Author: Bjørn Hammershaug

Smått og Godt: Apache

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“Namsos min by, la meg synge din sang, La meg takke for barndommens minner.
La meg prise deg by, for all glede, all trang og hver sorg som mitt sinn til deg binder…”

Slik åpner den stolte Namsos-sangen, hyllestvisen til trønderbyen som gjerne omtaler seg som Namsos Rock City. For rocken står sterkt i den lille byen, som sammen med Trondheim nylig gikk ’seirende’ ut av den omfattende tautrekkingen om hvor landets nasjonale rockemuseum skulle plasseres.

En av byens mest profilerte artister er Askil Holm, som driver sitt Apache Records derfra. Plateselskap, egen solokarriere og seminarserien Trigger er noe av det den driftige trønderen er involvert i. Jeg møtte Holm og hans partner Petter Almvik i et av hovedstadens brunere vannhull, i en pause mellom Holms innspillinger av det som skal bli en ny plate neste år. Den kan vi prate mer om senere, denne gangen var vi var mest interessert i hva som rører seg rundt Apache Records og dets avleggere.

Hos Apache i dag er det Petter Almvik som tar seg av logistikken, mens Askil Holm jobber mest av distribusjon/media, og Ronny Stenberg kommer med gode ideer til nye band og artister fra Oslo-området. Både Holm og Almvik er fra Namsos, og de har et bankende hjerte for både byens musikalske fremtid og fortid, og et stort engasjement som strekker seg lengre enn egen karriere, ikke minst når det gjelder å dyrke frem nye, lokale talenter.

Samtidig er de forankret i den lokale musikk-historiske tradisjonen i Namsos med en pågående reutgivelse-serie, som så langt teller ex-Junipher Greene Jan Deviks Spark fra 1983 (etter tips fra Willy B.). Holm nevner for øvrig andre lokale 70 og 80-talls band som Rollaug og Haugums Reviderte som han mener fortjener å bli hentet frem igjen.

Bakgrunnen for Apache Records strekker seg tilbake til 2000, da Holm ble kjent med sin makker Ronny Stenberg. Han introduserte Askil for Martin Hagfors (Home Groan) etter en Motorpsycho-konsert i Oslo. Den rutinerte Hagfors ble en slags ’mentor’ for de to, et samarbeid som senere har konkretisert seg i det løsslupne livebandet Cream of the Crop.

I februar 2001 slapp Holm sin EP The Boy With the Boomerang på Apache, i samarbeid med Rec90 i Bergen. Holm jobbet nært opp mot Rec90’s Torfinn Nergaard, som blant annet fikk Apache/Holm inn i systemet til EMI/Virgin. Nergaard ønsket også at Holm skulle opptre på by:Larm i 2002, noe som medførte en voldsom oppmerksomhet fra presse og media, turneer og høye salgstall. Seven Days in the Sun ble utgitt måneden før by:Larm, og EP’en som hadde solgt cirka 1000 eks., solgte plutselig 3-4000 det kommende året. Dette er erfaringer Holm har videreført i sitt virke i Apache.

I Bergen ble han under innspillingen av sin andre EP en del av miljøet rundt Poor Rich Ones med William Hut og Bjarte Ludvigsen, en periode som han i dag omtaler som svært verdifull:

– Jeg fikk være med og lære hvordan de gjorde det i Bergen, og det ga inspirasjon til å ta med ideer tilbake til Trondheim og overføre det til lokale band der. I Trondheim på den tida var det i realiteten to miljøer; det var Progress Records som var undergrunnen og det var Norske Gram og Stargate som var veldig kommersielle. Ikke noe i mellom. På samme tid opplevde byen en musikalsk boost med band som blant andre Gåte, Johndoe og Cadillac, så var det ingen labler til å ta seg av disse. Parallelt med oss startet riktignok Thomas Ryjord opp sitt Dead Letter Records, men de var mer rettet mot UFFA og hardcore-miljøet der.

Apache på sin side konsentrerte seg mer om ren pop/rock:

– Vi fylte et tomrom for Trøndelag i dette mellomsjiktet, mellom innovasjon og det mer kommersielle. Det er viktig at noen kan plukke opp band i denne fasen. Det er farlig for et band å gå fra intet til en internasjonal major label, mener Holm.

Apache har så langt konsentrert seg i hovedsak om mindre utgivelser og EP’er, for å etablere navnet utenfor lokalmiljøet. Band som Spön, Superfaun og The Reel har gitt ut titler på Apache så langt. De store, tyngre prosjektene har de så langt ikke gjort noen offensiv på, både tid og økonomi gjør at det er noe de større aktørene må ta seg av. Apache har i dag en avtale med Sonet/Universal som har denne kapasiteten som skal til for å satse ytterligere på artisters utvikling.

– Bandene må jobbe steinhardt selv etter at vi har gitt ut en EP. Da er det opp til dem selv hva som skjer videre. Vi bruker vårt nettverk, sørger for presse, distribusjon og hjelper dem opp på et visst nivå. Universal er veldig flinke i forhold til Sonet, og det er viktig med en større label – et godt salgsledd og kapital er helt nødvendig. De jobber godt i toppen av Universal, anført av Petter Singsaas, hevder Holm.

– Bandet tar produksjonskostnadene, mens vi tar oss av distribusjon, presse, trykk, promotion og har kontakt med booking-byråene. Det er en velfungerende måte å jobbe på, og det er opp til bandet hvor fort det går fremover i denne prosessen.

Hvordan vil du karakterisere den musikalske profilen til Apache?

– Vi ønsker å favne bredt, og vi ønsker å satse på kvalitet. Vi kaster oss vel ikke akkurat over noen hippe, kule trender – vi satser på solid, trøndersk kvalitet, smiler Holm. Men et band må skape en viss gåsehud, og nærheten til de involverte er en klar fordel. Genremessig befinner Apache seg i hovedsak innenfor et indie/singer/songwriter og garasjepop-segment basert på salg rundt 3-500, oppsummerer Askil Holm.

– Vi er ikke et selskap som tar de største sjansene, fortsetter han. Vi bygger oss sakte opp over tid. Det er ikke slik at vi må selge 3000 eks. av et bands første EP. Vi trykker opp i et lite førsteantall, men er veldig ærlige på salget i forkant. Vi sier til artistene: ’Her har dere dere 300 eks., jobb med dem!’

Vi er i første rekke et salgsledd, og igjen, det er helt opp til artisten hvordan det skal gå videre. Vi er heller ikke avhengig av tung pressedekning, men jobber mye opp mot alle medier med fokus på nettfanziner og lokalpresse. Lokal tilhørighet er mye essensen i det vi holder på med. Det er viktig å dyrke oppunder lokalmiljøet bandet kommer fra.

Han kan fortelle at de bruker nettsiden Urørt aktivt for å lete opp ny musikk, der de selvsagt er spesielt oppmerksomme på trønderske navn. Holdningen utad mot de andre småselskapene er inkluderende, og Holm tipser gjerne relaterte selskap som Perfect Pop, Racing Junior og Rec90 om aktuelle nykommere som ikke passer inn i Apaches profil.

Selv har dere ikke noen nedlastningsfunksjon på sin nettside?

– Vi har ikke det, men bandene kan fritt legge ut låter som de vil. Det er jo en del kostnader å få ut låter til nedlastning også, dessuten har vi ikke jobbet opp mot direkte ’hitband’. Vårt segment er sted mellom Urørt og by:Larm, og det er mange band som finnes i akkurat denne brytningen. Jeg var i utgangspunktet noe kritisk til at by:Larm satser på større band i forhold til utlandet, men i stedet for å være kritiske så kan vi heller forsøke å fylle det tomrommet. Det kan Apache gi, og det kan Trigger tilby.

Dermed penser vi samtalen inn på et annet sentralt moment med virksomheten til Apache: Trigger. Petter Almvik tar ordet.

– Trigger er en kompetanseheving for pop- og rockmusikere som støttes økonomisk av Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) og Innovasjon Norge. Et band trenger kontroll på hva bransjen driver med, og den gir vi, sier Almvik, som er den Trigger-ansvarlige av de to. Han understreker noen sentrale momenter:

– Et band må jobbe hardt, knallhardt, de må tenke business og de må få kompetanse på bransjen.

Holm bryter inn: – Jeg taklet nok den raske utviklingen i min egen karriere mye på grunn av Apache-jobbingen, og det er denne veien som må synliggjøres for ferske band også i dag.

Trigger fokuserer særlig på distriktene, der avstanden til bransjen er enda større enn i byene. I år har de gjennomført tre seminarer rundt om i landet, med foredragsholdere innhentet fra forskjellige deler av bransjen. Marit Karlsen (Trust Me Records), Jan Erik Haglund (Unit Management) og Erlend Mokkelbost (JR Ewing) har vært blant de involverte. Et poeng er at de må være ærlige og ikke pynte på virkeligheten. ’Musikkbransjen kan være en jungel, og virkeligheten ser ikke ut som Idol!’ er en del av prosjektbeskrivelsen. Men Idol har faktisk hatt positive ringvirkninger mener Holm:

– Idol har helt klart økt interessen for musikk blant de yngre, og bragt fokus tilbake på det å skrive og fremføre gode låter. Det er denne neste generasjons låtskrivere Trigger tar tak i, de må lære seg å tenke kreativt, de må lære om dynamikk og strukturer. Norsk Rockforbund har kjørt lignende opplegg, men de henvender seg nok mest til sine egne medlemmer. Vi er mer oppsøkende, og forsøker å nå de som sitter på gutterommet ute i distriktene.

– Mokkelbost har for eksempel snakket en del om hvor mye feil de har gjort som urutinert band i forhold til bransjen, og poengtert hvor viktig et slik seminar er for denne målgruppen.

Neste år satser Trigger enda sterkere mot målgrupper, og da spisses fokus mot direkte mot kulturskoler, videregående musikk- og medialinjer og folkehøyskoler rundt om i landet.

Synergieffekten i forhold til Apache er også målbar, både The Reel og Superfaun er oppdaget gjennom Trigger, kan Holm fortelle. De to har i det hele tatt stor tro på nytteverdien av et dette prosjektet:

– Mange artister faller fra fordi de ikke tar grep om “business-tilnærmingen” i forholdt til sin egen karriere. Men det rent kunstneriske er ikke nok. Et band må tørre å jobbe langsiktig med karrieren, og både Apache og Trigger er en slags smeltedigel av utdanning og næringsutvikling.

Den lokale musikk-tradisjonen i Trondheim/Namsos er noe Holm er opptatt av å både bevare og utvikle. Han kan fortelle at på kulturskolen i Namsos går det hele 1300 elever, i en liten by på drøyt 12 000 mennesker er det et imponerende antall. Hvorfor har Namsos fått en slik posisjon?

– Tradisjonelt har Namsos hatt en svært frodig spellemannskultur, og også en rik festkultur. Det er en sterk kultur for rock i Namsos, og det er folket som har skapt alt selv. Vi har ikke vært vant med å få noe gratis der oppe, og bygd opp spillesteder som Lagré og arrangementer som Norsk Rock Uke og Rock Galla. Det var naturlig for oss å starte Apache der, selv om kongstanken vår opprinnelig var å ha en avdeling for Trøndelag og en avdeling for Oslo. Jeg mener det er viktig å ta vare på den trønderske musikktradisjonen, samtidig som det er veldig mye nye og spennende band som starter opp i dette området.

Neste år skal de bli enda flinkere til å synliggjøre hva de driver med. En ny fullengder av Holm himself kommer ut på Universal, samt at en 2-3 andre utgivelser er under planlegging på Apache. Et av prosjektene som er klargjort er en EP med nykommeren Bob Haley, bandet som består blant annet av Holms partner i Apache, Ronny Stenberg. Holm håper også på at de kan satse videre på filmmusikk, de har tidligere gitt ut Gebhardt/Mjøs’ Alt For Norge, og dette er ikke bare musikk Holm selv personlig setter pris på, han fremhever også at stadig flere jobber med film og musikk for tiden, og at dette er viktige dokumenter som fortjener å bli gitt ut.

Selv om Namsos og Trøndelag har en spesiell plass i Apaches profil, betyr ikke det en begrensning for spredningen av selskapets plater.

Holm: – Jeg ser opp til de småselskapene som får til noe utover i Europa, som Racing Junior og Smalltown Supersound for eksempel. For det er jo det som er målet når man driver med en slik liten label.

Vi inviterte Holm til å trekke frem noen av selskapets utgivelser, og å si noen ord om disse:

Jan Devik: Spark
Den skjulte plateskatten fra Trøndelag. Spark relanserte jeg 20 år etter at den egentlig ble gitt ut. Jan Devik er mannen bak. Han var den som lærte meg å spille gitar, og han har en helt unik stil å gjøre det på.

Låtene er fulle av sosialt engasjement. Her er også mye Prudence, Raga Rockers og Jokke i musikken. Ved siden av Åge og Terje er Jan den som lager de beste låtene, og jeg håper vi får høre mer fra han innen noen år.

Askil Holm: The Boy with the Boomerang EP
Vi startet Apache en sen høst kveld i 2000 etter en knakende god Motorpsycho konsert på Rockefeller. Nachspielet var Martin Hagfors, Sebastiano fra Italia som etterhvert ble Father Seb, HGHs åndelige leder, Bob Haley aka Ronny Stenberg og meg. Vi laget en femårsplan, og målet var at Ronny og jeg skulle gi ut vår egen musikk. Denne EP’en ble laget med Lars Lien bak spakene, og jeg satt ivrig å trippet med mine ideer bak han. Sveinar Hoff fra Cadillac spilte trommer, Bård Ingebrigtsen og Morten Strøm fra Jamesband og Daniel Hovik spilte i bandet og vi laget alt på 5 dager i Brygga. Kassa var bunnskrapt, men vi fikk ut EP’en på våren 2001 med god velvilje fra lokale samarbeidspartnere i Namsos og Trondheim. En gigant fiasko av et releaseparty, men det er en annen historie…

The Reel: Brother & Sister EP
Det spirer og gror i musikkmiljøet i Namsos om dagen. I April 2001 fikk jeg en demo av bandet. Det var debut EP’en med tittelen A Cup of Karma. The Reel var et friskt pop-pust i Namsos. De kom en blanding av mye britisk, og med fantastisk bra vokalist og et knippe låter jeg fortsatt hører mye på. Vi ga ut denne EP’en i forkant av by:Larm i 2003, og de jobber intenst med plata si som jeg håper er ute neste år.

Askil Holm: Seven Days in the Sun EP
Vi øvde, spiste, sov og spilte inn platen i Bjarte Ludvigsens studio i Bergen. Døra ved siden av satt Röyksopp å tok opp og samplet “Poor Leno”-vokalen i en uke i strekk. Døra ved siden av der igjen spilte Sondre Lerche inn sin kommende plate. Vi laget 6 låter og spilte de inn på en uke, og mikset den kommende uka. Uka etter var plata ferdig trykt, en uke etter det gikk jeg selv hele runden til alt av media og bransje, og en uke etter det ble det stor ståhei på by:Larm i Kristiansand. Minneverdig EP og et minneverdig år ble det med over 150 konserter.

Gebhardt & Mjøs: Alt For Norge (Soundtrack fra film og TV-serien i 2005)
Jeg fulgte Gebhardt sitt arbeid med denne innspillingsprosessen gjennom at vi turnerte med Cream of the Crop. Jeg ville gi ut dette materialet fordi det er noe av den vakreste instrumentalmusikken jeg har hørt på lenge. I grenselandet mellom Johnny Cash, Sigur Rós, Godspeed! You Black Emperor, Jaga Jazzist og Motorpsycho. Denne platen var hentet flere timer med opptak, og vi satte sammen det mest umiddelbare fra disse opptakene. Spesielt liker jeg Andreas Mjøs sine lengre komposisjoner. En musikk-kjenner plate, men deilig til å bare slappe av til også. Veldig umiddelbart mye av det.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 7.12.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Osito

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Med artister som Edvard Bredok, Cerrato og Magic Pillows i sin stall, blir Osito gjerne knyttet til begreper som ’melankoli’ og ’sofistikert’ når andre skal beskrive selskapets typiske sound. Det er benevnelser Bjørn Torjuss Hansen begynner å bli lei.

– Jeg er jo egentlig enig, men Osito har kommet til et stadium der man ønsker å stå på en enda mer variert plattform. Det er mer snakk om å ønske å trenge litt ut av et delvis bevist mønster med særegen vokal i en melankolsk og teatralsk setting. Først og fremst er jeg er veldig stolt av å kunne gi ut skiver med de artistene jeg er så heldig å jobbe med. Skal man finne en slags samlende beskrivelse på disse, så må det være særegenheten i vokalen, kjennetegnet ved mine tre første band; Maria Cerrato (fra Cerrato), Frode Helberg (fra Holmestrands Magic Pillows) og duoen Alpine Those Myriads! Dernest kan jeg vel si at Osito ikke forsøker å være trendfiksert, jeg jakter på musikk som kan gripe lytteren på et eller annet vis.

Han fortsetter: – Et lite selskap som oss kan selvsagt ikke sammenlignes med de brede profilmulighetene til en stor label, men jeg ønsker også å utvide det musikalske repertoaret ytterligere. Hanssen holder inne: – Nå ja, La Mascara Snake er vel mer whiskey, og Alpine…, de er vel absint, ler han.

– Definisjonen til alle bandene på Osito er nok litt tilfeldige – genrebegrensninger er noe herk! Vi har flere bein å stå på, selv om et enkeltmannsforetak naturlig nok skaper visse naturlige begrensinger og og det anser jeg som en fordel da man får en rød tråd når kun en person velger ut i fra personlig smak og ikke rene økonomiske interesser.

Betong, sement og skattejakt

Et kjennetegn ved Osito er at Hanssen har fulgt mange av sine band siden de var på demostadiet. Han er tålmodig i oppbygningen og hengiven i oppfølgningen av sine artister. Mange av dagens utgivelser skyldes kontakter han knyttet på slutten av 90-tallet. Da jobbet han på Betong som leder av klubbstyret på Chateau Neuf. Han startet som ’lekemanager’, etter eget utsagn, for da ferske Abbey’s Adoption, senere mer kjent som Madrugada. Rundt tusenårsskiftet stod han for booking på de to Sement-festivalene på Betong, med blant andre Cinnamoon, St. Thomas, Cloroform, Cerrato, Magnetic Tapes og Wunderkammer. I 2001 så Osito dagens lys med Sement #2 og Cerratos første EP Ghost som de to første utgivelsene, sistnevnte et band han hadde fulgt helt tilbake siden 1996. Hanssen innrømmer en personlig sans for å følge et band helt i startgropen av sine karrierer, og sammenligner det med å gå på skattejakt:

– Det er en slags drivkraft som ligger meg dette; det å motta demoer, det å tro på noe og kanskje oppdage en ’skatt’. Det er artig å følge denne utviklingen på nært hold, som for eksempel hos Alpine Those Myriads! De møtte en ganske avventende holdning blant Oslos klubber og opptrådde stort sett på ’dirty steder’. Så spilte de på Musikkens dag, som senere ledet til spillejobber på Quartfestivalen og Arvika. Det er gøy!

Relasjoner

Det å velge ut artister er en møysommelig prosess, og Bjørn Torjus Hanssen bruker gjerne lang tid på å bygge opp relasjoner til de han eventuelt vil jobbe med. For det er et samarbeid som nødvendigvis må være tett:

– Selvsagt må musikken tale språket, men personene bak musikken er vel så viktige. Personligheten til vedkommende teller mye. At artistene viser energi for sitt opplegg er viktig for at de skal fungere, men også at de skjønner hva som kreves av arbeidsoppgaver. I et lite selskap som Osito blir samarbeidet naturlig nok ganske personlig, som gjerne strekker seg godt utenfor kontortid. Da er det desto viktigere at vi har en god forståelse av hverandre. Jeg bruker derfor mye tid på å bli kjent med en artist på forhånd, en prosess som forhåpentligvis leder til at vi senere jobber sammen.

Verden utenfor

Selv om Hanssen liker å jobbe frem band fra bunnen av, er ikke dette et ensidig fokus han har. Han synes også det er spennende å jobbe med mer etablerte navn. En av USAs mest respekterte sanger/låtskriver er Steve Wynn (The Dream Syndicate, Gutterball, Danny & Dusty), som Hanssen nå har inngått et samarbeid med gjennom det spanske selskapet Astro Discos.

– Når det gjelder den kommende CD’en så er det også på en måte en skjult skatt, siden det dreier seg om en samarbeid med spanske Australian Blonde som kommer ut etter nyttår. Avtalen med Wynn er en del av Ositos ’utvekslingsprogram’.

– Det startet da jeg var på ferie i Mexico for en 2-3 år siden, og ville kombinere turen med litt promotering for Osito. Jeg drev rundt på en markedsplass i Mexico City og presenterte labelen min på gateplan, noe som for øvrig var svært givende. Det var en oppriktig interesse blant folk der nede, og mange synes det var eksotisk med musikk som kom utenfor USA og Sør Amerika. Det var inspirerende å oppdage at folk så langt hjemmefra kunne like det man selv holder på med. Mens jeg var der nede så ble jeg kontaktet av den spanske labelen Astro Discos. De hadde en internasjonal kontakt i Amsterdam, så mens jeg ventet et par timer på et fly på Schipol, hadde vi et møte der på flyplassen som endte i en samarbeidsavtale.

Hva går denne ut på?

– Ganske enkelt dreier det seg om å utveksle CD’er med hverandre for distribusjon i våre respektive land, og så langt har vi vel utvekslet cirka 700 stykker tilsammen. Vi skal også organisere turneer med hverandres band, for eksempel har Astro satt opp turné med sitt Schwarz og våre Alpine Those Myriads!, men Alpine måtte dessverre avlyse Spania-turneèn grunnet sykdom

Dette er et samarbeid Hanssen finner veldig spennende, og det har resultert i at plater med relativt ukjente band som Schwarz, Mist og Lansbury har fått distribusjon her i landet. Men det er også et samarbeid som har synliggjort en del frustrerende elementer i det å drive i norsk platebransje.

– Litt av problemet jeg opplever her hjemme er et stengt marked når det gjelder nye og ukjente artister. Jeg opplever faktisk Spania som langt mer åpent for nye ting, selv har jeg for eksempel vært på nasjonal radio der nede for å presentere Osito. Vi har et veldig sterkt fokus på norsk musikk her hjemme – og det er selvsagt vel og bra – men det er ikke positivt når det stenger for gode utenlandske band. Osito ønsker å utgi et belgisk band som jeg mener deler av det norske publikummet bør ha en svært grunn til å like. Men siden de ikke er norske, internasjonalt etablerte eller hypede engelske stjerner, så virker det svært vrient og få presentert de i Norge på den måten de fortjener.

Jeg mener at vi her hjemme driver en form for proteksjonisme som skyter seg selv i foten. Dette gjør det også vanskelig å gi lisens til utenlandske band. Jeg er avhengig av å for eksempel få de med på en stor festival for at de ikke skal drukne i massen. Hvor musikken kommer fra bør ikke være avgjørende, snarere hva man synes om den, og der synes jeg vel særlig pressen har en lang vei å gå når det gjelder å fange opp det som rører seg, ikke minst utenfor England og USA.

Anser du deg selv for å være en musikkmisjonær?

Hanssen smiler: – Jeg har vel et ønske om å spre et budskap, så det kan du godt si. Drivkraften bak denne utvekslingen er likevel først og fremst å få mine artister ut i verden. Så det er en slags kompromissløsning. Merk for øvrig at jeg selv kan velge ut skiver fra Astros katalog etter eget ønske, ut fra det jeg synes er best eller har mest substans.

Ikke bare det indre som teller

Ositos plater preges av et særegent og skal vi ’arty’ design, hvor viktig er denne estetikken for deg?

– Jeg har i hvert fall fått en stigende interesse for kunst etter at jeg startet Osito! Jo, det er bra cover på platene, men der har jeg også vært litt heldig i forhold til dyktige samarbeidspartnere. Jeg ønsker særlig å trekke frem Tor Edvin Strøm hos Basta Illustrasjon for hans utrolige platecover, samt gode design på flyers og plakater. Det har nok bidratt til å gjøre den maleriske stilen til et slags gjennomgangstema for Osito. Jeg har et ønske om å gi ut fine, visuelle ting, selv om dette også blir et kostnadsspørsmål. Det som er viktig er at både artist og selskap liker omslag og design. Dessuten er det en utfordring at det er så mye musikk der ute i dag, at man må skille seg ut.

Større marked

Det å få presentert sin musikk er en utfordring Hanssen er svært opptatt av, og han jobber hardt for å presentere sine artister ut til publikum. Han omtaler dette som en konstant utfordring, og den krever kreative løsninger.

– Jeg satser først og fremst på å yte god service og følge opp for eksempel de som kjøper på web fra både inn- og utland. Særlig har de utenlandske kjøperne vist seg å være nysgjerrige på det øvrige tilbudet etter å ha handlet en skive eller to hos oss.

Men selv i denne internett-baserte tiden er det viktigste av alt å møte folk mener Hanssen, ikke minst siden platebutikkene ikke har plass til å ha mange titler tilgjengelig. Det kan være alt fra egne stands til å lage spesielle pakketilbud for utsalgsstedene.

– Butikkene ønsker nok færre leverandører å forholde seg til, og det kunne vært nyttig å samarbeidet mer for oss små. Det er tøffe tider i bransjen, for eksempel når det gjelder plassering i butikkhyllene, og jeg tror mange av oss uavhengige kunne vært tjent med å stått mer sammen når det gjelder for eksempel felles stands eller felles stunts, mener han. – I dag eksisterer det ingen slik samordning.

Osito og Bjørn Torjus Hanssen driver også med lisensvirksomhet, for øyeblikket tilknyttet det svenske bandet Clay Allison. Dette bandet er for tiden i vinden i Frankrike med både festivalspilling og platekontrakt (Vicious Circle). Det utenlandske markedet er noe Hanssen ser som essensielt når det gjelder å pushe også sine egne artister.

– Det er slike muligheter jeg søker for Osito. Det å få artister til å turnere utenlands, i et større land med et større marked, og å kunne bruke tid til å la de bygge seg opp utenfor Norge, ja det blir viktigere og viktigere. Jeg har kontakt både med russiske, canadiske og estiske selskap for tiden, men vi får se hva det blir ut av det.

Hanssen står hardt på for selskapet sitt, og det legger han heller ikke skjul på selv:

– Å drive et lite selskap i dag dreier seg mye om overtalelsens kunst. Og da må man hele tiden være litt pågående, men selvsagt på en høflig måte! Man må møte folk ansikt til ansikt, og jobbe hardt. Jeg sitter alltid med en følelse av ’å aldri få gjort nok’ innrømmer han.

– Men dette er også en spennende psykologisk faktor som ligger i det å drive et lite uavhengig plateselskap, å møte andre mennesker og ikke minst det tilfredsstillende som ligger i få til noe som er vanskelig.

Vi bad Bjørn Torjus Hanssen plukke frem noen plater fra sitt selskap, og si litt om disse:

Alpine those myriads!: Yr Royal Jetlag Gospel
Osito 006, 2003

Et mildt sagt utfordrende og særegent album som vokser og vokser, og som krever sin mann for å bli dus med. Duoen Alpine those Myriads! bestod av Elijah Noah på vokal og banjo samt Gypus Chelofan på vokal, piano, trommer, theremin, melodica og duppedingser. For å sitere Andreas Hauggaard sin anmeldelse på Panorama.no: “Det høres kanskje ut som en fjasete måte å fremstille dette på, men ord blir fattige på prosjekter som dette. Dette er en plate som gjør noe med en, og som er i stand til å forandre den gjengse oppfatningen av både hvordan en plate kan lages og senere oppleves. Yr Royal Jetlag Gospel er en soleklar kandidat til tittelen årets album, og bør anskaffes av enhver. I alle fall dersom man ser på seg selv som en seriøs musikkelsker.” Elijah Noah har nå forlatt duoen og bandet heter nå Alpine those myriads?. De gjør sin første konsert på Mono lørdag 12. november og da er de fem på scenen.

Cerrato

Cerrato var første band som ble utgitt på Osito Records og det var stemmen til Maria Cerrato gjorde utslaget for interessen. Maken til sakral og egenartet vokal skal en lete lenge etter! Osito ga ut Ghost i 2001 og Me and You i 2003. Det har vært to stemningsfulle album og Cerrato har fått mange gode fans. De var tidligere fem medlemmer, men på kommende album er de en duo bestående av kun Maria og Luis Cerrato. Hva er mer Cerrato enn nettopp de!? Og låtene som er klare for det neste albumet er så sjelsettende at jeg ikke har ord! Låter med arbeidstitler som “Juvenile Dream”, “Strangers House” og “(Don’t listen to the) Drama Queen” er helt i Cerrato-klasse (!) og dette blir et spennende oppfølgeralbum!

Edvard Bredok: Instant Critique
Osito 012, 2005

Denne platen ga Edvard Bredok selv ut i ett meget begrenset opplag i1999 men både Osito og Edvard mente den fortjente nytt liv! Bredoks musikk beveger seg i et filmatisk landskap av sofistikert melankolsk pop. Her finner lytteren forskjellige stemninger: fra romantiske, repetitive og langsomt oppbyggende låter til tyngre lo-fi elektropop. En plate med så bra stemning at den er tidløs. Osito Records ga i 2003 ut La Mascara Snake… Goes Fishing med Påsan og nevnte Edvard Bredok. Noe som altså deretter førte med seg en relansering av Instant Critique!

Merry November: Since We Are All Captains
Osito 013, 2005

Et artig poeng er at Merry November sin forløper, Magnetic tapes deltok med låta “Me & My Car” på Osito Records sin første utgivelse tilbake i 2001. Anledningen var en cd i forbindelse med festivalen Sement. Since We Are All Captains er den nyeste lanseringen på Osito Records og ble utgitt for en drøy måned siden. Merry November sitt andre album er en fortsettelse på deres appelative form for melankolske musikk. Denne gang med en noe mer positiv og energisk oppfølger enn deres debut var. Since We Are All Captains er lyden av en norsk høst! Merry November står for en musikk som er melankolsk, vakkert, lavmælt, stemningsfull og variert. Også denne gangen er musikken innspilt og produsert av Robert Jønnum i Protofon Studio. Merry November består av Andreas Knudsen, Charlotte Ronja E. Knudsen og Tom Daniel Reiersen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 1.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: HoneyMilk

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En gang utpå høsten 2001 kokkelerte Arnt Olaf Andersen, Runar Eggesvik og Per Nordahl rundt det faktum at altfor mange gode artister dukket opp i miljøet uten at de ble tilbudt platekontrakt. De tre herrene hadde erfaring fra ulike deler av musikklivet; Andersen fra Øyafestivalen og band som Cinnamoon, Eggesvik fra Café Mono og Nordahl fra Atomic Agency. De bestemte seg dermed for å starte sitt eget lille hjem for husløse musikere og døpte det for HoneyMilk.

I 2002 ble den første utgivelsen sluppet på etiketten, drøyt tre år senere har de nesten 20 titler på samvittigheten. I dag er det fremdeles Nordahl/Andersen som driver på med plateselskapet, mens Stefan Langfors har kommet inn som tredjemann de siste par årene. Fremdeles er det hele et non-profit foretak, men det håper Nordahl vil snu den nærmeste tiden. For nå satses det stort på selskapets flaggskip Serena Maneesh.

Per Nordahl var med som utstyrsselger på Serena Maneesh sin nylig avsluttede Europaturné (som forband til The Dandy Warhols). Nå er en USA-turné under planlegging for neste år, og det jobbes aktivt for å lansere bandet i utlandet.

– Ideelt sett burde den som driver et plateselskap reist ut minst en gang i året, for man lærer veldig mye av hvordan ting fungerer ved å være med på en slik turné, møter for eksempel promotører eller plateselskapsfolk, og knytter bånd som er en del av det viktige puslespillet rundt en artist.

Satsningen på Serena Maneesh er vel noe av det større fra et plateselskap av deres målestokk?

– Vi har gravd dypt ned i sparepungen kan du si, men vi har allerede fått noe igjen. Grunnen til at vi har satset så tungt på Serena handler først og fremst om smak, men også om troen vi har på bandet. De har allerede et etablert nettverk som vi kunne spille på, og suksess dreier seg gjerne om å legge rammer ut fra det rådende nettverket, og så prøve å løfte det hele opp på neste trinn på stigen. Det er noe som gjelder for alle band som det skal satses på, det å tilpasse nettverket det nedslagsfeltet som passer til artisten. Man bare må ta de løfta som kreves, men samtidig ha en fornuftig plattform i bunn. Serena har allerede skapt flere kontakter rundt om i verden, folk virker nysgjerrige og det håper vi skal skape positive ringvirkninger også for hele HoneyMilk.

På grunn av den tunge satsningen på Serena Maneesh vil det neste halvåret bli bestemmende for selskapets nære fremtid. Om de skulle lykkes så har Nordahl & co ingen illusjoner om at HoneyMilk skal bli ”store”:

– Vi håper i det minste å kunne holde på i cirka denne skalaen, uten at vi brenner oss ut. Det er vel det viktigste. Penger vi eventuelt vil tjene på Serena vil gå rett inn i selskapet, med tanke på videre satsninger. Det blir ingen fet utbyttefest akkurat, smiler Nordahl.

Mellom to stoler

Siden HoneyMilk startet opp har de utgitt plater med blant andre Cinnamoon, Wunderkammer, Sister Sonny og Home Groan – artister uten et klart forenende uttrykk. Nordahl tar en liten tenkepause når han skal beskrive selskapet profil.

– Vi har vel ingen bestemt profil, men er vel gitarbasert – i en vid tolkning, med artister vi mener fortjener å få et løft, og som vi også ser et kommersielt potensiale i. Vi ser ikke på oss selv som noen smal label, snarere faller vi litt mellom to stoler. Jeg oppfatter det faktisk som lettere å få bedre rammevilkår hvis man enten er ekstremt kommersiell eller ditto smal. Vi er et sted mellom Joachim og Per Erik, humrer Nordahl, og viser til sjefshodene i henholdsvis Smalltown Supersound og EMI/Virgin.

HoneyMilk blir vel gjerne knyttet opp til Mono og miljøet der?

– Mange tenker nok fremdeles slik, selv om vi ikke har noen som helst tilknytning til Mono. Jeg tror mange folk forventer at vi har samme musikalske profil, men det har vi ikke. I forhold til egenprofil har den koplingen kanskje vært noe hemmende, men i forhold til det rent praktiske samarbeidet med Mono vært veldig nyttig for oss.

Kommersielle tider

HoneyMilk generer ikke særlig med penger, og de involverte må dele oppgaven med andre jobber. Andersen er for eksempel tilknyttet Øyafestivalen, mens Nordahl jobber og er medeier i baren Internasjonalen på Youngstorget. Det er ingen rosedans å drive et lite plateselskap, forteller Nordahl, og det er en kontinuerlig læringsprosess.

– Vi startet helt på scratch, og var veldig stormannsgale og blåøyde i startfasen. Man får seg noen nesestyvere på veien, det er sikkert, men vi håper og tror vi er over den verste motgangskneika nå. Dette er en bransje det er lett å bli utbrent i. Man går med konstant dårlig samvittighet over ting som burde vært gjort og tjener ikke penger i det hele tatt. Det er en situasjon ingen er tjent med. Helt i begynnelsen sniffet vi for eksempel på et band som Gluecifer, men hadde selvsagt ikke det apparatet som et slikt band krevde.

HoneyMilk startet sin drift for noen år siden, grunnet en vitalitet i den norske musikkscenen. I løpet av disse årene har Nordahl sett en dreining som han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg synes det var en bredere musikalsk front på den tiden, nå virker alle mer fokusert på å “breake”. Samtidig har de store plateselskapene spist over mye av indiescenen, mens mange av de mindre selskapene har feilet ved å forsøksvis kommersialisere seg, og dermed blitt intetsigende. Alt har blitt mer kommersielt nå, mediebiten er mer satt, mange av ildsjelene fra cirka 2000 er utbrent, og det virker som vi er inne i en slags mellomfase i den musikalske utviklingen. Men det pleier å ta seg opp igjen i begynnelsen på hvert tiår, så vi får se an hva som skjer!

Hva med pressen?

– Pressen utgjør hele forskjellen for om en plate skal slå an eller ikke. Etter hvert er det kanskje mulig å bygge seg opp et kontaktnett utenfor pressekanalene, men å stole på jungeltelegrafen det fungerer bare unntaksvis. Men uansett, Norge er et lite land og det er ingen stor skala på noe som helst, men mindre man er, la oss si på Madrugads nivå.

Hvordan vil du relatere dette i forhold til å få band ut på veien eller inn i butikkene?

– Det er vanskelig i dag. Når det gjelder konsertarrangørene, så er det knapt noen som tør å ta den første bolken, det å våge å la nye band vise seg frem og dermed være med på å bygge dem opp. Det er et problem. Og platebutikkene… Vel, her i Oslo har vi et par småsjapper, også har vi Platekompaniet. De andre kjedene er helt umulige. Jeg mener det er behov for en ny kjede nå, særlig siden Platekompaniet har blitt så store som de har blitt, og samtidig går mer og mer bort fra den kvaliteten de utviste i begynnelsen og som gjorde dem til et reelt alternativ.

Just like honey

Som hos de aller fleste småselskapene er ikke platesalget gigantisk, en HoneyMilk-skive selger et sted mellom 400-2000, en rekord Serena allerede har brutt. Salget har allerede passert 3000, og det meste har faktisk gått utenlands, og det på en skive som fremdeles ikke er i distribusjon utenfor landets grenser. Vanskeligheter med å få distribuert platene på skikkelig vis, har ført til tanker rundt alternative løsninger.

– Vi har faktisk leflet med tanken på å starte vår egen abonnementsordning, kanskje der kundene kan betale en fast sum for et visst antall skiver, og får tilgang til platene før de kommer ut i butikken. Det krever selvsagt en tillit til navnet vårt, og det tar tid å bygge opp en slik merkevare. Vi har også drodlet litt rundt å starte en undergrunns-distribusjon for utenlandske artister. Akkurat nå jobber vi med en canadisk artist som heter Peter Adams som vi skal lisensiere her i landet utpå nyåret. En annen tanke vi har lekt med er å lage en samleplate med demoartister som kan gi folk muligheten til å sjekke ut litt bredere ting av det som skjer i dag, men det er altså uvisst om det kommer noe konkret ut av disse løse planene.

Hvilke av dagens band anser du som de mest spennende å følge fremover?

– Tja, Apple Falls er et spennende band, og Beautiful People, som alle snakker om for tiden. Point Shirley har bra ting på gang, og Kill er sykt morsomme – det er et band som gjør akkurat som de vil. Vi har også tro på våre egne x.lover som er ferdig med å spille inn ny plate i disse dager. Men det som er alfa og omega når man jobber i et lite plateselskap er personligheten til de involverte bandet og at den er riktig for oss. Artistene må forstå at de må jobbe ræva av seg – uten å få betalt for det. De må virkelig brenne for det driver med, og de må være villige til å satse mer enn bare en måned på sitt prosjekt.

Hva som blir HoneyMilks neste prosjekt er ikke bestemt. Først må satsningen på Serena unnagjøres.

– Vi fortsetter uansett vi, så sant det finnes spennende artister der ute. Og ikke bare menn med kassegitar – for de er jeg rett og slett drittlei. Avslutter Per Nordahl med et flir.

Per Nordahl har trukket fram et knippe høydepunkter fra HoneyMilks katalog:

Serena Maneesh: s/t
Honey20, 2005

“Serena Maneesh er rett og slett en av de ekstremt få norske utgivelsene som har et verdenspotensiale. Og denslags vokser ikke på trær.”

 

 

Cinnamoon: s/t
Honey008, 2003

“Det var dette banda vi starta med, og denne plata rager fortsatt som en påle. Låtene står seg veldig bra fremdeles, og jeg håper den får sin fortjente renessanse en eller annen gang…”

 

 

Peter Adams
kommende, 2006

“Peter Adams har noe av de samme kvalitetene som Frode, med litt mer vekt på “gla’pop” for å bruke et litt forslitt uttrykk. Han behersker kunsten å skrive fine poplåter uten å bli en av de 100 andre der ute. Det føles nesten som å plukke opp Bright Eyes på deres førsteskive.”

Frode Fivel: Patience Will Win
Honey13, 2003

“Dette er ei skive som kommer til å være holdbar lenge. Frode er et lokehue som klarer å strukturere seg på skive, og med en evne til å si ting på en ny måte innen et format som er veldig gjennomtenkt.”

 

 

 

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 17.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Øya, mitt Øya: Bjørn Hammershaug

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Espen A. Amundsen, 12.08.2015
Publisert på popklikk.no

Popklikk har spurt musikkelskere om deres forhold til Øyafestivalen. De beste minnene, hva man bør sjekke ut i år og hvilke artister de drømmer om til neste år.

Redaktøren i Tidal/WiMP, Bjørn Hammershaug, gleder seg til Father John Misty og drømmer om Electric Light Orchestra.

Dine tre beste Øya-minner så langt?

– Dette blir litt ’top of my head’, som det heter, men det er kanskje det som blir mest riktig. Jeg har sett hundrevis av konserter på Øyafestivalen, men disse tre gjorde i hvert fall inntrykk på meg da – og sitter fremdeles igjen nå:

Hot Snakes, 2005: Noen ganger trenger man en knyttneve midt i fleisen, og Hot Snakes ga oss en leksjon i no nonsens rock av beste merke. ”Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band” skrev jeg den gangen, og selv om jeg ikke føler så mye med de som misset den, er jeg veldig glad for at jeg fikk sett dem i hvert fall. Pluss for verdens olmeste bassist.

Boredoms, 2007: Yamatsuka Eye og legendariske Boredoms fortryllet de av oss som så på med tribale beats og tranceskapende massesuggesjon i et sett som kunne vart evig. Tror ingen som overvar denne konserten ble helt det samme etterpå.

Les Savy Fav, 2006: Tim Harrington er en frontfigur med stor F. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dro sverdet, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe ut i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt.

Anbefal fire artister man bare må se i på årets Øya-festival?

– Father John Misty. Kommer til å bli aldeles perfekt.
– Flying Lotus. En av de siste åras mest spennende artister.
– Songhoy Blues. For meg et nytt og herlig bekjentskap fra den musikalske skattekisten Mali.
– Dan Deacon. Kul på skive, men Dan Deacon er først og fremst en sjukt bra liveartist som får alle opp på beina og ut i panegyrisk danse-ekstase. Perfekt festivalpunktum)

Hva er det beste med Øya-festivalen og hvordan vil du rangere den sammenlignet med andre festivaler?

– Jeg har vært på Øyafestivalen hvert år siden den startet opp, og kan ikke tenke meg et år uten den. Det er ingen andre festivaler jeg kan si det om. De har en booking-gjeng det går an å stole på, og selv om det er alltid er noe jeg savner er det også alltid noe interessant hver dag. Når i tillegg omgivelsene har blitt enda bedre så har jeg ikke så mye å klage på, egentlig.

Om du kunne velge helt fritt; hvilke fire artister/band hadde du booket inn til neste års Øya-festival?

– My Morning Jacket. Fordi de er verdens beste liveband
– Electric Light Orchestra. Tror ”Showdown” hadde funket helt greit i solnedgangen)
– Butthole Surfers. Hallo.
– Fidlar. Noe av det tøffeste akkurat nå,
– Ellers kan neste års program gjerne inkludere Built to Spill, Kamasi Washington, Giant Sand, Sleaford Mods, John Zorn, Locrian, The Replacements, The Men og Sam Outlaw.

Er tiden moden for at kremartister som Eldkvarn, Leo Sayer og Vazelina Bilopphøggers entrer scenen på Øya?

– Jeg har aldri tenkt på Leo Sayer som en typisk ’kremartist’, men når det er sagt synes jeg det er bare positivt at festivalen kryper utenfor sin egen komfortsone. Det har de også blitt flinkere til de siste årene.

Om man ser bort fra musikken; hva er det beste med Øya-festivalen?

– Isrosa med varm kjeks. Onsdagen rett før første konsert, mens det fremdeles er lite folk og det kribler i konsertfoten. Tøyenparken. Muligheten til å hooke opp med alle de man ikke har hatt tid til å møte i året som har gått.

Årets tre beste album så langt med begrunnelse.

– Sufjan Stevens: Carrie & Lowell. En HBO-serie i plateformat.
– Father John Misty: I Love You, Honeybear. Vestkystpop med vidd, smart, sarkastisk og utrolig flott.
– Kamasi Washington: The Epic. Lever opp til tittelen. Tre tettpakkede timer med kosmisk jazz. Har ikke kommet gjennom hele ennå, men vender stadig tilbake til den.

Velg mellom følgende artister:

The Jam eller The Clash?

– Tøff nøtt. Lander på The Clash, som var et av de første bandene jeg kjøpte på kassett og alltid har hatt et litt spesielt forhold til.

Father John Misty eller Tame Impala?

– Father John Misty, fordi jeg er en myk mann innerst inne.

Wilco eller Tom Petty?

– Øy, det var dårlig gjort!

Pink Floyd eller Fleetwood Mac?

– Pink Floyd har en albumkatalog som det er mulig å tilbringe resten av livet med.

Pommac eller Villa Farris?

– Jeg er Villa-fan, så det sier seg selv.

The Faces eller Donna Summer?

– Pass.

Dexys Midnight Runners eller The Smiths?

– Skal ikke skryte på meg et langt Smiths-forhold, men jeg hørte en del på Dexys back in the days.

Kate Bush eller Prince?

– Nja, Prince har jeg aldri blitt helt klok på så det må nesten bli han.

Beck eller Thåström?

– Jeg blir bare mer og mer Thåström desto eldre jeg blir.

Han er mannen bak musikken din

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bjørn Hammershaug er musikkredaktør i musikktjenesten WiMP og levende opptatt av musikkens tilgjengelighet og fremtid. Han er også blitt veldig glad i Groruddalen.
Av Caroline Bremer, trykket i Avisa Groruddalen 03.06. 2013

Bjørn Hammershaug bor på Ellingsrud, nærmere bestemt på Ellingsrud Vest. Der han bor med samboer og sine to barn. Han er født i Gausdal, men har bodd i Oslo de siste 15 årene og regner det som sin hjemby. Nå har han blitt groruddøl, og flyttet inn i et rekkehus – den 22. juli 2011.

– Det er en dato man ikke glemmer så lett, sier han.

Han har også brukt tid på å utforske områdene i dalen.

– Vi bor rett ved marka, noe som er veldig deilig. Groruddalen har mye å by på, Det er fin natur her, og mange hyggelige mennesker. Jeg er en del på loppemarkeder og blir godt kjent på den måten. Jeg trives veldig med å bo her, smiler han.

Hammershaug er musikkredaktør i WiMP. Han er mannen som setter musikk til følelsene. Han er mannen bak musikken du hører på.

Hva er WiMPs målsetting?

– WiMP er mer enn et blinkende søkerfelt på en datamaskin. Vi skal være et levende sted der du blir veiledet og guidet inn i musikken. Vi skal gi deg ferske musikktips, være først med nyhetene og rett og slett det foretrukne valget for deg som er glad i musikk.

Stimulere
WiMP er en streamingtjeneste fra Platekompaniet og WiMP Music som gir brukerne tilgang til millioner av låter på datamaskinen, mobiltelefonen og nettbrettet.

– Det blir nærmest som en blanding av radio, en musikkblekke og et nettsted – en komplett musikktjeneste som skal bidra til å stimulere til å oppdage musikk, forteller musikkredaktøren og fortsetter:

– Du skal finne alle dine favoritter i WiMP, men også oppdage ting du ikke visste at du likte.

Det er det redaksjonelle som er WiMPs fordel mot konkurrentene. Hver gang man logger inn i WiMP, får man anbefalt en spilleliste – eller et album.

– Akkurat nå har vi også en fin vårkampanje der du finner vårmusikken. Senere kommer kampanjer med sommertema og festivaltema, sier han.

Rett mann
Redaksjonsleder i WiMP, Sveinung Rindal, var en av de som ansatte Hammershaug. Han mener musikkredaktøren er rett mann for jobben.

– Det er han definitivt. Bjørn har gode kvaliteter med å formidle musikk, og er også en kjernekar. Han betyr mye for miljøet og WiMP generelt, sier han.

Han forteller at Hammershaug har en stor musikalsk makt og påvirkningskraft.

– WiMP-redaktøren har stor påvirkning på det som skjer i musikkverdenen. Vi ser at det han løfter fram, blir lagt merke til. Er han tidlig ute, ligger låtene kjapt på hitlistene, sier Rindal.

Lang erfaring
Før han kom til WiMP, var Bjørn Hammershaug redaktør for en av landets største musikknettsider, groove.no, i ti år.

– Derfra gikk jeg til bransjenettstedet ballade.no, og jeg har også jobbet på Popsenteret på Schous plass. Popsenteret har utviklet seg veldig bra, forteller han.

Han angrer ikke på at han takket ja til stillingen i WiMP.

– Jeg får jobbe tett på musikk og bransjen. WiMP var helt nytt for tre år siden. Vi har brutt mange barrierer siden den gang – og streaming har helt klart kommet for å bli, sier han.

Utvider konseptet
Hvordan skiller WiMP seg fra andre musikktjenester?

– Den største forskjellen er nok den redaksjonelle vinklingen. Vi skal være først med musikknyhetene, men vi vil også opprettholde musikkhistorien. Vi har blant annet konseptet Nygammalt, der vi trekker fram alt fra Alf Cranner til Dollie De Luxe. Vi jobber aktivt med gammel, norsk musikk, sier han.

– Dessuten utvider vi stadig konseptet. I fjor startet vi et samarbeid med Øyafestivalen, der vi fikk vi artister til å spille inn låter som senere ble gjort tilgjengelige i WiMP.

Tjenesten tilbys også gratis til Canal Digital-kunder. Og tjenesten fortsetter å vokse. På denne tiden i fjor rundet WiMP sin strømming nummer én milliard. Ved utgangen av første kvartal i år hadde de 400.000 betalende brukere i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og Polen. Redaksjonsleder Sveinung Rindal forteller at de ikke har noen klar grense på hvor mange lyttere de ønsker.

– Streaming er såpass nytt og mange spør om vi har nådd potensialet. Men det er en lang vei å gå, og mange flere potensielle kunder der ute. Sky is the limit, smiler han.

Live-trenden
Bjørn Hammershaug mener det er viktig å følge med på live-segmentet.

– Folk går både mer på konserter og hører mer på musikk enn tidligere. Derfor er det naturlig at vi er med på den trenden. Med konseptet WiMP Live knytter vi oss ennå sterkere inn mot livefeltet, ved å utgi konsertopptak som ekstra tilbud til de som bruker tjenesten. Eksempelvis kom det nylig et liveopptak med britiske Gabrielle Aplin som en del av WiMP Live, forteller musikkredaktøren.

Hvor er musikkbransjen om ti år?

– Ti år er langt fram i tid. For ti år siden var vi i 2003. Da var det fortsatt CD-en som regjerte. Og så kom Pirate Bay, og ulovlig nedlasting, og det var en trykket stemning i bransjen. Men nå har ting endret seg. Bransjen tjener penger på at musikk blir delt på lovlig vis.

Brukervennlig
Hammershaug mener stikkordet er brukervennlighet, og synes også at det å laste ned musikk tilhører fortiden.

Når det kommer til egen musikksmak, er han nok særlig opptatt av amerikansk gitarrock.

– Jeg har et bankende hjerte for amerikansk gitarrock, og da særlig av den mer alternative varianten – men jeg også ørene åpne mot alt fra jazz og folkemusikk til hardrock og hiphop, smiler han.

Musikkredaktøren er også glad i Groruddalens egen Don Martin og roser den nye låta fra hans nye soloplate En gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt som ble lansert på ungdomsklubben The Raven på Romsås.

– Jeg har alltid likt Don Martin. Om man ikke har hørt hans nye låt ”Nilsen”, er det et must. Den er fantastisk. Den representerer Groruddalen, på godt og vondt.

Fremtiden
WiMP lanserte sitt tilbud for usignerte band og artister, WiMP DIY, for litt siden. Hammershaug mener det blir interessant å følge med på utgivelsene fremover.

– Enkelte er navn med en solid bakgrunn som vi kjenner til fra før, men de aller fleste er artister fremdeles i støpeskjeen, i en tidlig fase av sine karrierer. Dette gir oss en unik mulighet til å være med å løfte fram og følge artister i en spennende fase. Vi hører gjennom alt som kommer inn på lik line som mer etablerte utgivelser, og allerede nå har vi oppdaget flere artister med godt potensial i et bredt sjangerspenn, sier han.

Musikkens fremtid er som alltid uklar, men Hammershaug håper WiMP er en del av den.

– Jeg håper vi finnes, kanskje i en annen form, om ti år. Vi jobber med ideer om hvordan det vil se ut, men det er vanskelig bare å se for seg tre år fram i tid. Men jeg håper gleden og interessen for musikk vedvarer uansett, smiler han.

Smått & Godt: Dead Letter

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Det hele begynte med at en gjeng undergrunnsmusikanter i Trondheim gikk sammen for å lage en alternativ synliggjøringskanal gjennom navnet Trondheim Hardcore, forteller Thomas Ryjord om oppstarten av plateselskapet Dead Letter.

– Vi var ganske mange som organiserte konserter på pønkhuset UFFA, drev nettfanzine og distribuerte skiver. Vi arrangerte også et par festivaler med ymse innhold. Etterhvert kom lysten for å gi ut skiver, og noen av oss bestemte seg for å danne kollektivet Dead Letter Records. Samtidig ble jeg spurt om å bli manager for Johndoe, og ettersom det ikke var noen interesse fra den øvrige bransjen, var det klart for vår første utgivelse: Rastløs Rock’n’roll i september 2002.

I årene som har gått etter denne førsteplaten, har Dead Letter gitt ut skiver med blant andre Silence the Foe, Desperado, Rest Of My Life og Youth Pictures Of Florence Henderson. Hvordan vil du beskrive selskapets profil?

– Når jeg dro Johndoe inn i greia, så ble nok takhøyden for stor for en del av de som sverget mer til den mer tradisjonelle hardcore-skolen. Vi ble færre som jobbet sammen, men det var likevel en løs og fin greie som inkluderte mange. På den tiden var det også mange band å jobbe med, og hele strukturen de to første årene var at bandene jobbet selv med en del hjelp fra selskapet.

Artistene beholdt alle inntekten selv. Ingen kontrakter ble skrevet og folk kunne komme og gå som de ville, forteller Ryjord om denne perioden. De involverte i Dead Letter de er også involvert i artistvirksomhet på andre områder:

– Vi har jobbet med mye forskjellige band, og vi gjør også mye annet enn å gi ut skiver. Vi booker turneer, setter opp konserter i Trondheim, distribuerer andre sine skiver, lager buttons og holder kurs. Så egentlig gjør vi det samme som vi begynte med. Bare i litt større omfang.

Hvilke kvaliteter ser dere etter når dere satser på et band?

– Det blir nok litt lokal fokus for vår del, og basert på folk vi har et godt forhold til. For å selge plater på vår måte, må bandet være flinke i å spille siden vi ikke har råd til å kjøpe oss så mye oppmerksomhet gjennom annonsering. Siden dette mest er en hobbygreie, handler det mye om å jobbe med ting man liker og har tro på selv. Det mest gøyale er når en er på konsert og innser etter første anslag at dette er noe en virkelig har lyst til å gi ut. Ingen band blir verdensmestere bare fordi det står det i presseskrivene deres. Man blir oppmerksomme på band gjennom promopakker, men ingenting slår følelsen i å snuble over et herlig band på konsert, sier Ryjord.

DIY
Dere kan vel sies å tilhøre en DIY-tradisjon. Er en slik ’gjør det sjøl’-attityd viktig i forhold til det dere driver med?

– Det har alltid vært det som har ligget til grunn for at vi ville jobbe med dette. Trondheim er langt fra hovedstaden, og bransjen er ikke like til stede og frampå som i Oslo. Her må man trå til selv hvis man skal oppnå noe. Men samtidig er det et vanvittig godt musikkmiljø i Trondheim, og publikum er svært entusiastiske. Når du i tillegg har Norges beste scene for alternativ musikk som hjemmebane er det et greit utgangspunkt: UFFA er en veldig bra plass for unge mennesker som har lyst å gjøre noe. Der får man holdningene inn med morsmelken. Man gjør ikke ting på egenhånd fordi det er eneste alternativ, men fordi det funker veldig bra, sier Ryjord.

Et band som skiller seg litt ut i en katalog som så langt er preget av screamo/emo/punk er det instrumentale post-rockbandet Youth Pictures Of Florence Henderson, som har mer til felles med band som Explosions In The Sky, Mogwai og Sigur Ros. Hvordan ble dette samarbeidet til?

– Det var et helt naturlig fordi Morfar fra Youth Pictures… faktisk var med å starte opp Dead Letter Records, da som trommis i Rest Of My Life. Plata til Youth Pictures… er for øvrig et samarbeid mellom How is Annie Records og oss. Jeg synes utgivelsen er helt fantastisk, alt fra coverdesignen til musikken. Vi gir gjerne ut flere slike band. Om de finnes, sier Ryjord.

$$$
Hvordan er de økonomiske premissene for et lite selskap i Norge i dag?

– En ting jeg synes er ille er at vi faller utenom de fleste nasjonale støtteordninger. Det er litt ironisk at det er de små selskapene og de uavhengige aktørene som må jobbe mest etter kapitalismens prinsipper. En skulle tro at de fire store plateselskapene hadde nok spenn til at de ikke trenger penger av velferdsstaten Norge til å promotere sine plater, emner Ryjord.

Ryjord er engasjert i forhold til spørsmål rundt de økonomiske vilkårene til mindre plateselskaper vs. de store. Han fortsetter:

– Først får de støtte av Kulturrådet til å spille inn skive, så får de støtte til å promotere plata av Fond for lyd og bilde, før Rikskonsertene hiver en neve dollars på bordet for overdådige turneproduksjoner. Platesalg og publikumsoppmøte er ikke så veldig viktig. På den annen side, de må bare drive på. Vi har lært oss å være omtenksomme med pengebruken, og får mye ut av lite. Det er viktig å sette krav til aktører som kommer inn når bandet er i en ferdigklekket fase. Hvis ikke blir det bare som et veldig kostbart banklån å ha platekontrakt.

Lille Norge
Merker du andre utfordringer ved det å drive en liten label i Norge?

– Norge er et ganske lite land, og det er få byer som har et etablert nisjemiljø. Ting går ikke på skinner i oppstartsfasen. Band i andre land vokser fortere, og mange holder seg på samme lille selskap hele veien. Her tror jeg mange blir utålmodige fordi det er lite kjøtt på beinet. Og da ender små selskap ofte opp som talentklekkerier for de store selskapene. I for eksempel Sverige har man et gedigent nettverk av små selskap som har relativt store markedsandeler og godt omdømme. I Norge dør de fleste ut når man blir så gammel at man må begynne å tenke på inntekt. Så det gjelder å posisjonere seg, og finne gode samarbeidspartnere som kan være med å trekke lasset for å skape et godt miljø, sier Ryjord.

Er det noen plateselskap dere ser opp til, eller har som ”forbilder”?

– Det er jo sjarmerende å høre om at SST pakket og sendte ut over 60 000 skiver selv rundt om i verden. Dischord har drevet i over 20 år på samme modell. Men det er i USA, hvor det koster 7 kroner å trykke opp ei t-skjorte mens du fremdeles kan selge den for hundre spenn uten å være kjip mot publikummet ditt. Norge er et for lite til at man kan drive på samme måte, og det er dyrt å produsere ting i små opplag. Da blir det enten mer hobby eller at man må fire på prinsippene. Jeg har alltid syntes at det tradisjonelle hardcoremiljøet ofte er litt vel snusfornuftig, så jeg vil ikke kalle de forbilder. Men jeg har veldig stor respekt for det folk setter i gang og brenner for, sier Ryjord.

Enkelte har hevdet at det er liten interesse i miljøet når det gjelder å stille opp på giger i Oslo, både når norske og utenlandske band spiller, hvordan er dette i Trondheim?

– Publikum i Trondheim er egentlig ganske flinke, så lenge folk har fått muligheten til å sjekke ut bandet på en eller annen måte, svarer Ryjord.

– Det er merkbart at det er vanskelig å trekke masse folk i Oslo i sammenligning med mindre norske byer, men på samme måte er det alltid mer folk når vi spiller på småstedene i Tyskland, enn når vi spiller i store byer som for eksempel Berlin. Det jeg tror Oslo mangler er de litt mer helstøpte plassene som leverer en pakke kveld etter kveld. Det er lite forutsigbarhet og mønster i de ulike plassene, og publikum må forholde seg til mange plasser hele tiden. I Trondheim har du tre kjerneplasser som alle har sine stamkunder som kommer hver dag, og hvor det er konserter på faste dager. På Uffa går pønkerne og de under 18 år, på Blæst går rockerne, og på Samfundet går studentene. Og alle tre stedene har en musikkprofil som er tilpasset klientellet, og de blir praktisk sett drevet av sitt eget publikum og god frivillighetskultur, sier Ryjord.

– I Oslo er det alltid sånn at man spiller på nye plasser for hver turne, og scener kommer og går. De som booker blir heller ikke værende så veldig lenge. De to første plassene vi spilte på i Oslo eksisterer ikke lengre. Og det er bare knappe to år siden vi begynte å turnere Norge.

Hvordan jobber dere med å nå ut til resten av landet – og hva med øvrige Europa?

– Vi har et godt samarbeid med Musikkoperatørene som gjør distribusjon for oss i Norge. I februar gir de ut en skive som presenterer den nye stammen av alternative selskap som de jobber for, med band som Monomen, Adjigas, The First Cut, Desperado og mange flere. Jeg gjør stort sett all booking for bandene vi gir ut, og dette samkjøres naturligvis med plateslipp. I det siste har det blitt mye bookingarbeid for min del, og jeg er også dratt inn i en del booking på den andre siden av bordet, for ulike scener i Trondheim, og for Storåsfestivalen, svarer Ryjord.

– Vi har fått et godt nettverk med årene, og siste turne med Desperado talte hele 18 konserter i Europa og 26 konserter i Norge. Utenfor Norge har vi til nå hatt mange forskjellige samarbeidspartnere, med ymse resultat. Men ting ser veldig bra ut for det kommende året. Interessen for utgivelsene våre har blitt mye større i det siste, og konserttilbudene i Europa og Norge har økt mye.

– Det er gøy når du må begynne å bestille opp nye opplag av relativt gamle utgivelser, og du vet allerede et år i forveien at neste høst blir det turne i 3 strake måneder, sier Ryjord.

Hva vil du si er Dead Letters milepæler så langt?

– Den største milepælen må være at nærmest samtlige utgivelser har høstet veldig gode kritikker, både i undergrunnsmedia og i dagspressen. Vi har en fast kjerne med folk som kjøper alle utgivelsene våre. Blant annet finnes det ei jente i Japan som bestiller ting på nett med en gang det blir sluppet. Slike ting varmer, og den direkte kontakten med fornøyde mennesker er en veldig stor motivasjonsfaktor for oss.

– Videre vant bandene våre Zoom-finalen to år på rad (Silence the Foe og Johndoe), og mange av bandene våre har blitt hyppig spilt på P3, og vist på fjernsyn. Når jeg begynte å jobbe med Johndoe i 2002, følte vi alle at verken media eller scenene var til for oss, og vi møtte mye motgang i starten. Nå har ting tatt seg opp, og har du noe å komme med så blir du lettere hørt. Dette må blant annet Urørt ta litt kred for. Uansett hvor mye de prøver å styre prosessen, så blir helt ferske band som Heroes and Zeroes likevel årets urørt. Herlig rett og slett. Folket har talt, sier Ryjord.

Hvordan ser 2006 ut for Dead Letter?

– 2006 blir året hvor vi skal satse som aldri før, ikke i form av mange utgivelser, men i form av kvalitetessterke utgivelser som skal følges opp bra. Jeg er endelig snart ferdig med masteroppgaven min på NTNU og da blir det mer tid til målrettet jobbing. Dette er også året hvor mange av bandene våre skal turnere mye, særlig i utlandet. Vi har kommet langt i å knytte oss gode kontakter, og har mye større kontroll på omfanget enn før, avslutter en optimistisk Thomas Ryjord.

Jeg ba til slutt Ryjord trekke fram et lite knippe utgivelser fra katalogen, og si noen ord om disse.

Rest Of My Life: s/t dlr002 (2003)
Et av Norges vakreste emoalbum, som er langt forut for sin tid. Bandet var i hele tatt en stor inspirasjonskilde for min del, fordi jeg lærte meg å se ting fra en annen vinkel enn tidligere.

Etter å ha spilt i et band hvor politikken var alt, var det utrolig godt med Rest Of My Life, som med helt andre ordlag var like krass i meningene sine. Av og til er skjønnhet og sårhet mer slagkraftig enn typiske slagordlåter.

Desperado: s/t EP dlr003 (2003)
Den mest rufsete utgivelsen på Dead Letter så langt. Tre uker etter at vi hadde fått en total line-up dro vi i studio med 3 ferdige låter. Vi var manko på øvingsrom, så første kvelden av studiotiden bestod i å lage tre låter til. Studioet var for øvrig en gammel PC og et Qbaseprogram med 8 linjer innkjøpt i USA. Vi klemte alt inn på ei helg. Teknikken var helt jævlig, men vi var tent som faen. Langt fra det verste vi har laget. To uker etter dro vi på våre første spillejobber i Trysil og Danmark. Rett etter hjemkomst var det sleppfest på Uffa, med over 300 folk klemt innenfor veggene. Alt dette skjedde på litt over en måned. Den artigste tiden for bandet så langt.

Silence The Foe: Sweet, Sweet Suicide EP dlr006 (2004)
Første gang jeg fikk høre masteren til denne var jeg i sjokk. De hadde spilt inn førstekuttet ”Chaotic Mind” to måneder tidligere i regi av Zoom, men nå hadde de omarrangert låta til det ugjenkjennelige.

Jeg får enda gåsehud når jeg hører låta. Marcus Forsgren er en veldig habil gitarist og produsent.

 

 

Dominic: Running With Scissors EP dlr007(2004)
Dette er det mest tighte og samspilte screamobandet i Norge. Første gang jeg så de live et halvår før, var jeg kjøpt. De hadde sendt demoer i en toårsperiode, men en konsert med dette bandet er like overbevisende som å høre Martin Luther King holde tale. Bandet fikk to dager i studio for å spille inn greia live. Klokka 3 samme dag som de hadde begynt ringte de meg, og kunne fortelle at de var ferdig allerede. Dette er et band som er veldig verdt å få med seg på plate så vel som konsert.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 26.01.2006 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Metronomicon Audio

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment
Foto: Morten Spaberg/presse

Foto: Morten Spaberg/presse

En bakgård ved Grünerløkka Lufthavn i Oslo. Inn en anonym dør og opp en heis. På et romslig og sjarmerende rotete loft holder Metronomicon Audio hus. Det er et av landets mange små og uavhengige plateselskap, et løselig sammensatt og yrende kollektiv bestyrt av kreative sjeler på venstresiden av hovedstadens kunstneriske miljø.

Jeg setter meg ned på loftet sammen med en av nøkkelpersonene i Metronomicon, Jørgen Skjulstad.

Han er en av grunnleggerne, spiller selv i to av selskapets mer fremtredende band, Center of the Universe og Now We’ve Got Members, er medlem av Salvatore og har gjerne et avgjørende ord med i laget når beslutninger skal foretas. Vi ville finne ut hva Metronomicon Audio egentlig er for noe.

Og det er det ikke enkelt å gi et entydig svar på. Skjulstad forsøker:

– Metronomicom er stort sett et CD-R selskap, skjønt vi er ikke ’die hard’ på CD-R, og har også gitt ut trykte CD’er og tolvtommere. Men vi er ikke bare det heller. Her har alle sin birolle av forskjellig art, og vi har for eksempel vår egen prisutdeling og vi holder kunstutstillinger.

Kunstprosjeket til Metronomicon kan minne om det Wagner kalte for et ’gesamtkunstverk’. Første del av dette prosjektet ble holdt på Hausmania i 2004 under tittelen Metronomicon Goes Art. Målet er å gjennomgå en ny kunstart hvert år, og neste uttrykk vil etter planen bli av poetisk art.

– Kunstprosjektet er åpent for alle, men de fleste som deltar er involvert hos oss fra før – på et eller annet nivå, sier Skjulstad.

Denne mer estetiske siden til Metronomicon kommer også til uttrykk gjennom deres egen designergruppe Yokoland (Aslak Gurholt Rønsen og Espen Friberg), som er en integrert del av selskapet, ikke minst når det gjelder utformingen av utgivelsene.

– Vi er harde på at en plate er en helhetlig greie hvor både design, innhold og musikk er deler vi tar like alvorlig. Vi ser ikke på en utgivelse som et ’produkt’, men et åndelig verk tilknyttet en fysisk gjenstand. Vi har ingen strekkoder på platene, vi prioriterer designet. Dessuten er jeg ikke noe særlig glad i disse strekkodene.

Ingen eierett
Den filosofien kan også overføres til synet på de store plateselskapene og deres eierforhold til artistene sine.

– Et selskap som EMI drar den jo ganske så langt, de mener at ’du eier plata, men ikke det som er på den’, liksom. Metronomicon er en reaksjon mot de store selskapenes produkt-tanke. Vi er en trivelig label, smiler Skjulstad og rister på hodet av de store selskapenes politikk.

Han trekker heller likheter til folkemusikken, og ser populærmusikken mest som en videreutvikling av denne.

– Popmusikk bygger også bare rip-off fra andre, og selvsagt er det problematisk at noen skal eie deler av denne.

Du er kanskje kjent med amerikanske Negativeland og deres langvarige kamp mot den etablerte platebransjen, eller foretak som Snuggels New Media Collective?

– Å ja, vi kjenner godt til dem, sier en leende Skjulstad. – Men vi følger langt mer etiske retningslinjer her på huset.

Mellom Domino og Smithsonian Folkways
Siden oppstarten rundt tusenårsskiftet har selskapet drøyt 20 utgivelser bak seg. De fleste er trykket opp og foredlet fra hovedkvarteret på Grünerløkka. Blant navnene finner vi Now We’ve Got Members, Cyrano, Koppen, Magnus Moriarty og Center of the Universe. Hver for seg artister som er musikalsk ganske ulike, men som tilsammen dannes et slags felles uttrykk som er Metronomicons eget. En åpen holdning og varierte innfallsvinkler sys sammen med tråder fra både lo-fi, new wave, Balkan, elektropop, folk og indie.

Hvordan vil du egentlig beskrive Metronomicons musikalske profil?

– Det er så mye forskjellig! Det viktigste er at vi synes det er spennende musikk og det skal være genuint og uavhengig av genre. Men det er nok en viss folkemusikk-estetikk over mye av det vi gir ut, folkrock og Balkan, som hos Now We’ve Got Members. Vi er en meta-label som tar litt fra mange hold og vi har et meta-forhold til genre. Selv om det ikke er så hipt å si det, så er vi kanskje litt post-moderne. Noen sa en gang at platene våre kunne plasseres et sted mellom Domino og Smithsonian Folkways, og det kan kanskje stemme. Vi kan vel neppe kalles ’straight forward’, men vi ser heller ikke på oss selv som en eksperimentelt vanskelig eller spesielt utilgjengelig label.

Inspirasjonen fra ulike folk-miljøer virker å være grunnleggende hos mange av bandene, noe Skjulstad er en av de fremste eksponentene for, både i soloprosjektet Center of the Universe og som medlem av Now We’ve Got Members, sammen med blant andre Dag Stiberg (My Midnight Creeps) og Thomas Meidell (Samuel Jackson Five).

– Jeg er interessert i musikk fra hele verden, og liker å lage ting med folkemusikk-elementer. Det går jo an å gjøre det uten å legge på tykke tepper av synth! Now We’ve Got Members driver både med Balkan-influert musikk og mer orientalsk-aktige ting. Begrepet ’world music’ er litt tabu blant mange, og du kan vel si at vi prøver å åpne folks ører til en viss grad. Men det er egentlig ingen fanesak for oss.

Ingenting å tape, alt å vinne
I løpet av de drøye fem årene Metronomicon har eksistert har de gitt ut et tyvetalls plater. Hvordan startet det hele?

– Jeg gadd rett og slett ikke å sende rundt demotapes til andre selskap, og kjøpte en CD-brenner i 2000, som en forlengelse av kassettkjøret jeg holdt på med på 90-tallet. I begynnelsen var det vel bare Now We’ve Got Members og Koppen/Täppas Strepens, så har det gradvis blitt mer og mer.

Hva er kriteriene for at en artist får gitt ut en plate hos dere?

– Takhøyden er nok ganske stor, men første bud er at vi som steller her rett og slett må digge det. Vi baserer oss på ’handshake deals’, og det er jo ikke noe penger å tjene på dette. Det går så vidt rundt og fra utgivelse til utgivelse. Vi har ingenting å tape, og kan bare det hele enda lengre.

Skjulstad forteller at de lager 500 cover til hver utgivelse, og brenner plater etter behov. Og det er en viss interesse blant folk der ute:

– Det går litt i bølger, men vi merker i hvert fall god interesse når vi arrangerer konserter eller har andre arrangementer.

Platene til Metronomicon er ikke tilgjengelig i alle landets platebutikker. De har ingen fast distributør, men selger selv fra sitt eget nettsted og på konserter. De har også eget stand på Tiger, Big Dipper og Tronsmo bokhandel i Oslo, samt Belleville Store i Berlin. Skjulstad ønsker gjerne at flere skal melde interesse: – Forhandlere i andre byer og land søkes omgående!

Har dere en langsiktig målsetning for plateselskapet?

– Nja, vi tar det vel mest som det kommer. Men ett mål er bygge opp et eget distribusjonsnettverk og et turnénettverk. Men det vil selvsagt ta lang tid.

by:Alarm – Norges nest, nest viktigste musikkpris
Dere står også bak en musikkpris, by:Alarm. Hva er det for noe?

– by:Alarm er et ondsinnet speilbilde av alle festivalene og prisutdelingene i Norge. Vi arrangerer denne gjerne samme dag som Spellemannsprisen, og vi ønsker å vise hvor inhabile alle slike show er. Vi lar oss med glede bestikke, flirer Skjulstad – I fjor ble vi faktisk kuppet av Radio Nova som rett og slett satte opp sin egen 99.3 pris bak vår rygg!

Skjulstad og kretsen rundt Metronomicon er involvert med radiovirksomhet selv. Hver torsdag mellom klokken 13.00 og 14.00 har de Metronomicon Audio Radio på Radio Orakel. Der presenteres musikk av alle genre fra hele verden.

The evil forces of… Micronomicon
Det kan virke som Metronomicon lever i en idyllisk og lykkelig verden. Men det viser seg at det er mørke krefter i spill på loftet. Mistanken retter seg mot en mystisk gruppe som kaller seg Micronomicon.

– Vi prøver å skjule intrigene for offentligheten, men vi blir stadig utsatt for kuppforsøk. Mange mener at Metronomicon har blitt stormannsgale og at vi er styrt av kapitalkreftene. En anonym utbrytergruppe som kaller seg Micronomicon forsøker å styrte oss. De arrangerer hemmelige møter på Lilla Laila [brun pub i Oslo, journ.anm.] og har allerede laget en spottefestival til by:Alarm.

En jente som tusler rundt på kjøkkenet kommer innom og forteller at mikrobølgeovnen er i stykker. Skjulstad repliserer raskt: – Se der ja, nok en sabotasje fra Micronomicon!
—

Vi bad Jørgen Skjulstad om å trekke frem fem utgivelser fra Metronomicon Audio, og kommentere disse:

Center of the Universe: Bellydance Nation
MEAU.0024-CDR, 2005
Flygende tepper, vannpiper, lampeånder og raki! Center of the Universe har tatt på seg fezen, stemt opp lutten, og laget en plate inspirert av rytmer og klanger fra det såkalte østen. Mens den arabiske popmusikken blir stadig mer vestlig, går C.O.U den andre veien å setter hissige breakbeats og skummel bass opp mot vegger av fioliner, kvart-toner og slangetemmerfløyter for å destabilisere og orientalisere den moderne popmusikken. Vasem Sdravlju Orchestra fra Zagreb og Baran Kurd fra Kurdistan er gjestemusikere på plata, som er C.O.U’s åttende.

Hanny: Moderning
MEAU.0025-CDR, 2005
Metronomicons venn gjennom mange år sin solodebut. Hanny lager musikk som er rolig og spennende, enkel og komplisert om hverandre.

Rikt instrumentert med strykere, gitar, trekkspill, perkusjon og en masse annet har hun laget en kort men særdeles innholdsrik plate.

 

Magnus Moriarty: Sky-fi Beatitude
MEAU.0023-CDR, 2005
Framtidens popmusikk i dag? Magnus Moriarty lager ubestemmelig, vakker og poetisk musikk som er like mye nittitalls som den er sekstitalls og like mye fremtiden sett fra i går som fortiden sett fra i dag. Væpnet med stueorgel og tolvstrengsgitar går Moriarty og hans våpendrager og produsent Ergo løs på følelsene våre. Absurde tekster, gamle radioer, suburbia-melankoli og luftskip varmer sjelen. Folk-influensene har blitt skrudd noen hakk opp siden fjorårets tolvtommer U R On A Radar, og låtene er om mulig enda mer plystrevennlige og joviale enn før.

Diverse artister: Metronomicon Audio 2.0
MEAU.0020-CDR, 2005
For hver tiende plate som Metronomicon Audio gir ut kommer det en samleplate. 2.0 viser et bredt spekter av hva de respektive artister driver med. Alle Metronomicon-artistene bidrar, og celebre gjester som Skarnspage, Samuel Jackson 5, International and Coffee, Mejamyouspam, Now og Matti Kallioinen bidrar.

 

Now We’ve Got Members: Tiny Disasters On/Off
MEAU.0019-CD
Den vanskelige tredjeplata til NWGM spenner fra hardtslående balkan-pop til episke lighter-låter. Fikk en meget hyggelig mottagelse da den kom ut i november 2004 med gode anmeldelser både i Aftenposten, Universitas, Tarkus og diverse nettsteder. NWGM er et band med mange medlemmer, hvor saksofon, fiolin og orgel er like viktig som gitar bass og trommer. Låtene er lange og kompliserte, men som en anmelder fra groove.no sa om plata: Jeg tror at hver eneste av disse låtene har et låtmateriale som hadde holdt til fem hits på VG-lista.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 18.10.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Perfect Pop

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Vi sitter på Tranen i Oslo, det er tidlig på ettermiddagen en hustrig novemberdag og bare en monoton vifte og gjenklangen av Arnie Skiffle-Joe kan høres i det stille lokalet med det brune interiøret, farget av år med hard tobakksrøyking og tung øldrikking.

Det er et godt sted å sitte.

Vi er undertegnede sammen med Tom Stian Korsmo og Marius Ilagsmoen – den “eksterne harddisk”, som kan holde orden på årstall og fakta førstnevnte har glemt. Det er to lune og imøtekommende karer som står i stil med musikken de sender ut til verden. For vi møter hverandre for å snakke om det lille plateselskapet som i årevis har forsørget nasjonen med yndig popmusikk i ulike sjatteringer. Navn som The Time Lodgers, Astroburger og The Tables tilhører alle den nasjonale pop-kollektive hukommelsen.

Eller, de burde kanskje gjort det?

Artistene på Perfect Pop blir nemlig ikke nødvendigvis store popstjerner i det brede lag av befolkningen, men i engere kretser har selskapet et kultstempel få andre i Norge kan matche. Nå er de aktuelle med utgivelser fra Haakon, Loch Ness Mouse og The Ethnobabes – der nevnte Ilagsmoen selv er altmuligmann. Det er en familiær atmosfære over selskapet, der alle bidrar så godt de kan. Men Perfect Pop drives i dag som et skikkelig selskap, understreker Korsmo. Det var noe annet i gamle da’r:

The days of Bartleby
“The Tables er et Oslobasert band som foreløpig ikke har gjort krav på de store overksriftene. Ambisjonsnivået har imidlertid steget betraktelig siden starten (vi nevner i fleng: Fanclub, egen fanzine, LP-planer m.m.) og gruppas navn vil trolig være på manges lepper i nær framtid”
Vinyl, 09/89

– Jeg var jo ikke med helt fra starten, men Perfect Pop ble til en fuktig kveld på Last Train, rundt et bord med Time Lodgers og Tore Bartleby (fra The Tables). På den tiden gikk det i egenlagde fanziner og postordre, og det var vel ikke så mye struktur rundt det hele. Jeg ble kjent med dette miljøet takket være bokcafeen på Bakklandet i Trondheim, der jeg kjøpte Shady Whims & Obstacles med The Tables, en plate som satte meg helt ut! Jeg flytta ned til Oslo rundt 1995 og ble kjent med Bartleby, som fremdeles jobber med sitt bokprosjekt om obskure oppfinnelser så vidt jeg vet. På den tiden var Perfect Pop mer eller mindre dødt, noe jeg selvsagt synes var veldig trist.

Korsmo fikk sving på selskapet igjen, og i dag drives etiketten mer systematisk og som et ordentlig firma. I hvert fall med et skikkelig regnskap, selv om budsjettet ikke akkurat tillater de store sprell. Ferske fullengdere av The Loch Ness Mouse (11-22) og Haakon (Bounty) viser at Perfect Pop både har utviklet seg gjennom årene, samtidig som det kanskje kan spores en rød tråd på deres utgivelser. Skranglepop-imaget blir i hvert fall utfordret i disse dager, særlig med Loch Ness Mouse sin mer velpolerte plate.

– Perfect Pop er en samling band under ideologien om å “hjelpe god musikk til å få en sjanse”, uten noen spesielt rendyrket profil, selv om skranglepop er en gjenganger. Det føles nesten som vi er en familie, og slik kan vi kanskje sammenligne oss med Elephant 6 (pop-psykedelisk kollektiv fra USA, med band som The Apples In Stereo, Dressy Bessy, Neutral Milk Hotel, Essex Green++) som vi for øvrig liker svært godt. Vi har jo dessuten underlabelen Public Demand som kan romme litt andre type ting.

For øyeblikket rommer denne etiketten bare en reutgivelse av The Tables Shady Whims… samt de to EPene til The Beautiful People, og fremstår mest som en praktisk opprettet finurlighet, en tvillingbror til hovedselskapet som for øyeblikket sover. En annen avledning av Perfect Pop er Perfect Ostepop, som i skrivende stund kun har to utgivelser av Arne Hansen & the Guitarspellers, begge utgitt i 2000.

The Jessica Fletchers
“Under framføringen av Magazines “A song from under the floorboards” gikk plutselig Torgrim Eggen fra musikkavisa Beat fram til scenekanten og viste orkesteret fingeren. Ingen i The Tables la merke til dette, men Eggen dreit seg skikkelig ut og var rimelig rød i ‘sylta’ da han returnerte.”
Vinyl 09/89

Tom Stian Korsmo er særlig engasjert i arbeidet med The Jessica Fletchers, som han har stor tro på kan utrette store ting i tiden fremover. Uten at norsk presse har vist særlig interesse har de bygd seg opp en ganske stor kult både i USA og Europa. De turnerte med nevnte The Apples In Stereo i Skandinavia 2003, med Dressy Bessy i USA og har i det hele tatt lagt grunnlaget for en større satsning over grensene. I USA benyttes for eksempel låta ”Let’s Go” (fra What Happened To The?) i en reklame for Nascar, og kan høres jevnlig på fjernsynskanalene der borte.

– Vi gadd ikke å sitte på gjerdet og vente på at ting skulle skje i Norge, så vi dro utenlands. Det har vist seg svært fornuftig, og bandet har ikke minst fått nyttig spilleerfaring på større scener. Særlig i Østerrike og Sveits hvor de fyller klubber med 3-400 i kapasitet. I Basel, Sveits var de headliner på en antirasistisk arrangement med over 15 000 publikummere, og i sommer spilte de før Weezer og Oasis foran over 30 000. Nå i helga spilte de en showcase for 1000 stykker i Bremen. I Østerrike skaper de nærmest Beatles-tilstander med jenter som stjeler deres svette håndduker og denslags, ler Korsmo. Da er det veldig gøy å drive med dette.

Gøy med pop
“Som med poporkester flest har også folka i The Tables en musikalsk fortid å slå i bordet med. Bartlebys begrenser seg imidlertid til tverrfløytespilling i et jazzrockband som ble nummer to i en lokal talentkonkurranse på Høland cirka år 1978.”
Vinyl 09/89

– Det å ha det gøy er også en sentral drivkraft for å bruke det meste av fritiden på dette, sier Korsmo. Det viktigste er selvsagt at vi er genuint glad i musikk, og så er det selvsagt julebordene våre.

– Også er det en sosial funksjon, skyter Ilagsmoen inn. Det blir en sosial arena der man møter nye og hyggelige folk rundtomkring.

Den lette holdningen de to i mellom kan også overføres til artistene de jobber med. Det er ikke rom for stjernenykker når man er tilknyttet et lite plateselskap:

– Kjemien mellom oss og bandene er ekstremt viktig, de involverte må ha en dugnadsånd kan du si. Gjør vi noen kroner så går det rett inn i selskapet og brukes på nye ting, men vi har verdens beste platekontrakt: vi deler alt likt etter at utgiftene er betalt. Så enkelt er det.

Lukten av vinyl
Perfect Pop satser fremdeles tungt på vinyutgivelser. Grunnen til dette mener begge er selvsagt: Det er noe helt spesielt med vinylen som de ikke kan være foruten.

Korsmo utdyper: – Det har vel kanskje noe med generasjonen å gjøre. Jeg husker fremdeles turer til Oslo da jeg hadde penger til å kjøpe én vinylplate; lukten, størrelsen, lyden – det er noe for seg selv. Dessuten er det faktisk bra merchandise-vare, det selger en del ute på turneene og på konserter.

Denne rendyrkede satsningen har kanskje bidratt til at Perfect Pop er etablert som en merkevare hos mange interesserte. De har mange faste kunder, både i Norge og utlandet, og de de eldste og mer obskure utgivelsene er utgått fra lager. Shady Whims… går etter sigende for “usannsynlige priser”. Denne er altså gjort tilgjengelig igjen på CD, mens for eksempel tidlige King Midas-utgivelser kan lastes ned fra Phonophile. Det har ikke gjort selskapet spesielt rike, men de mener at de kanskje kan unne seg en sterkbrus på julebordet for inntektene det salget genererer.

Ny pop?
“Da The Tables fikk tilbud om å være “flexiband” i Vinyl, ble ikke svaret et ubetinget “ja”. Penger er generelt et fremmedord for gruppas medlemmer og de var rett og slett redde for at de hele skulle bli for dyrt!”
Vinyl, 09/89

– Hva med nye band? Er det planer om familieforøkelse?

– Egentlig ikke, vi satser på de vi har. Det er selvsagt også et økonomisk spørsmål, samtidig som det ikke er enkelt å finne nye band der ute. The Chairs er jo bra, det har de alltid vært. Sister Rain. Og The Beautiful People, som alle snakket om for en tid tilbake.

– Og Je Suis Animal, kommer det fra Ilagsmoen.

– Nå dreier det seg jo en del om Loch Ness Mouse og Haakon. Førstnevnte har fått bra med dekning i presse og slikt, men Haakon har fått altfor liten oppmerksomhet. Bounty er en veldig bra plate, som hadde fortjent litt mer blest. Når det gjelder The Tables så er jo ikke de mer, men det er mulig et par derfra spiller litt av og til. Om det blir noe mer ut av det, vet jeg ikke.

– Har dere noen andre konsepter gående i tilknytning Perfect Pop?

– Nei, vi holdt på med klubbkonseptet Poplove på Mono en periode sammen med blant andre Trondheimslabelen TwoZero, men det ble for mye og for tidkrevende. Vi har blitt flinkere til å sette grenser, for ikke å brenne oss helt ut med dette.

– Dere har holdt på med dette i mange år nå – har dere noen gode råd til de som sysler med planer om å starte sitt eget plateselskap i disse dager?

– Penga først, kommer det kontant fra begge. Det er selvsagt, man kan ikke ta for gitt at for eksempel enhver liten nettsjappe skal klare seg i disse dager. Så man man ha et system og drive ordentlig, uansett hvor lite selskap man har. Og man må være forsiktig med å budsjettere salgstall, en utgivelse bærer seg ikke automatisk. Det er viktig å ha god kontakt med distributøren og følge opp denne. Og kanskje det viktigste av alt: Ikke gi opp!

Jeg spurte om de to herrene kunne trekke frem noen utgivelser fra sin katalog, som de mente fortjente litt ekstra oppmerksomhet:

The Tables: Shady Whims & Obstacles
(POP7, 1992)
Hallo! Å si noe om den…. ehh.. kjøp den! Det er en plate med så knakende gode låter, tekster og deilige arrangementer at det ikke går an å beskrive. Den er innspilt på en 8-spors hjemme i bakgården i Schweigaardsgate, og at de har fått inn så mye er bare sinnssykt.

The Loch Ness Mouse: Flair For Darjeeling
(POP33, 1999)
Marius: “Jeg hørte på denne mens vi spilte inn plate selv, og den gjorde oss så oppgitte. Loch Ness Mouse lå alltid ett hakk foran oss. Det skrangler og går sine egne veier, og jeg hørte den på en dårlig kassett, men de lå uansett et hestehode foran oss.”

Watch Children: The Kinda Retarded Tapes
(POP19, EP 1995)
Helt sinnssykt rått, beinhard garasjerock på Perfect Pop. Dette er en skatt som de fleste burde oppdage – og de som har den sier akkurat det samme. Den ene låten er for øvrig å finne på samleren Bestrummed! Perfect Pop 1995 – 2001. Har ellers ikke hørt noe fra bandet, bortsett fra at de finnes et eller annet sted i Brooklyn.

The Beautiful People: Sedated Times EP/The Beautiful People
(PDR002/003, EP, 2004)
Marius: “Jeg husker første gang jeg hørte dette bandet live, spesielt “Every Day”. Alt er bra med den låta, til og med videoen er bra. Et band som går rett oppover, men som laget noen låter på disse to EPene som er blant de beste de noensinne kommer til å skrive. Også er det en fantastisk moral i bandet, de er utrolig fokuserte og står fram som et fiks ferdig band i en alder av 20!”

The Jessica Fletchers: Sorry About The Noise! E.P.
(POP34, EP, 2000)
Den låta er en klassiker, et vanvittig sterkt singlekutt og en hitlåt som ikke ble det. Platen solgte bra til å være en EP, men ikke massivt.

Tranen begynner å fylles opp av sine stamgjester. Det mørkner. Så tusler vi opp til Perfect Pops hovedkvarter i nærheten, for å høre på noe av den perfekte popmusikken vi har pratet om. Vi starter med Pussycats og 1-2-6 og avrunder med The Jessica Fletchers, og det slår meg at det er en rød tråd her:

Den heter Perfect Pop, og det er en fin ting å oppdage en hustrig novemberkveld i Oslo.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 24.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.