The Black Sorrows handler mest om én person: Joe Camilleri er sanger, låtskriver, gitarist, saksofonist, produsent – i det hele tatt sjel og hjerne bak det populære australske bandet – med helt spesielle bånd til Norge. The Black Sorrows var veldig populære her hjemme tilbake på slutten av 80- og tidlig på 90-tallet med album som Hold On to Me (lå 14 uker på VG-lista i 1989) og Harley & Rose. I 2014 er de igjen aktuelle med et nytt album, og nylig ble spilte de også på Nidaros Bluesfestival, som tydelig viste at mange fortsatt husker bandet fra tiden de var ’norgesvenner’.

* * *

– Jeg ble forelsket i Norge, det tror jeg vi alle ble. Norway got us, sier den sympatiske frontfiguren da vi spør om hvordan han selv husker denne tiden.

– Nordmenn forstod hva vi prøvde å gjøre som et band. Hold On to Me og særlig låten ”The Chosen Ones” snakket rett til folket, og hele Skandinavia omfavnet musikken vår med åpne armer.

’We were foot loose and fancy free’, sier Camilleri, og legger til at The Black Sorrows hadde et friskt, unikt uttrykk litt på siden av hva som ellers var populært på den tiden, som forklaring på hvorfor de fikk så godt fotfeste i vår del av verden.

– Vika Bull spilte i bandet på den tiden, og hun fortalte meg senest i går hvor mye hun elsket Norge og ønsket å dra tilbake. Jeg sa ok, da gjør vi det slik, og vervet henne umiddelbart til å synge på turneen vi planlegger nå senere i år.

Joe Camilleri er blant de mest populære og respekterte personlighetene i australsk musikk. I 2014, med 45 albumutgivelser på samvittigheten, feirer han 50 år som musiker og artist. Men med unntak av årets lille besøk er det lenge siden han sist besøkte Norge.

– Jeg utviklet en flyskrekk som ble virkelig ille, forteller han.

– Jeg klarte rett og slett ikke å komme meg om bord på et fly. Selv hjemme i Australia kunne jeg bare kjøre bil eller i beste fall ta toget. Dette var tøffe tider for meg, og det tok faktisk 10 år å komme over det. Jeg vet heller ikke hvorfor eller hvordan det startet. Frykten sitter fremdeles i, og kan plutselig overmanne meg igjen, men nå har jeg funnet verktøy for å håndtere dette. Angsten forhindret meg heldigvis ikke fra å utøve min største glede; det å skrive og spille musikk.

Det nye albumet Certified Blue har fått strålende omtaler i hjemlandet, og er omtalt som det beste bandet har gjort siden suksessalbumet Hold On To Me. Hvordan vil du beskrive lyden av The Black Sorrows i dag?

– The Black Sorrows er roots-basert; Americana, blues, rock, alt. country… vi er vanskelige å kategorisere tror jeg. Vi er alle disse betegnelsene og mer – jeg liker å tenke at vi er fri fra musikalske trender. Men det viktigste er, det har alltid handlet om ’låta’ … la sangen skylle over deg og du vil bli en del av den.

Bandets besetning har vært i konstant endring, alt etter hvilket musikalsk uttrykk Camilleri til enhver tid har jaktet på. Over 40 musikere har vært innom bandet. Jeg lurte på hvordan dette har påvirket musikken til The Black Sorrows og om manglende stabilitet har gitt seg utslag i større musikalsk fleksibilitet.

– Ja, denne fleksibiliteten er veldig viktig for meg. Alle de store musikerne som jeg beundrer lot aldri noe utfordre deres musikalske veivalg. Hver låtskriver må tro på sangen og musikerne som skal fremføre den må spille en sekundær rolle. Så når bandet kommer sammen for å spille live, kan de forme den slik det måtte passe der og da. Den konstante endringen i besetningen skaper både utfordringer og gir muligheter som jeg vokser på. Gitaristen min, Claude Carranza, har vært med meg i cirka 15 år, så han er ansett som en konstant.

– Jeg dannet The Sorrows for 30 år siden, og jeg tror det har vært omtrent 40 musikere innom på ulike tidspunkter. Hver og en av dem har brakt noe spesielt til bandet. En musikkskribent skrev nylig at den elastiske besetningen er min drivkraft for å stadig bevege meg framover som artist. Jeg elsker å gi yngre musikere muligheten til å være en del av et stort liveband, enten det er som sanger, fiolinist eller en blåser. Enhver musiker vet når de selv trenger å gå videre. The Black Sorrows vil da være en del av deres musikalske CV.

Hvilke temaer opptar deg som låtskriver mest i disse dager?

– Ettersom du blir eldre er det mange flere ting du finner ut om deg selv. Enkelhet er nøkkelen til livet. Hvis du finner hva det er for deg før din tid løper ut, vil livet ditt ha en mening. Dagens teknologi er ment å gi oss mer tid, men vi bruker for mye tid på higen etter den samme teknologien, i stedet for å leve og være i samspill på et menneskelig nivå. ’If you stay real you know then that you have something to offer. Always be true and you’ll never be blue’, funderer Camileri.

I forlengelsen av dette, på hvilken måte har musikkbransjen endret seg siden du startet som artist?

Den største endringen er hvordan folk har tilgang til musikk. Musikk er overalt, ’on the go’, på telefonen, datamaskinen eller nettbrettet. Noe av dette synes jeg er til det bedre. Folk har større frihet og flere valg til å velge og bestemme hvilken musikk de skal høre på. Kraften av store kommersielle radionettverk og de store selskapene som smaksdommere har til stor grad falt. Teknologien og programvaren som er tilgjengelig i dag betyr at artister kan spille inn et spor i sin egen stue, spille inn en video, legge den på YouTube og ha en viral hit over natten. Og jeg elsker det faktum at LP-platene gjør et comeback!

Som kunstner, artist og låtskriver i så lang tid. Hva har vært dine ’musikalske retningslinjer’ gjennom karrieren?

– En god sans for humor, og en real dose med ærlighet. En tro på hva du har å tilby – og ikke følge musikalske trender. Tro på at det alltid er noe igjen i tanken, og til slutt, det er alltid verdt å ta kampen.

Noen siste ord til dine norske fans?

– I have a great love for your country…there must be something in the water for music and art to play such a big part in your daily lives. It’s intoxicating. I’ve been to Norway many times now and I believe you have a good balance. I say that without knowing too much about your politics. I look forward to seeing you all again soon.

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 9. juni 2014

Bjørn Hammershaug