Intervju: Diane Cluck – music just comes from living

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 09.06.06

Diane Cluck vil for noen være kjent fra samleplaten Golden Apples Of The Sun (2004), der hun havnet i selskap med blant andre Antony, Devendra Banhart, Josephine Foster og Iron & Wine – med andre ord midt i nåløyet av amerikanske nyfolkere og freaky hipsters. Andre vil nok kjenne henne best som en New York “antifolker” som har jobbet med Herman Düne, mens atter andre sikkert ikke har hørt om damen tidligere.

Det er det i så fall på høy tid å gjøre noe med, for Cluck er en av de mest særegne røstene innen akustisk neo-folk. Som en folksanger fra fjellom som har kommet til den moderne storbyen tegner hun smarte og skarpe historier som er vel verd å låne øre til. Fra å gi ut Erik Satie-møter-Kate Bush inspirerte CD-R plater har hun gradvis utviklet seg som artist, som hun selv forteller oss:

– Ummm, the progression seems to have gone from external to internal, from specific to less specific, from personal to universal, from piano to guitar.

“I grew up in ‘sylvania, there aren’t so many woods now… and who gives a shit about William Penn?” synger Cluck på ”Sylvania” fra platen Countless Times (2005). Hun vokste opp i landlige omgivelser i Pennsylvania, men har bodd i Brooklyn, New York de siste ti årene. Der har hun etablert en artistkarriere som sanger av den intime sorten som nettopp henter elementer både fra det rurale og det urbane. Melodisk off-pist og med en stemme som spinner seg rundt lytteren inntil vi blir fullstendig fanget inn i hennes myke nett, ikke helt ulikt artister som CocoRosie, Jana Hunter, Scout Niblett, Joanna Newsom eller Josephine Foster – og det bør være tillatt å trekke linjer tilbake til både Joan Baez og Joni Mitchell. Det er en organisk, ubehandlet stemning over hennes lo-fi innspillinger, en ærlig råhet over tekstene og noe besnærende over hennes intrikate melodilinjer som gjør henne tidløs som artist – og som kanskje bidro til at folk-guru Devendra Banhart omtalte henne som sin favorittsangerinne fra New York.

Når hun nå vender tilbake til Norge, er det hennes andre besøk til Norge, da hun også var her sammen med Herman Düne våren 2005:

– Norway’s gorgeous, green and fresh and trippingly beautiful, to me. The snowy landscape was awesome. We stopped during our drive to admire the whiteness and saw a skier, far away. He was pulling a sled over a frozen river with something that looked like a stiff corpse. The skier came up to the bank where we were standing and uncovered the sled – it turned out to be guitars.

Gitaren er stort sett det eneste instrumentet Cluck trakterer for tiden, men hun minner om at det ikke er nødvendig med ytterligere påfyll så lenge tekstene gir mening og melodiene pirrerer sansene. Det spartanske i hennes lydbilde betyr ikke det er mangelfullt, heller at det gir rom for detaljene. Men det fordrer gjerne et lyttende publikum. Cluck mimrer om en av hennes dårligere øyeblikk på scenen:

– I made a dumb mistake last year while I was on tour with the kings of whatever… We played a show in London and as usual I soundchecked without monitors. But I wasn’t aware we’d be playing for a loud, drinking crowd, and I really couldn’t hear myself through the whole set. Eventually the sound guy came up to the stage and made a slashing motion across his throat – while I was in the middle of a song. I lost it on him. It ended up making the people who’d been listening feel really uncomfortable and bad and I was embarrassed I’d used a stage mic for that kind of purpose.

Med plater som holder seg tett opp til et live-sound er det også en nær forbindelse mellom disse og hennes konserter:

– So far I haven’t tended to improvise much. When the songs come to me, initially, they come one way. The words and pitches have a specific placement that feels good/right/important. What changes from night to night is the weather, how I feel/who I’m singing for… In that way the songs can change a lot, for me it’s communication, using the same words each time to communicate whatever’s going on in that moment.

Selv om Diane Cluck er løselig tilknyttet New Yorks Anitfolk-miljø og scenen rundt Sidewalk Café, sammen med artister som Jeffrey Lewis og Adam Green, er ikke dette nødvendigvis en bås hun føler seg helt komfortabel med:

– I don’t reject the association, but in a lot of ways that scene has come & gone for me. The individuals who made it up are still around mostly, still making music, but the community is more diffuse now. When I first discovered the artists at Sidewalk Café back in january of 2000, the unifying factor was that everyone was really just into being themselves and showing that through songs or comedy or drawings or whatever. Probably something like the early days of punk, before it became a uniform. Having a word for anything like that kind of ruins it, I don’t particularly care for the word “antifolk” to describe what went on at or around the Sidewalk, but if I had to call it something I might have called it “normal inspired people giving of themselves”.

“Music just comes from living” sier Cluck om hvor hun får sin inspirasjon, og det er ikke i første rekke fra andre musikere. Hennes distanse til den noe begrensende “antifolk”-termen stopper ikke bare ved Sidewalk Café:

– I stopped going out to hear music a year or two ago. I used to go out a few times a week, until I just got oversaturated. I’m not really hanging with an artistic community right now. My community is made up of a few close friends, some of whom make art sometimes. I spend a lot of time by myself. I try to get out in the sun for at least a few minutes each day.

Er det en rød tråd å lese ut av dine tekster, de virker både å være personlige, men også med en mer politisk rettet brodd?

– They’re never about one thing, they’re about truths that occur to me and to anyone else that hears them. But the phrase “self-responsibility” comes up a lot for me lately. I find joy and freedom in taking responsibility for my own choices, mistakes, whatever… it’s gross to me how many people want to hand that gift over to someone else; a doctor, a lawyer, a corporation, a government.

Etter at Diane Cluck har spilt på Safe As Milk vender hun tilbake til sitt Brooklyn – enn så lenge:

– Right now I’m saving up to move back to Pennsylvania for awhile. I need to go somewhere rural where I can make lots of noise without worrying about the neighbors. Maybe I’ll form a band, maybe I’ll break into the local high school and steal a drummer. I’m just trying to set myself free.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.

Intervju: Greg Malcolm – trippelgitaristen

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 19.06.06

Greg Malcolm kommer fra New Zealand til Haugesund og Safe as Milk for å spille, ikke bare på én gitar, men tre stykker – samtidig. Med den ene på fanget og et par liggende på gulvet for benbruk. På den måten tryller han frem stillferdig og vakker dronemusikk som henter inspirasjon fra en rekke kilder. Hans nye plate Hung anbefales på det varmeste, så vel som en konsertopplevelse med mannen.

Han har vel fremdeles ikke den store stjernestatusen her til lands, og jeg lot Malcolm få presentere seg for det norske publikum:

Bibliotekaren
– I grew up playing in Velvet Underground inspired rock bands like the rest of the New Zealand underground scene. At around 20 years old I became interested in experimental and improvised music. In the early eighties, I met a guy, John Kennedy, who introduced me to a lot of music. I was explaining to him how I was lying the guitar down on a table and preparing it and he said: “Oh that sounds like Fred Frith, Keith Rowe, blah blah blah” and he brought around a lot of records that both depressed and inspired me. He had a huge collection from free jazz through to Faust, This Heat, Conlon Nancarrow, Harry Partch and others.

Han fortsetter:

– Libraries were and are important, as I would borrow lots of music. It’s risk free, as it was a free service. So I would borrow everything that looked interesting from John Cage prepared piano to Korean folk and social music to some FMP recordings.

Such n such
Jeg vet at du har vært involvert i et barne-prosjekt. Hva dreier det det seg om?

– Jenny and I had the idea of doing a children’s show to try and get off the unemployment benefit. Although I was convinced that it would never work and kept telling Jenny it will never work but it did work!

Such n Such toured the south island for nearly two years performing in tiny (sometimes only 15 pupils) schools. We stayed in camping ground cabins in the weirdest little towns. Our show was quite off beat and could be appreciated on many levels (like the Simpsons). We don’t perform with Such n Such anymore, but it was the best years of my life!

En flyktning i Berlin
Midt på 90-tallet flyttet Greg Malcolm og hans kjære Jenny Ward til Prenzlauer Berg, i Berlin. Bakgrunnen er en ganske omfattende historie, som veldig forenklet dreier seg om følgende:

I 1995 slapp Malcolm platen Trust Only This Face. En av låtene var den mediekritiske The Ballad of Peter Plumley-Walker. En avisjournalist ved navn Edward Rooney fattet interesse for låten, og ringte til lederen av kristendemokratene på New Zealand, spilte av låten og fortalte at denne sangen hadde mottatt offentlig kunstnerisk støtte. Rooney og Sunday Star Times startet deretter en ganske voldsom kampanje mot Malcoms låt (som ironisk nok handler om nettopp media-hype). I korthet, det blåste etter hvert kraftig rundt ørene til Malcolm. Trøtt av mediekjøret svarte paret med samme mynt, og halvveis konstruerte en historie om hvordan de ble tvunget ut av New Zealand:

– I was accused of being in bad taste for a piece which was intended to highlight the sensational and dubious nature of the New Zealand news media. I was interviewed and crucified on talkback radio shows and even in New Zealand parliament. So I manufactured my own story based on actual events in the same way that a journalist created his story on me: Stating that public persecution forced me and Jenny Ward to flee New Zealand.

Ferden over var likevel kunstnerisk viktig for Greg Malcolm, han fortsetter:

– My stays in Berlin were important developmental times. When we moved to Prezlauberg in 1995 they was so many great musicians and so much innovative music around. We also had lived in Prezlauberg in 1991-92. I got to know record company executive Volker Schneemann who lived at the same squat as us. We got chatting and he was complaining about the lack of good music in Berlin at the time. I was like: “What do you mean?” as this was the only reason that I was living there. I took Volker along to a solo Evan Parker show and he loved it and got quite enthusiastic about um-unusual music. In the meantime Jenny and I returned to New Zealand for 3 years and made a living touring and performing with Such n Such and lost money on all the “adults” shows I arranged.

The Anorak
Etter tre år gikk de lei av barneshow og New Zealand, og de vendte tilbake til Berlin i 1995, der Volker Schneemann hadde startet klubbkollektivet The Anorak:

– The Anorak was kind of a center for a lot of interesting improvised/new music that was developing in Berlin at the time. Musicians such as Tony Buck, Axel Dorner, Olaf Rupp, Burkard Beins, Leonid Soybelman and Joe Williamson would perform there regularly. As well as heaps of touring acts, and it was a very social hotbed of ideas a probably the centre in Berlin for that sort of music at the time. I loved it. I was an uncooperative member of the collective, which meant I would light the oven/heater and clean the toilets in exchange for free entry and free beer. I lived just two flights of stairs above the club and was at every show I could make it too. Berlin was great I could go out 2 or 3 nights a week and see some pretty inspiring music and chat with people about their approach and methods. I was impressed by the level of commitment most of the Berlin based musicians had, and because I lived in a squat my costs were very low and I could find the time to play music nearly all day long.

Hvordan påvirket Berlin deg?

– I suppose Berlin gave me time and inspiration but the ideas that I was and am working with are essentially the same as they have always been. I am still working with tunes that I have now been playing for 15 years still kicking the floor guitars still droning on. These days another main interest/inspiration is old field recordings of ethnic music. Both for the content and the sound of the old technology like wax disc recordings.

Trippelgitaristen
Hvordan vil du selv si at du har utviklet deg som artist opp gjennom årene?

– Hopefully I have created and refined a more distinguished voice/sound that is my own. Solo multiple guitar performances seem to be my main thing at the moment so I am destined to carry 3 guitars and a suitcase to every concert for the next few years at least.

Ja, det må du nesten fortelle litt om. Tre gitar på en gang, det er noe spesielt. Hvordan går du frem når du spiller på disse?

– I had an acoustic guitar which I taped pickups to different parts of its body. ie, by the tuning pegs, on the neck etc. This enabled me to turn up sounds that are generally avoided such as guitar body noise. The sound of the string vibrating towards the nut, scrapes etc. The acoustic guitar was the prototype type for my adapted electric guitar. I collaborated with a friend of mine; Lyttelton based Luthier Peter Stephen, who built me a guitar after discussions about the requirements and possibilities. It was 2 years in the making.

– I have been using the floor guitar for many years. It started when I modified the first guitar that I had brought at the age of 16, and made a complete mess of it until all it was good for was to lie on the floor and kick. I started by giving it the occasional kick to cover any mistakes I was making. Then I realized I could sit down and play simple rhythms on the floor guitar and tambourine. Later I added another floor guitar for drones and extra noise. I found I could operate the whammy bar with my foot almost playing simple tunes and or a real racket.

Og dette er også slik du fremfører konserter?

– Generally I perform solo with this set up. It is quite versatile and enables me to get a lush sound with lots of varied timbre. I also like the idea that every sound comes from a movement and I enjoy the unstable nature of the set up. Sometimes I think that the improvisational elements in my music come more from the unstable nature of my set up than any conscious decision to reinvent the tunes on each passing. It’s kinda of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.

Hung
Du er aktuell med den meget vakre platen Hung. Hva kan du fortelle om denne?

– Hung is basically live recordings where I set up stereo mics and record direct to dat trying to get a good versions of the various tunes without having to edit or cut pieces. Most of the work is done long before the recording in experimenting with the pieces and finding the way I most like to play them. Hung also contains several improvisations where I go fishing for something I like. I sent about one hour and 30 minutes of material to to Campbell Kneale (som groove-lesere vil kjenne fra selskapet Celebrate Psi Phenomenon, journ.anm.), and lazily told him to edit and compile it. I think he did a nice job. It also made it fresh for me to hear someone elses picks and sense of flow.

Surfin USSR
Du er også involvert i et prosjekt som kaller seg Surfin USSR, som etter sigende driver med “surf-klezmer”. Dette må du fortelle litt om.

– Surf klezmer and anything else we feel like dealing to. The idea came about sort of by accident: I often practice by playing along with tapes. I started playing around with lot of eastern European/klezmer stuff when I had all that free time in Berlin. Mainly to improve my ear and because I would rather play tunes than exercises. About 3 years later I went back to them and tried playing one of the klezmer tunes in a surf style. It just fell under my fingers so naturally and sounded so right that I thought it would be a good thing to do to combine surf music and klezmer. I had also just arrived back in New Zealand and had played a few shows of my more experimental music, which no one seemed to like. So I thought fuck it, I will form a bar band that can pay in pubs and when people ask what sort of music we play I can answer them for once, “Oh we play surf/klezmer” and they will be none the wiser.

– It is a great band that has over the past 6 years of playing developed it own personality. It was meant to be my big sell out but we still get billed as avant garde. Another example of why I should never try to guess people’s taste. I am bound to get it wrong by making some interesting music along the way. Surfing USSR Kings of the toe tapping avant garde.

Det virker ikke som du har altfor mye dødtid, har du andre ting på gang?

– Occasionally I do music for theater shows or dance. I am working on a solo program of Steve Lacy tunes hopefully done in my own way; a mixture of melody and noise called leather and lacy. I also have a release coming up which is duo performances with Tetuzi Akiyama recorded in a week long residency at Extrapool as part of Project Bronbrom. Jenny and I also sing old country songs under the name Stranger and I play with friends and acquaintances in Christchurch.

Ser frem til å komme tilbake hit

Og nå er du snart på vei hit til Norge, for andre gang. Opprettet du kontakt med noen norske artister da du spilte på Dans for Voksne?

– I played a short duo with Per Gisle (Galåen, journ.anm) in Oslo last time I was there and also got a lot of great records/CDs. I’m looking forward to working with people on this trip to Norway. I have plenty of time for mucking around and meeting people?

Hva kan festivalpublikummet på Safe as Milk forvente av din opptreden der?

– Hypnotic evolving melodies built upon layered drones. All sounds are created live and organically by string manipulation techniques on three simultaneously played guitars.

Det høres rett og slett brillefint ut! Til slutt, Malcolm, hva ruller på platespilleren din for tiden?

Joseph Spence: Folkways Recordings 1958
Charlemeagne Palestine: Stumming Music
Music! 1900 2000 Berlin Phonogram-archiv
Conlon Nancarrow: Studies for Player Piano
John La Barbara: Voice is the Original Instrument
Musique de le Grece Antique: Atrium Musicae
Mans early musical instruments: Ethnic Folkways edited by Curt Sachs
Harry Partch: Delusion of Fury
Joelle Leadre: Urban Bass
Elizabeth Cotton: Freight Train and Other North Carolina Folk Songs

Greg Malcolm spiller under årets Safe as Milk festival i Haugesund.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.

Intervju: Oren Ambarchi – Sound as a landscape

Av Bjørn Hammershaug
Publisert på groove.no 19.06.06 og i programmet til Safe As Milk 2006

Lydkunstner og gitarmanipulator Oren Ambarchi kommer til Safe as Milk i juli. ‘I love getting lost in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener’ sier han i dette intervjuet.

Sound as a landscape
Oren Ambarchi er en 37 år gammel gitarist fra Sydney, Australia med røtter fra Irak, som nå med hjemmebase Melbourne. I løpet av en omfattende karriere har han jobbet med artister som Sunn O))), Fennesz, John Zorn, Dave Grohl, Phill Niblock, Evan Parker, Damo Suzuki, Keji Hano – og en rekke andre. Han har også vært med på organisere Australias største eksperimentelle musikkfestival “What Is Music?” i perioden 1994-2005. Det er en travel og allsidig herre som kommer til Safe As Milk i juli, hvis hovedfokus fremdeles holdes til egne soloarbeider.

Din musikk blir beskrevet i ordlag som “minimalistisk, kraftfull og vakker.” Hvordan vil du selv beskrive ditt “musikalske prosjekt” for det norske publikum?

– I mainly focus on my solo project which is primarily guitar based. I guess there is a common thread that connects the various so-called “diverse” projects I’m involved in; I don’t know exactly what it is, but I think many of these projects approach sound as a landscape and, they also explore the concept of “music as time”. And without sounding like a hippy, there might be something spiritual or transcendental in the sound and the effect it has on some of the people who experience it.

Det kan være mulig å spore innflytelse fra den amerikanske komponisten Alvin Lucier i Ambarchis arbeider med lyd, og selv om den kunnskapsrike og allsidige australier henter impulser fra en rekke hold, er han enig i denne påstanden:

– Alvin Lucier’s works are very inspiring, I find his music fragile, dreamy & psychedelic; qualities I love! Most importantly his pieces usually put me in a trance – I love getting “lost” in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener.

Fra trommer til gitar
Hvordan forløp egentlig din egen musikalske dannelsesreise?

– I actually started off as a drummer when I was really young, playing along to Kiss, Hendrix & Led Zep records from an early age. In my early teens I discovered jazz & became completely obsessed with Coltrane, Ayler, Taylor, Ornette and others. My first live playing experience was doing gigs in Sydney playing drums in a free jazz group. My grandfather used to have a second-hand store, selling lots of used records, electronics, effect pedals, so from a young age I had a collection of reel-to-reel machines, pedals etc etc. I used to make crude “concrete” recordings at home from a young age. Eventually I incorporated the electronic in the free jazz group performances, and slowly I became more & more interested in live electronics than percussion. At one point I found a guitar at a rehearsal studio & immediately this was added to my drums/electronics set-up in the free jazz group.

Then at the age of 23 after seeing Keiji Haino play in New York I decided I wanted to play guitar full-time. He wasn’t a “technical” player, but his playing was so utterly personal I decided I had to do it and ‘find my way’. I knew absolutely nothing about how to play the guitar but that didn’t stop me…

Ambarchi har siden holdt seg i hovedsak til gitaren, skjønt lyden som kommer ut ikke nødvendigvis høres ut som en gitar. Det er nærliggende å spørre litt om hvordan han går frem når han komponerer:

– It’s all guitar and basic effect pedals. I don’t use a computer to process sounds. On the records I record to multitrack tape in a studio with an old desk. Most of my recordings start off as an improvisation and then I “shape” the piece via overdubs to the tape in the studio. Lately I’ve been adding acoustic elements to my solo records; instruments such as strings, bells and percussion. When I play live it’s really basic, straight guitar & pedals, usually in mono!

Det har også vært en betydelig utvikling å spore i ditt uttrykk opp gjennom årene. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske vandring?

– Things have changed a lot since I first started using the guitar in 1992. In those days I was quickly jumping from idea to idea and the sound was much noisier. Things have really calmed down since then, although the sound is still quite physical. The duration of the pieces are now much longer, the tones are lower and the tempos are slower! But hopefully the music is becoming more personal this is very important to me.

The Black One
Av svært mange spennende prosjekter du har vært involvert i, det er vanskelig å komme utenom ditt gitararbeid sammen med Sunn O))) på deres ferske Black One. Hvordan tilnærmet du et slik samarbeid?

– Originally Stephen O’Malley asked me to work with Sunn a while ago on a film soundtrack for Cameron Jamie, this never eventuated, but a few months later I played with Sunn a few times when they toured Australia. Soon after they invited me to Europe for a summer tour in 2005, which was a lot of fun. At the shows I played a combination of my solo sounds, noise textures + I also doubled the chords of their pieces with a more distorted down tuned “Sunn” sound. The Black One recordings were approached differently, almost like a soundtrack.

Ambarchi finner det vanskelig å trekke frem spesifikke samarbeidspartnere som har vært særdeles givende, men nevner tre prosjekter: Sunn O))), Keith Rowe og Phill Niblock, som ifølge ham selv alle preges av en “timeless feeling”.

Han dekker et vidt spekter med sine samarbeidsprosjekter, og kan fortelle at det er både morsomt og viktig for ham, siden han selv elsker variert musikk. Og som han selv sier det; “it helps keep my solo work fresh.”

Current grooves
Oren Ambarchi spilte sammen med Johan Berthling i Oslo/Bergen i 2004, og han kjenner godt til mange sider av norsk musikkliv.

– Of course I’m familiar with loads of Norwegian Black Metal from the early 90’s. I have a HUGE black metal collection, he-he, it’s ridiculous how much I have of this stuff – I love it!

Men han har også kunnskap om mye annet fra vårt eget skattekammer, og trekker frem Lasse Marhaug & Jazzkammer, Fe Mail/Maja Ratkje, Noxagt, Sindre Bjerga, og selskap som Rune Grammofon og Melektronikk som de fremste. Av eldre norske ting går han like gjerne til de virkelige store klassikerne og fremhever Arne Nordheim, The Dream, Min Bul og tidlig Rypdal.

Imponerende! Da må man nesten grave nesen litt i hvilken plater som teller nå for tiden, og blant mange andre trekker vår venn frem følgende skiver:

Scott Walker – The Drift
Striborg – Embittered Darkness
Loose Fur – Born Again In The USA
Flower Travelling Band – Make Up
Liars – Drums Not Dead
Belketre – Ambre Zuethi
3/4 Have Been Eliminated – Year Of The Aural Gauge
Neil Hamburger – Great Moments at Di Presa’s Pizza House
Arthur Russell – First Thought, Best Thought
Merzbow – Turmeric
Bill Fay – From The Bottom Of An Old Grandfather Clock
Luciano Cilio – Dell’ Universo Assente

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.
Foto: andynew/Wikimedia Commons

Intervju: Jolie Holland – en bortgjemt villblomst

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 30.03.04

Down a dark country road I first left my home when I was seventeen
and I paid my respects to my fellow rejects
but I tended to wander alone like I was listening to the words of a song
whispered soft and low

(Periphery Waltz)

Disse linjene fra Jolie Hollands første plate Catalpa (2003) fanger mye av essensen i hennes virke. Den 29 år gamle Houston-fødte artistens har levd store deler av sitt liv på utsiden av det ordinære og hennes solodebut består av innspillinger som ikke var ment utgitt “any further than my neighborhood” som hun selv noterte på omslaget. Men så var det noe med disse mørke landeveiene og den myke, dempede stemmen som etterhvert fant veien inn til stadig flere hjerter. Det startet med spinkle salg på konserter og fra hennes hjemmeside, men interessen vokste gradvis takket være ryktebørsen, noen oppegående radiostasjoner i Berkeley og New York samt et knippe imponerte penneknekter.

Ordet om den fagre stemmen med viser som hørtes ut som 100 år gamle skatter gravd frem fra en bortgjemt låve i Kentucky traff en nerve som endelig vibrerte i kontorlokalene til Anti/Epitaph (som også huser Joe Henry og Tom Waits, sistnevnte er fan og har uttalt at “her music is like creek-dipping at Birdland”). Anti slapp Catalpa som den var; en rå, ubehandlet plate som bar i seg røtter fra store deler av den amerikanske folkmusikken. Blues, cajun, gospel, mountain music, spedd på med W.B. Yeats og Syd Barrett. Jolie Holland har mye musikk i blodet og drypper det utover på en plate med rolige, fingernemme strøk. Nå er hun aktuell med oppfølgeren Escondida (april 2004) og har tre Europa-turnéer i vente.

Ting ruller for Holland, men hovedpersonen selv ser ut til å ta det ganske så med ro, der hun har krøpet seg opp i en sofa og strikker på det som en gang skal bli en veske. Høflig, morsom og reflektert ønsker hun norsk presse velkommen. Alt dette for en plate som altså var ment for naboer og gode venner i San Francisco.

Holland ble overrasket over den gode mottagelsen, men sier likevel at hun helt fra begynnelsen mottok signaler som tydet på at den ville gjøre det godt.

– Allerede mens Catalpa kun var å få i 40 kopier ble jeg tilbudt $25 000 for rettighetene. Jeg har fortsatt ikke tjent opp denne summen, men foretrekker å sitte på rettighetene selv, smiler hun.

Hun blir neppe millionær av sine viser, til det er hun både for tradisjonell og utradisjonell. Et viktig element i hennes låter er den spontane stemningen og det varierte registeret hun omfavner så helhjertet. Hun har blitt sammenlignet med artister som Bob Dylan, Billie Holiday, The Carter Family og selvsagt den omfattende og uvurderlige samlingen med Harry Smiths autentiske opptak fra 20-30-tallet samlet som The Anthology Of American Folk Music. Og dette er musikalske røtter Jolie Holland kjenner godt og er oppriktig interessert i. Av nyere navn trekker hun frem Freakwater, Giant Sand og Devendera Banhart som dyktige, spontane liveartister som klarer å skape sitt eget uttrykk. Banharts utrolige debut Oh Me Oh My… (Young God, 2003) var i likhet med Hollands heller ikke ment for offentligheten, og deler noe av det samme sprukne, susete og varme lydbildet som Catalapa. Favoritten er likevel canadiske Geoff Berner, den trekkspillende visesmeden er en nær venn. Sammen med sitt gamle band, The Be Good Tanyas har Holland også spilt inn en av hans låter, noe som faktisk hjalp ham frem i lyset, kan hun fortelle.

Til tross for sine klare referanser til tradisjonelle stilarter både i form og innhold så handler det mer om god musikk enn historie for Jolie Holland.

– Når jeg skrur på radioen så er det så mye som høres dårlig ut for meg, både når det gjelder musikk og kunst generelt. Jeg liker mange moderne uttrykk, men det er de gamle tingene som rører ved meg. Når det gjelder den tradisjonelle instrumenteringen så bruker vi bare det som finnes rundt oss. Jeg plukket opp fiolin som 13-åring og spilte piano fra jeg var helt liten. Jeg er mest interessert i det organiske uttrykket.

I det moderne USA har mange av de regionale variasjonene blitt hvisket ut i takt med økt urbanisering og massekultur. Eksisterer disse unike uttrykkene i særlig grad i dag?

– Det finnes fremdeles lokale musikalske variasjoner i USA, særlig blant eldre mennesker, men de kan være vanskelig å få øye på. Et eksempel er en god venn av meg som heter Jake Fussel. Han bor nede i Georgia og spiller gammel blues sammen med en 80 år gammel munnspiller og har produsert den gamle bluessangerinnen Precious Bryant. Han er et eksempel på den levende regionale tradisjonen som tross alt finnes. Men likevel, alt handler vel mest om MTV i dag…

Hollands interessefelt strekker seg naturlig nok også utenfor musikkens begrensede verden. Hun leser mye, og favoritten nå er Mihail Bulgakovs The Master and Marguerita.

– Jeg skrev en sang basert på den boken, og fant senere ut at Rolling Stones’ “Sympathy For the Devil” er basert på samme historie! Bulgakov fikk aldri gitt ut bøker under Stalin, og ble ikke anerkjent før etter sin død. Jeg finner det inspirerende med mennesker som har jobbet under vanskelige forhold, men som likevel har klart å lage stor kunst, sier Holland med referanser til sin egen brokete bakgrunn.

Hun dro tidlig fra Houstons forsteder, og vandret rundt på kontinentet sammen med kunstnere og hobos, fra Vancouver i nord (der hun stiftet populære The Be Good Tanyas) til Louisiana i sør, før hun vendte vestover til San Francisco der hun nå lever. I den sammenheng nevner hun også antroplogen Zora Neale Hurston, referert til på Catalpas flotteste øyeblikk, “Alley Flowers”.

– Hun samlet svart amerikansk folkemusikk, og det er ingen tvil om at det var vanskeligere før i tiden, for eksempel når det gjelder kvinners rettigheter og den tiden de fødte 10 barn hver… grøsser hun.

Hennes kommende plate er spilt inn i et mer propert studio og bærer tittelen Escondida, “hidden”. Hva er det som er gjemt denne gangen? Holland bruker Dylan og filmen Masked & Anonymous som utgangspunkt for sitt svar.

– Dylan var kjent for å kunne være vrang mot pressen, og besvarte gjerne dumme spørsmål med enda dummere svar. Jeg tror et av hans poenger var at alle på død og liv ville vite hvilket budskap han hadde med sine sanger, og at han prøvde å si at det må man finne ut selv: ’Lytt til sangene, ikke spør meg hva sangene handler om, de kan eksistere på ulike nivåer’. Tittelen min er en referanse til dette. Dessuten er det et personlig tilnavn jeg har fått av diktervennen The Invisible Rabbi, og endelig er det en språklig referanse til Catalapa. De to platene hører sammen, alt er skrevet i samme periode og alle låtene er en del av det samme for meg.

På spørsmål om hva hun er mest stolt av med den nye platen svarer hun bandet sitt, og trekker frem hvordan godt de jobber sammen og spontaniteten i det de driver med.

– Det er mye som er tatt opp på første tagning, noen låter var faktisk helt uøvd – som “Mad Tom of Bedlam” – og gikk bare rett inn på første forsøk. Jeg vil særlig trekke frem gitarist Bryan Miller. Hans bruker en 1950s Gibson Hummingbird som høres mer ut som et B12 orgel.

Hun er forøvrig enig i at platen har et mer jazza uttrykk enn forgjengeren.

– Escondida høres mer ut som våre regulære liveshows, Catalapa er mer slik vi høres ut når vi samles hos mine venner, smiler Jolie Holland.

Og det ser ut til at hun kan fortsette å smile, for hun vinner stadig flere gode venner som oppdager hennes kvaliteter.

Intervju: Jason Molina – Fra Ohia til Magnolia

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005

Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.

OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:

– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…

OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.

Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.

MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.

-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co. 

Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:

– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.

Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?

– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.

ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:

– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.

TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.

Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:

– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.

Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.

58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

June Of 44: “The Dexterity Of Luck” June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.

59. Beat Happening: s/t (K, 1985)

Beat Happening: “I Love You”

Ikke kunne han synge, ikke kunne de spille og debutskiva er i det hele tatt en ganske så spinkel og skranglete affære. Men få band skulle få like stor påvirkningskraft på indiemusikken utover på 80-tallet som Beat Happening. Som venner av Greg Sage fra The Wipers ble trioen – bestående av Calvin Johnson, Heather Lewis og Bret Lunsford, raskt en del av punk-miljøet i USA. Men selv om Beat Happening delte en felles gjør-det-sjøl holdningen, hadde de en annen agenda.

De bidro først og fremst til å definere og sementere lo-fi som selvvalgt disiplin og naivisme som opphøyd uttrykksform. Med troskap til primitivisme, minimalisme og naivisme skranglet de i vei, uvørent og løst, med Calvin Johnsons stoiske og gravalvorlige røst som fremste kjennetegn. Debuten høres ut som en blanding av The Shaggs, Daniel Johnston, Modern Lovers og Dead Moon, og det er selvsagt denne tilsynelatende gi-blaffen, slacker-holdningen som gjorde trioen til å spise opp.

Calvin Johnson har med sitt K Records sørget for å utgi hundrevis av skiver med skeiv popmusikk i over 25 år og bidratt til å gjøre Olympia, Washington til et slags alternativt Seattle på vestkysten. Det har vært stille rundt Beat Happening i mange år nå, uten å ha gitt opp håpet om de en gang skal slå seg sammen igjen. De lærte seg for øvrig å både spille og skrive fantastiske låter utover i karrieren. Selv om Calvin vel aldri lærte seg helt å synge.

60. Charles Manson: Lie/The Love And Terror Cult (ESP/Awareness, 1970/1987)

Charles Manson: “Look At Your Game, Girl”

I kraft av sine handlinger som ansvarlig for brutale drap er det ikke udelt enkelt å trekke fram musikk av Charles Manson. Formildende er det i hvert fall at alle inntekter fra denne versjonen, reutgitt av Awareness i 1987, går til et voldsofferfond i California. Det er selvsagt umulig å høre Manson uten å se for seg blodsporene han etterlot seg. Uten drapene på Sharon Tate og LaBianca-familien ville nok disse opptakene også i stor grad forsvunnet fra de fleste minner – inntil en reissue-label børstet støvet av dem i 2008 som en hellig gral over syrefolkmusikken i California på 60-tallet. For det er klart, dette er ikke essensiell musikk. Den er historisk interessant, ikke bare menneskelig (eller u-menneskelig), men også som et musikalsk tidsbilde.

Charles Manson var løselig tilknyttet musikkscenen i Los Angeles på slutten av 60-tallet, og hadde blant annet en viss kontakt med Beach Boy Dennis Wilson. Beach Boys spilte for øvrig inn en versjon av “Cease To Exist” (omtitulert og ukreditert Manson som “Never Learn Not To Love”). Den som leter etter skjulte beskjeder og ondskap på skiva tror jeg vil bli skuffet. Det er ikke mye som indikerer drapsmann og kultleder her. Manson framstår som en potrøykende hippie-dufus, dels Laurel Canyon, dels Dylan, men uten førstnevntes ynde eller sistnevntes signatur. Lyden er lo-fi, stilen er løs og tidvis morsom, og noen av låtene bærer noe interessant i seg uten å framstå som upolerte mesterverk.

De morbide interessene for Charles Manson gjenspeiles i coverversjoner av band som Guns ‘n Roses, G.G. Allin og (naturlig nok) Marilyn Manson, som dyrker det farlige i mannen, og av mer musikalsk karakter, som når Devendra Banhart gjør en versjon av “Home Is Where You’re Happy”. De to deler absolutt et musikalsk fellesskap, og det minner igjen om at Charles Manson burde fokusert mer på musikken enn på sin kult. Til gjengjeld hadde vi da aldri fått Neil Youngs “Revolution Blues”.

61. Love 666: American Revolution (Amphetamine Reptile, 1995)

Love 666: “Hard Rock America” Frontcover: Den Amerikanske Farmer, stolt der han skuer ut over sin endeløse åker med sigar i kjeften og hatten på hodet. Bakcover: Samme sted, men bonden er byttet ut med en tungt bevæpnet soldat foran et flammehav. Mellom bildene, en skive prydet med stars & stripes som gjør sitt beste for å leve opp til tittelen og platas røde tråd: American Revolution. Denne revolusjonære ABC er oppdelt i enkeltkapitler som f.eks “Preparation For Combat” og “Take A Chance On Death” og viser et band som tidlig hadde en klar agenda. Som Trouser Press beskriver deres post-White Panther manifest: “A boundless array of screeds that are pro-drug, pro-violence and anti-just about everything else – and you may find yourself on the frontlines of the class war the band seems so intent on fomenting.”

Deres musikalske DNA var bygget opp av en blanding av tidligere musikalske aktivister som MC5, tåkerocken til Spacemen 3 og standhaftig monotoni á la Suicide, og stort sett hele skiva sentrerer rundt samme tema med bestemte gitarrdrønn og en trommis på lavgir som eneste bevæpning. Det fordrer selvsagt en viss tålmodighet for hele prosjektet, men væpna kamp er da heller ingen enkel vei å gå.

Kuriosa: DC-trioens vokalist Dave Unger studerte visstnok minimalisten LaMonte Young før han droppet ut av skolen og gikk sin egen vei. Han er sikkert fremdeles å finne ute på revolusjonens åker et eller annet sted.

62. Chokebore: Black Black (Boomba, 1999)

Chokebore: “You Are The Sunshine Of My Life”
Livet kan være svart, og så kan det være svart svart. Langt nede i mørket, der det er “midnight behind my eyelids”. Slik vokalist Troy Bruno Von Balthazar innleder Chokebores introspektive odysse. Black Black tar oss med inn i depressive irrganger, musikalsk beslektet med både Pixies, Radiohead og Sparklehorse, og med en oppjaget nervøsitet som gjorde Chokebore ganske så uforlignelige.

Ingenting med dette trøblete bandet stemte egentlig. Chokebore var egentlig en bunch skatere og slackere opprinnelig fra Hawaii, og kalte seg Dana Lynn (etter en ehh.. voksenskuespiller) før de flyttet til Los Angeles, fikk kontrakt med noise-labelen Amphetamine Reptile og lagde paranoid rock i sakte film omgitt av ensomhet, dop og angst. De var riktignok noe friskere tidlig i karrieren, men aldri muntre nok til å vekke særlig begeistring i det brede lag – eller brutale nok til å passe inn i AmReps profil. Og da de kom til sitt fjerde album var det lite livskraft igjen. Det er langt fra Mauis sorgløse palmesus til den urbane mollrocken som smøres utover Black Black, og det er kanskje derfor den til stadig finner sin vei inn i spilleren igjen. Potente kraftlåter som “Alaska”, “Never Feel Sorry Again” og “You Are The Sunshine Of My Life” sender strimer av lys ned i kjelleren, men den overhengende følelsen av undergang preger hele skiva.

Chokebore oppnådde aldri stor suksess i USA, men i Balthazars nye hjemland Frankrike etablerte de seg relativt bra. Han holder seg faktisk fremdeles oppegående der nede og gir også ut brukbare skiver. Men desperasjonen som vibrerer på Black Black gjenskapes vel aldri. Og det tror jeg er like greit.