Smått & Godt: Dead Letter

– Det hele begynte med at en gjeng undergrunnsmusikanter i Trondheim gikk sammen for å lage en alternativ synliggjøringskanal gjennom navnet Trondheim Hardcore, forteller Thomas Ryjord om oppstarten av plateselskapet Dead Letter.

– Vi var ganske mange som organiserte konserter på pønkhuset UFFA, drev nettfanzine og distribuerte skiver. Vi arrangerte også et par festivaler med ymse innhold. Etterhvert kom lysten for å gi ut skiver, og noen av oss bestemte seg for å danne kollektivet Dead Letter Records. Samtidig ble jeg spurt om å bli manager for Johndoe, og ettersom det ikke var noen interesse fra den øvrige bransjen, var det klart for vår første utgivelse: Rastløs Rock’n’roll i september 2002.

I årene som har gått etter denne førsteplaten, har Dead Letter gitt ut skiver med blant andre Silence the Foe, Desperado, Rest Of My Life og Youth Pictures Of Florence Henderson. Hvordan vil du beskrive selskapets profil?

– Når jeg dro Johndoe inn i greia, så ble nok takhøyden for stor for en del av de som sverget mer til den mer tradisjonelle hardcore-skolen. Vi ble færre som jobbet sammen, men det var likevel en løs og fin greie som inkluderte mange. På den tiden var det også mange band å jobbe med, og hele strukturen de to første årene var at bandene jobbet selv med en del hjelp fra selskapet.

Artistene beholdt alle inntekten selv. Ingen kontrakter ble skrevet og folk kunne komme og gå som de ville, forteller Ryjord om denne perioden. De involverte i Dead Letter de er også involvert i artistvirksomhet på andre områder:

– Vi har jobbet med mye forskjellige band, og vi gjør også mye annet enn å gi ut skiver. Vi booker turneer, setter opp konserter i Trondheim, distribuerer andre sine skiver, lager buttons og holder kurs. Så egentlig gjør vi det samme som vi begynte med. Bare i litt større omfang.

Hvilke kvaliteter ser dere etter når dere satser på et band?

– Det blir nok litt lokal fokus for vår del, og basert på folk vi har et godt forhold til. For å selge plater på vår måte, må bandet være flinke i å spille siden vi ikke har råd til å kjøpe oss så mye oppmerksomhet gjennom annonsering. Siden dette mest er en hobbygreie, handler det mye om å jobbe med ting man liker og har tro på selv. Det mest gøyale er når en er på konsert og innser etter første anslag at dette er noe en virkelig har lyst til å gi ut. Ingen band blir verdensmestere bare fordi det står det i presseskrivene deres. Man blir oppmerksomme på band gjennom promopakker, men ingenting slår følelsen i å snuble over et herlig band på konsert, sier Ryjord.

DIY
Dere kan vel sies å tilhøre en DIY-tradisjon. Er en slik ’gjør det sjøl’-attityd viktig i forhold til det dere driver med?

– Det har alltid vært det som har ligget til grunn for at vi ville jobbe med dette. Trondheim er langt fra hovedstaden, og bransjen er ikke like til stede og frampå som i Oslo. Her må man trå til selv hvis man skal oppnå noe. Men samtidig er det et vanvittig godt musikkmiljø i Trondheim, og publikum er svært entusiastiske. Når du i tillegg har Norges beste scene for alternativ musikk som hjemmebane er det et greit utgangspunkt: UFFA er en veldig bra plass for unge mennesker som har lyst å gjøre noe. Der får man holdningene inn med morsmelken. Man gjør ikke ting på egenhånd fordi det er eneste alternativ, men fordi det funker veldig bra, sier Ryjord.

Et band som skiller seg litt ut i en katalog som så langt er preget av screamo/emo/punk er det instrumentale post-rockbandet Youth Pictures Of Florence Henderson, som har mer til felles med band som Explosions In The Sky, Mogwai og Sigur Ros. Hvordan ble dette samarbeidet til?

– Det var et helt naturlig fordi Morfar fra Youth Pictures… faktisk var med å starte opp Dead Letter Records, da som trommis i Rest Of My Life. Plata til Youth Pictures… er for øvrig et samarbeid mellom How is Annie Records og oss. Jeg synes utgivelsen er helt fantastisk, alt fra coverdesignen til musikken. Vi gir gjerne ut flere slike band. Om de finnes, sier Ryjord.

$$$
Hvordan er de økonomiske premissene for et lite selskap i Norge i dag?

– En ting jeg synes er ille er at vi faller utenom de fleste nasjonale støtteordninger. Det er litt ironisk at det er de små selskapene og de uavhengige aktørene som må jobbe mest etter kapitalismens prinsipper. En skulle tro at de fire store plateselskapene hadde nok spenn til at de ikke trenger penger av velferdsstaten Norge til å promotere sine plater, emner Ryjord.

Ryjord er engasjert i forhold til spørsmål rundt de økonomiske vilkårene til mindre plateselskaper vs. de store. Han fortsetter:

– Først får de støtte av Kulturrådet til å spille inn skive, så får de støtte til å promotere plata av Fond for lyd og bilde, før Rikskonsertene hiver en neve dollars på bordet for overdådige turneproduksjoner. Platesalg og publikumsoppmøte er ikke så veldig viktig. På den annen side, de må bare drive på. Vi har lært oss å være omtenksomme med pengebruken, og får mye ut av lite. Det er viktig å sette krav til aktører som kommer inn når bandet er i en ferdigklekket fase. Hvis ikke blir det bare som et veldig kostbart banklån å ha platekontrakt.

Lille Norge
Merker du andre utfordringer ved det å drive en liten label i Norge?

– Norge er et ganske lite land, og det er få byer som har et etablert nisjemiljø. Ting går ikke på skinner i oppstartsfasen. Band i andre land vokser fortere, og mange holder seg på samme lille selskap hele veien. Her tror jeg mange blir utålmodige fordi det er lite kjøtt på beinet. Og da ender små selskap ofte opp som talentklekkerier for de store selskapene. I for eksempel Sverige har man et gedigent nettverk av små selskap som har relativt store markedsandeler og godt omdømme. I Norge dør de fleste ut når man blir så gammel at man må begynne å tenke på inntekt. Så det gjelder å posisjonere seg, og finne gode samarbeidspartnere som kan være med å trekke lasset for å skape et godt miljø, sier Ryjord.

Er det noen plateselskap dere ser opp til, eller har som ”forbilder”?

– Det er jo sjarmerende å høre om at SST pakket og sendte ut over 60 000 skiver selv rundt om i verden. Dischord har drevet i over 20 år på samme modell. Men det er i USA, hvor det koster 7 kroner å trykke opp ei t-skjorte mens du fremdeles kan selge den for hundre spenn uten å være kjip mot publikummet ditt. Norge er et for lite til at man kan drive på samme måte, og det er dyrt å produsere ting i små opplag. Da blir det enten mer hobby eller at man må fire på prinsippene. Jeg har alltid syntes at det tradisjonelle hardcoremiljøet ofte er litt vel snusfornuftig, så jeg vil ikke kalle de forbilder. Men jeg har veldig stor respekt for det folk setter i gang og brenner for, sier Ryjord.

Enkelte har hevdet at det er liten interesse i miljøet når det gjelder å stille opp på giger i Oslo, både når norske og utenlandske band spiller, hvordan er dette i Trondheim?

– Publikum i Trondheim er egentlig ganske flinke, så lenge folk har fått muligheten til å sjekke ut bandet på en eller annen måte, svarer Ryjord.

– Det er merkbart at det er vanskelig å trekke masse folk i Oslo i sammenligning med mindre norske byer, men på samme måte er det alltid mer folk når vi spiller på småstedene i Tyskland, enn når vi spiller i store byer som for eksempel Berlin. Det jeg tror Oslo mangler er de litt mer helstøpte plassene som leverer en pakke kveld etter kveld. Det er lite forutsigbarhet og mønster i de ulike plassene, og publikum må forholde seg til mange plasser hele tiden. I Trondheim har du tre kjerneplasser som alle har sine stamkunder som kommer hver dag, og hvor det er konserter på faste dager. På Uffa går pønkerne og de under 18 år, på Blæst går rockerne, og på Samfundet går studentene. Og alle tre stedene har en musikkprofil som er tilpasset klientellet, og de blir praktisk sett drevet av sitt eget publikum og god frivillighetskultur, sier Ryjord.

– I Oslo er det alltid sånn at man spiller på nye plasser for hver turne, og scener kommer og går. De som booker blir heller ikke værende så veldig lenge. De to første plassene vi spilte på i Oslo eksisterer ikke lengre. Og det er bare knappe to år siden vi begynte å turnere Norge.

Hvordan jobber dere med å nå ut til resten av landet – og hva med øvrige Europa?

– Vi har et godt samarbeid med Musikkoperatørene som gjør distribusjon for oss i Norge. I februar gir de ut en skive som presenterer den nye stammen av alternative selskap som de jobber for, med band som Monomen, Adjigas, The First Cut, Desperado og mange flere. Jeg gjør stort sett all booking for bandene vi gir ut, og dette samkjøres naturligvis med plateslipp. I det siste har det blitt mye bookingarbeid for min del, og jeg er også dratt inn i en del booking på den andre siden av bordet, for ulike scener i Trondheim, og for Storåsfestivalen, svarer Ryjord.

– Vi har fått et godt nettverk med årene, og siste turne med Desperado talte hele 18 konserter i Europa og 26 konserter i Norge. Utenfor Norge har vi til nå hatt mange forskjellige samarbeidspartnere, med ymse resultat. Men ting ser veldig bra ut for det kommende året. Interessen for utgivelsene våre har blitt mye større i det siste, og konserttilbudene i Europa og Norge har økt mye.

– Det er gøy når du må begynne å bestille opp nye opplag av relativt gamle utgivelser, og du vet allerede et år i forveien at neste høst blir det turne i 3 strake måneder, sier Ryjord.

Hva vil du si er Dead Letters milepæler så langt?

– Den største milepælen må være at nærmest samtlige utgivelser har høstet veldig gode kritikker, både i undergrunnsmedia og i dagspressen. Vi har en fast kjerne med folk som kjøper alle utgivelsene våre. Blant annet finnes det ei jente i Japan som bestiller ting på nett med en gang det blir sluppet. Slike ting varmer, og den direkte kontakten med fornøyde mennesker er en veldig stor motivasjonsfaktor for oss.

– Videre vant bandene våre Zoom-finalen to år på rad (Silence the Foe og Johndoe), og mange av bandene våre har blitt hyppig spilt på P3, og vist på fjernsyn. Når jeg begynte å jobbe med Johndoe i 2002, følte vi alle at verken media eller scenene var til for oss, og vi møtte mye motgang i starten. Nå har ting tatt seg opp, og har du noe å komme med så blir du lettere hørt. Dette må blant annet Urørt ta litt kred for. Uansett hvor mye de prøver å styre prosessen, så blir helt ferske band som Heroes and Zeroes likevel årets urørt. Herlig rett og slett. Folket har talt, sier Ryjord.

Hvordan ser 2006 ut for Dead Letter?

– 2006 blir året hvor vi skal satse som aldri før, ikke i form av mange utgivelser, men i form av kvalitetessterke utgivelser som skal følges opp bra. Jeg er endelig snart ferdig med masteroppgaven min på NTNU og da blir det mer tid til målrettet jobbing. Dette er også året hvor mange av bandene våre skal turnere mye, særlig i utlandet. Vi har kommet langt i å knytte oss gode kontakter, og har mye større kontroll på omfanget enn før, avslutter en optimistisk Thomas Ryjord.

Jeg ba til slutt Ryjord trekke fram et lite knippe utgivelser fra katalogen, og si noen ord om disse.

Rest Of My Life: s/t dlr002 (2003)
Et av Norges vakreste emoalbum, som er langt forut for sin tid. Bandet var i hele tatt en stor inspirasjonskilde for min del, fordi jeg lærte meg å se ting fra en annen vinkel enn tidligere.

Etter å ha spilt i et band hvor politikken var alt, var det utrolig godt med Rest Of My Life, som med helt andre ordlag var like krass i meningene sine. Av og til er skjønnhet og sårhet mer slagkraftig enn typiske slagordlåter.

Desperado: s/t EP dlr003 (2003)
Den mest rufsete utgivelsen på Dead Letter så langt. Tre uker etter at vi hadde fått en total line-up dro vi i studio med 3 ferdige låter. Vi var manko på øvingsrom, så første kvelden av studiotiden bestod i å lage tre låter til. Studioet var for øvrig en gammel PC og et Qbaseprogram med 8 linjer innkjøpt i USA. Vi klemte alt inn på ei helg. Teknikken var helt jævlig, men vi var tent som faen. Langt fra det verste vi har laget. To uker etter dro vi på våre første spillejobber i Trysil og Danmark. Rett etter hjemkomst var det sleppfest på Uffa, med over 300 folk klemt innenfor veggene. Alt dette skjedde på litt over en måned. Den artigste tiden for bandet så langt.

Silence The Foe: Sweet, Sweet Suicide EP dlr006 (2004)
Første gang jeg fikk høre masteren til denne var jeg i sjokk. De hadde spilt inn førstekuttet ”Chaotic Mind” to måneder tidligere i regi av Zoom, men nå hadde de omarrangert låta til det ugjenkjennelige.

Jeg får enda gåsehud når jeg hører låta. Marcus Forsgren er en veldig habil gitarist og produsent.

 

 

Dominic: Running With Scissors EP dlr007(2004)
Dette er det mest tighte og samspilte screamobandet i Norge. Første gang jeg så de live et halvår før, var jeg kjøpt. De hadde sendt demoer i en toårsperiode, men en konsert med dette bandet er like overbevisende som å høre Martin Luther King holde tale. Bandet fikk to dager i studio for å spille inn greia live. Klokka 3 samme dag som de hadde begynt ringte de meg, og kunne fortelle at de var ferdig allerede. Dette er et band som er veldig verdt å få med seg på plate så vel som konsert.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 26.01.2006 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s