The Ex

Getatchew Mekuria & The Ex: Moa Anbessa

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


Getatchew Mekuria & The Ex: Moa Anbessa
(Terp, 2006)

What happens when free-minded Dutch anarcho-punks meet a 70-year-old Ethiopian jazz saxophonist? Well, in this case, pure magic; or as Terrie Ex calls it: “A tribute to the free spirit.”

The story goes that the members of The Ex were longtime fans of the Ethiopiques re-release of the 1972 album ‘The Negus of Ethiopian Sax,’ where the big sound and memorable vibrato of Getatchew Mekuria (1935-2016) caught their immediate attention. When the fabulous and open-minded punk veterans were about to celebrate their 25th anniversary in 2004, they had the wild idea of inviting Mekuria to the party. So, they went down to Addis Ababa, tracked him down and explained their story. Mekuria didn’t think twice. He joined the band for his first travels outside of Ethiopia, and he was on fire! The event was a massive success, and the combo agreed to record together.

Recorded partly in the studio and partly live, a number of traditional, mainly Ethiopian, songs were rearranged by The Ex and guests, including a horn section featuring Xavier Charles (Silent Block) and Brodie West (Deep Dark United), and Mekuria flexed his sax like there was no tomorrow. Titled Moa Anbessa, the result is completely dazzling: a fiery and joyous mix of funky Ethio-jazz and sharp, authoritative post-punk vibrating with soulful energy and warmth. So much more than your average “world fusion,” this is musical exchange at its very best. ‘Moa Anbessa’ is strongly recommended for all “free spirits” out there.

Put it on, don’t resist the urge to groove, dance or sing along.

Konono N°1: Congotronics (Crammed Discs, 2005)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I 1974 braket Muhammad Ali og George Foreman sammen på en gigantisk idrettsstadion i Kinsasha i Kongo (da Zaire) med 60 000 på tribunene, iscenesatt av den beryktede diktatoren Mobutu Sese Seko og nesten like tvilsomme Don King. ’The rumble in the jungle’ er ikke bare en av tidenes største sportsbegivenheter, glitrende berettet av Norman Mailer i hans bok The Fight og i dokumentarfilmen When We Were Kings, men også et sentralt øyeblikk for svart selvbevissthet – ikke minst i USA.

’Kampen i Kinshasa var én av mange hendelser som fyrte opp under en renessanse av stolthet blant svarte amerikanere over deres afrikanske opphav’, skriver Mike Marousee i boken om Muhammed Ali og frigjøringskampene på sekstitallet. I Zaire/Kongo sørget Sese Seko for å utarme landet i ytterligere 20 år, og det som ble regnet som et fremskritt for Afrika på 70-tallet fikk ingen direkte positive følger for folket.

Den absurde rammen, intensiteten, varmen, Hunter S. Thompson og James Brown som svermet rundt, diktatorets vannvidd og folkets brøl: Ali! Bomayé!! Løvens seier i løvens hule. Det var i korthet en historie for historiebøkene. En plate som nærmest kan betraktes som denne kampens musikalske ekvivalent er Konono No.1 og deres Congotronics. En annen frigjøringskamp – med samme intensitet og samme intelligens som førte Ali tilbake til tronen for over 30 år siden.

Konono No. 1 ble dannet av Mawangu Mingiedi på midten av 70-tallet i Kinshasa, bare kort tid etter at neseblodet til Foreman hadde tørket opp. Mingiedi trakterer likembe eller sanza; en form for thumb piano, relatert til kalimba, mbira eller marimba. Det kalles likembe i Sentral- og Øst-Afrika, og består av noen metallpinner festet på en trekasse. Mingiedis band består av ytterligere to på likembe, i tillegg til en rytmeseksjon som bruker alt fra ordinær tam-tam til gamle bildeler og rustne kjøkkengryter. Alt er oppmikka på et heller tvilsomt vis – visstnok for å overdøve gatelarmen når gatebandet spilte utendørs. Det bør være unødvendig å si at Konono No.1 er litt av et syn der de trakterer sitt rakkelverk av skrapjern, koppertråder og bilbatterier, men de er også en fryd for øret i hvordan de får det primitive lydsystemet til å låte så gjennomført dynamisk og på mange måter helstøpt. Det henger løst, men det henger sammen. Et eviggående maskineri som både er lyden av George Foreman som braser i dørken og Alis lettbente dansefot og ertelystne stikk. Dette er ’the rumble in the jungle’.

Bandet baserer seg på en lokal rytmisk trancemusikk som kalles bazombo, men de måtte ’incorporate the originally-unwanted distorsions of their sound system’. Med sitt drivende hypnotiske og minimalistiske groove, intenst tette lydbilde, dansbare rytmer, tribale vokalrop og ville fløyteblås, ja, et mildt sagt særegent sound, kan det være mer naturlig for oss å knytte Konono opp mot lydeksperimentalister, punkere og avantgarde kunstnere enn de nok selv har gjort det. De har holdt på med det samme i 25 år – og med de samme instrumentene, og ble mer eller mindre tilfeldig oppdaget av den franske produsenten Vincent Kenis som her har lykkes å fange lyden av dette helt unike bandet. For dette er ikke musikk tilgjort for å være noe annet, etterligne eller gjenskape noe, men lyden av noe ubesudlet og autentisk. La likevel ikke det bli inngangsporten inn til Congotronics, men heller det faktum at Konono rett og slett lager noe av den mest energiske, funky, punka og utfrika dansemusikken du kan tenke deg.

For interesserte: Det smått geniale nederlandske bandet The Ex har turnert og spilt inn plate med med Konono, og for øvrig lykkes å fange mye av deres uttrykk i låten “Theme From Konono”. Sjekk ut den også!

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 13.07.08)

The Ex & Getachew Mekuria: Moa Anbessa (Terp, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“It’s a tribute to the free spirit” uttaler Terrie Ex om musikken på denne platen. Alle som kan ønske om å ha noe slik; det er bare å snu ørene denne veien. Moa Anbessa er på alle vis en plate der “free spirits” får fritt spillerom.

I løpet av et par uker i 2007 leverte kretsen rundt The Ex noen minneverdige konserter rundt om i hovedstaden. Først og fremst med en maktdemonstrasjon av en konsert på Fabrikken. Noen dager senere stod gitarist Terrie Ex på scenen sammen med Paal Nilssen-Love og Massimo Pupillo i OffOnOff (på Mono) og til slutt spilte Pupillo med sin egen trio, italienske Zu (som ikke er direkte knyttet til The Ex, men de bør likevel nevnes).

Dette er tre ganske forskjellige band, men de tjener som eksempel på nederlendernes utvikling i løpet av deres snart 30 år sammen. Fra å være et politisk anarko-punkband har de gradvis blitt oppslukt av ulike stilarter og retninger, der både Øst-Europa og Afrika har en naturlig plass, og der “frihet” vel er det begrepet som favner over det meste av det de holder på med.

The Ex er et band i kontinuerlig utvikling, og et ferskt eksempel på det er Moa Anbessa, som ble utgitt til liten blest i 2006. Dette er et samarbeid med saksofonisten Getachew Mekuria fra Etiopia, som startet å blåse helt tilbake på 40-tallet. Den aldrende mannen var langt fra sin karrieretopp da en gjeng uflidde hollendere banket på døra hans for en tid tilbake.

Bakgrunnen er som følger: The Ex hadde i lengre tid vært fans av platen The Negus Of Ethiopian Sax, nummer 14 i serien Ethiopiques, opprinnelig utgitt i 1972. Det var særlig den store sax-lyden til Getachew Mekuria som fanget deres oppmerksomhet. Da de skulle feire sine 25 år i 2004 begynte de drodle med tanken om å hente opp mannen fra Etiopia, for at han skulle spille med ICP (Instant Composers Pool) under den store Ex-festen på klubben Paradiso. Som tenkt, så gjort. De dro ned til Addis Abeba, børstet støvet av en fortumlet Mekuria, nå i 70-årene, som takket ja til sin første reise noensinne utenfor hjemlandet.

For å gjøre en lang historie – og bedre fortalt i det svært så rike omslaget – kort, reisen var en suksess for alle parter. Ikke minst for Mekuria selv, som kledd i tradisjonell løvedrakt blåste de fleste rundt seg til himmels. En avtale om å lage en plate sammen ble utpenslet på et hotellrom i Addis Abeba, der Mekuria valgte et knippe tradisjonelle etiopiske sanger som The Ex i sin tur omarrangerte. I tillegg ble en solid blåseseksjon invitert med på ballet, blant andre Xavier Charles (Silent Block) og Brodie West fra Deep Dark United. Noe av materialet er spilt inn i studio i Nederland, en del spor er tatt opp live.

Resultatet er uansett helt blendende. Langt unna “fyord” som ’fusion’ og ’world music’, dette er musikalsk vekselbruk på sitt aller beste, basert på gjensidig forståelse og åpenhet. Mekurias følsomme, melodiøse og tidvis helt frie saksofonlinjer får godt med boltringsrom, mens The Ex’ suggererende og kontante stil holder det hele i stramme tøyler. Sammen med den øvrige blåserrekka har de mange involverte laget en plate som bygger brede musikalske broer og etterlater dype spor i sin vei. Rytmer fra Sudan, gamle krigssanger, tradisjonelle afrikanske sanger og moderne (i betydning 70-tallet) dansemusikk – alt smelter her sammen i et levende, pulserende hele.

Det er låter her som er blant de mest dansbare og rytmisk lekne jeg har hørt på lenge, eksempelvis ”Musicawi Silt” som det bare er plent umulig å stå rolig til. Det samme går for fabelaktige ”Tezalegn Yetenu”, hvor musikerne i løpet av seks minutter koker ned hele prosjektets essens: Uforfalsket, funky afrikansk jazz, hvasse postpunk-gitarer, autoritær vokal og – ikke minst – et stort, varmt smil hos alle de involverte, som umerkelig strømmer fra musikken og inn i hjertet hos den som lytter. I korttekst: Moa Anbessa anbefales på det sterkeste for alle “free spirits” der ute.

Bjørn Hammershaug
Først publisert: 11.04.07