Confusion is kjeks
Lucide drømmer oppstår mellom våken og sovende tilstand, som drømmer man er bevisst på og til en viss grad evner å kontrollere. Lucide drømmeteknikker har vært brukt blant annet i forbindelse med spirituell utvikling, og kan være en skikkelig utadæsjælopplevelse.
Det er denne tilstanden Motorpsycho hensetter seg til på Little Lucid Moments. Det skjer med fire utmalende låter, som mer bærer preg av å være frembrakt under en sinnstilstand, en kollektiv mental reise, enn i en forhåndsplanlagt prosess.
Little Lucid Moments er verket som skal bringe Motorpsycho ’hjæm’, der de hører hjemme: Som en utsvevende, hardtslående og kompakt powertrio. Ingen korte poplåter, ikke noe dandy innpakning, ingen strykere eller tangenter denne gang – kun ren vare. Uforfalsket triolyd. Riffbaserte og frittgående space-jammer. Kosmisk tungrock på et melodisk fundament. Fire låter, en times spilletid.
Mannen som har fått Motorpsychos arv løftet på sine unge armer er Kenneth Kapstad, som har erstattet Håkon Gebhardt bak trommesettet. Hans bakgrunn som skolert jazzist, engasjement i band som Monolithic og Animal Alpha, samt et bankende hjerte for gammel metall gjør ham velegnet til å passe inn i Sæther/Ryans mangfoldige musikalske univers. Han har pondus nok til å være med å styre Knoll og Tott til en viss grad, og bidrar her med energisk og kontant spill som slippes godt frem i lydbildet. Det passer Motorpsycho anno 2008 utmerket. Overgangen til Rune Grammofon gjør det kanskje enda enklere for bandet å droppe ’låtfokuset’ og boltre seg i storformat, der de liksom slipper låtene løs for å se hvor de tar veien.
De åpner ikke opp for noe Armageddon, men virker kontrollerte og fokuserte, lydbildet er delikat og byr ikke i seg selv på mange utfordringer. De tar heller pop-formelen fra foregående skiver og strekker den i lengde, ikke i omfang. Det betyr at de melodiske kvalitetene er beholdt, samtidig som de frittgående elementene får større spillerom. Motorpsycho har alltid vært et referanseband, og har i forkant av denne platen trukket tråder mellom Black Sabbath, John Coltrane og Deep Purple som sentrale for sitt eget musikalske utgangspunkt. Jeg hører ikke så mye frijazz, selv om det improviseres i jam-partiene, men derimot er Little Lucid Moments et destillat av klassikere som Made in Japan, Space Ritual, Close to the Edge og Live at Leeds. De omgir seg med mange klisjeer, men det kan være greit så lenge man ikke faller ned i andre enn sine egne. For Motorpsycho behersker dette faget, i likhet med andre skjeggrockere som Comets On Fire, Black Mountain og The Mars Volta. Vokalen er det svake punkt i bandet, men også denne fungerer på sitt hanglende, naivistiske vis.
Platen åpner med den firedelte ”Suite: Little Lucid Moments” (hvem driver med ’suiter’ fremdeles, liksom). Knatrende trommer, rett på sak: Det hengslete, dog kompakte drivet som Motorpsycho har gjort til sitt eget uttrykk. Her akselereres det raskt i en aldri hvilende låt som bølger frem og tilbake mellom utagerende gitareksesser og melankolske vokalpartier. Det flørtes mot både Purple, Sonic Youth og vestkystrock, men Kapstads tighte skinnpisking bidrar til å holde det hele sammenbundet.
Det stilles en del krav til låter som strekker seg over 20 minutter, men Motorpsycho holder nerven gjennom hele det dynamiske tittelsporet, som står igjen som en maktdemonstrasjon av bandets retrofetisj i det som er en potensiell livefavoritt framover.
De øvrige tre sporene ligger på 10-15 minutter. Det er altså et ambisiøst løp Motorpsycho har lagt ut på her, og det er ikke alltid like vellykket selv om alle låtene har sine fete partier. Mens åpningssuiten virker som ett sammenhengende stykke som ikke kunne vært særlig kortere, så blir en låt som ”Year Zero (A Damage Report)” mer omstendelig, og utstrekningen tyngre å forsvare. Litt for lange ”She Left on the Sun Ship” stamper rundt en del gammel grøt, og trusselen om å eksplodere i alle regnbuens farger mot slutten er ikke reell der den langsomt mest bare svinner hen. ”The Alchemyst” starter der ”…Sun Ship” slutter; oppe i det blå, og er igjen et skoleeksempel på bandets rekkevidde. Her beveger de seg fra space og ned til jorden igjen gjennom progpartier, sneiser innom en catchy popmelodi og forsvinner ut bakdøra med en dose støyete krautrock som med glede kunne vært strukket ytterligere. Det er på disse to rammesporene trønderbandet fremstår på sitt aller beste.
Little Lucid Moments er ikke så ukommersiell og ’sær’ som enkelte har hevdet, de lange låtene til tross. Det er en plate som befester Motorpsychos stilling som bandet med husrom og hjerterom for det som er av kul musikk fra 70-tallet. De er ikke ute etter å fornye musikkhistorien, men deres egen kunnskap overskygger heller ikke det som kommer ut igjen fra det motorpsykiske hus. Dessuten skal jeg vedde på at disse låtene er enda hvassere i liveformat.
Little Lucid Moments Rune Grammofon (RCD2073)
Motorpsycho:
Hans Magnus Ryan
Bent Sæther
Kenneth Kapstad
Produsent: Bent Sæther/Helge Sten
Tekniker: Kai Andersen og Sven Olsen
Miksing: Jørgen Træen
Mastering: Bob Katz
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 4.4 2008, og gjengitt her med velvillig tillatelse.
Dette er en hyllest til noen av anti-legendene i musikkhistorien. Enkelte har særegne og lite konvensjonelle musikalske uttrykk, noen har tragiske livshistorier som har overskygget deres karrierer og atter andre oversette eller glemte talent. Et gjennomgående begrep for de fleste av disse kan være ’Outsider music’, lansert på 1990-tallet av skribent og musikk-historiker Irwin Chusid. Han har viet store deler av sitt liv til å arbeide med musikk på utsiden av normen, definert av ham selv som ’crackpot and visionary music, where all trails lead essentially one place: over the edge.’ Her er over 20 artister som aldri gikk hovedveien, men som beriket (og beriker) musikkhistorien i langt større grad enn deres manglende kommersielle appell skulle tilsi
Hasil ’The Wild Man’ Adkins kom fra fjellsidene i West-Virginia, og startet med musikk på 50-tallet etter å ha hørt Hank Williams på radio. Han gikk ut fra at Hank spilte alle instrumentene selv, og Hasil startet dermed sitt ’one-man band’ som ble hans varemerke gjennom hele karrieren. Takket være entusiastene i Norton Records ble han til sin store overraskelse gjenoppdaget av et ’større’ publikum på 1980-tallet. Billy Miller i Norton minnes flere utrolige episoder med Adkins, mange samlet i høyt anbefalte Incredibly Strange Music vol. 1, som denne fra en opptreden på en klubb i New York: The ceiling fan was whirling around, making a creaky sound, and without missing a lick he reached down, pulled out a gun and shot it down – it was interfering with the song. Norton utga bl.a. samlealbumet Out To Hunch (1986) der vi finner signaturlåta ”She Said”. Hasil Adkins døde i 2005.
The Viking Of Sixth Avenue: Avantgarde-musikeren Moondog – født Louis Hardin – ble først kjent som et landemerke på Manhattan. Fra slutten av 1940-tallet til midten av 70-årene inntok den blinde og skjeggete mannen hver dag Avenue of the Americas for å framføre sin musikk og poesi. Kledd i en hjemmelaget drakt, iført sandaler og vikinghjelm var han utvilsomt litt av et syn på gata. Han kom seg etter hvert over til Tyskland og rakk der å få anerkjennelse som komponist og dirigent. Han ble også respektert i hjemlandet i sine senere år, og hadde en viss innflytelse blant moderne komponister og minimalister som Philip Glass og Steve Reich. Moondog var dessuten instrumentbygger, og stod bak harper han navnga Oo, Ooo-ya-tsu og Hüs (etter vårt eget ’hus’, hans interesse for norrøn kultur var stor). Moondog døde i 1999, 83 år gammel.
Roky Erickson er en levende legende innen garasjerock/psykedelia – men også han med et trøblete liv som i stor grad har overskygget hans artistliv, og som gir ham en plass også på denne lista. Han slo gjennom med Texas-bandet 13th Floor Elevators i 1966 og låta ”You’re Gonna Miss Me”. Ericksons flørt med narkotika førte ham til et mentalsykehus (han sa seg utilregnelig for å unngå fengselsstraff etter at han ble tatt for en joint), der han ble erklært schizofren og utsatt for omfattende elektrosjokk-behandling i løpet av sine tre år bak sykehusveggene. Livet til Erickson – både som menneske og artist – ble lagt i ruiner, og han endte opp som en kulthelt blant de få mens han selv måtte klare seg på en spinkel trygd. Fra begynnelsen av 90-tallet ble han gradvis gjenoppdaget av en ny generasjon musikere og fans, og han fikk dessuten etterlengtet god behandling for første gang i sitt liv. I dag er han tilbake som en aktet og anerkjent musiker, dog noe redusert i adferden.
Syd Barrett stod bak et av historiens aller største band, men forsvant etter hvert inn i et mer tåkete landskap enn den som førte til stjernene. Hans oppførsel innad i Pink Floyd, trigget av ekstensiv bruk av LSD, ble etter såpass merkelig at han måtte forlate bandet etter deres første album.
Musiker og tegner Daniel Johnston er en kulthelt blant både fans og ikke minst mange musikere som har trykket hans personlige, naivistiske poplåter til sitt bryst. Han startet sine hjemme-innspillinger på slutten av 70-tallet, og har holdt det gående mer eller mindre jevnt og trutt siden. Johnston har strevet hele livet med sine mentale problemer, men har også skapt en karriere som har hatt ganske så stor innflytelse, ikke minst innen indie/lo-fi. Han ble et nasjonalt fenomen da MTV fanget ham opp i 1985 (det var på den tiden MTV gjorde slikt), men mange ble nok først oppmerksomme på hans talent med den prisbelønnede og vellagde dokumentaren The Devil and Daniel Johnston (2005).
Et særegent syn; to meter høy, flagrende hår, en gedigen nese og flamboyant stil. Tiny Tim spilte ukulele og sang falsett, og fikk en stor hit på slutten av 60-tallet med ”Tip-Toe Through the Tulips”. Det ble hans eneste smak av særlig suksess, og han tilbrakte resten av sin karriere med å spille på småsteder og jobbe på sirkus. Han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, blant annet opptrådde han på Conan O’Brien, men døde av hjerteinfarkt i 1996. På scenen, mens han sang ”Tip-Toe Through the Tulips”.
Notorisk kjent for sitt tilbaketrukne og hemmelighetsfulle liv, denne musikkens svar på J.D Salinger eller Thomas Pynchon. Det vi vet om ham: Født Sterling Smith, bosatt i Houston, Texas og har utgitt noe sånt som 70 album med særegen folk/blues siden slutten av 70-tallet. Han har gitt to intervjuer i sitt liv. Fram til 2004 var han knapt noe mer enn en anonym postboks, men da kom dokumentaren Jandek On Corwood (ref hans plateselskap) og han begynte så smått med å turnere i mindre skala. Uten at vi vet så mye mer om gåtefulle Jandek av den grunn.
Svensk Elvis-imitator som ikke sang spesielt bra. Og som ikke behersket engelsk så godt. Og som ikke lignet noe særlig på Elvis. Og som mest av den grunn i noen år ble enormt populær kultfavoritt her i Skandinavia.
Sangerinne fra Langevåg som slo gjennom med et brak blant ironigenerasjonen midt på 90-tallet, da hun gjorde sin versjon av ”Hurra for deg…” Olga Marie Mikalsen debuterte i godt voksen alder, på slutten av 60-tallet, og framførte sin spesielle lyriske alt i noen av verdens store konsertsaler. Men for de fleste vil hun nok helst forbindes med en reklamefilm for Solo. Olga Marie uttalte at hun aldri øvde (’har man det, så har man det’), og skapte seg en karriere med akkurat det som utgangspunkt. Hun gikk bort i 2006, 91 år gammel.
I 1981 var David Greenberg ansatt som pleier ved Duplex Nursing Home i Boston, der han ved en anledning overhørte en pasient ved navn Jack Mudurian som påsto at han kunne synge like mange sanger som Frank Sinatra. Minst. Greenberg tok ham på ordet, brakte med seg en opptaker og trykket record. Mudurian klarte å synge 129 sanger sammenhengende i løpet av 47 minutter. Opptakene ble utgitt i 1996, og det er unødvendig å si at albumet ble en instant kultfavoritt.
Hvitt landskap, sol i sikte bak skyene: The White Birch slipper sitt andre album siden 1998. De har kommet en lang vei siden de ble dannet på tittelen til SubPop-bandet Codeines nydelige andreplate. Sammen med produsent Helge Sten har trioen fra Oslo gått både dypere og mer luftig til verks enn noensinne. Come Up For Air er resultatet av en prosess på tre år – en plate som allerede har rukket å bli godt lagt merke til på kontinentet.
– Det er viktig å ikke stresse eller være utålmodig for hva en låt trenger av en modningsprosess. Det dreier seg om å prøve og feile, og det er rett og slett tidkrevende å prøve ut mange forskjellige ting. Men når vi tar oss tid til å prøve ut ulike ideer, så bidrar det også til at vi løfter oss den nødvendige biten som vi krever av oss selv. Vi kan ikke slå oss til ro før vi har nådd det stadiet, sier han, og legger til: – Man må finne og ta essensen i ideen og dens enkle mekanismer.
Kobi er i disse dager aktuelle med utgivelsen Dronesyndrome (Silber). Bak dette artistnavnet står Kai Mikalsen. Han har i en årrekke vært sentral i landets mer eksperimentelle og musikalsk vidsynte musikksirkler, og har en lang rekke utgivelser bak seg. Noen stikkord: Origami, Sketch, Ka, Brugata og Looop. Jeg forsøker å nøste opp i noe av mannens virke og finne ut hva som skjuler seg bak disse mystiske begrepene.
Dronesyndrome frigjør seg fra rytme, melodi og standardharmonier, og hele platen lurker rundt mørke strømninger og svevende stemninger. Hva er egentlig den musikalske idéen til Kobi?
Omslaget på They Came From the Sun… viser tre utkledde romvesener som ser ut til å være hentet fra en innspilling av en Ed Wood-film. Men det er ikke Astroburgere som skjuler seg bak bekledningen av søppelsekker, yoghurtbeger og pappesker, kan Stadheim fortelle:
– Det som er med The Cumshots er at alle som bare hører musikken synes det er helt rått, men når de ser hvem som spiller blir de umiddelbart mer skeptiske, sier innehaveren av en rockesjappe i Oslo sentrum.
Ferdig med miljøvern
Da var det schäfer’n beit
Denne teksten ble skrevet på tampen av 2004, og publisert i en prøveutgave for groove i bladformat tidlig i 2005. Bladet ble aldri realisert.
Utgangspunktet for den populære norske countryen er Country Snakes som startet i 1967. Lillian Askeland kom med i bandet som vokalist i 1970, samme år som den stødige crooneren Bjøro Håland platedebuterte. Begge ble enormt populære utover på 70-tallet, og de to kan tilsammen skilte med platesalg i millionklassen.
På samme tid som Midnight Choir slapp sitt første album, flyttet bandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes til Oslo. Vokalist var Sivert Høyem og de skiftet snart navn til Madrugada. Musikken var dyster, tung og melankolsk, preget av The Gun Club, Grant Lee Buffalo og Nick Cave, med et hardere og tettere gitarsound enn Midnight Choir. Madrugadas andre EP, A New Depression (1999), signaliserte et forhold til en amerikansk tradisjon, noe trommeslager Jon Lauvland Pettersen utdypet under innspillingen av bandets andre album: ’I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt, også i Nordland finnes det fanatiske tilhengere av den amerikanske rootsmusikken som det skrives om i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende enn noe av denne, og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken.’
Martin Hagfors er verd en nærmere studie, som et alternativ til den rådende melankolske trenden her i Norge. Norsk-amerikaneren var lydmann på Cruise Café, og har drevet Home Groan siden 1996. Et band som har eksistert i et hjørne av norsk musikkliv med skranglete blandingsrock, og favoritter mer blant artistene enn platekjøperne. Han har til og med fått sitt eget hyllestband; The Cream of the Crop består av blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Paal Flaata og Gebhardt. Hagfors har i motsetning til de fleste andre aktørene bakgrunn fra USA, og hadde skrevet låter i lang tid før han kom til Norge som ung mann. Hans første band var Tripwire, sammen med blant andre Vidar Busk og Lars Håvard Haugen. De fikk avtale med PolyGram og jobbet i lengre tid med en plateinnspilling. Men så ble det hele lagt på is:
Arne Bendiksen levde hele sitt liv for musikken, og var engasjert til det siste. Bendiksen gikk ut av tiden den 26. mars 2009,og med det en æra i norsk underholdningsindustri. I den forbindelse ble dette minneordet publisert på ballade.no.
Norskspråklig popmusikk står i dag sterkere enn noensinne. Det å synge på norsk er ikke lenger noe som bare sikrer spilling i Norsk på Norsk, programmet som i stadig større grad framstår som noe forhistorisk med sin stemoderlige behandling av feltet, men er noe vi ser på som helt naturlig – uansett genre. Ikke bare har normert norsk blitt hverdagslig, vel så vanlig er å gripe det lokale gjennom tydelig dialektbruk og stedfesting av sin egen musikk. Verdens stadige økende globale akselerasjon møtes altså med stadig sterkere vektlegging av det motsatte, også i musikken. I år står noen av de beste og mest populære artistene, som Daniel Kvammen, Odd Nordstoga, Lars Vaular, Sondre Justad, Ingebjørg Bratland og Erlend Ropstad som eksponenter for nettopp dette. I den forbindelse var det passende å plukke fram igjen denne kommentaren, skrevet tilbake i det som virker som en mannsalder siden, i 2007.
For hvor ’akseptert’ ble egentlig norsk som rockespråk? Noen prøvde seg, men de ble ikke godtatt på samme måte (av god grunn, vil mange hevde) – tvert i mot, den norske språkdrakten ble en spore til nedvurdering og kritikk. Band som Postgirobygget, Trang Fødsel og Di Derre ble folkeeie, men ikke tatt på alvor av kritikerne da de entret norske studentscener på 90-tallet.
