Stikkord

, , , ,

thelin_folkHåkon Thelin: Folk
(Atterklang, 2015)

’Fela er spelemannens songrøyst, og kvar fele har sin eigen song.’

Slik innledes denne platen, med et kort statement av Ottar Kåsa. ’Fela må synge slik ho sjølv vil, og når fele og spelemann vil det same, veks dei saman: Dei delar plass i ein større heilskap, der spelemannen lét instrumentet bli ein del av seg sjøl og sitt uttrykk’, sier han.

Håkon Thelin, som gjennom en årrekke har stått fram som en nytenkende og prøvende kontrabassist, har en slik tilnærming til musikken. Han er skolert ved Norges musikkhøgskole, der han også nå er førsteamanuensis i fagseksjonen for strykere og harpe, og underviser i bl.a. komposisjon og improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Thelin har det teoretiske på plass, og er anerkjent som en ledende formidler innen ny musikk. Det har han også omsatt i praktisk virksomhet.

Thelin er nok mest kjent for den grensesprengende og renommerte trioen POING, sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm. Men han er også involvert i flere ulike prosjekter, som samtidsmusikk-ensemblene Musikfabrik og Ensemble Modern, og har altså sin egen solokarriere. Thelin mottok Spellemannpris i kategorien Samtidsmusikk for albumet Light (2011), der han forente improvisatoriske krefter med Maja S.K. Ratkje, og har i de senere årene fått økende interesse for grenselandet mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Et resultat av det kunne vi også høre på Unni Løvlids strålende album LUX fra 2013, og nå også på oppfølgeren til Light, helt enkelt titulert Folk.

I tillegg til hans tre egne komposisjoner, finner vi verker komponert av Luciano Berio, Lars-Petter Hagen og den nå avdøde kontrabassist-mester Stefano Scodanibbio (rytmisk komplekse «Geografia amorosa» fra 1994). På albumet hentes inspirasjon fra så vidt ulike kilder som flamenco, singalesiske trommetradisjoner, arabisk tradisjonsmusikk og Lars-Petter Hagens melankolske og dvelende «Hymn» som han selv har omtalt som ’ikke-eksisterende folkemusikk for en enorm, fiktiv hardingfele’. Innspillingen fant sted i Hoff kirke på Østre Toten ved to anledninger i 2013.

Folk er et ambisiøst anlagt prosjekt, et album som søker å forene ulike musikalske tradisjoner, kunst og poesi. Det bindes sammen av det musikalske språket Thelin kaller for «kontrabassens folkemusikk», der overtonene som mye av folkemusikken er bygget på settes sammen med samtidsmusikkens teknikker. Musikken knyttes sammen av oppleste tekster fra allerede nevnte Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid og flere, som kontekstualiserer Thelins musikalske ideer i ordform. Nyhus har noen interessante refleksjoner om tradering, fortid og framtid i musikken:

’Vi kan bære det nedarvede videre, til et sted hvor repetisjonen i seg selv er det viktigste. Eller, vi kan la repetisjonen bare skimtes som en reminisens, og det nye får utfolde seg. Det gamle og kjente kan få være med på nye forsøk.’ Med det berører Nyhus også mye av Håkon Thelins virke og hans utforskning av folkemusikken: ikke folkemusikk som det repeterende, det gjenkjennelige og det rotfestede, men snarere som basis for noe uprøvd, ukjent og levende som blir med videre; inn i framtiden, med på nye forsøk. Jeg har den høyeste respekt for at kulturtradisjonen skal bevares og føres videre gjennom generasjoner. Men musikk som stagnerer er døende musikk, og det er selvsagt ikke noen motsetninger mellom felleskapets arvegods og personlige revitaliseringer av det samme materialet.

Folk har dermed et interessant utgangspunkt. Musikken vil nok kunne lyde fremmed i umiddelbar gangavstand fra Norges musikkhøgskole; Tross sin inspirasjon fra folkemusikken, tilhører Thelin fremdeles samtidsmusikkens tonespråk. Likevel er ikke dette en plate som bør skyve den nysgjerrige lytter fra seg. Lydbildet er åpent og strippet for fiksfakseri. Dette er musikk skapt med fullt fokus, og krever det samme tilbake fra tilhøreren; men det betaler seg i form av en både inspirerende og givende lytteropplevelse, som gjerne kan doseres opp i passe porsjoner. De talte mellomstikkene er slikt sett et fornuftig grep, som gir ytterligere dybde til prosjektet og lar hvert enkelt stykke få større plass.

Med Folk fortsetter Håkon Thelin å vise kontrabassens uante muligheter og klangrike potensiale. At han åpner døra ytterligere inn mot folkemusikkens skattkiste, er utelukkende en berikelse for både feltet og for deg som tilhører.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 17.3.2016

Bjørn Hammershaug

Reklamer