Stemmen Fra Mørket: Runhild Gammelsæter

Seattle, tidlig på 90-tallet: Den blomstrende byen på nordvestkysten av USA blir plutselig musikalsk sentrum for en hel verden. Band som Alice In Chains, Soundgarden og ikke minst Nirvana tar steget opp fra garasje og kjeller til gullplater og stadionkonserter. Grungen vokste raskt fra å være et lokalt kaffebar-fenomen på den regnfulle vestkysten til å bli klodens mest omfattende hipster-pakke siden punken.

Og hit kom Runhild Gammelsæter som 13-åring, fra på langt nær like hippe Holmestrand, og havnet rett inn i grungens hovedstad. Det måtte nesten gå som det gikk.

– Jeg husker den tiden veldig godt, sier Gammelsæter. Vi har benket oss ned over en kaffe på Mono for å prate om fortiden – og om nåtiden.

– Jeg husker for eksempel at jeg fikk tak i Nirvanas Bleach på opptakskassett, som jo var selve ’grungefødselen’. Jeg elsket også Earth, og det samme gjorde kompisene mine, Steve og Greg.

Steve kjennes bedre som Stephen O’Malley, Greg er den litt eldre Greg Anderson (kjent fra Engine Kid), begge fra norsk-dominerte Ballard, rett utenfor Seattle. De er ikke uvesentlige skikkelser innen moderne og eksperimentell tungrock de siste 10-15 årene. Mer om dem senere.

Den unge jenta ble raskt oppslukt i byens mildt sagt vitale musikkscene. Favorittene på den tiden var metall-bandet Carcass. Som 15-åring klarte Gammelsæter og bestekompisen O’Malley å snike seg inn på klubben Rock Candy for å se yndlingene.

– Vi måtte snike oss backstage sammen med bandet, som tok med oss inn i klubben og plasserte oss helt foran scenen. Vi fikk beskjed om å stå helt i ro, for hvis vaktene så oss var det rett ut, smiler Gammelsæter i dag.

– Carcass var veldig viktige for meg på den tiden – og sammen med Napalm Death, Cathedral og Grave – de store favorittene.

Da Gammelsæter var 17 år dro foreldrene hjem etter endt jobboppdrag. Hun bestemte seg for å bli igjen i Seattle – og i tilsynelatende likhet med de fleste jevnaldrende bysbarn på den tiden, ble musikken stadig mer viktig. Inspirasjonen fra både den lokale grungescenen og svartmetall ble to vesentlige kilder for det som skulle bli det første bandprosjektet til Gammelsæter, O’Malley og Anderson.

– Det var et helt suverent år. Jeg var cirka 18, hadde egen kåk i University District, med to sofaer hvor Greg og Steve sov hver natt.

Begge var fascinert av norsk kultur og språk, ikke minst O’Malley som dyrket sin store interesse for norsk svartmetall.

– Han er grafisk designer og drev på den tiden den suksessfulle fanzinen Descent, som handlet om norsk black metal. Jeg ble en slags kontaktperson mellom blekka og band som helst ikke ville gjøre engelske intervjuer. Jeg gjorde telefonintervjuer med for eksempel Enslaved og Satyricon, som jeg oversatt til Steve. Han fikk tak i mye eksklusive intervjuer på den tiden!

De fant et slitent lokale nede ved havnen i Seattle, i likhet med en rekke andre lokale artister, der de startet å øve. – Vi øvde med veldig lite og tjuvlånte stort sett utstyr, ler Gammelsæter.

De kalte seg Thorr’s Hammer, der den norske studinen ble vokalist. Hun gjorde seg raskt bemerket med en svært så voldsom stemmeprakt gjemt bak det fagre utseendet.

– Jeg hørte på Carcass og prøvde å synge til, og plutselig fikk jeg til den ’growlingen’ med stemmen min. Mange reagerte på den, særlig guttene synes det var en skikkelig kuriositet, flirer hun.

Med Gammelsæters norske tekster og gutturale skrik frontet hun et band som fikk Black Sabbath til å virke som tyggegummi-pop, og som vakte berettiget oppmerksomhet i progressive metal-kretser.

– Thorr’s Hammer var et veldig kortvarig prosjekt. Vi snylta oss inn på et par konserter i Seattle under dekke av å være mer etablerte enn sant var. Jeg var jo bare 17 år og måtte snike meg inn i klubbene.

Det finnes ett opptak av Thorr’s Hammer live, der Gammelsæter til stadighet løfter hånden sin på et litt merkelig vis. Det er ikke et okkult rituale:

– Jeg kunne ikke tekstene noe særlig, og hadde skrevet de nedover armen min, ler hun.

Thorr’s Hammer spilte inn platen sin på fem timer, rett inn på én DAT-tape og fikk gitt det ut på kassett. Det kunne blitt starten på en karriere som artist for Gammelsæter – men hun ville det annerledes. Seks uker, to konserter og en plateinnspilling senere var bandet historie.

– Det dreide seg jo om de store livsvalgene. Thorr’s Hammer tok litt av i denne perioden, og de andre i bandet ville ut på turné, mens jeg helst ville bli forsker. Da jeg kom inn på UiO valgte jeg Norge og jobbkarriere fremfor musikken. Etter 5 år i USA var jeg egentlig klar for å reise hjem.

Det er ikke et valg hun angrer på i dag:

– Jeg ville blitt helt ødelagt av et liv i turnébussen. Dessuten har jeg alltid vært slik at skal jeg gjøre noe, så skal jeg gjøre det skikkelig.

Runhild Gammelsæter (runhild.org)

Runhild Gammelsæter (runhild.org)

Det skulle gå 12 år før Runhild Gammelsæter igjen skal opptre offentlig. Det skjer i New York senere i høst. Men først må vi snakke litt om årene i mellom. For hun deltok på én plate i mellomtiden – og igjen er vennene Stephen O’Malley og Greg Anderson i sentrum.

Etter at Thorr’s Hammer gikk i vasken flyttet de to fra Seattle til Los Angeles. O’Malley har fortsatt sin karriere som grafisk designer. Han er for eksempel den faste designeren til Misanthropy records, og står bak plateomslag til blant andre Burzum og Emperor. Anderson startet etiketten Southern Lord, og den første utgivelsen der var Thorr’s Hammer. Southern Lord har med årene blitt et nøkkelselskap spesialisert på doom og nyskapende tungrock.

Men mest kjent er de for utforskende og eksperimentelle Sunn O))), Anderson/O’Malleys verktøy for ’sub-soniske gitardroner’. De har fått en veldig stor tilhengerskare med sin ekstremt tunge og saktegående rock, som er en videreføring av Thorr’s Hammer uten vokal og nærmest et slags hyllestband for gudfedrene i Earth. De samarbeider gjerne på kryss av genre, og partnere inkluderer Attila Csihar (Mayhem), Oren Ambarchi, Julian Cope – og Runhild Gammelsæter.

På Sunns White1 fra 2003 kommer hun plutselig frem fra mørket for en liten visitt og synger ”Eg heiter Håvard Hedde”. Det krever vel en liten forklaring.

– Ok, nå skal du få en liten skandalehistorie, smiler Gammelsæter:
– Jeg var i USA på ferie, og ble med Steve og Greg i studio i Portland, Oregon for å gjøre en del vokallyder. Jeg ble også invitert med på konserten deres der, og nærmest kastet opp på scenen for å gjøre en intro. Jeg sang ”Håvard Hedde” etter hukommelsen. De guttene der tar selvsagt opp alt på bånd, og da jeg mottok et eksemplar av White 1 fikk jeg helt sjokk over at de hadde brukt nettopp det opptaket på den ferdige platen.

Gammelsæter er lattermild over episoden i dag, men synes ikke det var spesielt morsomt å høre igjen det opptaket:

– Det var jo helt sykt, og jeg hadde bare lyst til å gråte. Det som ikke kommer fram så godt er jo alle duo-opptakene jeg gjør på platen sammen med Joe Preston (Earth). Det er mye rare pustelyder gjemt i bakgrunnen på den platen, ler hun.

Med unntak av White1 har ikke Runhild Gammelsæter gjort noen offentlige musikalske opptredener siden Thorr’s Hammer midt på 90-tallet. Hun har skaffet seg sin doktorgrad og er i dag ansatt på Blindern som anerkjent forsker på signalstoffer og sukkersyke.

Men skjebnen ville ikke at hun skulle forsvinne helt fra musikkbransjen. I disse dager er hun aktuell med ny plate, denne gangen et samarbeid med James Plotkin under navnet Khlyst. Plotkin er en dreven musiker med bakgrunn innen eksperimentell tungrock, kjent fra blant annet OLD og Khanate, sammen med tidligere nevnte Stephen O’Malley.

Det virker betimelig å spørre om bakgrunnen for at Runhild Gammelsæter igjen er aktuell plateartist.

– Jeg kjenner James gjennom Steve, og har hengt litt med begge når jeg har vært på forskertreff i New York. Han liker å jobbe med forskjellige folk, og denne gangen hadde han rett og slett lyst på en kvinnelig vokalist.

– Man trenger ikke bare gjøre en ting i livet, reflekterer hun. – Det er utrolig givende å bidra på plate igjen, og vise at man kan hvis man vil.
Plotkin ønsket å fokusere på på atmosfæren i vokalen, mer enn på innholdet, og krevde i første rekke norske tekster.

– Han betrakter stemmen mest som et eget instrument som inngår i musikken.

Hun tar denne gangen i bruk et bredere repertoar enn i Thorr’s Hammer, og nevner i tillegg til growling, både rene skrik og messing, som er produsert i mange lag for å skape en spesiell fyldig effekt.

– Mitt talent som sangerinne er ikke så versatilt, innrømmer hun: – Jeg har noen særegne trekk, særlig når det gjelder å bruke kraft. Jeg kan bidra litt med den stemmen, men ikke nok til å gjøre en karriere ut av det. Til det har jeg for stor respekt for faget. Men jeg har i hvert fall ikke vannet ut min greie, legger hun til med et smil.

Gammelsæter legger mye vekt på spontanitet når det gjelder sitt eget uttrykk, og trekker spesielt fram Diamanda Galás’ sterke stemme som en viktig inspirasjon.

– Jeg er mer opptatt av kraft enn tone. Jenter skal jo helst bare hviskesynge – de må slutte med det. For min del dreier det seg mye om å våge, våge å skrike og improvisere. Det gir det hele et mer preg av performance enn musikk, kan man vel si.

Samarbeidet har vært en lang prosess mellom Plotkin og Gammelsæter. Vokalisten forteller:

– Jeg skrev først tekster på norsk basert på en felles plattform vi hadde blitt enige om, oversatte disse og sendte over til New York, der James lagde musikken. Vi møttes i studio og gjorde ting helt spontant, før vi til slutt mikset og trikset det hele sammen. Selv om man bruker spontanitet er det nødvendig med et utgangspunkt for å improvisere.

Khlyst var i utgangspunktet ikke planlagt som et band, og Gammelsæter sier hun ble oppgradert fra å være gjestevokalist, til at det ble et duo-prosjekt, som plateselskapet Hydrahead til slutt ønsket å presentere som et fullverdig band.

Opptak ble sendt over dammen gjennom programmet q-base, og tok gradvis form. Mye av vokalen er lagt på hjemme hos Gammelsæter, der kjæresten Jørgen Munkeby har sitt eget hjemmestudio.

– Jeg tilbrakte mye tid i stuen der jeg hylte av alle krefter. Naboen virket lettere forskrekket i den perioden, smiler hun.

Plateselskapet beskriver det ferdige innholdet på følgende fargerike måte:

Chaos Is My Name is like waking up in the basement hospital of Jacob’s Ladder only to realize that the permanently disfiguring abuse you’re about to endure has already taken place. The rest of your brief, excruciating life will be spent as a hideously deformed flesh puppet, flailing helplessly under the high-pitched whine of various torture devices and experimental dental equipment, while Seraphim sing in the distance, never once offering you their hand.

Det var da voldsomt. Hva er det vi egentlig serveres her?

– Det finnes nok enkelte likhetstrekk til Sunn. James har laget noen riktig så kule greier basert mye rundt rumlende instrumentering. Han bruker få instrumenter men mye lyd, og er opptatt av atmosfæriske stemninger skapt gjennom ulike lydbølger.

Gammelsæter trekker fram psykologen Carl Jung og hans skyggekonsept i forståelsen av både vokal og tekster.

– Det er et subtilt psykologisk preg her som kan knyttes til Jung, men også Aleister Crowley, i det hele tatt en god del småting som er satt sammen til en god Khlyst-suppe, ler hun.

Og hvor kommer navnet til denne suppen fra?

– Khlyst var en hedensk russisk sekt som blant annet Rasputin visstnok var med i. De baserte seg på orgier, tungetaler og tung drikking av vodka.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 20.10.2006

Sunn O))): Takes The Night To Believe

Beyond description.
Beyond horror.
Beyond anything possible.
They fill your mind.
They carry you to a place where you never wanted to go.

GrimmRobe Demos (Southern Lord, 2000)
I De Dype Skoger omkranser de Fantomets klippe: Den hviskende skogen av ulende trær som skjuler mørke hemmeligheter, umulig å trenge gjennom og intet blivende sted for fremmede. I 2000 dro tre amerikanske eventyrere ut, for anledningen kalt Bootsy Kronos, The Duke og MK Ultra Blizzard, for å oppsøke dette mystiske området. De kom hjem uten gods og gull, men preget av sin dunkle ferd laget de musikk av hva de opplevde og titulerte det for GrimmRobe Demos. Det var ingen hyggelige toner de fant der, dypt inne i den hviskende skogen.

Verdens skumleste og grimmeste band slipper nå (2005) dette vanviddet ut på nytt. Det er Southern Lord som står bak, og med ny innpakning og remastering blir disse tidlige innspillingene i bandets karriere endelig tilgjengelige igjen. Jeg sier endelig, for GrimmRobe Demos er 70 minutter i den svarte fyrstes knallharde grep. Sunn O))) søker ikke lyset på denne platen, som er noe av det mest totalt oppslukende man kan utsette seg for. Prisen å betale er et vantro sinn og evig formørkede sjelsevner, belønningen er å bli tatt opp i yppersteprestene Greg Anderson og Stephen O’Malleys rituelle felleskap.

Sunn O))) ble etter sigende dannet som et hyllest til legendariske Earth (legendarisk bra, legendarisk tungt, kanskje blant de fleste husket for at frontmann Dylan Carlson var han som sørget for at en suicidal Kurt Cobain fikk tak i en pistol). Earth gikk i dvale på slutten av årtusenet, men opp av asken steg Sunn O))), også de fra Seattle-området. Anderson og O’Malley har et langt rulleblad fra band som Goatsnake, Thorr’s Hammer, Burning Witch og Khanate, og selv om alle disse innbyr til ekstremer så er det Sunn O))) som har stått for de mest voldsomme utgivelsene. Med sine to White-skiver har de utvidet fra utgangspunktet med massive gitardroner til å omfavne et videre musikalsk spekter. På GrimmRobe Demos kan de høres i sin tidlige, mest primitive fase, som også er deres mest kompromissløse (stol på meg, det sier ikke lite).

Det dekkes på et langbord av fire lange spor (15-20 minutter): ”Black Wedding”, ”Defeating: Earth’s Gravity”, ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It”. Det svarte bryllup er en langtrukken ferd av massive gitardroner, dyyyype frekvenser og dommedagsriff, uten særlig form eller rytme. Ingen puls, intet liv. Og slik går det. Spor 2 overtar umerkelig, og det vil si at det tar 35 minutter før ørene får litt hvile. 20 minutter lange ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It” fører videre med samme tempo, volum og totalitære beinknuserstyrke, fremført på ’subharmonics, sunn & drone og crust, earth & virus’. Dermed vil GrimmRobe umiddelbart oppfattes som en noe intetsigende og meget monoton prøvelse for mange. Og det er riktig. Men, det gir også en slags kontemplerende ro, det er nærmest et merkverdig trance-lignende behag i det å synke inn i platen (den bør høres i sin helhet, og det bør skje høyt) og bare la seg overmanne av den dype, tunge skurringen av langsomt sagende støy som danner en mettet, men hypnotisk ambiens. Følelsen blir som å drukne. Etter at den paniske kavingen gir seg, synker man sakte og hjelpeløst ned mot bunnen, gradvis fylt av evig mørke og total stillhet.

Anbefalt lesestoff til musikken: Seldon Hunts 10 siders festskrift i coveret, fylt av utenkelige bilder og morbide setninger – eksempelvis: ’The rotten plants from the abyss enfold your face. Breathe in the vile pungent aromas of the foliage that thrived in the shadows of doom. Roots that sucked the decomposed flesh of the ancient gods who dared to go beyond the dark.’ Fascinerende lesning! Akkurat som disse 70 minuttene, som er ’…Beyond description. Beyond horror. Beyond anything possible. They fill your mind. They carry you to a place where you never wanted to go.’ Gå dit.

White1 (Southern Lord, 2003)
(((O)))
Møt Sunn O))). Bandet som får Melvins til å minne om visesang og Sleep til å virke som speedmetal. Greg Anderson og Stephen O’Malley er tilbake etter vellykkede Flight Of The Behemoth for å skremme vannet av oss med sine lavfrekvente, voldsomme angrep. White1 er en time med do)))mmedag fordelt over tre spor.

De 25 første minuttene heter ”My Wall” og finner sted i nærheten av fryktens avgrunn, og med Julian Cope som dyster ledsager. Han messer som om de siste dager allerede er kommet: ‘Look to the farthest far horizon, don’t blame the messenger, don’t blame the messenger…’ I begynnelsen satt jeg og ventet på at låten skulle ‘ta av’, men det gjør den aldri. Dens kraft ligger i det monotone, og styrken i den suggererende bakgrunnsstøyen som etter hvert tar fullstendig overhånd og ruller over oss. Etter at Copes ode er ferdig drukner ”My Wall” i tunge gitarer inn i mørket til ”The Gates Of Ballard”. Den åpner med Runhild Gammelsæter kvedende på ”Eg Heiter Håvard Hedde”, før de dypeste riffene på denne siden av Sabbath tar over. Sammen med geværknitrende trommer og den forløsende gongen er dette platens mest utagerende parti. Et voldsomt stykke musikk over 17 minutter.

”A Shaving Of The Horn That Speared You” (hyggelig) åpner med abstrus ambiens av typen Angelo Badalamenti kunne laget til en svært uhyggelig Lynch-scene, med et tungt pustende spøkelse svevende i skyggen. Dette er i utgangspunktet lydsporet til en ren skrekkfilm, men etter at man har blitt sugd inn i Gammelsæters stønn og den statiske progresjonen dukker det opp et groove og en tiltrekningskraft som bare vokser på lytteren, og som ikke slipper taket så lett.

Sunn O))) er definitivt ikke musikk for de skuggeredde. Når man først har satt på White1 er den svært vanskelig å få av igjen. Vær derfor litt varsom med tid og sted før du åpner disse portene og entrer den andre siden.

White 2 (Southern Lord, 2004)
(((OO)))
’Maximum volume yields maximum results’ står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 er en riktig så lite munter sak som i tillegg er ’Optimized for blackened sub-bass systems’. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde.

Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel James Plotkin og Mick Harris. Det er ikke helt overraskende med tanke på at duoens ene halvpart, Stephen O’Malley, tidligere har samarbeidet med nettopp Plotkin i The Lotus Eaters. O’Malley er for øvrig aktiv i Khanate, også med James Plotkin, og er ellers kjent fra kosebandet Burning Witch. Hans makker Greg Anderson har en fortid fra lite hjemmekoselige Goatsnake (med blant andre vokalist Pete Stahl), Engine Kid og han driver i tillegg Southern Lord. Som sist bidrar også Rex Ritter (Fontanelle) og Joe Preston (Earth, Melvins). Denne olme gjengen har imponert stort tidligere, og borer igjen enda noen hakk dypere. Jeg skrur opp og lar meg lede:

Først legges man godt til rette foran et enormt sagblad som heter ”Hell-O)))-Ween”. Det kverner i gang, monumentalt og kompromissløst, seigere enn tjære gnager Store O gjennom marg og bein med noen av de tyngste gitarriffene som kan tenkes, og hinsides det. Etter drøyt 7 minutter bremser sagen opp, og låten går herfra over til å bli et mer ambient, dronelignende stykke, med en voldsom feedback som bruker 7 nye minutter før det hele stilner hen. Ikke direkte nyskapende, men ekstrem smertefull nytelse.

”bassAliens” innebærer større prøvelser for basselementene. Her løftes den maltrakterte kroppen min vekk fra sagbladet og senkes ned i en gammel dykkerklokke. Nå er det dype undervannslyder som fanges opp på vei ned mot 6000 meter, den monotone duren avbrytes kun av ploppende og klukkende lyder, samt noen farlige gnisninger som forhindrer meg fra å sovne. ”bassAliens” er trykkende og klaustrofobisk, lyden av et landskap hvor ingen mennesker har satt sine bein. Det er vakkert og skummelt, fylt av et evig mørke men også en mektig ro. For enkelte vil nok den lange turen ned i mørket virke noe langtekkelig, for andre kunne den vart i evig tid.

Opp igjen da, bare for å bli sendt lukt til helvete. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er ledet av Attila Csihar (Mayhem, Tormentor) som med gurglende røst messer fram en 5000 år gammel indisk sanskrit-tekst. Jeg aner ikke hva den handler om, men det høres ut som et ritual som påkaller onde, onde krefter. Anderson, O’Malley og deres kumpaner gjør heller ikke noe for at stemningen skal lette, og underbygger med noe ytterst forstyrrende mørk ambient. ”Decay” er noen av årets grimmeste 25 minutter, som starter i skjærsilden og ender opp hos gode gamle Belzebub sjøl i takt med vokalens økende intensitet. En dyster odysse inn i en bekmørk, kalde grotte der gamle skrifter leses på veggene. Først når det endelig blir stille merkes den vibrerende bassen som har ligget gjemt mellom munkemessingen og de urovekkende klangene som går gjennom marg og bein, og som får tarmsystemet helt i ulage. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er et stykke du ikke glemmer så fort.

Det forseggjorte omslaget må også trekkes fram, særlig frontbildet som er den belgiske maleren Pieter Bruegels ”The Beekeepers” (1567/68), med noen tømmerfjes-lignende staute birøktere i arbeid. Et bilde av en åpen, tom kiste og andre skumle fotografier underbygger innholdet på denne alvorlige platen.

White1 slukket lyset. White2 gjør alt mørkt.

Black One (Southern Lord, 2005)
Ondskapens hotell, rom 666
Sunn O))) minner oss om et par vesentlige ting her i livet; vi fødes alene og vi skal dø alene – og tiden i mellom er neiggu ikke mye å skryte av den heller. Med sin musikk har de utmalt pinsler, uhygge og svartsinn som få andre, og satt en ny standard for sub-harmonisk dronerock og smertefull doomcore. Hvordan kan O’Malley/Anderson følge opp sine tidligere definitive manifest?

Black One er ikke et kvantesprang i musikalsk utvikling, men det er en søken tilbake mot mer gitarbasert materiale og noe mer strukturerte låter, samt en fortsettelse av eksperimentene på lydsiden. Og la det være sagt først som sist; her er et endeløst mørke, like langsomt og grimt som alltid, med demonisk tyngde og umenneskelig vrede. Som vanlig har våre to kappekledde verter fått med seg noen gjester for aftenen, her er Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice) som synger med en trepåle gjennom hjertet, Oren Ambarachi som spiller med hvitløk rundt halsen, John Wiese (Bastard Noise – nuff said) og gjestevokalist Malefic (Xasthur) som faktisk skal ha blitt lukket ned i en trekiste og plassert med mikrofonen i en likvogn for å skape korrekt klaustrofobisk stemning! O la la. Dette bandet dyrker sannelig fantasifulle ekstremiteter, og de er fremdeles uovertrufne når det gjelder volum, bestemt styrke og rå kraft. 70 minutter lange Black One starter i mørket, og holder oss der med et stålgrep hele platen gjennom.

Etter den korte introen ”Sin Nanna” rulles gitarene fram – seige, massiver av noen riff som kverner alt levende til dødt kjøtt, mens vokalstønn/skrik fra det hinsidige fjerner alle tegn til menneskelig glede og fremtidstro. ”It Took The Night To Believe” er musikk for troløse sjeler, et slags gløtt inn i okkulte ritualer ved helvetes port. Om dette er en musikalsk skjærsild, så har vi på ”Cursed Realms (Of The Winterdemons)” entret den andre siden. Det ti minutter lange kvelertaket av en låt er fylt opp av forstyrrede lyder fra et brennende flammehav og en forvrengt, torturert stemme fra Fanden himself. På ”Orthodox Caveman” og ”CandleGoat” kommer de tunge slo-mo droneriffene til heder og verdighet igjen. Så også på ”Cry For The Weeper”, som innledes av knirkende dører, bjeller og truende feedback, og der bruken av sagblad-drivende gitarer er mer effektiv enn på de to foregående sporene.

Sistesporet ”Báthory Erzsébet”, den med Malefic i kista, er platens skumleste – en Night Of The Living Dead i musikalsk form. 16 minutter der klokkene ringer ubønnhørlig for deg, først etter syv minutter stiger gitarene opp fra graven, og som levende døde stabber de like sakte og målrettet mot ferskt blod som zombies pleier å gjøre. Malefic holder sin noe fortrengte tale på toppen av dette, og sørger for at nattesøvnen er ødelagt en gang for alle. Mørkets disipler har igjen etterlatt verden med et fundamentalt skrift som Belzebubs sendebud.

Altar (Southern Lord, 2006)
(m/ Boris)
Fra USA: Sunn O))) – verdens mest kompromissløse slowcore-duo, eksperter på subharmoniske droner og kjent for sine magebesværlige mørkemesser. Da de spilte på Blå i mars, skapte de toppoppslag på kulturnyhetene etterpå: ’Utenlandske rockeband krever å spille skadelig høyt’!
Fra Japan: Boris-trio med svart belte i stonerrock og ytterliggående feedbackorgier. Felles referanser for begge er Melvins og Earth (representert her med Rex Ritter og Joe Preston).

Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. På ”Sinking Belle” har de med seg alt.country-artisten Jesse Sykes på vokal, og har laget noe som nærmest er galaktisk drømmecountry plukket fra en David Lynch-film. Mer lumrende ambiens er det også på ”Fried Eagle Mind” og «”N.L.T” -eteriske mareritt fra det hinsidige. Disse klostergrøsserne til side: Platen innrammes av til sammen 25 minutter med grovbygd gitarsaging og olme krefter som aldri slipper sitt langsomme kvelertak på lytteren. Når ”Blood Swamp” renner ut med ex-Soundgarden Kim Thayil er veien kort tilbake til Etnas truende utbrudd som åpner denne platens porter.

Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.
Først publisert i Nye Takter 24.10.2006

Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form…’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Bjørn Hammershaug

Dark Country Forever

‘This country will kill you in a heartbeat and still people love it.’
Cormac McCarthy, No Country for Old Men

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse albumene i WiMP

Earth: The Bees Made Honey In The Lion’s Skull (Southern Lord, 2008)
Det har bestandig heftet et lite paradoks ved Earth: Musikken deres har en tendens til ikke å bevege seg i det hele tatt, musikalsk har de vært i kontinuerlig bevegelse siden istiden (en gang tidlig på 90-tallet). Nå kommer de igjen mot oss i umiskjennelig krabbetempo, men likefullt med nytt å melde. ’And after a time he returned to take her, and he turned aside to see the carcass of the lion: and, behold, there was a swarm of bees and honey in the carcass of the lion’, som det står i gamleboka.

Earth knytter bånd mellom Black Sabbath (hvor de tok sitt navn fra) til Sunn O))) (som opprinnelig kom sammen for å overgå Earths krabbetempo), men de har på sin ferd kommet ganske langt unna begge disse to bindeleddene. Earth revitaliserte sitt sound ganske markant med sitt femte album, Hex (Or Printing In The Infernal Method) i 2005. Denne starter der forrige sluttet; lengre bort fra metallen, lengre inn i western-mytologien. Men der Hex var en iskald prærienatt av minimalistisk twang, varsler disse biene om antydning til håpefullt lys. Jeg sier ikke at de soler seg i munter lykke, dette er seriøst fra første sekund, men uttrykket er likevel noe mindre mismodig ødeland, noe mer psykedelisk varme. Bildene som males er mer utpenslet og fargerike enn de vi fikk servert på Hex. Nærere Friends Of Dean Martinez enn Melvins, med andre ord.

Noe av årsaken ligger kanskje i at de har fått med seg gitarist Bill Frisell på flere av sporene. Hvor mye han eksakt bidrar med skal ikke jeg synse for mye om, men det fyldigere gitarspillet på ”Omens And Portents” og ”Engine Of Ruin” bør nok tillegges denne drevne mannen med røtter inn i både jazz og country. Tunge bassganger og fet Hammond sørger for ekstra fylde, sjekk for eksempel det perfekte downer-sporet ”Miami Morning Coming Down” som eksempel på ambient countrydoom av edelt merke. Ellers så har ikke enkeltlåtene noen betydning. Earth skaper stemninger i et større perspektiv enn som så. The Bees Made Honey In The Lion’s Skull trasker ubønnhørlig framover ’from strength, sweetness. From darkness, light’.

Den ferske Coen-filmen No Country For Old Men foregår uten musikk. Hvis brødrene ombestemmer seg har de med dette et fiks ferdig soundtrack.

Diamanda Galás: La Serpenta Canta (Mute, 2003)
Dark was the night, dark was the day
Amerikanske Diamanda Galás er en av vår tids mest avholdte avantgarde-artister, med en rekke plater og ulike prosjekter bak seg i sine over 20 år som utøvende kunstner. I 2003 slapp hun like gjerne to større verk samtidig; Defixiones, Will And Testament og La Serpenta Canta. Da jeg aldri har klart å bli helt komfortabel med hennes noe krevende stemme, var det i første rekke låtvalgene som gjorde meg nysgjerrig på sistnevnte. Opptakene er gjort rundt omkring i verden, og tatt opp live fra scener i Europa, USA og Australia i perioden 1999-2002. Settingen er tilsynelatende enkel: Diamanda Galás og piano. Men resultatet har langt fra blitt tilforlatelig.

Galás har tatt for seg noen av de fremste klassikerne innen den amerikanske kulturarvens mørkere sider. Noen vil nok dra kjensel på enkelte låter hun har spilt inn tidligere, særlig fra The Singer (1990). Et annet sammenlignbart prosjekt finnes også på hennes egen Malediction And Prayer (1998), der hun eksempelvis tolket Billie Holiday, BB King og Johnny Cash, og Nick Caves Kicking Against The Pricks. La Serpenta Canta kan ses på som en slags oppfølger til førstnevnte, for igjen har hun samlet et knippe country, gospel, blues, jazz og R&B-originaler hentet fra repertoaret til blant andre Screamin’ Jay Hawkins, John Lee Hooker, Hank Williams, The Supremes og Ornette Coleman. Sammen med et par tradisjonelle folklåter og egne komposisjoner der alle blir utsatt for en behandling av sjeldent merke. Utvalget er stilsikkert, og uansett opprinnelig genretilhørighet står de her avkledd og nakne som den dagen de ble skrevet. Det dreier seg i hovedsak om dramatiske, sorgtunge og svarte skildringer fra bomullsmarkene, prærien og gatesmugene som med dette har blitt frigjort sine tidligere lenker. Galás skriker, hveser, truer, snerrer og får frem noe av den ubesudlede råskapen og det primitive uttrykket som med årene har blitt borte gjennom mer eller mindre sjelløse varianter. Dette er stort sett låter jeg mener man bør være varsom med å tukle med, men hun klarer både å behandle de ulike respektfullt, samtidig som hun tilfører noe helt personlig. Det gjør det alene verd å stifte bekjentskap med La Serpenta Canta.

”Ain’t No Grave Can Hold My Body Down” åpner denne på alle måter bemerkelsesverdige platen, og den føres i en ganske konvensjonell tolkning. Relativt behersket gjør hun også sitt eneste selvkomponerte bidrag, saloon-aktige ”Baby’s Insane”. Ting begynner å utarte med over ti minutter lange ”Burning Hell”, der pianoet rumler foruroligende og underbygger intensiteten da Galás for alvor tar ut noe av sitt store oktav-register. Hennes kanskje viktigste bidrag med denne platen er å fremheve essensen i tekstene, og dyrke disse inn i et passende uttrykk. Slik tar hun til seg Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry” og gir den et grøssende, hjerteskjærende skjær som langt på vei overstiger originalen. Hun er vel dessuten den eneste som er kapabel til å overgå Screamin’ Jay Hawkins’ trollbindende voodoo ”I Put a Spell On You”. De mest inderlige øyeblikkene på platen serveres forøvrig på ”My World Is Empty Without You” (Supremes sin Motown-hit) og ”At The Dark End Of The Street”, begge i tolkninger som ligger lysår unna de mest kjente tolkningene, som inderlige sørgesanger det er vanskelig å ikke bli preget av. Hennes versjoner domineres naturlig nok av den umiskjennelige signaturvokalen, og den får Galás brukt mye av. Hun går fra rene smerteskrik til pur bluesdiva (”Dead Cat On The Line”), og pianoet blir mer som et akkompagnement til hennes viktigste instrument.

La Serpenta Canta er ikke enkel å bli fortrolig med, og det er klart at en dobbelplate (riktignok en kort en, bare 80 minutter totalt) med Diamanda Galás krever noe tålmodighet. Jeg klarer den i hvert fall ikke i lengre perioder, men i mindre porsjoner er det faktisk mulig å kjenne blodsmaken i munnen når hun lukker pianoet med et skrell og vender tilbake til graven.

Thinguma*jigSaw: Awakeinwhitechapel (Deserted Village, 2008)
Den stadig ekspanderende nyfolk-scenen i USA og Storbritannia de siste årene har egentlig hatt få avleggere her i Norge. Norsk nyfolk er helst ensbetydende med unge folkemusikere som ikke beveger seg altfor langt unna sine forfedres bunadsskjørt. Skoddene virker fremdeles tette mellom folkemusikken og andre uttrykk – dog med en viss glidning den senere tiden. En av årsakene til de dette kan være at vi her i landet ikke har hatt en sterk folk-revival tidligere, det har ikke akkurat flommet over av progressive forbilder, og for unge artister er folkemusikk kanskje fremdeles forbundet med noe fremmed akademisk, bondsk eller uhipt. Vekk med fela, fram med el-gitaren!

I England og USA har vi sett en mye større framvekst av nyfolkere langt utenfor den brede sti de senere årene. Disse trenger bare å skue en generasjon tilbake for å finne forbilder som foredlet musikk allerede innsamlet og arkivert av for eksempel Harry Smith (Anthology Of American Folk Music) og Alan Lomax. Grunnlaget ble dermed lagt tidlig, og på 60-tallet blomstret det frem en rekke nyskapende artister som blandet dette materialet inn i samtiden, sammen med psykedelia, avantgarde og østlig inspirasjon. Mange har gått i sporene etter John Fahey og Robbie Basho, Incredible String Band og Fairport Convention, og den såkalte ’freak-folken’ minner om at banjo og fele har et vidt bruksområde, og at Dock Boggs og Pink Floyd kan være to helt likestilte forbilde. Poenget er altså ikke å skape folkemusikk per se, men å gjøre noe nytt og annerledes med utgangspunkt i å revitalisere forgagne skikker.

Norsk/irske Thinguma*jigSaw føyer seg lett inn i denne tradisjonen, og det er akkurat denne omfavnelsen av diverse uttrykk den amerikanske sangeren Mike Murphy tar utgangspunkt i med sine liner notes: John Jacob Niles (folksangeren med den snåle tenoren), Dock Boggs, den surrealistiske filmskaperen Joseph Cornell, Lewis Carroll, John Fahey, Philip Glass nevnes alle som del av Thinguma*jigSaws univers. Det norske bandet har tilhold i Irland, og har på kort tid blitt en integrert del av den britiske nyfolk-scenen. Det har kommet oss her hjemme også til gode, og duoen har tatt med seg en rekke venner og kjente over på diverse musikalske aftener det siste året (blant andre Cian Nugent, Peter Delaney, George Worrall). De har for øvrig spilt med blant andre Pantaleimon, United Bible Studies, Larkin Grimm, Samara Lubelski og Sharron Krauss – alle helt sentrale navn innen moderne britisk og amerikansk neo-folk.

Thinguma*jigSaw gjemmer seg bak gåter. Selve bandnavnet er en portmanteau, et sammenslått nyord. Duoen lyder de merkelige navn Little Myth Epiphanymph og The Severed Headmaster/Seth Horatio Buncombe, skjønt sistnevnte ligner veldig på den ene halvdelen av Alpine Those Myriads, og låttitlene bærer navn som ”My Blood Giggles” og “Jumping Jock Flesh”. Bak mystikken skjuler det seg derimot musikk som er både forførerisk og lett fordøyelig. Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ’splatterfolk’, det vil si anglo/amerikansk folk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og gammeltestamentlige bilder byr de opp til natta’dans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk. Mindre olme enn Woven Hand og mindre teatralske og mer folkelige enn Xiu Xiu, våre venner har dessuten en tydelig mentor i Daniel Johnston. Den fantastiske amerikanske artisten som kombinerer mental ubalanse, Beatles og lo-fi pop har mye til felles med både Thingumas meloditeft og vokalbruk, og ikke overraskende er den eneste coverlåten her en versjon av hans ”Walking The Cow”.

De 12 øvrige låtene er korte, og hele platen er unnagjort på en god halvtime. Thinguma*jigSaw rekker over mye i løpet av denne tiden, og etterlater heller oss lyttere med trang om å høre mer. Det anbefales dermed å oppleve dette bandet live. De driver med autentisk livespilling, og kan raskt være å finne på et gulv nær deg. Pass deg for kjellerlemmen og kast deg ut i sakte beinrangeldans.

Opprinnelig publisert på ballade.no 01.02.2008

Migala: Restos De Un Incendio (Acuarela Discos, 2002)
Me duele más por la noche
Restos De Un Incendio betyr noe sånt som ’flammenes rester’ en tittel som trolig henspiller på Migalas forrige album Arde (’det brenner’) fra 2000. Opp fra asken stiger ti låter hentet fra deres tre foregående album som nå alle er spilt inn og omarrangert på ny. Den spanske sekstetten er dessuten utvidet til å inkludere gitaristen Nacho Vegas, og dette har blitt en glimrende mulighet til å oppdage et band som jeg tror fortsatt er en godt bevart hemmelighet for de fleste her i Norge.

Migala er et musikalsk kollektiv som befinner seg i landskapet mellom Leonard Cohen/Tindersticks og Mogwai/Godspeed You Black Emperor. Restos De Un Incendio viser et band som eksisterer i skyggene, et nattens orkester som spiller dunkel folk, mørke, apokalyptiske instrumentaler og melankolske viser og som gjerne beveger seg fra røykfylt bar-noir til muskuløs gitarstøy i en og samme låt. Den storslåtte instrumentalen ”La Canción De Gurb” er som et lydspor til åpningen av en episk spaghetti-western, og som en av årets flotteste låter settes en høy standard som de klarer å holde hele veien, helt til nesten like malende ”Instrucciones Para Dar Cuerda A Un Reloj” svinner som de siste askerester opp til stjernene en snau time senere.

Til tross for mange medvirkende er det godt med plass i Migalas lydbilde. På de brede flatene er det rom til for eksempel et dronende trekkspill, kirkeorgel, og feltopptak av stemmer som prater i vei på spansk – og det må sies igjen, spansk gir en helt spesiell effekt, i hvert fall når man ikke behersker språket utenom de simpleste barfrasene. Vokalisten crooner vekselvis både på engelsk og spansk, og selv om den noe haltende engelsken er karakteristisk nok, så er det de spansktalende og instrumentale sporene som gir bandet virkelig egenart. Ingen av låtene kan måle seg helt med ”La Canción De Gurb” når det gjelder å mane fram voldsomme westernbilder, og ”El Pasado Diciembre” og ”Un Puñado De Coincidencias…” tar det hele litt ned i form av ganske stødig moll-americana. Legg heller særlig merke til ”Noche Desde Un Tren” som vokser opp fra truende hvisken til en storslagen kjempe, og den sammenhengende 11-minutteren ”Ciduad Del Oeste/Aquel Incendio” der Migala igjen viser at de kan bygge flammende kunstverk ut av aske. Det er på disse oppbyggelige sporene Migala er på sitt beste.

Tanakh
Tanakh er forkortelsen for jødenes hellige skrifter, men også navnet på et av bandene til låtskriveren Jesse Poe. Sammen med mennesker som ikke er så forbasket nøye på dette med genre og stilarter – samarbeidslisten er som en telefonkatalog i den eksperimentelle himmelen – har han skapt en særegen form for Americana.

Tanakh (Alien8, 2004)
Det magiske teater
Merk: Dette er en plate som ikke egner seg i alle sammenhenger, og følgende positive vurdering er gjort etter intens lytting innestengt en natt i en kirkekjeller.

Jesse Poe har her tatt på seg rollen som Espen Askeladd og dradd ut i verden for å plukke skrap. Han kommer tilbake til slottet, for anledningen omgjort til privatklubben Pyramide-instituttet i Richmond, Virgina, med et ødelagt piano og noe annet ræl han har plukket opp på veien. Dette kan brukes! Dette skal vi spille på, sier han til de andre. Ingen ’sanger’, ingen ’melodier’, bare en eneste lang sammenhengende messe av det som ligger slengt i rommet. Han fester pianostrenger som snubletråder rundt i rommet, finner frem noen buer og trykker opptak. Slukk lyset, slipp inn rottene og så setter vi i gang!

Tanakh subber avsted som et gjenferd på stålstrenger på leting etter graven sin. Det starter monotont med et hamrende piano som banker på kistelokket, en gjentagende basslinje og mektige gitarbølger, i bakgrunnen konstante truende ekle lyder som hveser og stønner i krinker og kroker i den store salen hvor denne seansen foregår. Så… vel, så skjer det egentlig ikke så veldig mye mer. Etter et kvarters tid har du enten gått lei eller blitt så oppslukt at du ikke har noe annet valg enn å bli sugd inn i den katedralske hvelvingen til Tanakh. For den tålmodige vil det være mulig å finne nyanser og utvikling i de to ’låtene’ som gjør de til en konstant oppdagelsesferd. Det er en stadig bevegelse rundt pianodronene; håndtrommer, kirkeklokker, radiostøy og slikt, som skaper bevegelse i stykket og gir det en viss fremdrift. Det er tilløp til tematiske sekvenser, som aldri holdes lenge, for eksempel mer rituelle rytmer etter cirka 45 minutter. Så det skjer mye, noe vil vi ikke vite hva er, noe kommer fram etterhvert, noe vil for alltid være gjemt i mørket. Det er kanskje derfor dette har blitt en så fascinerende plate, selv om den nok ikke kommer til å slite seg ut på platespilleren min på dagtid.

Så der sitter jeg da, finner endelig frem et stearinlys og med små, nesten uleselige bokstaver står det skrevet nederst på omslaget:

– bare for forrykte – Entré koster forstanden. Ikke for enhver.

Ardent Fevers (Alien8, 2006)
Nightingale Of Florence
Siden deres forrige album har Tanakh vendt tilbake i et langt mer konvensjonelt spor. Ardent Fevers er en myk, rund skive med 11 låter av mer melodiøs og låtbasert form enn forgjengeren. Uttrykket er sobert og dempet både i spillestil og vokalarbeid, umiddelbart tenkte jeg at dette lød som en blanding av Calexico og Calla, og det er da ikke det verste man kan tenke seg, er det vel? Det dreier seg om en form for west coast-noir, og nærmere en softrocka Americana fritatt fra begreper som post…-anything.

Tanakh trer i stadig større grad fram som et av de mer samlende navnene i amerikansk alternativ, med Jesse Poe i sentrum og involverte som strekker seg utover til navn som Pelt, Bevel, Tulsa Drone, Six Organs Of Admittance og Cracker. På årets utgave er for eksempel cellisten Isobel Campbell fra Belle & Sebastian trukket inn i kollektivet. Kornettist Paul Watson (A Camp, Tulsa Drone) er vel den som i første rekke sender tankene over til Calexicoland, Craig Harmons B3 er mer saftig enn den Bistecca alla fiorentinaen som Phil Murphys lapsteel uanstrengt glir gjennom. Det er i første rekke denne delikate sammensetningen som hever Ardent Fevers, og det konstant rike lydbildet går foran selve låtkvaliteten.

Jesse Poe lever visst som lærer og skribent i Firenze, og Ardent Fevers deler ikke minst en svak dunst av italiensk eleganse med oss nordboere, et bilde sett gjennom amerikansk-fødte øyne av en tilforlatelig hverdag av skjønne kvinner, smale smug med scootere i slalomsus og svulmende piazzas med fontener som later seg i varmen. Kom natt, og la dette bildet fremdeles skinne i mørkets neonglans som omslaget sender oss inn i. Alle disse 11 låtene er smygere; de trer opp fra skyggen og blander seg ubemerket inn i omgivelsene. Det største ankepunktet er at nettopp denne reserverte holdningen aldri tillater platen å bli særlig ’ardent’, den brennende feberrusen som aldri kommer helt ut avkjøles i så fall raskt av smoothe netter med chianti på balkongen. På en plate der ingen låter stikker seg frem som direkte umiddelbare, er det desto mer tilfredsstillende å fastslå at den er helt riktig til å akkompagnere en slik aften. Det er ingenting som vil forstyrre deg, med mindre du blir skremt av en smårufsete gitarsolo eller to. Dette til tross for helt overflødige saker som ”Restless Hands” og ”Grey Breathes”, hvor det delikate blir dvaskt og kontrastene falmer i småslapp, nedfunka anonymitet. De beste sporene på sin side; ”Deeper” hvor Phoenix-møter-Tindersticks i rød fløyelsdrakt, ”Like I Used To”, Take And Read” og ”Still Trying To Find You Home”, der Leonard Cohen trekker sverd mot både Lee Hazlewood og Lee Clayton i solnedgangen bærer lett helhetsinntrykket på myke mokasiner i samfulle 55 minutter.

Six Organs Of Admittance
Gitarist Ben Chasny har siden slutten av 90-tallet markert seg som en meget produktiv artist, og i løpet av kort blitt en sentral figur i Californias nyfolk-miljø. Det både i kraft av sitt alter ego Six Organs Of Admittance, samarbeid med Current 93, og som medlem i bråkegruppa Comets On Fire. Six Organs har i stor grad vært Chasnys plattform for akustisk gitarplukking med psykedeliske overtoner, tilsynelatende inspirert av John Fahey og Robbie Basho. Hans tidligere utgivelser kan være litt tråkige å få tak i, men The Manifestation (2000) og For Octavio Paz (2004) anbefales varmt å oppsøke.

School Of The Flower (Drag City, 2005)
Dette er hans første på et ’større’ selskap, som attpåtil har norsk distribusjon. Den er Chasnys mest tilgjengelige også musikalsk sett, spilt inn i et ordentlig studio og med noe større budsjett enn hans tidligere 4-spors hjemmeopptak. School Of The Flower preges av et renere, tydeligere lydbilde enn det vi har vært vant med, men gjennomgangstonen er stort sett den samme. Chasny viser riktignok en klarere todeling i uttrykket, der han i tillegg til akustiske drodlinger også nærmer seg renere visesangere som Elliott Smith, Iron & Wine, til og med Nick Drake. Dette er særlig tydelig på spor som ”All You’ve Left”, ”Words For Two”, ”Home” og ”Thicker Than A Smokey”. Sistnevnte er en coverlåt skrevet av Gary Higgins, en mystisk person som Chasny etterlyser på platen. En rask google på mannen kan fortelle at han ga ut LP’en Red Hash like før han ble buret inne i 1973 for noe dopgreier. Hvis Chasnys tolkning ikke avviker mye fra originalen så snakker vi om en potensiell hippiefolk-favoritt. Vi får håpe han dukker opp igjen!

Chris Corsano (Sunburned Hand Of The Man) er eneste gjest, han bidrar på slagverk og orgel, og sørger for å skape større spenn i det ellers enslige lydbildet. Det merkes godt på tittelkuttet, som opptar drøyt en tredjedel av plata. De to akustiske gitarenes sykliske repetisjoner er et konstant gjennomgangstema, som veves sammen med Corsanos frie trommestil, båndsurr og etterhvert dominerende elektrisk gitarstøy. Noen minutter for lang etter mitt skjønn, mens andre sikkert vil bli helt hypnotisert av denne. En lignende teknikk benyttes også på ”Saint Cloud”, hvor akustiske gitarer møter badende elektrisk droner og messing. ”Procession Of Cherry Blossom Spirits” er den tredje låten som har slik oppbygning av akustisk gitar og feedback-droner. Når ”Lisboa” får avrunde som en nedpå akustisk vuggevise etter snaut 40 minutter, så er det sikkert at School Of The Flower vil bidra til å gjøre Ben Chasny og Six Organs Of Admittance til et mer velkjent navn enn det som er tilfellet nå. Og det er selvsagt helt fortjent.

The Sun Awakens (Drag City, 2006)
Og solen våkner langsomt
Med School Of The Flower tok Ben Chasny et lite, prøvende steg ut av obskuritetens daler, både med nytt plateselskap og stilmessig. Som habil støymaker i Comets On Fire har han framvist ytterligere sider av sitt gitarspill de senere årene. The Sun Awkakens, hans andre på Drag City, fortsetter utviklingen mot et fyldigere og bredere uttrykk. Med seg denne gangen har han blant andre Noel Harmonson og Ethan Miller fra Comets, samt tekniker Tim Green (fra Fucking Champs), vokalen brukes i stadig mer omfattende grad og skruen er vridd ytterligere et knepp mot mørke undertoner og håndgripelige melodier. Med tanke på Comets On Fires utvikling de siste par årene møtes snart disse to i et veikryss uten at noen kan fortelle hvem som er hvem.

De seks første sporene er relativt korte, vokalbaserte og mer støyladde enn vi tidligere har vært vitne til, men fremdeles er signaturen lesbar: Gitarbasert dronefolk, psykedelisk western og østlig raga-innflytelse vikler seg lett inn i hverandre. Melankolske ”Torn By Wolves”/”Wolves’ Pup” rammer inn platens første del, begge basert over samme tema. Mellom disse finner vi noen av de bedre låtene Ben Chasny har skrevet (unntaket er døsige ”Bless Your Blood”). ”Black Wall” og latterlig korte ”Attar” er bygget opp på samme vis, innledet av akustisk gitar som gradvis må vike for vegger av støygitarer. Mellom disse, den fortreffelige grensepasseringen ”The Desert Is A Circle”. Det er synd Chasny ikke utnytter potensialet i alle disse låtene og bygger de ytterligere ut. Han lar oss liksom bare smugtitte og tigge om mer, ertekroken.

Platens tyngdepunkt er nesten 25 minutter lange ”River Of Transfiguration”, som fører oss mot mer hemmelighetsfulle steder. Den legger av sted dypt inne i avantjungelen en gåtefull morgen, med mystisk persisk fløytespill der borte i skoddeheimen, knapt hørbart i den tunge motorduren, blant gonger og chantende indianere med uvisse hensikter. Når solen våkner med Chasnys gitarspill etter syv minutter er vi allerede langt hjemmefra, midt i et ritual som ikke bør forstyrres, der gamle ånder vekkes til live ved hjelp av stimuli som bare kjennes fra svært lukkede samfunn. Gradvis vokser intensiteten i styrke, særlig drevet frem av Harmonsons trommer og etterhvert ganske merkbar gitarstøy, som lukker seg rundt oss, og ikke slipper taket før vi strander mot en uutforsket øy langt pokkerivold fra folk. Når du åpner øynene og går i land kan du påregne å møte Fitzcarraldo eller Colonel Kurtz et sted der inne i bushen. Et flott stykke musikk, og som kontrast til de korte, lettere låtene innledningsvis gir den platen fin balanse mellom røttene til Fahey/Jansch/Basho og oppdagelsestrangen mot nye marker. Det er i dette skjæringspunktet Chasny befinner seg, og som gjør ham til en mer interessant artist enn noensinne.

Tarentel
Tarentel har tidligere gjemt seg bort i postrockens nattemørke eller svevd over oss i en 2001: Space Odyssey, der gitarens vesen i første rekke har blitt utforsket gjennom varsomme bevegelser, tremolo-effekter, feedback og droner Men San Francisco-bandet finner stadig nye galakser i sitt ekspanderende post-rock univers.

We Move Through Weather (Temporary Residence, 2004)
Klanketi klank klang
Tarentel har gjenfunnet trommene. Her er det krigstrommer, jungeltrommer, istykkerslåtte trommer, sønderrevne trommer, skarptrommer og tordentrommer. Årsaken er selvsagt at Jefre Cantu-Ledesma og Daniel Grodinski er de eneste igjen fra det som en gang var en kvintett. De har lånt med seg trommis Jim Redd fra Sonna som gir bandet et mer rytmisk uttrykk en tidligere. Cantu-Ledesma og Grodinski har latt gitarene hvile noe mer, og heller plukket opp en del andre lydmalende instrumenter. I tillegg deltar Steve Dye og Tony Cross med noe som må være mer eller mindre hjemmelagde saker. Waterphone? Flubaphone? Skihorn, noen?

Fokus rettes vekk fra melodiske strukturer og mer mot rytmikk og improvisasjon. Gudskjelov, vil jeg si, for den såkalte ’storslåtte dommedags post-rocken’ (slik den refereres fra Godspeed! til Mogwai) har vel egentlig nådd sin formtopp. We Move Through Weather bryter ikke bare med det forventede, hvis man hadde noen forventninger, platen skaper igjen nye rom der Tarentel kan bevege seg fritt. Det abstrakte fremstår igjen som det muliges kunst, selv om det begynner å bli ganske trangt om plassen her også.

Platens to hovedstykker er drøyt kvarter lange ”Get Away From Me You Clouds Of Doom” og ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand”. Førstnevnte starter med noen minutter prøvende tromme-ekko og gitarbuldring, med et orgel som lurer i bakgrunnen. Etter et par-tre minutter med kirkeorgel tar den en ny vending, og sklir ut i mer ambient farvann. Først etter 11.30 kommer en enslig twang inn, som for å korrigere de ensformige collagene som langsomt skifter mønster. ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand” har noe av den samme bevegelsen. Fra urolig ambient drone til mer hektiske rytmer. Dette er en slik låt som bølger frem og tilbake, uten å strebe etter noe klimaks, men som hele tiden er på randen. Vellykket er også seks minutter lange ”Everywhere The Damn Echo”, hvor trommer, piano og strykere møtes i et mollstemt gatehjørne en sen kveld etter en felleskonsert med Nick Cave og Stomp. Mellom disse får vi kortere utdrag av mer eksperimentell sort, men disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre og mer oppbyggende låtene. Omslaget beskriver vel egentlig best innholdet: Mørk og bunnløs, med krusninger som skaper omfattende ringer vekk fra sentrum.

Ghetto Beats On The Surface Of The Sun (Temporary Residence, 2007)
Dette er en oppfølger i betydning av at platen(e) består av materiale som de fortsatte med etter innspillingen av …Weather. Det er ikke dermed sagt at de har skrapet restlageret for alskens lort, men mengden tilsier i hvert fall både kreativitet og spilleglede. Den ble opprinnelig utgitt som en LP-serie, og er også tilgjengelig nå i samlet form over fire vinylplater. Ghetto Beats On The Surface Of The Sun er 2 1/2 time inn i Tarentels merkverdige verden av dekonstruerte beats og solbrente lydmalerier.

Tarentel er løsrevet fra form og fasong etter ordinær målestokk, og fortsetter med dette tendensen fra forgjengeren. Det betyr at ambient og post-rock har blitt mer utdaterte begreper, til fordel for et mer friform-arrangert sound sentrert rundt “beats”, i betydning av eksperimentell slagverksbruk. Tarentel eksisterer i et rom uten vegger, i en verden uten grenser. Denne kan med glede nytes i sin helhet, men et par eksempler kan illustrere hva de har å tilby. På kvarterlange ”Somebody Fucks With Everybody” stikker vi hodet inn i et romskip mens det letter fra jorden, og blir med ut i space. Bestående av monotone droner og skrapende feedback-doom nærmer de seg SunnO))) i både kraft og utholdenhet. Først etter 11 minutter utløses spenningen med Jim Redds trommer, som bidrar til å opprettholde et visst driv midt inne i all romforskningen. Mange av sporene på CD2 er korte sveip langs måneoverflaten, forbi svarte hull og gjennom gedigne tåkeskyer. Tarentel blir aldri ’ambient’ i tradisjonell forstand, til det har de for mye forstyrrende elementer i sin musikk; elektronisk knitter og instrumentale utskeielser. Låttitler som ”Stellar Envelope”, ”A Crystal Size Of Our Moon In The Heart Of A Pulsating White Dwarf” og ”Cosmic Dust” hinter uansett om at de både mentalt og musikalsk trives like godt i verdensrommet som på jordkloden.

”All Things Vibrations” er også et drøyt kvarter med drivende rytmer som binder sammen hengende gitartoner som langsomt bølger frem og tilbake og tar oss med dypt inn i hypnosen. Jevnlange “Sun Place” slipper i enda større grad til de tribale elementene som ligger latent hele tiden, med sin frie motorikk som gradvis oppløses og svinner bort i intet. Det er flere slike nærmest endeløse spor her, men legg også merke til noen av de helt korte, fullendte låtene og ikke minst styrken som ligger i helheten. Dette er en plate med mange skjulte rom, en slik du ikke blir ferdig med før midnatt og hvor du vil finne mange overraskende momenter – gang på gang.

Glenn Jones: This Is The Wind That Blows It Out – Solos For 6 & 12 String Guitar (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Transfiguration Of Glenn Jones
Glenn Jones har med årene blitt en anerkjent gitarist og artist. Hans fascinasjon for og vennskap med den eklektiske gitar-innovatøren John Fahey (1939-2001) førte til dannelsen av Cul De Sac på begynnelsen av 90-tallet, og de har en rekke solide, men akk så oversette plater bak seg. Etter samarbeidet med Fahey (The Epiphany Of Glenn Jones, 1997) har Cul De Sac fortsatt å bevege seg inn i sitt eget, eksperimentelle terreng med klare bånd til den avdøde mester.

Her vender Jones tilbake til sitt opprinnelige instrument, og følger mer konkret i sporene ikke bare til sin mentor Fahey, men også andre Takoma-gitarister som Leo Kottke og Robbie Basho. Både Basho og Fahey blir nevnt som inspirasjonskilder av Jones, om ikke i spillestil (den er udiskutabel), men hvordan de relaterte sine komposisjoner til verden utenfor. John Fahey til situasjoner og steder fra sitt eget liv, Basho med hentydninger til en mer eventyraktig fantasiverden. Glenn Jones fører dette videre, til tross for at han innrømmer at hans låter ikke nødvendigvis handler om noe spesielt, ved å gi en kort bakgrunnsinformasjon til hver enkelt. Han viser også hvordan gitaren er stemt i hvert enkelt tilfelle, som i tittelkuttet (DGDGGD), en tilfeldighet, som det viste seg Fahey hadde benyttet i 1965. Han på sin side hadde igjen hentet teknikken fra en viss Jesse Fuller som på 50-tallet spilte inn religiøse viser med 12-strengs gitar og lommekniv. Fuller høres ut til å være en gitarist det er verd å undersøke nærmere! En annen kilde til inspirasjon er den amerikanske skulptøren Daniel Chester French (sorgtunge ”Sphinx Unto Curious Men”), mens den lystige bluesen ”Fahey’s Car” vel ikke trenger mer forklaring.

Glenn Jones behandler strengene med respekt, og enten han fingerplukker eller spiller slide så viser han å beherske et bredt spenn i stilen. ”Men”, det fantastiske ni minutter lange mørke mesterstykket stikker seg særlig ut, sammen med ”Friday Nights With” omringet av mange lag av mystikk og vakre hemmeligheter. Det er også verd å nevne at innspillingen preges av varm og dyp klang, og lydgjengivelsen er så intim som en slik plate nesten må være. Eneste gjest som bryter inn på ett spor (”Linden Avenue Stomp”) er Jack Rose fra Pelt, som også har et par lignende plater bak seg. Denne låta finnes i en utgave på hans Opium Musick, men er nok lettere å finne på samleren Two Originals Of… (VHF, 2004). Han blir også referert til i tittelen på avsluttende ”One Jack Rose (That I Mean)” og står som medskribent på ”Fahey’s Car”. ”Linden Avenue Stomp” er det mest tradisjonelle stykket rag, og selv om Jones alltid er i solid teknisk form, så er det er når han beveger seg inn på mer tradisjonell grunn at han mister noe av sin særegne form.

This Is The Wind That Blows It Out er en svært vakker, nærmest meditativ plate, og enten du allerede har et forhold til Jones gjennom Cul De Sacs mer elektriske uttrykk eller John Fahey og Takoma-etiketten bør den være av interesse. Argumentasjon om at Jones vel ikke har pløyd ny mark i den dype amerikanske muld skal få stå uimotsagt, og det spørs om han vil oppnå samme status med denne som det John Fahey oppnådde i sitt livsløp. Det er det vel for tidlig å si noe om, men sammen med Steffen Basho-Junghans, Harris Newman og Jack Rose fører han likefullt an en ny generasjon som hengir seg til tradisjonell Americana med fingerplukking på akustisk gitar.

Sharron Kraus & Christian Kiefer: The Black Dove (Tompkins Square, 2006)
Svart due, hvite sanger
’Dark folk music for the new millenium’ er tittelen på hjemmesiden til Sharron Kraus. Den vevre damen er i godt selskap blant moderne kvinner som søker litt tilbake i historien for inspirasjon. Men hun klarer å stikke hodet frem fra hopen. Kraus er velsignet med en lengselens røst og spiller banjo som en innfødt sørstatsbonde. Men hun er ikke fra Appalachene, snarere fra skolerte kår i Oxford, England. Hun har gitt ut et knippe kritikerroste soloplater, og samarbeidet med blant andre Loop Guru, strålende From Quagmire og The Iditarod. Hennes bakgrunn forklarer nok noe av den britiske folkstilen som preger noe av The Black Dove. Men nærheten til amerikansk folk signaliseres allerede da åpningen ”Prelude”, med fuglekvitter og middelaldersk engelsk tryllefløyte, som sklir over i banjodreven bluegrass med ”Missing”.

Mellom slike banjotraller (legg særlig merke til nydelige ”On The Chase”) og fjellhymner (”Glimmer”) er det også rom for en del andre toner, og The Black Dove bør på ingen måte puttes rett ned i folkbagen. Noe av grunnen til det må vi nok legge på hennes amerikanske samarbeidspartner. Christian Kiefer har stått for mye av arbeidet her, han er også en representant for den mer ’moderne’ folken. Kiefer har sin karriere i brytningen mellom eksperimentering og tradisjon, har spilt på No Music med Ken Vandermark, bidratt på et argentinsk 14 CDs The Cure-coverprosjekt (!), og spilte ”Viva Ultra” på hyllestplaten til Will Oldham og jobber sammen med Tom Carter i Charalambides. I det hele tatt en allsidig type, også han belest og smart med Ph. D. i amerikansk litteratur (sjekk for øvrig den meningsfylte bloggen hans på xiankiefer.blogspot.com.)

Kraus og Kiefer nærmer seg hverandre gjennom 15 veldig varierte spor. De utfyller hverandre godt, selv om jeg nok har mest sans for låtene som Kraus leder. Fra nevnte sanger i Carter Family-slekten via mer abstrakte lydbilder til mørke duetter skinner stemmen hennes over høstløvet som melodiene stort sett går i ett med. Kiefer har en litt mer innadvendt sangstil, et sted mellom Elliott Smith og Tim Rutili, og setter ikke like sterke spor som Kraus. Jeg vil anta at det er Kiefer som holder den mest umiddelbare folkstilen mest i sjakk, og selv om låtmaterialet er noe vekslende, så innebærer spennvidden i dette tilfellet noe positivt. The Black Dove vingler ikke på usikkerhetens vinger, men heller løfter oss opp fra mørket med en bemerkelsesverdig sterk poetisk kraft.

Pantaleimon: Mercy Oceans (Durtro/Jnana, 2007)
Panteleimon er et kloster i Russland. Det kunne nok også vært et passende sted for å nyte tonene til Pantaleimon og hennes Mercy Oceans. Det er noe sakralt og uforanderlig over denne platen, som om den hever seg over vår moderne verden. Bak det hele finner vi engelske Andria Degens. Hun har vært aktiv siden 1999, men dette er bare hennes andre langspiller. I årenes løp har hun pleiet et ganske nært samarbeid med David Tibet og Current 93, samt spilt med blant andre Antony & The Johnson og Six Organs of Admittance. Nettverket synes å være stort, og her har hun med seg gode bidragsytere som Keith Wood (Hush Arbors), Isobel Campbell (Belle & Sebastian) og cellisten John Contreras.

Medhjelpere til tross, Mercy Oceans er i all hovedsak et soloprosjekt der Degens drømmende vokal og hennes ’appalachian dulcimer’ er mest fremtredende i lydbildet. Appalachian dulcimer er et strenginstrument beslektet med autoharpe og zither som helst spilles liggende på fanget og som – ikke unaturlig – har sitt kjerneområde i Appalachene i USA. Degens bringer instrumentet tilbake til Skottland der det kom fra og der mye av denne platen er spilt inn. Det er da også et sterkere preg av britisk tåkeheim enn amerikanske dalfører langs disse nådefulle hav. Den bærer en fornem eleganse og glassklar skjørhet, stormer ikke mot oss, men tillat den å synke inn med sin milde kraft som kan nytes like gjerne en tidlig frostmorgen som på en stjerneklar natt, mediterende alene eller på reise inn i ukjent land. Mercy Oceans vil fylle deg med varme og gi etterlengtet ro.

Låtene er på ingen måte vanskeliggjort, det er lagt vekt på en god produksjon der detaljer får spillerom og det gis romslig med takhøyde. Uten å fremstå som direkte ’sær’ lager ikke Andria Degens akkurat rene popsanger, og den minimalistiske stilen vil sikkert virke forstyrrende på de mest utålmodige lytterne. Hun er da også tjent med å utvide spekteret noe, og særlig vellykket er de sporene hvor gjestene er mest hørbare. På ”Born Into You” gir for eksempel innslag av harpe, cello og droner en bredde i lydbildet som er nødvendig på en plate som holdes såpass langt nede og som legger opp til så få variasjoner.

Med enkle virkemidler har Andria Degens laget en plate som rører ved de innerste følelsene. Med gammelmodige instrumenter har hun endt opp med noe ganske så tidløst som blunker til oss fra nattehimmelen: ’I am a star, a shining star, piercing through the black black night’.

Royal City: 1999-2004 (Asthmatic Kitty, 2009)
Avskjedshilsen fra Guelph
Royal City er kallenavnet på Guelph, en middels stor og velstående by i Ontario, Canada. Derfra kommer også navnet på bandet som hadde sin levetid i årene 1999-2004. Og der har vi dermed årsaken til tittelen på denne oppsummerende utgivelsen. Den består av hint og hist fra de seks årene bandet eksisterte (og som blant annet brakte dem til en trivelig konsert på Mono i Oslo). Frontfigur Aaron Riches flyttet visstnok til Nottingham for å studere teologi (radical orthodox, that is), og dermed var også bandets dager talte.

”Here Comes Success” skramler de innledningsvis i en cover av Iggy Pop, en ironisk tekst tatt deres moderate suksess i betraktning. Det vil være en overdrivelse å si at de etterlot seg et gapende hull i musikkhistorien. Men Royal City var ett av mange oversette band som aldri nådde opp til undergrunnens overflate. Denne samleren er et verdig farvel, ikke bare på grunn av mye flott låtmateriale, men også fordi Asthmatic Kitty igjen har tatt på seg spanderbuksene. Utgivelsen har en stiv, boklignende innpakning som tigger om å finne sin plass i platehyllen, og er begrenset i opplag både på CD (4500) og LP (1000)).

Aaron Riches beveget seg fra hjembyens punkscene i tenårene og etter hvert over til et mer nedpå uttrykk, der han sammen med sine medmusikanter fant en mer folkbasert hjemmebane som passet godt til hans krokete røst og søkende sinn. Dette er musikk i tradisjonen til Dylan og Young, med tunge lag av hjemmebrygget tristesse over seg. Når Guthrie synger om en ’Kentucky moon rising over me/it lets me straight back home to you’ (”Postcards”, platens beste) er det som et ekko av Songs:Ohia/Magnolia Electric Co. i både tekst og tone. Eller nydelige ”O You With Your Skirt”, som er tilpasset den samme verandaen som har rom for en Bonnie Prince Billy. Det er i slike øyeblikk jeg nesten tar meg selv i å savne Royal City. Men jeg vet også at våre veier heller ikke vil krysses altfor ofte i tiden som kommer.

Quinimine: Filaments EP (Grey Flat, 2002)
Denne stillferdige canadiske kvartetten har vært med oss siden 1998, men jeg har ikke vært borti tidligere utgivelser fra bandet. Gary Jansz, Alice Cantine og Peter X har fått med seg trommis Keith Marchand (fra Sofa) før denne produksjonen, som sammen med Carrie Fabers nydelige cello-spill (hun er Beckie Foon i A Silver Mt. Zion) utgjør musikantene. Vi er inne i en verden som går sakte, der skjønnhet, melankoli og tristesse er viktige drivkrefter. En verden der tålmodighet belønnes, og gir så mye tilbake til den som tar seg tid.

Filaments fem spor består av to coverlåter; Kurt Weills ”September Song” og den tradisjonelle mordballaden ”Knoxville Girl”. Det er låter som passer Quinimine godt, og som de vet å behandle med respekt. De spiller avdempet og lavmælt, og det gis ingen plass for annet enn luft i deres lydbilde. Vokalen deles på deilig duettvis mellom mørke Jansz og vevre Cantine, og sammen skaper de strimer av sol inn i et nedrimet og tåkete landskap, der musikerne forsiktig føler seg frem for å gi klang til deres stemmer. Bruken av banjo understreker folk-preget på låtene, men dette er langt fra regulær folkemusikk. Fra den dunkle basslinjen på godnatta-sangen ”Filaments” til den sakrale stemningen fra ”Knoxville Girl” renner bort en drøy halvtime senere, evner Quinimine å sette et markant spor etter seg. Den har blitt akkurat så lang som vi vil høsten skal være. Da er det bare å fyre opp i peisen.

Spires That In The Sunset Rise: This Is Fire (Secret Eye, 2006)
Trollkjerringer
Disse fire kvinnene fra Chicago gjorde seg fortjent bemerket med sitt andre album Four Winds The Walker (2005) som nok et tilskudd i den voksende psych-folk/avantfolk-genren. This Is Fire holder noenlunde ustø kurs fra der vi sist forlot dem. Preget av mer utstrakt instrumentbruk og fyldigere lydbilde, men de har på ingen måte beveget seg mot lettere tilgjengelig former denne gangen. Spires That In The Sunset Rise behandler sine tradisjonelle instrumenter på utradisjonelt vis, og skaper stemninger som ligger utenfor konvensjonell, visefolk. Uten å bry seg noe spesielt om håndfaste melodier lager de heller teksturbasert materiale og lett, transparente arrangementer som det kan ta tid å komme skikkelig inn i.

Åpningssporet ”Spike Fiddle Song” er en aldeles strålende heksedans, den mest umiddelbare låten her, og en invitasjon om å ta turen fra de amerikanske skoger og dypere inn i eventyrland. Instrumentenes skranglete sammensetning (slidegitar, autopharp, fele) henger sammen på et vis, og bindes ytterligere opp av Kathleen Bairds mystisk svevende stemmebruk til et spraglete lappeteppe som løfter oss et godt stykke over bakkenivå. Det vil være en overdrivelse å si at resten av platen er like lett å følge. Jeg savner litt lettere melodisk sitteunderlag, og Bairds uglevokal blir i overkant krevende på sine mest dramatiske partier. Samtidig er det noe ytterst forunderlig over stemningen her som skaper en viss dragning mot det de holder på med. Den sørgmodige banjo/harmonium-drevne avslutningen sørger dessuten for at platen innkapsles på best tenkelig vis.

Spires That in the Sunset Rise lever opp til sitt naturalistiske navn også i tekstene, som inneholder mye natursymbolikk og sjelegransking, et beskrivende eksempel fra ”Let The Crows Fly”:

Let the crows fly
I have lavender rocks in my pocket
the seashore sung songs to my soul
and my mind wore thin at the tear of it…

Det er også verd å få med seg at alle fire er involvert i en rekke relaterte prosjekter, som nok er mulig å anskaffe i relativt obskure miljøer. Kan selv gå god for eksempelvis Taralies prosjekt TarPet, pakket i stiv papp og påklistret noen gamle tøystykker minner den om at dette ikke er ment for massene. I den sammenheng blir Secret Eye en major-utgivelse, og når både lyd og produksjon er såpass velholdt som her, så er det et greit sted å starte for de nysgjerrige. Hvis man liker skumle folketoner fra midt-vesten.

Sun City Girls: 98.6 Is Death – Carnival Folklore Resurrection Radio 13 (Abduction, 2004)
Radiofront
Siden første halvdel av 80-tallet har Phoenix’ Sun City Girls stått frem som noen skikkelige ugagnskråker av en trio. Den maskekledde utgruppen oppsøker musikalske bakhager et godt stykke unna det solskinnsklingende navnet, og har langt større stabilitet i besetningen enn i musikken de koker sammen. Med en mildt sagt omfattende diskografi bak seg har den nye lytter mye å grave seg ned i mellom doser av avantgarde, folk, frijazz, punk, improv og what not. Bare den kontinuerlige serien Carnival Folklore Resurrection har nå kommet til volum 13, som inngår i rekken av formatet Made For Radio. 98.6 Is Death er tittelen, og består av 37 kutt/58 minutter, opprinnelig en livesending for en radiokanal i Louisville, Kentucky i 2004 (WFPK). For øvrig samme år som Sun City Girls spilte i Europa for aller første gang (All Tomorrow’s Parties).

I god ånd er det stor spennvidde over det som kommer ut av en slik seanse, fra radiosøking på FM-båndet, surfinstrumentaler og spansk-klingende folklåter til indiske banjo-ragas (”Bangalore Porch Lights”), fra en Morricone-cover (”Man Without A Harmonica”) til outtakes fra eldre studiopptak (93-94) og diverse livekutt. Alt sydd sammen med mer eller mindre merkelige talemeldinger, poesi, obskure opptak og lydcollager med diffus opprinnelse. Improvisasjon, folkemusikk og lo-fi instrumentale freakouts på 35 sekunder går hånd i hånd på en plate som fremstår som en noe strammere versjon av doble CFR 11 & 12 (2004). 98.6 Is Death er en ganske så fragmentert opplevelse som veksler mellom fanget lyd og faktiske innspillinger, feltfunn og miksinger som skaper en slags klipp & lim estetikk. Det fungerer likevel som en times lang hoppende opplevelse fra stadig nye og overraskende tuer i utmarken, og platen blir dermed stående som et dokument fra et USA i 2004 som skjuler langt flere stemmer enn de som til vanlig kommer opp til den trygge overflaten. Original og morsom, om ikke spesielt slitesterkt materiale, og kanskje ikke en plate for nybegynnere – eller kanskje det er akkurat det den er. Prøv selv. 98.6 Is Death er trykket i begrensede 1000 eks., men kan anskaffes via hjemmesiden til bandet eller label.

Baby Dee: The Robin’s Tiny Throat (Durtro/Jnana, 2007)
Piken med svovelstikkene
Det kan virke lett å avskrive Baby Dee for å være en oppkomling som forsøker å sole seg i glansen til Antony. Men den oppvakte lytter og leser vil sannsynligvis være kjent med at Baby Dee allerede har en omfattende historie bak seg som artist og kunstner. Født i Cleveland tidlig på 50-tallet, flyttet hun til New York i 1972 (hun har visst vendt nesen vestover igjen). Den doble samleren The Robin’s Tiny Throat gir gode muligheter til å bli bedre kjent med en underkjent stemme i amerikansk undergrunnskultur. Nå er ikke lenken til Antony tatt helt ut av det blå, for Baby Dee har vært en del av kretsen rundt The Johnsons, hun er performanceartist med en mangslungen karriere; klassisk trent harpist, kirkeorganist og sirkusartist. En ekte Lower Manhattan-frik, med andre ord.

Dees dramatiske tenor er også parallell til Antony, men uten hans sans for mer umiddelbare melodier og myke dynelyd. Med sårbart patos og stor vokal rekkevidde er hun en unik fugl i singer/songwriter-landskapet. Svulmende, skjelvende, inderlig og hjerteskjærende fremstår Dee som en slags pike med svovelstikkene i storbyen, en eventyrforteller med tunge historier i favnen; om savn, tap og sorg drapert i tungladen tristesse, lengsel og ensomhet:

One night I lay sleeping
I could hear the children singing a song
When I woke up I was weeping
And I knew that something was terribly wrong

Denne samler materiale fra platene Little Window og Love’s Small Song, samt singlen ”The Made For Love”. Little Window var en bemerkelsesverdig debut bestående av i hovedsak piano og stemme, mens oppfølgeren gir noe mer i form av trekkspill og harpe. Men i det store hele er det den store røsten til Baby Dee som gis plass her. Ikke forsøk å ta unna alle de 100 minuttene på en gang.

The Drones: Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By (All Tomorrow’s Parties, 2005)
Australia har en lang tradisjon på å produsere alkoholsunkne hangover-croonere, skitten bluesdominert garasje og sjanglete, ujålete gitarrock. I tradisjonen etter band som The Birthday Party, Lime Spiders, The Saints og Scientists finner vi Melbourne-kvartetten The Drones – som altså ikke har noe som helst med dronerock å gjøre. Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By er den omfattende tittelen på deres andre utgivelse. En plate som også etablerer bandet i de amerikanske sumpsporene etter Green On Red, Mule, Laughing Hyenas og Royal Trux.

Disse 9 låtene preges alle av en snerrende, rastløs energi, en sjanglete fremtreden og ikke minst mye grom gitarlyd med vokalist Gareth Liddiard i front, som har en fyllepredikant-stil Jeffrey Lee Pierce/Lux Interior verdig. Skal man noensinne bruke begrep som ubehøvlet og skitten som hedersbegreper, så er The Drones en solid kandidat. Wait Long By the River… har en nerve som vibrerer mellom desperat fullblodsrock og gråtkvalte melodier. Selv om en time med dette bandet kan bli i meste laget og en del låter faller ned på det jevne, så har de lykkes å lage en plate uten de store dødpunktene. Ta særlig notis av de lange og seige vinnerne ”The Best You Can Believe In”, ”Locust” og ”Sitting On The Edge Of The Bed Cryin’” – fuktig dirtblues der lysene brenner i begge ender.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet og publisert i tiden rundt platerelease.

Doomsday: 10 Mørke & Majestetiske

-The joint I am about to roll requires a craftsman. It can utilise up to 12 skins. It is called a Camberwell Carrot.
-It’s impossible to use 12 pages on one joint.
-It is impossible to make a Camberwell Carrot with anything less.
-Who says it’s a Camberwell Carrot?
-I do. I invented it in Camberwell and it looks like a carrot.

Sleep: Dopesmoker (TeePee, 2003)
Velkommen til alle doprøykeres drømmegulrot! Gedigne Dopesmoker er nemlig den opprinnelige versjonen av Jerusalem, som ’bare’ var drøye 50 minutter lang. Med dette gir California-bandet Sleep en siste gest til fansen, for som de selv sier så er Dopesmoker ’a more dynamic recording and a heavier mix’ enn utgaven fra 1999. Alle som kjenner Jerusalem kan tenke seg hva det betyr av dominerende stoner, doom og spacerock fra ørkenlegionen. I tillegg til dette monsteret fyrer de en ti minutters tjall til slutt, og det er singellengde for disse gutta som ikke akkurat haster avsted.

Sleep huskes for enkelte av oss med korttidsminnet intakt særlig for to ting: Musikken til en kongescene i Gummo og som bandet som halte i land en svær majorlabel avtale med London Records – og formelig blåste den. De flikket på nytt materiale et par års tid og fikk fyken da dette her endelig ble presentert for ledelsen. Det var saftige saker de hadde kokt ihop, slett ikke så salgbart som dressgutta sikkert håpet, men fett låter det. Sammen med Billy Anderson (Melvins, Mr. Bungle, Noxagt) dyrker marihuananautene frem en brutal, seig og altoppslukende låt som overkjører oss i samme tempo vi ellers kjenner fra Earth, Melvins og Sunn O))).

Grunnlaget for “Dopesmoker” ligger i de tunge gitarriffene (det er bare et par av dem) som hele tiden river og sliter i stykker hva som enn er i nærheten. Sleep er ikke fullt så monotone som Earth, og Al Cisneros kraftfulle skurrestemme skaper også brudd i bulldozer-doomen som trioen hele tiden pumper ut. Bassist og vokalist Cisneros holder ikke sin første far-out preken før etter 8:24, og det er en meget doprelatert utlegning han serverer. Det skjer også mer her, ikke så raskt og ofte, men nok til at låten fløtter seg fremover. Matt Pikes gitarsoloer gir fortjent pusterom, for eksempel på 14:26 og 39 blank, der særlig sistnevnte er en deilig sløy affære som glir over i låtens mest speisa to minutter inntil the stoned caravan ruller over oss igjen.

”Dopesmoker” har en sterk påvirkningskraft. Selv om man i utgangspunktet bare vil rocke ut eller groove litt, så spiser stykket seg sakte men sikkert inn i nervesystemet og lammer ganske snart alle vitale kroppsdeler. Man blir enten sittende som en stein i stolen eller man faller i tung søvn når musikken siver ut i rommet. Jeg synes vel egentlig at 52 minutter er lenge nok, og jeg skal være ærlig nok til innrømme at Jerusalem stort sett får stå i fred hos meg – som et sovende monster man nødig vil forstyrre. Lydmessig høres dessuten Jerusalem litt klarere ut og er mer behagelig i hodetelefonene. Hvis man allerede sitter på Jerusalem, og ikke sliter ut den, så vil man nok nødig spille ihjel ”Dopesmoker” heller.

Det andre sporet på denne platen er en livelåt som heter ”Sonic Titan”, og den holder hva tittelen lover. Altså mer monster-riff og grumsete buldre-rock. Det er hyggelig av Sleep å fylle ut spilletiden, og jeg lover eder at 73 minutter med dette er drøye greier.

Definisjonen av kompromissløs stoner-rock finnes langt på vei her, og platen er en nødvendighet nær sagt uansett hva man putter i seg av søtsaker. Sett på, fyr opp og stem i den lystige melodi:

’Drop out of life with bong in hand
follow the smoke to the riff filled land
follow the smoke Jerusalem…’

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form….’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Earth: Hex; Or The Printing In The Infernal Method (Southern Lord, 2005)
Når jeg hører Hex: Or Printing In The Infernal Method, så dukker min favorittskuespiller Crispin Glover frem med det lange nesegrevet sitt og sier med et intenst stirrende blikk:

’Are you going to the town of Machine? That’s the end of the line…’

Allerede fra første anslag blir det klart at Earth har et annet oppdrag å utføre enn tidligere. Det blytunge soundet i arven etter Sabbath og Melvins, som var med å prege utviklingen av slowcore/doomscenen på 90-tallet er erstattet av en ’americana’ godt utenfor postkort og glansbilder. Jeg har en lei tendens til å ty til de samme bildene om igjen og om igjen, men denne gangen har faktisk Southern Lord kommet meg i forkjøpet, og nevner selv Neil Youngs Dead Man-soundtrack som en retningsangiver. Like greit det, jeg hadde vel trukket frem den linken uansett. De peker også mot countryartister som Merle Haggard og surfgitaristen Duane Eddy, selv om denne innflytelsen kommer i mer subtile former.

Poenget er i hvert fall at Earth med Hex: Or Printing In The Infernal Method fortsatt viser seg å være et band i bevegelse – om enn langsom. Grunnlaget vil nok være gjenkjennelig (hør for eksempel den blytunge malingen som driver i gang ”Raiford”). Bandet som inspirerte Sunn O))) til å starte, har fortsatt sine mørke hetter på, men nå har de satt en Stetson på hodet i tillegg.

Dylan Carlson & hans kumpaner har begitt seg ut på en vandring fra velstående Seattle til ’the town of Machine’. På samme trøstesløse jernbane som Johnny Depp tok fra utviklede Cleveland, og inn i en verden av lykkesmeder, olme pelsjegere, forfyllede horebukker og rotløse røvere av alle slag – et villere og råere vesten, langt unna Tex Willer og Sølvpilen. Morricones western-elementer kan skues, men den fremstår i en gjørmete Sodoma og Gomorra-setting et godt stykke unna de maleriske filmkulissene hans navn gjerne er knyttet til.

De mørke gitarene driver platen fremover, de repeterende riffene og den minimalistiske stilen er fremdeles der. Men de sager ikke lytteren i to med tung kraft som på Earth 2 (1993). Earth skaper heller store himmelrom og åpne daler med sin langsomme dynamikk, der ekko, vindsus og bjeller bidrar til en episk atmosfære platen gjennom. Her brukes også steelgitar og banjo for å skape melodiøse trekk i deres dronebaserte slowcore countryblues skrudd ned til halv fart og fremført med tålmodig besluttsomhet. Det er lett å argumentere for at dette blir både for langtrukkent og ensidig, men det er vel dette vi liker med Earth?

Thorr’s Hammer: Dommedagsnatt (Southern Lord, 1998)
Thorr’s Hammer må for all del ikke forveksles med det islandske 60-tallsbandet som har en -r mindre i navnet sitt. Våre venner er av nyere dato – og har ondere hensikter.

Ballard, Washington er en trivelig, om enn søvnig del av Seattle, kjent for sin store tetthet av nordmenn. Her har gitaristene Greg Anderson og Stephen O’Malley base, begge senere kjent i diverse doom/skrekkband som Burning Witch, Goatsnake og ikke minst allmektige Sunn O))). Deres fascinasjon for tidlige gjørmebrytere som Earth og Melvins (eller enda lengre tilbake; Black Sabbath), gjorde at de tidlig tok opp instrumentene med det formål å spille så tungt og sakte som mulig. Ting falt på plass da de dumpet borti norske Runhild Gammelsæter på en Carcass-konsert. Hennes fagre oppsyn – Joni Mitchell med dolk og huggtenner – og unike stemme, var den manglende biten i Anderson og O’Malleys plan. Sammen med Jamie Sykes og James Hale var Thorr’s Hammer et faktum, i hvert fall for noen måneder i 1995. De spilte kun inn et knippe låter og gjorde bare et par konserter.

Dommedagsnatt ble dermed bandets eneste utgivelse, da Gammelsæter etter kort tid forlot vestkysten til fordel for Norge. Den ble først gitt ut på kassett, men er nå i 2004 tilgjengelig igjen via Southern Lord. Det er en begivenhet som ikke bør gå upåaktet hen.

Det er to aspekter ved Thorr’s Hammer som raskt blir tydelige:
Anderson og O’Malley har hatt en klar visjon med sin musikk siden første stund. Dette er ikke en lekegrind. Du skal lete lenge etter tyngre, seigere riff, mer mannevond tromming og et tempo som holdes helt nede, truende og mektig som å bli langsomt hugget i småbiter en mørk dommedagsnatt.
I 1995 hadde de ikke helt utviklet en egen stil, slik de senere har med for eksempel Sunn O))). Her er ikke denne lavfrekvente undervannsbuldringen og dronefulle eksperimenteringen så tydelig, Thorr’s Hammer preges mer av ’tradisjonell’ brutal doom med buldrevokill. De blir dermed stående igjen i historiebøkene som et meget minneverdig, om enn noe uforløst prosjekt. Likevel, dette er hardere, mørkere og skumlere enn det meste annet du vil få høre i år.

Dommedagsnatt består av tre låter; ”Norge”, ”Troll” og tittelkuttet. I tillegg er det nå gjort rom for det 12 minutter lange liveopptaket ”Mellom Galgene” og en 30 minutter langt konsertfilm. Begge av ganske grumsete lyd- og bildekvalitet. Det er litt synd, særlig siden vokalen drukner litt i det musikalske blodbadet som utspiller seg. Filmen er uansett interessant med tanke på at dette er den ene av bare to opptredener bandet rakk å gjøre. Merk for øvrig at Gammelsæter har latt høre fra seg igjen med nevnte Sunn O))), syngende ”Eg Heiter Håvard Hedde” på deres White1 (2002).

”Norge” er skrevet av Nordahl Grieg. Gammelsæter åpner med å kvede frem noen klare vokallinjer, før hun med et tungt stønn slår om. Den grove knurringen (som å høre en kraftig irritert Satan med seriøse halsproblemer) hun klarer å presse ut av seg er fryktinngytende, en form gutturale knurr som langt på vei er noe av det mest skremmende som er prestert av en kvinnelig vokalist. Ever.

Teksten til ”Troll” er skrevet av Runhild, og la meg si det med en gang: Jeg kan styre meg for slike eventyrfortellinger. Historien om troll som marsjerer fra Jotunheimen, knyttnever, krigssang, hammerslag og Åsgård er ikke min cuppa. Vokalen derimot er om mulig enda mer utrolig her, med en syk hvesing påkalles makter hinsides denne verden – hver gang. Best er likevel ”Dommedag”. Jeg har aldri hørt noen uttrykke dette ordet så inderlig som Runhild Gammelæter:

’Mørket hersker, men ikke for alltid
Bortenfor mørket venter
Dommedagen på sin tid…’

Herreminskaper.

Harvey Milk: Courtesy And Good Will Toward Men (Relapse, 1997)
Utgitt og raskt glemt i 1997, 10 år senere fremstår Courtesy And Good Will Toward Men i all sin prakt – og med en liveplate som bonus. Kanskje det er på tide å åpne ørene denne gangen?

Harvey Milk var på utsiden av sin samtid, og de er vel ikke noe mindre venstrefils i dag. Det er så mye ved dette bandet som skaper undring. Forbildene inkluderer ZZ Top, Led Zeppelin og Leonard Cohen – de gjør en helt streit cover av sistnevntes ”One Of Us Cannot Be Wrong” her. Det corny navnet er hentet fra en velkjent amerikansk politiker og homo-forkjemper. De kommer fra sørstatene, men høres ut som en blanding av California og Seattle. De er verken indierock, prog, metal eller post-rock, og har like mye til felles med nihilistiske gothfolkere som Current 93 som riffmesterne i Melvins. Harvey Milk er et langsomt bevegelig beist som er vanskelig å definere, og Courtesy And Good Will Toward Men gir mye å bryne seg på for den som tar fatt på oppgaven.

Det var utvilsomt en ambisiøs ferd de la ut på i sin tid. Anført av gitarist og vokalist Creston Spiers er trioen fra Athens, Georgia opphengt i tunge riff, repeterende mønstre og massive strukturer. Førstelåten her, ”Pinnochio’s Example”, er drøye 10 minutter som leder oss fra gotisk mystikk, gjennom lange dronedrag, via en kraft à la Mastodon og Melvins og tilbake til en akustisk messe fra det hinsidige. Et særegent åpningskutt, indeed.

Det viser seg at Pinocchio ikke sitter igjen med lang nese denne gang, for det øvrige materialet her utspiller seg på en lignende arena, rett foran vårt måpende åsyn. Akustisk følsomhet møter majestetisk kraft, hulkende bekjennelser møter strengt patos, personlige kvaler møter allmenne bekjennelser – Swans stanger Envy, for å si det i korthet. Det er ikke i seg selv en revolusjon, men både det faktum at denne platen er 10 år gammel og den effektive måten dette utkjempes på gir grunn til å la seg imponere. På nakne kutt som ”A Good Thing Gone” fremstår Harvey Milk på sitt aller mest redselsfulle – og det er positivt ment. På en dødsmarsj som ”Sunshine (No Sun) Into The Sun” viser de mulighetene som finnes i å kombinere akustisk gru og molefonkne gitarriff på effektfullt vis.

Ordet sier at Harvey Milk har gjenoppstått fra de døde, og at Creston Piers og co. har fått med Joe Preston (Thrones, Melvins) på laget. Det er godt nytt. La oss håpe at ambisjonene fremdeles er like høye i 2008.

Boris: Akuma No Uta (Southern Lord, 2005)
Boris er en trio fra Japan som har skjenket oss noen ganske gromme skiver de siste årene, eksempelvis er Amplifier Worship og Absolutego begge tilgjengelige via doomekspertene Southern Lord. Boris har markert seg som et ganske vidsynt band, og kan vise til samarbeid med vidt forskjellige artister som Kenji Haino og Merzbow. Denne gangen forenes både slowcore doom og søplete punkrock.

Akuma No Uta er velsignet med årets tøffeste cover, og jeg anbefaler umiddelbart å gå til anskaffelse av den lekre 10” billedplaten som er tilgjengelig. Slektskapet til Nick Drake og  Bryter Layter er likevel ikke tilstede på selve rillene. Akuma No Uta inneholder tung, fet rock, mer i familie med Black Sabbath, Melvins og The Stooges enn engelske folktrubadurer.

Variasjon er igjen et nøkkelord for Boris, og i løpet av 40 minutter skjer det ganske mye her. Introen ”Intro” som varer i cirka 10 minutter, bringer oss rett inn til klassen for Sabbaths mørke elever; Melvins, Earth, Sunn O))). Det vil si blodige gitarriff som klabber avgårde i monotone dødskramper. Men de innledende, enslige sagbladene får etter hvert selskap av mer spaca effekter som gradvis tar kontrollen og sluker de siste minuttene i en malstrøm av støy. Intro er allmektig, dommedagslydende og voldsom.

Fra de langsomme dronenes land kastes vi hodestups ut i to voldsomme og korte kickin’ out the jams av punka og syrete hardrock (tenk Hendrix, Stooges, Comets On Fire). ”Ibitsu” og ”Furi” er likevel ungdommelig villstyringer i forhold til den 12 minutter lange Naki Kyoku. Den starter harmløst med en duggfrisk, gitardrevet melodi som bryter ut i en lengre, løssluppen jam-sak. Ikke spesielt målrettet, og med en vokal som faller litt gjennom, men drivende strømgitarer og en psykedelisk glød sørger for at håret hele tiden får svingt seg.

”Ano Onna No Onryou” er mer Sabbathske gitarer i en heller streit, midtempo garasjepunker som må finne seg i å være platens anonymitet. Det altfor korte tittelkuttet sørger for full circle med en tilbakevending til det blytunge groovet som stammer fra bandets gudfedre, Melvins.

A Storm Of Light: And We Wept The Black Ocean Within (Neurot, 2008)
A Storm Of Light legger ingen skjul på hvilke mentale bilder de ønsker skal knyttes opp til sitt uttrykk. Bandnavn, låttitler og plateomslag peker alle i samme retning: Mørke, sterke krefter. Endeløse hav, bunnløse dyp og voldsomme strømninger. Det er bilder av de store naturkrefter som liksom må tas i bruk for å beskrive kraften i musikken.

Signalene blir kanskje noe overtydelige, og som et genreband er A Storm Of Light i godt selskap med likesinnede som Isis, Neurosis, Envy og Torche, et klassisk sound av såkalt monolittisk metall slik som bør kjennes godt fra kvalitetsselskap som Neurot og Hydra Head. Fallhøyden for å mislykkes i dette terrenget er større enn for det gjengse garasjeband som digger Ramones, det er lite selvironi og distanse å spore i disse bandene. Det er derfor ekstra gledelig å merke seg at A Storm Of Light ikke bare føyer seg inn, de utmerker seg i sin disiplin.

Det er ikke så merkelig. Bak bandet, med base i Brooklyn, skjuler det seg lang erfaring innen alvorlig og monumental rock. Josh Graham har erfaring fra blant andre Red Sparowes og Blood Red Mice, Domenic Seita fra Tombs og Asea og Pete Angevine fra Satanized. (Etter denne utgivelsen har de også fått med seg eks-Unsane Vinny Signorelli).

Fans av alle nevnte artister tør være godt kjent med det foreliggende konseptet: Langsomme dragere av noen presise og hardtslående låtbeist, 7-8 minutter lange i snitt, gitarer tunge som transaktinider, bloddryppende lag av keyboards, trommer som gjaller opp fra graven og en på alle måter generelt dystopisk uttrykksform. Jeg kan styre meg for den gutturale vokalen til Graham, men bortsett fra den er And We Wept the Black Ocean Within ren fryd å ødelegge enhver vårmorgen til.

Presseskrivet forsøker å styre vår oppmerksomhet noe bort fra de opplagte tungrock-referansene, og over mot mørkemenn som Edgar Allen Poe, Crime + the City Solution og Nick Cave, og det må særlig være i tekstmaterien dette er mest gyldig. Det er ikke så lett å skille ut vokalen her, men ut fra tekstheftet å dømme står ordene godt i stil med det øvrige innholdet. Her er linjer som ’I’m cold and silent/Always across the sea…’ og ’The sea and the salt will corrode/And join us together as one… ’

Vi skal med andre ord druknes langsomt, og A Storm Of Light holder et fast grep i våre nakkeskinn til lungene eksploderer og overflaten igjen har blitt stille.

Nadja: Radiance Of Shadows (Alien8, 2007)
Toronto-duoen Nadja var opprinnelig enkeltmannsforetaket til Aidan Baker, som ønsket en ny plattform for sitt gitarspill med større plass for sine drone/doom eksperimenteringer. Et par år senere ble han joinet av Leah Buckareff, og den nåværende besetningen fant med det sin form. Dette er deres tredje album, utgitt på den romslige etiketten Alien8.

Radiance Of Shadows er en monumental plate der Nadja henter ut kraften til Sunn O))), de mest sfæriske partiene til Isis, oppbyggeligheten til Mogwai og melankolien til Mono. Det skjer gjennom tre spor, hver på cirka 25 minutter, hvor de aldri lar det mørke, gåtefulle aspektet vike, der de aldri tillater seg enkle løsninger gjennom umiddelbare riff eller viser vilje til å bombardere oss med voldsomme eksplosjoner.

Dette er ingen ’bumpy ride’, i et dvelende lydbilde nærmer Nadja seg nesten shoegaze-uttrykket med sin dynestøy (My Bloody Valentine, Bardo Pond) og for å fullføre referanse-jungelen; det må legges til at kjennere av labelpartner Tim Hecker eller Fennesz også vil ha en del å hente her. Her er ingen skarpe kanter eller brå brudd, men en tettpakket masse av ambient doom som gjør det vanskelig å slippe unna det taket de umiddelbart fester. Det er et knugende alvor over hele dette seige monsteret av en plate.

Omslaget er beskrivende illustrert. Bildet er som hentet fra de hemmelighetsfulle skoger utenfor Twin Peaks, med trær tynget av snø i fimbulvinterens iskalde favntak. Slik musikken selv mer varsler om det ragnarok som skal komme. Pre-ragnarock, med andre ord.

Neurosis & Jarboe: Neurosis & Jarboe (Neurot, 2003)
Neurosis tar oss med til et tribalt jungelrituale. Jarboe ofrer til gudene, hveser som Gollum i Lord of the Rings:

’I tell you if God wants to take me, he will
He’s coming
can’t you see he’s cooooming….”

Jeg har ikke blitt så satt ut av et åpningsspor på det jeg kan huske. Når Jarboe stønner seg gjennom slutten av ”Within” så er det som om fryktelige krefter er i hælene på henne. Illusjonen av at vi er midt inne i et mareritt blir enda sterkere av et par korte, drømmeaktige partier som bryter opp uroen, uskyldige som engler. Det er himmel og helvete som åpenbarer seg, og en mildt sagt lovende innledning til et interessant samarbeid mellom to foregangsband de siste 20 årene: Neurosis og Swans – som på mange måter jo er naturlige samarbeidspartnere. Sistnevnte er representert ved Jarboe, Michael Giras trofaste partner, og soloartist siden 1992. Myk og forlokkende det ene øyeblikket, full av umenneskelig kraft det andre, styrer hun sine lojale undersåtter som fôrer henne med det hun til enhver tid krever. Denne gangen er det ambient metall og industriell uro som møter gotisk doom i mørk forening og her gjøres det ikke noe forsøk på kunstig skremselspropaganda. Dette er i sannhet ekte vare uten kunstige tilsetningsmidler. Et mørkt fangehull der ulykkelige skjebner og menneskelige tragedier, tro og vantro, død og faenskap omsettes til musikk.

Styrken til Jarboe og Neuosis finnes like mye i det faktum at de holder tilbake, at de tar seg tid til å dvele og ikke faller for fristelsen til å frigjøre den kraften de tross alt kan slippe løs. Store deler av platen er slik en neddempet og suggererende truende opplevelse, men tidvis får vi også glimt inn i selve avgrunnen. På voldsomme ”Erase” avsløres begge deler i løpet av ti minutter, fra den rolige åpningen til avslutningen med sykelig vrengt vokal, er det en låt som river og sliter istykker alt i sin umiddelbare nærhet. Mektig er også duetten mellom Jarboe og Steve Von Till i det 12 minutter lange avslutningssporet ”Seizure”, der Von Till har overtatt den syke vokalen Jarboe siklet ut innledningsvis. Som for å svare henne: ’Here I am, Come take me now…’, mens Jarboe gjentar hypnotisk: ’I’m ready, I’m ready…’. Det er ikke en spesielt lystig avslutning på en plate som heller aldri forsøker seg på lettvinte frierier eller å spile på de muntre følelsene i sinnet.

Kontrasten mellom bønnesangen ”Receive” og destruktive ”Erase” viser noe av den spennvidden både Jarboe og Neurosis er gode for, lyrisk som musikalsk. Tilhengere av både Swans og Neurosis vil ha mye å glede seg over her. Liker du også følelsen av å tisse litt på deg når musikken kryper innunder genseren din og skraper deg opp på ryggen, så er dette en plate du ikke bør være foruten. Creeepy!

House Of Low Culture: Edward’s Lament (Neurot, 2003)
Tenk deg at du er sperret inne i en liten ubåt. Det er fullstendig mørkt der inne, rommet er helt nakent med unntak av en stor jerndør. Du går bort til døren, legger øret inntil og lytter. Etter en stund hører du… noe. Det kommer lyder fra den andre siden, lyder som virker svært truende. Et tungt, monotont bulder får hele fartøyet til å dirre og sakte åpnes døren. Du vil ikke vite hva som kommer inn, lukker øynene og merker at rommet gradvis fylles av hjerteskjærende barneskrik av døde fugler av messende munker av en gresshoppesverm som borer seg inn i hjernen din til du. går. fra. forstanden. Stadig høyere og nærmere til du ikke har noen annen mulighet enn å åpne øynene og stivne av frykt.

Slik åpner House Of Low Cultures forstyrrede mesterverk Edward’s Lament. Tillat meg å spole tilbake noen dager, da alt virket helt normalt. Aaron Turner vil sikkert noen av dere gjenkjenne fra Old Man Gloom og det hardtslående Boston-bandet Isis. Her viser Turner at han har mange tilnærmingsmåter til det å skape musikk, og selv om Isis evner å skremme de gamle hjem i all sin brutale prakt, er House Of Low Culture noe helt annet og mer skremmende. Dette prosjektet er et sonisk laboratorium med vekt på atmosfæriske oppdagelser skapt i et trykkende støykammer – eller er det støyende trykkammer.

Etter den mildt sagt ubehagelige åpningen åpenbarer det seg en plate som nekter å slippe kvelertaket som tidlig festes. Dyp, tung og truende ambient, mer onde vibber enn du har våget å drømme om i dine mest angstfulle mareritt, og undervannsjakt etter fremmede lydfisker er denne platens fellesnevnere. Bare unntaksvis popper det opp mer konvensjonelle overflatemønstre, som det Dead Man-aktige tittelkuttet eller den surklende vannpipe-vokalen vi forbinder med mer stoner-psykedelia (”On The Upswing”). For dette er mer som en messe fra havets bunn. En lang en sådan, platen klokker inn på gode 70 minutter, så ikke sett deg ned for å lytte mens du venter på at potetene skal koke.

Det er fåfengt å plukke ut enkeltspor, men jeg vil særlig trekke frem mindbenders som den nesten 20 minutter lange ”…And Now The Man You’ve All Been Waiting For” – hvis det hadde vært mulig å fange opp lyden nederst i Marianegropen kunne det sikkert vært noe slik, mens ti minutter lange ”Off You Go” er som den siste ferden nedover mot det evige mørket, med tungt pulserende støy som passasjer og noe som minner om en didgeridoo som enslig veiviser. Men la meg ikke skremme dere helt bort her, det er nemlig også et ensomt og melankolsk, og ikke minst et vakkert aspekt ved Edward’s Lament, som ytterligere gjør platen til en ren nytelse – om enn noe hårreisende!

Platetittelen kan referere til en bok av Paddy Chayefsky, eller filmen den er basert på med samme navn; Altered States (1980), med William Hurt i rollen som Dr. Edward Jessup. Med tanke på Jessups bevissthets-eksperimenter og ønske om å kunne hallusinere seg tilbake i tid, ville dette trolig vært det perfekte soundtrack til nettopp den filmen.

I kategorien årets skumleste plate er Edward’s Lament en favoritt. Marerittene den skaper blir ikke lette å kvitte seg med.

Bjørn Hammershaug