikke blir like majestetisk som Sunn, men som deler noe av deres hettekledde munterhet. ‘Marerittaktige droneritualer’ og ‘en okkult atmosfære’ er da også helt konsise beskrivelser brukt om dette bandet (i dette tilfellet plateselskapet), og det leder tankene over mot bilder det er vanskelig å bli kvitt etter par netter i Robedoors selskap. De tviholder, slipper aldri taket, holder lytteren fast med et jerngrep, til og med når de trekker pusten (som i Penitent Runes, syv minutter med industriell ambient). Det er nærmest en slags selvplagende ondskap som lyser over våre to unge venner fra California. De skaper en konstant guffen følelse av at noe fryktelig snart kommer til å skje.

Himmelen mørkner og snart er det natt, var det ikke en bevegelse der borte fra den øde kirkegården. Er det kistelokket som knirker – eller er det bare vinden? Og resten kan du tenke deg til selv, og om fantasien ikke strekker til, vil nok Rancor Keeper sørge for et par søvnløse netter tør jeg mene.

Closer To The Cliff (Interregnum, 2008)
Mørkets hjerte
For en herlig grufull plate! Los Angeles-duoen Robedoor overgår seg selv med disse fire sporene som synker dypt, dypt ned i mørkets hjerte. Svart ambient, doomdroner og kvernende materie av støy danner dette skrekkens filmscenario. Handlingen utspiller seg med ytterst langsomme bevegelser på vei mot det ukjente, klimaks er langt unna og slutten blir alt annet enn lykkelig.

Closer To The Cliff slippes av norske Interregnum, er mastret av Lasse Marhaug og den lekre platen droppes i et opplag på usle 300. Disse venner av Skandinavia bør ha stort nedslagsfelt her i det arktiske nord. Dette er musikk så langt fra hvite strender og håpefull himmel som det strengt tatt er mulig å komme. Mange av begrepene brukt om Rancor Keeper er like gyldige her (konstant masse, rumlende trusselbilde, marerittaktige droneritualer, okkult atmosfære). Closer To The Cliff er ingen skarp dreining for Robedoor, men enda skumlere, enda svartere og man sitter faktisk igjen med flere nupper på nakken denne gang.

Mens Robedoor tidligere var noe mer eksplosjonsartet og utagerende står de her igjen som det motsatte. Hudløse skrik skjuler seg i den massive deigen av uformelig uhygge som kverner og går. Sjekk særlig killeren ”Cocoon Of The Cross”, et slags vanhellig møte mellom Sleep, Aphex Twin og Wolf Eyes og en liten smak på hva slags heksebrygg disse to er kapable til å skape. Kvarterlange ”Tethered Outside Creation” imploderer med nådeløs kraft, og det er her, midt i dette iskalde mørke mens en knoklete hånd banker på en morken dør, at det blir klart: Robedoor lager ikke bare skumle og slemme toner, de lager også uendelig vakker musikk.

Robedoor har med dette tatt ett skritt nærmere kanten av stupet. Jeg tør ikke tenke på hva som finnes der nede i mørket.

Daughters (Hydra Head, press)

Daughters
Daughters har musikalske røtter i grindcore/mathrock, men har i løpet av de siste årene beveget seg mer mot slarkete industriell støyrock (Big Black, Jesus Lizard), noise-etiketten Amphetamine Reptile (Hammerhead, Guzzard), ståpårock (Hot Snakes) og bysbarn i Providence’ bråkescene (Lightning Bolt). For eksempel. De finner kanskje ikke opp kruttet, men har en holdning som om de tror på det selv. Det smitter over på lytteren.

Daughters (Hydra Head, 2010)
Freser av gårde
Siden det er vanskelig å hoste opp noe som låter direkte ’nytt’, kan man i det minste hygge seg med band som spiser fra samme bord som ens egne favoritter. Daughters går til angrep på sine egne låter med kompromissløs kraft og spastisk energi. Men det som kunne endt i fullt rabalder koordineres med sylskarp presisjon. Det er lett å la seg imponere over deres herjinger – i hvert fall i platens første halvdel. De raser avgårde med nesten uanstendig utholdenhet, særlig drevet frem av Jon Syversons imponerende pedalarbeid bak trommene, støttet av grom gitarsaging, huggende riff og et tungt groove som tigger om action.

Det ville ikke vært unaturlig med en vokalist av screamo-karakter oppe i dette, men Alexis Marshall synger i stedet med den litt maniske desperasjonen som i sin tid kledde Jesus Lizard. Det er et trekk ved Daughters som bare øker effekten av dette er musikk laget av mennesker. Det er et sjelsliv i dette bandet som er mer effektfullt enn om de skulle fremstått mer ’perfeksjonerte’. Den maskinelle biten kommer uansett frem i det konstant urolige bakteppet av industriell kollaps, ikke helt ulikt The Locust, som bidrar til å fylle siste rest av tomrom.

Dette er en filleristende, sentrifugerende opplevelse av en plate, men uten de store avvik fra formelen er det fornuftig at Daughters selv kjenner sin begrensing. 28 minutter med dette er akkurat passe når turen er såpass halsbrekkende.

HijokaidanHijokaidan
Da Hijokaidan ble dannet var Oddvar Nordli statsminister i Norge, Jimmy Carter spiste nøtter i Det hvite hus og Argentina var nettopp blitt verdensmestere i fotball for første gang. Det er altså en stund siden ekteparet med de klingende navnene Jojo og Junko startet sin ferd ned støygata i Osaka. De har aldri sett seg tilbake.

Polar Nights Live (Pica Disc, 2008)
Til ørene detter av
Hijokaidans musikalske rammeverk og historiske linjer bør rulles opp av kjennere med større tilknytning til bandet enn undertegnede skal skryte på seg. For de uinnvidde er det greit å fastslå med en gang at Hijokaidan bedriver støy av den intense, smertefulle og bråkete typen.

Hijokaidan regnes som legender innen sitt felt. Det skyldes nok både deres ekstreme vesen, lange karriere, det faktum at de sjelden spiller utenfor hjemlandet og ikke minst at de i motsetning til mange andre i genren ikke pøser ut en ny plate hver tredje uke. En ny utgivelse regnes dermed som en aldri så liten begivenhet.

I 2006 var vi så heldige å ha besøk av Hijokaidan i Oslo, i forbindelse med allEars-festivalen. Alle de tre kveldene med bandet ble fanget opp på DAT av Radio Nova, og leveres nå i plateform av Pica Disk. De tre kuttene, hver på cirka en halvtime i lengde, fremføres av Jojo og Junko som duo (hhv. gitar og vokal), Jojo og Per Gisle Galåen (begge gitar) og til slutt Junko og Sten Ove Toft (hhv. vokal og elektronikk).

”No Oslo No Harm” er Hijokaidan i duoformat, og det er en ganske ekstrem opplevelse. Her er ingen rom å gjemme seg, ingen skott å trekke pusten bak. Et hvitt teppe legges umiddelbart rundt ørene i det Jojo destruerer gitaren og Junkos frenetiske, skingrende smertehyl smelter sammen. Med unntak av øyeblikk med hylende feedback finnes det lite kos her. Har du lyst til å titte inn i helvete? Vel, her sparkes døren åpen med et brak og du dras inn i flammehavet enten du vil eller ei. Noe upraktisk å høre på for oss med gryende øresus!

Jeg foretrekker nok heller ”Book Of Changes” til kveldskosen. Dette er en gitarveksling mellom Jojo Hiroshige og Per Gisle Galåen (DEL, Birds) av mer dvelende psykedelisk art som gradvis øker i intensitet og de to danner et sammenfallende totalitært regime av gitarterror.

Den siste kvelden med Hijokaidan i Oslo var en konstellasjon bestående av Junko og Sten Ove Toft. ”Le Rayon Verte” heter stykket, som er et besnærende møte mellom kvinnelige hyl og elektronisk tortur. Igjen, krevende, desperat og ytterst intenst, men på en merkverdig måte også ganske befriende. Det er som om alle gitte konvensjoner opphører til fordel for et anarkistisk kaos; etter atomreaktorens nedsmelting er det ikke en gang spor etter aske når det endelig blir stille. Junkos hyl er i dessuten noe av det mest skremmende du får høre på plate i år.

Polar Nights Live er kanskje ikke beregnet for hvermannsen, men som dokument over et ustoppelig, innflytelsesrikt og unikt band er dette en plate som brennmerker seg inn i samlingen.

Skull Defekts (Off Festival)

Skull Defekts (Off Festival)

Skull Defekts
Göteborgduoen Skull Defekts ble dannet i 2005 og består av Henrik Rylander, med en fortid fra blant annet salige Union Carbide Productions på 80-tallet, og Joakim Nordwall som kjennes fra Kid Commando og andre konstellasjoner. De har allerede en saftig diskografi bak seg, ikke minst med CD-R og singler. Skull Defekts har gradvis beveget seg mot et mer rytmisk fundert uttrykk, preget av minimalistisk noise i tradisjonen fra New Yorks dansestøy-scene tidlig på 80-tallet, men de har hele sin karriere fremstått som et band som beveger seg mellom mange slags ytterkanter. Det er ikke unaturlig å høre Skull Defekts inn i konteksten til relativt ulike band som Oval, Prurient og 23 Skidoo.

Skkull (Release The Bats, 2007)
Wall-E’s mareritt
Skkull er en repeterende og minimalistisk totalopplevelse, med mye skrapende, knitrende og raslende lyder, elektroniske støypartikler og pulserende, sirkulære lydtepper. Det gir en forstyrrende miks som både minner om Kevin Drumm eller Lasse Marhaugs elektroniske utgravninger, men også med et noe mer organisk lydbilde som nærmer seg støyrocken til for eksempel Sightings og Hair Police. Jeg er ikke sikker på om lydene jeg hører kommer fra elektronisk søppel eller strømførende instrumenter, men det er kanskje også noe av poenget. Noe av ulyden fremskapes nok også av Jean-Louis Huhta som bidrar på maskiner og diverse perkusjon på denne utgivelsen.

Det er et kjølig mørke som males frem på Skkull, en monoton kraft fra en industriell slagghaug, der Skull Defekts fremstår som en slags Wall-E som rydder opp etter kollapset. Ting settes i system, i ordnede rekker, men det skjer likevel med en følelse av at byggverket som skapes tilhører en annen, ukjent tid og er skapt av uvisst materiale.

The Drone Drug (Release The Bats, 2008)
Mannevondt
The Drone Drug er ikke så helt ulik. Også denne søker å finne energien i langtrukne droner, om enn i enda strengere former, illustrert med tittelen på det lange førstesporet: “Bone Tone”. Dette er beintoner med den samme durende og dunkende lyden som kommer fra en sentrifuge, pluss statisk knitter og elektroniske skrapeulyder. Første gang jeg hørte låta forbannet jeg naboen som måtte vaske klær så sent på kvelden!

Nestentittelpsoret “A Drone Drug” tar det enda et skritt… ja, skal vi si videre? Dette er snakk om én eneste langstrakt – og meget ubehagelig – dur, en mellomting av en konstant borrelyd og et elektrisk anlegg som er forlatt og står skrikende i ensom majestet. I 17 samfulle minutter. Jeg kan ikke være med på denne tålmodighetsprøven altfor ofte. Dette er anti-ambient, musikk der drømmer blir til mareritt.

Noe mer bevegelse i form av puls og frekvensskifter er det å spore på “Day One Is Done” og “Skull Addikt”, men over hele platen er det en trykket og tett atmosfære av undergang som gjør den vred å høre på. For dette er ikke toner som skal behage lytteren. Det kan være en hensikt hederlig nok. Men jeg lar meg heller ikke påvirke på noen særlig annen måte enn at den murrende hodepinen tiltar sakte men sikkert. Men sleng innpå et par valium og du vil ha time of your life med denne.

The Drone Drug – og til en viss grad Skkull – representerer noen av de mer mannevonde sidene av Skull Defekts. For noen vil det være himmelen, men ønskes en mer ‘rocka’ utgave anbefales Blood Spirits And Drums Are Singing fra 2007.

Yellow Swans (john-wiese.com, Foto: Jesse Jackson)

Yellow Swans
Yellow Swans går under mange navn. Dove Yellow Swans, Damaged Yellow Swans, Dynasty Yellow Swans – og et vell av andre varianter som starter med D. Visstnok for å reflektere at de ikke er et band som står musikalsk i ro, men er et prosjekt i kontinuerlig utvikling. Uansett navn, dette er (i støykretser) den legendariske Portland-duoen Pete Swanson (også fra folkbandet Badgerlore) og Gabriel Saloman. Bandet har siden tidlig på 00-tallet vist seg å være riktig så allsidige, og har en ekstremt høy utgivelsesfrekvens (slik støy/improvister gjerne har). Slipp på fine etiketter som Three Lobed, Load, Fuck it Tapes, Important og Mort Aux Vaches vil få enkelte til å nikke anerkjennende (det er de samme som allerede kjenner til bandet fra før, tipper jeg), og den sier også noe om deres panoramablikk.

Going Places (Type, 2010)
Krattstøy
Going Places gis ut på elegante Type, en etikett som gjerne forbindes med musikk av den sofistikerte, eh, utdannete typen. Joda, Yellow Swans går definitivt steder.

Her beveger de seg inn i den vakre verden av ambient støy, som mer billedlig forklart gir følelsen av å sveve i de øvre himmellag på en spikerseng. Ikke direkte nytt, hva er vel det i denne grenen, men det er usedvanlig deilig å krype inntil høyttalerne med disse lydene rundt seg. Her krysses den organiske råttenskapen til Wolf Eyes med pulsen til Oval, her møtes Tim Heckers nattlige mareritt med Fennesz’ gitarvegger på en plate som liksom aldri faller til ro, men som bygger seg sakte opp i bølge etter bølge, båret frem av krefter beslektet både mot innadvendt shoegaze, metall og destruert folk.

Ekstremt levende, hele tiden i bevegelse og med lag på lag av droner og elektrisitet, konstant ubehag, men også med en form for fredfylt ro. Dette er ikke en eksplosiv plate, mer en time av kontemplative implosjoner. Tross sin stemning av øde wasteland, Going Places er en krattskog av en plate. Stikk hodet inn, og du blir dyttet ned i kaninhullet og kastet inn i en merkverdig, surrealistisk verden.

Yellow Swans skal nå ha skilt lag, og om dette er deres siste plate så er det en fantastisk svanesang.

Blue Sabbath Black Cheer (Joe Mabel, Wikimedia.commons)

Blue Sabbath Black Cheer
Seattle-duoen Blue Sabbath Black Cheer er ikke umiddelbart beslektet med Black Sabbath eller Blue Cheer, i hvert fall ikke musikalsk. De driver med støy. Ikke av den harshe typen, men mer av den organisk råtnende sorten.

Les intervju i Hammer Smashed Sounds

Crows Eat Eyes From The Leviathans Carcass (Release The Bats, 2009)
Cujo
Fin fuck you holdning på dette bandet: Helsvart cover, låtene har stort sett ingen titler (med unntak av “Maggot”, “Genocide” og slikt) og deres eneste synlige venn på MySpace er marihuana. Dette er ikke en gjeng som gir ved dørene, men så spiller de da heller ikke musikk som innbyr til slektstreff eller vorspiel.

Albumtittelen står ganske godt til bandnavnet. Dette er musikk som illustrerer slike muntre bilder; malende, urovekkende og destruktive tablåer fremskapt i hovedsak av elektronikk, tapes og dyrisk lidende stemmer pakket sammen i en helsvart smørje som ikke gir rom for lys. Horror noise kalles det også. Kvarterlange ”Borre Fen/Untitled” er et bra eksempel på at det i grenselandet mellom dødt og levende kan skapes mye skummelt, et slags rabies-mareritt fra helvete dette. Skummelt som fy. Jeg liker det!

Ved nærmere lytting avdekkes flere lag i musikken, rytmiske tendenser og en viss sans for dynamikk i lydbildet som gjør bandet ganske spennende å følge, der elementer fra dark ambient, industri og musiqe concrete alle spiller inn. Det er generelt mye variasjon her, og det skyldes nok også til en viss grad at Crows Eat Eyes…er en samler av høydepunkt med materiale både fra liveopptak, singler, kassetter og LP (tittel: Untitled), samt uutgitte spor.

Med andre et overordnet innblikk i hva denne duoen driver med. Og den er kun utgitt i 500 eks. og kledd i en lekker svart pappboks. Så kjappa på.

Bjørn Hammershaug

New American Lore: 25 Fra Utmarka

På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.

I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenan i en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.

Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.

Les også: The Wire 300: Byron Coley commemorates one of the New Weird America’s founding fathers

Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.

Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?

Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.

Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.

Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.

Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.

Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.

Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.

Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.

Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!

Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.

Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.

Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.

Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.

Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.

Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.

Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange “The Trip Goes On” åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.

B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.

Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.

Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.

While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.

Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.

Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.

Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:

Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.

Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.

Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.

Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).

Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.

Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.

Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.

Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.

Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.

Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.

A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.

CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’

Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.

Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.

Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’

Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.

Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.

Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.

’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)

Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.

Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.

Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.

The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. “The Modern Revival” og “Elijah The Stone” påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.

Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.

Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.

Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.

Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’

Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.

The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.

The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).

Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.

Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.

Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.

Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.

Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.

Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!

Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.

Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.

Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.

Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.

Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.

Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.

Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen “Enter The Wang” åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.

15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.

The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.

Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.

Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.

Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.

The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.

Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.

Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.

Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.

No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.

New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud” og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.

Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.

Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.

Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.

Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!

Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.

Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.

I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!

Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.

Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnede Brightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.

Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:

’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles
With grass threads and porcupine quills
I’m filling them up with galaxy beams… ’

Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!

Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.

Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.

Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.

Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!

Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?

Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.

The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.

Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.

Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.

Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.

De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.

Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.

’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.

En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.

Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.

Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.

Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.

The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.

Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.

Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.

Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.

Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.

Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.

Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.

Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger “Dread Effigiy” frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.

Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.

Les mer:
Summer Of Love Redux (New York Times)
The New Weird Generation (II) (Notes On Metamodernism)
Freak Folk Flies High (San Francisco Chronicle)

Bjørn Hammershaug