I februar 2013 hadde vi i daværende WiMP et større fokus på Paul McCartney i forbindelse med at hans albumkatalog i tiden etter The Beatles da ble tilgjengelig for streaming. De fleste kjenner til McCartney, men det få vet er kanskje at en nordmann var sentral i lydkulissene på flere av hans album, ikke minst på RAM (1971) som anses som et av Maccas definitive soloalbum.
Det kanskje enda færre har fått med seg er at Eirik Wangberg må være den nordmann involvert i flest kjente produksjoner – i hvert fall pre-Stargate. I tillegg til McCartney har han jobbet med artister som Brian Wilson, Diana Ross, Olivia Newton-John, Jackson 5, John Mayall, Donovan, The Turtles og The Mamas & Papas. Listen over de produksjonene som bærer Eirik ”The Norwegian” Wangbergs signatur er i det hele tatt imponerende lang. Dette intervjuet med den imøtekommende studiolegenden har nå fått ny aktualitet ettersom hans selvbiografi Mitt liv blant stjerner nå er ute.
Eirik Wangberg hadde allerede en karriere bak seg som medlem i Oslobandet The Cool Cats, sammen med blant andre Jan Rohde og Ole A. Sørli, da han i 1964 forlot Oslo til fordel for California for å studere. Der begynte hans karriere som lydprodusent, som raskt brakte ham til å jobbe med de store kanonene der borte.
– Jeg ville lage plater, og begynte først i Sverige, men ingen ville ha meg som artist. Så jeg bygde et studio selv, spilte inn og fikk gitt ut plate som Eirik Wangberg With The Noisemen i Stockholm – hos Polar Music. Jeg gjentok opplegget i California, og fikk etterhvert jobb i et proft studio i Nord-California. Der ble jeg teknisk leder i en alder av 21-22 år. Dette førte igjen til at jeg i Los Angeles kom inn i et topp studio og endte opp blant kremen av artister, forteller Wangberg.
Hva var din primære oppgave i studioarbeidet de første årene, da du er kreditert på utgivelser med bl.a Turtles, The Mamas & Papas og Buffalo Springfield?
– Jeg kom i gang i Sound Recorders Studio i Hollywood januar 1967, først som ’second engineer’, der jeg assisterte anerkjente Armin Steiner. Etter noen måneder begynte jeg å ha egne sessions. Med årene ble det mer og mer plateproduksjon, og jeg bar flere hatter. Jeg ble jo også kjent med artistene, og flere av de er jeg fortsatt venn med den dag i dag.
En av dine tidlige oppdrag var på SMiLE med Brian Wilson. Hvordan opplevde du å jobbe så tett innpå det musikalske og eksentriske geniet?
– Joda, jeg jobbet direkte sammen med Brian Wilson på flere sessions, hovedsakelig med låten ”Vegetables”. Det var sprøtt. The Beach Boys dro til super’n og kom tilbake med poser fulle av grønnsaker. Dernest tygde de takten til låten med diverse av disse. Det var rene galskapen – og hvilket søl! For å lytte til stereo måtte Brian snu hodet sitt frem og tilbake mellom venstre og høyre høyttaler, han har dårlig hørsel på det ene øret…
Sammen med Brian Wilson står Van Dyke Parks igjen som en av de virkelig store innovatørene fra slutten av 60-tallet. Hva kan du fortelle om hvordan det var å jobbe med lyd for ham?
– Van Dyke Parks er selvfølgelig et annet geni. Det var bare herlig og spennende å mikse lyder og musikk for ham. Som med Paul McCartney, lot han meg forbausende nok ordne dette alene.
Hvordan kom samarbeidet med Paul McCartney i stand?
– Jeg ble rett og slett anbefalt etter at han forlot New York for å fortsette og gjøre ferdig albumet RAM i Los Angeles.
Kan du kaste litt lys over hvordan det var å jobbe med ham?
– Det blir for mye å fortelle om i denne omgang, men kort sagt er han et geni utover alle grenser. Jeg er svært takknemlig for at han hadde så stor tillit, og f.eks. overlot arbeidet til meg med å sette sammen en samling radio RAM PR-spots, og det å velge ut låtene og rekkefølgen som ble det ferdige albumet. RAM er hans sterkeste soloalbum, nettopp fordi det ligger så tett opptil Beatles-perioden, og det skinner gjennom. Jeg gjorde i alle fall mitt beste i så henseende.
En av artistene Wangberg jobbet tettest med på 70-tallet var den svenske artisten Ted Gärdestad. Han produserte Teds Amerika-plate og fikk med Toto og de andre superstjernene:
– Ted Gärdestad var en av dem som fikk hjelp fra Steve og de andre Toto-medlemmene på slutten av syttitallet. Gärdestad var på samme plateselskap som Abba, Polar Music, som av naturlige grunner på denne tiden hadde store økonomiske friheter. I 1978, samme år som Toto ga ut sitt debutalbum, endte Gärdestad opp i Hollywood for å spille inn sitt første engelskspråklige album, Blue Virgin Isles. Ut av dette kom også Melodi Grand Prix-bidraget ”Satellit”, dog innspilt med svenske musikere. Men sjekk likheten med ”Hold The Line” fra det nevnte Toto-albumet.
Her kan det også nevnes at Eirik Wangberg selv var artist på Polar i 1964 med singlen ”I Left My Baby Behind”, plateselskapets femte utgivelse – og før ABBA.
Sett i ettertid, hva er det største musikalske samarbeidet du har vært med på?
Paul McCartney og Grease med John Travolta og Olivia Newton-John er de første jeg må nevne. Det er ikke så lett å avgjøre, Michael Jackson, Scott McKenzie og flere andre er jo også musikalske kjemper!
Fra en lydprodusents side, hvilken produksjon er du selv mest fornøyd med?
– Det er vanskelig å plukke ut en favoritt blant så mange ’barn’. Hva med musikk fra Paul McCartney, Beach Boys (”Vegetables”), Scott McKenzie (”San Francisco”), Skylark/David Foster (”Wildflower”, en egen produksjon), Alex (”I Love Warzawa”, også en egen produksjon), The Turtles (”Happy Together”), Spirit (”I Got a Line on You”, egen) og Grease… Nei, det er for mange gode innspillinger her til å ta en slik avgjørelse, jeg får bare lyst til å nevne flere. Vil du vite mer, så kan du lese biografien min!
Bjørn Hammershaug Opprinnelig publisert på WiMPbloggen 04/2-2013
Dette er en hyllest til noen av anti-legendene i musikkhistorien. Enkelte har særegne og lite konvensjonelle musikalske uttrykk, noen har tragiske livshistorier som har overskygget deres karrierer og atter andre oversette eller glemte talent. Et gjennomgående begrep for de fleste av disse kan være ’Outsider music’, lansert på 1990-tallet av skribent og musikk-historiker Irwin Chusid. Han har viet store deler av sitt liv til å arbeide med musikk på utsiden av normen, definert av ham selv som ’crackpot and visionary music, where all trails lead essentially one place: over the edge.’ Her er over 20 artister som aldri gikk hovedveien, men som beriket (og beriker) musikkhistorien i langt større grad enn deres manglende kommersielle appell skulle tilsi
Hasil Adkins Hasil ’The Wild Man’ Adkins kom fra fjellsidene i West-Virginia, og startet med musikk på 50-tallet etter å ha hørt Hank Williams på radio. Han gikk ut fra at Hank spilte alle instrumentene selv, og Hasil startet dermed sitt ’one-man band’ som ble hans varemerke gjennom hele karrieren. Takket være entusiastene i Norton Records ble han til sin store overraskelse gjenoppdaget av et ’større’ publikum på 1980-tallet. Billy Miller i Norton minnes flere utrolige episoder med Adkins, mange samlet i høyt anbefalte Incredibly Strange Music vol. 1, som denne fra en opptreden på en klubb i New York: The ceiling fan was whirling around, making a creaky sound, and without missing a lick he reached down, pulled out a gun and shot it down – it was interfering with the song. Norton utga bl.a. samlealbumet Out To Hunch (1986) der vi finner signaturlåta ”She Said”. Hasil Adkins døde i 2005.
Lucia Pamela Lucia Pamela hadde en rik livshistorie. Hun rakk å bli kåret til Miss St. Louis i 1926, før hun dro til California for å drive en fornøyelsespark og startet der et av USAs første rene kvinneband (Lucia Pamela and the Musical Pirates – sammen med datteren, som for øvrig eide selveste St. Louis Rams). Mor var skuespiller, radiovert, men kanskje aller mest imponerende: I 1969, i en alder av 65 år, bygde hun en rakett og dro på rundreise i solsystemet, med innlagt stopp på månen for å spille inn sitt debutalbum. Denne space tripen ble foreviget med Into Outer Space With Lucia Pamela. Om albumet skal hun ha uttalt: ’It was recorded on Moontown. I was the only one from Earth there.’ I 1992 ble det re-utgitt av Irwin Chusid, og raskt en kultfavoritt. Lucia Pamela gikk bort i 2002, 97 år gammel.
Moondog The Viking Of Sixth Avenue: Avantgarde-musikeren Moondog – født Louis Hardin – ble først kjent som et landemerke på Manhattan. Fra slutten av 1940-tallet til midten av 70-årene inntok den blinde og skjeggete mannen hver dag Avenue of the Americas for å framføre sin musikk og poesi. Kledd i en hjemmelaget drakt, iført sandaler og vikinghjelm var han utvilsomt litt av et syn på gata. Han kom seg etter hvert over til Tyskland og rakk der å få anerkjennelse som komponist og dirigent. Han ble også respektert i hjemlandet i sine senere år, og hadde en viss innflytelse blant moderne komponister og minimalister som Philip Glass og Steve Reich. Moondog var dessuten instrumentbygger, og stod bak harper han navnga Oo, Ooo-ya-tsu og Hüs (etter vårt eget ’hus’, hans interesse for norrøn kultur var stor). Moondog døde i 1999, 83 år gammel.
Charles Manson
Charles Mansons navn vil for alltid være knyttet til hans ’familie’ og den blodige nedslaktingen av uskyldige mennesker i California på slutten av 60-tallet. Før Mansons liv tok dramatiske veier, var han en av solskinnsstatens mange håpefulle musikere, og kompis med bl.a. Dennis Wilson fra The Beach Boys. Albumet Lie: The Love and Terror Cult ble utgitt etter at Manson ble dømt for sine ugjerninger (inntektene av denne går til ofrenes familier), men består av låter innspilt i forkant av drapene. Her er bl.a. originalversjonen ”Cease to Exist,” som Beach Boys spilte inn som ”Never Learn Not to Love”, og ”Look At Your Game, Girl”, senere tolket av Guns N’ Roses.
Peter Grudzien Peter Grudzien fra New York oppdaget hillbilly-musikken på 1950-tallet, og inspirert av Hank Williams og Johnny Cash startet han på det som skulle bli en snodig karriere – laaangt utenfor allfarvei. Han fikk smaken på hallusinerende knask på 60-tallet, og utviklet etter hvert teorier om at myndigheten drev med aktiv klonevirksomhet (ikke nødvendigvis en sammenheng, men mulighetene er vel tilstede). Uansett, i 1974 utga han albumet The Unicorn, en kul miks av country og psykedelia. Surrealistisk hillbilly-rock med homsevennlige tekster gikk, ikke uventet, under radaren både i konservative Nashville-kretser og andre steder, og albumet forsvant ut i obskuritetens tåkehav. Det fortelles at Grudzien skal ha skrevet over 900 låter, og fremdeles venter på et gjennombrudd.
Larry ’Wild Man’ Fischer
Manisk depressiv og schizofren, Larry ’Wild Man’ Fischer – ’the godfather of outsider music’, hadde ingen lett vei inn i artistlivet der han vandret gatelangs i Los Angeles og solgte sine sanger til forbipasserende. Han ble oppdaget av Frank Zappa på et fortau, som tok ham til seg og i 1968 spilte inn hans debutalbum. Deres samarbeid ble brått avsluttet da Fischer pælmet en flaske noen centimeter unna hodet til Zappas datter Moon Unit. Fischers mest kjente bidrag til popkulturen er nok ”Go To Rhino Records” – Rhinos første utgivelse fra 1975.
Et par album tidlig på 80-tallet gjorde lite for å booste hans karriere, og Fischer svant ned i glemselens mørke – inntil han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, og opptrådde bl.a. på Jimmy Kimmel med låta ”Monkeys vs. Donkeys”. Larry Fischer døde i 2011, 66 år gammel.
Roky Erickson Roky Erickson er en levende legende innen garasjerock/psykedelia – men også han med et trøblete liv som i stor grad har overskygget hans artistliv, og som gir ham en plass også på denne lista. Han slo gjennom med Texas-bandet 13th Floor Elevators i 1966 og låta ”You’re Gonna Miss Me”. Ericksons flørt med narkotika førte ham til et mentalsykehus (han sa seg utilregnelig for å unngå fengselsstraff etter at han ble tatt for en joint), der han ble erklært schizofren og utsatt for omfattende elektrosjokk-behandling i løpet av sine tre år bak sykehusveggene. Livet til Erickson – både som menneske og artist – ble lagt i ruiner, og han endte opp som en kulthelt blant de få mens han selv måtte klare seg på en spinkel trygd. Fra begynnelsen av 90-tallet ble han gradvis gjenoppdaget av en ny generasjon musikere og fans, og han fikk dessuten etterlengtet god behandling for første gang i sitt liv. I dag er han tilbake som en aktet og anerkjent musiker, dog noe redusert i adferden.
Wesley Willis
Wesley Willis døde i 2003, og ble bare 40 år gammel, men hadde ganske stor suksess som kultartist på 90-tallet. En svart, overvektig og paranoid schizofren outsider fra Chicago, Willis hadde aldri oddsene på sin side. Han ga ut godt over 50 album der han raljerte over temaer som bussruter, fast food og superhelter, og ble en favoritt for sine utagerende liveshows – særlig i Chicago-området. Noen gikk nok mest for å le av ham, men også mange fulgte ham på mer seriøst grunnlag.
Wesley Willis var for øvrig kjent for å alltid hilse folk med en real ’headbutt’, noe som resulterte i en kronisk flekk i panna. Ikke bare var en selv en tegner, han ble også foreviget i en utgave av Wonder Woman, utgitt på DC Comics.
The Legendary Stardust Cowboy
Psychobilly-pioner fra Lubbock, Texas. The Ledge, Norman Carl Odam, er en spaca cowboy som for alltid vil huskes best for sin første låt: ”Paralyzed” fra 1968 (med T-Bone Burnett på ville trommer) er en blanding av romreise, jodling, syretripp og rodeo som skaffet The Ledge 15 minutter i rampelyset. Der har han ikke vært altfor mye i årene etter. Men David Bowie var en svoren fan, og både spilte med The Ledge live og tolket en av hans låter: ”I Took a Trip on a Gemini Spaceship” (på Heathen).
Syd Barrett Syd Barrett stod bak et av historiens aller største band, men forsvant etter hvert inn i et mer tåkete landskap enn den som førte til stjernene. Hans oppførsel innad i Pink Floyd, trigget av ekstensiv bruk av LSD, ble etter såpass merkelig at han måtte forlate bandet etter deres første album.
Barrett fortsatte som soloartist i noen år og ga ut et knippe psykedeliske klassikere, før han forlot det hele og dro hjem til Cambridge, hjem til mor. Han snakket ikke offentlig siden midten av 70-tallet, og viet resten av sitt liv til å male og stelle i hagen. Han døde i 2006.
Daniel Johnston Musiker og tegner Daniel Johnston er en kulthelt blant både fans og ikke minst mange musikere som har trykket hans personlige, naivistiske poplåter til sitt bryst. Han startet sine hjemme-innspillinger på slutten av 70-tallet, og har holdt det gående mer eller mindre jevnt og trutt siden. Johnston har strevet hele livet med sine mentale problemer, men har også skapt en karriere som har hatt ganske så stor innflytelse, ikke minst innen indie/lo-fi. Han ble et nasjonalt fenomen da MTV fanget ham opp i 1985 (det var på den tiden MTV gjorde slikt), men mange ble nok først oppmerksomme på hans talent med den prisbelønnede og vellagde dokumentaren The Devil and Daniel Johnston (2005).
Tiny Tim Et særegent syn; to meter høy, flagrende hår, en gedigen nese og flamboyant stil. Tiny Tim spilte ukulele og sang falsett, og fikk en stor hit på slutten av 60-tallet med ”Tip-Toe Through the Tulips”. Det ble hans eneste smak av særlig suksess, og han tilbrakte resten av sin karriere med å spille på småsteder og jobbe på sirkus. Han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, blant annet opptrådde han på Conan O’Brien, men døde av hjerteinfarkt i 1996. På scenen, mens han sang ”Tip-Toe Through the Tulips”.
Jandek Notorisk kjent for sitt tilbaketrukne og hemmelighetsfulle liv, denne musikkens svar på J.D Salinger eller Thomas Pynchon. Det vi vet om ham: Født Sterling Smith, bosatt i Houston, Texas og har utgitt noe sånt som 70 album med særegen folk/blues siden slutten av 70-tallet. Han har gitt to intervjuer i sitt liv. Fram til 2004 var han knapt noe mer enn en anonym postboks, men da kom dokumentaren Jandek On Corwood (ref hans plateselskap) og han begynte så smått med å turnere i mindre skala. Uten at vi vet så mye mer om gåtefulle Jandek av den grunn.
Malinda Jackson Parker Eksentrisk kongresskvinne fra Liberia med mildt sagt særegen pianostil og vokalbruk. Malinda Jackson Parker har blitt sammenlignet som en miks av Lucia Pamela og Nina Simone, og spilte gjerne Rachmaninoff mens hun sang/snakket om moskitos, kumelk og palmetrær.
På låten ”Cousin Mosquito #1” sier hun ’cousin’ intet mindre enn 204 ganger. Ubetalelig.
Skip Spence Nok en tragisk skjebne med store personlige problemer. Alexander ”Skip” Spence var medlem i band som Quicksilver Messenger Service, Jefferson Airplane og Moby Grape. Men i likhet med Syd Barrett forsvant han inn i syretåka, i likhet med ovennevnte Wesley Willis, Daniel Johnston og Wild Man Fischer led han av schizofreni, og i likhet med så altfor mange andre mentalt syke i USA endte han som hjemløs fram til sin død i 1999.
Hans kryptiske soloalbum Oar (1969) ble en gigantisk flopp i sin tid, men er rettmessig løftet opp til klassikerstatus med årene.
Eilert Pilarm Svensk Elvis-imitator som ikke sang spesielt bra. Og som ikke behersket engelsk så godt. Og som ikke lignet noe særlig på Elvis. Og som mest av den grunn i noen år ble enormt populær kultfavoritt her i Skandinavia.
Olga Marie Mikalsen Sangerinne fra Langevåg som slo gjennom med et brak blant ironigenerasjonen midt på 90-tallet, da hun gjorde sin versjon av ”Hurra for deg…” Olga Marie Mikalsen debuterte i godt voksen alder, på slutten av 60-tallet, og framførte sin spesielle lyriske alt i noen av verdens store konsertsaler. Men for de fleste vil hun nok helst forbindes med en reklamefilm for Solo. Olga Marie uttalte at hun aldri øvde (’har man det, så har man det’), og skapte seg en karriere med akkurat det som utgangspunkt. Hun gikk bort i 2006, 91 år gammel.
Florence Foster Jenkins
I samme åndedrag: Florence Foster Jenkins var en velstående diva som ikke ble kjent for sine sangtekniske kvaliteter. Vi gir ordet til Carnegie Hall, der hun opptrådde én gang, rett før sin død i 1944: ’In order for a singer to succeed, they need to have a combination of talent, charisma, and interpretive quality. And, by definition, they need to be able to sing. Florence Foster Jenkins had none of these attributes. In fact, she was considered one of the worst singers of all time.’ I forlengelsen av denne harde kritikken må vi også ta med Jenkins’ positive vinkling på det hele: ’People may say I can’t sing, but no one can ever say I didn’t sing.’ Herlig.
Jack Mudurian I 1981 var David Greenberg ansatt som pleier ved Duplex Nursing Home i Boston, der han ved en anledning overhørte en pasient ved navn Jack Mudurian som påsto at han kunne synge like mange sanger som Frank Sinatra. Minst. Greenberg tok ham på ordet, brakte med seg en opptaker og trykket record. Mudurian klarte å synge 129 sanger sammenhengende i løpet av 47 minutter. Opptakene ble utgitt i 1996, og det er unødvendig å si at albumet ble en instant kultfavoritt.
Alvin Dahn
Alvin Dahn, også kalt Dahn Halen, spilte inn kun ett album. Hans produsent oppsummer noen av hans kvaliteter: ’Alvin is good because he’s so very, very bad. He can’t sing certainly, but his music is very catchy and frightfully innocent and sincere.’
Bingo Gazingo
Tannløs slampoet og postmann fra New York som på sin eldre dager fikk et publikum i byens poesiklubber. The New York Times omtalte ham i 1997: ’Most evenings he can be found making his rounds in the East or West Village, dressed in a cheap, wrinkled suit, carrying a plastic bag full of props – an alarm clock, a can of sardines, a green plastic guitar and hundreds of tattered pages of lyrics that he has painstakingly composed over the last 10 years. And since his arrival on the amateur performance scene in the early 1990’s, many of those who have seen his indescribable act at the Wetlands, Fez, the Sun Mountain Cafe, Limelight and dozens of other clubs have doubted his sanity.’ Han døde i 2010, 85 år gammel, påkjørt av en drosje mens han visstnok var på vei for å opptre på Bowery Poetry Club.
Runddans is the result of the rather unlikely collaboration between 1970s pop-wizard Todd Rundgren, space-disco pioneer Lindstrøm and free-spirited sound-magician Emil Nikolaisen of Serena-Maneesh. The foundation of this project was laid back in 2012, when Rundgren did a remix of Lindstrøm’s “Quiet Place To Live.” The three musicians met in a studio in Oslo that same year, and the music slowly mushroomed from there.
After three years of extensive work, patient correspondence and carefully building the sessions together, the album is now finished.
The eponymous Runddans is a cosmic mix of soul, synth, pop and disco – meant to be enjoyed as one whole piece: 39 minutes of music, broken down into 12 parts and 4 sides of an LP. Journalist Paul Lester (Mojo, The Guardian) described the experience as ‘dense, complex, thrillingly intricate yet sweepingly emotional, here the original laptop kid and the Norwegian electronicists capture a long-lost time while also managing to sound utterly future-perfect.’
– Every time you listen to it, it seems to take a slightly different form in your head. There’s no way to absorb it all the first time you hear it, says Todd Rundgren, while talking about the album.
– It’s the kind of record where you’re never gonna get it all the first time. We wanted to have things in there to make people come back and get another aspect of it. I guess that’s one of the reasons why this project has been so important to me as well: music sometimes needs to be deconstructed as much as constructed.
With utter enthusiasm, he goes on: – I’ve characterized Runddans as the beginning and end of all music. It goes places that are extremely simple and primitive, and in other places there’s so much sound and glory happening, it can’t all be grasped in just one listening.
The highly eclectic Rundgren, the most renowned of the three, has been active since the late 1960s, both as a musician and a producer. He rose to fame in the early 1970s thanks to magnum opuses like Runt (1971), Something/Anything (1972) and A Wizard, A True Star (1973). Through the ’70s and ‘80s Rundgren also gained a reputation as a prime producer, working on seminal albums like Meat Loaf’s Bat Out of Hell, XTC’s Skylarking and New York Dolls’ self-titled debut.
– I actually discovered him pretty late, admits Oslo-based electronica musician and producer Hans-Peter Lindstrøm.
As one of the forerunners of space disco and a part of the Oslo Disco scene alongside Todd Terje and Prins Thomas, Lindstrøm has worked high-profiled remixes for the likes of LCD Soundsystem, Best Coast and Roxy Music.
– I guess I initially picked up some of Rundgren’s albums in the cheap bins at used record stores, he says. Eventually I started to dig into his vast back catalog and discovered his unique qualities as an album artist. He was a pioneer in making really thorough albums, more than just some great songs. He represents an eclectic soup that I just love.
Emil Nikolaisen, known as frontman to the indie-shoegazers Serena-Maneesh, as well as a heavy repertoire of production work, shared some of the same sentiments on Rundgren.
– I have always known about him, glaring at his well-known hits from a distance, says Nikolaisen. They were great, for sure, but as an adult I was lured deeper into the Garden of Rundgren-Eden of harmonies, purity and his joyous bittersweet sarcasm. His restless, stupid swirls and neck-breaking stunts side-by-side, drenched in an aesthetic that just went straight to my heart – that was what made me a fan.
Lindstrøm and Nikolaisen tell how they prepared a raw draft of music as a starting point, in order to be as efficient as possible with the few days they had with Rundgren in the studio.
Even though they had briefly crossed paths before, little could they imagine that this was the beginning of a three-year long process.
– We started out with just some improvisations the first day that we got together in the project, says Lindstrøm. I don’t think that we imagined that years later this would be the baby that results from that collaboration.
– I was coincidentally in Norway for another event, Rundgren explains, and we thought it would be nice to get together for a couple of afternoons, fool around and see what happens. That’s as seriously as we took it at that point.
Nikolaisen: – You know, eight chords around a piano in Oslo, feeling the vibes and dropping some loose ideas, made us draft some small but important sketches. Then it just escalated, out of proportion. Files were being tossed back and forth, briefly meetings, travelling, chaos, more ideas on the table, and then finally finding a structure and a conclusion on it all. I think the most important is to recognize the interplay in working together and always challenging each other.
All three of them separately emphasize how this was meant to be one piece.
Lindstrøm tells how this was clear pretty early on: – I think we became aware of that early in the process. The foundation of music bites its own tail, so to speak, being repetitive and ascending at the same time. We understood that wasn’t a bunch of songs, but an exhaustive piece of music – an endless roundel.
Rundgren substantiates this point further: – What I like about it is the way you’re in certain place the one moment, and wind up in completely different place mere moments later. But you’re still riding the same wave all through it, he says. – It’s almost like a train ride, going through little towns, big cities and rural fields, giant thresholds over great valleys, through mountain tunnels and things like that. The only way I can characterize it is like this journey, and it’s of such a character that it doesn’t have the typical linearity to it.
– You lose track of time so much while listening. I guess that’s my favorite aspect about it: It kind of reminds me of some of my older records, records I’ve usually broken into tracks. That’s how I keep track of time. When there aren’t those kinds of typical breaks, the further along you go, the more you lose track of how long you been listening to it. It takes you out of the place that you’re in. Puts you in other space where time is not that important anymore.
He goes on to speak of his vocal contributions, and how they became a part of this greater project:
– After the first couple of sessions, we thought that we needed more vocals, words and other sorts of atmospheres for the listener to hang on to. And that became my mission of the project; to make sure that there was some sort of vocal presence. That is a touchstone element. You hear so many interesting and crazy sounds, but after a while you want something that is familiar and human to reground you. I see the vocals having that purpose. It wasn’t my only role, but it became a central role for me. And in retrospect, I think that is an essential element. Without that you would lose sense of not just time, but space as well, he says, expelling his typical friendly grin.
The utter enthusiasm around this whole project shines through all three of these gentlemen, clearly proud of what they managed to achieve together.
As Nikolaisen states at the end: – We were like a triangle hovering alone up in the galaxies, where no one knew what we were doing. We could just do our own thing, so this has just been … an incredibly mercurial feeling freedom.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 30. mars 2015
2014 was a great year for London-based electronica trio Years & Years.
Climbing the charts with songs like “Take Shelter” and “Desire”, and playing featured artist on The Magician’s “Sunlight” and Tourist’s “Illuminate”, the group secured a deal with Polydor Records.
2015 will most certainly bring one of last year’s rising names closer to the stars: In January they won the highly prestigious BBC Sound of 2015, and they’re currently nominated for this year’s Brit Awards, held on February 25. With their shiny Y&Y EP out now, their debut full-length is set for release later this summer.
I caught up with the three talkative, cheerful chaps – Olly Alexander (vocals, keyboards), Mikey Goldsworthy (bass), Emre Turkmen (synths, beats) – for a coffee table chat that covered their growing recognition, being inventive, and their expansive interests in music, from modern dance to classic rock.
* * *
For some you’re still a pretty unknown act. How will you describe Years & Years for a new and curious listener?
Olly: We make electronic dance music that has bit of an emotional personality to it, music you can dance and sometimes cry to. [laughs]
So it’s music both for you head and feet, then. How’s the climate for thinking man’s electronic music in the UK these days?
Emre: It’s great, but I don’t think of music in terms of countries any more. With the Internet and stuff it’s really different now. Even when we were completely unknown we had people that listened to our music from Brazil, Mexico, Poland… Music is global, but London is definitely the place to be for us. It’s full of music and creativity, and it’s always alive.
How does that energy channels into your music, I mean, do you feel like you’re part of a scene or something?
Olly: Well, I don’t know. People come to London for a number of reasons. Mikey moved from Australia to London, I got here from the countryside and Emre has spent more time in the city, but we met each other because we all moved to London. I think that’s in itself is an example on how a city like London breeds creativity, and bands tends to form in those places.
I heard that you guys also bonded over a common fondness for Radiohead?
Emre: Yeah, that’s true. It’s not like we sound like them or anything. There are all kinds of things you pick up from bands without necessarily trying to rip them off sonically. But they’re cool, inventive and they change a lot.
We sound very different now from when we started, and hopefully we’ll sound different if we ever meet again in five years time. We get bored easily, spending all our money on gadgets. We spend it on gadgets, food and synthesizers. [laughs]
Are being inventive a key phrase for you?
Emre: Definitely. I think that if you are inventive, then you have a personality to your music. Music spurs expression and you want to express who you are. The three of us have come to a place where we all contribute different things to our sound and the way we make music. It’s really important that it’s us, so we always try to be involved with every aspect in what we do – be it music, videos, live shows, or whatever.
And it seems like you have done some right moves along the way. Congratulations on winning BBC Sound of 2015, in competition with Rae Morris, Kwabs, Soak and others. What did that award mean to you?
Olly: It’s really overwhelming. Before we won, I have always looked at the sound poll myself, knowing how prestigious and great it is being such a great component of new music and new talents; so even to be on the list was really exciting.
Since winning it has been a definite change. We made the news. We went from being a band that some people had heard of in the UK to being a band that people were talking about in the UK. But it doesn’t guarantee you anything winning an award like that. You have to make the most of the platform that’s given you. We are really grateful, but now it’s up to us.
You’re also nominated for the Brit Awards, as the Critic’s Choice for Breakthrough Act of the year – along with James Bay and George the Poet. How do you feel about that one?
Olly: It’s similar. We just have to thank when an institution backs you, saying, “we’re picking you, and we think you’ll be great”. It’s great but equally quite scary, with a pressure to deliver. But at least we get to go the awards and have us some cocktails at the party. And Madonna is coming! [giggles]
Has this pressure that you mentioned changed anything for you within the group?
Mikey: It hasn’t changed what we do or the way we do it. We’ve always been pretty self-sufficient in many ways. We make and play our own music, used to record at home and make our own videos. A great upside is that we get more people listening to what we do, meet cool people along the way, and see how they do it and maybe work with them. All this cool stuff we wouldn’t get on another level.
So it hasn’t changed what we do and the way we do it, but it has made us more conscious. We take it a bit more serious now. But not in a boring way. We’re actually thinking that we can be a really good band. [laughs]
You’ve have recently been working with artists like The Magician and Tourist. If you could choose your dream cast to work with, whom would you pick?
Michael: Current artists? I’d love to work with… Caribou.
Emre: Flying Lotus
Olly: Little Dragon
Your debut album is finished and will be released later this summer. What can you share, any new collaborations to expect?
Emre: No, not on the album – it has been an in-house operations. But yeah, it has all our singles on it, older songs together with brand new ones. We’ve been a band for a long time, and had lots of time to think about this album. You know what they say: it takes a lifetime to write your first; it’s the second one that’s hard. You can expect some energetic singles in there, but also some slower, more introspective numbers.
What’s your view on the album format? Do you think of it more like a set of songs in a row or do you consider the album more as one piece, a unique entity?
Olly: We made this collection of songs from the last few years that shares a certain sound, a similar idea that fits into a body of work. I guess most of the songs have a similar sound to each other, but then you’re becoming aware of something that might not fit with the album – but you need to have a body of work to know what that is.
Mikey: Yeah, it’s a different thought process. Before, we would never think of things that way, we just made music and didn’t have to consider whether it all fit in one body of work. Now we have to think about it as one album, and be a bit more precious. But it doesn’t have a specific theme or concept, so it’s certainly not a concept album.
Emre: And also, this is our debut, so hopefully as we progress we’ll find different ways of working and thinking, sonically or the way we write. We don’t ever want to do the same thing over and over again.
And sonically speaking, how will you describe the recording process?
Olly: We’re concerned about everything. We take care in every single detail of the production, and have been spending hours and hours to flick on just one note. But it’s your baby, right. The arrangements are as important as anything else in the creative process. But the most important is the song, though. Once you have that right, then you really can start having fun with it.
What do you write about?
Olly: Oh, it’s all about me and my life, he said selfishly. [laughs] You know, the classic themes of heartbreak and rejection. That’s all I know, really. Maybe I should try to write from a third person perspective, like the great storytellers. It’s not that common in popular music, being less immediate and difficult to master. Like John Lennon did. Or Tom Waits, he can tell a story. Bob Dylan. Nick Cave is a great storyteller.
You namedrop some classic artists here, you still buy albums?
Olly: Oh yeah, and we still pay for them! I actually just started buying a again, in order to enjoy to a full body of work.
So, you guys have any favorites?
[All together:]
– Harvest by Neil Young.
– In Rainbows by Radiohead.
– What’s Going On by Marvin Gaye.
– Until the Quiet Comes by Flying Lotus. Siamese Dreams. Grace. Innervisions. Ritual Union by Little Dragon. Blue. Off the Wall….
And the threesome just kept pumping out names as we left them behind at the coffee house table.
One day in the future, they might be name-dropped by a young band themselves. Until then, tune into Years & Years yourself.
Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 19. februar 2015