Globusen Rundt

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

“Stora Bält-passagerna”:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis “Behind The Sounds” og “Slowly, Slowly”). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet” musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’


Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

Sterkstrøm & Svakstrøm: 10 Lydmontører

10 enslige menn som alle driver med musikk av den mer elektroniske typen, de fleste alvorlig bøyd over en datamaskin, eller i det minste noen strømførende duppedingser. Herunder artister som mikser det elektroniske med mer organisk lyd, samt noen som har andre førsteinstrument enn et hovedkort. Men alle er de eksperimentelle lydelektrikere som bearbeider fram godlyd på ulikt vis. Omtalene er i hovedsak skrevet i tiden rundt release.

Dan Deacon
Dan Deacon tilhører det livate off-Brooklyn miljøet i Baltimore, som i skyggen av storbyen litt lengre nord har blomstret i fred og ro til å bli blant de mest spennende veksthusene innen ny, amerikansk undergrunnsmusikk. Deacon tilhører Wham City Arts Collective, der Animal Collective, Spank Rock, The Death Set og Wilderness kan nevnes – alle artister som dyrker det primale, rituelle og ekstatiske innenfor sine uttrykksformer.

Bromst (Carpark, 2009)
Multimore
Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny. Deacon er også en skolert musiker, utdannet i faget. Fyren kan faktisk det han driver med, ulikt de fleste andre av hans kumpaner. Det tredje poenget er hans brede bakgrunn, som inkluderer både instrumenter og genre, alt fra grindcore til folk, og det tette, levende miljøet i Baltimore som så vidt er nevnt over. Det bidrar nok til en viss grunnforståelse om åpenhet. Disse tre momentene ligger til grunn og reder vei, det er bare for Deacon å høste det han har sådd.

De akustiske og organiske elementene er mer fremtredende enn tidligere, og Bromst pløyer seg lett mellom genremarkens åkerrader. Her er i tillegg til elektroniske duppedingser plenty av blåsere, masse tangenter og ikke minst stemmer av alle slag. Å gå inn i hver enkelt låt vil være altfor omfattende, men jeg vil trekke frem et par eksempler på hva som venter lytteren. Åpningssporet ”Build Voice” forklarer bare i tittelen hva den handler om – en fanfare som bygger seg opp fra en feiende seiersmarsj til en overstrømmende popperle av hujende vokal (’Hello my ghost, I’m here, I’m home’), ragtime-piano, blåsere og hva-vet-jeg som kunne vart i 20 minutter for min del. Jeg må presse meg selv til å ikke skippe tilbake hver eneste gang den bråslutter.

”Of The Mountains” er basert på noe som minner om afrikansk sang og polyrytmikk, dandert med klokkespill og trommesoloer til å bli real stammedans. Korte ”Wet Wings” kan også trekkes frem for å understreke noe av bredden her. Den er bygget opp rundt samples fra ”The Day Is Past & Gone”, sunget av Jean Ritchie. Dette er en tradisjonell folksang fra Appalachene, der Deacon looper, bearbeider og strekker tekstlinjen ’The day is past and gone, the evenin’ shades appear’. Fra ren a capella til en sammenvevd masse, ordløs og mektig blir den som et ekko fra svunne tider som strømmer usynlig gjennom den øvrige platens ånd.

Mellom disse tre sporene, som ikke er de beste en engang, vil du finne et kaleidoskop av en plate som stadig skifter form og farge. Deacon ender som regel langt fra det som var utgangspunktet og hans låter er ikke spesielt lineære i formen. De er mer innholdsmettet og komplekse, men kommer likevel ut som de mest naturlige popsymfonier fra en annen verden. Det er flere partier her som er både enerverende og intetsigende, men de forandrer seg hele tiden. Bromst står ikke stille, stadig avdekkes noe nytt og gledelig. Noen kan riktignok sikkert få fnatt av Snipp & Snapp-vokalen som har en tendens til å være i nærheten. Enn så lenge synes jeg det er riktig så søtt. Jeg vet ikke hvor lenge det varer.

Dan Deacon har tidligere gjort seg aller mest bemerket for sine intense liveshow, med Bromst tar han steget opp som en fullkommen plateartist. En av årets mest forfriskende utgivelser, som vil appellere i like stor grad til venner av utskudd som Animal Collective til folkeeie som Fleet Foxes. Dette er Dan Deacons endelig fusjon av sine eksamensoppgaver i elektro-akustisk og computerbasert musikk, og han står til en ren A.

Les mer om Dan Deacon på Pitchfork

Fennesz
Mange ble nok for alvor kjent med Christian Fennesz gjennom eminente Endless Summer (2001), en Pet Sounds for glitch-generasjonen med en tittel som helt presist beskrev musikken. Med Venice tre år etterpå forflyttet han seg fra tilstand til sted, kan man kanskje si, på det som var en vel så tilgjengelig plate. Det har igjen tatt sin tid med oppfølgeren, fire år senere ser det ut til at Fennesz fremdeles er på vandring. Stoppestedet denne gang er Svartehavet.

Black Sea (Touch, 2008)
Vannmannen
Det er sikkert mulig å utlede noen smarte tanker rundt dette navnet. Svartehavet forbindes ofte med sol og ferie, men det er nok også mulig å knytte, i hvert fall regionen, til tungindustri, grå sletter, tåkefulle jernbanespor og fremmede språk. Noe slikt. I hvert fall er det mer i denne retningen omslaget tar oss, og det er også mot dette landskapet musikken søker. Fennesz musikk strømmer denne gangen fra Dnepr og Don mot Svartehavets bredder på bølgende gitarer, statisk elektrisitet, grumsete vann.

Black Sea er en mørk, tung – men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen. Fennesz snur ryggen til den gjengse laptop-artist – altså vendt mot publikum – og det er nettopp i det analoge fundamentet og det menneskelige oppe i det hele som skiller ham i en genre som ofte blir kald og distansert i forholdet mellom utøver og publikum. For det er ikke til å underslå at det finnes cirka en million ’lydskulptører’ der ute, svært mange innenfor det segment som Fennesz befinner seg i. Han er blant de store, markerte seg tidlig og har en naturlig autoritet i miljøet. Om Black Sea er så vanvittig mye ’bedre’ enn andre er spørsmål jeg ikke nødvendigvis sitter med svaret på. Det viktigste er at dette er en formidabel lytteropplevelse. Fennesz jobber sakte, men resultatet tåler da også alltid tidens tann bedre enn hos de fleste han kan sammenlignes med.

Elementene består ikke uventet av lag på lag med mektige el-gitarer, melankolske akustiske gitarer, noe som minner om feltopptak og selvsagt et kraftverk av datamaskiner/elektronikk. Hva som er hva er ikke enkelt å si, for en gitar er ikke alltid en gitar i Fennesz hender, men han søker i hvert fall mer mot tekstur enn puls, mer mot drømmebilder enn konkreter. Mye av hans modus operandi samles på første spor; det ti minutter lange tittelkuttet som tar oss fra maritime omgivelser, gjennom en urovekkende storm til vi skylles på land i et goldt, fremmed landskap. Vi er fremme, her skal vi tilbringe de neste 45 minuttene inntil vi duver tilbake på en dyne av støy til lyden av en ”Saffron Revolution”.

Fennesz har funnet et godt hjem hos stilsikre etiketten Touch, sammen med likesinnede som Oren Ambarchi, Phill Niblock og Rafael Toral, men han har også med seg Mego-relaterte Anthony Pateras på behandlet piano på ett kutt (”The Colour Of Three”) og New Zealandske Rosy Parlane på et annet (”Glide”). Dette er bidrag som ikke utmerker seg umiddelbart på annet vis enn det man leser på omslaget, for Black Sea er helt og holdent Fennesz’ prosjekt.

Et sikkert stykke lyd å ta med seg neste gang du skal til Odessa.

Les intervju om Black Sea hos Tiny Mix Tapes

Tim Hecker
Tim Hecker fra Vancouver har de senere årene gitt ut noen av de fremste platene innen den nærmest paradoksale stilarten ambient støy, i den teksturbaserte skolen til for eksempel Brian Eno og Fennesz.

Mirages (Alien8, 2004)
Dark was the night, static was the ground
Tim Hecker holder nå til i Montreal, og herfra har han gitt ut flere plater både under sitt eget navn og som mer tekno-baserte Jetone. Mirages er oppfølgeren til Radio Amor (Mille Plateux, 2003). Han har denne gangen med seg gjester fra hjembyens Constellation-etikett; Le Fly Pan Am (som han tidligere har jobbet med), David Migone (Set Fire To Flames, Godspeed) og David Bryant (Set Fire To Flames). Bryant legger på gitarer her, sammen med australske Oren Ambarchi. Førstnevnte står for murrende feedback på det lange, oppbyggende avslutningssporet ”Incurably Optimistic!”, som styrer tilbake mot det metalliske innledende temaet. Ambarchi har et mer melodiøst innspill på rytmiske, Pole-aktige ”Kaito”. Gitaren er i det hele tatt et gjennomgående element denne gangen. Hecker selv trakterer stort sett gitar (og piano) som bearbeides til det høres ut som det du vil det skal være: Lange dronestykker, badende støytåke, ubekvem industrilarm og kontemplerende nattambiens.

’An ambient-death-metal classic in waiting’ sier Alien8 i sin beskrivelse av Mirages. Det er en setning som beskriver innholdet godt, for skiva innledes av røskende gitarlarm og statiske forstyrrelser, visstnok basert på sønderrevne samples av en Blur-låt, titulert ”Acéphale” (for øvrig et begrep hentet fra den franske avantgardisten Georges Batailles hemmelige samfunn på 30-tallet). Det bør sette deg i en stemning som gjør deg beredt for den nattlige reisen denne platen gir seg ut på. Gitarene forsvinner snart til fordel for mer pulsløs, ambient glitch, men er likevel tilstede i en eller annen form gjennom hele platen. Death metal-linken som nevnes over skal ikke overdrives, for Mirages er i det store og hele en lang, nær sammenhengende flyt av formløse stemninger som bølger fram og tilbake. Omslaget er i så måte betegnende for bruksområdet, da dette er musikk som kler den stille og ensomme natten best.

Det er i nerven mellom varm knitring og tykke lag av melankolsk støy, melodi og dissonans, at Hecker lykkes i å lage nok et album som holder lytteren våken natten lang.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Disharmonisk harmoni
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

An Imaginary Country (Kranky, 2009)
Utopia
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Les intervju med Tim Hecker hos The Quietus

Oren Ambarchi
Australske Oren Ambarchi er en av tiårets mest sentrale gitarkunstnere, vel så spennende som Fennesz for å dra en ikke helt irrelevant parallell. Ambarchi har utforsket gitarens muligheter siden slutten av 90-tallet, og skapt en karriere som har strukket seg fra minimalistisk improvisasjon til mer orkestrert og teksturbasert eksperimentering de senere årene. Blant hans fremste utgivelser: Grapes From The Estate (2004) og In The Pendulum’s Embrace (2007).

Intermission 2000-2008 (Touch, 2009)
Pausesignal
Intermission 2000-2008 er en oppsummering av Ambarchis arbeid i dette tiåret, konkretisert ned i fem spor hentet fra ulikt hold. ”Intimidator” er fra en LP-versjon av In The Pendulum’s Embrace, ”Moving Violation” fra en Touch-samler, ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” fra en begrenset tolvtommer, ”The Strouhal Number” fra en australsk samler, mens ”Iron Waves” er tidligere uutgitt.

De 13 minuttene som utgjør åpningen ”Intimidator” (med Anthony Pateras på behandlet piano) er ikke direkte spennende, hørt med umiddelbare ører. Lang, sammenhengende feedback, med noe metallisk klangbrudd utgjør denne, der balansen mellom de tunge, nærmeste doom-ladde uttrykket og det abstrakte, ambiente forenes. Dette går som en rød tråd gjennom hele platen. Det er også de langtrukne droner som utgjør ”Iron Waves”, som er mer formbasert (ikke akkurat melodisk, men dog) og ”Moving Violation”. Det flotteste øyeblikket er ”The Strouhal Number”, som stammer helt tilbake til 2000. Her fanger Oren Ambarchi noe av den skjøre magien han også klarer å få ut av gitaren sin og slipper den ut i nærmest drømmeaktige sekvenser. 20 minutter lange ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” starter med forsiktig knitter, som gradvis stiger i intensitet og viser hans forhold til mer støyende toner enn det som tidligere er avslørt her. Etter 14 minutter tones feedbacken ned, kaoset opphører og vi synker inn i avslutningen på en drøy tone som munner ut i varsomme klokkespill og cymbaler.

Intermission er ikke platen jeg ville startet med for å bli kjent med Oren Ambarchi. De allerede innvidde vil nok sikkert ha samlet til seg de fleste av disse sporene allerede, men det er selvsagt greit å ha dem samlet og med oppusset lyd på en CD. Dette er likevel ikke en utgivelse som faller mellom noen stoler. Ambarchis musikk gjør aldri det.

Les intervju med Oren Ambarchi hos The Quietus

Christophe Bailleau
Franske Christophe Bailleau, nå bosatt i Belgia, er en multikunstner med stort register. Han er nok for mange mest kjent som medlem i Arden, sammen med blant andre Mitchell Akiyama, aMute og Sebasten Roux. Hans palett er den minimalistiske og teksturbaserte, men penslene han benytter er ikke bare laptopen, men også organiske instrumenter.

Bailleaus musikk er både innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.

On Soft Mountains We Work Magic (Fenêtre, 2008)
(m/ Neal Williams)
Myke, magiske fjelltopper
De gode mennesker i Fenêtre har igjen gitt oss en flott stykke musikk. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Christophe Bailleau og Neal Williams, og dere som allerede kjenner til de to forstår dermed at det er snakk om et musikalsk møte mellom Europa og USA, mellom varm elektronika og mild folk. Resultatet har blitt en meget vakker plate av den typen man kan synke dypt ned i.

Christophe Bailleau har her med seg amerikaneren Neal Williams, et for meg ubeskrevet blad. Han er en singer/songwriter med tilhold i Atlanta, som også jobber under navnet Possible Selves. Williams trakterer i hvert fall en haug med akustiske instrumenter, samt at han synger med en ganske intim stemme av den mer uskolerte typen. Litt rusten og atonal, men det kler på en måte det litt vindskeive og utforskende uttrykket som ligger over hele denne platen. De to jager ikke opp på første og beste topp på jakt etter det umiddelbare og lettfattelige, men forsøker å skape intim magi på myke fjellknauser.

Det er ikke vanskelig å adskille de to herrenes bidrag fra hverandre her. De mest spennende øyeblikkene er når de møtes, at uttrykkene smelter sammen i hverandre. Samspillet kommer nok Neal Williams mest til gode, og det er hans låter som står igjen som de mest distinkte her. Hør finfine ”Moistened Plans”, i utgangspunktet en nedpå akustisk pludresang, som gis ytterligere dybde med sitt utbygde lydbilde. De to alternerer ganske jevnt med å spille hovedrollen utover på platen, og de lykkes å skape variasjon uten at kontinuiteten blir brutt.

Air Resort (Soundscaping, 2008)
På vingene
Da kan vi ønske velkommen til et nytt norsk plateselskap. Intet er hyggeligere enn det. Soundscaping har tidligere eksistert som nettsted, men tar nå skrittet videre. Første utgivelse lover veldig godt, ikke minst med tanke på den smekre utformingen og innpakningen de har gitt platen. Air Resort er et stykke musikk som fortjener en delikat bekledning.

Christophe Bailleau driver med drømmende, teksturbasere lyder, fremskapt av gitar, laptop og feltopptak, litt slik som blir billedgjort på omslaget: Dette er musikk som tilhører høyere luftlag i alle sin svevende ynde, men jordnær nok til at vi ser landskapet under. Plukkende gitarer, synth som bølger inn og ut, surklende og klukkende lyder, ringende bjeller, gnissende ringing – alt bundet sammen med en tålmodig sikkerhet og luftig sinn. For å virkelig gjenta meg selv, så kan beskrivelsen fra forrige utgivelse fremdeles brukes om musikken, som ’innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.’

Det er mange veldig fine øyeblikk her, ikke minst i krysningen mellom nettopp det akustiske (gitar) og det elektroniske (laptop). Det gjelder både ”Meli-Melo” og ”Small Village On A Hill”, som fra en nærmest frenetisk oppbygning fader ned med Mark Templetons fine gitarspill. Det bør også nevnes at Sébastien Roux bidrar med lyder på ”Je Te Laisse Des Messages Sur Ton Decodeur”, en timinutter der de to graver litt dypere ned i materien. Det taler også til Bailleaus fordel at han ikke nødvendigvis tar den enkleste vei, hans lydreiser fordrer en aktiv og imøtekommende lytter. Christoph Bailleau fremstår som personlig i sitt arbeid, men driver i en genre med små nyanser, og det er ikke lett å fremheve noe som skiller ham så veldig fra lignende lydkunstnere.

Men Air Resort pakkes uansett med til neste lange flyreise.

Greg Davis
Greg Davis har en broket bakgrunn som musiker, med erfaring fra både hip hop, impro og jazz i band som JAA og Parallel. Han har studert gitar i Chicago (klassisk og jazz), har en mastergrad i komposisjon og startet i 1997 sin egen label Autumn. Debutplaten Arbor ble utgitt i 2002, og var en utmerket presentasjon i området mellom ambient electronica og folk.

Curling Pond Woods (Carpark, 2004)
Fugleknitter
På baksiden av omslaget sitter en ettertenksom Greg Davis mellom trærne med tankebobler svevende rundt seg. Han lytter til fuglene synge naturens egen sang, og funderer kanskje på hvordan han kan putte dem inn i sin lille laptop. Med to coverversjoner denne gangen, Beach Boys’ ”At My Window” (fra Sunflower) og The Incredible String Bands ”Air”, og åtte originaler tar han med Curling Pond Woods et naturlig skritt videre i denne utforskingen, med vokal og mer utfordrende låtstrukturer enn sist.

Kombinasjonen av gitar og elektronika kan ikke kalles nyskapende lenger, men Greg Davis lykkes likefullt i å prestere materiale som holder vann på sitt andre soloalbum. Det er i første rekke den behagelige, naturvennlige stemningen platen dreier rundt som gjør meg mildstemt, og tankene drar seg mot lyse sommerkvelder, skogsturer med leirbål og mac’en i en armlengdes avstand.

Den 20 sekunder korte a capellaen ”Red Barn Road” introduserer fløyelsmyke ”Brocade (Revowen)”, der det er den akustiske gitaren som vever mønstre alene, inntil en rytme gir den form. De forsiktige antydningene til støy kommer mer fram på ”Improved Dreaming”, her med et klokkespillende Davis som høres ut til å befinne seg inne i en tropisk skog omgitt av kvitrende fugler. Etter omtrent fire minutter rundes den improviserte drømmesekvensen av med et noe som høres ut som en klarinett i samspill med et trekkspill. ”Improved Dreaming” er et vakkert, drømmende spor. Seks minutter lange ”Shoes & Socks” deler noe av den samme kombinasjonen av elektronika og folk (noen vil kalle det ‘laptop folk’), innledet av forsiktig plukkende akustisk gitar, orgel og en travende rytme som gir den en viss folk-feel, før det langsomt reverseres av noe varm, knitrende spraking. ”Slightly Asleep” vender tilbake til skogen. Overgangen til lengre spor er også like, da (de etterhvert irriterende) fuglene ufortrødent følger med. Her betrakter de noe så sjeldent som Greg Davis foran mikrofonen. Vokalprestasjonen på ”At My Window” er ikke så mye kvitre muntert for, hans sur-skjøre, litt naive stemme passer for så vidt til musikken (litt Grubbs, litt O’Rourke), og falsetten kan faktisk minne om opphavsmann Brian Wilson. Men ”At My Window” er det første sporet hvor Davis ikke helt finner den fine balansen mellom akustisk folk og ambient naturell han har brukt første halvdel på å imponere oss med.

De to etterfølgende kuttene er korte abstrakte snutter. ”Centremost” med saksofon og klarinett i fritt spill, ”An Alternative View Of A Thicket” med platens mest voldsomme og direkte støyattack. Det er nesten så vi puster lettet ut når Davis igjen returnerer tilbake til tjernet i skogen. På tittelkuttet lurer John Peacock seg inn med pedal steel, Nick Broste drar frem trombonen og alle klapper takten på det som vokser til en stolt pophymne som bare blir så altfor kort. Avslutningsvis tolkes The Incredible String Bands ”Air” og som sagt, jeg kan styre meg for Greg Davis’ stemme. En del ubenyttet potensiale til tross, med den kollektive følelsen av samhold og guddommelighet som avrunding så blir det likevel tilgitt.

Til tross for noe repeterende bruk av koplingen mellom gitar/elektronika, en svak vokal og litt for mye fuglesang; Greg Davis vil virke gjenkjennende positivt på alle som har et forhold til artister som Jim O’Rourke, David Grubbs og Fennesz. For dere som ikke har det, venter en hyggelig overraskelse med Curling Pond Woods.

Paquet Surprise (Carpark, 2005)
m/ Sebastien Roux
Pandoras boks
Omslag og tittel på denne plate er illustrerende nok; ut fra den grå pakken strømmer det ut en verden av lyder, farger og lukter i alle former og fasonger. Innholdet er fra naturens verden, blant planter, blomster og sopp, røyskatt, oter, ugle, bjørn og bever har amerikanske Greg Davis og franske Sebastien Roux gjemt seg for å formulere en plate like omfangsrik som naturen selv. Jeg teller over 25 instrumenter de to trakterer i tillegg til laptopene sine; lekeinstrumenter og mijwiz, gitar, fiolin, ulike slagverk og naturlig lyd.

Sebastien Roux (han er tilknyttet den statlige franske organisasjonen IRCAM: Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique) kjenner jeg ikke så godt til, men Greg Davis har i hvert fall markert seg de senere årene som en særs produktiv artist. Den skolerte Davis (jazzgitar, komposisjon) har med både sine soloplater og ulike samarbeidsprosjekter stått frem som en de mer interessante folktronica-artistene, med sin blend av electronica, feltopptak og akustiske instrumenter/folk. Paquet Surprise vil ikke være dramatisk overraskende for dere som kjenner Davis fra tidligere, noe mindre melodisk strukturert enn …Woods men med de samme grunnprinsippene. Men den skjuler et annet type samarbeid for Greg Davis enn han tidligere har vært med på.

’And now we are alone together’ synger Roux på et tidspunkt (”Good Decision”), og det kan passe til det faktum at de to musikalske herrer skapte dette på hver sin side av den store dammen. De fant hverandre med en felles interesse for digitale prosesser, folk/psykedelia, feltopptak/musiqe concrete og etniske droner. Avstanden forhindret dem ikke fra å sende lydfiler frem og tilbake til hverandre. Roux komponerte noe han sendte til Davis, som la til noe ekstra og sendte tilbake til Paris – og vice versa. Etter det jeg har forstått har franskmannen hatt mest å si for det digitale arbeidet og vokal/tekster, mens Davis i første rekke har konsentrert seg om de mange ulike instrumentene. Et viktig aspekt over denne prosessen var å stadig overraske hverandre og holde hverandre i spenning.

Dette kunne nok gjerne endt som en klinisk kald og teknisk overlegen plate, med en akademisk tilnærmet overlegenhet over det hele. Men de to har klart å beholde både en organisk varme og en leken, avantpop-innstilling som forhindrer dette. Hør særlig på platens senter, 13 minutter lange ”Tidal Pool” med sin sømløse overgang fra minimalistisk ambient-knitter til akustisk pop-eleganse som munner ut i at datamaskinene forsvinner bort i skvulpende bølger.

Noe retningsløs klink-klank er det her også, men først og fremst så bobler, bruser, synger og spraker Paquet Surprise på bedagelig og avslappet vis, der alle skarpe kanter er avrundet og der harmonien mellom menneske, maskin og natur er gjenopprettet. Den lever og puster, og minner mest om at bak alle skjermer og knotter sitter det ekte mennesker som styrer det hele.

Greg Davis har til gode å toppe sin karriere med et fullendt mesterverk, men med det tempoet og den jevne kvaliteten han viser med sine plater, er det kanskje bare et spørsmål om tid? Paquet Surprise er nok en solid og behagelig utgivelse med hans signatur.

Kevin Drumm
Drumm flyttet til Chicago for en god jobb for byens handelsnæring, men vennskap med personligheter i byens avantgardescene, som Jim O’Rourke, Ken Vandermark og Fred Lonberg-Holm hjalp ham til å bruke mer tid til å vri på gitaren sin. Takk for det.

Comedy (Moikai, 1999)
Sanseangrep
Tenk deg at du blir overkjørt av en bulldozer. Ikke en gang, men hundre. Slik åpner nemlig Comedy. ”Organ” er bygd opp av en svært lang og tilsynelatende monoton enkelttone, jevnt avbrutt av dype støyfrekvenser. Utført med militær presisjon setter han sannelig lytteren i en situasjon det ikke er mulig å vri seg ut av. Etter et kvarters tid er det likevel vanskelig å ikke bli sugd inn i denne komposisjonen (særlig hvis du spiller høyt), og etter flere avspillinger så merker man den langsomme, men viktige variasjonen som faktisk befinner seg her. Slik blant andre Deathprod og Arvo Pärt tidligere har vist, går det an å utfordre lytteren ved hjelp av å fokusere på små endringer over tid. Du vil savne ”Organ” når den stille buldrer vekk fra høyttalerne.

På det andre sporet, naturlig nok kalt ”Second”, driver han igjen med toneterror. Denne gangen ved hjelp av en svært høy og gjennomtrengende frekvenslyd med en minimalistisk trommelyd i bakgrunnen. Den sklir raskt over i ”To The Ending!”, som også er svingninger av en tone og høres først ut som en bilalarm hvor batteriene er i ferd med å bli svake, før de endelig flater ut i en ubehagelig høy tone, omtrent som man har tusen bier inne i øret.

Disse ulydene, som jeg velger å kalle det, kan faktisk være ganske plagsomme. Heldigvis er ”Just Like Parvenue” en lang ambient reise inn i sirissenes bakgårdshelvete, og jammen fosser en reprise av ”Organ” inn til slutt, og avrunder platen så nydelig brutalt at den faktisk frister til å settes på igjen. Dermed blir den tilsammen en halvtime lang.

Kevin Drumm setter definitivt alle sanser i helspenn med denne utgivelsen, som var klar allerede i 1999. Så vidt jeg vet er alle lydcollager eksperimentert frem ved hjelp av gitar, og hjelpemidler som bue og magneter.

Les intervju med Kevin Drumm i Pitchfork

Francisco Lopez
Det er i grenselandet mellom støy og stillhet at Francisco Lopez befinner seg. Han har holdt på siden 80-tallet, har sluppet snart 200 utgivelser, samarbeidet med en lang rekke artister – blant andre Jazzkammer – og regnes som av vår tids ledende innen elektroakustiske lydinstallasjoner og musique concrete.

Lopez bearbeider gjerne lyder som allerede eksisterer rundt oss. Et av hans prosjekter er å utvide lytterens horisonter, og derfor spiller han oftest i helt mørklagte rom, og/eller han gir publikum bind til å dekke for øynene. Ingenting skal distrahere eller fjerne fokus fra musikken eller lydskulpturene. På hans hjemmeside utdypes denne estetikken noe grundigere. Her heter det blant annet:

A complex territory of anti fast-listening where perceptual awareness and the power of naked music are strikingly rediscovered; a world where things are uneasy, unclear, unsolved and where one is forced to inmerse and search. He calls it belle confusion.

Lytteren må selv ta en aktiv part for å finne veien til denne ’belle confusion’. Hvis alle sanser rettes mot det auditive, fritt for andre assosiasjoner, så kan lytteren kanskje oppleve disse lydene fra et annet perspektiv enn det som er vanlig når man lytter til musikk.

Live In Montreal (Alien8, 2005)
Blindebukken
Du skjønner at dette ikke er en plate med solfylte traller i det du kaster et blikk på det helsvarte omslaget – til og med selve etuiet er sotet. Mistanken bør bli forsterket av at det følger med et sort bind til å ha for øynene når du skal lytte til musikken. Alt blir forklart når du setter på Live In Montreal.

Så, som den pliktoppfyllende lytter og skribent jeg er, ventet jeg til klokken var 03.00 en mørk og regntung oktobernatt, slukket alle lys, knyttet på meg filla og satte meg godt til rette for å innta Francisco Lopez og hans musikk gjennom gode øretelefoner. Det er i sannhet en merkverdig opplevelse, men den kan være riktig så givende gitt at man er imøtekommende til saktegående og truende mørk ambient/støy.

Denne konkrete utgivelsen er ikke et unntak fra hans tidligere arbeider, etter det jeg kan forstå. Live In Montreal er ganske riktig innspilt live i Montreal, nærmere bestemt på Sala Rossa den 20/7-2002. Opptaket består av kun ett spor. Det bygger seg svært langsomt opp, de første fire minuttene høres nesten ingenting, bare et fjernt sus som kommer sakte mot oss fra… havdypet kanskje… og som ligger der konstant. Etter tre minutter har den tilbaketrukne lyden kommet oss så nær at vi kan skimte noe av det som skjer; tunge drønn som dirrer – som om det skjer noe langt der borte som vi helst ikke vil skal komme nærmere. Først etter 7:29 brytes det opp av et skrall fra en cymbal, som for å vekke lytteren. Tilbake henger bare en gnissende overtone, susingen øker i intensitet og kraften i stykket vokser raskere. Flere andre urolige lyder blander seg også inn i partiet mellom cirka 10-16 minutter. Det er urovekkende bilder som skapes av den konstant murrende støyen, de tunge drønnene og en slags sildrende lyd som dusjer oss. Det hele blir nesten utholdelig intenst og tett, inntil 15:57 da alt brått klippes helt mørkt. Kutt!

Akt 2, om det er mulig å si noe slikt, gjenintroduserer elementer fra åpningen, om enn i noe kvikkere tempo. Pulsen slår litt raskere, det er mer uro i lydbildet og det skapes klanger av mer industriell art der den uhyggelige stemningen som kunne fornemmes i akt 1 virkelig slår ut i full blomst. Et knirkende skrog som minner om slagverk (22-25 minutter), et fjernt messende vokalkor(?), og antydning av noe som ligner på gitarer (eller strykere) er noe av det som kanskje kan høres her. Den skjebnefylte stemningen tiltar mot slutten av stykket og etter 32 minutter klippes det igjen helt sort ved et nytt klimaks. That’s it. Dette er lyder Lopez selv har funnet, og som gjenskapes til det blir, tja, hva du vil det skal være. Ellers vil jeg ikke strekke min assosiasjonsrekke noe videre, hva du vil få ut av dette er sikkert noe annet uansett.

PS: Når platen settes inn i iTunes kommer den opp som artist: Bonnie Tyler, album: Footloose. Lenger fra sannheten er det faktisk ikke mulig å komme, ja dette er en tilfeldig eller kalkulert feil som setter nye standarder for musikalske motsetninger.

Daniel Menche
Han er ingen nybegynner i faget, Daniel Menche, fra Portland, Oregon. Mannen har i løpet av sine snart 20 år som utøvende artist en lang rekke utgivelser bak seg, beskrevet på hans hjemmeside som en musiker med ’a sense of focus and determination uncharacteristic in a genre known for its randomness and chaotic structure. Rather than creating ’noise’, he strives for order and cohesiveness.’

Beast Resonator (Roggbiff, 2006)
Klaprende hover
Jeg kjenner ikke hans svært så fyldige katalog spesielt inngående, og det gjør det vel ikke lettere å beskrive de 70 sammenhengende minuttene/tre sporene som utgjør Beast Resonator ut fra ordinære parametere innen noise/avantgarde-musikken. Men det er ikke vanskelig å støtte påstanden om at han setter et bestemt fokus foran tilfeldig kaos.

Dette er et massivt stykke musikk, bygget opp av tette lag av rytmer. De første minuttene virker dette riktignok noe snålt, litt som å oppdage en bøffelflokk som halser etter en horde gaseller ute på savannen, og i det øyeblikk man stuper ned i gresset for å komme unna galskapen, så presses rec-knappen inn og tar opp hele galskapen som drar seg over 70 minutter. Det tar jo aldri slutt! Men etter en stund går denne tilsynelatende monotone klapringen over i et nytt stadium, ja, man dras nesten mot hovene som sneier hodet og det er mulig å skjelne forskjeller på størrelse og legge merke til dynamikken i intensiteten. Det skapes en suggererende kraft i dette, som etter en stund blir veldig oppslukende, og selv om vi fremdeles ligger med hodet dypt nede i jorda, løftes vi mentalt inn i et stammerituale av utemmet villskap jeg knapt har hørt maken til. Det var Allmusic som en gang kalte ham en ’Steve Reich med malaria’, sannsynligvis med tanke på Reichs verk som Drumming. Sammenligningen er uansett for morsom til å la den passere i stillhet.

’Self made and recorded sound sources are the main emphasis in creating a living and emotional feeling to Daniel Menche’s form of contemporary music’, står det om amerikanerens arbeid på hans nettside, og igjen vil jeg bare gi bekreftende støtte til en annens påstand. Det er nemlig det levende, organiske som gir Beast Resonator det nødvendige løft, som gjør den konstant interessant å lytte til og som skiller den fra så mye annen moderne musikk som gjerne søker å støte lytteren fra seg.

Det er et tiltrekkende beist Daniel Menche her har skapt.

Peter Wright
Peter Wright er en gitarist/lydskulptør fra New Zealand, nå med base i London, som har et 30-talls utgivelser bak seg. Jeg må skamfullt innrømme at Yellow Horizon er mitt første bekjentskap med artisten, som også var med på å danne labelen kRkRkRk med base i Christchurch tidlig på 90-tallet. Desto hyggeligere er det at Yellow Horizon kan tjene som innledningen til et lengre vennskap.

Yellow Horizon (PseudoArcana, 2005)
Ringenes herre
Det er en Danelectro 12-strenger som er Peter Wrights fremste varemerke, for den som har øre for slikt. Ved hjelp av denne maler Wright bilder av vide, urørlige landskap av slående skjønnhet. Innspilt i London, men med vinduene vendt mot grønnere områder, der gitaren, samt effekter og feltopptak benyttes i bearbeidet form, med klanger og hengende toner som kan minne både om Stars Of The Lid, Windy & Carl og Brian Eno.

Yellow Horizon er musikken du ønsker som selskap når du sitter i en luftballong uten andre mål enn å sveve over natur urørt av menneskehender; isbreer, grønne enger, mørke skoger og stille vann er alle avbildet på de musikalske postkortene Wright sender oss. De er poststemplet for eksempel ”Offa’s Dyke” (et særegent grenseområde mellom England og Wales), ”Bannockburn” (åsted for det kjente slaget mellom Edward II og Robert I i 1314) og ”Chain Bridge” (Budapest?). 8 stykker i alt, alle fotografert i panorama og med en eksponeringstid på drøye 50 minutter er dette et verk i tålmodighetens navn. Men innholdet krever ikke annet enn et åpent sinn og vil umiddelbart senke pulsen til den som nærmer seg.

Sentralt står nesten kvarterlange ”Offa’s Dyke” som åpner med statiske feedback-hengende droner. Ikke av det harde slaget, det er et mykt uttrykk over Peter Wright. Mer som starten på en reise inn i det ukjente, uten definert mål, statisk og formløst. Ikke alle sporene er like svevende som dette. Tittelkuttets drømmende, glassaktige gitarer hinter til både Daniel Lanois og Labradford, mens de ringende tonene i ”Bannockburn” bygger seg langsomt og intenst opp mot det store slaget. Mer klokkende strengelek får vi på Pendulum, som bryter med den flytende ambiensen platen ellers byr på. På ”Song For The Losers” og avsluttende ”Wonderful” løftes vi varsomt vekk fra den gule horisonten og nærmere kosmos enn sunt er. Og det er selvsagt ment som et kompliment.

Pariahs Sing Om (Last Visible Dog, 2006)
Dronepoeten
Honnør til Last Visible Dog som her har gjort en respektabel jobb. Gjennom tre fulle plater serveres vi diverse opptak som kan være noe utilgjengelige for de fleste av oss. Wright sender ut atmosfæriske og fornøyelige droner i stort tempo. Han tilhører en stor krets musikere, som også innebefatter kjente navn her hjemme som Anders Gjerde/Humbug records, samt miljøet rundt fine selskap som PsudoArcana og kRkRkRk.

CD 1 består av kutt hentet fra albumet Pariahs Sing Om (fra 2003), CD 2 er utgitt som Catch A Spear As It Flies (2003) mens opptakene fra CD 3 er fra Duna (2000) og Tiny Camp In The Wilderness (2001). Siden disse er utgitt i små opplag på marginale selskap som kRkRkRk (Wrights egen), Celebrate Psi Phenomenon og Last Visible Dog er en slik samleutgivelse mer enn berettiget. I tillegg er det plukket med en del andre opptak fra samlinger eller tidligere uutgitt spor som øker verdien på denne ytterligere.

’Drone poems 1999-2003’ er den passende undertittelen på denne samlingen, for det er definitivt noe poetisk over de langstrakte lydflatene Wright pensler ut. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er direkte nyskapende det han driver med, men behagelig mediterende, sfærisk og høylydt forstyrrende er alle begrep som kan kneppes på hans arbeider. Musikken bærer definitivt et organisk preg, der blant annet gitarer, fiolin og sitar koples sammen til pedaler og til slutt destilleres gjennom en datamaskin (Apple Powerbook for å være nøyaktig). I tillegg til instrumentene har Wright tatt med seg minidiscen ut i naturen (fuglesang) og storbyen (biltrafikk). Disse feltopptakene brukes gjerne som innledning til låtene, som snart svinner ut i sin egen sfære. Det er slett ikke vanskelig å slå følge med Peter Wright på hans mange ferder opp i det blå, og det er forunderlig å tenke på at alt skapes med ganske ordinære virkemidler.

Det er særlig når volumet på hans Danelectro skrus opp at Wright lykkes å forene det ambient vakre med noe mørkt og urolig, og det er her han lett står i par med relaterte artister som Oren Ambarchi og Tim Hecker.

I et svulmende platemarked vil det nok være litt krevende å sette på denne triple samlingen i det daglige, men når startknappen først er trykket inn er det desto vanskeligere å slå av drømmene til Peter Wright.

Bjørn Hammershaug