Captain Beefheart

1960-tallet: 100 Favorittalbum

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En høyst dynamisk liste over mine 100 favorittskiver fra 1960-tallet – og en høyst personlig rangering, skjønt da den var ferdig ble den til forveksling identisk med den etablerte 60-tallskanoen, med mange av de største tungvekterne trygt på plass. Det ble derfor ikke en så original liste som jeg hadde trodd og håpet, men den er til gjengjeld veldig sterk, og understerker periodens posisjon som da alt kunne skje – og der alt skjedde, ikke minst innen musikken. Det er tre små år mellom “Please Please Me” og “Tomorrow Never Knows”. 1960-tallet var tiåret da musikken tok steget fra singleformat og låtfokus til albumformat og konseptkunst. Det er tiåret da tenåringene  ikke bare fikk frihet fra voksengenerasjonen, men grep mulighetene som bød seg og skapte sin egen identitet. I USA dannet Vietnam-krigen lange skygger over samfunnet, og sammen med økt bevisstgjøring, et skarpere politisk klima, urban uro og ikke minst sosialt og kulturelt engasjement, skaptes en motkulturell bevegelse som strømmet fritt gjennom til musikken. 1960-tallet ga oss Newport og Antibes, men også Woodstock og Altamont. Det var ‘A time for greatness’ og det var ‘the summer of love’, og det var den tunge nedturen som fulgte i dens kjølevann.

Det er ikke mangel på gode plater som er den største utfordringen når 100 favorittalbum skal plukkes fra dette grensesprengende tiåret, utfordringen ligger mest i begrensningens noble art. For å hjelpe litt til, så er utvalget avgrenset ned til to plater pr. artist, ellers ville nok f.eks. The Beatles, John Coltrane eller Miles Davis vært tyngre representert. Rekkefølgen er noenlunde korrekt organisert.

For 60-tallets beste låter: People in the Sun: 100 Favorittlåter fra 1960-tallet


The Velvet Underground & Nico: s/t
(Verve, 1967)

John Coltrane: A Love Supreme
(Impulse!, 1965)

The Beatles: Rubber Soul
(Parlophone, 1965)

Nick Drake: Five Leaves Left
(Island, 1969)

Neil Young & Crazy Horse: Everybody Knows This Is Nowhere
(Reprise, 1969)

Miles Davis: In a Silent Way
(Columbia, 1969)

Captain Beefheart and His Magic Band: Safe as Milk
(Buddah, 1967)

The Stooges: s/t
(Elektra, 1969)

Frank Zappa: Hot Rats
(Bizarre, 1969)

The Jimi Hendrix Experience: Electric Ladyland
(Reprise, 1968)

….and the rest of the best….:

The Velvet Underground: White Light/White Heat (1968)
Can: Monster Movie (1969)
The Byrds: Younger Than Yesterday (1967)
Love: Forever Changes (1967)
Dr. John: Gris-Gris (1968)
Creedence Clearwater Revival: Green River (1969)
Bob Dylan: Blonde on Blonde (1966)
Aretha Franklin: I Never Loved a Man the Way I Love You (1967)
The Jimi Hendrix Experience: Are You Experienced (1967)
Thelonious Monk: Straight, No Chaser (1966)

John Coltrane: Live at Birdland (1964)
Captain Beefheart and His Magic Band: Trout Mask Replica (1969)
The Beatles: Revolver (1966)
Bill Evans: Sunday at the Village Vanguard (1961)
Otis Redding: Otis Blue/Otis Redding Sings Soul (1965)
Leonard Cohen: The Songs of Leonard Cohen (1967)
John Fahey: Dance of Death & Other Plantation Favorites (1965)
Ornette Coleman: Free Jazz (1960)
Pink Floyd: The Piper at the Gates of Dawn (1967)
Miles Davis: Miles Smiles (1967)

The Byrds: The Notorious Byrd Brothers (1968)
Crosby, Stills & Nash: s/t (1969)
Van Morrison: Astral Weeks (1968)
Bob Dylan: Bringing It All Back Home (1965)
James Brown: Live at the Apollo (1963)
Caetano Veloso: Tropicalia (1968)
The Band: Music from Big Pink (1968)
Townes Van Zandt: Our Mother the Mountain (1967)
Johnny Cash: At Folsom Prison (1968)
Pharoah Sanders: Karma (1969)


The Soft Machine: s/t (1968)
13th Floor Elevators: The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators (1966)
The Flying Burrito Brothers: The Gilded Palace Of Sin (1969)
The Kinks: The Village Green Preservation Society (1968)
Alice Coltrane: A Monastic Trio (1968)
Townes Van Zandt: For the Sake of the Song (1968)
Van Dyke Parks: Song Cycle (1968)
Os Mutantes: s/t (1968)
Terry Riley: A Rainbow in Curved Air (1969)
Raymond Scott: Soothing Sounds For Baby Volume 1 (1962)

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady (1963)
Fairport Convention: Unhalfbricking (1969)
The Jimi Hendrix Experience: Axis: Bold as Love (1967)
The Seeds: s/t (1966)
Blue Cheer: Vincebus Eruptum (1968)
Tim Buckley: Goodbye and Hello (1967)
The Doors: s/t (1967)
Sonny Sharrock: Black Woman (1969)
Archie Shepp: Mama Too Tight (1967)
The Rolling Stones: Beggars Banquet (1968)

MC5: Kick Out the Jams (1969)
Bob Dylan: Highway 61 Revisited (1965)
The Zombies: Odessey & Oracle (1968)
The Beach Boys: Pet Sounds (1966)
Silver Apples: s/t (1968)
The Sonics: Here Are the Sonics (1965)
John Fahey: The Transfiguration Of Blind Joe Death (1965)
Eric Dolphy: Out to Lunch (1964)
The United States of America: The United States of America (1968)
Yusef Lateef: The Blue Yusef Lateef (1969)

King Crimson: In the Court of the Crimson King (1969)
Led Zeppelin: II (1969)
Dusty Springfield: Dusty in Memphis (1969)
The Zombies: Odessey and Oracle (1968)
Jim Ford: Harlan County (1969)
Shirley Collins & Davy Graham: Folk Roots, New Routes (1964)
Etta James: At Last! (1961)
Tony Joe White: Black & White (1968)
Bill Evans: Waltz For Debby (1962)
Thelonious Monk: With John Coltrane (1961)

Monks: Black Monk Time (1966)
Tim Hardin: 2 (1967)
Isaac Hayes: Hot Buttered Soul (1969)
Buffalo Springfield: Buffalo Springfield Again (1967)
Jan Johansson: Jazz på Svenska (1964)
Nico: Chelsea Girl (1967)
Scott Walker: Scott 2 (1968)
Various Artists: A Christmas Gift to You From Phil Spector (1963)
Roland Kirk: I Talk With the Spirits (1964)
The Shaggs: Philosophy of the World (1969)

Karlheinz Stockhausen: Kontakte (1964)
The Red Crayola: Parable of Arable Land (1967)
Sandy Bull: Inventions for Guitar & Banjo (1965)
Howlin’ Wolf: s/t (1962)
David Axelrod: Songs of Innocence (1968)
Robbie Basho: Venus in Cancer (1969)
Alexander Skip Spence: Oar (1969)
Amon Düül II: Phallus Dei (1969)
AMM: AMMMusic (1966)
Pierre Henry: Messe Pour Le Temps Présent (1967)
The Holy Modal Rounders: The Moray Eels Eat the Holy Modal Rounders (1968)

Half Japanese: Jad Fair on 5 Albums That Changed His Life

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

half_japanese_2

— If you want it to be fast, play fast. If you wanna go slow, go slow. That’s all there is to it, it’s that easy to play guitar. Some people worry about chords and stuff, and that’s all right too. There are all kinds of music in this world.
— Well, you do need chords in order to plug the guitar in, but that’s pretty much it.

Jad & David Fair on playing guitar,
Half Japanese: The Band That Would Be King (1993)

*   *   *

half_japanese_lionsDiligently recording and releasing unique music since the mid ‘70s, Half Japanese is an American outsider music institution, one that represents the true embodiment of cult heroes.

With Hear the Lions Roar (Fire Records, 2017), their 16th full-length studio effort to date, the underground icons have once again garnered widespread critical acclaim, celebrated for conjuring that same urgency and vitality first heard on record four decades ago.

Of the band’s most recent work, NPR states: “[The album] bolsters that Half Japanese tradition, with 13 diverse, attention-grabbing tunes that rival the band’s ’80s classics such as Charmed Life and The Band That Would Be King. Amid hard-riff jams, swinging ditties, lovelorn ballads and other catchy gems, Jad persistently breathes life into the Half Japanese repertoire, once described by his brother as ‘monster songs and love songs.’”

The Half Japanese story could easily be titled ‘songs about monsters and love.’ Brothers Jad and David Fair first started out playing as Half Japanese when their parents relocated from Michigan to Uniontown, Maryland in the 1970s. Half Japanese was then born in their bedroom in spite of the fact that the Fair brothers had little to no idea about how exactly to play their instruments. Instead, they enthusiastically hammered out homemade tunes peppered with humor, energy and innocence, with lyrics frequently concerned about horror flicks, monsters, tabloids and women.

It’s been said that they were heavily inspired by the abstract expressionism of Jackson Pollock. As such, and as a direct equivalent to Pollock’s form of action painting, Jad and David Fair relied more on their raw thirst for creation rather than on their technical shortcomings. They are rightfully considered to have spearheaded both the lo-fi and D.I.Y. movements, thereby foreshadowing a great deal of what the indie rock scene would come to explode in the ‘90s.

half_japanese_gentlemenThe band’s official recording career began with a characteristically ambitious triple album, 1/2 Gentlemen/Not Beasts (1980), later chosen by Rolling Stone as one of the top 100 most influential alternative albums of all time. Over the years, Half Japanese have faithfully released music at a tremendous pace, as Half Japanese, as solo artists and in numerous additional collaborations. And aside from David Fair, who handed over the duties to his brother in the early 1980s but has made occasional guest appearance over the years, the band features the same members who have been at Jad’s side since the late ’80s and early ’90s: John Sluggett (guitar, keys, timbales), Gilles-Vincent Rieder (drums, percussion, keys), Jason Willett (bass, keys), Mick Hobbs (guitar, glockenspiel).

They’ve never come close to breaking into mainstream but have consistently followed their own artistic vision all along, enjoying support from bands they’d influenced like Sonic Youth, Beat Happening, Yo La Tengo, Neutral Milk Hotel, and, of course, Nirvana. Kurt Cobain ranked them among his very favorites, chose them to open for Nirvana on the In Utero tour and was even wearing their T-shirt when he died.

Proudly to introduce the latest work from these underrated art-rockers with a round of 5 Albums That Changed My Life, answered by the one and only Jad Fair.

half_japanese_1

* * *

‘It’s difficult to choose the 5 albums that had the biggest impact on me,’ admits Fair. ‘There are so many albums that I’ve played over and over and over again. The five albums I chose are…’:

The Stooges:
Fun House
(Elektra, 1970)
I grew up in Michigan and I thought I was in the best place in the world for music. We had The MC5, Motown and The Stooges. I bought Fun House when it first came out and played it more than any other album I had. I loved its energy. I think it’s a perfect album.

shaggsThe Shaggs:
Philosophy of the World
(Third Word, 1969)
I was given a cassette tape of Philosophy of the World in 1977 and was blown away by it. The music is great and the lyrics are sweet and pure. I was surprised to later find out that The Shaggs always used music sheets. Two years ago Dot Wiggin released a new album and asked me to do the cover art. I was thrilled to do it.

 

The Modern Lovers:
The Modern Lovers
(Beserkley, 1976)
I first heard about The Modern Lovers in 1974. Interview magazine had an interview with Jonathan Richman. The interview struck a chord with me. He was doing what I wanted to do. I bought the Modern Lovers album in ’76 and loved it. Everything about it is spot on. Jonathan is one of my favorite songwriters and performers. Excellent times ten.

daniel_hiDaniel Johnston:
Hi, How Are You
(self-released, 1983)
Half Japanese had a tour of the U.S. in 1986. At a show in Austin Daniel Johnston’s manager Jeff Tartakov gave me a tape of Hi, How Are You. While on tour we played it more times than any other album. Daniel is an amazing songwriter. I started writing to Daniel and was able to record with him in 1990. I’m so lucky to have Daniel as a friend.

 

Captain Beefheart and The Magic Band:
Trout Mask Replica
(Straight/Reprise, 1969)
My brother David had all of Captain Beefheart’s albums. Trout Mask Replica is an album I immediately flipped for. The Magic Band had a sound all their own. It was like nothing else I had heard. The blues roots were solid yet they took it to another level. The musicianship is top-notch.

Bjørn Hammershaug

The Residents: Petting Zoo (Euroralph, 2002)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av alle verdens merkelige artister stiller The Residents i en helt egen klasse. Med sine øyeformede dykkerklokker og andre merkelige masker, aparte sceneopptredener og tidvis vanskelig tilgjengelige musikkform har de vært til konstant glede og undring for en hel verden siden 1972. Det anonyme og genreløse bandet (fra Shreveport, Louisiana) markere sine 30 første år med nyutgivelser av en del eldre stoff, en DVD-utgivelse (Icky Flix), samt samleplaten Petting Zoo.

Formålet med denne er å pelle sammen de mest lyttervennlige sporene fra deres brokete karriere til en ørevennlig enhet. Det er i og for seg en god ide med tanke på å lokke nye fans inn i deres obskure verden, samt at det setter fokus på det lett glemte faktum at de også skriver gode låter. Men det er også noe umulig over dette prosjektet. Alle som kjenner det minste til The Residents vet at det kan by på problemer å skrape ut 20 “hits” fra deres plater. En annen faktor er at låtene både har blitt kuttet noe ned for å passe inn her, og at de dessuten er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng, noe som gjør platen litt stykkevis og delt. Nåvel, slik surmuling til side, dette er selvfølgelig en svært artig utgivelse, variert og variabel som den er både i kvalitet og form.

Innrømmelse: Mitt forhold til The Residents begrenser seg til noen av deres eldre album, blant annet glimrende Eskimo (1979), og ikke minst en liveopptreden på Operaen en gang på 80-tallet som har brent seg fast på netthinnen, og på en utslitt videokassett. Dette var med andre ord på den tiden da NRK fortsatt hadde vett nok til å sende ting som ikke var ment å skulle fenge alle og enhver hele tiden, og statskanalen kunne finne på å sende tsjekkisk filmkunst, teater – eller en hel konsert med The Residents. Konserten var ikke bare rar og snål og merkelig (det var den også), det var også en seanse preget av dyptgående sans for det abstrakte og teatralske, der det realistiske og surrealistiske smeltet sammen til en egen musikalsk verden. Dessuten var framførelsen av ypperste klasse (dette var mens gitarist og bi-medlem Snakefinger, den eneste personen tilknyttet bandet med kjent identitet, fortsatt var i live). Selv om latteren hele tiden satt løst den gang, viste det seg at det var de musikalske kvalitetene som hele tiden fikk meg til å se opptaket igjen – og igjen.

Derfor skulle jeg være midt i målgruppen for Petting Zoo, noe uerfaren, ganske interessert og med et ellers korrumpert og åpent sinn forårsaket av tilbakevendende mareritt med dresskledde kulehode-menn pustende tungt og gråtkvalt inn i mikrofonen, mens groteske maskemenn veiver vilt med lamper rundtomkring overalt i skyggene.

Petting Zoo er i hvert fall samlet sammen fra tretten av bandets godt over tretti utgivelser. Det som umiddelbart er slående etter noen omganger med Petting Zoo er deres relativt kompromissløse holdning til mainstream uttrykksformer. Debutalbumet Meet The Residents (1974) var en skrudd sammenblanding av en bred platesamling, filmsamples, kunstrock, The Beatles og gudene-vet-hva, og etablerte raskt bandet i en krets som også kunne finne på å dyrke Beefheart, Zappa og andre aparte artister. Selv om utdragene fra deres siste plate, Demons Dance Alone (2002), viser et orkester som har utviklet seg mye, er den tilsynelatende galskapen fortsatt en viktig kreativ kraft for dette bandet – om enn i noe mer vennlige former.

Slik er inntrykket ettersom vi graver oss tilbake i historien – platen går nemlig kronologisk baklengs, og ikke uten grunn er det vel plukket flest spor fra de siste ti årene. Her møter vi The Residents i mange fasonger. Konvensjonelle låter (”Hanging By His Hair”, fra Roadworms, 2000, coole ”The Sour Song”, fra Our Finest Flowers, 1992), Tom Waits-crooning (”Fire Fall”, fra Wormwood, 1999), tegneseriemusikk fra Freak Show (1990) og selvfølgelig en låt fra The Commercial Album (1980) som bestod av 40 ett-minutter lange ’låter’.

Selv om The Residents av og til kan vippe over i det litt for voldsomme og teatralske følges platens intensjoner hele veien, og Petting Zoo har blitt en veldig fin døråpner for den som er interessert i å lære mer om dette bandet, eller for den som ønsker å holde seg orientert om et av det 20. århundrets viktigste orkester. Når denne er konsumert er det bare å begynne å grave videre. Det er ingen grenser for hva The Residents har begått opp gjennom årene.

Hva ellers kan man si? The Residents har beholdt sin anonymitet. De gir aldri intervjuer. Artister fra Nomeansno og Butthole Surfers til Ween, John Zorn og Pere Ubu har alle en slags gjeld til dem. Noen mener dette er The Beatles med masker. De spilte punk før punken kom. De samplet og kuttet og fikset før noen andre. I 30 år har de fulgt sitt credo ’amusing the muses, confusing the masses’. Jeg har fortsatt mareritt om dem.

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 04.08.02)

88. US Maple: Long Hair In Three Stages (Skingraft, 1995)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

US Maple: “Letter To ZZ Top” Meget særegent band, US Maple. Gitarene dissonerende ute på Glenn Branca/Sonic Youth-flanken, rytmikken evig jagende et sted ute i ingenmannsland, låtstrukturene bøyes og tøyes som en ung kinesisk turner, og så stemmen da, hviskende og hvesende om hverandre et sted mellom Beefheart og et mentalsykehus.

De hadde allerede en historie bak seg i kortlevde Shorty (bra de også), og tilhørte universitetsmiljøet i Chicago. I følge myten startet de US Maple for å “erase rock and roll from their collective minds”. Se det kaller jeg et bra utgangspunkt for å starte band! Sammen med produsent Jim O’Rourke gjøv de løs på oppgaven med respektløs iver. Dette er likevel ikke dekonstruert rock, med trekk fra både støvete sørstatsrock, out there jazz, New Yorks avantgarde og ihjeltråkket blues tok US Maple gamle byggesteiner og forsøkte å stable dem på nytt. Den likeglade stilen skjuler en kompleksitet som ikke alltid er like umiddelbar, og det som liksom er randen av kaos er egentlig lyden av band som visste akkurat hva de holdt på med.

Long Hair in Three Stages fremstår etter over 15 år fremdeles som frisk og nytenkende, spastisk og dynamisk som få.

Kuriosa: Vokalist Al Johnson spilte han fyren som ikke får lov til kjøpe Beefhearts Safe As Milk i High Fidelity, og en poster av bandet henger også godt synlig i flere scener. Se selv.

93. Massacre: Killing Time (Celluloid, Fred 1982/2005)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Massacre: “Killing Time” Krafttrio fra New Yorks underverden: Massacre bestod opprinnelig av Fred Frith på gitar, bassist Bill Laswell og Fred Maher på trommer. Dette var allerede en dreven gjeng da de forente krefter tidlig på 80-tallet: britiske Frith kom fra Henry Cow, de to andre fra Material. Deres senere tilknytninger til uttallige musikkprosjekter er for lang til å ramse opp her, men de aller fleste er av høyeste interesse. Det er likevel ikke mye som kan måle seg med Massacre, et band med kort – og intens – levetid.

Gjennom å forene punkens energi og frittenkende improvisasjon, med islett av jazz, no wave og kunstrock i potten skapte de noe som i følge bandet skulle høres ut som en miks av The Shadows, Captain Beefheart, Derek Bailey og Funkadelic. Dette er downtown-scenens kanskje heftigste etterlatenskap, der Friths uortodokse gitarlinjer, Laswells dype, funky bass og Mahers iherdige stramme rytmikk samles i en høyere enhet. Killing Time er blant disse platene som ikke har noen umiddelbar inngang i form av de store enkeltøyeblikkene, men heller ingen opplagt utgang. Dette er en plate man ikke blir ferdig med på kort tid, krevende, ytterst givende og opplagt innflytelsesrik.

Killing Time ble Massacres eneste album, inntil Laswell og Frith fikk med Charles Hayward fra This Heat for en revitalisering av konseptet på tampen av 80-tallet.