Outsider Music: Kultlegender og Eksentrikere

outsider_1200_3Dette er en hyllest til noen av anti-legendene i musikkhistorien. Enkelte har særegne og lite konvensjonelle musikalske uttrykk, noen har tragiske livshistorier som har overskygget deres karrierer og atter andre oversette eller glemte talent. Et gjennomgående begrep for de fleste av disse kan være ’Outsider music’, lansert på 1990-tallet av skribent og musikk-historiker Irwin Chusid. Han har viet store deler av sitt liv til å arbeide med musikk på utsiden av normen, definert av ham selv som ’crackpot and visionary music, where all trails lead essentially one place: over the edge.’ Her er over 20 artister som aldri gikk hovedveien, men som beriket (og beriker) musikkhistorien i langt større grad enn deres manglende kommersielle appell skulle tilsi

Hasil Adkins
hasil_adkinsHasil ’The Wild Man’ Adkins kom fra fjellsidene i West-Virginia, og startet med musikk på 50-tallet etter å ha hørt Hank Williams på radio. Han gikk ut fra at Hank spilte alle instrumentene selv, og Hasil startet dermed sitt ’one-man band’ som ble hans varemerke gjennom hele karrieren. Takket være entusiastene i Norton Records ble han til sin store overraskelse gjenoppdaget av et ’større’ publikum på 1980-tallet. Billy Miller i Norton minnes flere utrolige episoder med Adkins, mange samlet i høyt anbefalte Incredibly Strange Music vol. 1, som denne fra en opptreden på en klubb i New York: The ceiling fan was whirling around, making a creaky sound, and without missing a lick he reached down, pulled out a gun and shot it down – it was interfering with the song. Norton utga bl.a. samlealbumet Out To Hunch (1986) der vi finner signaturlåta ”She Said”. Hasil Adkins døde i 2005.

Lucia Pamela
lucia_pamela_240Lucia Pamela hadde en rik livshistorie. Hun rakk å bli kåret til Miss St. Louis i 1926, før hun dro til California for å drive en fornøyelsespark og startet der et av USAs første rene kvinneband (Lucia Pamela and the Musical Pirates – sammen med datteren, som for øvrig eide selveste St. Louis Rams). Mor var skuespiller, radiovert, men kanskje aller mest imponerende: I 1969, i en alder av 65 år, bygde hun en rakett og dro på rundreise i solsystemet, med innlagt stopp på månen for å spille inn sitt debutalbum. Denne space tripen ble foreviget med Into Outer Space With Lucia Pamela. Om albumet skal hun ha uttalt: ’It was recorded on Moontown. I was the only one from Earth there.’ I 1992 ble det re-utgitt av Irwin Chusid, og raskt en kultfavoritt. Lucia Pamela gikk bort i 2002, 97 år gammel.

Moondog
moondogThe Viking Of Sixth Avenue: Avantgarde-musikeren Moondog – født Louis Hardin – ble først kjent som et landemerke på Manhattan. Fra slutten av 1940-tallet til midten av 70-årene inntok den blinde og skjeggete mannen hver dag Avenue of the Americas for å framføre sin musikk og poesi. Kledd i en hjemmelaget drakt, iført sandaler og vikinghjelm var han utvilsomt litt av et syn på gata. Han kom seg etter hvert over til Tyskland og rakk der å få anerkjennelse som komponist og dirigent. Han ble også respektert i hjemlandet i sine senere år, og hadde en viss innflytelse blant moderne komponister og minimalister som Philip Glass og Steve Reich. Moondog var dessuten instrumentbygger, og stod bak harper han navnga Oo, Ooo-ya-tsu og Hüs (etter vårt eget ’hus’, hans interesse for norrøn kultur var stor). Moondog døde i 1999, 83 år gammel.

Moondog: More Moondog

Charles Manson
Charles Mansons navn vil for alltid være knyttet til hans ’familie’ og den blodige nedslaktingen av uskyldige mennesker i California på slutten av 60-tallet. Før Mansons liv tok dramatiske veier, var han en av solskinnsstatens mange håpefulle musikere, og kompis med bl.a. Dennis Wilson fra The Beach Boys. Albumet Lie: The Love and Terror Cult ble utgitt etter at Manson ble dømt for sine ugjerninger (inntektene av denne går til ofrenes familier), men består av låter innspilt i forkant av drapene. Her er bl.a. originalversjonen ”Cease to Exist,” som Beach Boys spilte inn som ”Never Learn Not to Love”, og ”Look At Your Game, Girl”, senere tolket av Guns N’ Roses.

Peter Grudzien
Peter Grudzien_unicorn_240Peter Grudzien fra New York oppdaget hillbilly-musikken på 1950-tallet, og inspirert av Hank Williams og Johnny Cash startet han på det som skulle bli en snodig karriere – laaangt utenfor allfarvei. Han fikk smaken på hallusinerende knask på 60-tallet, og utviklet etter hvert teorier om at myndigheten drev med aktiv klonevirksomhet (ikke nødvendigvis en sammenheng, men mulighetene er vel tilstede). Uansett, i 1974 utga han albumet The Unicorn, en kul miks av country og psykedelia. Surrealistisk hillbilly-rock med homsevennlige tekster gikk, ikke uventet, under radaren både i konservative Nashville-kretser og andre steder, og albumet forsvant ut i obskuritetens tåkehav. Det fortelles at Grudzien skal ha skrevet over 900 låter, og fremdeles venter på et gjennombrudd.

Larry ’Wild Man’ Fischer
wildman_fischer_600
Manisk depressiv og schizofren, Larry ’Wild Man’ Fischer – ’the godfather of outsider music’, hadde ingen lett vei inn i artistlivet der han vandret gatelangs i Los Angeles og solgte sine sanger til forbipasserende. Han ble oppdaget av Frank Zappa på et fortau, som tok ham til seg og i 1968 spilte inn hans debutalbum. Deres samarbeid ble brått avsluttet da Fischer pælmet en flaske noen centimeter unna hodet til Zappas datter Moon Unit. Fischers mest kjente bidrag til popkulturen er nok ”Go To Rhino Records” – Rhinos første utgivelse fra 1975.

Et par album tidlig på 80-tallet gjorde lite for å booste hans karriere, og Fischer svant ned i glemselens mørke – inntil han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, og opptrådde bl.a. på Jimmy Kimmel med låta ”Monkeys vs. Donkeys”. Larry Fischer døde i 2011, 66 år gammel.

Roky Erickson
Roky Erickson er en levende legende innen garasjerock/psykedelia – men også han med et trøblete liv som i stor grad har overskygget hans artistliv, og som gir ham en plass også på denne lista. Han slo gjennom med Texas-bandet 13th Floor Elevators i 1966 og låta ”You’re Gonna Miss Me”. Ericksons flørt med narkotika førte ham til et mentalsykehus (han sa seg utilregnelig for å unngå fengselsstraff etter at han ble tatt for en joint), der han ble erklært schizofren og utsatt for omfattende elektrosjokk-behandling i løpet av sine tre år bak sykehusveggene. Livet til Erickson – både som menneske og artist – ble lagt i ruiner, og han endte opp som en kulthelt blant de få mens han selv måtte klare seg på en spinkel trygd. Fra begynnelsen av 90-tallet ble han gradvis gjenoppdaget av en ny generasjon musikere og fans, og han fikk dessuten etterlengtet god behandling for første gang i sitt liv. I dag er han tilbake som en aktet og anerkjent musiker, dog noe redusert i adferden.

Wesley Willis
Wesley Willis døde i 2003, og ble bare 40 år gammel, men hadde ganske stor suksess som kultartist på 90-tallet. En svart, overvektig og paranoid schizofren outsider fra Chicago, Willis hadde aldri oddsene på sin side. Han ga ut godt over 50 album der han raljerte over temaer som bussruter, fast food og superhelter, og ble en favoritt for sine utagerende liveshows – særlig i Chicago-området. Noen gikk nok mest for å le av ham, men også mange fulgte ham på mer seriøst grunnlag.

Wesley Willis var for øvrig kjent for å alltid hilse folk med en real ’headbutt’, noe som resulterte i en kronisk flekk i panna. Ikke bare var en selv en tegner, han ble også foreviget i en utgave av Wonder Woman, utgitt på DC Comics.

The Legendary Stardust Cowboy

Psychobilly-pioner fra Lubbock, Texas. The Ledge, Norman Carl Odam, er en spaca cowboy som for alltid vil huskes best for sin første låt: ”Paralyzed” fra 1968 (med T-Bone Burnett på ville trommer) er en blanding av romreise, jodling, syretripp og rodeo som skaffet The Ledge 15 minutter i rampelyset. Der har han ikke vært altfor mye i årene etter. Men David Bowie var en svoren fan, og både spilte med The Ledge live og tolket en av hans låter: ”I Took a Trip on a Gemini Spaceship” (på Heathen).

Syd Barrett
syd_barrettSyd Barrett stod bak et av historiens aller største band, men forsvant etter hvert inn i et mer tåkete landskap enn den som førte til stjernene. Hans oppførsel innad i Pink Floyd, trigget av ekstensiv bruk av LSD, ble etter såpass merkelig at han måtte forlate bandet etter deres første album.

Barrett fortsatte som soloartist i noen år og ga ut et knippe psykedeliske klassikere, før han forlot det hele og dro hjem til Cambridge, hjem til mor. Han snakket ikke offentlig siden midten av 70-tallet, og viet resten av sitt liv til å male og stelle i hagen. Han døde i 2006.

Daniel Johnston
Daniel_JohnstonMusiker og tegner Daniel Johnston er en kulthelt blant både fans og ikke minst mange musikere som har trykket hans personlige, naivistiske poplåter til sitt bryst. Han startet sine hjemme-innspillinger på slutten av 70-tallet, og har holdt det gående mer eller mindre jevnt og trutt siden. Johnston har strevet hele livet med sine mentale problemer, men har også skapt en karriere som har hatt ganske så stor innflytelse, ikke minst innen indie/lo-fi. Han ble et nasjonalt fenomen da MTV fanget ham opp i 1985 (det var på den tiden MTV gjorde slikt), men mange ble nok først oppmerksomme på hans talent med den prisbelønnede og vellagde dokumentaren The Devil and Daniel Johnston (2005).

Tiny Tim
Tiny_TimEt særegent syn; to meter høy, flagrende hår, en gedigen nese og flamboyant stil. Tiny Tim spilte ukulele og sang falsett, og fikk en stor hit på slutten av 60-tallet med ”Tip-Toe Through the Tulips”. Det ble hans eneste smak av særlig suksess, og han tilbrakte resten av sin karriere med å spille på småsteder og jobbe på sirkus. Han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, blant annet opptrådde han på Conan O’Brien, men døde av hjerteinfarkt i 1996. På scenen, mens han sang ”Tip-Toe Through the Tulips”.

Jandek
jandekNotorisk kjent for sitt tilbaketrukne og hemmelighetsfulle liv, denne musikkens svar på J.D Salinger eller Thomas Pynchon. Det vi vet om ham: Født Sterling Smith, bosatt i Houston, Texas og har utgitt noe sånt som 70 album med særegen folk/blues siden slutten av 70-tallet. Han har gitt to intervjuer i sitt liv. Fram til 2004 var han knapt noe mer enn en anonym postboks, men da kom dokumentaren Jandek On Corwood (ref hans plateselskap) og han begynte så smått med å turnere i mindre skala. Uten at vi vet så mye mer om gåtefulle Jandek av den grunn.

Malinda Jackson Parker
malinda_jackson_parker_240Eksentrisk kongresskvinne fra Liberia med mildt sagt særegen pianostil og vokalbruk. Malinda Jackson Parker har blitt sammenlignet som en miks av Lucia Pamela og Nina Simone, og spilte gjerne Rachmaninoff mens hun sang/snakket om moskitos, kumelk og palmetrær.

På låten ”Cousin Mosquito #1” sier hun ’cousin’ intet mindre enn 204 ganger. Ubetalelig.

 

Skip Spence
skip_spence_240Nok en tragisk skjebne med store personlige problemer. Alexander ”Skip” Spence var medlem i band som Quicksilver Messenger Service, Jefferson Airplane og Moby Grape. Men i likhet med Syd Barrett forsvant han inn i syretåka, i likhet med ovennevnte Wesley Willis, Daniel Johnston og Wild Man Fischer led han av schizofreni, og i likhet med så altfor mange andre mentalt syke i USA endte han som hjemløs fram til sin død i 1999.

Hans kryptiske soloalbum Oar (1969) ble en gigantisk flopp i sin tid, men er rettmessig løftet opp til klassikerstatus med årene.

Eilert Pilarm
Eilert_PilarmSvensk Elvis-imitator som ikke sang spesielt bra. Og som ikke behersket engelsk så godt. Og som ikke lignet noe særlig på Elvis. Og som mest av den grunn i noen år ble enormt populær kultfavoritt her i Skandinavia.

Olga Marie Mikalsen
Olga_Marie_MikalsenSangerinne fra Langevåg som slo gjennom med et brak blant ironigenerasjonen midt på 90-tallet, da hun gjorde sin versjon av ”Hurra for deg…” Olga Marie Mikalsen debuterte i godt voksen alder, på slutten av 60-tallet, og framførte sin spesielle lyriske alt i noen av verdens store konsertsaler. Men for de fleste vil hun nok helst forbindes med en reklamefilm for Solo. Olga Marie uttalte at hun aldri øvde (’har man det, så har man det’), og skapte seg en karriere med akkurat det som utgangspunkt. Hun gikk bort i 2006, 91 år gammel.

Florence Foster Jenkins
I samme åndedrag: Florence Foster Jenkins var en velstående diva som ikke ble kjent for sine sangtekniske kvaliteter. Vi gir ordet til Carnegie Hall, der hun opptrådde én gang, rett før sin død i 1944: ’In order for a singer to succeed, they need to have a combination of talent, charisma, and interpretive quality. And, by definition, they need to be able to sing. Florence Foster Jenkins had none of these attributes. In fact, she was considered one of the worst singers of all time.’ I forlengelsen av denne harde kritikken må vi også ta med Jenkins’ positive vinkling på det hele: ’People may say I can’t sing, but no one can ever say I didn’t sing.’ Herlig.

Jack Mudurian
Jack_MudurianI 1981 var David Greenberg ansatt som pleier ved Duplex Nursing Home i Boston, der han ved en anledning overhørte en pasient ved navn Jack Mudurian som påsto at han kunne synge like mange sanger som Frank Sinatra. Minst. Greenberg tok ham på ordet, brakte med seg en opptaker og trykket record. Mudurian klarte å synge 129 sanger sammenhengende i løpet av 47 minutter. Opptakene ble utgitt i 1996, og det er unødvendig å si at albumet ble en instant kultfavoritt.

Alvin Dahn
Alvin Dahn, også kalt Dahn Halen, spilte inn kun ett album. Hans produsent oppsummer noen av hans kvaliteter: ’Alvin is good because he’s so very, very bad. He can’t sing certainly, but his music is very catchy and frightfully innocent and sincere.’

Bingo Gazingo
Tannløs slampoet og postmann fra New York som på sin eldre dager fikk et publikum i byens poesiklubber. The New York Times omtalte ham i 1997: ’Most evenings he can be found making his rounds in the East or West Village, dressed in a cheap, wrinkled suit, carrying a plastic bag full of props – an alarm clock, a can of sardines, a green plastic guitar and hundreds of tattered pages of lyrics that he has painstakingly composed over the last 10 years. And since his arrival on the amateur performance scene in the early 1990’s, many of those who have seen his indescribable act at the Wetlands, Fez, the Sun Mountain Cafe, Limelight and dozens of other clubs have doubted his sanity.’ Han døde i 2010, 85 år gammel, påkjørt av en drosje mens han visstnok var på vei for å opptre på Bowery Poetry Club.

Bjørn Hammershaug

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Avantofestivalen 2005: Støy, jazz og eksperimenter i Helsinki

Avanto Töölönlahdella (utsnitt), Juhani Katainen.

Avanto Töölönlahdella (utsnitt), Juhani Katainen.

Avanto har ikke noe med avantgarde å gjøre, ordet betyr faktisk ’hull i isen’ på finsk. Det er også, passende nok, navnet på en liten festival i Helsinki som spisser seg mot musikk innen såkalt ’smalere’ genre (etter eget utsagn: ’Finland’s annual event of non-conformist audiovisual art’), med artister innen electronica/støy/samtid og diverse eksperimentelle kunstformer. Årets happening, den sjette i rekken, kunne friste med musikalske attraksjoner som blant andre Blixa Bargeld, Jandek, Bol, Testicle Hazard og Alva Noto. Avanto kan også by på et bredt filmprogram, særlig er kortfilmdelen ganske omfattende, her er kunstutstillinger og workshops i tilknytning festivalen, og i år, for første gang, et eget barneprogram.

Viktige scener i byens sentrum ble benyttet under årets festival, som Kiasma, Umo Jazz House og Gloria, selv om det ville være en overdrivelse å si at festivalen satte et sterkt preg på byen. Mindre i omfang enn for eksempel vår hjemlige og mer etablerte Ultima, men omtrent med et like hemmelighetsfullt image, er nok Avanto fortsatt ensbetydende med pilking for finner flest.

Fredag: Bol, Pasilian Savut, Hiaz – Umo Jazz House
Blixa Bargeld – legenden fra The Bad Seeds/Einstürzende Neubauten holdt sin utsolgte solo-vokalforestilling ’Rede/Speech’ akkurat litt for tidlig på Kiasma fredag ettermiddag, så jeg styrte like gjerne direkte mot jazzkneipa Umo i påvente av det som skulle skje der utover kvelden, blant andre våre egne Bol og finske Pasilian Savut. Sistnevnte er en gjeng eks-punks, ikke helt ulikt Sonic Youth når det kommer til skeive toner og krass gitarføring, men med et noe mer kjølig og industrielt ytre. Selv kaller de stilen sin for lite appellerende ’grunge-jazz’, men man kan også legge til begreper som støyende avantrock og improv/avant-blues. Jeg ble ikke helt enig med meg selv under konserten, hvorvidt bandet var uinteressante eller musikalsk spennende, men i ettertid står Pasilian Savut igjen som en av de bedre konsertopplevelsene denne helgen.

Arrangørene hadde satt et program med artister som ikke nødvendigvis korresponderte med hverandre, med en del overraskende krysningspunkt. Det kan være et spennende grep som åpner musikalske blokker, noe som sikkert også var ønskelig. Men det kan også skape en viss dissens blant et ikke-homogent publikum, som enten trekkes til arrangement fra mange hold eller uteblir grunnet en sprikende oppsetning. Nå var det riktignok en del mennesker på Umo, cirka 100-150 kan jeg tenke meg, men etter det jeg hørte var det veldig få av disse som faktisk var betalende gjester. Avanto satte sammen kvelder med variert innhold, men uten de helt store trekkplastrene lyktes de ikke å lokke frem de store menneskemengdene, ei heller skape den helt store entusiasmen i de lokaler hvor jeg ferdet.

Bol gjorde sitt for å skape liv blant et publikum som i stor grad gjemte seg i røykeavdelingens mørkere kroker, og etterhvert klarte de til en viss grad å vende oppmerksomheten til det overraskende støyende publikummet mot det som faktisk skjedde på scenen. De alltid trofaste hippie-jentene, som alle slike konserter trenger, skapte fine bevegelser på gulvet og antydning til god stemning i hele lokalet. Bol består av Tone Åse (Kvitretten, vokal/elektronikk), Ståle Storløkken (Supersilent, tangenter) og Tor Haugerud (Transjoik, trommer). De spiller en smooth, lettere groovy form for vokalbasert jazz/elektronika, med tre musikere som ikke bare behersker sine instrumenter til fulle, men som godt utnytter samspillet skapt av en felles forståelse og et langvarig kjennskap til hverandre. Dermed kan de utnytte sine forskjellige ståsted til å skape noe nytt basert både på fast oppbygning, men også utprøve mer improviserende tilnærminger. Bols kortlåteformat slår ikke umiddelbart heldig ut for mine ører, som gjerne er innstilt mot mer oppbyggende og rytmisk suggererende materiale. En noe stiv framtoning gjorde at det tok litt tid før både publikum og band fant tonen. Tone Åse har en stemme og et elegant potensiale som trioen kanskje kunne utnyttet bedre. Bols musikkstil kan lett falle mellom flere stoler der de grenser mot både pop/jazz, struktur/improv og eleganse/frislipp. Men det gjør de ikke, takket være solide og troverdige utførelser av de tre involverte.

Hiaz (aka Mathias Gmachl) avsluttet kvelden på Umo med et ganske statisk støysett, skjult bak et mørkt lerret delt av en hvit stripe. Underlige greier av laptop-sabotøren fra Østerrike, som med sitt Mego-utgitte band Farmer’s Manual også spilte på Avanto for noen år siden. Digresjon: Da holdt de en åpen session i 20 samfulle timer, som ble en del av det som skal være verdens lengste plate, den 93 timer lange DVD’en Rla, kåret av BBCs lyttere som årets eksperimentelle liveplate i 2003. Og hørte de den ikke ferdig da, så lytter de vel fremdeles… Sammen med digital bearbeidelse benytter Hiaz analog feedback og skaper en digital avantgarde som ikke nødvendigvis egner seg like godt for et øldrikkende lokale som i et mer lukket, mørkt rom.

Lørdag: Jandek, 3 Stereot, It’s Not Fair, Testicle Hazard – Gloria
Påfølgende dags lett murrende hodeklager ble leget av en fergetur i den finske skjærgård og befaring på noen av byens mange gode platesjapper og kaffebarer. Dermed misset jeg sjansen til å få sett dokumentarfilmen Jandek On Corwood, omhandlende en av de mest obskure skikkelser innen amerikansk singer/songwriter-tradisjon. Kort fortalt: Jandek har gitt ut plater jevnt og trutt siden slutten av 70-tallet fra sin hjemmebase i Houston, aldri gitt et intervju og knapt nok spilt en konsert. Å få muligheten til å se ham i levende live er derfor en aldri så liten begivenhet. Jeg snakket litt med arrangørene i forkant av konserten, som var lettere oppgitt over mannens primadonnanykker. Han ga først beskjed om at han skulle opptre med fullt band, sendte så en kontramelding om at han likevel ville opptre solo – med piano, før han rett forut for sin adkomst sendte ønske om at finnene måtte skaffe en utdannet harpist som kunne improvisere sammen med ham. Det klarte de å fikse i siste liten.

Jandek (Foto: Avanto/Niklas Ekman)

Jandek (Foto: Avanto/Niklas Ekman)

Så kunne Jandek entre scenen, etter å plutselig forlangt tidlig spilletid, noe som påførte arrangørene ytterligere hodepine siden han var kveldens trekkplaster, og etter det som visstnok var en smertefull lydprøve, sortkledd med cowboyhatten på snei satte han sitt hengslete legeme foran det hvite pianoet. En hvitkledd blond harpist omkranset en sort harpe, og det så ganske så delikat ut der oppe fra mitt behagelige utsynspunkt oppe på balkongen. Jandek spilte et helinstrumentalt sett, og selv for et utrent pianoøre var det lett å se og høre at han ikke var skolert på instrumentet, og hans sirkulære og etterhvert monotone skalaganger langs tangentrekkene var ikke det mest imponerende jeg har opplevd. Samspillet med harpen gled ganske sømløst, og Jandek spilte rett og slett et litt for langt sett med ganske vakker klassisk musikk, som aldri virket inspirerende eller krevde noe av den som lyttet. Min sidekamerat mente at det hørtes ut som to musikkskole-studenter som satt sammen for å jamme litt etter skoletid. Vi samtalte også rundt spørsmålet om hvorvidt så mange hadde møtt opp på en slik konsert, hvis det faktisk hadde vært en klassisk skolert pianist som hadde gjennomført samme sett. Det hadde i hvert fall ikke vært det samme publikummet!

Hypen rundt Jandek, som at nerdete musikkskribenter drar fra Norge for å se ham, pirrer selvsagt mange, og romslige Gloria var godt befolket av et intenst lyttende publikum. I motsetning til Bol, som klarte å gripe publikum inn i sin konsert, mistet Jandek taket på sitt. Folk tapte etterhvert interesse virket det som, det ble mer glissent foran scenen og den siste delen ble dels ødelagt av publikums dominerende nærvær. Det så ikke ut til å affektere Jandek i det minste, han satt urørlig på sin krakk, uttrykksløs i ansiktet og lot hendene gli frem og tilbake langs tangentene. Han forlot scenen med hatten vendt ned mot publikum, slik at vi ikke kunne se ansiktet hans, nikket kort til sin medspiller, og forlot stedet uten å ha ytret et ord, ja uten å ha kastet så mye som et blikk rundt seg. He rides alone, indeed.

3 Stereos (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

3 Stereos (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Før og etter texaneren, kunne vi få med oss den finske trioen 3 Stereos og nok en østerriker med Mego-bakgrunn i It’s Not Fair (aka Michael Strohmann). De tre stereoene var just det: Herrene Jari Haanperä, Mikko Maasalo og Pekka Sassi hadde plassert seg på stoler midt i salen, med ansiktene vendt mot scenen. Foran seg hadde de tre CD-spillere og en seksjon med høyttalere. Deres prosjekt virker ganske simpelt; å spille tre plater samtidig av sin egenproduserte musikk. Det musikalske utkommet var behagelig elektro/ambient støy. Mer interessant enn det umiddelbare og ikke minst det visuelt intetsigende i det å se tre anonyme mannfolk sittende foran sine respektive platespillere, er den langsiktige filosofien bak deres virke. De debuterte for tre år siden med å spille fra sine egne opptak, som de også tok opp som en liveinnspilling. De spiller lavt for å få fanget opp publikums ambiens, som de så tar med videre til neste spilling osv. På Gloria spilte de igjen fra disse liveopptakene for å ytterligere utvikle en filosofi utledet av Alvin Luciers fra hans ’I am sitting in a room’: ’I am sitting in a room different from the one you are in now. I am recording the sound of my speaking voice and I am going to play it back into the room again and again until the resonant frequencies of the room reinforce themselves so that any semblance of my speech, with perhaps the exception of rhythm, is destroyed. What you will hear, then, are the natural resonant frequencies of the room articulated by speech.’

It’s Not Fair har sine røtter i Wiens støy/glitch/industri-treskverk Fuckhead. Et ekte ’actionist’-band, som gjerne opptrer i naken villskap. Når Michael Strohmann opptrer alene skjer det i mer dannede former. Han veksler mellom å sitte konsentrert foran sin laptop og skape rytmer/klanger på gamelansk perkusjon. Det ble en både stemningsfull og ganske interessant opptreden.

Testicle Hazard (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Testicle Hazard (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Back to hard noise; debutkonserten til Testicle Hazard, som består av støymester Lasse Marhaug og hans finske motstykke Tommi Keränen. Sammen skaper analog frihetsstøy, helt korrekt omtalt av seg selv som: ’New old school wall-of-sound happy noise’. Det røsker kraftig i nevnte regioner når Marhaug/Keränen slipper seg løs. Alle tegn til forsoning og harmoni ble radikalt vasket vekk i natten, og sendte raskt sterke advarsler til en allerede illevarslende hodepine om at det egentlig var på tide å komme seg tilbake til en stille seng. En på alle måter musikalsk rundreisehelg hadde kommet til sin ende.

Avanto-festivalen kan minne litt om både vår egen Ultima og All Ears, både i form og innhold. Finnene har lagt større vekt på flere uttrykksformer enn de rent musikalske, men Avanto har en levende vibrasjon, et sted mellom det opprørske undergrunnsmiljøet og den statlig finansierte kulturen, som frister til senere gjentagelse – neste år.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 25.11.2005