Stikkord

,

Jonas Fjeld er aktuell med utgivelsen Amerikabesøk i samarbeid med den amerikanske bluegrass-kvartetten Chatham County Line. Liveplaten er basert på fire konserter de gjorde sammen i Drammen julen 2005, og den har allerede rukket å motta stående ovasjoner fra et samlet pressekorps.

– Det som skjer mellom publikum og scene er helt ubetalelig. Livespilling gir en unik energi som jeg ikke er i nærheten av få til i et klinisk studio, forteller Jonas Fjeld.

Han trekker sammenligningen mellom Amerikabesøk og sitt forrige livealbum Nerven i min sang fra 1994:

– Det er den samme feelingen der også; en nerve i det jeg holder på med som kun skjer i kontakt med publikum. Det er noe helt eget med den lille nervøsiteten før jeg går på scenen, og det menneskelige aspektet over det hele. Det er en slags befrielse i dagens digitale verden der alt kan rettes på.

Det gjør ikke noe om folk spiller litt feil, det er menneskelig. Av og til bør ting værra som det er, selv om man har muligheten til å rette det opp med digitale hjelpemidler.

Vi snakker litt om årsakene til at Amerikabesøk har blitt så godt mottatt. Det har drysset pent med femmer og seksere fra kritikerstanden, og kanskje er det nettopp det ubehøvlete, det rå og spontane og den ekte musikkfølelsen og spillegleden som er noe av årsaken til dette. Et nylig lignende fenomen ble for eksempel Bruce Springsteen til del med sine tolkninger av Pete Seegers låter.

Glad og ydmyk Jonas Fjeld er uansett både fornøyd og ydmyk overfor alle godord som har blitt platen til del denne uken.

– Det er helt ubeskrivelig med all den gode kritikken, sier han ektefølt.

– Jeg visste jo at plata var god, og det har jeg vært sikker på helt siden jeg hørte opptakene. Det var jo ikke engang meningen at det skulle bli noe mer ut av disse konsertene, men da vi hørte gjennom i ettertid bestemte vi raskt at det skulle bli en liveplate. Jeg veldig glad for de gode kritikkene, kanskje mer enn noensinne. Jeg føler meg først og fremst veldig privilegert som kan holde på med dette etter 35 år.

Opptakene på Amerikabesøk er altså hentet fra fire julekonserter i Drammens Teater 2005. Årsaken til den lange utgivelsestiden forklarer Fjeld med at det hele krasjet litt med hans eget soloalbum Morrakvist som ble gitt ut i februar 2006.

Amerikabesøk består dels av Fjelds egne låter i bluegrass-drakt, dels mer tradisjonelt amerikansk materiale. Dette er ikke ukjent mark for Jonas Fjeld, som har en lang karriere bak seg med minst den ene foten i amerikansk tradisjonsmusikk.

Jonas Fjeld Band dro til Nashville allerede i 1977 for å spille inn vellykkede The Tennessee Tapes, sammen med blant andre Don Everly, Skeeter Davis og J. J. Cale. Fjelds andre soloplate Living For the Weekend fra 1982 ble også spilt inn i country-hovedstaden som i en periode på 80-tallet ble hans hjemby. Mest kjent er nok likevel trioen Danko/Fjeld/Andersen, med Rick Danko fra The Band som en tredel av medlemmene.

Jeg møter altså en musiker med lang fartstid i interessefeltet mellom det norske og det amerikanske. Selv tidfester han sin musikalske oppvåkning til 1958, da han som seksåring oppdaget Gene Autrys «Mr. And Mississippi».

– Den låta satt bedre enn alle barnesangene jeg hadde lært, forteller Fjeld.

– Det var ei 78-plate som fatter’n hadde, og den rørte rett og slett ved noe inne i kroppen min. Dessverre smelta han plata om til skismøring, og den havna under hoppskia mine. Men de gikk i gjengjeld som ei kule, knegger han.

I 1993 snubler Fjeld tilfeldigvis over et eksemplar av den nevnte 78-plate på et bruktmarked i Fredrikstad, drømmen om å lage en bluegrass-plate tar igjen form og «Mr. And Mississippi» er naturlig nok åpningssporet på Amerikabesøk.

Jonas Fjeld har alltid vært opptatt av amerikansk tradisjonsmusikk, og under sitt opphold i Nashville stiftet han bekjentskap med tekstforfatteren Jim Sherraden, som også har blitt en av hans aller nærmeste venner.

Fjeld tok kontakt med Sherraden i 2005, med tanke på hjelp til å finne et velegnet bluegrass-band. Vennen foreslo raskt Raleigh, North Carolinas Chatham County Line. Vokalist/gitarist Dave Wilson beskriver henvendelsen fra nordmannen slik:

– We received an email from some guy in Norway who said that he was an artist, singer, and songwriter and had been doing that for the last 3 decades. (…) Being skeptical of all emails from overseas, we didn’t put too much stock into it but replied based on the fact that he said he had played in a band with Rick Danko.

– Samarbeidet med The Bands Rick Danko har nok vært heldig for meg når det gjelder å bli lagt merke til i Amerika, innrømmer han.

– Det har fungert som en døråpner, noe som har bidratt til at jeg i hvert fall blir hørt og ikke kastet i søppelhaugen med alle de andre demoene.

Jonas Fjeld og Chatham County Line hadde litt påfølgende e-postkontakt, og Fjeld sendte over helt nedstrippa materiale som de hørte gjennom. Selv om bandet ikke forstod et kvidder av de norske tekstene, tente de på låtenes natur og vakre karakter. Fjeld reiste dermed over til Raleigh og gikk gjennom materialet i løpet av et par hektiske dager. Lille juleaften 2005 ankom kvartetten Drammen, og kort tid etter stod de på scenen sammen. Spontanitet er dermed et naturlig stikkord for dette prosjektet.

– Det er slik denne formen er, det skal være litt rett på. I en setting uten ledninger dreier det seg mye om å høre hverandre, og det er igjen en opplevelse for publikum. I monitorverden er samspillet det første som blir skadelidende, i bluegrassen er det nettopp samspillet som er helt avgjørende.

Du befinner deg et sted mellom den norske og amerikanske musikktradisjonen. Hvordan vil du trekke linjer mellom disse, og er riktig å si at noe av ditt musikalske prosjekt har vært å forene nettopp disse to tradisjonene?

– Musikken vandrer, og den har også vandret fra Norge, via Irland og til USA der det har smeltet om til blant annet bluegrass. Når det gjelder meg så har jeg nok ikke hatt et direkte bevisst mål om å forene det norske og det amerikanske. For mitt vedkommende er det egentlig likegyldig hvor noe kommer fra. Når det gjelder disse romjulskonsertene mine, så foregikk fjorårets serie for eksempel i samarbeid med Kvarts og Kirsten Bråten Berg – altså norske folkemusikere. Det ble et annet uttrykk igjen. Men det er jo nettopp det som er så moro med musikk. På den ene siden gir det nytt liv i mine gamle låter, også synes jeg det er artig å gi noe av mitt til andre. Mer hokuspokus er det ikke, sier Fjeld med et smil.

Hva mener du samarbeidet har tilført ditt eget låtmateriale?

– Jeg synes egentlig jeg alltid har hatt en bluegrassfeeling i bånn, vedgår han.

– Jeg er jo først og fremst en høyrehåndsgitarist. Det er den jeg lager groove og kompet med. Det finnes bluegrass-musikere som kan spille de beste soloer, men det har jeg aldri gjort. Jeg greier det ikke. Jeg elsker å spille, men gitaren er for meg mest en klangfarge jeg bruker for å lure frem melodier.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 01.03.07, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Reklamer