1970-tallet: 100 Favorittalbum

Bortsett fra en liten fraksjon av siste halvdel har jeg med noen ytterst få unntak liten musikalsk bevissthet fra 1970-tallet. Dette er altså i det store hele musikk som har kommet meg til gode i senere år, i en jevn strøm av godlyd som tilsynelatende aldri tar slutt. 1970-tallet er ikke bare tiåret for noe av historiens aller beste musikk, men også en periode som skjuler et utall av epoker og musikalske revolusjoner. Fra sen-hippie vibbene i begynnelsen av perioden til den kjølige postpunken som ledet oss inn i 80-årene er det nesten ufattelig at bare 10 år har passert. Dette er et forsøk på å rangere de 100 feteste platene, og for å skjerpe lista noe er utvalget begrenset til to titler pr. artist.

Klikk deg inn hit for listen over 70-tallets beste enkeltlåter


Neil Young: On the Beach
(Reprise, 1974)

Nick Drake:
Bryter Layter
(Island, 1970)

Miles Davis:
Bitches Brew
(Columbia, 1970)

Television:
Marquee Moon
(1977)

Can:
Tago Mago
(Elektra, 1971)

Big Star:
Third/Sister Lovers
(PVC, 1978)

The Stooges:
Fun House
(Elektra, 1970)

Pink Floyd:
Animals
(Harvest, 1977)

Soft Machine:
Third
(CBS, 1970)

The Clash:
London Calling
(CBS, 1979)

…and the best of the rest….

Blondie: Parallel Lines (1978)
The Modern Lovers: s/t (1977)
Suicide: s/t (1977)
Neil Young: Rust Never Sleeps (1979)
Leonard Cohen: Songs of Love and Hate (1971)
Black Sabbath: Masters of Reality (1971)
Alice Coltrane: Ptah, the El Daoud (1970)
Can: Future Days (1973)
Brian Eno: Another Green World (1975)
Sex Pistols: Never Mind the Bollocks (1977)


Nick Drake: Pink Moon (1972)
Gram Parsons: GP (1973)
Neu: s/t (1972)
Bob Dylan: Blood on the Tracks (1975)
Creedence Clearwater Revival: Cosmo’s Factory (1970)
The Congos: Heart of the Congos (1977)
Pink Floyd: Meddle (1971)
Miles Davis: On the Corner (1972)
Joy Division: Unknown Pleasures (1979)
Patti Smith: Horses (1975)

Crosby, Stills, Nash and Young: Déjà Vu (1970)
Warren Zevon: s/t (1976)
Alice Coltrane: Journey in Satchidananda (1971)
Deep Purple: Made in Japan (1972)
Shuggie Otis: Inspiration Information (1974)
The Jam: In the City (1977)
Elton John: Honky Chateau (1972)
Tangerine Dream: Phaedra (1974)
Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
Townes van Zandt: Live at the Old Quarter (1977)

Tom Waits: Blue Valentine (1978)
Ramones: s/t (1976)
Gram Parsons: Grievous Angel 1974)
Jackson Browne: Late for the Sky (1974)
The Clash: Give ‘Em Enough Rope (1978)
Nilsson: Nilsson Schmilsson (1971)
The Stranglers: Black and White (1978)
Kraftwerk: Autobahn (1974)
Pharoah Sanders: Thembi (1971)
Stevie Wonder: Innervisions (1973)

Al Green: Call Me (1973)
Buzzcocks: Singles Going Steady (1979)
Judee Sill: s/t (1971)
Iggy Pop: Lust For Life (1977)
David Bowie: Low (1977)
Hawkwind: Space Ritual (1973)
Joni Mitchell: The Hissing of Summer Lawns (1975)
Popul Vuh: In Den Gärten Pharaos (1971)
Lee Clayton: Naked Child (1979)
Robert Wyatt: Rock Bottom (1974)

Marvin Gaye: What’s Going On (1971)
Jackson Browne: s/t (1972)
Vashti Bunyan: Just Another Diamond Day (1970)
George Harrison: All Things Must Pass (1970)
Faust: IV (1973)
David Crosby: If I Could Only Remember My Name (1971)
Caetano Veloso: s/t (1971)
Funkadelic: Maggot Brain (1971)
Sly & the Family Stone: There’s a Riot Going On (1971)
Bert Jansch: L.A. Turnaorund (1974)

Bruce Springsteen: Born to Run (1975)
Wire: Pink Flag (1977)
Electric Light Orchestra: A New World Record (1976)
Uriah Heep: Salisbury (1971)
Ramones: s/t (1976)
Talking Heads: Fear of Music (1979)
The Specials: s/t (1979)
Elvis Costello: My Aim is True (1978)
Bob Dylan: Desire (1976)
Joe Ely: Honky Tonk Masquerade (1978)

David Bowie: Station to Station (1976)
Bill Fay: Time of the Last Persecution (1971)
Gil Scott-Heron: Small Talk at 125th and Lenox (1970)
Frank Sinatra: Watertown (1970)
Sun Ra: Space is the Place (1973)
Van Morrison: Moondance (1970)
The Beatles: Let it Be (1970)
Gang of Four: Entertainment! (1979)
This Heat: s/t (1978)
Richard Hell & The Voidoids: Blank Generation (1977)

Residents: The Third Reich ’n Roll (1976)
The Last Poets: s/t (1970)
Steve Reich: Music for 18 Musicians (1978)
Harmonia: Deluxe (1975)
Rolling Stones: Sticky Fingers (1971)
Swell Maps: A Trip to Marineville (1979)
John Cale: Paris 1919 (1973)
Faust: Faust IV (1973)
Herbie Hancock: Sextant (1973)
Devo: Q. Are We Not Men? A: We Are Devo! (1978)

Bjørn Hammershaug

Chuck Prophet: 5 Albums That Changed My Life

chuck_prophet_1200Chuck Prophet will forever be closely linked to his less than 10-year stint in the seminal Paisley Underground outfit Green On Red.

But despite his major contributions to the band, particularly on albums like Gas Food Lodging (1985) and The Killer Inside Me (1987), and his potentially career-defining role in shaping the alternative rock sound of the 1980s, Prophet has managed to maintain an eclectic and wholly worthwhile solo career since 1990.

Well established as a prominent singer, songwriter and genuine storyteller, Chuck Prophet draws from the rich well of Country and Folk as well as from Rock & Roll, putting out solo work on esteemed labels like Fire, Cooking Vinyl and Yep Roc, in addition to working with legendary artists like Lucinda Williams, Jonathan Richman, Alejandro Escovedo, Warren Zevon, Aimee Mann and more.

His solo catalog includes the critically-acclaimed Homemade Blood (1997), Age of Miracles (2004), ¡Let Freedom Ring! (2009) – a collection of political songs for non-political people – and his homage to his hometown of San Francisco, Temple Beautiful (2012). Out today, Bobby Fuller Died For Your Sins is a set in the style of California Noir, complete with songs about doomed love, inconsolable loneliness, rags to riches to rags again, and fast-paced, hard-boiled violence.

To celebrate his new album, we asked Chuck Prophet about 5 albums that changed his life.

*   *   *

clash_london_callingThe Clash
London Calling

Punk rock encouraged us all to pick up a guitar and form a band and lay it on the line in an effort to express ourselves. But for me, it was this record that showed us what was possible with punk rock. It’s all in there. The straight-up disco of “Train in Vain.” The Bo Diddley-goes-to-Jamaica of “Rudie Can’t Fail.” The rockabilly of “Brand New Cadillac.” This record, to this day, is a kind of gateway drug for the kind of records I aspire to make. It’s ultra-distilled. London Calling is The Clash’s 200-proof masterwork. The ultimate proof of anything.

kelley_stoltz_antiqueKelley Stoltz
Antique Glow

I love all of Kelley’s records, but Antique Glow was where I came in and it will always hold a soft spot in my heart. Although a Detroit transplant, Kelley is a San Francisco treasure. If you’re ever in San Francisco and you’re a record geek and like to talk shop, or you just want to chat up someone with a PhD in Echo and the Bunnymen and a master’s degree in obscure Brit-folk, visit Grooves Records in SF. You might be lucky enough to show up on a day where Maestro Stoltz is behind the counter.

big_star_thirdBig Star
Third (a.k.a. Sister Lovers)

There are records that I get smitten with and then there are those few records that I return to again and again. This is Alex Chilton’s abstract expressionist masterpiece and a record that’s never let me down. With Jody Stephens behind the kit, John Fry behind the board and Jim Dickinson very much in his corner, Big Star’s Third (aka Sister Lovers) is a triumph. They say that Alex was bitter by the time Sister Lovers came around. Whatever. Hell, I don’t hear it (the bitterness). I hear beauty. The performances are loose. Effortless. Wild and free and off the cuff. But there’s nothing half-assed or anything. It’s a mystery to me how it all comes together. And I love it. I love when Alex sings, “I first saw you, you had on blue jeans . . .” It’s poetry. From the heart, from the soul. Compositionally, this record, it’s actually quite sophisticated. And with Alex’s 3 A.M. first takes and the beautiful Carl Marsh strings, it’s really the perfect marriage of the street and the regal.

jjcale_naturallyJ.J. Cale
Naturally

There are those records that you can just turn people on to, ones you know will give pleasure. J.J. Cale’s Naturally was one record that we could all agree on in the Green on Red van. The songs are short. Very demo-y you might say. It’s a mystery that stays a mystery. It’s the best place to start with J.J. – at the beginning. Sure, he plays one hell of a slinky guitar and all that, and half the songs were covered by people who turned them into bona fide hit records (“Call Me the Breeze,” “After Midnight,” “Magnolia”), and he was a stone-cold cool cat, but what he really did with this record is show me how record making can be elevated to an art form. J.J.’s the OG sonic auteur. I don’t know how he made this. Maybe the trick is that J.J. engineered his own records. More likely, there’s no trick at all. Whatever . . . it’s a masterpiece. Check it out for yourself. The whole record is all of 30 minutes or so, what have you got to lose? His guitar and vocal are low in the mix. Lean in. It’s worth the lean.

lou_reed_new_yorkLou Reed
New York

Ah man, I’ve worn that record out. It’s part of my DNA now. And giving credit where credit is due, it has had a massive influence on my writing. With every new record I make, if I’m lucky, I’ll catch a kind of inspirational virus, and if it keeps me interested, I can follow it through. The virus usually starts with two or three songs that take me someplace I haven’t been. Temple Beautiful was my San Francisco record, one where we tapped into the history, weirdness, energy, and spontaneity that brought me to San Francisco in the first place. I would never put myself next to Lou, but in a way, Temple Beautiful was my New York.

Bjørn Hammershaug

Teenage Fanclub: Norman Blake’s 5 Life Changing Albums

teenage_fanclub_1200Kurt Cobain once supposedly called them “the best band in the world,” while a slightly more sober Liam Gallagher ranked them as merely “the second best band in the world” (after Oasis, of course).

tfc_hereIn either case, Scotland’s own Teenage Fanclub is well worth knowing. Surpassing waves of slacker rock, Britpop and power-pop while managing to influence numerous generations of indie bands despite their cult status among connoisseurs of classic pop music, TFC is one of the most celebrated, cherished and simultaneously overlooked U.K. bands of the last 25 years.

Though they could easily rest on their laurels, ‘the fannies’ are back at it again with their first new album in six years, one already praised by critics and fans alike. Here has been described by as Uncut as ‘maybe their best this millennium; a triangulation of mature soppiness, mitigated contentment and indelible tuneage.’ Meanwhile, Pitchfork points out how their music has evolved over the years as a long and stable love affair propelled by intimacy, comfort, and shared admiration, describing the album as ‘a series of quiet revelations, the kind of thoughts you have in moments of clarity, surrounded by people you love.’

Teenage Fanclub emerged out of the town of Bellshill, near Glasgow, flourishing in the local jangly indie scene alongside wonderful bands like BMX Bandits and The Soup Dragons. Their noisy album debut, A Catholic Education (1990), is commonly considered a predecessor to the coming grunge craze.

tfc_bandwagonWith their breakthrough album Bandwagonesque released just a year later by way of Alan McGee’s legendary Creation Records things really started to come together for the band. Immediately praised upon release for its exceptional take on power-pop (think The Beach Boys, The Byrds, Big Star), Bandwagonesque was to be found atop many of the year’s best of polls, with Spin Magazine even placing it ahead of landmark albums like Nevermind, Loveless, Out of Time and Screamadelica at #1.

Though they didn’t achieve the same commercial success with their underrated follow-up Thirteen (1993), TFC were far from history. Grand Prix (1995) and Songs From Northern Britain (1997) stand as pillars not only in their catalog, but also in the annals of ‘90s pop music. In the years since they have continued to explore new terrain, evolving as a band while still staying true to the formula of classic and elegant pop craftsmanship. Working with cult icon Jad Fair (Words of Wisdom and Hope, 2002), Tortoise’ John McEntire on Man-Made (2005) and flirting with various styles within their loose framework over the years, the band in question is still very much alive and well and potent as ever.

Here is described as a record that embraces maturity and experience and hugs them close while expertly consolidating nearly three decades of peerless songwriting amongst the band’s three founding members: Norman Blake, Raymond McGinley and Gerard Love. Long story short, Here marks but another victory for a seasoned act that’s still considered a cult band despite the fact that they ought to be rightfully praised as pop kings.

We invited main spokesman Norman Blake for a round of our series 5 Albums That Changed My Life.

unnamed-1

*   *   *

clash_ropeThe Clash:
Give Em’ Enough Rope (1978)

I could have picked anything by The Clash but this was the first record that I bought with my own money. Brilliant songs and it still sounds incredibly fresh and relevant.

painful_yolatengoYo La Tengo:
Painful (1993)

We toured with Yo La Tengo when this album was released 23 years ago. Very fond memories of hearing these songs every night on the tour. We ended up covering “I Heard You Looking.” Yo La Tengo are still good friends.

wire_chairs_missingWire:
Chairs Missing (1978)

Wire were the most idiosyncratic band plying their trade in the UK in the late 70’s. There is no one quite like them and their music is instantly recognizable. They could be abstract and angular on a song like “Another The Letter,” and then write the most sublime pop song in “Outdoor Miner.” Brilliant album.

 

del_shannon_home_awayDel Shannon:
Home & Away (1967/2006)

Recorded in 1967 but unreleased until 1978. Produced by Andrew Loog Oldham. Del’s best and most interesting album, and completely overlooked at the time. I suppose they thought that at 33, Del was past his best. Loog Oldham’s orchestral arrangements are beautiful as is Del’s voice.

kinks_village_greenThe Kinks:
The Kinks Are The Village Green Preservation Society (1968)

Ray Davies is a master songwriter and this is his masterpiece. Brilliant melodies with great lyrics. Nuff’ said. If you’ve never heard this album, do yourself a favour and purchase a copy immediately. God save the Village Green.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på read.tidal.com, september 2016

Days of Heaven: 1970-tallet – 100 Favorittlåter

70-tallet! For et fantastisk musikktiår. Fra etterdønningene av Woodstock til etterdønningene av punken, fra gedigen arenarock til tysk minimalisme, dette tiåret har alt – og det har noe av den aller beste musikken som er skapt. Denne listen med 100 utvalgte favorittlåter er mer en personlig odysse enn en nøktern framstilling av tiårets største og mest kjente hits. Mye bra der også, men bakom listene ligger deg også særs mye gull det er verdt å minnes.

Denne ferden starter omtrent midt i tiåret, med en Neil Young som reflekterer nettopp over dette tiåret han her er inne i, preget av nedturene etter 60-åras blomsterliv og søkende etter ny grunn. On the Beach er en påle ikke bare i hans diskografi, men i hele 70-tallsrocken. De første låtene angir mye av det som presenteres her, Nick Drake med sin noble britiske folk, Can med sin utagerende psykedelia, Television med sine sylskarpe gitardrønn fra New Yorks asfalt og Pink Floyd med sin utsvevende stormannsgalskap. Dette er en rundreise gjennom et fargerikt og variert tiår, som er langt bedre enn sitt rykte – begrenset ned til én låt pr. artist.

Disse låtene – i hvert fall de aller fleste – står seg dessuten like godt den dag i dag.

neil_young_1200

Neil Young: On the Beach (1974)
Nick Drake: Hazey Jane II (1970)
Can: Halleluwah (1971)
Television: Marquee Moon (1977)
Pink Floyd: Echoes (1971)
The Modern Lovers: Roadrunner (1977)
Bruce Springsteen: Thunder Road (1975)
Suicide: Ghost Rider (1977)
Chris Bell: I Am the Cosmos (1978)
Neu!: Hallogallo (1972)

soft_machine

The Soft Machine: Moon in June (1970)
Big Star: Thirteen (1972)
Gram Parsons: She (1973)
Allen Toussaint: Southern Nights (1975)
Bob Dylan: Hurricane (1976)
Electric Light Orchestra: Showdown (1973)
The Congos: Days Chasing Days (1979)
XTC: Making Plans For Nigel (1979)
Miles Davis: Miles Runs the Voodoo Down (1970)
The Stranglers: Nice ‘n’ Sleazy (1978)

alice_coltrane

Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
The Clash: Guns of Brixton (1979)
Blondie: One Way or Another (1978)
John Martyn: Solid Air (1973)
Pharoah Sanders: Astral Traveling (1971)
The Nerves: Hanging on the Telephone (1976)
Alice Coltrane: Blue Nile (1970)
Gene Clark: Silver Raven (1974)
Shuggie Otis: Aht Uh Mi Hed (1974)
Bert Jansch: Needle of Death (1974)

creedence_clearwater_1200

Creedence Clearwater Revival: Run Through the Jungle (1970)
John Phillips: Topanga Canyon (1970)
Paul Giovanni & Magnet: The Willow Song (1973)
Garland Jeffreys: City Kids (1979)
Judee Sill: The Kiss (1973)
Syd Barrett: Dominoes (1970)
Patti Smith: Gloria (1975)
Harry Nilsson: Without You (1971)
Captain Beefheart & His Magic Band: Kandy Korn (1971)
Todd Rundgren: I Saw the Light (1972)

dolly_parton

Dolly Parton: Jolene (1973)
Curtis Mayfield: Move On Up (1970)
Matthews Southern Comfort: Woodstock (1970)
Sonic Rendevouz Band: City Slang (1978)
America: Ventura Highway (1972)
Wire: Ex Lion Tamer (1977)
Jesse Colin Young: Ridgetop (1973)
Black Sabbath: Iron Man (1970)
Nick Lowe: Cruel to Be Kind (1979)
Poco: Magnolia (1973)

carpenters

Brinsley Schwarz: Country Girl (1970)
Junor Murvin: Police & Thieves (1976)
Archie Shepp: Attica Blues (1972)
Hole in the Wall: Restless Man (1972)
The Carpenters: (They Long to Be) Close to You (1970)
Flamin’ Groovies: Shake Some Action (1976)
Little Feat: Willin’ (1972)
Leonard Cohen: Avalanche (1971)
Al Green: Let’s Stay Together (1972)
Talking Heads: Psycho Killer (1977)

rodrigues

Dead Boys: Sonic Reducer (1977)
Graham Parker: You Can’t Be Too Strong (1979)
Donnie & Joe Emerson: Baby (1979)
Iggy & the Stooges: Down on the Street (1970)
The Adverts: Gary Gilmore’s Eyes (1977)
The Real Kids: All Kindsa Girls (1977)
The Rubinoos: I Think We’re Alone Now (1977)
Gil Scott-Heron: The Revolution Will Not Be Televised (1970)
Rodrigues: Sugar Man (1970)
Lynyrd Skynyrd: The Seasons (1970)

0 R

James Chance & The Contortions: Contort Yourself (1979)
ZZ Top: La Grange (1973)
Min Bul: Champagne of Course (1970)
This Heat: 24 Track Loop (1979)
The Motors: Airport (1978)
Kinky Friedman: Sold American (1974)
Gang Of Four: Damaged Goods (1979)
The Only Ones: Out There in the Night (1979)
Tom Petty: American Girl (1977)
Tom Robinson Band: 2 4 6 8 Motorway (1977)

kris_kristofferson

Steve Young: Alabama Highway (1975)
Loudon Wainwright III: School Days (1970)
B-52’s: Rock Lobster (1979)
Gong: The Isle of Everywhere (1974)
Augustus Pablo: King Tubby Meets the Rockers Uptown (1975)
Richard Hell and the Voidoids: Blank Generation (1977)
Hall & Oates: Lady Rain (1973)
Jimmy Webb: Galveston (1972)
Kris Kristofferson: Border Lord (1972)
Jimi Hendrix: Machine Gun (1970)

jobim_1200

Joe McPhee: Nation Time (1971)
Graham Nash: Chicago (1971)
Tim Buckley: Sweet Surrender (1972)
Karen Dalton: Katie Cruel (1971)
Graham Nash/David Crosby: Southbound Train (1972)
Last Poets: Niggers Are Scared of Revolution (1970)
Marianne Faithfull: Broken English (1979)
Flower Travellin’ Band: Satori 1 (1971)
Antonio Carlos Jobim: Brazil (1970)
John Lennon/Plastic Ono Band: Working Class Hero (1970)

Bjørn Hammershaug

The Waiting is the Hardest Part

linda_perhacs

Enkelte artister gir ut nye plater som fra et samlebånd, andre klokker inn med faste intervalle; ett nytt album hvert år. Men noen har det ikke så travelt, av mange årsaker: Trøbbel internt i gruppa, personlige problemer, livets uransakelige veier. Afghan Whigs kom nylig med Do to the Beast, som er deres første på 16 år. Etter 10 år sammen igjen er Pixies også endelig tilbake med Indy Cindy, deres første på 23 år. Velkjente treiginger inkluderer selvsagt My Bloody Valentine som drøyde 22 år med sin oppfølger, mens mange telte ned (dog, med synkende entusiasme) sammen med Guns N’ Roses. De måtte ’bare’ ha 15 år for å fullføre sitt Chinese Democracy.

Men 15 år er småtterier i dette selskapet. Vi har funnet fram til noen artister som ikke har skjemt oss bort med hyppige plateutgivelser de siste tiårene – men som alle leverte hederlig når de først vendte tilbake.

 

linda_perhacs_parallelogramsLinda Perhacslinda_perhacs_soul
Parallelograms (1970)

The Soul Of All Natural Things (2014)

Ventetid: 44 år

Linda Perhacs kom svevende inn med blomstrende hippie-idyll på slutten av 60-tallet, og ga ut ett album som gikk under radaren for de aller fleste: Parallelograms var et nydelig stykke singer/songwriter-kunst et sted mellom Joan Baez og Joni Mitchell. Så forlot hun hele musikk-bransjen og ble tannpleier i Beverly Hills. Blant pasientene: Kjendiser som Cary Grant, Paul Newman og Henry Fonda. Selv levde hun et stille liv, men Perhacs ble gjenoppdaget av nyfolkere som Devendra Banhart og Joanna Newsom tidlig på 2000-tallet, som dyrket hennes album som en hellig avgud. Sammen med artister som Nite Jewel og Julia Holter har Linda Perhacs fulgt opp debuten- med samme friske pust av evig kjærlighet, indre fred og endeløs sommer. Old school new age, dental style.

bill_fay_timeBill Faybill_fay_life
Time Of The Last Persecution (1971)

Life Is People (2012)

Ventetid: 41 år

Britiske Bill Fay ga ut to klassiske singer/songwriter-plater i 1970 og 1971, musikalsk beslektet til tidlig Bowie, Nick Drake og John Lennon. Han ble et kultfenomen, ofte trukket fram av artister som Jim O’Rourke, David Tibet (Current 93) og ikke minst Wilco som har bidratt til å løfte ham fram i lyset igjen. Fay har brukt store deler av livet sitt til å skrive og spille inn ny musikk, men ikke fått samlet det til en ordentlig utgivelse før Life Is People – 41 år siden forrige gang. Som gledelig nok var en mer enn verdig oppfølger. Et ettertenksomt, reflekterende og inderlig vakkert album.

vashti_lookafteringvashti_diamond_dayVashti Bunyan
Just Another Diamond Day (1970)

Lookaftering (2005)

Ventetid: 35 år

På slutten av 60-tallet satte Vashti Bunyan ut på veien med hest og kjerre (og kjæresten) for å finne sitt paradis, Donovans hippie-samfunn ute på Isle Of Skye. Etter et par års loffing gjennom Storbritannia kom de endelig fram – og fant ut at de andre for lengst hadde gitt opp hippiedrømmen og dratt sin kos. Vel tilbake i London lagde Bunyan den utrolige folkplaten Just Another Diamond Day basert på reisen og sine opplevelser, fikk sønnen Leif og vendte tilbake til Irland for å vie seg til familielivet. Først i 1997 googlet (eller alta vistaet, kanskje) hun seg selv og fant ut hun faktisk var husket. Mer enn det, Bunyan ble trukket fram som en skjult skatt av både publikum og flust av andre artister, debutskiva gikk for ville priser på eBay. I 2005 returnerte Vashti Bunyan som plateartist med Lookaftering, like vakker og vever som forgjengeren 35 år tidligere. Som om tiden hadde stått stille der på veien mot det tapte paradis.

simon_finn_passSimon Finnsimon_finn_magic
Pass The Distance (1970)

Magic Moments (2005)

Ventetid: 35 år

Pass The Distance er en av disse mange glemte perlene fra det magiske plateåret 1970. Simon Finn kom til London fra Canada, og busket rundt på pubene med sine folklåter i noen år, før han fikk laget sitt hypnotisk vakre debutalbum. Det fikk hvile i fred i mange herrens år, inntil David Tibet fra Current 93 ristet liv i det igjen. Simon Finn hadde for lengst flyttet tilbake til hjemlandet, der han drev som karatelærer og med organisk landbruk, men ble lokket inn i musikken igjen av nevnte Tibet. Etter 35 år skapte han endelig nye Magic Moments, selv om noe av magien nok hadde blitt borte i årenes løp.

iggy_rawThe Stoogesstooges_weirdness
Raw Power (1973)

The Weirdness (2007)

Ventetid: 34 år

Ikke helt rettferdig denne, siden spesielt Iggy Pop har vært svært så aktiv i tiden i mellom. Likevel, The Weirdness var det første albumet til The Stooges siden proto-punk klassikeren Raw Power i 1973. Bakgrunnen lå tilbake i 2002 da Asheton-brødrene turnerte med J. Mascis, og dro noen gamle Stooges-låter til stort hell og til stor interesse. Året etter stod de samlet på scenen igjen (på Coachella), med Mike Watt fra Minutemen som erstatter for avdøde Dave Alexander. Etter noen år med livespilling, dro de til Steve Albinis studio i Chicago og spilte inn The Weirdness. Ikke så weird, og heller ikke så rå ble den, er det vel lov å si.

ed_askew_askEd Askewed_askew_eyes
Ask The Unicorn (1968)

Little Eyes  (2002)

Ventetid: 34 år

Ed Ask-who? Ed Askew er enda en av disse psych-folkartistene som forsvant inn i obskuritetens tåke i en tåkefull tidsperiode. Little Eyes ble spilt inn rett i etterkant av debuten, men ble liggende bortgjemt i over 30 år inntil det ble gjenoppdaget og utgitt. I mellomtiden etablerte Askew seg som maler og poet. Superfan Sharon van Etten, gitarist Marc Ribot og andre har vært med å underbygge en musikalsk karriere som har endelig har blomstret ut i livets høst. 71 år gammel satte Ed Askew ut på sine første USA-turne med sin nye plate For The World (2013) i reisetaska.

ben_watt_marineBen WattBEN WATT hendra space 2
North Marine Drive (1983)

Hendra (2014)

Ventetid: 31 år

Watt er mest kjent som den ene halvparten av duoen Everything But The Girl, men han debuterte som soloartist allerede i 1983 med North Marine Drive, et fint album med melankolske låter i folk/jazz-landskapet. I 2014 fulgte han opp med aldeles nydelige Hendra, laget i samarbeid med blant andre David Gilmour (Pink Floyd) og Bernard Butler (Suede). Watt har nok laget mye fint i Everything But The Girl, men det er noe eget med hans soloalbum – selv om de ikke kommer så ofte.

magazine_magicMagazinemagazine_thyself
Magic, Murder And The Weather (1981)

No Thyself (2011)

Ventetid: 30 år

Howard Devoto forlot punkpionerene Buzzcocks i 1977 til fordel for Magazine. I grenselandet mellom punkens rasende energi og mer kunstskolebasert intelligens ble Magazine et foregangsband innen britisk post-punk og new wave. I løpet av noen korte år harvet de ut et knippe klassiske album med Real Life (1978) og The Correct Use Of Soap (1980) som stående påler. Etter 30 år var restene av bandet tilbake igjen – og tidens tann hadde faktisk behandlet Magazine godt. BBC oppsummerte: ’The surprise excellence of the songs and the music makes this the long-overdue fourth great Magazine album’.

eagles_longrunEagleseagles_eden
The Long Run (1979)

Long Road Out Of Eden (2007)

Ventetid: 28 år

I følge Don Henley ville Eagles komme sammen igjen ’when hell freezes over’. Det var i 1980, og 14 år senere skjedde faktisk mirakelet. Da kom i hvert fall livealbumet med samme navn, som innledet den lange veien mot et nytt album fra countrypop-gigantene. Etter seks år lang og utmattende produksjonsperiode var de endelig klare med noe nytt også fra studio. Høvelig titulerte Long Road Out Of Eden så dagens lys i 2007.

big_star_thirdBig Starbig_star_space
Third/Sister Lovers (1978)

In Space (2005)

Ventetid: 27 år.

Egentlig bør vi plusse på noen år her. Big Stars tredje album Third/Sister Lovers ble nemlig ferdigstilt allerede i 1974, men først utgitt fire år senere. For øvrig et av tidenes aller beste album. Originalmedlem Chris Bell døde kort tid etter dette, og sørstatsbandets andre frontfigur Alex Chilton fortsatte sin egen solokarriere. Det ble fornyet interesse rundt Big Star da band som REM og The Posies til stadig navnga dem som viktige innflytelseskilder. En reunion var uunngåelig, og Chilton og Jody Stephens tok med seg et par blad Posies og fikk den suksessen de alltid hadde fortjent. In Space kom i 2005.

cars_doorThe Carscars_move
Door To Door (1987)

Move Like This (2011)

Ventetid: 24 år

’I’m saying never and you can count on that.’ Det uttalte Ric Ocasek en gang om mulighetene for at The Cars noensinne skulle finne sammen igjen. Men det gjorde de altså, etter nærmere et kvart århundre. Move Like This fikk dessuten hederlig omtale av stort sett samlet kritikerkorps, og The Cars fortsatte vel egentlig å kjøre videre på den veien de alltid hadde befunnet seg. Eller som Rolling Stone så pent sa det: ’This is the sound of a band picking up a conversation in midsentence.’

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 25. april, 2014.

Bjørn Hammershaug

Yo La Tengo = Genius + Love

Det er vanskelig å ikke bli personlig når man skal holde en liten tale i forbindelse med et porselensbryllup.

Første forelskelse var med en EP som het President. Det skjedde i 1989, og side 2 førte til et langvarig hakeslepp grunnet det da ukjente bandet (selv om de hadde et par album bak seg allerede) Yo La Tengo fra Hoboken, rett over elva for New York City. Den bikkjelange feedback-orgien ”The Evil That Men Do”, avrundet med Bob Dylans ”I Threw It All Away” ble starten på et langt og varig kjærlighetsforhold.

Forlovelsen kom året etter og gikk under navnet Fakebook. Den inneholdt akustiske coverversjoner fra Gene Clark, John Cale og The Kinks til The Flamin’ Groovies og Cat Stevens, en aldeles nydelig plate som gjorde det klart at vi her hadde å gjøre med band som gikk utenpå de fleste amerikanske indierockere på den tiden. Og sannelig har det vist seg, snart 20 år gamle – en anstendig alder for denne formen for musikk – står Yo La Tengos låter seg forbausende godt. De tidlige tingene deres er (naturlig nok) preget av en mer rastløs lo-fi skrangling, men modningsprosessen krever på ingen måte kronologisk kunnskap.

De to nevnte platene skulle likevel bare vise seg å være en begynnelse. Helt inntil noe skuffende Summer Sun (2003) har trioen hele tiden utviklet seg, funnet nye veier der de har finpusset sitt eget sound, blitt bedre og bedre i det som har vært en bemerkelsesverdig stødig og solid karriere. Basert som en powertrio i indieformat har de tatt opp i seg innflytelse fra shoegaze, krautrock, drømmepop, bossa nova, støyrock og electronica, og flettet det inn til å bli en del av sitt eget uttrykk – med en egen stemme. Noe av det som slår meg i gjennomgangen av deres karriere er det sensuelle, myke elementet som preger alt fra de innbydende balladene til de mest utagerende støyeaksjonene. Det er en melodiøs intimitet, en følsomhet, som gir Yo La Tengo et fortrinn og et solid fundament i forhold til mange av deres likesinnede. Inntil de selv ble et referanseband er selvsagt linken til Velvet Underground sterk, sammen med røttene i new wave/indierock-scenen og band som Eleventh Dream Day, db’s, Sonic Youth, The Feelies og Stereolab.

Hør Legende: Yo La Tengo i WiMP

Yo La Tengo har gitt så mange store opplevelser i løpet av sine anstendige 20 år som artister. Jeg må dele et par med dere. Mitt gylne øyeblikk med Yo La Tengo er knyttet til en ørkesløs busstur gjennom midt-vesten i USA midt på nittitallet, med President EP rundt skallen. Etter døgn med flatt, akkurat i solnedgangen, akkurat i det øyeblikk “Orange Song” langsomt dro i gang, raget plutselig Rocky Mountains opp i det fjerne, som en mektig, nærmest hellig åpenbaring som ble ytterligere understreket av musikken.

Et annet, om ikke så majestetisk minne er knyttet til en tidlig intervjusituasjon. Dette var noen år senere, og jeg hadde blitt forespeilet en samtale med ekteparet Ira Kaplan og Georgia Hubley – bandets kjerne, låtskrivere og frontfigurer. Da jeg ankom hadde de blitt huket tak i og fraktet vekk av NRK, og jeg “fikk” bassist James McNew med inn på et bakrom. Den hyggelige bamsen var ikke direkte avvisende, men gjorde det raskt klart at han ikke likte å bli ’intervjuet’, at han heller ville vært på hotellet og sett The Simpsons, og at vi strengt tatt ikke hadde noe som helst å prate om. Det ble en svett halvtime innestengt på et 3 kvm stort rom. Vår lille samtale kom aldri på trykk – men konserten de spilte i etterkant ble noe av det beste Oslo kunne by på i løpet av 90-tallet. Det er på scenen Yo La Tengo virkelig lever. Enten det er gjennom lange gitarorgier, eller med vakre popdrømmerier, enten Georgia hvisker innbydende inn i mikrofonen eller Ira lar gitarens muligheter alle komme frem i løpet av 10 minutter lange orgier. Dette har de i stor grad klart å overføre også på plate, med eklektiske I Can Hear the Heart Beating As One (1997) og stillferdige And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) som to søyler. Med den labre konserten på Rockefeller i 2003, en relativt uspennende sisteplate (Summer Sun) og nå en samler, kan man bare spekulere på om de igjen vil by på øyeblikk av magi. Det vil de nok. De har uansett en karriere bak seg få andre er forunt, og med Prisoners Of Love får vi et lite utsnitt fra denne.

Prisoners Of Love: A Smattering Of Scintillating Senescent Songs 1985-2003 (Matador, 2005)
Det er ikke lett å sammenfatte hele bandets bredde på 2-3 CD’er, og for et ikke akkurat ’singleband’ blir det heller ingen ’greatest hits’. Det vil nok derfor være mer tilfredsstillende å hengi seg til en skikkelig fullengder, men her er det i hvert fall mulig å få et overblikk over karrieren (selv om rekkefølgen virker tilfeldig). Det er ikke så mye å klage på selve låtutvalget her, det blir litt personlig, tilfeldig og meningsløst uansett. Matador kunne plukket 20 andre uten å svekket inntrykket, men Prisoners Of Love vil lett fungere både for nye og gamle ører. Sistnevnte får sitt med bonus-CDen som inneholder ’outtakes and rarities’. Den vil i første rekke appellere til de som kjenner bandet godt fra før, selv om bare en håndfull er uutgitte eller nye. Dessverre selges den ikke separat etter det jeg vet. Her er det plukket frem 16 uutgitte spor, singler, remikser og sjeldenheter. Av de mer kjente låtene finner vi demoversjonen av ”Big Day Coming”, en akustisk variant av ”Tom Courtenay” og ”Decora”, samt Kevin Shields remix av “Autumn Sweater” (som også var med på bonusplata til I Can Hear the Heart Beating As One, 1997).

På de to ordinære samleplatene har de klemt inn 26 låter. Fordelingen er skjønnsomt og jevnt fordelt, fra singlen ”The River Of Water” (1985) til Summer Sun (2003). Alle skivene er representert med, med unntak av debuten Ride The Tiger (1986) og ambiente The Sounds Of The Sounds Of Science (2002). Nestenhits som ”Autumn Sweater”, ”Tom Courtenay” og ”Stockholm Syndrome” er selvsagte. Bandets bredde fremheves med covervalg fra Sun Ra (den uventede favoritten, rytmiske ”Nuclear War” fra 2002) og Sandy Denny (”By The Time It Gets Dark”). Har man alle platene fra før, og det synes jeg man bør ha, er det sikkert mulig å sette sammen en mer personlig samler på egenhånd, men slik vil det alltid være.

Hvis man skal summere; genius + love = Yo La Tengo. De kan svinge, støye og drømme, de kan være et frelsesarméorkester hos Hal Hartley og de kan avholde sin egen åttedagers festival med gjester som Calexcio, Richard Hell og Conor Oberst. Yo La Tengo er et av de siste store bandene fra sin tid, og de er blant de få som har vokst med stil. Jeg gir tilnærmet full pott til denne samleren, ikke bare på grunn av musikalske kvaliteter, men også for å oppmuntre nye lyttere til å oppsøke trioen, for en helhetlig og pen utgivelse og som takk for et snart 20 år langt ekteskap.
(først publisert på groove.no, 21.04.05)

Summer Sun (Matador, 2003)
Hvis Summer Sun hadde vært debutplaten til en fersk trio fra New Jersey så ville det kanskje vanket flottere ord med større patos enn tilfellet nå er. Den harde realtieten er at det ikke finnes mange band som har levert varene så trofast over så lang tid som Yo La Tengo.

Ekteparet Ira Kaplan/Georgia Hubley har helt siden EPen President (1989) hatt en konstant formutvikling som hele tiden har pekt opp og fram. Den akustiske coverplaten Fakebook (1990), de gyngende gitarkaskadene på Electr-O-Pura (1995), omfangsrike I Can Hear The Heart Beating As One (1997) og dampende mørke And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) står som de høyeste pålene i bandets karriere. Det er derfor man stiller litt ekstra krav til at Hobokens største etter Sinatra igjen skal levere varene, og det er derfor skuffelsen nok blir urettferdig stor når man for første gang på mange år merker at de tilsynelatende ikke etterlever de store forventningene. Ta det likevel med litt med ro, platen vokser – ikke i plutselig byks, men den kommer sakte sigende inn under huden hvis man tar seg tid.

Summer Sun følger i stor grad sporene etter den stemningsfulle forgjengeren. Man bør derfor ikke la seg lure av låttitler som “Beach Party Tonight” og “Moonrock Mambo”, for dette er en plate som i stor grad ikler seg høstlige farger. Denne gangen har de også for første gang (bortsett fra på Fakebook) frigjort seg fullstendig fra gitareksessene til Kaplan. I stedet har de døst inn i et behagelig drømmeland der detaljene som eksisterer i bakgrunnen er mer sentrale. Platen er stort sett bygd opp ved hjelp av forsiktig rytmebruk, hviskende vokal og stillferdig instrumentering som rører innom både electronica, jazz og søvnig sambapop.

I tillegg til den sedvanlige produsenten Roger Moutenout, har de også med seg bred bistand fra blant andre Lambchops Paul Niehaus (pedal steel), fiolinist Katie Gentile fra Run On, samt trompetist Roy Campbell Jr og saksofonist Daniel Carter, begge fra Other Dimensions In Music. De to sistnevnte er særlig hørbare på ti minutter lange “Let’s Be Still”, som nikker høflig til jazzmestere som Roland Kirk og Yusef Lateef.

Det er nok av øyeblikk med hypnotiske detaljer og svale partier på Summer Sun, dannet ved hjelp av lag med baklengse gitardroner, casio, rytmebokser og piano. Funk-instrumentalen Georgia vs. Yo La Tengo løser opp stemningen litt over halvveis, og ‘tredjehjulet’ James McNew gjør en av sine sjeldne vokalprestasjoner på “Tiny Birds”, uten at det akkurat markerer et savn. Slik trioen nå står frem er deres sterkeste kort likevel i Georgia Hubleys søvndyssende-morfinstemme. Hun leger som vanlig alt som er vondt, så også på “Today Is The Day”, luftige “Winter A Go-Go” og platens vakreste spor “Take Care”. Det er til gjengjeld skrevet av Alex Chilton, og befinner seg på Big Stars klassiker Third/Sister Lovers (1975). Her står endelig Yo La Tengo frem på sitt aller skjønneste i et par minutters tid. Hubleys vokal, den melankolske melodien og Niehaus’ pedal steel er det som skal til.

Yo La Tengos plater har ingen holdbarehetsdato, og kan med letthet plukkes frem igjen når som helst. Summer Sun har kvaliteter som gjør at den vil stå seg over tid, og hvis jeg ser solen om noen år vil jeg være den første til å trekke min litt lunkne holdning tilbake. Av praktiske hensyn må likevel platen omtales mens den er relativt fersk, og jeg har så langt ikke vært i stand til å gå helt ned i knestående av den.
(først publisert på groove.no, 28.04.03)

Bjørn Hammershaug