The Notwist: I Won’t Sing Hilarious

Tyske The Notwist har gjennomgått noen bemerkelsesverdige transformasjoner i løpet av et drøyt tiår. Fra å starte som et hvilket-som-helst hardcore-band, har brødrene Acher og herrene Messerschmid og Gretschmann utviklet seg til å tilhøre Europas innovative musikkelite, og er en aktuell påminnelse om at enkelte artister modnes med stil.

Neon Golden (City Slang, 2001)
Denne utgaven av Neon Golden er formet som et smykkeskrin. Når du åpner det finner du to bittesmå, skinnende tretommere, besmykket med omlag 40 minutter musikk. Det ser ut som den lille esken skjuler noe verdifullt, og innholdet skulle da heller ikke skuffe den mest kresne diamantsamler.

Det som startet med en liten flørt med elektronikken har utviklet seg på en smakfull måte, og bidratt til storebroren Tied + Tickled Trio – et prosjekt som lenge har utmerket seg med sin fusjon av jazz, electronica og dub. Gjør klar for lillebrors kreative og stillfarne hevn.

Utgivelsen vekker interesse allerede på omslaget. Den enkle, iøynefallende tegningen viser en ring – et symbol man gjerne forbinder med enhet, samhold og kjærlighet. Tittelen gir flere assosiasjoner; Neon – byen, natten, det moderne samfunn og Golden – det naturlige, vakre. Det er i dette skjæringsfeltet The Notwist opererer. De har utviklet en krysning av enkle melodier som er organisk fundert, med et nettverk av detaljrikdom basert på elektroniske virkemidler – en kombinasjon som gjør bandet ganske så uimotståelige. Dette er et grep tyskere har forsøkt tidligere, og The Notwist kan minne om brukbare forsøk til landsmenn som Locust Fudge og Hip Young Things og andre moderne, men mer ensidige elektrikere som Oval, Pole og Autechre, alle vil kunne fungere som knagger The Notwist kan henge sammen med.

Det er vanskelig å ikke konse på vokalist Markus Acher først, særlig når han er så fremtredende i lydbildet som her. På lavmælt snakke-synge vis høres han klart og tydelig, med litt tyske brytninger i den britiske aksenten, og heldigvis med nok pauser til at han ikke blir altfor anstrengende. Mens mange relaterte artister kjører en helinstrumental linje, er vokalen her integrert som naturlig og nødvendig, og fremhever ytterligere det tungsindige preget. Avslappet mot det søvnige formidler Acher budskap som mitt enkle jeg ikke helt har klart å finne en klar tematikk i, men som likevel virker effektfulle og tankevekkende i sin bruddstykke-stil. Eksempelvis fra et av platens mest umiddelbare spor, ”Pick up the Phone”, hvor teksten går: ’You know this place, you know this gloom? We’ve been here before. When life is a loop, you’re in a room without a door…’

Etterhvert er det mulig å bevege seg videre inn i platen, og begynne å feste seg ved hva som egentlig skjer bak vokalisten. Som sagt høres melodiene ofte enkle ut, men hvert enkelt spor er fylt med et utall av irrganger og passasjer som gjør dem spennende å oppsøke. Ved å utnytte sammenhengen mellom tradisjonelle instrumenter (blant annet cello, saksofon, banjo) og moderne lyder i form av hypnotiske rytmer, plutselige bruddstykker og udefinerbar støy, klarer The Notwist å viske bort de motsetningene som mange ender opp med. Mye av grunnen til det er at komposisjonene aldri fylles opp med for mye lyd, og ved heller å tone ned enn å overdøve hverandre tvinges lytteren til å gjøre akkurat det en lytter skal. Uten sammenligning forøvrig går tankene til et band som Lambchop, som kanskje jobber etter noe av den samme filosofien.

The Notwist er like avslappede, men mer europeisk i uttrykket, da særlig med tanke på britiske deppere (Joy Division, The Smiths) og 80-talls synthpop (Depeche Mode). Etter gjentatte lyttinger oppleves likevel Neon Golden som vel statisk og kjølig. Det trenger ikke være negativt, men dette er ikke en plate som bør konsumeres for raskt og for ofte – snarere en juvel som du vet vil vare lenge, og som kan hentes frem ved passende anledninger.

Neon Golden har likevel alle egenskaper til å bli en storselger – og ganske sikkert en kritikerfavoritt, og den bør gå rett hjem både hos de som til vanlig oppsøker nyskapende elektronisk musikk, til de som er på jakt etter moderne pop, og til alle som leter i platebutikken på måfå etter noe ’nytt og bra’. Det skulle bli de fleste av oss.

The Devil, You + Me (City Slang, 2008)
6 år er lang tid i platebransjen. For mitt vedkommende var det overraskende at det allerede hadde gått så mange år siden Neon Golden markerte seg som en av de tidlige 00-tallets mer innflytelsesrike plater innen melankolsk elektropop. Neon Golden høres fremdeles ikke utdatert ut, slik The Devil, You + Me også fremstår som en plate med lang holdbarhet – foran den umiddelbare gledesrus.

Vi som har fulgt denne gjengen med et halvt øye, vet at de har holdt seg aktive gjennom en rekke prosjekter de siste årene (Lali Puna, Tied + Tickled Trio, 13 & God, Ms. John Soda mm.), men det har vel vært The Notwist vi har ventet mest på. Første spørsmål blir derfor: Er den ’verdt’ ventetiden?

Tja. The Devil, You + Me vil neppe skape de store bruduljer. Men det er i hvert fall en veldig gjennomarbeidet og detaljrik plate som kommer smygende ved gjentatt lytting. Gjennom hodetelefonene kommer de mange finessene til sin rett, blant annet samarbeidet med stort orkester, og det er helt klart et imponerende arbeid som ligger til grunn i både arrangementer og produksjon her. Hør for eksempel på en aldeles nydelig sak som ”Gloomy Planets” der akustiske, elektroniske og orkestrale elementer flettes sammen til en sømløs høstsonate. The Notwist lesser aldri på, de er restriktive i bruken av virkemidler og vever mange av sine ideer inn i et sobert uttrykk som er veldig deres eget og faktisk ganske uforandret siden sist. Jeg synes vel at et band som Portishead kom tilbake etter et lengre opphold med en mer spennende plate enn det The Notwist gjør her. Men det har vel kanskje heller ikke vært poenget deres. The Devil, You + Me er i første rekke en usedvanlig behagelig lytteropplevelse. Og den har sine øyeblikk, selv om disse aldri blir ‘ruvende’.

’I won’t sing hilarious’ synger Markus Acher søvnig på Alphabet, og det har han jo helt rett i. Med sin restriktive, nesten følelsesløse vokal underbygger han The Notwists distanserte uttrykk, som sammen med det kontrollerte lydbildet ikke gir de store rom for det lekne og impulsive. Det kan passe godt på vemodige låter som ”Sleep”, hvor det er vanskelig å ikke bli døsig og lykkelig på samme tid. De minner hele tiden om at det er et varmt hjerte som banker bak den tilsynelatende kjølige kontrollen.

Her finnes også enkelte koplinger mellom mer uventede utbrudd og det kraut-motoriske drivet som fungerer godt. Jeg liker måten de beveger seg inn i et mer avantgardistisk terreng, uten å miste fokus på de vevre melodiene sine (som på ”On Planet Off” og ”Hands On Us” som ikke er helt ulikt nevnte Portishead), men i likhet med alt annet de gjør så skjer det uten de store fakter.

Mange andre band har fulgt i Notwists fotspor etter Neon Golden, men fraværet av en unik opplevelse denne gangen oppveies i det store og hele av å være med på en delikat ferd gjennom et høstfarget landskap. Notwist roper ikke etter din oppmerksomhet, men kanskje det er med sin stillfarne eleganse denne vil komme styrket ut av tidens gang.

Det må også legges til at omslaget er særs utsøkt, og nasjonalfølelsen kan skrus et par hakk opp ved tanken på at det er norske Yokoland som står bak dette.

Tied + Tickled Trio: Electric Avenue Tapes (Clearspot, 2001)
Det finnes vel fortsatt enkelte der ute som får frysninger av ’tysk musikk’, og tenker på ompa-rytmer, euro-pop eller lærkledde tungrockere. Glem det. Europas lokomotiv fører også an innen den moderne musikkscenen (Pole, Oval og Mouse on Mars er band som kan nevnes). Tied+Tickled Trio er også et elektronisk eksperimenterende band, men samtidig så mye mer. Deres kopling mellom jazz, dub og elektronica slår svært heldig ut!

Etter at første pianoakkord blir spist opp av sultne teknokrauter er det ingen vei tilbake. De første minuttene av ”United World Elevator” er noe nølende, som om musikerne leter etter en stabil rytme å forholde seg til. Den bygger seg gradvis opp gjennom fusjonen av en elektronisk bakgrunn og det levende bandet. Klingers bass er dyp som Bill Laswells og rytmen finner snart sitt eget liv. Tilfeldighetene gjorde at jeg anskaffet denne platen samme dag som Neu 2 fra 1973, og likheten med denne er ganske fascinerende.

Etter åtte minutter slippes så Ulrik Wangenheim løs med sin saksofon. Den allerede groovy musikken blir komplett da mannen svinger øksa mot orgasmiske høyder. ”United World Elevator” har noe av den samme bevegelsen som trompetisten Donald Byrd tok i bruk på 70-tallet, og det betyr at det låter funky og dansbart. Lenken mellom T+T og dubrytmer blir enda klarere med låter som ”Tusovska Dub Version” og ”Sevastopol Version”. På disse sporene plasseres disse i en skitten lydsetting, noe landsmennene Pole også rendyrker.

”Konstantinopel” er i formen det frieste av sporene, et slags herlig kaos i sporene av John Coltranes velmaktsdager. Denne kombinasjonen av flere stilarter blir i dette tilfellet ikke forvirrende, men virker helt naturlig. Ved hjelp av maskinenes muligheter, og med menneskelige egenskaper som improvisasjon og det uforutsette lykkes Tied + Tickled Trio med sin moderne fusion.

Enkelte har omtalt T+T som et band i ånden til Miles Davis klassiske In a Silent Way, i forhold til hans strukturer rundt monotoni og den kontinuerlige rytme. Det er forståelig, men mye av den utagerende eksperimenteringen som han gikk videre med, for eksempel på Get Up With It er også merkbar.

Har du som meg savnet et band som krysser jazz (Miles Davis/ John Coltrane) med dub og rå energi, så har du antakelig løst problemet ved å kjøpe denne platen.

Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s