Constellation: The Dark Side Of Montreal

– Do you think the end of the world is coming…?
– Well, the Preacherman says it’s the end of time
He says that America’s rivers are running dry
The interest is up, the stock market is down
You guys have to be careful walking around here this late at night

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse skivene i WiMP

A Silver Mt. Zion: 13 Blues For Thirteen Moons (2008)
Den forrige platen til A Silver Mt. Zion, Horses In The Sky (2005), var en djevelsk affære. Den fyrrige klezmeren ”God Bless Our Dead Marines”, det himmelske tittelsporet, og ikke minst foruroligende ”Teddy Roosevelt’s Guns” – en modernisert og besk utgave av nasjonalhymnen ”O Canada” og et oppgjør med landets servile holdning til den store naboen i sør:

And your grown-ups all gone bankrupt and your children all on drugs/And your doe-eyed policemen demanding more guns/And your distained farmers waiting on the flood/Canada oh canada I ain’t ever been your kin/Overfed and easily led and twisting in the wind…

Horses In The Sky var en plate som bar preg av å ville noe, formidle noe, være seg sinne og frustrasjon over krigen eller hjemlandets generelle situasjon. Tre år senere er det som om krigslysten har blitt erstattet med krigstretthet også fra våre canadiske frender. 13 Blues For Thirteen Moons minner om alt som også kan være treigt med denne Montreal-scenen: Svulmende navn og titler, låtene som på død og liv må strekke seg opp mot kvarteret, det pompøse uttrykket. Det som kan være ’storslagent’ og ’episk’ er de samme elementene som med ett blir erstattet med ’pretensiøst’, ’selvhøytidelig’. A Silver Mt. Zion balanserer på en stram line, og alt er avhengig av – selvsagt – at musikk og tekst skaper den rette balansen, den rette stemningen. Slik de klarte på Horses... eller slik for eksempel Godspeed definerte det hele for ti år siden.

Det er ikke mange slike øyeblikk her. ’One million died to make this sound’ messes det på åpningssporet; en dvelende, langsomt oppbyggelig sak som åpner opp etter 3:45 med tordengitarer og hissige strykere. Men så skjer det dessverre ikke mye mer av spenning i løpet av de resterende 10 minuttene. En engleaktig avrunding til tross: ”1,000,000 Died To Make This Sound” er en studie i fastkjørt repetisjon, slik bandet selv virker stagnerte og trøtte. De har erstattet tidligere finesser og kunstnerisk kreativitet med lass av rufsete gitarlyd og et generelt hardtslående uttrykk. Tittelsporet er en vred faen, tung og kraftfull, men heller ikke her finner bandet noen fruktbar vei ut i spenningens minefelt. Det skyldes ikke instrumenteringen i seg selv, med sin småskranglete blanding av klassisk dannelse og punkrock-estetikk, men også i det faktum at tekstene er mindre tydelige, budskapet blir fjernt. Vokalen til Efrim Menuck begynner dessuten virkelig å bli i overkant plagsom i all sin klagesang. Dramaturgien tør dessuten være så kjent fra før at overraskelsene uteblir. Pluss i boka for en forsøksvis annerledes avslutning, men etter nærmere en time i den samme kverna er sjansene store for at du allerede har falt av.

carla_bozulich_evangelistaCarla Bozulich: Evangelista (2006)
Hun kom til Montreal en gang i mørketiden sammen med sin medsammensvorne Shahzad Ismaily og en bunke opptak som de hadde foretatt hjemme i Los Angeles i forkant av selve plateinnspillingen. Her er resultatet etter noen netter i Canada.

Mange vil nok kjenne Carla Bozulich fra band som Geraldine Fibbers og Scarnella, hennes hjerteskjærende, rå og følelsesbetonte røst glemmes ikke så lett. Hun er også den første ikke-regionale artist til å gi ut plate på Montreals fine label Constellation. Det er likevel et klart preg av etikettens trofaste navn her. Halve byen bidrar, og vi finner folk som, i kortversjon, kan knyttes til Godspeed, A Silver Mt. Zion, Set Fire to Flames, Black Ox Orkestar, Esmerine og Sackville. Disse plukkes ut ikke bare i kraft av å være blant de mest kjente, men også stilmessig ganske representative for hvordan også Evangelista høres ut.

’I’m screaming out’ skriker Bozulich desperat på tittelkuttet der Diamanda Galas møter Elizabeth Anka Vajagic i et bedehusmøte rundt århundreskiftet, mens rustne strykere maler fanden på veggen og knirkingen i tregulvet de står på for alvor er i ferd med å gi etter. En følelse av angst, undergang og tragedie ligger tykt over denne musikken – allerede på tittelkuttet.

Den spartanske, rustikke tonen i møte med Bozulichs sterke stemme er gjennomgående, også på melodiske hymner som ”Steal Away” og mer abstrakt baserte lydcollager som ”How To Survive Being Hit By Lightning”. Bozulichs vokale spennvidde bør være velkjent, men sjelden har jeg hørt henne så nært og så rå som her. Hun trenger da heller ikke de store orkestrene til å backe seg, stemmen hennes er tjent med å få romslig med plass. På ”Baby, That’s The Creeps” følges hun for eksempel bare av et enslig kirkeorgel. En coverversjon er det også plass til, noe overraskende kanskje; Low sin ”Pissing” (fra The Great Destroyer). Men denne faller naturlig inn med hennes egenkomponerte materiale, vakker, høystemt og med platens mest støyende partier.

Evangelista har blitt en langsom dødsmesse fra gospelkorets spøkelseshus. Carla Bozulich beskriver selv platen: ’Evangelista is a sound that you can open your chest with, pull out what’s inside and make it change shapes. (…) You will be cradled and near deafened by love and mercy sounds and the sound of your own pulsing blood which used to drive me mad as a child when I would try to go to sleep.’ Eller som Constellation så vakkert sier det: ’An exorcism of a record’. Du er herved advart.

Vic Chesnutt: North Star Deserter (2007)
Vic Chesnutt er en av USAs mest avholdte sangere/låtskrivere, vel så anerkjent blant andre musikere som hos de store massene. North Star Deserter vil neppe rokke ved dette faktum. Dessverre. Chesnutts trøblete forhold til alkohol førte ham i ung alder til et liv i rullestol. Men med god hjelp av sine musikalske venner i Athens, Georgia – ikke minst Michael Stipe – han har han tørket opp og bygget en solid solokarriere med sine sørstatsdraperte viser, i samarbeid med godtfolk som Lambchop og Bill Frisell. Denne gangen har han reist til Canada, og fått med seg et mer usannsynlig lag av musikere fra Montreals undergrunnsscene, blant andre A Silver Mt Zion og Godspeed You! Black Emperor. Dette møtet fungerer over all forventning, der gjestene både tilpasser seg Chesnutts stil og tilfører en tiltrengt egenart til låtmaterialet. De tar ikke fokus bort fra hovedpersonens mangefasetterte fortellinger, men sørger for at hans nylonstrenger møter noe mer motstand enn vanlig. Den underliggende støyen får også lov til å bryte gjennom i små eksplosjoner, og bidrar med det til en verdifull dynamikk som varer platen ut.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 28.08.2007

Do Make Say Think: Other Truths (2009)
Kort oppsummert har begrepet post-rock blitt brukt til å definere variert lydende band med ulik innfallsvinkel til musikk både i grenselandet rock/jazz, instrumental/math-rock og mer orkestral rock. Med postkode Montreal, Chicago eller Glasgow har taggen blitt hektet på mer ukritisk enn genrens opprinnelige betydning (journalist Simon Reynolds’ ’using rock instrumentation for non-rock purposes’). Tidsmessig på topp mellom Tortoise’ Millions Now Living Will Never Die og Mogwais Young Team på tampen av nittitallet, og preget av en del gjenbruk på denne siden av tusenårsskiftet.

Drøyt 10 år senere kan vi nå se tilbake, sjalte ut uvesentligheter, rydde opp litt rett og slett. Torontos Do Make Say Think er blant de som vil stå igjen. De evner å gi ut plater som, om de ikke fornyer en tungt pustende genre, har blåst forfriskende varme inn i ulmende glør. Other Truths, deres sjette siden debuten i 1998, viser først og fremst et band som behersker sitt håndverk til fulle, om det ikke er deres mest inspirerende øyeblikk på utgivelsesfronten.

Do Make Say Think har aldri gått så mye inn på soft/loud dynamikken, snarere som Constellation beskriver er de mellom ’ragged/precise, dirty/clean, atmospheric/stratospheric’. De har aldri vært overdrevent pompøse eller særskilt vanskelig tilgjengelige. Noen kan sikkert vurdere dem som tannløse, men det fratar dem ikke at de lager meget delikat, organisk og uanstrengt instrumentalrock (knapt nok det, de har igjen med seg Akron/Family på vokal) som faktisk har gitt dem et eget uttrykk. De holder seg fremdeles til det de kan best, og Other Truths er ikke preget av å sprenge grenser eller bryte nytt land. Dette er en plate som først og fremst befester Do Make Say Think som feinschmeckerne i sin genre. Delt opp i fire låter, alle på rundt 10 minutter i lengde, kan den lyttes til som en oppsummering av både bandets og post-rockens historie, et destillat av alle deres elementer; ’cerebral, emotional, atmospheric, visceral, cosmic, pastoral, synthetic, organic, meditative, ecstatic’. Bak lite forstyrrende låttitler gjemmer hele dette spekteret seg, fint sortert og med nok tid til hver for utvikling og utdypning. De tre første er ikke akkurat sprikende, og følger en ganske tradisjonell formel. Men lettbente og offensive ”Do”, vokalmessende og blåserdominerte ”Make”, kraut-trippende ”Say” og ikke minst tilbakelente ”Think” – platens ettertenksomme og nydelige avslutning. Other Truths er ikke et nybrottsverk, ei heller direkte ekstatisk å lytte til. Men den er en tilfredsstillende påminnelse om hva som var så henførende med post-rocken i utgangspunktet. Og det er ikke verst bare det.

Evangelista
Carla Bozulich har en omfattende karriere som strekker seg tilbake til det tidlige 80-tall og eksperimenter innen industriell og avantgarde musikk. Mest kjent er hun nok som vokalist i americana-bandet The Geraldine Fibbers, som på et tidspunkt bestod av både Nels Cline (senere Wilco) og Jessica Moss (senere A Silver Mt. Zion). Spennet gjennom hennes virke gjenspeiles da også i Evangelista, hennes prosjekt som tok form i 2006, først som en soloplate av samme navn og i 2008 som et eget prosjekt.

Hello, Voyager (2008)
The Road
Den forrige soloplaten til Carla Bozulich bar navnet Evangelista (2006), og introduserte oss for hennes nyvunne vennskap med deler av musikkscenen i Montreal. Utvekslingen har tydeligvis vært fruktbar, for her returnerer Bozulich med en plate under bandnavnet Evangelista. Igjen har hun med seg en skokk av de fineste musikerne fra Montreal, navn vi til vanlig særlig kjenner igjen fra Constellation/Kranky-scenen, og med nøkkelmedlemmer i Tara Barnes og Shahzad Ismaily. Dette er også den første platen på Constellation fra en ikke-canadisk artist

Carla Bozulich har beveget seg langt nok i både stemmebruk og musikalsk uttrykk til å kunne beskrives i samme åndedrag som PJ Harvey, Jarboe og Patti Smith. Bozulich har en stemme som påkaller oppmerksomhet, der hun vrenger sjelen og røsker lungene ut av kjeften med hissige hves, av og til rødglødende, predikerende, av og til med hulkende trusler. ’I like loud things’ freser hun et sted, og Hello, Voyager tar en liten u-sving vekk fra de mest gotiske sidene av forgjengeren til fordel for en mer høylydt, rocka og låtbasert vinkling. ”Truth Is Dark Like Outer Space”, ”Lucky Lucky Luck” og ”Smooth Jazz” er ubarmhjertig støyblues av den rå, nedstrippede og helt desperate sorten ikke helt ulikt Sonic Youth eller Pussy Galore. Og mellom disse; en aldeles utsøkt senkveldshymne i ”The Blue Room”, spøkelsesaktige lydlandskaper som sender frysninger ned ryggen på den mørkredde (”The Frozen Dress”) og ‘klassisk’ Montreal-sound (”For The Li’l Dudes”). Det hele toppes med det 12 minutter lange tittelkuttet, der Bozulich virkelig får boltre seg i angst og beven, en virkelig djevelutdrivende gospel, en preken på en sort messe.

Teksten er hentet fra et lengre skript som følger med platen, og som ikke bør henges på veggen på barnerommet. Her sammenfaller alt til ett mektig stykke, og platens beste spor er som å åpne døren på gløtt inn i en fortapt verden, en ferd som nærmer seg samme golde, håpløse verden som Cormac McCarthy beretter om i sin opprivende The Road. Hello, Voyager er nok et skritt videre for en musikalsk reisende artist som tør å la seg utfordre, som våger å slippe sine innerste demoner ut til oss stakkars lyttere.

This is me with a blade in my hand. This is my indulgent despair. This is me feeling superior. This is my hit and run. This is me.

Prince Of Truth (2009)
Queen Of Darkness
Prince Of Truth møter vi igjen mange av de samme folkene som på forgjengeren, og før nevnte Jessica Moss og Nels Cline er igjen med som en del av selve Evangelista. Bozulich har ellers utmerket assistanse, og de mange artistene bidrar til å gi hennes svarte historier både en spennvidde og følsomhet som dette prosjektet fortjener. Hun fortsetter sin kontinuerlige graving etter forstyrrede og komplekse variasjoner, på en plate der hun skrur den mørke skruen enda et hakk strammere. Alle låtene drar seg mellom 5 og 10 minutter i lengde, og det er få lysglimt for lytteren å slappe av til. Åpningskuttet ”The Slayer” introduserer en dommedagsaktig stemning med skjærende gitarer, industriell perkusjon og Bozulichs piskende stemme. ”The Slayer” er en tung start på en plate, som riktignok åpner seg mer etter hvert. Den gravkammerorienterte ”Tremble Dragonfly” etterfølges av den utsøkte cabaret-balladen ”I Lay There In Front Of Me Covered In Ice”. La deg henføre av disse fem magiske minuttene. Sterk er også ”You Are A Jaguar”, som deler noe av Sonic Youths tidlige lydbilde og med Bozulich som en mørkere tvilling av Kim Gordon. Det er i slike øyeblikk Bozulich etterlever Evangelistas merkelapp som ’gospel noise’. Fra den soniske armageddon innledningsvis til den beksvarte ti minutter lange vuggesangen ”On The Captain’s Side” toner ut i natten, er det igjen klart at Carla Bozulich har gitt ut en særpreget plate og – etter noen runder – et givende stykke musikk.

Exhaust: Enregistreur (2002)
The Montreal Witch Project
Det var en av disse dagene da man ligger sykelig lenket til sengen, ute av stand til å bevege seg. Takket være repeat-knappen er det likevel mulig å tilbringe en tilnærmet evighet i fosterstilling mens musikken ufortrødent går i sløyfe. Det var i en slik tilstand Enregistreur fant veien inn i CD-spilleren. Det skulle bli en urolig stund i en blanding av feber-rus, svette og angst, der grensene mellom drøm og virkelighet til slutt ble irrelevante, der skillet mellom søvn og våken tilstand ble diffuse.

I det øyeblikket den dype murringen av ”Gauss” siver ut i rommet er det som å havne midt inne i et intenst parti av et mareritt inne i en skrekkfilm som man ikke kan unnslippe. Jeg ble umiddelbart fylt av en nagende frykt av disse tonene, som merkelig nok også bar med seg et snev av beroligende trygghet. Man er tross alt i godt selskap med trioen: Trommis Aidan Girt (Godspeed You Black Emperor!, 1-Speed Bike, Set Fire To Flames) og bassist Gordon Krieger (Set Fire To Flames) sørger for tromme & bass elementene her, mens båndterrorist Mike Zabitsky er den som holder horrorfaktoren i hevd. Som gjest har de fått med seg gitarist Moya (Set Fire To Flames), og hvem som spiller klarinett sier de ikke noe mer om. Dette er nok en flokk med mørkets fyrster fra Montreals alltid like spennende Constellation. Godspeed har vel vært det sikreste trumfkortet herfra – inntil nå. Exhaust har ikke den samme storslagne eller episke oppbygningen, og er musikalsk mer i slekt med Torontos Do Make Say Think. Med Enregistreur har de skapt nok en rytmisk og groovy skive, med innslag av dub, drum & bass og electronica, der forstyrrende elementer av støyende signaler på ubehagelig vis kuttes, skjæres og limes sammen.

Til tonene av ”Gauss” tar vi altså hånden til den klarinettspillende mannen som plutselig har dukket opp ved siden av senga, og blir med ham inn i det ukjente. Vi er på vei til en skummel verden skal vite, og ferden starter bak vanntårnet. Der står Aidan og Gordon og henger over sine respektive instrumenter, mens de skremmende lydene til Zabitsky jager rundt oss som flaggermus. Det er natt og mennesketomt, men vi hører likevel stemmer overalt. ”Voiceboxed”. Vi møter nattens skapninger som skriker sine dødsskrik fra helvete. Girt slår for livet for å jage dem vekk, mens Krieger leter frem de dypeste tonene det er mulig å oppdrive. Vi beveger oss sakte inn i levningene fra en snøstorm som har frosset alt og alle. Det eneste som fortsatt fungerer er en maskin som sender ut knitrende, høyfrekvente signaler. Det er muligens lyden av femte verdenskrig: ’People sitting on fancy couches waiting for their condo’s value to rise while world war five whirls around our neighbourhood every moving day… For An Ice Storm To Last Until Everything Is Right.’ Etter noen minutter smelter Aidan og Gordon tilbake til sine naturlige former, og finner sammen til en felles rytme som sender oss videre inn i natten, bak malingsfabrikken der det trolig foregår de mest forferdelige ting. En tåkelur kan høres i det fjerne, men vi vet ikke lenger hvor vi er. Girt slår noen prøvende slag, men holder raskt inne. Det er fimbulvinter over hele landet. ”My Country is Winter”. Er det et blikk inn i en skremmende fremtid, eller er det bilder av noe som en gang har vært? De romlende og diffuse trommene og bassen møter sin definitive herre i ”Silence Sur Le Plateau”, som bærer med seg skrekkinngytende bilder av et apokalyptisk framtidssamfunn som allerede har begynt. Det er ikke mulig å komme lenger.

Vi startet vår ferd med ”Gauss”, og avslutter med ”Degauss”, der den klarinettspillende trollmannen tar oss med hjem, og vi kan forlate skrekk-kabinettet fra Canada. Det er blitt dag igjen. Alt er stille. Feberen er borte. Jeg åpner øynene og oppdager til min forbauselse at de har vært åpne hele tiden.

Fly Pan Am: Ceux Qui Inventent N’ont Jamais Vecu (?) (2002)
Fly Pan Am knyttes gjerne opp til den dramatiske og apokalyptiske canadiske musikkscenen, som regjeres av Godspeed You Black Emperor! Det betyr mørk, majestetisk og instrumental dommedagsmusikk. Lenken forsterkes med at både gitarist Roger Tellier-Craig spiller i GYBE!, det felles vennebandet (kaller slike mennesker seg for venner?) Set Fire To Flames, gjennom Constellation, og ikke minst det faktum at de alle har base i Montreal.

På sin debutskive, som enkelt og greit heter Fly Pan Am, kreerte kvartetten toner som slett ikke lå så langt unna GYBE!, men ikke uten at de helt slapp unna et lilebror-stempel. Oppfølgeren Sédatif En Fréquences Et Sillions (den regnes som EP med sine tre låter, men varer nesten en halvtime) var et ikke rent så lite skritt fram, der de introduserte større fokus både mot rytme og dynamikk, samtidig som de dreide mot mer selvutslettende og minimalistiske partier. Alt lå dermed til rette for at alle gode ting var tre, men Ceux Qui Inventent N’Ont Jamais Vecu (?) klarer ikke å følge opp denne fine utviklingen.

Det starter riktignok svært friskt og organisk. Etter et par minutters intro tennes en gnist som driver i gang en lett tromme-bass rytme i en dub-krautstil som ligger tett opp til norske Salvatore eller Do Make Say Think. ”Rompre L’Indifference…” er både dansbar og groovy, rytmen holder stø kurs, mens diverse elektronisk støy skaper nok dissonans til at det også blir spennende å lytte til. Fra og med spor tre stopper dessverre platen å bevege seg videre. ”Partially Sabotaged…” er ganske identisk som forrige spor, men går i et hurtigere tempo. Da den ble avspilt for første gang her, skjedde det på et flunkende nytt anlegg. Det skapte ikke så rent lite angst da platen plutselig begynner å hakke, tilsynelatende stopper helt opp for så å bryte fullstendig sammen. Etter å ha sjekket alle kabler og en svett testspilling senere viste det seg at det faktisk skulle være slik; heldigvis, får en nesten si. Selv om slike plutselige avbrudd skaper en viss form for spenning, er det mest av alt et unødvendig irritasjonsmoment. Dette er dessuten det eneste som bryter opp den enerverende monotonien, som etter noen minutter blir direkte plagsom.

Det viser seg ganske snart at Fly Pan Am ikke har så mye å by på utover dette. Det som i utgangspunktet virket som et befriende og lett groove virker etterhvert bare uinspirert, og bruken av mer eksperimentelle effekter virker utbrukte. De fremmedgjørende elementene tar overhånd, men leter målløst rundt etter et sted å plassere seg. Det er nesten befriende når ”Arcades-Pamelor” lar seg drukne fullstendig i støy, men det varer heller ikke lenge. Siste sporet (titlene er omtrent like lange som låtene) er platens ’morsomste’. Den går i et snålt sirkustempo, men heller ikke over den rytmen klarer Fly Pan Am å skape elementer av originalitet, annet enn en huggende gitar av new wave/no wave-sorten.

Noen vil sikkert finne større kunstneriske kvaliteter ved dette produktet, og henvise til kilder jeg ikke kjenner. Det hjelper lite å referere til italienske futurister, anti-konsept ideer eller andre spennende retninger så lenge det er et slit å høre på. Enten har undertegnedes ører skiftet fullstendig frekvens i løpet av kort tid, eller så er dette en av årets aller største nedturer – i hvert fall i forhold til de store forventningene, og Ceux Qui Inventent N’ont Jamais Vecu (?) er blitt en av Constellations mindre interessante plater.

Godspeed You Black Emperor!: Yanqui U.X.O (2002)
Damn Yanquis
Canadas fremste ambassadører for undergang og dommedag, men også politisk engasjement og motstand, viser hvordan alt henger sammen. Sentrert rundt giganten Yanqui U.X.O (som henspiller på landminer og klasebomber) er det tegnet et militært-industrielt konglomerat der hjørnene består av de største multinasjonale plateselskapene. I følge dette kartet sprer ikke disse lenger bare (u)kultur, men står også i ledtog med langt farligere folk. AOL Time Warner har forbindelser med Raytheon Industries (et hyggelig firma som lager Tomahawk-raketter), BMG teller visstnok penger med de militære kompaniene Barry Controls og Hutchinson Worldwide, Vivendi Universal danser krigsdans med Lockheed Martin, og Sony kan holde julebord med Future Combat Technologies Inc. får vi vite.

Den andre siden viser partiet av et fly som akkurat har droppet en bombe ned på de grønne engene under. Inne i omslaget loves det at 09-15-00 ’is ariel sharon surrounded by 1.000 israeli soldiers marching on al-haram ash-sharif & provoking another intifada’. To lapper er tapet på innsiden – det ene er et bilde av en eksploderende bombe, det andre er et aktuelt notat fra U.S. Investigation Service, med teksten: ’Identify someone you know who is not trustworthy. Explain how you have reached this conclusion’. Steve Albini sitter i kontrolltårnet, tre låter/fem partier på 75 minutter venter på at avtrekkeren skal trekkes av. De ni medlemmene som utgjør Godspeed You! Black Emperor er endelig tilbake.

Det helinstrumentale og innflytelsesrike orkesteret har tidligere fått oss til å tygge videre på mange rare tanker lenge etter at musikkdrønnene deres har stilnet i det fjerne, og man håper de skal gjøre det samme i år. GYBE! har klart å gi platene en form for autentisitet, og plassert musikken inn i en større sammenheng. På F#a# Infinity (1996) innledet de med Lee Marvins mørke, rungende røst:

The government is corrupt
and we’re on so many drugs
with the radio on and the curtains drawn
we’re trapped in the belly of this horrible machine
and the machine is bleeding to death

Yanqui U.X.O. har de gått bort fra denne teknikken, og med det mistet noe av effekten som forsterket deres assosiasjonsrike musikk. Derfor ser vi ikke Sharon på Tempelhøyden, vi hører ikke knatringen av gevær, knuste beinpiper eller blødende maskiner. De overlater til instrumentene alene å fungere som talerør for skapelse, undergang, Sodoma og Gomorra. Da må man unngå å ende som saltstøtter, som Godspeed nå står i fare for å bli. De lykkes ikke helt i å omforme sine meninger til musikk, ei heller å omgjøre sitt musikalske uttrykk til det sprengkraftige politiske manifest omslaget kan tyde på. Det skyldes ikke store endringer i spillestilen, snarere er det mangelen på utvikling som minner om både stagnasjon og resignasjon mer enn radikal nytenkning. De vil vel la musikken tale for seg, og det kosmetiske navneskiftet understreke mest at utropstegnet kun har beveget seg et par plasser til venstre denne gangen.

Etter denne noe skuffende erkjennelsen er det likevel betryggende å merke at Yanqui U.X.O. vokser langsomt inn i kroppen. Dette var nemlig en plate jeg hadde satt av de helt store superlativene til, og mange kan heldigvis brukes. Godspeed spiller fortsatt majestetisk, episk musikk med partier av himmelsk skjønnhet som hele tiden trues og veltes av gedigne krefter. De er jo ikke som rockeband flest. ’Låtene’ er mer som komposisjoner av lang varighet, opp til 20 minutter, og som er like mye basert rundt strykere som gitarer og trommer, med elementer fra klassisk, prog, symfonisk-rock, kammerpop og støyrock. Bruken av strykere og horn, der vi blant annet finner kjenningen Rob Mazurek (Brokeback, Calexico) på trompet, er særlig hørbart i det dystre midtpartiet av ”rockets fall on Rocket Falls”. Sammen med en monotont dunkende tromme skapes en mørk, truende stemning som sklir ut i et storslagent parti. For å følge israelittenes historie (som de legger opp til) kan vi minnes Josvas inntog i Jeriko:

– Så tok folket til å rope, mens prestene blåste i hornene. Så snart folket hørte hornlåten, satte de i et kraftig rop. Da styrtet muren sammen, og folket gikk rett inn i byen og inntok den. Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd.

Selv om det er stor kraft i slike rop, er det likevel i de oppbyggelige og stemningsfullt rolige partiene GY!BE reiser flest nakkehår. Når de er midt inne i flammene og svovelregnet unngår de ikke et symfonisk uttrykk som etterhvert har blitt både forutsigbart og ensidig. De streber etter Ragnarok, men i stedet for en dance macabre havner de i galopperende folk-metal. De klarer ikke alltid å utnytte de mange mulighetene et så stort orkester gir, og har heller ikke videreutviklet sin formel i særlig grad. Det bølger fortsatt mellom spede, og som oftest hinsides vakre øyeblikk, som de bygger sakte opp gjennom crescendoer som ruller over oss med full tyngde en stund inntil decrescendoer tar oss ned igjen. Det er trolig krevende å utvikle bandets ambisiøse stil videre, men jeg hadde ventet litt flere ess enn dette fra Montreal-bandet.

Det er ikke så mange årene jeg fant deres milepæl av en debut i Christer Falcks platesjappe i Oslo. Mye har skjedd siden den gang, og Godspeed har selv blitt sentrum for et konglomerat av myter, band og prosjekter. Constellation har etablert seg som et av de beste undergrunnsselskapene i dag, mye takket være disse musikerne. Det er mulig jeg stiller for høye krav til Efrim & co, men de legger mye opp til det selv. Og om Yanqui U.X.O. ikke levde helt opp til mine forventninger vil den fungere som et ypperlig soundtrack til en verden så skjønn, så brutal og så voldsom at vi av og til trenger musikk for å forstå den.

(Bandet påpeker forøvrig at platen ikke bør anskaffes via de store platekjedene, så hvis man ønsker å følge deres råd slavisk, ja så får man vel prøve å unngå det, da.)

Hanged Up: Hanged Up (2001)
Hanged Up er i praksis en duo, og de to medlemmene kjenner hverandre fra det fine folkrock-bandet Sackville. På sin selvtitulerte debut har de med seg blant andre Efrim fra Godspeed, og dette har blitt nok en besettende plate fra kunstnerkollektivet rundt Constellation. For dere som kjenner de to overnevnte band, burde det være greit å forstå hvor Hanged Up hører hjemme. De har nemlig både folketonene til Sackville og dommedagsstemningen til Godspeed i seg. Det dominerende instrumentet er Gen Heisteks fiolin. Hun har et bredt register å spille på, og skaper både minimalistiske partier og mer frenetiske øyeblikk med sin bue. Det er dermed nærliggende å trekke trådene tilbake til tidligere og innflytelsesrike artister som John Cale og Tony Conrads ’dream music’ og deres Theatre Of Eternal Music på 60-tallet. Conrad opparbeidet seg et navn gjennom sin nyskapende måte å tilnærme seg fiolinen på, der han benyttet dens droneegenskaper som redskap. Heistek er seg også bevisst arven som Cale videreførte i mer kjente Velvet Underground, med sine elektriske utskeielser.

Her finnes også motstykker til de melankolske dronene, og på de raskere, mer aggressive partiene av platen, som i “Czech Disco pt.II”, minner Hanged Up mest av alt om et sigøynerband fra Øst-Europa mot slutten av et heftig bryllup. Heistek jobber samordnet med Craven som fortjener sin del av kreditten for at denne platen har blitt såpass spennende. Ikke all sporene holder like høy kvalitet som åpningen ”Winternational”, og det greieste er nok å nyte Hanged Up i små doser av gangen.

Hrsta: Ghosts Will Come And Kiss Our Eyes (2007)
Hrsta – uttales her-shta, får vi vite – er i hovedsak prosjektet til Godspeed-grunnlegger Mike Moya, som også står bak Set Fire to Flames og Molasses. Med seg på bandets tredje utgivelse har han den faste rytmeseksjonen i bassist Harris Newman (Sackville, Triple Burner) og trommis Eric Craven (Hanged Up), samt Brooke Crouser fra musikalsk beslektede Jackie-O Motherfucker. Resultatet er en plate som snirkler seg litt vekk fra Montreal-scenens uttrykk og dypere ned i psych-folken.

Hrsta er enklere fundert enn Moyas andre prosjekter, med ganske så strukturerte melodier pakket inn i med en helt enkel instrumentering. Det betyr ikke at de er mindre effektfulle. De stramt regisserte låtene bygges opp gjennom gjentakende virkemidler, gjerne til nær hypnotisk effekt. Ghosts Will Come And Kiss Our Eyes preges igjen av Moyas merkverdig androgyne stemme, og en avkledd, akustisk profil med Crousers pumpeorgel som en sentral faktor. Alt går i sakte film, preget av en generell følelse av, ikke direkte håpløshet, men melankoli, mismod og en svak strime av håp et sted der inne.

Her veksles det mellom kortere instrumentaler (ren ambient på ”Tomorrow Winter Comes”), tåkefull twang-mystikk og stearinbrennende blues. ”The Orchard” er en av de beste låtene fra denne kanten, en oppslukende nattavise med englekor og det hele. Legg også godt merke til platens neksus ”Hechicero Del Bosque”. I løpet av 8 minutter etterlater Hrsta dype spor. Det som åpner som nok en svevende spøkelsessang sprekker etterhvert opp og slipper til noe av den støyen som ikke har fått fullt utløp tidligere. Det skaper en elegant effekt, og det er litt pussig at de ikke finner rom for flere slike lengre og dramatiske låter, da de har et uttrykk som legger opp til nettopp det.

I kategorien merkelige covervalg finner vi her Bee Gees’ ”Holiday” som avslutning. Etter en behandling i Hrstas verden blir den svale pop-klassikeren transformert til en skikkelig rustholk som skaper noe av den samme foruroligende effekten som ”In Heaven” i Eraserhead. Det er et godt stykke fra Brisbanes gullkyster til Montreals sure vinder, men de finner en slags absurd lenke et eller annet sted når Moya synger med høytidelig, hjerteskjærende røst: ’Millions of eys can see, Yet why am I so blind, When the someone else is me, It’s unkind, it’s unkind…’

Lullabye Arkestra: Ampgrave (2006)
Mange forbinder nok Constellation med mer dvelende og innadvendte toner enn det som serveres her. Med artister som Godspeed You! Black Emperor og A Silver Mt. Zion har Montreal-selskapet bidratt til å definere en form for kammerrock/postrock som har vært både dommedagsfylt, småskummel og gjerne instrumental. Nå strekker selskapet seg utover både geografisk og musikalsk. De innbyr rett og slett til en heidundrende og beintøff halvtimesfest av en duo som det formelig damper svette av. Lullabye Arkestra er en bass/trommeduo fra Toronto (med røtter i Do Make Say Think), her utvidet med blåsere, orgel og fiolin. De hengir seg til et umiddelbart og livsbejaende uttrykk de selv kaller ’apokalyptisk soul-core’. Ampgrave beveger seg energisk mellom desperat storbyangst, sjelfull garasjerock, struttende mariachi og ikke minst mye saftig soul & roll som har mer til felles med Reigning Sound og Black Lips enn deres øvrige labelpartnere. Dette er en upretensiøs plate fra miljøet, som avslutningsvis oppsummeres korrekt med oppfordringen ’Hail, hail rock ‘n’ roll!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 26.09.2006

Sandro Perri: Tiny Mirrors (2007)
Sandro Perri er en av disse misunnelsesverdige trollmennene som tilsynelatende behersker det meste; instrumenter og ulike genre er til for å utforskes og utprøves. Verden er en lekegrind og musikken er bare et verktøy for å prøve ut egen kreativitet. Perri kan derfor spille funky dansemusikk med Glissandro 70 den ene dagen, post-rock som Polmo Polpo den andre, og avslutte uka med litt visesang under sitt eget navn. Han forsyner seg rikelig fra musikkhistoriens matfat som det mest naturlige i verden, og er en sann eklektiker av vår tid der. Svekker det opplevelsen av ham som plateartist? Blir han mindre troverdig av den grunn? Nei, jeg synes ikke det. Dessuten må det sies at det er som soloartist under eget navn han får frem sin sterkeste kvaliteter.

Tiny Mirrors følger opp Plays Polmo Polpo (2006), men nå har han frigjort seg fullstendig fra sine tidligere prosjekter. Med seg har Perri her et godt lag fra hjembyen Montreal som aldri yter sangene hans særlig motstand, men som sørger for en delikat innpakning. Dette er en soloplate i ordets rette forstand, i betydning av at dette er en enkelt manns verk: Sobert fremført uten for mye dilldall, stemmen er i fokus, instrumenteringen pent dandert over Perris tilforlatelige viser, der særlig bruken av blåsere tas i bruk på fornuftig vis.

Sandro Perri fremstår som en låtskriver/vokalist som speiler artister av ikke ubetydelig størrelse, fra Tim Hardin og Tim Buckley og fremover mot Antony og Rufus Wainwright. Den mest direkte lenken til fordums storheter åpenbarer seg i coveren av ”Everybody’s Talkin’” (Fred Neil), som i Perris versjon fremstår som en langsom vuggesang vel tilpasset det øvrige materialet på platen. Det er en utgave som er lett jazzet, preget av røykfylt lounge og døsig salong, og som vekker til minne nesten like sterke følelser som da M. Ward tok for seg Bowies ”Let’s Dance”. Men bare nesten.

Åpningssporet ”Family Tree” setter oss umiddelbart inn i rett stemning, som skal vedvare platen ut. Sandro Perri synger med en følelsesladet stemme med ekko tilbake til 40-tallets croonere, orkesteret henger over instrumentene og røyken får ligge tett over bandet uten at den sofistikerte stemningen noensinne brytes. Hele platen preges av en åpen produksjon som underbygger den sakrale stemningen som ligger i fremførelsen. De smukkeste fire minuttene åpenbarer seg mot slutten med ”Love Is Real”, som virkelig er en ren soul-nytelse (ikke ulikt Thomas Dybdahl). Tiny Mirrors er en personlig, varm og troverdig plate som det ikke er vanskelig å bli glad i, men som mangler de siste detaljene for å fremstå som dypt original og uvurderlig. Hvis det regnes som et kriterium av den kresne kjøper.

Re:: Alms (2004)
’Assembled in the homeland during the war on terror, 2001-2004’. Så står det å lese på omslaget. Et omslag som ellers viser noe som ser ut som et militært kart fra Irak (der gas/oil plants, industrial structures osv. er avmerket) og med trykte låttitler som ”Golem”, ”Home Security”, ”Lasers, Tracers, Radar Drones” og ”Radio Free Ramadi” gjør duoen det tydelig for oss hva som har inspirert deres ’field recordings, filter improvisations, sampling, digital processing, cutting, pasting & metering’: Det er krigstid. Det er terrornivå gult. Det er en urolig tid både ute og hjemme, der kløften mellom landets president og hans folk (les: motstandere) bare ser ut til å bli større. Det er en passende tid for Re: å knytte tråder mellom den spente politiske situasjonen og sine forstyrrede musikalske bilder. De gir i hvert fall klare føringer for hvordan musikken kan oppleves.

Det er kanskje like greit å få noen hint om hvor de vil henlede oppmerksomheten vår. Alms kunne også vært en kritikk mot det maskinstyrte samfunnet rundt oss, et oppgjør med det teknologiske fremskrittet eller en ode til industrialiseringen i forrige århundre. For eksempel. Alms er industriell, metallisk ’ambient’ som driver lengst inn i Constellation-land. Re: tar opp, bearbeider og skaper lyd stort sett ut av noe som ikke høres ut som ordinære instrumenter – eller som er ødelagt. Her er noe som minner om helikopterdur, kjølelager-brumming, radiostøy, elektriske støt, gulvknirken og gravemaskiner. Det er en urolig stemning over det hele, fylt av ubehagelige, brå lydsvingninger og en oppstykket, forsøplet rytmikk. På ”Orientalism As Humanism” mekkes dette til en rytmisk krigsdans, og er blant de få partiene hvor fabrikkhallens maskiner slår i takt. Her er det ellers så mye vond feilsøking og høye lyder at ørene først får hvile på pianostykket ”Pawk”. For som de sier selv, dette er ikke ambient musikk: ’Please play as loud as possible’.

Re: består av Constellation-grunnlegger Ian Illavsky (Sackville, Sofa, Silver Mt. Zion) og Aden Evens (filosof, forfatter), og er blant etikettens mer elektroniske, eksperimentelle band. De har tidligere platen Mnant (2001) bak seg. Remnant, realms – det neste blir kanskje en re:volution for det jeg vet. Intensjonen bak Alms er da også sikkert god, og resultatet fungerer godt til enkelte sinnsstemninger. Men jeg kommer ikke til å lengte etter å sette den på altfor ofte. Får jeg håpe. Unntatt når jeg skal ha et soundtrack til mitt langsomme, mentale sammenbrudd da, selvsagt.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Oh Canada: 10 Glemte Lønneblader

10 utvalgte og for mange glemte perler fra Canada. Albumene har lite til felles utenom sitt geografiske opphav, men de deler et fellesskap i form av at de fremdeles vekker glede å gjenoppleve. Omtalene er skrevet i årene albumene ble utgitt.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående med Harmony In Ultraviolet er hvor høyt den virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’..pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’. Det kanskje mest besnærende sporet heter ”Chimeras”:

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne platen, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

Black Ox Orkestar: Nisht Azoy (Constellation, 2006)
Black Ox Orkestar har et redelig prosjekt gående: Å spille tradisjonell jødisk musikk som verken skal fremstå som tam samtids-fusion eller synke ned i nostalgia. Målet er altså å forvalte og formidle den rike klezmer-tradisjonen på en måte som gir den relevans og en form for friskhet i dag. Hadde Black Ox stammet fra Jerusalem, eller New York for den saks skyld, kunne de kanskje lettere blitt borte i vrimmelen av ’world-musikk’, men i kraft av sin bakgrunn fra det canadiske Constellation-miljøet kan musikken ikke bare høres på flere vis, men også nå ut til flere grupper lyttere.

Denne sammensetningen fra Montreal har altså en annen bakgrunn enn det vi gjerne forbinder med jødisk folkemusikk, og det bidrar nok til at de også lettere kan trekke veksler på andre former for folketoner enn den ’rent’ jødiske. Både balkan, slavisk og arabisk folk er en del av det musikalske kartet de bretter ut for andre gang. Sporene fra moderbandene Godspeed You Black Emperor, Silver Mt. Zion og Sackville er derfor noe utvisket, men en del av estetikken drar de likevel med seg, ikke minst den dunkle, melankolske dragningen mot det mørke og mystiske. Det er altså med sin bakgrunn i rocken, og ved å benytte elementer fra et bredere geografisk spekter, at Black Ox Orkestar gjør sin egen vri. Og som alltid når det er snakk om tradisjonell musikk er det mulig å høre et slektskap som strekker seg fra Lappland til Afrika i tonemønsteret.

Oppbyggingen på Nisht Azoy er både langsom og insisterende, dette ligger et stykke unna den mer fyrrige varianten til New Yorks Klezmatics for å si det slik. ”Bukharian” med det sørgende koret er illevarslende, mørk – framført i skyggen av fulle tog på vei mot leirer vi helst ikke vil tenke på. Stolte ”Az Vey Dem Tatn” med det høylytte koret og ikke minst ”Violin Duet” som etterhvert blir til en lettbent dansevise med fele og klapping som begge framviser musikkens sterke livgivende kvaliteter. På ”Ratsecr Grec” åpenbares en fyldigere blåserseksjon som trekker mer mot jazzen, mens ”Tsvey Taybelakh” gradvis utvikler seg mot en kosakk-lignende melodi. ”Dobriden” og ikke minst det tungt melankolsk ladede avslutningsnummeret ”Golem” bringer oss ned i de mest sorgtunge sidene av Midtøsten anno 2006 – og det låter både vakkert og verdig på samme tid.

Nisht Azoy er en uhyre velspilt plate, den omtenksomme formen krever en viss tid å bli fortrolig med, men etter flere uker i kompaniskap gir denne platen stadig nye gleder og åpner stadig nye rom i lytterens hode. Bandet har selv uttalt at platen er lyden av båten som knaker når vennene dras ombord, og viser til den nydelige teksten på “Tsvey Taybelakh” som eksempel:

When you come to a strange city, my love
Think of my words
When you come to deep waters, my love
You will not drown in sorrow
When you come to great fires, my love
You will not be burnt in sorrow

Må dessuten legge til at musikken serveres i det lekreste omslag, slik Constellation har for vane. Min utgave inneholder dessverre ikke tekster, og siden min jiddisch har blitt litt noe rusten med årene må jeg derfor la eventuelle ord om disse ligge.

Triple Burner: Triple Burner (Madrona, 2006)
Jeg har ved flere anledninger trukket frem Harris Newmans egenskaper som gitarist. To flotte soloplater og en rekke gjestevisitter med andre har presentert oss for en musiker dypt rotfestet i ’american primitive’, psykedelisk folk, krautrock og minimalisme. Montreal-artisten kjennes vel også som bassist (Hrsta, Sackville) og han har bygget seg opp en ganske bra CV som lydtekniker, ikke minst i den lokale scenen (Wolf Parade, Black Ox Orkestar, Fly Pan Am) med tette bånd til Constellation-etiketten.

Triple Burner knytter tråden til dette miljøet også i form av duoens andre medlem; Bruce Cawdron (trommis i Godspeed, Set Fire to Flames, Esmerine). Han er med her som slagverker, og i større grad enn de korte innhoppene på Newmans to soloplater (Non-Sequiturs, 2003 og Accidents With Nature And Each Other, 2005). Jeg har stor sans for hans mer framtredende rolle. Newman er eminent med strengene, men Cawdron underbygger låtenes liv, bevegelse og dynamikk. Det er ikke rent få som driver i noenlunde samme retning i våre dager, tidlig Six Organs Of Admittance, Glenn Jones (Cul De Sac) og Jack Rose/Pelt kan her nevnes. Triple Burner evner å skape strukturerte komposisjoner i løselige former, der det flytende samspillet aldri rokkes ved.

Den selvtitulerte platen deres består av sju spor, der kvarterlange ”The Pulse Of Parc Ex” får oppta mest rom, og der det er satt av lite plass for dødtid og tomspill. Fra ”The Wherewithal” og ut er dette cirka 40 minutter med instrumentalt spill i toppklasse. Newman/Cawdron kneler ned i dyp amerikansk muld, graver med bare nevene etter røtter som ikke lenger er så synlige, dekket av asfalt og betong som de er. Men hør, de kommer tilbake med armene fulle av tradisjonell folk, deltablues, stompin’ låvedans og sannelig har de kommet seg helt gjennom til østen og dradd opp noe østlige raga-chanter også.

Satt inn i en enkel, minimal setting spiller de fangsten opp mot hverandre i noe som må være en slags hypnotisk rus. Det spinner rundt og rundt på ”Bride Of Bad Attitude” der Cawdron klasker med skjeer, drikker heimert rett fra flaska og danser rundt Newmans trollbindende gitarspill. De spiller seg begge nesten til blods på slide-baserte ”Wall Socket Protector”, mens tempoklivene på tidvis frenetiske ”Roundabout” kan ta pusten fra de mest veltrente av oss.

Senk derfor pulsen til ”Parc Ex”-nivå noen minutter. Trommene sender ut et dunkelt budskap om uro blant stammene, mens gitaristen lusker seg rundt bålet og stryker krigsmaling på kinnene til alle som sitter rundt og nyter sin pipe. Sakte vokser harmen som snart utløses i en tribal dans, inntil roen igjen senker seg over leiren og alle olme planer utsettes nok en dag. I stadig progresjon er ”The Pulse Of Parc Ex” et kroneksempel på at slike lange gitarinstrumentaler ikke bare er mentalt billedskapende men rent ut medrivende lytting.

Nydelige saker, fra ende til annen!

Harris Newman: Accidents With Nature And Each Other (Strange Attractors Audio House, 2005)
Gitarist Harris Newman er ute med sitt andre soloalbum, og igjen har han samarbeidet med Bruce Cawdron (Set Fire To Flames, Godspeed) som bidrar med trommer og slagverk. Med er også Sandro Perri på lap steel, ellers kjent fra Constellation-bandet Polmo Polpo.

Men i all hovedsak er det Newmans gitar dette dreier seg om, og som på sin fine solodebut Non-Sequiturs (2003) beveger han seg inn i Takoma-stilen. Mest nærliggende referanse er dermed John Fahey, senere Robbie Basho, Leo Kottke og Peter Lang. Deres skoledannende gitarspill fikk en ny oppblomstring på slutten av 90-tallet med artister som Glen Jones (Cul de Sac), David Pajo (Papa M), Steffen Basho-Junghans, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Jack Rose (Pelt). Vi snakker dermed om suggererende, rastløse, fingerplukkende reiser langs stålstrengene inspirert av så vel østlig mystikk som vestlig tradisjonalisme (blues, folk).

Harris Newman er en respektert gitarist i sitt miljø, han deltar på en rekke plater fra den eklektiske Montreal-scenen, og med denne bør han også nå videre utenfor hjembyen. Accidents With Nature And Each Other er ytterligere utforskninger langs nevnte akse, med både nødvendig variasjon og tekniske kvaliteter som gjør at den ikke bare blir en hommage til tidligere tiders glansnumre, men som også gir den relevans i dag. Harris Newman har med sin andre plate tatt steget ut av Faheys skygge, selv om den fremdeles er godt synlig, og funnet sine egne mønstre og strukturer, på vei mot et eget språk. Det merkes på en plate dominert av vanedannende spor. Det er en besatt stemning over låter som ”Cloud City”, en urolig, spøkelsesvibrasjon over dronene på ”It’s a Trap (I-II)” og en langstrakt, rolig skjønnhet som hviler over ”Lake Shore Drive” – for å nevne et knippe.

Harris Newman har forstått behovet for dynamikk og dybde når en plate i hovedsak består av kun én akustisk gitar. Her er tett sammenvevde mønstre, men også nok luft og åpenhet, en slags spartansk fylde og et løst, men sikkert fokus som dekker hele området mellom Paris, Texas og Takoma, Maryland. Og det er det som gjør Accidents With Nature And Each Other til en ganske så ekstraordinær opplevelse.

Do Make Say Think: You, You Are A History In Rust (Constellation, 2007)
Do Make Say Think tar post-rockens urbane tilknytning og noe akademiske formspråk inn i et mer ruralt landskap, der improvisasjon og musikalsk frihet også spiller en viktig rolle. Deres femte album er passende nok innspilt i en hytte og en låve på den canadiske landsbygda, og gjennomsyres av en avslappet tilnærming og behagelig stemningsbærende flyt på tvers av forutbestemte sjangergrenser.

You, You’re A History In Rust er ikke noe direkte kvantesprang sammenlignet med deres tidligere utgivelser. Det har likevel blitt en svært frisk og eklektisk plate som strekker seg fra det oppjagede lykkeberusende til det melankolsk folk og laidback jazz. Folk fra Broken Social Scene, Akron/Family og Great Lake Swimmers bidrar ytterligere til å utvide bandets musikalske palett og signaliserer kanskje også en vilje om å strekke seg utenfor plateselskapet Constellations nærområder. Særlig vokalbidraget fra Akron/Family bør trekkes frem som et vellykket bidrag som trekker post-rocken ut av sitt noe velbrukte skinn.

Foto: Sandlin Gaither/Constellation

Foto: Sandlin Gaither/Constellation

Med fingerplukkende akustisk gitar som hovedfundament fyller de skjønnsomt på med slagverk, horn, sag, fiolin og piano med uanstrengt mine og gjennom non-lineære låtstrukturer.

The Mohawk Lodge: Wildfires (White Whale, 2007)
I call timber
’cause everyone I know is falling

Se bort fra at Wildfires åpner som en slags Coldplay-klone som sklir ut i danseband-modus. Etter et par minutter har The Mohawk Lodge funnet nøkkelen, åpnet døren og slipper oss inn i sin storslåtte verden. Det er ingen grunn til ikke å bli med inn!

Hvis det er mulig å snakke om en skole innen såkalt ’moderne indierock’, så er den store vokalen, det åpne lydbildet og de mektige låtene noen viktige elementer. My Morning Jacket og Band Of Horses er et par sentrale representanter for denne stilen. Ikke minst har denne fått skikkelig fotfeste nord for grensen, og både Vancouver, Toronto og Montreal har store scener i denne retning (Wolf Parade, The Besnard Lakes, Black Mountain, Ladyhawk). Vancouver-bandet The Mohawk Lodge føyer seg dermed inn i en etablert tradisjon, men de har blikket mer vendt mot arbeiderklassen og blåsnipprocken (Magnolia Electric Co, The Hold Steady) enn post-punken. Det passer meg utmerket. Grunnlaget for å like Wildfires er – mildest talt – godt fundert. Når de i tillegg fyller stilen med låter like solide og tidløse som Douglasgran, like åpne og endeløse som den canadiske prærien, vel, da nærmer The Mohawk Lodge seg noe veldig ålreit.

Med hjelp av folk fra blant andre Wolf Parade, Great Aunt Ida og Octoberman har frontfigur Ryder Havdale fått stort spillerom for sine låter. Han synger selv med en både hjerteskjærende og kraftfull stemme, noe som underbygger hele bandets ståsted som balanserer mellom det sorgtunge og det jublende. De holder litt tilbake, slipper seg ikke helt løs, men lar oss ane de sterke kreftene som hele tiden ligger under. Ikke noe sted kommer dette bedre frem enn på det mektige tittelsporet. Over 7 minutter bygger de bro over kløften mellom Springsteen og Fleetwood Mac, og danser elegant over den.

Med sin blanding av desperat lengsel og delikate melodilinjer tenner Wildfires en gnist som starter en brann som ikke slukkes før lenge, lenge etter “Rising Sun” igjen har gått ned.

Ladyhawk: Ladyhawk (Jagjaguwar, 2006)
Fra samme nedslitte nabolag som Black Mountain, både geografisk, utseendemessig og omtrentlig musikalsk, kommer Ladyhawk. Der førstnevnte Vancouver-band stilmessig kan knyttes til navn som Led Zeppelin og Blue Cheer, er Ladyhawks ballast heller fylt opp med Neil Young og The Replacements. Det vi får levert på Ladyhawk er på ingen måte musikk av revolusjonær sort. Kvartetten dyrker ’bar sunken saturday nights & soggy sunday morning blues’ (for å si det litt tøft) gjennom sine 10 låter, der arbeiderklasserocken til The Replacements forenes med Neil Youngs gitarvegger à la Zuma og svartmaling à la Tonight’s The Night.

Siden dette er opptråkket mark – og det må vel sies, mark undertegnede slett ikke er fremmed for å besøke i ny og ne – så er det en fare for å gå seg vill, eller ikke vite hvor man har tenkt seg. Jeg skal heller ikke brautende hevde at Ladyhawk har begått et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Men, de har jaggu skjært ut noen rett så troverdige låter med rufsete sikkerhet. For det første evner de å lage ganske storslåtte verk av det som i utgangspunktet virker å være fundert på en svært så slacker-stil. Mye skyldes den deilige, grovbygde gitarlyden som får dominere fint over hele platen. Dessuten har vokalist Duffy Driediger en slik passe troverdig raspestemme, en blanding av desillusjonert på brun pub rundt stengetid og rastløs kid ravende på jakt etter lykken, selv om jeg savner en kvinne ved hans side til å myke opp det hele av og til.

En låt som ”Long ‘Til The Morning” viser Ladyhawk fra sin beste side, som over 7 minutter reiser seg opp fra barkjellerens sneipbelagte gulv til den cruiser gatelangs i Vancouver på måfå; taket nede, armene hengende slapt langs bilsiden, stereoen på full guffe. Dette er hungover-rock av beste vare, selv om Driediger ikke helt når opp til My Morning Jackets Jim James’ i stemmeklangen. Langs samme stripe finner vi ”The Dugout”: Klassisk blåsnipp-rock, slik omfangsrike sigarettrøykende menn med konføderasjonsflagg på capsen og store pick-up’er kan rugge godmodig til rundt grillen, men samtidig med et friskt driv som vil få college-ungdommen til å kaste på håret. En av sommerens aller feteste utelåter, dette. Når de klapper i vei med ”My Old Jacknife” blir det vel i overkant jovialt, selv om dette sikkert en klar live-vinner på fredagskvelden. Og det er, i det store og hele, akkurat her Ladyhawk hører hjemme, og de gjør da heller intet for å skjule det.

Det er befriende mange band for tiden som skuer over mot 70-tallets kraftrock og vestkystens cosmic american music. Selv om Ladyhawk ikke er helt der oppe med Magnolia, The Hold Steady, Brightblack Morning Light, Oakley Hall eller Black Mountain så har de laget et meget godt utgangspunkt for videre utforsking i dette terrenget. Som de råder på “Advice”:

Don’t you worry
Because time will pass quickly, yeah
Soon you’ll be 50 and soon you’ll be dead
So smoke if you want to
And drink up your fill
Your good looks are fading fast
So fuck who you will

Goddamn right, preacher man. Det er slike meldinger man trenger å høre – av og til.

Radiogram: All The Way Home (Endearing, 2002)
Radiogram regnes som Canadas fremste americana-band for tiden. Siden debuten Unbetween (2000) har den Vancouver-baserte septetten, anført av vokalist/låtskriver Ken Beattie, spilt sammen med blant andre The Handsome Family, Giant Sand, Richard Buckner og Red House Painters, og er nå blant de mer respekterte navnene innen genren. All The Way Home er enda en samling solide låter, med mye av styrken i Beatties velskrevne tekster som fremføres med hans noe gnagende, nasale stemme.

Instrumentbruken er mangfoldig, og gir bandet et løft. Multi-instrumentalisten Ida Nilsen (også kjent fra The Beans), Jonathan Anderson (Jonathan Inc.) og Shelley Campbell (fra Auburn) er blant bidragsyterne som fyller inn med behagelige toner av trekkspill, banjo, dobro, lap steel og diverse blåseinstrumenter. Av gjestene finner vi Bob Egan (Wilco, Freakwater) og vokalist Carolyn Mark (som har jobbet med blant annet Neko Case). Alt dette gjør Radiogram til et meget sjarmerende, men ganske alvorlig stemt kvalitetsorkester av melankolsk pop og ambient folk og c&w, som garantert vil nytes av alle med et forhold til noe mellom Lambchop, Okkervil River, Gram Parsons og Yo La Tengo.

Flom i Fraser Valley, 1977 (Vancouver Sun)

Flom i Fraser Valley, 1977 (Vancouver Sun)

Dette er en plate som tar i seg mange elementer fra det vi gjerne omtaler som americana. Åpningen ”Self Helpless” og den avsluttende ”Not Here” er majestetisk dronefolk i langsom og mektig præriestil, som rammer inn en ganske så variert skive. Vennligere og mer poprelaterte melodier slipper til med ”Gone To Stay”, ”(Waiting For) Merry Go Round” og ”Summer Song Summer” som alle minner noe om Yo La Tengos slentrende pop-øyeblikk. Mer classic country er det på ”Love Vigilantes” og ”Whiskey In My Bed”, hvor det vel er Carolyn Beek som kommer inn som sidevokalist, og skaper en tydelig tråd til Chris & Carla, og ikke minst Gram & Emmylou.

Tekstmessig holder Beattie høyt nivå hele veien, og tar for seg både one-hit wonders (”Summer Song Summer”) og fyllestandards (’the Whiskey in my bed is a pillow for my head’). Nevneverdig er også ”Can America”, der det tas et hardt oppgjør med den hoverende kjempen i sør, og landsmennenes knefall for det voldsomme amerikanske presset på mange områder i det amerikanske samfunnet. Teksten ble til etter at Beattie for lenge siden leste om hvordan Canada tappet vann fra sine friske elver for å selge det i flasker til amerikanerne, den er ikke mindre aktuell etter 11/9, og den smittende kraftpatriotismen som særlig Canada har fått merke. Politisk betonte låter i denne genren er det ikke for mange av!

All The Way Home er summa summarum en av fjorårets mest oversette alt.country utgivelser her hjemme, og det er kanskje ikke så merkelig med tanke på at den kun er tilgjengelig på import. Hindringene bør bare virke som spore til inspirasjon for å skaffe den.

The Weakerthans: Reconstruction Site (Burning Heart, 2003)
Jeg ble oppmerksom på Winnipegs The Weakerthans for et par år tilbake, rundt den tiden Left And Leaving (2000) ble gitt ut her i landet. Det var akkurat for sent til å oppleve bandet på scenen i Oslo, tror de spilte på Mir den gangen, og svært bra var det visst også. Vel, vel, deres nye presang til verden heter Reconstruction Site, og betyr kanskje at de pakker ryggsekken igjen. Selv om deres tredje plate ikke innebærer den helt store utviklingen, så er skiva i enda større grad fri for skarpe kanter, og såpass radiovennlig og catchy bør det ikke overraske noen om bandet står på større scener under sitt neste besøk. John K. Samson & co skriver nemlig fortsatt låter der vennlig, jordnær powerpop og intelligente tekster møtes i skjønn forening. The Weakerthans springer blant annet ut av Propaghandi, og Samson tok med seg de fengende melodiene derfra, lot det mest politiske budskapet ligge igjen og erstattet den sinte punken med en vennligere og mer personlig popvariant. Weakerthans’ form for powerpop, collegerock, indierock, whatever, berikes med både blåsere, nøktern benyttelse av steelgitarens liflige toner og Samsons klare, sterke stemme. Det betyr at de har et riktig så godt utgangspunkt, og The Weakerthans skjøtter jobben sin vel, uten at de akkurat etterlater meg siklende på gulvet, gispende etter mer.

Det er nå engang noe interessant og samtidig litt arrogant over ’poppunkere’ som namedropper franske filosofer, særlig når resultatet blir så latterlig fengende som i ”Our Retired Explorer (Dines With Michel Foucault in Paris, 1961)”. Det er tydeligvis noen beleste bedrevitere dette, som ellers siterer tenkere som den britiske forfatteren Martin Amis, Winnipegs egen dikter Catherine Hunter og Vancouver-poeten Patrick Friesen. Denne interessen for litteratur (Samson driver også som skribent og forlegger) smitter tydeligvis over på tekstene, som alle holder meget høy klasse. De er gjerne som korte noveller, et risp inn i duken som skjuler det moderne samfunnets avkroker. Samson skaper sterke bilder med enkle virkemidler, tar hverdagslige snapshots fra Winnipeg (særlig i ”One Great City!”, med den gjentagende linjen ’I hate Winnipeg’), der vanlige folks strev og indre uro skrives med en forståelig, men samtidig original penn.

So you don’t get to be a saint
Martyrs never last this long
Guess I’ll never be the one to defeat desire in a song
(”Benediction”)

Etterhvert demper de seg et par hakk også musikalsk, og det er på de mer country/akustiske pregede låtene at The Weakerthans virkelig er best. Som nydelige ”Time’s Arrow” og selvsagt når de drar frem en grom pedal steel på den bitende gyngestol-balladen ”A New Name For Everything”. I kategorien ’platens vakreste øyeblikk’ kårer jeg likevel den velsignede duetten med Sarah Harmer som behager oss i den svale country-låten ”Benediction”.

Utfordringen for et slik band som tydeligvis ikke ønsker å støte noen fra seg blir å ikke falle mellom alle stolene i rommet, men Reconstruction Site har blitt en god venn fra The Weakerthans. En venn du ikke angrer på å besøke, men som du heller ikke går rundt og savner sånn til daglig.

Besnard Lakes: The Besnard Lakes Are The Dark Horse (Jagjaguwar, 2007)
Andreplaten fra denne Montreal-gjengen avdekker et band med udiskutable kvaliteter. Frontet av ekteparet Jace Lasek og Olga Goreas er The Besnard Lakes en musikalsk kjempe som ikke skiller mellom Brian Wilson og Roy Orbison, FM-rockens storslåtte lydbilde og et mer spaca shoegaze-uttrykk.

I et intervju til Montreal Gazette i 2006 bekrefter Lasek sin opplagte innflytelse fra både Orbison og Wilson, men også sin kjærlighet til David Lynch og verdens beste tv-serie Twin Peaks:

’The cool thing about Twin Peaks is that sometimes it was really sugary, other times it was the creepiest thing you had ever seen, often back to back… I think I’m trying to re-create that feeling’

Med dette som utgangspunkt har Lasek, hans band og en saftig gjesteliste av folk skapt en vellykket og ambisiøs plate bestående av 8 episke låter. The Besnard Lakes Are The Dark Horse bader i mektige arrangementer, storslått crooning og en fascinerende veksling mellom nattlig twang-mystikk, mer introvert gitarøs og orkestrert, kosmisk psykedelia.

The Besnard Lakes mister paradoksalt noe av styrken sin når de kjører strobelysene på fullt (”Devastation”), men er desto mer innbydende i Julee Cruise-inspirerte øyeblikk som ”Because Tonight”. Mitt største ankepunkt ligger i selve oppbyggingen av låtene, som helst skal utmeisles med stor kraft drevet frem av badende gitarer. Det hadde vært å foretrekke om de av og til bare hadde lukket øynene og gynget sakte avsted fra veikroa i Twin Peaks og inn blant uglene i nattens fylde. Nærmest kommer de på aldeles nydelige ”And You Lied To Me” og nevnte ”Because Tonight”. Men idet man aksepterer det premisset åpnes i stedet nye dører inn i forståelse av dette bandet, som kan være minst like tilfredsstillende.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på groove.no, 2002-2007