Unni Løvlid: Lux

Foto: Ingrid Skeie Ljones

Foto: Ingrid Skeie Ljones

Unni Løvlid: Lux (Heilo, 2013)
Unni Løvlid tilhører ingen klasse, hun er en egen klasse.

Det har gått fem år siden Rite, en høyst vellykket fusjonering av folkemusikk, elektronika og samtidsmusikk. Nå er hun tilbake, og igjen viser hun seg som en artist hinsides det konvensjonelle, som streber etter det åndelige og som griper det ugjennomtrengelige.

Lux er en målingsenhet for lysstyrke, én lux er definert som månelys. Nattens dunkle glorie. Lys og mørke er gjennomgangstemaer på dette albumet, og da særlig overgangen fra lys til mørke. Lux rammes inn av en kort trall og en vuggesang, men er ellers en ferd inn i nattens og dødens rike, men også troens og håpets. ’Dagen viger og gaar bort/luften bliffver tyck og sort’ er de første, besnærende ordene som møter oss, som et anslag for det som kommer. Det tekstlige materialet er hentet fra rike kilder; salmediktere, religiøse doktriner og barokkdiktning. Tonene er også nennsomt plukket fra de gamle tradisjoner, folketoner fra hjembygda Hornindal, Selje og Sogn. Men det som kommer ut av dette er langt fra tradisjonelt.

unni_lovlid_lux

Løvlid har denne gangen samarbeidet med Håkon Thelin (Poing, Oslo Sinfonietta) samt glassduoen Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset (fra Draup). Med effektiv og minimalistisk tonesetting av konstante uromomenter underbygges mystikken og den mørke stemningen, og den gir platen en vital puls. Over det hele, Unni Løvlids klare, klangrike stemme, i seg selv er en lysfontene, skaper balanse til både tekstene og musikken. Hun kan nok være hakket for insisterende i sine fraseringer i mine ører, men det er en smakssak. Hennes kvaliteter som sanger tør være ubestridte, jeg skulle likevel gjerne applaudert enda større spillerom for bare musikken her. Den er fantastisk.

Håkon Thelin poengterer noe viktig i sin fine albumtekst, der han blant annet skriver: ’Til tross for Unni sin ofte langsomme og sanselige kommunikasjon av tekstene, forblir melodiene glødende, som om ordene hører til på jorden og melodien strekker seg inn i en himmel fylt med lys.’

Hvor mange album kan man egentlig si noe slikt om. Lux er nok en kunstnerisk seier for Unni Løvlid, en fryd for øret til deg som lytter og noe av det mest magiske du kan forvente på et album i 2013.

Bjørn Hammershaug

Håkon Thelin: Folk

thelin_folkHåkon Thelin: Folk
(Atterklang, 2015)

’Fela er spelemannens songrøyst, og kvar fele har sin eigen song.’

Slik innledes denne platen, med et kort statement av Ottar Kåsa. ’Fela må synge slik ho sjølv vil, og når fele og spelemann vil det same, veks dei saman: Dei delar plass i ein større heilskap, der spelemannen lét instrumentet bli ein del av seg sjøl og sitt uttrykk’, sier han.

Håkon Thelin, som gjennom en årrekke har stått fram som en nytenkende og prøvende kontrabassist, har en slik tilnærming til musikken. Han er skolert ved Norges musikkhøgskole, der han også nå er førsteamanuensis i fagseksjonen for strykere og harpe, og underviser i bl.a. komposisjon og improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Thelin har det teoretiske på plass, og er anerkjent som en ledende formidler innen ny musikk. Det har han også omsatt i praktisk virksomhet.

Thelin er nok mest kjent for den grensesprengende og renommerte trioen POING, sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm. Men han er også involvert i flere ulike prosjekter, som samtidsmusikk-ensemblene Musikfabrik og Ensemble Modern, og har altså sin egen solokarriere. Thelin mottok Spellemannpris i kategorien Samtidsmusikk for albumet Light (2011), der han forente improvisatoriske krefter med Maja S.K. Ratkje, og har i de senere årene fått økende interesse for grenselandet mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Et resultat av det kunne vi også høre på Unni Løvlids strålende album LUX fra 2013, og nå også på oppfølgeren til Light, helt enkelt titulert Folk.

I tillegg til hans tre egne komposisjoner, finner vi verker komponert av Luciano Berio, Lars-Petter Hagen og den nå avdøde kontrabassist-mester Stefano Scodanibbio (rytmisk komplekse “Geografia amorosa” fra 1994). På albumet hentes inspirasjon fra så vidt ulike kilder som flamenco, singalesiske trommetradisjoner, arabisk tradisjonsmusikk og Lars-Petter Hagens melankolske og dvelende “Hymn” som han selv har omtalt som ’ikke-eksisterende folkemusikk for en enorm, fiktiv hardingfele’. Innspillingen fant sted i Hoff kirke på Østre Toten ved to anledninger i 2013.

Folk er et ambisiøst anlagt prosjekt, et album som søker å forene ulike musikalske tradisjoner, kunst og poesi. Det bindes sammen av det musikalske språket Thelin kaller for «kontrabassens folkemusikk», der overtonene som mye av folkemusikken er bygget på settes sammen med samtidsmusikkens teknikker. Musikken knyttes sammen av oppleste tekster fra allerede nevnte Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid og flere, som kontekstualiserer Thelins musikalske ideer i ordform. Nyhus har noen interessante refleksjoner om tradering, fortid og framtid i musikken:

’Vi kan bære det nedarvede videre, til et sted hvor repetisjonen i seg selv er det viktigste. Eller, vi kan la repetisjonen bare skimtes som en reminisens, og det nye får utfolde seg. Det gamle og kjente kan få være med på nye forsøk.’ Med det berører Nyhus også mye av Håkon Thelins virke og hans utforskning av folkemusikken: ikke folkemusikk som det repeterende, det gjenkjennelige og det rotfestede, men snarere som basis for noe uprøvd, ukjent og levende som blir med videre; inn i framtiden, med på nye forsøk. Jeg har den høyeste respekt for at kulturtradisjonen skal bevares og føres videre gjennom generasjoner. Men musikk som stagnerer er døende musikk, og det er selvsagt ikke noen motsetninger mellom felleskapets arvegods og personlige revitaliseringer av det samme materialet.

Folk har dermed et interessant utgangspunkt. Musikken vil nok kunne lyde fremmed i umiddelbar gangavstand fra Norges musikkhøgskole; Tross sin inspirasjon fra folkemusikken, tilhører Thelin fremdeles samtidsmusikkens tonespråk. Likevel er ikke dette en plate som bør skyve den nysgjerrige lytter fra seg. Lydbildet er åpent og strippet for fiksfakseri. Dette er musikk skapt med fullt fokus, og krever det samme tilbake fra tilhøreren; men det betaler seg i form av en både inspirerende og givende lytteropplevelse, som gjerne kan doseres opp i passe porsjoner. De talte mellomstikkene er slikt sett et fornuftig grep, som gir ytterligere dybde til prosjektet og lar hvert enkelt stykke få større plass.

Med Folk fortsetter Håkon Thelin å vise kontrabassens uante muligheter og klangrike potensiale. At han åpner døra ytterligere inn mot folkemusikkens skattkiste, er utelukkende en berikelse for både feltet og for deg som tilhører.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 17.3.2016

Bjørn Hammershaug