Smått & Godt: Osito

Med artister som Edvard Bredok, Cerrato og Magic Pillows i sin stall, blir Osito gjerne knyttet til begreper som ’melankoli’ og ’sofistikert’ når andre skal beskrive selskapets typiske sound. Det er benevnelser Bjørn Torjuss Hansen begynner å bli lei.

– Jeg er jo egentlig enig, men Osito har kommet til et stadium der man ønsker å stå på en enda mer variert plattform. Det er mer snakk om å ønske å trenge litt ut av et delvis bevist mønster med særegen vokal i en melankolsk og teatralsk setting. Først og fremst er jeg er veldig stolt av å kunne gi ut skiver med de artistene jeg er så heldig å jobbe med. Skal man finne en slags samlende beskrivelse på disse, så må det være særegenheten i vokalen, kjennetegnet ved mine tre første band; Maria Cerrato (fra Cerrato), Frode Helberg (fra Holmestrands Magic Pillows) og duoen Alpine Those Myriads! Dernest kan jeg vel si at Osito ikke forsøker å være trendfiksert, jeg jakter på musikk som kan gripe lytteren på et eller annet vis.

Han fortsetter: – Et lite selskap som oss kan selvsagt ikke sammenlignes med de brede profilmulighetene til en stor label, men jeg ønsker også å utvide det musikalske repertoaret ytterligere. Hanssen holder inne: – Nå ja, La Mascara Snake er vel mer whiskey, og Alpine…, de er vel absint, ler han.

– Definisjonen til alle bandene på Osito er nok litt tilfeldige – genrebegrensninger er noe herk! Vi har flere bein å stå på, selv om et enkeltmannsforetak naturlig nok skaper visse naturlige begrensinger og og det anser jeg som en fordel da man får en rød tråd når kun en person velger ut i fra personlig smak og ikke rene økonomiske interesser.

Betong, sement og skattejakt

Et kjennetegn ved Osito er at Hanssen har fulgt mange av sine band siden de var på demostadiet. Han er tålmodig i oppbygningen og hengiven i oppfølgningen av sine artister. Mange av dagens utgivelser skyldes kontakter han knyttet på slutten av 90-tallet. Da jobbet han på Betong som leder av klubbstyret på Chateau Neuf. Han startet som ’lekemanager’, etter eget utsagn, for da ferske Abbey’s Adoption, senere mer kjent som Madrugada. Rundt tusenårsskiftet stod han for booking på de to Sement-festivalene på Betong, med blant andre Cinnamoon, St. Thomas, Cloroform, Cerrato, Magnetic Tapes og Wunderkammer. I 2001 så Osito dagens lys med Sement #2 og Cerratos første EP Ghost som de to første utgivelsene, sistnevnte et band han hadde fulgt helt tilbake siden 1996. Hanssen innrømmer en personlig sans for å følge et band helt i startgropen av sine karrierer, og sammenligner det med å gå på skattejakt:

– Det er en slags drivkraft som ligger meg dette; det å motta demoer, det å tro på noe og kanskje oppdage en ’skatt’. Det er artig å følge denne utviklingen på nært hold, som for eksempel hos Alpine Those Myriads! De møtte en ganske avventende holdning blant Oslos klubber og opptrådde stort sett på ’dirty steder’. Så spilte de på Musikkens dag, som senere ledet til spillejobber på Quartfestivalen og Arvika. Det er gøy!

Relasjoner

Det å velge ut artister er en møysommelig prosess, og Bjørn Torjus Hanssen bruker gjerne lang tid på å bygge opp relasjoner til de han eventuelt vil jobbe med. For det er et samarbeid som nødvendigvis må være tett:

– Selvsagt må musikken tale språket, men personene bak musikken er vel så viktige. Personligheten til vedkommende teller mye. At artistene viser energi for sitt opplegg er viktig for at de skal fungere, men også at de skjønner hva som kreves av arbeidsoppgaver. I et lite selskap som Osito blir samarbeidet naturlig nok ganske personlig, som gjerne strekker seg godt utenfor kontortid. Da er det desto viktigere at vi har en god forståelse av hverandre. Jeg bruker derfor mye tid på å bli kjent med en artist på forhånd, en prosess som forhåpentligvis leder til at vi senere jobber sammen.

Verden utenfor

Selv om Hanssen liker å jobbe frem band fra bunnen av, er ikke dette et ensidig fokus han har. Han synes også det er spennende å jobbe med mer etablerte navn. En av USAs mest respekterte sanger/låtskriver er Steve Wynn (The Dream Syndicate, Gutterball, Danny & Dusty), som Hanssen nå har inngått et samarbeid med gjennom det spanske selskapet Astro Discos.

– Når det gjelder den kommende CD’en så er det også på en måte en skjult skatt, siden det dreier seg om en samarbeid med spanske Australian Blonde som kommer ut etter nyttår. Avtalen med Wynn er en del av Ositos ’utvekslingsprogram’.

– Det startet da jeg var på ferie i Mexico for en 2-3 år siden, og ville kombinere turen med litt promotering for Osito. Jeg drev rundt på en markedsplass i Mexico City og presenterte labelen min på gateplan, noe som for øvrig var svært givende. Det var en oppriktig interesse blant folk der nede, og mange synes det var eksotisk med musikk som kom utenfor USA og Sør Amerika. Det var inspirerende å oppdage at folk så langt hjemmefra kunne like det man selv holder på med. Mens jeg var der nede så ble jeg kontaktet av den spanske labelen Astro Discos. De hadde en internasjonal kontakt i Amsterdam, så mens jeg ventet et par timer på et fly på Schipol, hadde vi et møte der på flyplassen som endte i en samarbeidsavtale.

Hva går denne ut på?

– Ganske enkelt dreier det seg om å utveksle CD’er med hverandre for distribusjon i våre respektive land, og så langt har vi vel utvekslet cirka 700 stykker tilsammen. Vi skal også organisere turneer med hverandres band, for eksempel har Astro satt opp turné med sitt Schwarz og våre Alpine Those Myriads!, men Alpine måtte dessverre avlyse Spania-turneèn grunnet sykdom

Dette er et samarbeid Hanssen finner veldig spennende, og det har resultert i at plater med relativt ukjente band som Schwarz, Mist og Lansbury har fått distribusjon her i landet. Men det er også et samarbeid som har synliggjort en del frustrerende elementer i det å drive i norsk platebransje.

– Litt av problemet jeg opplever her hjemme er et stengt marked når det gjelder nye og ukjente artister. Jeg opplever faktisk Spania som langt mer åpent for nye ting, selv har jeg for eksempel vært på nasjonal radio der nede for å presentere Osito. Vi har et veldig sterkt fokus på norsk musikk her hjemme – og det er selvsagt vel og bra – men det er ikke positivt når det stenger for gode utenlandske band. Osito ønsker å utgi et belgisk band som jeg mener deler av det norske publikummet bør ha en svært grunn til å like. Men siden de ikke er norske, internasjonalt etablerte eller hypede engelske stjerner, så virker det svært vrient og få presentert de i Norge på den måten de fortjener.

Jeg mener at vi her hjemme driver en form for proteksjonisme som skyter seg selv i foten. Dette gjør det også vanskelig å gi lisens til utenlandske band. Jeg er avhengig av å for eksempel få de med på en stor festival for at de ikke skal drukne i massen. Hvor musikken kommer fra bør ikke være avgjørende, snarere hva man synes om den, og der synes jeg vel særlig pressen har en lang vei å gå når det gjelder å fange opp det som rører seg, ikke minst utenfor England og USA.

Anser du deg selv for å være en musikkmisjonær?

Hanssen smiler: – Jeg har vel et ønske om å spre et budskap, så det kan du godt si. Drivkraften bak denne utvekslingen er likevel først og fremst å få mine artister ut i verden. Så det er en slags kompromissløsning. Merk for øvrig at jeg selv kan velge ut skiver fra Astros katalog etter eget ønske, ut fra det jeg synes er best eller har mest substans.

Ikke bare det indre som teller

Ositos plater preges av et særegent og skal vi ’arty’ design, hvor viktig er denne estetikken for deg?

– Jeg har i hvert fall fått en stigende interesse for kunst etter at jeg startet Osito! Jo, det er bra cover på platene, men der har jeg også vært litt heldig i forhold til dyktige samarbeidspartnere. Jeg ønsker særlig å trekke frem Tor Edvin Strøm hos Basta Illustrasjon for hans utrolige platecover, samt gode design på flyers og plakater. Det har nok bidratt til å gjøre den maleriske stilen til et slags gjennomgangstema for Osito. Jeg har et ønske om å gi ut fine, visuelle ting, selv om dette også blir et kostnadsspørsmål. Det som er viktig er at både artist og selskap liker omslag og design. Dessuten er det en utfordring at det er så mye musikk der ute i dag, at man må skille seg ut.

Større marked

Det å få presentert sin musikk er en utfordring Hanssen er svært opptatt av, og han jobber hardt for å presentere sine artister ut til publikum. Han omtaler dette som en konstant utfordring, og den krever kreative løsninger.

– Jeg satser først og fremst på å yte god service og følge opp for eksempel de som kjøper på web fra både inn- og utland. Særlig har de utenlandske kjøperne vist seg å være nysgjerrige på det øvrige tilbudet etter å ha handlet en skive eller to hos oss.

Men selv i denne internett-baserte tiden er det viktigste av alt å møte folk mener Hanssen, ikke minst siden platebutikkene ikke har plass til å ha mange titler tilgjengelig. Det kan være alt fra egne stands til å lage spesielle pakketilbud for utsalgsstedene.

– Butikkene ønsker nok færre leverandører å forholde seg til, og det kunne vært nyttig å samarbeidet mer for oss små. Det er tøffe tider i bransjen, for eksempel når det gjelder plassering i butikkhyllene, og jeg tror mange av oss uavhengige kunne vært tjent med å stått mer sammen når det gjelder for eksempel felles stands eller felles stunts, mener han. – I dag eksisterer det ingen slik samordning.

Osito og Bjørn Torjus Hanssen driver også med lisensvirksomhet, for øyeblikket tilknyttet det svenske bandet Clay Allison. Dette bandet er for tiden i vinden i Frankrike med både festivalspilling og platekontrakt (Vicious Circle). Det utenlandske markedet er noe Hanssen ser som essensielt når det gjelder å pushe også sine egne artister.

– Det er slike muligheter jeg søker for Osito. Det å få artister til å turnere utenlands, i et større land med et større marked, og å kunne bruke tid til å la de bygge seg opp utenfor Norge, ja det blir viktigere og viktigere. Jeg har kontakt både med russiske, canadiske og estiske selskap for tiden, men vi får se hva det blir ut av det.

Hanssen står hardt på for selskapet sitt, og det legger han heller ikke skjul på selv:

– Å drive et lite selskap i dag dreier seg mye om overtalelsens kunst. Og da må man hele tiden være litt pågående, men selvsagt på en høflig måte! Man må møte folk ansikt til ansikt, og jobbe hardt. Jeg sitter alltid med en følelse av ’å aldri få gjort nok’ innrømmer han.

– Men dette er også en spennende psykologisk faktor som ligger i det å drive et lite uavhengig plateselskap, å møte andre mennesker og ikke minst det tilfredsstillende som ligger i få til noe som er vanskelig.

Vi bad Bjørn Torjus Hanssen plukke frem noen plater fra sitt selskap, og si litt om disse:

Alpine those myriads!: Yr Royal Jetlag Gospel
Osito 006, 2003

Et mildt sagt utfordrende og særegent album som vokser og vokser, og som krever sin mann for å bli dus med. Duoen Alpine those Myriads! bestod av Elijah Noah på vokal og banjo samt Gypus Chelofan på vokal, piano, trommer, theremin, melodica og duppedingser. For å sitere Andreas Hauggaard sin anmeldelse på Panorama.no: “Det høres kanskje ut som en fjasete måte å fremstille dette på, men ord blir fattige på prosjekter som dette. Dette er en plate som gjør noe med en, og som er i stand til å forandre den gjengse oppfatningen av både hvordan en plate kan lages og senere oppleves. Yr Royal Jetlag Gospel er en soleklar kandidat til tittelen årets album, og bør anskaffes av enhver. I alle fall dersom man ser på seg selv som en seriøs musikkelsker.” Elijah Noah har nå forlatt duoen og bandet heter nå Alpine those myriads?. De gjør sin første konsert på Mono lørdag 12. november og da er de fem på scenen.

Cerrato

Cerrato var første band som ble utgitt på Osito Records og det var stemmen til Maria Cerrato gjorde utslaget for interessen. Maken til sakral og egenartet vokal skal en lete lenge etter! Osito ga ut Ghost i 2001 og Me and You i 2003. Det har vært to stemningsfulle album og Cerrato har fått mange gode fans. De var tidligere fem medlemmer, men på kommende album er de en duo bestående av kun Maria og Luis Cerrato. Hva er mer Cerrato enn nettopp de!? Og låtene som er klare for det neste albumet er så sjelsettende at jeg ikke har ord! Låter med arbeidstitler som “Juvenile Dream”, “Strangers House” og “(Don’t listen to the) Drama Queen” er helt i Cerrato-klasse (!) og dette blir et spennende oppfølgeralbum!

Edvard Bredok: Instant Critique
Osito 012, 2005

Denne platen ga Edvard Bredok selv ut i ett meget begrenset opplag i1999 men både Osito og Edvard mente den fortjente nytt liv! Bredoks musikk beveger seg i et filmatisk landskap av sofistikert melankolsk pop. Her finner lytteren forskjellige stemninger: fra romantiske, repetitive og langsomt oppbyggende låter til tyngre lo-fi elektropop. En plate med så bra stemning at den er tidløs. Osito Records ga i 2003 ut La Mascara Snake… Goes Fishing med Påsan og nevnte Edvard Bredok. Noe som altså deretter førte med seg en relansering av Instant Critique!

Merry November: Since We Are All Captains
Osito 013, 2005

Et artig poeng er at Merry November sin forløper, Magnetic tapes deltok med låta “Me & My Car” på Osito Records sin første utgivelse tilbake i 2001. Anledningen var en cd i forbindelse med festivalen Sement. Since We Are All Captains er den nyeste lanseringen på Osito Records og ble utgitt for en drøy måned siden. Merry November sitt andre album er en fortsettelse på deres appelative form for melankolske musikk. Denne gang med en noe mer positiv og energisk oppfølger enn deres debut var. Since We Are All Captains er lyden av en norsk høst! Merry November står for en musikk som er melankolsk, vakkert, lavmælt, stemningsfull og variert. Også denne gangen er musikken innspilt og produsert av Robert Jønnum i Protofon Studio. Merry November består av Andreas Knudsen, Charlotte Ronja E. Knudsen og Tom Daniel Reiersen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 1.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: HoneyMilk

En gang utpå høsten 2001 kokkelerte Arnt Olaf Andersen, Runar Eggesvik og Per Nordahl rundt det faktum at altfor mange gode artister dukket opp i miljøet uten at de ble tilbudt platekontrakt. De tre herrene hadde erfaring fra ulike deler av musikklivet; Andersen fra Øyafestivalen og band som Cinnamoon, Eggesvik fra Café Mono og Nordahl fra Atomic Agency. De bestemte seg dermed for å starte sitt eget lille hjem for husløse musikere og døpte det for HoneyMilk.

I 2002 ble den første utgivelsen sluppet på etiketten, drøyt tre år senere har de nesten 20 titler på samvittigheten. I dag er det fremdeles Nordahl/Andersen som driver på med plateselskapet, mens Stefan Langfors har kommet inn som tredjemann de siste par årene. Fremdeles er det hele et non-profit foretak, men det håper Nordahl vil snu den nærmeste tiden. For nå satses det stort på selskapets flaggskip Serena Maneesh.

Per Nordahl var med som utstyrsselger på Serena Maneesh sin nylig avsluttede Europaturné (som forband til The Dandy Warhols). Nå er en USA-turné under planlegging for neste år, og det jobbes aktivt for å lansere bandet i utlandet.

– Ideelt sett burde den som driver et plateselskap reist ut minst en gang i året, for man lærer veldig mye av hvordan ting fungerer ved å være med på en slik turné, møter for eksempel promotører eller plateselskapsfolk, og knytter bånd som er en del av det viktige puslespillet rundt en artist.

Satsningen på Serena Maneesh er vel noe av det større fra et plateselskap av deres målestokk?

– Vi har gravd dypt ned i sparepungen kan du si, men vi har allerede fått noe igjen. Grunnen til at vi har satset så tungt på Serena handler først og fremst om smak, men også om troen vi har på bandet. De har allerede et etablert nettverk som vi kunne spille på, og suksess dreier seg gjerne om å legge rammer ut fra det rådende nettverket, og så prøve å løfte det hele opp på neste trinn på stigen. Det er noe som gjelder for alle band som det skal satses på, det å tilpasse nettverket det nedslagsfeltet som passer til artisten. Man bare må ta de løfta som kreves, men samtidig ha en fornuftig plattform i bunn. Serena har allerede skapt flere kontakter rundt om i verden, folk virker nysgjerrige og det håper vi skal skape positive ringvirkninger også for hele HoneyMilk.

På grunn av den tunge satsningen på Serena Maneesh vil det neste halvåret bli bestemmende for selskapets nære fremtid. Om de skulle lykkes så har Nordahl & co ingen illusjoner om at HoneyMilk skal bli ”store”:

– Vi håper i det minste å kunne holde på i cirka denne skalaen, uten at vi brenner oss ut. Det er vel det viktigste. Penger vi eventuelt vil tjene på Serena vil gå rett inn i selskapet, med tanke på videre satsninger. Det blir ingen fet utbyttefest akkurat, smiler Nordahl.

Mellom to stoler

Siden HoneyMilk startet opp har de utgitt plater med blant andre Cinnamoon, Wunderkammer, Sister Sonny og Home Groan – artister uten et klart forenende uttrykk. Nordahl tar en liten tenkepause når han skal beskrive selskapet profil.

– Vi har vel ingen bestemt profil, men er vel gitarbasert – i en vid tolkning, med artister vi mener fortjener å få et løft, og som vi også ser et kommersielt potensiale i. Vi ser ikke på oss selv som noen smal label, snarere faller vi litt mellom to stoler. Jeg oppfatter det faktisk som lettere å få bedre rammevilkår hvis man enten er ekstremt kommersiell eller ditto smal. Vi er et sted mellom Joachim og Per Erik, humrer Nordahl, og viser til sjefshodene i henholdsvis Smalltown Supersound og EMI/Virgin.

HoneyMilk blir vel gjerne knyttet opp til Mono og miljøet der?

– Mange tenker nok fremdeles slik, selv om vi ikke har noen som helst tilknytning til Mono. Jeg tror mange folk forventer at vi har samme musikalske profil, men det har vi ikke. I forhold til egenprofil har den koplingen kanskje vært noe hemmende, men i forhold til det rent praktiske samarbeidet med Mono vært veldig nyttig for oss.

Kommersielle tider

HoneyMilk generer ikke særlig med penger, og de involverte må dele oppgaven med andre jobber. Andersen er for eksempel tilknyttet Øyafestivalen, mens Nordahl jobber og er medeier i baren Internasjonalen på Youngstorget. Det er ingen rosedans å drive et lite plateselskap, forteller Nordahl, og det er en kontinuerlig læringsprosess.

– Vi startet helt på scratch, og var veldig stormannsgale og blåøyde i startfasen. Man får seg noen nesestyvere på veien, det er sikkert, men vi håper og tror vi er over den verste motgangskneika nå. Dette er en bransje det er lett å bli utbrent i. Man går med konstant dårlig samvittighet over ting som burde vært gjort og tjener ikke penger i det hele tatt. Det er en situasjon ingen er tjent med. Helt i begynnelsen sniffet vi for eksempel på et band som Gluecifer, men hadde selvsagt ikke det apparatet som et slikt band krevde.

HoneyMilk startet sin drift for noen år siden, grunnet en vitalitet i den norske musikkscenen. I løpet av disse årene har Nordahl sett en dreining som han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg synes det var en bredere musikalsk front på den tiden, nå virker alle mer fokusert på å “breake”. Samtidig har de store plateselskapene spist over mye av indiescenen, mens mange av de mindre selskapene har feilet ved å forsøksvis kommersialisere seg, og dermed blitt intetsigende. Alt har blitt mer kommersielt nå, mediebiten er mer satt, mange av ildsjelene fra cirka 2000 er utbrent, og det virker som vi er inne i en slags mellomfase i den musikalske utviklingen. Men det pleier å ta seg opp igjen i begynnelsen på hvert tiår, så vi får se an hva som skjer!

Hva med pressen?

– Pressen utgjør hele forskjellen for om en plate skal slå an eller ikke. Etter hvert er det kanskje mulig å bygge seg opp et kontaktnett utenfor pressekanalene, men å stole på jungeltelegrafen det fungerer bare unntaksvis. Men uansett, Norge er et lite land og det er ingen stor skala på noe som helst, men mindre man er, la oss si på Madrugads nivå.

Hvordan vil du relatere dette i forhold til å få band ut på veien eller inn i butikkene?

– Det er vanskelig i dag. Når det gjelder konsertarrangørene, så er det knapt noen som tør å ta den første bolken, det å våge å la nye band vise seg frem og dermed være med på å bygge dem opp. Det er et problem. Og platebutikkene… Vel, her i Oslo har vi et par småsjapper, også har vi Platekompaniet. De andre kjedene er helt umulige. Jeg mener det er behov for en ny kjede nå, særlig siden Platekompaniet har blitt så store som de har blitt, og samtidig går mer og mer bort fra den kvaliteten de utviste i begynnelsen og som gjorde dem til et reelt alternativ.

Just like honey

Som hos de aller fleste småselskapene er ikke platesalget gigantisk, en HoneyMilk-skive selger et sted mellom 400-2000, en rekord Serena allerede har brutt. Salget har allerede passert 3000, og det meste har faktisk gått utenlands, og det på en skive som fremdeles ikke er i distribusjon utenfor landets grenser. Vanskeligheter med å få distribuert platene på skikkelig vis, har ført til tanker rundt alternative løsninger.

– Vi har faktisk leflet med tanken på å starte vår egen abonnementsordning, kanskje der kundene kan betale en fast sum for et visst antall skiver, og får tilgang til platene før de kommer ut i butikken. Det krever selvsagt en tillit til navnet vårt, og det tar tid å bygge opp en slik merkevare. Vi har også drodlet litt rundt å starte en undergrunns-distribusjon for utenlandske artister. Akkurat nå jobber vi med en canadisk artist som heter Peter Adams som vi skal lisensiere her i landet utpå nyåret. En annen tanke vi har lekt med er å lage en samleplate med demoartister som kan gi folk muligheten til å sjekke ut litt bredere ting av det som skjer i dag, men det er altså uvisst om det kommer noe konkret ut av disse løse planene.

Hvilke av dagens band anser du som de mest spennende å følge fremover?

– Tja, Apple Falls er et spennende band, og Beautiful People, som alle snakker om for tiden. Point Shirley har bra ting på gang, og Kill er sykt morsomme – det er et band som gjør akkurat som de vil. Vi har også tro på våre egne x.lover som er ferdig med å spille inn ny plate i disse dager. Men det som er alfa og omega når man jobber i et lite plateselskap er personligheten til de involverte bandet og at den er riktig for oss. Artistene må forstå at de må jobbe ræva av seg – uten å få betalt for det. De må virkelig brenne for det driver med, og de må være villige til å satse mer enn bare en måned på sitt prosjekt.

Hva som blir HoneyMilks neste prosjekt er ikke bestemt. Først må satsningen på Serena unnagjøres.

– Vi fortsetter uansett vi, så sant det finnes spennende artister der ute. Og ikke bare menn med kassegitar – for de er jeg rett og slett drittlei. Avslutter Per Nordahl med et flir.

Per Nordahl har trukket fram et knippe høydepunkter fra HoneyMilks katalog:

Serena Maneesh: s/t
Honey20, 2005

“Serena Maneesh er rett og slett en av de ekstremt få norske utgivelsene som har et verdenspotensiale. Og denslags vokser ikke på trær.”

 

 

Cinnamoon: s/t
Honey008, 2003

“Det var dette banda vi starta med, og denne plata rager fortsatt som en påle. Låtene står seg veldig bra fremdeles, og jeg håper den får sin fortjente renessanse en eller annen gang…”

 

 

Peter Adams
kommende, 2006

“Peter Adams har noe av de samme kvalitetene som Frode, med litt mer vekt på “gla’pop” for å bruke et litt forslitt uttrykk. Han behersker kunsten å skrive fine poplåter uten å bli en av de 100 andre der ute. Det føles nesten som å plukke opp Bright Eyes på deres førsteskive.”

Frode Fivel: Patience Will Win
Honey13, 2003

“Dette er ei skive som kommer til å være holdbar lenge. Frode er et lokehue som klarer å strukturere seg på skive, og med en evne til å si ting på en ny måte innen et format som er veldig gjennomtenkt.”

 

 

 

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 17.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Dead Letter

– Det hele begynte med at en gjeng undergrunnsmusikanter i Trondheim gikk sammen for å lage en alternativ synliggjøringskanal gjennom navnet Trondheim Hardcore, forteller Thomas Ryjord om oppstarten av plateselskapet Dead Letter.

– Vi var ganske mange som organiserte konserter på pønkhuset UFFA, drev nettfanzine og distribuerte skiver. Vi arrangerte også et par festivaler med ymse innhold. Etterhvert kom lysten for å gi ut skiver, og noen av oss bestemte seg for å danne kollektivet Dead Letter Records. Samtidig ble jeg spurt om å bli manager for Johndoe, og ettersom det ikke var noen interesse fra den øvrige bransjen, var det klart for vår første utgivelse: Rastløs Rock’n’roll i september 2002.

I årene som har gått etter denne førsteplaten, har Dead Letter gitt ut skiver med blant andre Silence the Foe, Desperado, Rest Of My Life og Youth Pictures Of Florence Henderson. Hvordan vil du beskrive selskapets profil?

– Når jeg dro Johndoe inn i greia, så ble nok takhøyden for stor for en del av de som sverget mer til den mer tradisjonelle hardcore-skolen. Vi ble færre som jobbet sammen, men det var likevel en løs og fin greie som inkluderte mange. På den tiden var det også mange band å jobbe med, og hele strukturen de to første årene var at bandene jobbet selv med en del hjelp fra selskapet.

Artistene beholdt alle inntekten selv. Ingen kontrakter ble skrevet og folk kunne komme og gå som de ville, forteller Ryjord om denne perioden. De involverte i Dead Letter de er også involvert i artistvirksomhet på andre områder:

– Vi har jobbet med mye forskjellige band, og vi gjør også mye annet enn å gi ut skiver. Vi booker turneer, setter opp konserter i Trondheim, distribuerer andre sine skiver, lager buttons og holder kurs. Så egentlig gjør vi det samme som vi begynte med. Bare i litt større omfang.

Hvilke kvaliteter ser dere etter når dere satser på et band?

– Det blir nok litt lokal fokus for vår del, og basert på folk vi har et godt forhold til. For å selge plater på vår måte, må bandet være flinke i å spille siden vi ikke har råd til å kjøpe oss så mye oppmerksomhet gjennom annonsering. Siden dette mest er en hobbygreie, handler det mye om å jobbe med ting man liker og har tro på selv. Det mest gøyale er når en er på konsert og innser etter første anslag at dette er noe en virkelig har lyst til å gi ut. Ingen band blir verdensmestere bare fordi det står det i presseskrivene deres. Man blir oppmerksomme på band gjennom promopakker, men ingenting slår følelsen i å snuble over et herlig band på konsert, sier Ryjord.

DIY
Dere kan vel sies å tilhøre en DIY-tradisjon. Er en slik ’gjør det sjøl’-attityd viktig i forhold til det dere driver med?

– Det har alltid vært det som har ligget til grunn for at vi ville jobbe med dette. Trondheim er langt fra hovedstaden, og bransjen er ikke like til stede og frampå som i Oslo. Her må man trå til selv hvis man skal oppnå noe. Men samtidig er det et vanvittig godt musikkmiljø i Trondheim, og publikum er svært entusiastiske. Når du i tillegg har Norges beste scene for alternativ musikk som hjemmebane er det et greit utgangspunkt: UFFA er en veldig bra plass for unge mennesker som har lyst å gjøre noe. Der får man holdningene inn med morsmelken. Man gjør ikke ting på egenhånd fordi det er eneste alternativ, men fordi det funker veldig bra, sier Ryjord.

Et band som skiller seg litt ut i en katalog som så langt er preget av screamo/emo/punk er det instrumentale post-rockbandet Youth Pictures Of Florence Henderson, som har mer til felles med band som Explosions In The Sky, Mogwai og Sigur Ros. Hvordan ble dette samarbeidet til?

– Det var et helt naturlig fordi Morfar fra Youth Pictures… faktisk var med å starte opp Dead Letter Records, da som trommis i Rest Of My Life. Plata til Youth Pictures… er for øvrig et samarbeid mellom How is Annie Records og oss. Jeg synes utgivelsen er helt fantastisk, alt fra coverdesignen til musikken. Vi gir gjerne ut flere slike band. Om de finnes, sier Ryjord.

$$$
Hvordan er de økonomiske premissene for et lite selskap i Norge i dag?

– En ting jeg synes er ille er at vi faller utenom de fleste nasjonale støtteordninger. Det er litt ironisk at det er de små selskapene og de uavhengige aktørene som må jobbe mest etter kapitalismens prinsipper. En skulle tro at de fire store plateselskapene hadde nok spenn til at de ikke trenger penger av velferdsstaten Norge til å promotere sine plater, emner Ryjord.

Ryjord er engasjert i forhold til spørsmål rundt de økonomiske vilkårene til mindre plateselskaper vs. de store. Han fortsetter:

– Først får de støtte av Kulturrådet til å spille inn skive, så får de støtte til å promotere plata av Fond for lyd og bilde, før Rikskonsertene hiver en neve dollars på bordet for overdådige turneproduksjoner. Platesalg og publikumsoppmøte er ikke så veldig viktig. På den annen side, de må bare drive på. Vi har lært oss å være omtenksomme med pengebruken, og får mye ut av lite. Det er viktig å sette krav til aktører som kommer inn når bandet er i en ferdigklekket fase. Hvis ikke blir det bare som et veldig kostbart banklån å ha platekontrakt.

Lille Norge
Merker du andre utfordringer ved det å drive en liten label i Norge?

– Norge er et ganske lite land, og det er få byer som har et etablert nisjemiljø. Ting går ikke på skinner i oppstartsfasen. Band i andre land vokser fortere, og mange holder seg på samme lille selskap hele veien. Her tror jeg mange blir utålmodige fordi det er lite kjøtt på beinet. Og da ender små selskap ofte opp som talentklekkerier for de store selskapene. I for eksempel Sverige har man et gedigent nettverk av små selskap som har relativt store markedsandeler og godt omdømme. I Norge dør de fleste ut når man blir så gammel at man må begynne å tenke på inntekt. Så det gjelder å posisjonere seg, og finne gode samarbeidspartnere som kan være med å trekke lasset for å skape et godt miljø, sier Ryjord.

Er det noen plateselskap dere ser opp til, eller har som ”forbilder”?

– Det er jo sjarmerende å høre om at SST pakket og sendte ut over 60 000 skiver selv rundt om i verden. Dischord har drevet i over 20 år på samme modell. Men det er i USA, hvor det koster 7 kroner å trykke opp ei t-skjorte mens du fremdeles kan selge den for hundre spenn uten å være kjip mot publikummet ditt. Norge er et for lite til at man kan drive på samme måte, og det er dyrt å produsere ting i små opplag. Da blir det enten mer hobby eller at man må fire på prinsippene. Jeg har alltid syntes at det tradisjonelle hardcoremiljøet ofte er litt vel snusfornuftig, så jeg vil ikke kalle de forbilder. Men jeg har veldig stor respekt for det folk setter i gang og brenner for, sier Ryjord.

Enkelte har hevdet at det er liten interesse i miljøet når det gjelder å stille opp på giger i Oslo, både når norske og utenlandske band spiller, hvordan er dette i Trondheim?

– Publikum i Trondheim er egentlig ganske flinke, så lenge folk har fått muligheten til å sjekke ut bandet på en eller annen måte, svarer Ryjord.

– Det er merkbart at det er vanskelig å trekke masse folk i Oslo i sammenligning med mindre norske byer, men på samme måte er det alltid mer folk når vi spiller på småstedene i Tyskland, enn når vi spiller i store byer som for eksempel Berlin. Det jeg tror Oslo mangler er de litt mer helstøpte plassene som leverer en pakke kveld etter kveld. Det er lite forutsigbarhet og mønster i de ulike plassene, og publikum må forholde seg til mange plasser hele tiden. I Trondheim har du tre kjerneplasser som alle har sine stamkunder som kommer hver dag, og hvor det er konserter på faste dager. På Uffa går pønkerne og de under 18 år, på Blæst går rockerne, og på Samfundet går studentene. Og alle tre stedene har en musikkprofil som er tilpasset klientellet, og de blir praktisk sett drevet av sitt eget publikum og god frivillighetskultur, sier Ryjord.

– I Oslo er det alltid sånn at man spiller på nye plasser for hver turne, og scener kommer og går. De som booker blir heller ikke værende så veldig lenge. De to første plassene vi spilte på i Oslo eksisterer ikke lengre. Og det er bare knappe to år siden vi begynte å turnere Norge.

Hvordan jobber dere med å nå ut til resten av landet – og hva med øvrige Europa?

– Vi har et godt samarbeid med Musikkoperatørene som gjør distribusjon for oss i Norge. I februar gir de ut en skive som presenterer den nye stammen av alternative selskap som de jobber for, med band som Monomen, Adjigas, The First Cut, Desperado og mange flere. Jeg gjør stort sett all booking for bandene vi gir ut, og dette samkjøres naturligvis med plateslipp. I det siste har det blitt mye bookingarbeid for min del, og jeg er også dratt inn i en del booking på den andre siden av bordet, for ulike scener i Trondheim, og for Storåsfestivalen, svarer Ryjord.

– Vi har fått et godt nettverk med årene, og siste turne med Desperado talte hele 18 konserter i Europa og 26 konserter i Norge. Utenfor Norge har vi til nå hatt mange forskjellige samarbeidspartnere, med ymse resultat. Men ting ser veldig bra ut for det kommende året. Interessen for utgivelsene våre har blitt mye større i det siste, og konserttilbudene i Europa og Norge har økt mye.

– Det er gøy når du må begynne å bestille opp nye opplag av relativt gamle utgivelser, og du vet allerede et år i forveien at neste høst blir det turne i 3 strake måneder, sier Ryjord.

Hva vil du si er Dead Letters milepæler så langt?

– Den største milepælen må være at nærmest samtlige utgivelser har høstet veldig gode kritikker, både i undergrunnsmedia og i dagspressen. Vi har en fast kjerne med folk som kjøper alle utgivelsene våre. Blant annet finnes det ei jente i Japan som bestiller ting på nett med en gang det blir sluppet. Slike ting varmer, og den direkte kontakten med fornøyde mennesker er en veldig stor motivasjonsfaktor for oss.

– Videre vant bandene våre Zoom-finalen to år på rad (Silence the Foe og Johndoe), og mange av bandene våre har blitt hyppig spilt på P3, og vist på fjernsyn. Når jeg begynte å jobbe med Johndoe i 2002, følte vi alle at verken media eller scenene var til for oss, og vi møtte mye motgang i starten. Nå har ting tatt seg opp, og har du noe å komme med så blir du lettere hørt. Dette må blant annet Urørt ta litt kred for. Uansett hvor mye de prøver å styre prosessen, så blir helt ferske band som Heroes and Zeroes likevel årets urørt. Herlig rett og slett. Folket har talt, sier Ryjord.

Hvordan ser 2006 ut for Dead Letter?

– 2006 blir året hvor vi skal satse som aldri før, ikke i form av mange utgivelser, men i form av kvalitetessterke utgivelser som skal følges opp bra. Jeg er endelig snart ferdig med masteroppgaven min på NTNU og da blir det mer tid til målrettet jobbing. Dette er også året hvor mange av bandene våre skal turnere mye, særlig i utlandet. Vi har kommet langt i å knytte oss gode kontakter, og har mye større kontroll på omfanget enn før, avslutter en optimistisk Thomas Ryjord.

Jeg ba til slutt Ryjord trekke fram et lite knippe utgivelser fra katalogen, og si noen ord om disse.

Rest Of My Life: s/t dlr002 (2003)
Et av Norges vakreste emoalbum, som er langt forut for sin tid. Bandet var i hele tatt en stor inspirasjonskilde for min del, fordi jeg lærte meg å se ting fra en annen vinkel enn tidligere.

Etter å ha spilt i et band hvor politikken var alt, var det utrolig godt med Rest Of My Life, som med helt andre ordlag var like krass i meningene sine. Av og til er skjønnhet og sårhet mer slagkraftig enn typiske slagordlåter.

Desperado: s/t EP dlr003 (2003)
Den mest rufsete utgivelsen på Dead Letter så langt. Tre uker etter at vi hadde fått en total line-up dro vi i studio med 3 ferdige låter. Vi var manko på øvingsrom, så første kvelden av studiotiden bestod i å lage tre låter til. Studioet var for øvrig en gammel PC og et Qbaseprogram med 8 linjer innkjøpt i USA. Vi klemte alt inn på ei helg. Teknikken var helt jævlig, men vi var tent som faen. Langt fra det verste vi har laget. To uker etter dro vi på våre første spillejobber i Trysil og Danmark. Rett etter hjemkomst var det sleppfest på Uffa, med over 300 folk klemt innenfor veggene. Alt dette skjedde på litt over en måned. Den artigste tiden for bandet så langt.

Silence The Foe: Sweet, Sweet Suicide EP dlr006 (2004)
Første gang jeg fikk høre masteren til denne var jeg i sjokk. De hadde spilt inn førstekuttet ”Chaotic Mind” to måneder tidligere i regi av Zoom, men nå hadde de omarrangert låta til det ugjenkjennelige.

Jeg får enda gåsehud når jeg hører låta. Marcus Forsgren er en veldig habil gitarist og produsent.

 

 

Dominic: Running With Scissors EP dlr007(2004)
Dette er det mest tighte og samspilte screamobandet i Norge. Første gang jeg så de live et halvår før, var jeg kjøpt. De hadde sendt demoer i en toårsperiode, men en konsert med dette bandet er like overbevisende som å høre Martin Luther King holde tale. Bandet fikk to dager i studio for å spille inn greia live. Klokka 3 samme dag som de hadde begynt ringte de meg, og kunne fortelle at de var ferdig allerede. Dette er et band som er veldig verdt å få med seg på plate så vel som konsert.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 26.01.2006 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Metronomicon Audio

Foto: Morten Spaberg/presse

Foto: Morten Spaberg/presse

En bakgård ved Grünerløkka Lufthavn i Oslo. Inn en anonym dør og opp en heis. På et romslig og sjarmerende rotete loft holder Metronomicon Audio hus. Det er et av landets mange små og uavhengige plateselskap, et løselig sammensatt og yrende kollektiv bestyrt av kreative sjeler på venstresiden av hovedstadens kunstneriske miljø.

Jeg setter meg ned på loftet sammen med en av nøkkelpersonene i Metronomicon, Jørgen Skjulstad.

Han er en av grunnleggerne, spiller selv i to av selskapets mer fremtredende band, Center of the Universe og Now We’ve Got Members, er medlem av Salvatore og har gjerne et avgjørende ord med i laget når beslutninger skal foretas. Vi ville finne ut hva Metronomicon Audio egentlig er for noe.

Og det er det ikke enkelt å gi et entydig svar på. Skjulstad forsøker:

– Metronomicom er stort sett et CD-R selskap, skjønt vi er ikke ’die hard’ på CD-R, og har også gitt ut trykte CD’er og tolvtommere. Men vi er ikke bare det heller. Her har alle sin birolle av forskjellig art, og vi har for eksempel vår egen prisutdeling og vi holder kunstutstillinger.

Kunstprosjeket til Metronomicon kan minne om det Wagner kalte for et ’gesamtkunstverk’. Første del av dette prosjektet ble holdt på Hausmania i 2004 under tittelen Metronomicon Goes Art. Målet er å gjennomgå en ny kunstart hvert år, og neste uttrykk vil etter planen bli av poetisk art.

– Kunstprosjektet er åpent for alle, men de fleste som deltar er involvert hos oss fra før – på et eller annet nivå, sier Skjulstad.

Denne mer estetiske siden til Metronomicon kommer også til uttrykk gjennom deres egen designergruppe Yokoland (Aslak Gurholt Rønsen og Espen Friberg), som er en integrert del av selskapet, ikke minst når det gjelder utformingen av utgivelsene.

– Vi er harde på at en plate er en helhetlig greie hvor både design, innhold og musikk er deler vi tar like alvorlig. Vi ser ikke på en utgivelse som et ’produkt’, men et åndelig verk tilknyttet en fysisk gjenstand. Vi har ingen strekkoder på platene, vi prioriterer designet. Dessuten er jeg ikke noe særlig glad i disse strekkodene.

Ingen eierett
Den filosofien kan også overføres til synet på de store plateselskapene og deres eierforhold til artistene sine.

– Et selskap som EMI drar den jo ganske så langt, de mener at ’du eier plata, men ikke det som er på den’, liksom. Metronomicon er en reaksjon mot de store selskapenes produkt-tanke. Vi er en trivelig label, smiler Skjulstad og rister på hodet av de store selskapenes politikk.

Han trekker heller likheter til folkemusikken, og ser populærmusikken mest som en videreutvikling av denne.

– Popmusikk bygger også bare rip-off fra andre, og selvsagt er det problematisk at noen skal eie deler av denne.

Du er kanskje kjent med amerikanske Negativeland og deres langvarige kamp mot den etablerte platebransjen, eller foretak som Snuggels New Media Collective?

– Å ja, vi kjenner godt til dem, sier en leende Skjulstad. – Men vi følger langt mer etiske retningslinjer her på huset.

Mellom Domino og Smithsonian Folkways
Siden oppstarten rundt tusenårsskiftet har selskapet drøyt 20 utgivelser bak seg. De fleste er trykket opp og foredlet fra hovedkvarteret på Grünerløkka. Blant navnene finner vi Now We’ve Got Members, Cyrano, Koppen, Magnus Moriarty og Center of the Universe. Hver for seg artister som er musikalsk ganske ulike, men som tilsammen dannes et slags felles uttrykk som er Metronomicons eget. En åpen holdning og varierte innfallsvinkler sys sammen med tråder fra både lo-fi, new wave, Balkan, elektropop, folk og indie.

Hvordan vil du egentlig beskrive Metronomicons musikalske profil?

– Det er så mye forskjellig! Det viktigste er at vi synes det er spennende musikk og det skal være genuint og uavhengig av genre. Men det er nok en viss folkemusikk-estetikk over mye av det vi gir ut, folkrock og Balkan, som hos Now We’ve Got Members. Vi er en meta-label som tar litt fra mange hold og vi har et meta-forhold til genre. Selv om det ikke er så hipt å si det, så er vi kanskje litt post-moderne. Noen sa en gang at platene våre kunne plasseres et sted mellom Domino og Smithsonian Folkways, og det kan kanskje stemme. Vi kan vel neppe kalles ’straight forward’, men vi ser heller ikke på oss selv som en eksperimentelt vanskelig eller spesielt utilgjengelig label.

Inspirasjonen fra ulike folk-miljøer virker å være grunnleggende hos mange av bandene, noe Skjulstad er en av de fremste eksponentene for, både i soloprosjektet Center of the Universe og som medlem av Now We’ve Got Members, sammen med blant andre Dag Stiberg (My Midnight Creeps) og Thomas Meidell (Samuel Jackson Five).

– Jeg er interessert i musikk fra hele verden, og liker å lage ting med folkemusikk-elementer. Det går jo an å gjøre det uten å legge på tykke tepper av synth! Now We’ve Got Members driver både med Balkan-influert musikk og mer orientalsk-aktige ting. Begrepet ’world music’ er litt tabu blant mange, og du kan vel si at vi prøver å åpne folks ører til en viss grad. Men det er egentlig ingen fanesak for oss.

Ingenting å tape, alt å vinne
I løpet av de drøye fem årene Metronomicon har eksistert har de gitt ut et tyvetalls plater. Hvordan startet det hele?

– Jeg gadd rett og slett ikke å sende rundt demotapes til andre selskap, og kjøpte en CD-brenner i 2000, som en forlengelse av kassettkjøret jeg holdt på med på 90-tallet. I begynnelsen var det vel bare Now We’ve Got Members og Koppen/Täppas Strepens, så har det gradvis blitt mer og mer.

Hva er kriteriene for at en artist får gitt ut en plate hos dere?

– Takhøyden er nok ganske stor, men første bud er at vi som steller her rett og slett må digge det. Vi baserer oss på ’handshake deals’, og det er jo ikke noe penger å tjene på dette. Det går så vidt rundt og fra utgivelse til utgivelse. Vi har ingenting å tape, og kan bare det hele enda lengre.

Skjulstad forteller at de lager 500 cover til hver utgivelse, og brenner plater etter behov. Og det er en viss interesse blant folk der ute:

– Det går litt i bølger, men vi merker i hvert fall god interesse når vi arrangerer konserter eller har andre arrangementer.

Platene til Metronomicon er ikke tilgjengelig i alle landets platebutikker. De har ingen fast distributør, men selger selv fra sitt eget nettsted og på konserter. De har også eget stand på Tiger, Big Dipper og Tronsmo bokhandel i Oslo, samt Belleville Store i Berlin. Skjulstad ønsker gjerne at flere skal melde interesse: – Forhandlere i andre byer og land søkes omgående!

Har dere en langsiktig målsetning for plateselskapet?

– Nja, vi tar det vel mest som det kommer. Men ett mål er bygge opp et eget distribusjonsnettverk og et turnénettverk. Men det vil selvsagt ta lang tid.

by:Alarm – Norges nest, nest viktigste musikkpris
Dere står også bak en musikkpris, by:Alarm. Hva er det for noe?

– by:Alarm er et ondsinnet speilbilde av alle festivalene og prisutdelingene i Norge. Vi arrangerer denne gjerne samme dag som Spellemannsprisen, og vi ønsker å vise hvor inhabile alle slike show er. Vi lar oss med glede bestikke, flirer Skjulstad – I fjor ble vi faktisk kuppet av Radio Nova som rett og slett satte opp sin egen 99.3 pris bak vår rygg!

Skjulstad og kretsen rundt Metronomicon er involvert med radiovirksomhet selv. Hver torsdag mellom klokken 13.00 og 14.00 har de Metronomicon Audio Radio på Radio Orakel. Der presenteres musikk av alle genre fra hele verden.

The evil forces of… Micronomicon
Det kan virke som Metronomicon lever i en idyllisk og lykkelig verden. Men det viser seg at det er mørke krefter i spill på loftet. Mistanken retter seg mot en mystisk gruppe som kaller seg Micronomicon.

– Vi prøver å skjule intrigene for offentligheten, men vi blir stadig utsatt for kuppforsøk. Mange mener at Metronomicon har blitt stormannsgale og at vi er styrt av kapitalkreftene. En anonym utbrytergruppe som kaller seg Micronomicon forsøker å styrte oss. De arrangerer hemmelige møter på Lilla Laila [brun pub i Oslo, journ.anm.] og har allerede laget en spottefestival til by:Alarm.

En jente som tusler rundt på kjøkkenet kommer innom og forteller at mikrobølgeovnen er i stykker. Skjulstad repliserer raskt: – Se der ja, nok en sabotasje fra Micronomicon!

Vi bad Jørgen Skjulstad om å trekke frem fem utgivelser fra Metronomicon Audio, og kommentere disse:

Center of the Universe: Bellydance Nation
MEAU.0024-CDR, 2005
Flygende tepper, vannpiper, lampeånder og raki! Center of the Universe har tatt på seg fezen, stemt opp lutten, og laget en plate inspirert av rytmer og klanger fra det såkalte østen. Mens den arabiske popmusikken blir stadig mer vestlig, går C.O.U den andre veien å setter hissige breakbeats og skummel bass opp mot vegger av fioliner, kvart-toner og slangetemmerfløyter for å destabilisere og orientalisere den moderne popmusikken. Vasem Sdravlju Orchestra fra Zagreb og Baran Kurd fra Kurdistan er gjestemusikere på plata, som er C.O.U’s åttende.

Hanny: Moderning
MEAU.0025-CDR, 2005
Metronomicons venn gjennom mange år sin solodebut. Hanny lager musikk som er rolig og spennende, enkel og komplisert om hverandre.

Rikt instrumentert med strykere, gitar, trekkspill, perkusjon og en masse annet har hun laget en kort men særdeles innholdsrik plate.

 

Magnus Moriarty: Sky-fi Beatitude
MEAU.0023-CDR, 2005
Framtidens popmusikk i dag? Magnus Moriarty lager ubestemmelig, vakker og poetisk musikk som er like mye nittitalls som den er sekstitalls og like mye fremtiden sett fra i går som fortiden sett fra i dag. Væpnet med stueorgel og tolvstrengsgitar går Moriarty og hans våpendrager og produsent Ergo løs på følelsene våre. Absurde tekster, gamle radioer, suburbia-melankoli og luftskip varmer sjelen. Folk-influensene har blitt skrudd noen hakk opp siden fjorårets tolvtommer U R On A Radar, og låtene er om mulig enda mer plystrevennlige og joviale enn før.

Diverse artister: Metronomicon Audio 2.0
MEAU.0020-CDR, 2005
For hver tiende plate som Metronomicon Audio gir ut kommer det en samleplate. 2.0 viser et bredt spekter av hva de respektive artister driver med. Alle Metronomicon-artistene bidrar, og celebre gjester som Skarnspage, Samuel Jackson 5, International and Coffee, Mejamyouspam, Now og Matti Kallioinen bidrar.

 

Now We’ve Got Members: Tiny Disasters On/Off
MEAU.0019-CD
Den vanskelige tredjeplata til NWGM spenner fra hardtslående balkan-pop til episke lighter-låter. Fikk en meget hyggelig mottagelse da den kom ut i november 2004 med gode anmeldelser både i Aftenposten, Universitas, Tarkus og diverse nettsteder. NWGM er et band med mange medlemmer, hvor saksofon, fiolin og orgel er like viktig som gitar bass og trommer. Låtene er lange og kompliserte, men som en anmelder fra groove.no sa om plata: Jeg tror at hver eneste av disse låtene har et låtmateriale som hadde holdt til fem hits på VG-lista.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.10.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Perfect Pop

Vi sitter på Tranen i Oslo, det er tidlig på ettermiddagen en hustrig novemberdag og bare en monoton vifte og gjenklangen av Arnie Skiffle-Joe kan høres i det stille lokalet med det brune interiøret, farget av år med hard tobakksrøyking og tung øldrikking.

Det er et godt sted å sitte.

Vi er undertegnede sammen med Tom Stian Korsmo og Marius Ilagsmoen – den “eksterne harddisk”, som kan holde orden på årstall og fakta førstnevnte har glemt. Det er to lune og imøtekommende karer som står i stil med musikken de sender ut til verden. For vi møter hverandre for å snakke om det lille plateselskapet som i årevis har forsørget nasjonen med yndig popmusikk i ulike sjatteringer. Navn som The Time Lodgers, Astroburger og The Tables tilhører alle den nasjonale pop-kollektive hukommelsen.

Eller, de burde kanskje gjort det?

Artistene på Perfect Pop blir nemlig ikke nødvendigvis store popstjerner i det brede lag av befolkningen, men i engere kretser har selskapet et kultstempel få andre i Norge kan matche. Nå er de aktuelle med utgivelser fra Haakon, Loch Ness Mouse og The Ethnobabes – der nevnte Ilagsmoen selv er altmuligmann. Det er en familiær atmosfære over selskapet, der alle bidrar så godt de kan. Men Perfect Pop drives i dag som et skikkelig selskap, understreker Korsmo. Det var noe annet i gamle da’r:

The days of Bartleby
“The Tables er et Oslobasert band som foreløpig ikke har gjort krav på de store overksriftene. Ambisjonsnivået har imidlertid steget betraktelig siden starten (vi nevner i fleng: Fanclub, egen fanzine, LP-planer m.m.) og gruppas navn vil trolig være på manges lepper i nær framtid”
Vinyl, 09/89

– Jeg var jo ikke med helt fra starten, men Perfect Pop ble til en fuktig kveld på Last Train, rundt et bord med Time Lodgers og Tore Bartleby (fra The Tables). På den tiden gikk det i egenlagde fanziner og postordre, og det var vel ikke så mye struktur rundt det hele. Jeg ble kjent med dette miljøet takket være bokcafeen på Bakklandet i Trondheim, der jeg kjøpte Shady Whims & Obstacles med The Tables, en plate som satte meg helt ut! Jeg flytta ned til Oslo rundt 1995 og ble kjent med Bartleby, som fremdeles jobber med sitt bokprosjekt om obskure oppfinnelser så vidt jeg vet. På den tiden var Perfect Pop mer eller mindre dødt, noe jeg selvsagt synes var veldig trist.

Korsmo fikk sving på selskapet igjen, og i dag drives etiketten mer systematisk og som et ordentlig firma. I hvert fall med et skikkelig regnskap, selv om budsjettet ikke akkurat tillater de store sprell. Ferske fullengdere av The Loch Ness Mouse (11-22) og Haakon (Bounty) viser at Perfect Pop både har utviklet seg gjennom årene, samtidig som det kanskje kan spores en rød tråd på deres utgivelser. Skranglepop-imaget blir i hvert fall utfordret i disse dager, særlig med Loch Ness Mouse sin mer velpolerte plate.

– Perfect Pop er en samling band under ideologien om å “hjelpe god musikk til å få en sjanse”, uten noen spesielt rendyrket profil, selv om skranglepop er en gjenganger. Det føles nesten som vi er en familie, og slik kan vi kanskje sammenligne oss med Elephant 6 (pop-psykedelisk kollektiv fra USA, med band som The Apples In Stereo, Dressy Bessy, Neutral Milk Hotel, Essex Green++) som vi for øvrig liker svært godt. Vi har jo dessuten underlabelen Public Demand som kan romme litt andre type ting.

For øyeblikket rommer denne etiketten bare en reutgivelse av The Tables Shady Whims… samt de to EPene til The Beautiful People, og fremstår mest som en praktisk opprettet finurlighet, en tvillingbror til hovedselskapet som for øyeblikket sover. En annen avledning av Perfect Pop er Perfect Ostepop, som i skrivende stund kun har to utgivelser av Arne Hansen & the Guitarspellers, begge utgitt i 2000.

The Jessica Fletchers
“Under framføringen av Magazines “A song from under the floorboards” gikk plutselig Torgrim Eggen fra musikkavisa Beat fram til scenekanten og viste orkesteret fingeren. Ingen i The Tables la merke til dette, men Eggen dreit seg skikkelig ut og var rimelig rød i ‘sylta’ da han returnerte.”
Vinyl 09/89

Tom Stian Korsmo er særlig engasjert i arbeidet med The Jessica Fletchers, som han har stor tro på kan utrette store ting i tiden fremover. Uten at norsk presse har vist særlig interesse har de bygd seg opp en ganske stor kult både i USA og Europa. De turnerte med nevnte The Apples In Stereo i Skandinavia 2003, med Dressy Bessy i USA og har i det hele tatt lagt grunnlaget for en større satsning over grensene. I USA benyttes for eksempel låta ”Let’s Go” (fra What Happened To The?) i en reklame for Nascar, og kan høres jevnlig på fjernsynskanalene der borte.

– Vi gadd ikke å sitte på gjerdet og vente på at ting skulle skje i Norge, så vi dro utenlands. Det har vist seg svært fornuftig, og bandet har ikke minst fått nyttig spilleerfaring på større scener. Særlig i Østerrike og Sveits hvor de fyller klubber med 3-400 i kapasitet. I Basel, Sveits var de headliner på en antirasistisk arrangement med over 15 000 publikummere, og i sommer spilte de før Weezer og Oasis foran over 30 000. Nå i helga spilte de en showcase for 1000 stykker i Bremen. I Østerrike skaper de nærmest Beatles-tilstander med jenter som stjeler deres svette håndduker og denslags, ler Korsmo. Da er det veldig gøy å drive med dette.

Gøy med pop
“Som med poporkester flest har også folka i The Tables en musikalsk fortid å slå i bordet med. Bartlebys begrenser seg imidlertid til tverrfløytespilling i et jazzrockband som ble nummer to i en lokal talentkonkurranse på Høland cirka år 1978.”
Vinyl 09/89

– Det å ha det gøy er også en sentral drivkraft for å bruke det meste av fritiden på dette, sier Korsmo. Det viktigste er selvsagt at vi er genuint glad i musikk, og så er det selvsagt julebordene våre.

– Også er det en sosial funksjon, skyter Ilagsmoen inn. Det blir en sosial arena der man møter nye og hyggelige folk rundtomkring.

Den lette holdningen de to i mellom kan også overføres til artistene de jobber med. Det er ikke rom for stjernenykker når man er tilknyttet et lite plateselskap:

– Kjemien mellom oss og bandene er ekstremt viktig, de involverte må ha en dugnadsånd kan du si. Gjør vi noen kroner så går det rett inn i selskapet og brukes på nye ting, men vi har verdens beste platekontrakt: vi deler alt likt etter at utgiftene er betalt. Så enkelt er det.

Lukten av vinyl
Perfect Pop satser fremdeles tungt på vinyutgivelser. Grunnen til dette mener begge er selvsagt: Det er noe helt spesielt med vinylen som de ikke kan være foruten.

Korsmo utdyper: – Det har vel kanskje noe med generasjonen å gjøre. Jeg husker fremdeles turer til Oslo da jeg hadde penger til å kjøpe én vinylplate; lukten, størrelsen, lyden – det er noe for seg selv. Dessuten er det faktisk bra merchandise-vare, det selger en del ute på turneene og på konserter.

Denne rendyrkede satsningen har kanskje bidratt til at Perfect Pop er etablert som en merkevare hos mange interesserte. De har mange faste kunder, både i Norge og utlandet, og de de eldste og mer obskure utgivelsene er utgått fra lager. Shady Whims… går etter sigende for “usannsynlige priser”. Denne er altså gjort tilgjengelig igjen på CD, mens for eksempel tidlige King Midas-utgivelser kan lastes ned fra Phonophile. Det har ikke gjort selskapet spesielt rike, men de mener at de kanskje kan unne seg en sterkbrus på julebordet for inntektene det salget genererer.

Ny pop?
“Da The Tables fikk tilbud om å være “flexiband” i Vinyl, ble ikke svaret et ubetinget “ja”. Penger er generelt et fremmedord for gruppas medlemmer og de var rett og slett redde for at de hele skulle bli for dyrt!”
Vinyl, 09/89

– Hva med nye band? Er det planer om familieforøkelse?

– Egentlig ikke, vi satser på de vi har. Det er selvsagt også et økonomisk spørsmål, samtidig som det ikke er enkelt å finne nye band der ute. The Chairs er jo bra, det har de alltid vært. Sister Rain. Og The Beautiful People, som alle snakket om for en tid tilbake.

– Og Je Suis Animal, kommer det fra Ilagsmoen.

– Nå dreier det seg jo en del om Loch Ness Mouse og Haakon. Førstnevnte har fått bra med dekning i presse og slikt, men Haakon har fått altfor liten oppmerksomhet. Bounty er en veldig bra plate, som hadde fortjent litt mer blest. Når det gjelder The Tables så er jo ikke de mer, men det er mulig et par derfra spiller litt av og til. Om det blir noe mer ut av det, vet jeg ikke.

– Har dere noen andre konsepter gående i tilknytning Perfect Pop?

– Nei, vi holdt på med klubbkonseptet Poplove på Mono en periode sammen med blant andre Trondheimslabelen TwoZero, men det ble for mye og for tidkrevende. Vi har blitt flinkere til å sette grenser, for ikke å brenne oss helt ut med dette.

– Dere har holdt på med dette i mange år nå – har dere noen gode råd til de som sysler med planer om å starte sitt eget plateselskap i disse dager?

– Penga først, kommer det kontant fra begge. Det er selvsagt, man kan ikke ta for gitt at for eksempel enhver liten nettsjappe skal klare seg i disse dager. Så man man ha et system og drive ordentlig, uansett hvor lite selskap man har. Og man må være forsiktig med å budsjettere salgstall, en utgivelse bærer seg ikke automatisk. Det er viktig å ha god kontakt med distributøren og følge opp denne. Og kanskje det viktigste av alt: Ikke gi opp!

Jeg spurte om de to herrene kunne trekke frem noen utgivelser fra sin katalog, som de mente fortjente litt ekstra oppmerksomhet:

The Tables: Shady Whims & Obstacles
(POP7, 1992)
Hallo! Å si noe om den…. ehh.. kjøp den! Det er en plate med så knakende gode låter, tekster og deilige arrangementer at det ikke går an å beskrive. Den er innspilt på en 8-spors hjemme i bakgården i Schweigaardsgate, og at de har fått inn så mye er bare sinnssykt.

The Loch Ness Mouse: Flair For Darjeeling
(POP33, 1999)
Marius: “Jeg hørte på denne mens vi spilte inn plate selv, og den gjorde oss så oppgitte. Loch Ness Mouse lå alltid ett hakk foran oss. Det skrangler og går sine egne veier, og jeg hørte den på en dårlig kassett, men de lå uansett et hestehode foran oss.”

Watch Children: The Kinda Retarded Tapes
(POP19, EP 1995)
Helt sinnssykt rått, beinhard garasjerock på Perfect Pop. Dette er en skatt som de fleste burde oppdage – og de som har den sier akkurat det samme. Den ene låten er for øvrig å finne på samleren Bestrummed! Perfect Pop 1995 – 2001. Har ellers ikke hørt noe fra bandet, bortsett fra at de finnes et eller annet sted i Brooklyn.

The Beautiful People: Sedated Times EP/The Beautiful People
(PDR002/003, EP, 2004)
Marius: “Jeg husker første gang jeg hørte dette bandet live, spesielt “Every Day”. Alt er bra med den låta, til og med videoen er bra. Et band som går rett oppover, men som laget noen låter på disse to EPene som er blant de beste de noensinne kommer til å skrive. Også er det en fantastisk moral i bandet, de er utrolig fokuserte og står fram som et fiks ferdig band i en alder av 20!”

The Jessica Fletchers: Sorry About The Noise! E.P.
(POP34, EP, 2000)
Den låta er en klassiker, et vanvittig sterkt singlekutt og en hitlåt som ikke ble det. Platen solgte bra til å være en EP, men ikke massivt.

Tranen begynner å fylles opp av sine stamgjester. Det mørkner. Så tusler vi opp til Perfect Pops hovedkvarter i nærheten, for å høre på noe av den perfekte popmusikken vi har pratet om. Vi starter med Pussycats og 1-2-6 og avrunder med The Jessica Fletchers, og det slår meg at det er en rød tråd her:

Den heter Perfect Pop, og det er en fin ting å oppdage en hustrig novemberkveld i Oslo.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 24.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Jonas Fjeld: Konnerud, Kentucky

Jonas Fjeld er aktuell med utgivelsen Amerikabesøk i samarbeid med den amerikanske bluegrass-kvartetten Chatham County Line. Liveplaten er basert på fire konserter de gjorde sammen i Drammen julen 2005, og den har allerede rukket å motta stående ovasjoner fra et samlet pressekorps.

– Det som skjer mellom publikum og scene er helt ubetalelig. Livespilling gir en unik energi som jeg ikke er i nærheten av få til i et klinisk studio, forteller Jonas Fjeld.

Han trekker sammenligningen mellom Amerikabesøk og sitt forrige livealbum Nerven i min sang fra 1994:

– Det er den samme feelingen der også; en nerve i det jeg holder på med som kun skjer i kontakt med publikum. Det er noe helt eget med den lille nervøsiteten før jeg går på scenen, og det menneskelige aspektet over det hele. Det er en slags befrielse i dagens digitale verden der alt kan rettes på.

Det gjør ikke noe om folk spiller litt feil, det er menneskelig. Av og til bør ting værra som det er, selv om man har muligheten til å rette det opp med digitale hjelpemidler.

Vi snakker litt om årsakene til at Amerikabesøk har blitt så godt mottatt. Det har drysset pent med femmer og seksere fra kritikerstanden, og kanskje er det nettopp det ubehøvlete, det rå og spontane og den ekte musikkfølelsen og spillegleden som er noe av årsaken til dette. Et nylig lignende fenomen ble for eksempel Bruce Springsteen til del med sine tolkninger av Pete Seegers låter.

Glad og ydmyk Jonas Fjeld er uansett både fornøyd og ydmyk overfor alle godord som har blitt platen til del denne uken.

– Det er helt ubeskrivelig med all den gode kritikken, sier han ektefølt.

– Jeg visste jo at plata var god, og det har jeg vært sikker på helt siden jeg hørte opptakene. Det var jo ikke engang meningen at det skulle bli noe mer ut av disse konsertene, men da vi hørte gjennom i ettertid bestemte vi raskt at det skulle bli en liveplate. Jeg veldig glad for de gode kritikkene, kanskje mer enn noensinne. Jeg føler meg først og fremst veldig privilegert som kan holde på med dette etter 35 år.

Opptakene på Amerikabesøk er altså hentet fra fire julekonserter i Drammens Teater 2005. Årsaken til den lange utgivelsestiden forklarer Fjeld med at det hele krasjet litt med hans eget soloalbum Morrakvist som ble gitt ut i februar 2006.

Amerikabesøk består dels av Fjelds egne låter i bluegrass-drakt, dels mer tradisjonelt amerikansk materiale. Dette er ikke ukjent mark for Jonas Fjeld, som har en lang karriere bak seg med minst den ene foten i amerikansk tradisjonsmusikk.

Jonas Fjeld Band dro til Nashville allerede i 1977 for å spille inn vellykkede The Tennessee Tapes, sammen med blant andre Don Everly, Skeeter Davis og J. J. Cale. Fjelds andre soloplate Living For the Weekend fra 1982 ble også spilt inn i country-hovedstaden som i en periode på 80-tallet ble hans hjemby. Mest kjent er nok likevel trioen Danko/Fjeld/Andersen, med Rick Danko fra The Band som en tredel av medlemmene.

Jeg møter altså en musiker med lang fartstid i interessefeltet mellom det norske og det amerikanske. Selv tidfester han sin musikalske oppvåkning til 1958, da han som seksåring oppdaget Gene Autrys “Mr. And Mississippi”.

– Den låta satt bedre enn alle barnesangene jeg hadde lært, forteller Fjeld.

– Det var ei 78-plate som fatter’n hadde, og den rørte rett og slett ved noe inne i kroppen min. Dessverre smelta han plata om til skismøring, og den havna under hoppskia mine. Men de gikk i gjengjeld som ei kule, knegger han.

I 1993 snubler Fjeld tilfeldigvis over et eksemplar av den nevnte 78-plate på et bruktmarked i Fredrikstad, drømmen om å lage en bluegrass-plate tar igjen form og “Mr. And Mississippi” er naturlig nok åpningssporet på Amerikabesøk.

Jonas Fjeld har alltid vært opptatt av amerikansk tradisjonsmusikk, og under sitt opphold i Nashville stiftet han bekjentskap med tekstforfatteren Jim Sherraden, som også har blitt en av hans aller nærmeste venner.

Fjeld tok kontakt med Sherraden i 2005, med tanke på hjelp til å finne et velegnet bluegrass-band. Vennen foreslo raskt Raleigh, North Carolinas Chatham County Line. Vokalist/gitarist Dave Wilson beskriver henvendelsen fra nordmannen slik:

– We received an email from some guy in Norway who said that he was an artist, singer, and songwriter and had been doing that for the last 3 decades. (…) Being skeptical of all emails from overseas, we didn’t put too much stock into it but replied based on the fact that he said he had played in a band with Rick Danko.

– Samarbeidet med The Bands Rick Danko har nok vært heldig for meg når det gjelder å bli lagt merke til i Amerika, innrømmer han.

– Det har fungert som en døråpner, noe som har bidratt til at jeg i hvert fall blir hørt og ikke kastet i søppelhaugen med alle de andre demoene.

Jonas Fjeld og Chatham County Line hadde litt påfølgende e-postkontakt, og Fjeld sendte over helt nedstrippa materiale som de hørte gjennom. Selv om bandet ikke forstod et kvidder av de norske tekstene, tente de på låtenes natur og vakre karakter. Fjeld reiste dermed over til Raleigh og gikk gjennom materialet i løpet av et par hektiske dager. Lille juleaften 2005 ankom kvartetten Drammen, og kort tid etter stod de på scenen sammen. Spontanitet er dermed et naturlig stikkord for dette prosjektet.

– Det er slik denne formen er, det skal være litt rett på. I en setting uten ledninger dreier det seg mye om å høre hverandre, og det er igjen en opplevelse for publikum. I monitorverden er samspillet det første som blir skadelidende, i bluegrassen er det nettopp samspillet som er helt avgjørende.

Du befinner deg et sted mellom den norske og amerikanske musikktradisjonen. Hvordan vil du trekke linjer mellom disse, og er riktig å si at noe av ditt musikalske prosjekt har vært å forene nettopp disse to tradisjonene?

– Musikken vandrer, og den har også vandret fra Norge, via Irland og til USA der det har smeltet om til blant annet bluegrass. Når det gjelder meg så har jeg nok ikke hatt et direkte bevisst mål om å forene det norske og det amerikanske. For mitt vedkommende er det egentlig likegyldig hvor noe kommer fra. Når det gjelder disse romjulskonsertene mine, så foregikk fjorårets serie for eksempel i samarbeid med Kvarts og Kirsten Bråten Berg – altså norske folkemusikere. Det ble et annet uttrykk igjen. Men det er jo nettopp det som er så moro med musikk. På den ene siden gir det nytt liv i mine gamle låter, også synes jeg det er artig å gi noe av mitt til andre. Mer hokuspokus er det ikke, sier Fjeld med et smil.

Hva mener du samarbeidet har tilført ditt eget låtmateriale?

– Jeg synes egentlig jeg alltid har hatt en bluegrassfeeling i bånn, vedgår han.

– Jeg er jo først og fremst en høyrehåndsgitarist. Det er den jeg lager groove og kompet med. Det finnes bluegrass-musikere som kan spille de beste soloer, men det har jeg aldri gjort. Jeg greier det ikke. Jeg elsker å spille, men gitaren er for meg mest en klangfarge jeg bruker for å lure frem melodier.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 01.03.07, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Jon Faukstad: Professor med dansesko

Jon Faukstad er professor i trekkspill ved Norges musikkhøgskole, der han siden 1972 har vært leder for trekkspillutdanningen. Faukstad har samarbeidet med en rekke komponister opp gjennom årene, turnert både i inn- og utland og skrevet flere bøker.

På albumet Accordion Chamber tar Faukstad for seg kammermusikk skrevet for akkordeon, med et repertoar som strekker seg fra Olav Anton Thommessen og Håkon Berge til Sigmund Groven. Det er en plate som bryter eventuelle genrebarrierer som måtte eksistere mellom kunstmusikk og folkemusikk, og som understreker Jon Faukstads brobyggerrolle mellom de to musikkformene.

– Jeg skiller ikke mellom folkemusikk og annen type musikk. Det musikantiske er uavhengig av genre, og for egen del finner jeg glede i mange stilarter. Jeg er jo egentlig bare en enkel dansemusiker fra landet. Melodi og rytme er de bærende elementer i dansemusikken, og disse bør også gjennomsyre samtidsmusikken. Så jeg tenker vel egentlig på de samme grunnleggende tingene i all musikk.

– Men noe som slår meg, er hvor lite mange musikere faktisk kan om musikk utenfor sin egen genre, sier Faukstad.

Han sier at det ligger en misjoneringstrang bak prosjektet Accordion Chamber:

– Jeg ser et behov for å dokumentere og gjøre materialet tilgjengelig. I mange år har jeg jobbet med nyskrevet musikk, som det er mye arbeid å tilegne seg. Da er det utilfredsstillende å spille det noen få ganger, for at det så skal bli glemt. Det er utilfredsstillende å se på at det arbeidet man har lagt ned, ikke skal sette noen spor.

Han tror det eksisterer et behov for en plate som Accordion Chamber ute i verden, og understreker at målsetningen har vært å lage et raffinert kunstnerisk produkt, som samtidig er lyttervennlig.

Accordion Chamber er også et såkalt FoU-prosjekt, et forskning- og utviklingsprosjekt fra Norges Musikkhøyskole. CDen har innlagt datafiler med partiturer og stemmemateriale, og Magli Elster og Inger Hagerups tekster til Øystein Sommerfeldt sanger, er oversatt til engelsk.

– En del av jobben for oss som er ansatt ved NMH, er nemlig å drive slik FoU-arbeid. Det betyr at vi ikke bare skal undervise, men produsere litt mer enn bare undervisning. Klassisk musikk på mitt instrument er kommersielt ganske smalt, og det å trykke noe er en heller tvilsom økonomisk affære. Det er nesten så man får dårlig samvittighet av å ’prakke’ det på forlagene, sier Jon Faukstad med et smil.

– Instrumentet er ikke utbredt innenfor kunstmusikk, men det har entusiaster spredt over hele verden. Jeg vil forsøke å kanalisere plata til dem, og gi musikere mulighet å bruke musikken selv. Det er klart det er en høyere terskel for en musiker i f. eks Japan å ringe til Norge for å få tak i noter, enn det er å bare laste de direkte ned fra platen. Jeg har et håp om at dette faktisk skal bli brukt, og derfor har jeg kostet litt ekstra penger på dette, forteller Faukstad.

Hva la du til grunn for utvalget av komponister og stykker?

– Det var særlig to ting: Det skulle være god musikk, og jeg ville ha en stilistisk spredning. Man kan jo diskutere hva som går under begrepet ’samtidsmusikk’, men jeg ønsket å vise et bredt spekter, fra Thommessen til Groven.

Hvordan vil du gå frem for å nå ut til de rette kretser?

– I første omgang blir det ved å spre platen for omtale på nettsteder og i fagblad. Jeg har mottatt noe støtte fra Fond for lyd og bilde, og har tenkt å bruke noe av det på å sende den til relevante høyskolemiljøer. Øst-Europa og Asia er to spennende markeder der instrumentet står sterkt, ikke minst i Russland.

Det skyldes ikke bare en kulturell historie, men har også politiske røtter, sier professoren:

– Trekkspill har lange tradisjoner på høyskoler og konservatorier der borte. Kommunistene favoriserte trekkspill foran piano, både i Kina og i Sovjetunionen. Det ble ikke ansett for å være så borgerlig, humrer Faukstad.

Han kaller seg kanskje en ’enkel dansemusiker fra landet’, men det er nå en sannhet med moderasjoner. Aksenten vitner riktignok om bakgrunn fra Gudbrandsdalen, og det var her han startet sin karriere som spellemann, men Jon Faukstad er godt utdannet i sitt fag. Etter filologistudier ved Universitetet i Oslo, reiste han til Det kgl. danske Musikkonservatorium i København med professor Mogens Ellegaard som lærer, og ble faktisk hans første student på akkordeon. I 1972 ble Jon Faukstad statsprøvet musikkpedagog.

Mange lurer kanskje på hva som egentlig er forskjellen på trekkspill og akkordeon?

– Teknisk sett så er forklaringen ganske enkel. På et vanlig trekkspill har bass-siden et system med ferdigbygde akkorder, noe som er både praktisk og genialt for tradisjonell populærmusikk. For samtidsmusikk/klassisk er dette derimot ikke så anvendelig. På et akkordeon kan akkordmanualet gjøres om til et manual med enkelttoner. Dermed har man to uavhengige manualer og helt andre muligheter. På engelsk kaller man det free bass accordion.

Men det var også en kulturpolitisk strategi bak navneendringen, kan Faukstad fortelle:

– Det etablerte musikkliv har tradisjonelt hatt en arrogant holdning overfor trekkspill og trekkspillmusikk. Det har hatt en dårlig klang, og gjerne blitt sett på noe mindreverdig som brukes på bryggedans og den slags. Det føltes derfor nødvendig å finne et annet ord. Men akkordeon er jo et trekkspill, og jeg bruker de to ordene om hverandre.

Som professor på Musikkhøyskolen; hvordan er tilveksten av trekkspillere i Norge for tiden?

– Vi skulle ønsket bedre rekruttering. Instrumentet fremstår ikke som typisk ungdomskultur, og det er nok ikke førstevalget for ungdom som skal velge seg instrument. Det har heller ikke det støtteapparat som gjerne blir etablerte instrumenter som fiolin og piano til del. Og ikke har vi noe som tilsvarer korpsbevegelsen til å forestå rekrutteringen. Trekkspill er generelt lite synlig i media, og ganske ukjent for mange. Musikere som har vært på skolekonserter med trekkspill, forteller at alle blir veldig fascinert av instrumentet. Men mange av ungene har knapt sett det før!

Jon Faukstad blir engasjert når han snakker om trekkspillets kulturelle rolle i Norge, eller skal vi si den manglende kulturelle rollen dette instrumentet har hatt her i landet:

– Jeg ser det også som litt av et kall å fremheve trekkspillet som kulturfaktor. Det har vært SÅ oversett i Norge, sier han med ettertrykk.

– Felemusikken er dokumentert så til de grader, og mange skriver om kveding, felespill, munnharpe og langleik – men nesten ingen som har skrevet om trekkspill. Folk kommer rett og slett ikke på det, tror jeg.

Dessuten har det tradisjonelt vært sett på som ugress innad i folkemusikkmiljøet, mener Faukstad. Han minner om at det ikke er lenge siden dette var et gjengs syn i folkemusikkmiljøet, og trekker frem splittelsen av Landslaget for Spelemenn for bare 20 år siden som eksempel på dette.

Trekkspilleren uttrykte en gang at spilleglede er den mest sentrale drivkraften, trangen til å utrykke glede og underholde seg selv og andre:

’Grunnen til at vi i si tid byrja å spela var nettopp trongen til å uttrykke glede, for oss sjølve og til andre. Så la oss i vårt daglege kav med problemløysing, prestisje og ambisjonar om karriere, ikkje gløyme at musikk skal vera underholdning, uttrykk og glede.’

Bjørn Hammershaug
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 18.09.07, og gjengis her med velvillig tillatelse.

Støpt i messing: Intervju med Hild Sofie Tafjord

Hild Sofie Tafjord er kjent fra en rekke band og konstellasjoner, blant annet Fe-mail, SPUNK, Agrare og Trinacria. Nå er hun aktuell med sin første soloplate: Kama utgis på Lasse Marhaugs plateselskap Pica Disk, og er en sammenhengende koloss på 40 minutter som presenterer oss for en artist som med tydelig signatur langt på vei overskrider grensene mellom støy, improv, elektronika og moderne komposisjon.

Det er på tide å bli litt bedre kjent med den frittblåsende artisten fra havgapet. Vi setter oss ned rett før hun skal på scenen sammen med saksofonist Ketil Møster på Mono i Oslo sentrum.

Way out west
Hild Sofie Tafjord kommer fra Langevåg på Sula og fra det som trygt kan kalles en musikalsk familie. Oppveksten påvirket da også tidlig hennes veivalg som musiker:

– Jeg kommer fra et miljø der musikk var en naturlig komponent i tilværelsen. Sula er en øy med sterke kunstneriske tradisjoner, så musikk var en stor del av oppveksten min. Det å ha musikk som livsvei var i min bevissthet noe som var mulig, på like linje med for eksempel å bli lege eller fisker, sier en småforkjølet Tafjord.

Hva hørte du selv på da du vokste opp?

– Det gikk i alt fra pop og country til metall og klassisk, jeg hørte på mye forskjellig i ulike faser av oppveksten. Men etter hvert var det jazz jeg lyttet mest på, og jeg ble tidlig interessert i improvisasjonsmusikk via avantgardejazzen.

Tafjord understreker viktigheten av at unge folk får tilgang på live-opplevelser av musikk også utenfor hovedstrømmen, og for hennes del opplevde hun et par skjellsettende konserter som 17-åring på Moldejazz:

– Jeg så blant andre John Zorns Naked City og Evan Parker solo. Begge konsertene fortalte om andre måte å bygge lyd og andre måte å uttrykke seg på. Det var noe overraskende, nytt og vedvarende kompromissløst, med en sterk energi som tiltale meg veldig, sier Tafjord som i januar skal dele scene med nettopp Evan Parker i Vancouver.

– Da jeg flyttet til Oslo i 1994 gikk jeg på konserter hele tiden, og fikk med meg det meste som skjedde på jazzscenen.

Lyden av messing
Når begynte du å tilnærme deg improv og støymusikk?

– Jeg begynte vel å improvisere på hornet i 14-årsalderen. I begynnelsen spilte jeg mest blues og standardjazz. Da jeg startet på Toneheim folkehøyskole utenfor Hamar møtte jeg Maja Ratkje, og vi sang og spilte tradlåter, ler Tafjord, og legger til:

– Allerede der begynte vi å radbrekke materialet, leke med klanger og teksturer for å finne andre kvaliteter i det. Det er et samarbeid som i årenes løp har tatt mange ulike former i SPUNK, Fe-mail, Agrare og Trinacria. SPUNK som Lene Grenager, Maja og Kristin Andersen har vært et utrolig viktig arnested for meg.

Andre sentrale konstellasjoner er blant andre Slinger, Lemur og Unni Løvlid Ensemble.

Du var den første med eksamen i valthorn fra jazzlinja på NMH med fordypning i improvisasjon. Hvorfor valgte du akkurat dette instrumentet?

– Messinglyden ble jo ganske fort støpt inn i systemet på grunn av slekta. Det går ikke akkurat inflasjon i bruken av horn på mitt felt, så jeg skjønner godt at du spør, smiler Tafjord.

– Det var noe med lyden og varmen i valthornet som tiltrakk meg tidlig. Jeg er laget slik at jeg må kunne påvirke det jeg gjør i ustrakt grad, kommunisere, forme og skape. Så det ble naturlig at improvisasjon ble hovedfokus etter hvert.

Tilstede i øyeblikket
Du har spilt med blant andre Zeena Parkins, Fred Frith, Birchville Cat Motel, Wolf Eyes, Ikue Mori og Matmos – for å nevne noen.

Hvordan nullstiller du deg mellom alle de ulike prosjektene du er involvert i og hvilke utfordringer er det å forholdes seg til så mange ulike konstellasjoner?

– For mitt vedkommende har det vært viktig med en blanding av å spille i faste ensembler over lengre tid og å søke øyeblikksmøter med andre musikere og kunstnere. De faste konstellasjonene gir mulighet til å arbeide i dybden med musikkens uttrykk og kommunikasjonsformene rundt det. Når man spiller med folk en ikke vanligvis spiller med, settes man inn i en ny sammenheng og språket blir gjort levende på andre måter. Man blir gradvis mer trent i å behandle et materialet som oppstår der og da.

Tafjord tar en liten pause, nipper forsiktig til glasset og tenker seg litt om, før hun fortsetter:

– Det er et finstilt apparat, og det handler mye om å være tilstede i øyeblikket, og forvalte situasjonen med initiativ og varhet. Det krever en stor grad av åpenhet og fasthet på samme tid, sier hun.

– Det er jo forskjellig for hver gang, men man har med seg et redskapssett og erfaringer. Det blir litt som å ha et språk; det er de som prater som bestemmer innholdet i samtalen, som skaper kommunikasjon og form som ikke er planlagt på forhånd

Lydanarkist
Forholdet mellom live og plate kan være noe krevende, i hvert fall som improvisasjonsmusiker som lever i øyeblikket. Hvordan løses dette så det fungerer på plate? Jeg spør med bakgrunn i for eksempel Blixter Toad som virker å være ganske planmessig arrangert.

– De fleste platene jeg har vært med på å lage er basert på liveopptak fra konsert eller studio, som av og til utsettes for et nøye komposisjonsetterarbeid. Plateformatet er noe annet enn en konsert hvor musikken oppleves i sammenheng med flere faktorer; rommet, andre mennesker, lys, lukt… Ikke minst er kommunikasjonen mellom publikum og utøvere viktig. Derfor kan man forholde seg til det å lage en plate som en annerledes lyttesituasjon.

Jeg tror du en gang uttalte at du har et ’ganske anarkistisk forhold til lyd’. Kan du utdype det?

– He-he, det ble vel sagt om SPUNK en gang i tiden tror jeg. Ja, jeg mener at hvilken som helst lyd kan brukes som byggestein i musikk, hvis den har en karakter som man vil ha. Hornet mitt blir ofte prosessert og forvrengt noen ganger til det ugjenkjennelige for å få en annen karakter.

Vedvarende droner
Og nå har du hatt muligheten til å gjøre akkurat som du vil på din første rene soloplate, Kama. Hvilke tanker hadde du rundt tilblivelsen av denne?

– Det var Lasse Marhaug som tok kontakt med meg, i forbindelse med at han har startet en ny etikett. På Kama har jeg konsentrert meg om den delen av uttrykket mitt som handler om det vedvarende, og har laget ett, sammenhengende stykke musikk på 41 minutter. Jeg har jobbet mye med droner i det siste, og ønsket å forme lange strømninger i flere lag; aktive, kontemplative og meditative.

Tafjord forteller at hun har gått med dette stykket i magen en god stund, men at det først var nå hun hadde tid og lyst til å få det ut.

– Jeg startet i stua med å spille inn ett lag horn, og bygde på med til sammen 14 spor oppå hverandre med og uten liveeffekter. Med det som basis utviklet og komponerte jeg stykket over et halvt års tid innimellom andre slag. Grunnmuren på Kama er veldig spilt, og den er i stor grad basert på hornet som lydkilde.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 06.11.2007 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

I Lucifers Skygge: Intervju med Madrugada

Vi befinner oss dypt under gatenivå på Oslos østkant. Inne i et industrielt kompleks, bak en anonym ståldør, ned skitne trapper og gjennom mørke korridorer. Her ligger Madrugadas lydstudio og øvingsrom. Jeg møter Sivert Høyem og Frode Jacobsen på hjemmebane, rett før det offisielle slippet av deres femte studioalbum: Helt enkelt titulert Madrugada.

Agnellos metode
Madrugada ble til i samarbeid med John Agnello, som har jobbet med blant andre Mark Lanegan, Patti Smith, Son Volt, Dinosaur Jr – og på Madrugadas to første utgivelser. Han er en meget erfaren studiotekniker som de først kom i kontakt med gjennom Steve Wynn (fra The Dream Syndicate) og som har sitt eget Watermusic studio i Hoboken, et steinkast fra Manhattan.

Agnello fanget mye av Madrugadas uttrykk på deres to første plater; det høyreiste og alvorlige, truende storhet og kraftfull åpenhet. Bandets essens er dypt rotfestet i amerikansk musikktradisjon – fra gammel blues til den alternative rocken på 80- og 90-tallet. De har aldri vært synlig opptatt av modernitet og hipness-faktor, men ved å føye seg inn i en rik tradisjon har de skapt sitt eget uttrykk på pilarene til Cave, Cash, Cohen og Cramps – for å holde oss til bare én bokstav i deres alfabet.

– Grunnen til at vi dro tilbake til Agnello er at det er han som har forstått seg best på oss, tolket oss best kan du si, sier Sivert Høyem.

No fillers
Hva var utgangspunktet deres for å lage denne platen? Hva ønsket dere å ende opp med denne gangen?

– Vi ønsket rett og slett å gjøre noe som var bedre enn alt det tidligere vi har gjort. Det ene blir en reaksjon på det andre, og nå ville vi først og fremst bort fra det polerte uttrykket.

For mens Grit (2002) er en skitten leksjon i ubehøvlet rock’n’roll, er The Deep End (2005) en mer gjennomprodusert og finpusset affære under produksjonsledelsen til George Drakoulias. Platen endte som en hit på listene, men California-oppholdet ble på mange måter også en prøvelse for Madrugada, ikke minst i forhold til Drakoulias’ studiometoder:

– Robert var en veldig spontan gitarist, og når han fikk beskjed om å sette seg ned i studio en hel uke i strekk for å arbeide med detaljer så ble han sittende å klø seg i hodet, humrer Frode Jacobsen, og fortsetter:

– Vi har alltid synes at vi har fått til kulere ting live enn på skive.

De to forteller at de hadde øvd en del i forkant av reisen over, men uten å ha noen klart definert forhåndsplan. ’Vi ønsket å dyppe tåa litt i vannet og se hvor det bar’ som de uttrykker det. Det viste seg å bære ganske så bra, for de kom tilbake til Norge med en så godt som ferdig plate.

Høyem: – Vi ønsket å lage en skive uten ’fillers’, uten overflødige låter. Vi ville spille den inn live denne gangen, men hadde ingen stor intensjon utover det. Man trenger ikke en agenda, og om den er der så trenger den i hvert fall ikke å være uttalt.

Hvordan ser dere nå i etterkant på det ferdige resultatet?

– Det er en floskel, men vi mener dette er den beste platen vi har laget. Den har en mørk, litt ’stygg’ lyd, som vi er glad i, og det er en plate uten noe gimmick – den høres ut som oss. Jeg liker veldig godt det store, mørke rommet, den svære romklangen som også har noe ’dirty’ over seg.

Our time won’t live that long
Madrugada ble i sin helhet skrevet og laget før – men gitt ut etter – et sentralt bandmedlem gikk bort. Robert S. Burås ble som kjent funnet død i sin leilighet 12. juli i 2007. Da var låtene og innspillingene allerede ferdige. Men dødsfallet betyr likevel at utgivelsen og dens innhold, både tekstene og uttrykket, vil bli tillagt en annet mening, leses på en spesiell måte og settes inn i en annen kontekst enn det bandet opprinnelig tilla materialet.

Dette er refleksjoner som både Jacobsen og Høyem naturlig nok er bevisste på.

– Når vi slipper plata er den på en måte ikke vår lengre, og folk får nå tolke den som de vil. Men det blir veldig feil hvis Roberts bortgang skal overskygge musikken. Dette skal ikke være noen sørgemarsj, og det er det siste Robert hadde ønsket selv. For ham betydde musikken alt. Men det er klart, alt har forandret seg. For vår del forsøker vi å konsentrere oss om noe annet enn det tragiske.

I hvor stor grad har bortgangen til Robert Burås preget det ferdige resultatet og måten dere har jobbet frem platen på?

– Robert er ikke her lengre nå, men han er med på alle låtene. Når det gjelder platen har vi jobbet en god del med den i ettertid, mye ble lagt til, men det meste tatt bort igjen. Det er i første rekke Mikael Lindqvists orgel- og pianoarbeid som står igjen fra det vi gjorde i etterkant.

Dere har lagt den tungt symbolladde ”Our Time Won’t Live That Long” til slutt. I ettertid står den som nærmest skremmende profetisk der Robert Burås tar mikrofonen og starter med å synge: ’Don’t know when they put me in the ground…’

Hvorfor valgte dere å plassere denne som avslutning?

– Den låten er et klart og verdig punktum, og egentlig var det ikke noe annet sted å sette denne på platen. Dessuten fikk Robert siste ord, og det ville han likt godt, sier Høyem som forteller at han fremdeles synes det er ubehagelig å høre på denne.

Livet går videre
Hvordan ser dere på framtiden for Madrugada?

– Vi skal i hvert fall ikke utelukke at vi gjør noe mer selv om Robert nå er borte. Det er musikk som er livet vårt, og vi kan ikke bare slutte med det. Det er litt tidlig å si noe konkret om hva som skjer, men livene går videre også for oss som er igjen, det er det viktig å huske på. Vi har lagt ned 12-13 år av livet vårt på Madrugada, og gir oss ikke så lett. Om nødvendig skal vi holde på bare på trass, ler Høyem, som også sier at han heller ikke ser for seg et Madrugada uten Burås.

Det kan være tvetydighet å spore i fremtidsplanene til Høyem/Jacobsen når det gjelder Madrugadas videre skjebne, men ikke nedstemt resignasjon. De har mistet et sentralt medlem i bandet, og enda viktigere, en god og nær venn gjennom hele livet, men sorgen over tapet virker ikke hemmende. Det er som de har vendt blikket fremover igjen, og om ikke utsikten er helt klar så er kursen staket.

– Vi har masse ting liggende overalt, så vi skal i hvert fall begynne å restaurere gamle datamaskiner og samle sammen gammelt låtmateriale, så får vi se hva det blir ut av det, sier Høyem.

Rather travel in a ditch
Robert Burås sa i et intervju tidlig i bandets karriere: ’Vi vil heller være et litt mindre band som kan leve av musikk over lengre tid enn å bli store stjerner’, og siterte Neil Young: ’Rather travel in a ditch’. Hvordan betrakter dere Madrugadas livsløp i dette perspektivet?

– Vi har hatt suksess, og med The Deep End fikk vi også mulighet til å leve av musikken. Vi ble ikke rike, men vi kunne gjøre det vi hadde mest lyst til. Men det har vært en humpete vei, og vi har ikke akkurat gått rett for gullmedaljen. Vi er ekstremt kritiske til oss selv, og har aldri helt forstått artister som tar helt av på gode kritikker og salgstall.

Men er dere fremdeles spent på mottagelsen den nye platen får?

– Jeg er veldig stolt av denne platen, og man blir litt mindre touchy når man er fornøyd med noe, sier Høyem.

– Men ja, jeg er veldig spent. Det blir jo ingen neste sjanse.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.01.2008 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Stemmen Fra Mørket: Runhild Gammelsæter

Seattle, tidlig på 90-tallet: Den blomstrende byen på nordvestkysten av USA blir plutselig musikalsk sentrum for en hel verden. Band som Alice In Chains, Soundgarden og ikke minst Nirvana tar steget opp fra garasje og kjeller til gullplater og stadionkonserter. Grungen vokste raskt fra å være et lokalt kaffebar-fenomen på den regnfulle vestkysten til å bli klodens mest omfattende hipster-pakke siden punken.

Og hit kom Runhild Gammelsæter som 13-åring, fra på langt nær like hippe Holmestrand, og havnet rett inn i grungens hovedstad. Det måtte nesten gå som det gikk.

– Jeg husker den tiden veldig godt, sier Gammelsæter. Vi har benket oss ned over en kaffe på Mono for å prate om fortiden – og om nåtiden.

– Jeg husker for eksempel at jeg fikk tak i Nirvanas Bleach på opptakskassett, som jo var selve ’grungefødselen’. Jeg elsket også Earth, og det samme gjorde kompisene mine, Steve og Greg.

Steve kjennes bedre som Stephen O’Malley, Greg er den litt eldre Greg Anderson (kjent fra Engine Kid), begge fra norsk-dominerte Ballard, rett utenfor Seattle. De er ikke uvesentlige skikkelser innen moderne og eksperimentell tungrock de siste 10-15 årene. Mer om dem senere.

Den unge jenta ble raskt oppslukt i byens mildt sagt vitale musikkscene. Favorittene på den tiden var metall-bandet Carcass. Som 15-åring klarte Gammelsæter og bestekompisen O’Malley å snike seg inn på klubben Rock Candy for å se yndlingene.

– Vi måtte snike oss backstage sammen med bandet, som tok med oss inn i klubben og plasserte oss helt foran scenen. Vi fikk beskjed om å stå helt i ro, for hvis vaktene så oss var det rett ut, smiler Gammelsæter i dag.

– Carcass var veldig viktige for meg på den tiden – og sammen med Napalm Death, Cathedral og Grave – de store favorittene.

Da Gammelsæter var 17 år dro foreldrene hjem etter endt jobboppdrag. Hun bestemte seg for å bli igjen i Seattle – og i tilsynelatende likhet med de fleste jevnaldrende bysbarn på den tiden, ble musikken stadig mer viktig. Inspirasjonen fra både den lokale grungescenen og svartmetall ble to vesentlige kilder for det som skulle bli det første bandprosjektet til Gammelsæter, O’Malley og Anderson.

– Det var et helt suverent år. Jeg var cirka 18, hadde egen kåk i University District, med to sofaer hvor Greg og Steve sov hver natt.

Begge var fascinert av norsk kultur og språk, ikke minst O’Malley som dyrket sin store interesse for norsk svartmetall.

– Han er grafisk designer og drev på den tiden den suksessfulle fanzinen Descent, som handlet om norsk black metal. Jeg ble en slags kontaktperson mellom blekka og band som helst ikke ville gjøre engelske intervjuer. Jeg gjorde telefonintervjuer med for eksempel Enslaved og Satyricon, som jeg oversatt til Steve. Han fikk tak i mye eksklusive intervjuer på den tiden!

De fant et slitent lokale nede ved havnen i Seattle, i likhet med en rekke andre lokale artister, der de startet å øve. – Vi øvde med veldig lite og tjuvlånte stort sett utstyr, ler Gammelsæter.

De kalte seg Thorr’s Hammer, der den norske studinen ble vokalist. Hun gjorde seg raskt bemerket med en svært så voldsom stemmeprakt gjemt bak det fagre utseendet.

– Jeg hørte på Carcass og prøvde å synge til, og plutselig fikk jeg til den ’growlingen’ med stemmen min. Mange reagerte på den, særlig guttene synes det var en skikkelig kuriositet, flirer hun.

Med Gammelsæters norske tekster og gutturale skrik frontet hun et band som fikk Black Sabbath til å virke som tyggegummi-pop, og som vakte berettiget oppmerksomhet i progressive metal-kretser.

– Thorr’s Hammer var et veldig kortvarig prosjekt. Vi snylta oss inn på et par konserter i Seattle under dekke av å være mer etablerte enn sant var. Jeg var jo bare 17 år og måtte snike meg inn i klubbene.

Det finnes ett opptak av Thorr’s Hammer live, der Gammelsæter til stadighet løfter hånden sin på et litt merkelig vis. Det er ikke et okkult rituale:

– Jeg kunne ikke tekstene noe særlig, og hadde skrevet de nedover armen min, ler hun.

Thorr’s Hammer spilte inn platen sin på fem timer, rett inn på én DAT-tape og fikk gitt det ut på kassett. Det kunne blitt starten på en karriere som artist for Gammelsæter – men hun ville det annerledes. Seks uker, to konserter og en plateinnspilling senere var bandet historie.

– Det dreide seg jo om de store livsvalgene. Thorr’s Hammer tok litt av i denne perioden, og de andre i bandet ville ut på turné, mens jeg helst ville bli forsker. Da jeg kom inn på UiO valgte jeg Norge og jobbkarriere fremfor musikken. Etter 5 år i USA var jeg egentlig klar for å reise hjem.

Det er ikke et valg hun angrer på i dag:

– Jeg ville blitt helt ødelagt av et liv i turnébussen. Dessuten har jeg alltid vært slik at skal jeg gjøre noe, så skal jeg gjøre det skikkelig.

Runhild Gammelsæter (runhild.org)

Runhild Gammelsæter (runhild.org)

Det skulle gå 12 år før Runhild Gammelsæter igjen skal opptre offentlig. Det skjer i New York senere i høst. Men først må vi snakke litt om årene i mellom. For hun deltok på én plate i mellomtiden – og igjen er vennene Stephen O’Malley og Greg Anderson i sentrum.

Etter at Thorr’s Hammer gikk i vasken flyttet de to fra Seattle til Los Angeles. O’Malley har fortsatt sin karriere som grafisk designer. Han er for eksempel den faste designeren til Misanthropy records, og står bak plateomslag til blant andre Burzum og Emperor. Anderson startet etiketten Southern Lord, og den første utgivelsen der var Thorr’s Hammer. Southern Lord har med årene blitt et nøkkelselskap spesialisert på doom og nyskapende tungrock.

Men mest kjent er de for utforskende og eksperimentelle Sunn O))), Anderson/O’Malleys verktøy for ’sub-soniske gitardroner’. De har fått en veldig stor tilhengerskare med sin ekstremt tunge og saktegående rock, som er en videreføring av Thorr’s Hammer uten vokal og nærmest et slags hyllestband for gudfedrene i Earth. De samarbeider gjerne på kryss av genre, og partnere inkluderer Attila Csihar (Mayhem), Oren Ambarchi, Julian Cope – og Runhild Gammelsæter.

På Sunns White1 fra 2003 kommer hun plutselig frem fra mørket for en liten visitt og synger ”Eg heiter Håvard Hedde”. Det krever vel en liten forklaring.

– Ok, nå skal du få en liten skandalehistorie, smiler Gammelsæter:
– Jeg var i USA på ferie, og ble med Steve og Greg i studio i Portland, Oregon for å gjøre en del vokallyder. Jeg ble også invitert med på konserten deres der, og nærmest kastet opp på scenen for å gjøre en intro. Jeg sang ”Håvard Hedde” etter hukommelsen. De guttene der tar selvsagt opp alt på bånd, og da jeg mottok et eksemplar av White 1 fikk jeg helt sjokk over at de hadde brukt nettopp det opptaket på den ferdige platen.

Gammelsæter er lattermild over episoden i dag, men synes ikke det var spesielt morsomt å høre igjen det opptaket:

– Det var jo helt sykt, og jeg hadde bare lyst til å gråte. Det som ikke kommer fram så godt er jo alle duo-opptakene jeg gjør på platen sammen med Joe Preston (Earth). Det er mye rare pustelyder gjemt i bakgrunnen på den platen, ler hun.

Med unntak av White1 har ikke Runhild Gammelsæter gjort noen offentlige musikalske opptredener siden Thorr’s Hammer midt på 90-tallet. Hun har skaffet seg sin doktorgrad og er i dag ansatt på Blindern som anerkjent forsker på signalstoffer og sukkersyke.

Men skjebnen ville ikke at hun skulle forsvinne helt fra musikkbransjen. I disse dager er hun aktuell med ny plate, denne gangen et samarbeid med James Plotkin under navnet Khlyst. Plotkin er en dreven musiker med bakgrunn innen eksperimentell tungrock, kjent fra blant annet OLD og Khanate, sammen med tidligere nevnte Stephen O’Malley.

Det virker betimelig å spørre om bakgrunnen for at Runhild Gammelsæter igjen er aktuell plateartist.

– Jeg kjenner James gjennom Steve, og har hengt litt med begge når jeg har vært på forskertreff i New York. Han liker å jobbe med forskjellige folk, og denne gangen hadde han rett og slett lyst på en kvinnelig vokalist.

– Man trenger ikke bare gjøre en ting i livet, reflekterer hun. – Det er utrolig givende å bidra på plate igjen, og vise at man kan hvis man vil.
Plotkin ønsket å fokusere på på atmosfæren i vokalen, mer enn på innholdet, og krevde i første rekke norske tekster.

– Han betrakter stemmen mest som et eget instrument som inngår i musikken.

Hun tar denne gangen i bruk et bredere repertoar enn i Thorr’s Hammer, og nevner i tillegg til growling, både rene skrik og messing, som er produsert i mange lag for å skape en spesiell fyldig effekt.

– Mitt talent som sangerinne er ikke så versatilt, innrømmer hun: – Jeg har noen særegne trekk, særlig når det gjelder å bruke kraft. Jeg kan bidra litt med den stemmen, men ikke nok til å gjøre en karriere ut av det. Til det har jeg for stor respekt for faget. Men jeg har i hvert fall ikke vannet ut min greie, legger hun til med et smil.

Gammelsæter legger mye vekt på spontanitet når det gjelder sitt eget uttrykk, og trekker spesielt fram Diamanda Galás’ sterke stemme som en viktig inspirasjon.

– Jeg er mer opptatt av kraft enn tone. Jenter skal jo helst bare hviskesynge – de må slutte med det. For min del dreier det seg mye om å våge, våge å skrike og improvisere. Det gir det hele et mer preg av performance enn musikk, kan man vel si.

Samarbeidet har vært en lang prosess mellom Plotkin og Gammelsæter. Vokalisten forteller:

– Jeg skrev først tekster på norsk basert på en felles plattform vi hadde blitt enige om, oversatte disse og sendte over til New York, der James lagde musikken. Vi møttes i studio og gjorde ting helt spontant, før vi til slutt mikset og trikset det hele sammen. Selv om man bruker spontanitet er det nødvendig med et utgangspunkt for å improvisere.

Khlyst var i utgangspunktet ikke planlagt som et band, og Gammelsæter sier hun ble oppgradert fra å være gjestevokalist, til at det ble et duo-prosjekt, som plateselskapet Hydrahead til slutt ønsket å presentere som et fullverdig band.

Opptak ble sendt over dammen gjennom programmet q-base, og tok gradvis form. Mye av vokalen er lagt på hjemme hos Gammelsæter, der kjæresten Jørgen Munkeby har sitt eget hjemmestudio.

– Jeg tilbrakte mye tid i stuen der jeg hylte av alle krefter. Naboen virket lettere forskrekket i den perioden, smiler hun.

Plateselskapet beskriver det ferdige innholdet på følgende fargerike måte:

Chaos Is My Name is like waking up in the basement hospital of Jacob’s Ladder only to realize that the permanently disfiguring abuse you’re about to endure has already taken place. The rest of your brief, excruciating life will be spent as a hideously deformed flesh puppet, flailing helplessly under the high-pitched whine of various torture devices and experimental dental equipment, while Seraphim sing in the distance, never once offering you their hand.

Det var da voldsomt. Hva er det vi egentlig serveres her?

– Det finnes nok enkelte likhetstrekk til Sunn. James har laget noen riktig så kule greier basert mye rundt rumlende instrumentering. Han bruker få instrumenter men mye lyd, og er opptatt av atmosfæriske stemninger skapt gjennom ulike lydbølger.

Gammelsæter trekker fram psykologen Carl Jung og hans skyggekonsept i forståelsen av både vokal og tekster.

– Det er et subtilt psykologisk preg her som kan knyttes til Jung, men også Aleister Crowley, i det hele tatt en god del småting som er satt sammen til en god Khlyst-suppe, ler hun.

Og hvor kommer navnet til denne suppen fra?

– Khlyst var en hedensk russisk sekt som blant annet Rasputin visstnok var med i. De baserte seg på orgier, tungetaler og tung drikking av vodka.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 20.10.2006