Days of Heaven: 1970-tallet – 100 Favorittlåter

01/10/201628/11/2016 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

70-tallet! For et fantastisk musikktiår. Fra etterdønningene av Woodstock til etterdønningene av punken, fra gedigen arenarock til tysk minimalisme, dette tiåret har alt – og det har noe av den aller beste musikken som er skapt. Denne listen med 100 utvalgte favorittlåter er mer en personlig odysse enn en nøktern framstilling av tiårets største og mest kjente hits. Mye bra der også, men bakom listene ligger deg også særs mye gull det er verdt å minnes.

Denne ferden starter omtrent midt i tiåret, med en Neil Young som reflekterer nettopp over dette tiåret han her er inne i, preget av nedturene etter 60-åras blomsterliv og søkende etter ny grunn. On the Beach er en påle ikke bare i hans diskografi, men i hele 70-tallsrocken. De første låtene angir mye av det som presenteres her, Nick Drake med sin noble britiske folk, Can med sin utagerende psykedelia, Television med sine sylskarpe gitardrønn fra New Yorks asfalt og Pink Floyd med sin utsvevende stormannsgalskap. Dette er en rundreise gjennom et fargerikt og variert tiår, som er langt bedre enn sitt rykte – begrenset ned til én låt pr. artist.

Disse låtene – i hvert fall de aller fleste – står seg dessuten like godt den dag i dag.

Neil Young: On the Beach (1974)
Nick Drake: Hazey Jane II (1970)
Can: Halleluwah (1971)
Television: Marquee Moon (1977)
Pink Floyd: Echoes (1971)
The Modern Lovers: Roadrunner (1977)
Bruce Springsteen: Thunder Road (1975)
Suicide: Ghost Rider (1977)
Chris Bell: I Am the Cosmos (1978)
Neu!: Hallogallo (1972)

The Soft Machine: Moon in June (1970)
Big Star: Thirteen (1972)
Gram Parsons: She (1973)
Allen Toussaint: Southern Nights (1975)
Bob Dylan: Hurricane (1976)
Electric Light Orchestra: Showdown (1973)
The Congos: Days Chasing Days (1979)
XTC: Making Plans For Nigel (1979)
Miles Davis: Miles Runs the Voodoo Down (1970)
The Stranglers: Nice ‘n’ Sleazy (1978)

Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
The Clash: Guns of Brixton (1979)
Blondie: One Way or Another (1978)
John Martyn: Solid Air (1973)
Pharoah Sanders: Astral Traveling (1971)
The Nerves: Hanging on the Telephone (1976)
Alice Coltrane: Blue Nile (1970)
Gene Clark: Silver Raven (1974)
Shuggie Otis: Aht Uh Mi Hed (1974)
Bert Jansch: Needle of Death (1974)

Creedence Clearwater Revival: Run Through the Jungle (1970)
John Phillips: Topanga Canyon (1970)
Paul Giovanni & Magnet: The Willow Song (1973)
Garland Jeffreys: City Kids (1979)
Judee Sill: The Kiss (1973)
Syd Barrett: Dominoes (1970)
Patti Smith: Gloria (1975)
Harry Nilsson: Without You (1971)
Captain Beefheart & His Magic Band: Kandy Korn (1971)
Todd Rundgren: I Saw the Light (1972)

Dolly Parton: Jolene (1973)
Curtis Mayfield: Move On Up (1970)
Matthews Southern Comfort: Woodstock (1970)
Sonic Rendevouz Band: City Slang (1978)
America: Ventura Highway (1972)
Wire: Ex Lion Tamer (1977)
Jesse Colin Young: Ridgetop (1973)
Black Sabbath: Iron Man (1970)
Nick Lowe: Cruel to Be Kind (1979)
Poco: Magnolia (1973)

Brinsley Schwarz: Country Girl (1970)
Junor Murvin: Police & Thieves (1976)
Archie Shepp: Attica Blues (1972)
Hole in the Wall: Restless Man (1972)
The Carpenters: (They Long to Be) Close to You (1970)
Flamin’ Groovies: Shake Some Action (1976)
Little Feat: Willin’ (1972)
Leonard Cohen: Avalanche (1971)
Al Green: Let’s Stay Together (1972)
Talking Heads: Psycho Killer (1977)

Dead Boys: Sonic Reducer (1977)
Graham Parker: You Can’t Be Too Strong (1979)
Donnie & Joe Emerson: Baby (1979)
Iggy & the Stooges: Down on the Street (1970)
The Adverts: Gary Gilmore’s Eyes (1977)
The Real Kids: All Kindsa Girls (1977)
The Rubinoos: I Think We’re Alone Now (1977)
Gil Scott-Heron: The Revolution Will Not Be Televised (1970)
Rodrigues: Sugar Man (1970)
Lynyrd Skynyrd: The Seasons (1970)

James Chance & The Contortions: Contort Yourself (1979)
ZZ Top: La Grange (1973)
Min Bul: Champagne of Course (1970)
This Heat: 24 Track Loop (1979)
The Motors: Airport (1978)
Kinky Friedman: Sold American (1974)
Gang Of Four: Damaged Goods (1979)
The Only Ones: Out There in the Night (1979)
Tom Petty: American Girl (1977)
Tom Robinson Band: 2 4 6 8 Motorway (1977)

Steve Young: Alabama Highway (1975)
Loudon Wainwright III: School Days (1970)
B-52’s: Rock Lobster (1979)
Gong: The Isle of Everywhere (1974)
Augustus Pablo: King Tubby Meets the Rockers Uptown (1975)
Richard Hell and the Voidoids: Blank Generation (1977)
Hall & Oates: Lady Rain (1973)
Jimmy Webb: Galveston (1972)
Kris Kristofferson: Border Lord (1972)
Jimi Hendrix: Machine Gun (1970)

Joe McPhee: Nation Time (1971)
Graham Nash: Chicago (1971)
Tim Buckley: Sweet Surrender (1972)
Karen Dalton: Katie Cruel (1971)
Graham Nash/David Crosby: Southbound Train (1972)
Last Poets: Niggers Are Scared of Revolution (1970)
Marianne Faithfull: Broken English (1979)
Flower Travellin’ Band: Satori 1 (1971)
Antonio Carlos Jobim: Brazil (1970)
John Lennon/Plastic Ono Band: Working Class Hero (1970)

Bjørn Hammershaug

People in the Sun: 1960-tallet – 100 Favorittlåter

01/10/201612/03/2017 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

60-tallet var et tiår med enorme omveltninger, sosialt, kulturelt og musikalsk. Denne lista gjenspeiler noe av dette, dog med hovedvekt på siste halvdel av tiåret. Aldri har vel popmusikken sett så gjennomgripende endringer som i de turbulente årene fra 1966 og i noen år framover, der nye studiomuligheter, psykedelisk dop og politiske spenninger ble gjenspeilet i musikk som ikke bare utfordret eksisterende rammer, men sprengte nye grenser med drønn som fremdeles vibrerer fram til vår tid.

Dette er mine favorittlåter fra tiåret, begrenset ned til én låt pr. artist. Bare The Beatles alene kunne jo lett fylt opp en slik Topp 100-liste. De aller fleste tilhører den angloamerikanske tradisjonen, men her både norsk jazz, sør-amerikansk tropicalia, tysk kraut og etiopiske grooves blant opplagte valg som The Velvet Underground, Neil Young og The Byrds. De kommer høyt opp på en liste som toppes av britisk høststemning på sitt aller fineste.

Nick Drake: River Man (1969)
The Beatles: Something (1969)
Nina Simone: Sinnerman (1965)
Neil Young: Down By the River (1969)
Velvet Underground: Sister Ray (1967)
Mulatu Astatke: Yekermo Yew (1969)
Dr. John: I Walk on Guilded Splinters (1968)
John Coltrane : Mr. P.C. (1963)
Fairport Convention: Autopsy (1969)
Captain Beefheart: Electricity (1967)

Roy Orbison: In Dreams (1963)
Frank Zappa: Willie the Pimp (1969)
Creedence Clearwater Revival: Walk on the Water (1968)
Grant Green: Idle Moments (1963)
The 13th Floor Elevators: Reveberation (1966)
The Byrds: Goin’ Back (1967)
Roberta Flack: The First Time Ever I Saw Your Face (1969)
Isaac Hayes: Walk on By (1969)
Ennio Morricone: Il Buono, Il Cattivo, Il Brutto (1966)
Pink Floyd: Set the Controls For the Heart of the Sun (1968)

Can: Father Cannot Yell (1969)
Bob Dylan: Masters of War (1963)
Miles Davis: Shhh/Peaceful (1969)
The Flying Burrito Brothers: Hot Burrito #1 (1969)
The First Edition: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In) (1968)
Buffalo Springfield: Broken Arrow (1967)
Johnny Cash: Folsom Prison Blues (1968)
MC5: Kick Out the Jams (1969)
Son House: John the Revelator (1965)
Tony Joe White: Don’t Steal My Love (1968)

Townes Van Zandt: Tecumseh Valley (1969)
Santana: Soul Sacrifice (1969)
Jan Johansson: Visa Från Utanmyra (1964)
The Band: The Weight (1968)
Skeeter Davis : The End of the World (1963)
Elvis Presley: Suspicious Minds (1969)
Jimi Hendrix: All Along the Watchtower (1968)
Nancy Sinatra & Lee Hazlewood: Some Velvet Morning (1967)
James Carr: The Dark End of the Street (1967)
Love: This House Is Not a Motel (1967)

Sam Cooke: A Change Is Gonna Come (1964)
Simon & Garfunkel: The Sounds of Silence (1964)
Otis Redding: I’ve Been Loving You Too Long (1965)
Leonard Cohen: Suzanne (1968)
Booker T. & Thee M.G’s: Green Onions (1962)
Caetano Veloso: Tropcália (1967)
Dionne Warwick: Walk On By (1964)
The Rolling Stones: Sympathy For the Devil (1968)
James Brown: Think (Live, 1962) (1963)
The Ronettes: Be My Baby (1969)

Testa-maryam Kidane: Heywete (196?)
The Mamas & the Papas: Twelve Thirty (Young Girls Are Coming to the Canyon) (1967)
Donovan: Hurdy Gurdy Man (1968)
Sun Ra and His Myth-Science Arkestra: Angels and Demons at Play (1967)
Os Mutantes: A Minha Menina (1968)
Jefferson Airplane: Comin’ Back to Me 1967
Van Morrison: The Way Young Lovers Do (1968)
The Sonics: Strychnine (1965)
Buffy Sainte-Marie: God Is Alive Magic Is Afoot (1969)
Julie Driscoll & Brian Auger: Indian Rope Man (1969)

Laura Nyro: New York Tendaberry (1969)
Bobby Fuller Four: I Fought the Law (1966)
The Monks: Black Monk Time (1966)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
Arlo Guthrie: Coming Into Los Angeles (1969)
Bobby Vinton: Blue Velvet (1963)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
The Electric Prunes: I Had Too Much to Dream (Last Night) (1966)
Glen Campbell: By the Time I Get to Phoenix (1967)
Pete Drake: Forever (1964)

Terje Rypdal: Dead Man’s Tale (1968)
The West Coast Pop Art Experimental Band: Shifting Sands (1967)
Wendy & Bonnie: Let Yourself Go Another Time (1969)
John Fahey: Wine & Roses (1965)
Martha & the Vandellas: Heat Wave (1963)
Yusef Lateef: Juba Juba (1968)
Led Zeppelin: Dazed & Confused (1969)
Erik Andersen Quartet: Cordon Bleu (1969)
The Shangri-Las: Out in the Streets (1965)
The Seeds: Pushin’ Too Hard (1965)

Karin Krog: Mr. Joy (1968)
Henry Flynt & The Insurrections: Uncle Sam Do (1966)
The Supremes: Baby Love (1964)
Sandy Bull: Carmina Burana Fantasy (1963)
Oliver Nelson: Stolen Moments (1961)
Desmond Dekker & The Aces: Israelites (1968)
Count Five: Psychotic Reaction (1965)
The Zombies: Time of the Season (1968)
Blue Cheer: Parchment Farm (1968)
Silver Apples: Oscillations (1968)

Frank Sinatra: It Was a Very Good Year (1965)
The Crystals: Then He Kissed Me (1963)
Terry Callier: Golden Apples of the Sun (1968)
Muddy Waters: I’ve Got My Mojo Working (Live, Newport) (1960)
Blood, Sweat & Tears: I Love You More Than You’ll Ever Know (1968)
The Stooges: 1969 (1969)
John Jacob Niles: Hangman (1961)
Joe Meek: I Hear A New World (1960)
Scott Walker: Winter Night (1969)
The Doors: The End (1967)

Bjørn Hammershaug

Autumn Rhythms: 1950-tallet – 50 Favorittlåter

01/10/201604/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det ville vært litt posøraktig å trekke fram 100 låter fra 50-tallet, ikke minst med tanke på at dette tiåret står litt diffust for meg – og det er også begrenset hvor mange 50-tallsplater jeg har ervervet i etterkant. Men disse 50 gullkornene – en fra hver artist – får representere et tiår spekket med fet jazz, beatpoesi, rockabilly, country – og ikke minst de gode Låtene:

Miles Davis: So What (1959)
Hank Williams: Ramblin’ Man (1951)
John Coltrane: Blue Train (1957)
Screamin’ Jay Hawkins: I Put a Spell on You (1956)
Frank Sinatra: In the Wee Small Hours of the Morning (1955)
Little Willie John: Fever (1956)
Moondog: All Is Loneliness (1956)
Allen Ginsberg: America (1956)
Sonny Rollins: Strode Rode (1956)
Alf Prøysen: Kjæm du i kveld (1952?)

Marty Robbins: El Paso (1959)
Cannonball Adderley: Somethin’ Else (1958)
Jacques Brel: Ne Me Quitte Pas (1959)
Thelonius Monk: Brilliant Corners (1957)
Bobby Darin: Dream Lover (1959)
The Isley Brothers: Shout pt. I & II (1959)
Johnny Cash: I Walk the Line (1958)
Ornette Coleman: Lonely Woman (1959)
Kurt Foss & Reidar Bøe: De Nære Ting (1951)
Link Wray & the Wraymen: Rumble (1958)

Bo Diddley: Bo Diddley (1955)
Dale Hawkins: Suzie Q (1957)
Buddy Holly & The Crickets: Not Fade Away (1957)
Patsy Cline: Walking After Midnight (1957)
Dave Brubeck: Take Five (1959)
The Everly Brothers: All I Have to Do Is Dream (1958)
Julie London: Cry Me a River (1955)
The Shirelles: Dedicated To The One I Love (1959)
Art Blakey: Moanin’ (1958)
Elvis Presley: Mystery Train (1955)

James Brown: Try Me (1958)
Sun Ra: Street Named Hell (1959)
The Louvin Brothers: The Christian Life (1959)
Charles Mingus: Better Git It in Your Soul (1959)
John Henry: Desperate Man Blues (1959)
Bob McFadden & Dor: Beat Generation (1959)
Henry Partch: Eleven Intrusions XI (1959)
Johnny Horton: When It’s Springtime in Alaska (It’s Forty Below) (1959)
Ronnie Allen: Juvenile Delinquent (1959)
Chuck Berry: School Days (1957)

Muddy Waters: Rollin’ Stone (1950)
Jack Kerouac: McDougal Street Blues (1959)
Dwight Pullen: Sunglasses After Dark (1958)
Jackie Brenston: Rocket 88 (1951)
The Phantom: Love Me (1958)
Ewan MacColl: The First Time Ever I Saw Your Face (1957)
Odetta: Jack o’ Diamonds (1956)
Richie Valens: La Bamba (1958)
The Modern Jazz Quartet: Pyramid (1959)
Nina Simone: My Baby Just Cares For Me (1958)

Bjørn Hammershaug

Fruktcocktail

01/10/201603/11/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Stein Urheim: s/t
(Hubro, 2014)

Det er noe eget med den grenseløse musikken. Musikk som bryter sjangerbarrierer, som spaserer fritt mellom geografiske barrierer, og som opphøyer både tid og sted på sin vandring. På sitt beste kan slik musikk hensette deg i en tilstand som selv går utenpå tid og rom. Stein Urheim er en artist som tar oss med på slike ytre og indre reiser. Hans andre soloalbum (Kosmolodi kom i 2012) er en konstant befrielse å høre på, en alltid åpenbaring å lytte til. Dette er et album som egner seg både som lydspor til situasjonen (ta den med på bussen, sett den på til fredagskosen, hør den i hagen), men også egnet for intensiv fordypelse.

Mesteparten av albumet ble innspilt sammen med lydtekniker Audun Strype i Ole Bulls bolig Lysøen (utenfor Bergen) – et stort og januarkaldt trehus med varm akustikk. En kontrast som kan overføres også inn mot innholdet. På omslaget ser vi et utsnitt fra et torg, kasser med frukt og grønnsaker, ikke eksotiske arter, men poteter, gulrøtter, løk og epler.

Det er kanskje i det urnorske Urheim har sin dype opprinnelse, det gjenkjennelige og hverdagslige. Med dette som ballast tar han oss med på en ballongferd over kontinentene. Her er spor fra blues (både den amerikanske og den afrikanske ørkenvarianten), melankolsk country/folk, frie toner av jazz og asiatisk folkemusikk – for å nevne noen av ingrediensene som blandes inn i den rike musikalske menyen. Men det blir en rett som aldri virker overdådig.

Stein Urheim trakterer et variert sett av strenginstrumenter (fra langeleik til kinesisk quqin, tamburaslide og mandolin), bare støttet av medprodusent Jørgen Træen på synth og effekter. Lydbildet er rolig og romslig, med god plass til klangrikdommen fra de enkelte instrumentene. Nei, aldri overlesset eller påtrengende, dette er musikk som kommer deg i møte og tar deg i hånden. Ikke musikk som roper om ditt selskap, men musikk som du vil være i selskap med, som tar deg langt avsted. At sistesporet er titulert ”Great Distances”, er i så måte en helt korrekt oppsummering.

Stein Urheim har laget en av de vakreste og mest givende platene i år. Ikke overraskende utgitt av Hubro, som i seg selv har blitt en kvalitetsgarantist for musikk rettet mot den åpensinnede lytter.

Opprinnelig publisert på Folkemusikk, juni 2014

Bjørn Hammershaug

På Gamletun i Europa

01/10/201602/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Slagr: Short Stories
(Ozella, 2015)

En gang på midten av 1980-tallet ville McDonalds etablere et av sine utsalgssteder på Piazza di Spagna, denne kjente plassen ved Spansketrappen i Roma. Den påfølgende protestaksjonen innledet hele den populære Slow-bevegelsen, med avarter som ’Slow Food’ og ’Slow Cities’. Formålet for bevegelsen er å finne et mer balansert tempo og en mer bærekraftig livsstil i en hastig moderne hverdag.

Trioen Slagr kan sies å være den musikalske ekvivalenten til denne bevegelsen. Short Stories er Slagrs fjerde album, innspilt i Hoff kirke på Toten. Som på deres tidligere utgivelser tas vi med ut på en reise til grenselandet mellom sakral kammerfolk, langstrakte droner og meditativ ambient, med langsomme toner som egner seg like mye i horisontal som vertikal lytterposisjon.

Slagr slår ikke an de kraftigste strengene, roper ikke ut med store bokstaver – snarere det motsatte. Men med sitt ordløse spill får de oss kanskje til å stille noen elementære spørsmål ved våre liv og dagens levesett. I det minste gir de oss en fantastisk lytteropplevelse.

Med hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon og stemte glass (Amund Sjølie Sveen) møter de tre eminente musikerne oss med utstrakt hånd. Vi lar oss villig geleide inn i rom der konsentrasjon og fokus ikke bare forventes, men er påkrevd for å gi fullt utbytte som lytter. Sett deg godt tilbake, skru av duppedingsene, lukk øynene og lytt.

Den konkrete inspirasjonen til den drømmeaktige, og nærmest abstrakte musikken har Slagr funnet i en novelle av Hans Herbjørnsrud. ”På Gamletun i Europa” er en fortelling satt 400 år tilbake i tid og omhandler en liten, glemt kvinne i en stor verden. Samtidig er novellen en skildring av hvordan en folkevise kan ha oppstått. Dette er overført til musikalske tema som utforsker de små øyeblikk og samtidig det store og uforanderlige.

Få kan som Slagr tonesette akkurat en slik stemning.

Hør bare et spor som ”Sylvelin”. Sigrun Engs cello maler fram en tung åpning, før den avløses av Hyttas hardingfele. Celloen blir liggende som et drone-element i bakgrunnen og skaper en nydelig kontrast idet Sjølie Sveens lekende glasspill kommer inn. Slik driver musikken sakte av sted i et skimrende spill av lys og mørke. Den griper vidunderlige øyeblikk, holder på dem en liten stund før de liksom løser seg opp og inntar nye former i det som kunne vært et evig kretsløp.

Om fortellingene har sin opprinnelse i kvinnelige skikkelser fra vår egen balladetradisjon (”Årolilja”, ”Sylvelin”), naturbilder (”Skare”) eller dekonstruerte folkeviser (”Folkevise”), har i den store sammenhengen ikke så mye å si. Short Stories er ikke en samling ‘låter’, men et helhetlig stykke musikk som bør inntas slik. Er du likevel i tvil, så anbefales den forlokkende ”Årolilja” som en egnet døråpner.

Det er i urgamle tradisjoner Slagr beveger seg, og tidløse spørsmål de befatter seg med. Men som få andre evner de gjennom tradisjonen å sette et speil opp mot vår egen samtid. Det er musikalsk novellekunst på sitt aller beste.

Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk mai 2015
Bjørn Hammershaug

Karl Seglems geitebukker

01/10/201604/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Karl Seglem: JazzBukkBox
NorCD, 2015

Karl Seglem feirer sine første 30 år som musiker med intet mindre enn en trippelutgivelse. Tro mot Seglems ånd har dette blitt mer enn et rent tilbakeskuende dokument som kun nøster fortidens tråder. JazzBukkBox er også et dynamisk prosjekt som like mye peker framover. Karl Seglem er ikke en artist som står stille; hans mangfoldige uttrykk pulserer både med og utenfor tiden.

JazzBukkBox er dels en samling tidligere utgitte stykker, dels ny musikk og dels liveopptak. Til sammen omslutter de mye av hans mangeårige musikalske virke, det vil si en boblende mikstur på tvers av sjangrene. Folkemusikk, jazz, elektronika, verdensmusikk og samtidsmusikk brytes ned og settes sammen ved hjelp av ulike metoder til nye, spennende koplinger.

Jeg starter med plata Lærad, som på sett og vis er den mest interessante her. Denne utgivelsen tar utgangspunkt i Seglems bukkehorn-innspillinger, bearbeidet og arrangert av et knippe utsøkte musikere (Reidar Skår, Elin Rosseland, Mari Kvien Brunvoll m.fl.) som bidrar til å utvikle låtmaterialet på fargerikt og levende vis. Et slags «ta den bukk og la den vandre»-samarbeid, i tråd med Seglems egen musikalske brobyggerrolle.

Seglems melodiske og renskårne hornspill skaper et godt grunnlag for ytterligere eksperimentell musisering. Det viser til fulle Jonas Howden Sjøvaags globale slagverk på ”Einherjedansen” eller Lars Jakob Rudjords melankolske tangenter på ”Merkeleg mengd oske”. De enkelte musikerne får rom til å sette sin signatur på hvert enkelt stykke, og Seglem binder det hele sammen på (tilsynelatende) uanstrengt vis. Det er i dette møtet mellom det gjenkjennelige og umiddelbare og det mer komplekse at Lærad er både innbydende og besnærende lytting.

Seglem lar det tradisjonelle og det lokale danne grunnlag for mye av det han gjør: Han står på et solid rotnorsk fundament. Dette bruker han som utgangspunkt når han drar inn impulser utenfra – ikke som eksotisk garnityr, men som en godt integrert bestanddel i musikken sin. Låtene som utgjør plata Worldjazz viser utmerket denne kombinasjonen av jordbundethet og improvisasjon, det fastlagte og det uventede, Norge og verden.

Den mer elektriske og beatsbaserte Worldjazz utgjør boksens mest oppsummerende del, med låter fra fire tidligere album som alle beveger seg inn i tittelens overskridende henvisning. Hør bare remiksen av ”Endelaus slette” – en tittel som i seg selv fungerer som retningsgiver for innholdet. Karl Seglem tilhører en eksklusiv krets musikere som utfordrer konvensjonene, det være seg Mari Boine, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær – eller salige Langsomt Mot Nord for den saks skyld. Dette vil være kjent materiale for de av dere som er vel bevandret i Karl Seglems katalog; men for dere som trenger en døråpner, er Worldjazz nøkkelen.

Den siste plata i bukkeboksen heter Live In Germany. Den er nettopp det, et liveopptak fra Tyskland med den akustiske kvartetten Andreas Ulvo på klaver, Sigurd Hole på bass og Jonas H. Sjøwaag på trommer, samt Seglem på horn og tenorsaksofon. Dette er et varmt, intimt konsertopptak med ni låter – litt nytt, litt gammelt – og er en liten juvel i denne kronsamlingen. Strippet for elektronikken og effektene åpnes det for enda større fokus på detaljene, melodilinjene og det renskårne i musikken til Karl Seglem. Dette er et kontemplerende sett som egner seg godt for et par gode hodetelefoner. Her får du med også med gnissing av bukseben og kremting i salen, som gir følelsen av tilstedeværelse. Men det er ikke mye skravling blant publikum. Seglem skryter da også spesielt av det tyske publikumet som lyttende og interessert. I omslaget på plata står det: ’They dare and love to listen – and that’s what music is about’.

Så enkelt kan det sies, så lett er det å glemme.

Ikke la begreper som world og jazz – eller worldjazz – virke avskrekkende. Karl Seglem opererer innenfor et detaljrikt og komplekst landskap, men mest av alt er hans musikalske blandingsformer lekende, innbydende og imøtekommende. Han er en av våre aller flotteste artister, og bør være pensum i musikk for alle som vil forstå Norge bedre. Her er grunnstammen, det som er vårt eget, og her er påminnelsen om at vi er en del av verden der ute, som er så mye nærmere enn vi tror.

Jeg skulle gjerne hatt et tykt hefte med bilder, historier, fakta, skrøner og geiteskjegg når jeg åpnet denne boksen, men til orientering så består den kun av de tre platene som er nevnt her. Og det holder egentlig i massevis.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 18.11.2015

Bjørn Hammershaug

Innlandets røst

01/10/201612/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Erik Lukashaugen: Tel si ega tid
Øksekar/Musikkoperatørene, 2015

’En gang drømte jeg om å synge liv i dette landet / skape det på ny / i et skinnende lys av ord,’ skrev Hans Børli en gang. Hans land var de djupe skogene, småkårsfolkets, tømmerhoggerne og sliternes land. Børli fanget skogens sang og naturens gang, og han var en mester i å formidle det nære og gjøre det til noe større, noe allmenngyldig.

Erik Lukashaugen er også en skogens mann, og lik Børli forsøker han å fange dens sang. Han debuterte i godt voksen alder, med tonesettinger av Hans Børli på det kritikerroste og vellykkede albumet Av en sliters memoarer. Lukashaugen har selv røtter til Finnskogene, og Børlis lyrikk resonnerte så sterkt i hans musikalske hjerte at i 2013 så en ny, genuin visesanger dagens lys. I tiden etter utgivelsen har Lukashaugen valgt å satse fulltid på musikken, sagt opp dressjobben i Oslo og tatt med seg familien hematt til Elverum. Nå er han aktuell med oppfølgeralbumet Tel si ega tid, med i all hovedsak egenkomponerte sanger.

I løpet av de siste årene har vi sett en positiv oppblomstring av artister som ikke bare synger på morsmålet (det er nærmest en selvfølge), men som også bruker egen dialekt og sin lokale tilhørighet mer aktivt, også utenfor den rene folkemusikktradisjonen. Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Hellbillies er blant de som har bidratt til å bane vei for en ny bevissthet rundt det helt lokale, hjemme, nærmest som motstemmer i en tid hvor det globale og de grenseløse godene har vært rådende mantra.

Erik Lukashaugen føyer seg inn i en slik tradisjon, slik han også viderefører strake linjer fra Børli, Prøysen, Sandbeck, Levi Henriksen, Roy Lønhøiden, Lars Mytting. Erik Lukashaugen er en innlandets røst, det er ikke kyst, utferdstrang eller de prangende byer som er hans arena. Det er skogen, naturen, de nære ting. Ting som går hjem i denne fåmælte delen av landet vårt, den delen som ikke er mest spektakulær, men som kanskje nettopp derfor berører noe essensielt i folkesjela vår.

Tel si ega tid åpner ærlig og beskrivende. Erik Lukashaugen skjuler seg ikke bak tøvete floskler eller unødvendig billedbruk. Han savnet noe i livet sitt, kall det gjerne en førtiårskrise; det finnes verre varianter av den sorten enn å ville flytte hjem. For det er det den handler om. ’Slik som det var i Elverum’ er også platens aller fineste enkeltlåt. Det er her jeg føler jeg kommer nærmest Lukashaugen som menneske. Han åpner seg på et vis som, lik Børli, omhandler noe personlig og lokalt som samtidig kan berøre alle – i hvert fall de av oss som bærer et skjær av nostalgi eller savn i hjertet.

Har runda førti, men har fortsatt ingen svar
nå har je sagt opp jobben for å prøve med gitar
mens je lengte telbake tel slik som det var i Elverum

Sangen, ikke helt ulik Stein Torleif Bjella i stilen, introduserer oss også for det sterke laget av musikere: Ellen Brekke, Tarjei Nysted, Bjørge Verbaan, Annar By med flere. De trakterer en rikholdig akustisk instrumentpark, med vaskebrett, nøkkelharpe, mandolin, dreielire, hardingfele, trøorgel og mye annet.

Den fine tonen videreføres i slentrende ’Komma hem med blommer,’ en umiddelbar favoritt, og den varme kjærlighetserklæringen til avkommet i ’Min sønn’. Lukashaugen beveger seg i det fine grenselandet mellom folk og vise, uten at sjangergrenser blir noen hemsko for ham. Han er likefram og ledig i både tekst og tone, folkelig og hjertevarm, og lett å like. Kanskje litt for lett å like: Jeg kunne ønsket meg noe mer mørke, noe mer friksjon og motstand. Det er kanskje ikke hans vei, men når han legger opp til å brette ut sin sjel, tar jeg meg i å savne sanger om skuffelse, nederlag og motgang – stoffer klassiske plater er sydd av.

Halvparten av sangene er ført i pennen av andre, blant andre Vidar Sandbeck, men gjennomgående er de beste låtene hans egne. Jeg håper Lukashaugen fortsetter å utvikle sine egne kvaliteter som tekstforfatter. For det er også et uforløst potensiale i dette materialet – hvor imøtekommende og lekkert det enn høres ut. Tel si ega tid er kanskje ikke gjennombruddsplata, men den vil komme. Han har det i seg, og er i ferd med å finne sin egen stemme.

Jeg har bodd i Elverum og husker den lange vinteren der. Noe i meg håper at Erik Lukashaugen møter vintermørket på sin vei, og kommer ut av det med en plate som bôrer enda noen hakk dypere ned i Hedmarkens folkesjel, og som kanskje tar for seg vår tids arbeidsfolk og slitere. Da vil han også bli en sanger som synger liv i dette landet, langt utover de skogene der sangene er skapt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 22.1.2016

Bjørn Hammershaug

Sigrid Moldestad: Tradisjonell og nyskapende

01/10/201602/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Sigrid Moldestad: Så ta mitt hjerte – Dei beste songane
Heilo/Grappa, 2016

Det kommer en tid for de fleste artister å gjøre opp regnskap; enten det er et tilbakeblikk over en karriere på hell, eller som en statusrapport et sted midt i den. Sigrid Moldestad tilhører utvilsomt siste kategori. Gjennom sine hittil fire soloalbum har hun raust delt sin vidsynte musikk med oss og markert seg som en av våre aller fineste stemmer og historiefortellere. Så ta mitt hjerte samler egenutvalgte høydepunkter fra årene 2007–2014.

Moldestad har favnet over mye i løpet av sin allsidige artistkarriere, og spiller i dag like naturlig på countrytreff og jazzfestivaler som på tradisjonelle folkemusikkscener. Etter utdannelse ved Ole Bull Akademiet, gjorde hun seg sterkt bemerket i sjangerlekne band som GamaltNymalt og Spindel. Men det er under eget navn hun virkelig har blomstret og funnet sitt eget uttrykk, et uttrykk som har gjort henne til favoritt blant både kritikere og det brede publikum. Denne platen er et naturlig stoppested for å samle noen tråder før hun igjen legger på vei mot nye reisemål.

Sigrid Moldestad solodebuterte med Taus (2007). Her løftet hun sløret av og hyllet sin lokale folkemusikks glemte kvinner, noe hun ble belønnet med Spellemannpris for. Hennes tre påfølgende album er de som er best representert på samleplata: Sandkorn (2010), Himlen har sove bort mørkret (2012) og hennes tolkninger av dikteren Jan-Magnus Bruheim, Brevet til kjærleiken (2014). På disse albumene har hun fortsatt å videreutvikle en sjenerøs stil som både har lokal forankring og global tilhørighet. Røttene fra Breim og Nordfjord er et gjennomgående tema i musikken hennes. Men hun lar røttene vokse fritt videre ved å trekke inn elementer fra både keltisk og amerikansk folk, til et uttrykk der folkemusikk, pop, bluegrass og visesang sømløst flettes sammen i en helhet.

For selv om Sigrid Moldestad favner over store musikalske områder, viser denne samlingen at hun har bevart og dyrket en konsistent stil. Ja, denne samleplata kunne vært et helstøpt studioalbum i seg selv. Noe ligger nok i det skjønnsomme utvalget av musikere som har fulgt henne opp gjennom. Sigbjørn Apeland, Anders Bitustøyl, Jørgen Sandvik og Anders Hall er blant dem som har fargelagt mange av hennes utgivelser på lydhørt og varsomt vis. De skaper rommet for Moldestads glassklare, klangfulle stemme; kraftig, varm og aldri insisterende eller overmannende. I dette rommet skapes det også plass for hennes finstemte historier, poetiske fortellinger som helst tar tak i de nære ting og løfter dem opp med en universell og tidløs appell. Litt som hele hennes eget musikalske virke gjør det samme.

Sigrid Moldestads er en sterk forteller og formidler av både tradisjonelt og nyskapende materiale, med en åpensinnet og nysgjerrig holdning til musikken. La denne samleplata gjerne fungere som en introduksjon til artisten, hvis du fremdeles trenger det – eller som en godt kurert spilleliste med lang holdbarhetsdato og stort bruksområde.

Så ta mitt hjerte er utgitt både digitalt og som dobbel CD-plate. I tillegg til de 16 utvalgte perlene fra albumkatalogen, får vi også seks bonusspor i form av et par juleviser, noe tidligere uutgitt materiale og liveopptak. Det er et fornuftig tillegg, som underbygger følelsen av at Sigrid Moldestad har brukt dette prosjektet til å rydde opp i gamle papirer; som for å arkivere det som har vært, og gjøre seg klar for det som kommer. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 7.3.2016

Bjørn Hammershaug

Håkon Thelin: Folk

01/10/201601/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Håkon Thelin: Folk
(Atterklang, 2015)

’Fela er spelemannens songrøyst, og kvar fele har sin eigen song.’

Slik innledes denne platen, med et kort statement av Ottar Kåsa. ’Fela må synge slik ho sjølv vil, og når fele og spelemann vil det same, veks dei saman: Dei delar plass i ein større heilskap, der spelemannen lét instrumentet bli ein del av seg sjøl og sitt uttrykk’, sier han.

Håkon Thelin, som gjennom en årrekke har stått fram som en nytenkende og prøvende kontrabassist, har en slik tilnærming til musikken. Han er skolert ved Norges musikkhøgskole, der han også nå er førsteamanuensis i fagseksjonen for strykere og harpe, og underviser i bl.a. komposisjon og improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Thelin har det teoretiske på plass, og er anerkjent som en ledende formidler innen ny musikk. Det har han også omsatt i praktisk virksomhet.

Thelin er nok mest kjent for den grensesprengende og renommerte trioen POING, sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm. Men han er også involvert i flere ulike prosjekter, som samtidsmusikk-ensemblene Musikfabrik og Ensemble Modern, og har altså sin egen solokarriere. Thelin mottok Spellemannpris i kategorien Samtidsmusikk for albumet Light (2011), der han forente improvisatoriske krefter med Maja S.K. Ratkje, og har i de senere årene fått økende interesse for grenselandet mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Et resultat av det kunne vi også høre på Unni Løvlids strålende album LUX fra 2013, og nå også på oppfølgeren til Light, helt enkelt titulert Folk.

I tillegg til hans tre egne komposisjoner, finner vi verker komponert av Luciano Berio, Lars-Petter Hagen og den nå avdøde kontrabassist-mester Stefano Scodanibbio (rytmisk komplekse “Geografia amorosa” fra 1994). På albumet hentes inspirasjon fra så vidt ulike kilder som flamenco, singalesiske trommetradisjoner, arabisk tradisjonsmusikk og Lars-Petter Hagens melankolske og dvelende “Hymn” som han selv har omtalt som ’ikke-eksisterende folkemusikk for en enorm, fiktiv hardingfele’. Innspillingen fant sted i Hoff kirke på Østre Toten ved to anledninger i 2013.

Folk er et ambisiøst anlagt prosjekt, et album som søker å forene ulike musikalske tradisjoner, kunst og poesi. Det bindes sammen av det musikalske språket Thelin kaller for «kontrabassens folkemusikk», der overtonene som mye av folkemusikken er bygget på settes sammen med samtidsmusikkens teknikker. Musikken knyttes sammen av oppleste tekster fra allerede nevnte Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid og flere, som kontekstualiserer Thelins musikalske ideer i ordform. Nyhus har noen interessante refleksjoner om tradering, fortid og framtid i musikken:

’Vi kan bære det nedarvede videre, til et sted hvor repetisjonen i seg selv er det viktigste. Eller, vi kan la repetisjonen bare skimtes som en reminisens, og det nye får utfolde seg. Det gamle og kjente kan få være med på nye forsøk.’ Med det berører Nyhus også mye av Håkon Thelins virke og hans utforskning av folkemusikken: ikke folkemusikk som det repeterende, det gjenkjennelige og det rotfestede, men snarere som basis for noe uprøvd, ukjent og levende som blir med videre; inn i framtiden, med på nye forsøk. Jeg har den høyeste respekt for at kulturtradisjonen skal bevares og føres videre gjennom generasjoner. Men musikk som stagnerer er døende musikk, og det er selvsagt ikke noen motsetninger mellom felleskapets arvegods og personlige revitaliseringer av det samme materialet.

Folk har dermed et interessant utgangspunkt. Musikken vil nok kunne lyde fremmed i umiddelbar gangavstand fra Norges musikkhøgskole; Tross sin inspirasjon fra folkemusikken, tilhører Thelin fremdeles samtidsmusikkens tonespråk. Likevel er ikke dette en plate som bør skyve den nysgjerrige lytter fra seg. Lydbildet er åpent og strippet for fiksfakseri. Dette er musikk skapt med fullt fokus, og krever det samme tilbake fra tilhøreren; men det betaler seg i form av en både inspirerende og givende lytteropplevelse, som gjerne kan doseres opp i passe porsjoner. De talte mellomstikkene er slikt sett et fornuftig grep, som gir ytterligere dybde til prosjektet og lar hvert enkelt stykke få større plass.

Med Folk fortsetter Håkon Thelin å vise kontrabassens uante muligheter og klangrike potensiale. At han åpner døra ytterligere inn mot folkemusikkens skattkiste, er utelukkende en berikelse for både feltet og for deg som tilhører.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 17.3.2016

Bjørn Hammershaug

Gullberg/Balducci: Hildr

01/10/201601/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Gullberg/Balducci: Hildr
NORCD, 2015

Karoline Dahl Gullberg er utdannet sanger, har studert under blant andre Eli Storbekken og Mari Boine og har lang erfaring både innen det klassiske feltet og folkemusikken. Stian Balducci har også en eklektisk tilnærming til musikken: Med fokus på bearbeidet lyd har han arbeidet i ulike sammenhenger både innenfor klubbscenen og med mer improvisert/samtidsorientert lydkunst.

Denne åpne og grenseløse holdningen tar de to med seg inn i duoformatet. Hildr er en kort plate på snaue halvtimen, men rikt på innhold og ideer. Duoen forsyner seg fra et bredt spekter i sitt repertoar; her er bl.a. egenkomponerte stykker, en sørsamisk bånsull, tradisjonelle stev og springere, en liksalme fra Suldal og en tekst av Olav H. Hauge (”Det er den draumen”).

Det hele er holdt sammen i et stramt, minimalistisk lydlandskap; Gullbergs skinnende klare stemme står i sentrum, Balducci står for rytmisk overbygning og atmosfæriske kulisser. Eneste gjester er Geir Johansen (slåttetromme) og Tobias Ørnes Andersen (trommer) på hvert sitt spor, samt et kort innspill fra Karl Seglem og hans bukkehorn på ”Hvileskjær”.

Både Karl Seglem og Mari Boine er passende referanser for å forstå det musikalske landskapet Gullberg/Balducci befinner seg i. Utgangspunktet er den tradisjonelle folkemusikken, men utførelsen tilhører vår tid. Dette er et spenningsfelt som har blitt utforsket tidligere, der de nevnte Seglem og Boine er innovatører. Slik sett er det naturlig at duoen har funnet sitt hjem hos Seglems på hans lydhøre og framtidsrettede selskap NORCD.

Det er også passende at Hildr åpner med toner fra den samiske kulturkretsen. “Bånsullen fra Namsskogan” er en messende, nærmest hypnotisk vakker komposisjon, der eldgamle ritualer tvinnes sammen med pulserende elektronika. Det skaper slående bilder av en gamme som forsvinner inn i et digitalt ødeland. I løpet av de drøyt fire minuttene åpningssporet varer – platens lengste – har duoen etablert sitt uttrykk. Det viktigste for disse stykkene er ikke deres opphav, ei heller hvordan de eksakt er prosessert fram; derimot er det selve stemningen plata legger for en dag. Innledningsvis glir låtene nærmest over i hverandre, balanserer i stor grad mellom lys og mørke, det dvelende dunkle og det klarsynte og gjenkjennelige.

Tidvis heller det over mot beatbasert ”etno-jungle”, som på litt for lange ”Draumen”, der gjentagelsene mest blir enerverende, og fraværet av noe mer spennende innpakning eller kompositorisk oppbygging blir åpenbar. Da er ”Firspringar” mer spennende, som med sin dramatiske vokal-behandling og knitrende dub-rytmer løsriver seg fullstendig fra både tid og sted, og understreker at denne duoen heller ikke hører til i en faststivnet tradisjon.

Mye knitter og knotter til tross: De to kommer likevel aller best ut av det når Karoline Gullbergs stemme gis størst mulig rom, og der det elektroniske bygger opp under den. ”Liksang” er et eksempel på det; usigelig vakkert sunget, med et pulserende, urolig teppe som bare tidvis kommer helt opp til overflaten.

Gullberg/Balducci bidrar til å trekke folkemusikken i nye retninger. Med Hildr har de staket en kurs som det skal bli interessant å følge videre.

Oprinnelig publisert på folkemusikk.no, 1.4.2016

Bjørn Hammershaug

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Musikk

Days of Heaven: 1970-tallet – 100 Favorittlåter

People in the Sun: 1960-tallet – 100 Favorittlåter

Autumn Rhythms: 1950-tallet – 50 Favorittlåter

Fruktcocktail

På Gamletun i Europa

Karl Seglems geitebukker

Innlandets røst

Sigrid Moldestad: Tradisjonell og nyskapende

Håkon Thelin: Folk

Gullberg/Balducci: Hildr