1970-tallet: 100 Favorittalbum

Bortsett fra en liten fraksjon av siste halvdel har jeg med noen ytterst få unntak liten musikalsk bevissthet fra 1970-tallet. Dette er altså i det store hele musikk som har kommet meg til gode i senere år, i en jevn strøm av godlyd som tilsynelatende aldri tar slutt. 1970-tallet er ikke bare tiåret for noe av historiens aller beste musikk, men også en periode som skjuler et utall av epoker og musikalske revolusjoner. Fra sen-hippie vibbene i begynnelsen av perioden til den kjølige postpunken som ledet oss inn i 80-årene er det nesten ufattelig at bare 10 år har passert. Dette er et forsøk på å rangere de 100 feteste platene, og for å skjerpe lista noe er utvalget begrenset til to titler pr. artist.

Klikk deg inn hit for listen over 70-tallets beste enkeltlåter


Neil Young: On the Beach
(Reprise, 1974)

Nick Drake:
Bryter Layter
(Island, 1970)

Miles Davis:
Bitches Brew
(Columbia, 1970)

Television:
Marquee Moon
(1977)

Can:
Tago Mago
(Elektra, 1971)

Big Star:
Third/Sister Lovers
(PVC, 1978)

The Stooges:
Fun House
(Elektra, 1970)

Pink Floyd:
Animals
(Harvest, 1977)

Soft Machine:
Third
(CBS, 1970)

The Clash:
London Calling
(CBS, 1979)

…and the best of the rest….

Blondie: Parallel Lines (1978)
The Modern Lovers: s/t (1977)
Suicide: s/t (1977)
Neil Young: Rust Never Sleeps (1979)
Leonard Cohen: Songs of Love and Hate (1971)
Black Sabbath: Masters of Reality (1971)
Alice Coltrane: Ptah, the El Daoud (1970)
Can: Future Days (1973)
Brian Eno: Another Green World (1975)
Sex Pistols: Never Mind the Bollocks (1977)


Nick Drake: Pink Moon (1972)
Gram Parsons: GP (1973)
Neu: s/t (1972)
Bob Dylan: Blood on the Tracks (1975)
Creedence Clearwater Revival: Cosmo’s Factory (1970)
The Congos: Heart of the Congos (1977)
Pink Floyd: Meddle (1971)
Miles Davis: On the Corner (1972)
Joy Division: Unknown Pleasures (1979)
Patti Smith: Horses (1975)

Crosby, Stills, Nash and Young: Déjà Vu (1970)
Warren Zevon: s/t (1976)
Alice Coltrane: Journey in Satchidananda (1971)
Deep Purple: Made in Japan (1972)
Shuggie Otis: Inspiration Information (1974)
The Jam: In the City (1977)
Elton John: Honky Chateau (1972)
Tangerine Dream: Phaedra (1974)
Pere Ubu: The Modern Dance (1978)
Townes van Zandt: Live at the Old Quarter (1977)

Tom Waits: Blue Valentine (1978)
Ramones: s/t (1976)
Gram Parsons: Grievous Angel 1974)
Jackson Browne: Late for the Sky (1974)
The Clash: Give ‘Em Enough Rope (1978)
Nilsson: Nilsson Schmilsson (1971)
The Stranglers: Black and White (1978)
Kraftwerk: Autobahn (1974)
Pharoah Sanders: Thembi (1971)
Stevie Wonder: Innervisions (1973)

Al Green: Call Me (1973)
Buzzcocks: Singles Going Steady (1979)
Judee Sill: s/t (1971)
Iggy Pop: Lust For Life (1977)
David Bowie: Low (1977)
Hawkwind: Space Ritual (1973)
Joni Mitchell: The Hissing of Summer Lawns (1975)
Popul Vuh: In Den Gärten Pharaos (1971)
Lee Clayton: Naked Child (1979)
Robert Wyatt: Rock Bottom (1974)

Marvin Gaye: What’s Going On (1971)
Jackson Browne: s/t (1972)
Vashti Bunyan: Just Another Diamond Day (1970)
George Harrison: All Things Must Pass (1970)
Faust: IV (1973)
David Crosby: If I Could Only Remember My Name (1971)
Caetano Veloso: s/t (1971)
Funkadelic: Maggot Brain (1971)
Sly & the Family Stone: There’s a Riot Going On (1971)
Bert Jansch: L.A. Turnaorund (1974)

Bruce Springsteen: Born to Run (1975)
Wire: Pink Flag (1977)
Electric Light Orchestra: A New World Record (1976)
Uriah Heep: Salisbury (1971)
Ramones: s/t (1976)
Talking Heads: Fear of Music (1979)
The Specials: s/t (1979)
Elvis Costello: My Aim is True (1978)
Bob Dylan: Desire (1976)
Joe Ely: Honky Tonk Masquerade (1978)

David Bowie: Station to Station (1976)
Bill Fay: Time of the Last Persecution (1971)
Gil Scott-Heron: Small Talk at 125th and Lenox (1970)
Frank Sinatra: Watertown (1970)
Sun Ra: Space is the Place (1973)
Van Morrison: Moondance (1970)
The Beatles: Let it Be (1970)
Gang of Four: Entertainment! (1979)
This Heat: s/t (1978)
Richard Hell & The Voidoids: Blank Generation (1977)

Residents: The Third Reich ’n Roll (1976)
The Last Poets: s/t (1970)
Steve Reich: Music for 18 Musicians (1978)
Harmonia: Deluxe (1975)
Rolling Stones: Sticky Fingers (1971)
Swell Maps: A Trip to Marineville (1979)
John Cale: Paris 1919 (1973)
Faust: Faust IV (1973)
Herbie Hancock: Sextant (1973)
Devo: Q. Are We Not Men? A: We Are Devo! (1978)

Bjørn Hammershaug

1960-tallet: 100 Favorittalbum

En høyst dynamisk liste over mine 100 favorittskiver fra 1960-tallet – og en høyst personlig rangering, skjønt da den var ferdig ble den til forveksling identisk med den etablerte 60-tallskanoen, med mange av de største tungvekterne trygt på plass. Det ble derfor ikke en så original liste som jeg hadde trodd og håpet, men den er til gjengjeld veldig sterk, og understerker periodens posisjon som da alt kunne skje – og der alt skjedde, ikke minst innen musikken. Det er tre små år mellom “Please Please Me” og “Tomorrow Never Knows”. 1960-tallet var tiåret da musikken tok steget fra singleformat og låtfokus til albumformat og konseptkunst. Det er tiåret da tenåringene  ikke bare fikk frihet fra voksengenerasjonen, men grep mulighetene som bød seg og skapte sin egen identitet. I USA dannet Vietnam-krigen lange skygger over samfunnet, og sammen med økt bevisstgjøring, et skarpere politisk klima, urban uro og ikke minst sosialt og kulturelt engasjement, skaptes en motkulturell bevegelse som strømmet fritt gjennom til musikken. 1960-tallet ga oss Newport og Antibes, men også Woodstock og Altamont. Det var ‘A time for greatness’ og det var ‘the summer of love’, og det var den tunge nedturen som fulgte i dens kjølevann.

Det er ikke mangel på gode plater som er den største utfordringen når 100 favorittalbum skal plukkes fra dette grensesprengende tiåret, utfordringen ligger mest i begrensningens noble art. For å hjelpe litt til, så er utvalget avgrenset ned til to plater pr. artist, ellers ville nok f.eks. The Beatles, John Coltrane eller Miles Davis vært tyngre representert. Rekkefølgen er noenlunde korrekt organisert.

For 60-tallets beste låter: People in the Sun: 100 Favorittlåter fra 1960-tallet


The Velvet Underground & Nico: s/t
(Verve, 1967)

John Coltrane: A Love Supreme
(Impulse!, 1965)

The Beatles: Rubber Soul
(Parlophone, 1965)

Nick Drake: Five Leaves Left
(Island, 1969)

Neil Young & Crazy Horse: Everybody Knows This Is Nowhere
(Reprise, 1969)

Miles Davis: In a Silent Way
(Columbia, 1969)

Captain Beefheart and His Magic Band: Safe as Milk
(Buddah, 1967)

The Stooges: s/t
(Elektra, 1969)

Frank Zappa: Hot Rats
(Bizarre, 1969)

The Jimi Hendrix Experience: Electric Ladyland
(Reprise, 1968)

….and the rest of the best….:

The Velvet Underground: White Light/White Heat (1968)
Can: Monster Movie (1969)
The Byrds: Younger Than Yesterday (1967)
Love: Forever Changes (1967)
Dr. John: Gris-Gris (1968)
Creedence Clearwater Revival: Green River (1969)
Bob Dylan: Blonde on Blonde (1966)
Aretha Franklin: I Never Loved a Man the Way I Love You (1967)
The Jimi Hendrix Experience: Are You Experienced (1967)
Thelonious Monk: Straight, No Chaser (1966)

John Coltrane: Live at Birdland (1964)
Captain Beefheart and His Magic Band: Trout Mask Replica (1969)
The Beatles: Revolver (1966)
Bill Evans: Sunday at the Village Vanguard (1961)
Otis Redding: Otis Blue/Otis Redding Sings Soul (1965)
Leonard Cohen: The Songs of Leonard Cohen (1967)
John Fahey: Dance of Death & Other Plantation Favorites (1965)
Ornette Coleman: Free Jazz (1960)
Pink Floyd: The Piper at the Gates of Dawn (1967)
Miles Davis: Miles Smiles (1967)

The Byrds: The Notorious Byrd Brothers (1968)
Crosby, Stills & Nash: s/t (1969)
Van Morrison: Astral Weeks (1968)
Bob Dylan: Bringing It All Back Home (1965)
James Brown: Live at the Apollo (1963)
Caetano Veloso: Tropicalia (1968)
The Band: Music from Big Pink (1968)
Townes Van Zandt: Our Mother the Mountain (1967)
Johnny Cash: At Folsom Prison (1968)
Pharoah Sanders: Karma (1969)


The Soft Machine: s/t (1968)
13th Floor Elevators: The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators (1966)
The Flying Burrito Brothers: The Gilded Palace Of Sin (1969)
The Kinks: The Village Green Preservation Society (1968)
Alice Coltrane: A Monastic Trio (1968)
Townes Van Zandt: For the Sake of the Song (1968)
Van Dyke Parks: Song Cycle (1968)
Os Mutantes: s/t (1968)
Terry Riley: A Rainbow in Curved Air (1969)
Raymond Scott: Soothing Sounds For Baby Volume 1 (1962)

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady (1963)
Fairport Convention: Unhalfbricking (1969)
The Jimi Hendrix Experience: Axis: Bold as Love (1967)
The Seeds: s/t (1966)
Blue Cheer: Vincebus Eruptum (1968)
Tim Buckley: Goodbye and Hello (1967)
The Doors: s/t (1967)
Sonny Sharrock: Black Woman (1969)
Archie Shepp: Mama Too Tight (1967)
The Rolling Stones: Beggars Banquet (1968)

MC5: Kick Out the Jams (1969)
Bob Dylan: Highway 61 Revisited (1965)
The Zombies: Odessey & Oracle (1968)
The Beach Boys: Pet Sounds (1966)
Silver Apples: s/t (1968)
The Sonics: Here Are the Sonics (1965)
John Fahey: The Transfiguration Of Blind Joe Death (1965)
Eric Dolphy: Out to Lunch (1964)
The United States of America: The United States of America (1968)
Yusef Lateef: The Blue Yusef Lateef (1969)

King Crimson: In the Court of the Crimson King (1969)
Led Zeppelin: II (1969)
Dusty Springfield: Dusty in Memphis (1969)
The Zombies: Odessey and Oracle (1968)
Jim Ford: Harlan County (1969)
Shirley Collins & Davy Graham: Folk Roots, New Routes (1964)
Etta James: At Last! (1961)
Tony Joe White: Black & White (1968)
Bill Evans: Waltz For Debby (1962)
Thelonious Monk: With John Coltrane (1961)

Monks: Black Monk Time (1966)
Tim Hardin: 2 (1967)
Isaac Hayes: Hot Buttered Soul (1969)
Buffalo Springfield: Buffalo Springfield Again (1967)
Jan Johansson: Jazz på Svenska (1964)
Nico: Chelsea Girl (1967)
Scott Walker: Scott 2 (1968)
Various Artists: A Christmas Gift to You From Phil Spector (1963)
Roland Kirk: I Talk With the Spirits (1964)
The Shaggs: Philosophy of the World (1969)

Karlheinz Stockhausen: Kontakte (1964)
The Red Crayola: Parable of Arable Land (1967)
Sandy Bull: Inventions for Guitar & Banjo (1965)
Howlin’ Wolf: s/t (1962)
David Axelrod: Songs of Innocence (1968)
Robbie Basho: Venus in Cancer (1969)
Alexander Skip Spence: Oar (1969)
Amon Düül II: Phallus Dei (1969)
AMM: AMMMusic (1966)
Pierre Henry: Messe Pour Le Temps Présent (1967)
The Holy Modal Rounders: The Moray Eels Eat the Holy Modal Rounders (1968)

People in the Sun: 1960-tallet – 100 Favorittlåter

60-tallet var et tiår med enorme omveltninger, sosialt, kulturelt og musikalsk. Denne lista gjenspeiler noe av dette, dog med hovedvekt på siste halvdel av tiåret. Aldri har vel popmusikken sett så gjennomgripende endringer som i de turbulente årene fra 1966 og i noen år framover, der nye studiomuligheter, psykedelisk dop og politiske spenninger ble gjenspeilet i musikk som ikke bare utfordret eksisterende rammer, men sprengte nye grenser med drønn som fremdeles vibrerer fram til vår tid.

Dette er mine favorittlåter fra tiåret, begrenset ned til én låt pr. artist. Bare The Beatles alene kunne jo lett fylt opp en slik Topp 100-liste. De aller fleste tilhører den angloamerikanske tradisjonen, men her både norsk jazz, sør-amerikansk tropicalia, tysk kraut og etiopiske grooves blant opplagte valg som The Velvet Underground, Neil Young og The Byrds. De kommer høyt opp på en liste som toppes av britisk høststemning på sitt aller fineste.

nick_drake_1200

Nick Drake: River Man (1969)
The Beatles: Something (1969)
Nina Simone: Sinnerman (1965)
Neil Young: Down By the River (1969)
Velvet Underground: Sister Ray (1967)
Mulatu Astatke: Yekermo Yew (1969)
Dr. John: I Walk on Guilded Splinters (1968)
John Coltrane : Mr. P.C. (1963)
Fairport Convention: Autopsy (1969)
Captain Beefheart: Electricity (1967)

roy_orbison_1200

Roy Orbison: In Dreams (1963)
Frank Zappa: Willie the Pimp (1969)
Creedence Clearwater Revival: Walk on the Water (1968)
Grant Green: Idle Moments (1963)
The 13th Floor Elevators: Reveberation (1966)
The Byrds: Goin’ Back (1967)
Roberta Flack: The First Time Ever I Saw Your Face (1969)
Isaac Hayes: Walk on By (1969)
Ennio Morricone: Il Buono, Il Cattivo, Il Brutto (1966)
Pink Floyd: Set the Controls For the Heart of the Sun (1968)

flying_burrito_1200

Can: Father Cannot Yell (1969)
Bob Dylan: Masters of War (1963)
Miles Davis: Shhh/Peaceful (1969)
The Flying Burrito Brothers: Hot Burrito #1 (1969)
The First Edition: Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In) (1968)
Buffalo Springfield: Broken Arrow (1967)
Johnny Cash: Folsom Prison Blues (1968)
MC5: Kick Out the Jams (1969)
Son House: John the Revelator (1965)
Tony Joe White: Don’t Steal My Love (1968)

santana_1200

Townes Van Zandt: Tecumseh Valley (1969)
Santana: Soul Sacrifice (1969)
Jan Johansson: Visa Från Utanmyra (1964)
The Band: The Weight (1968)
Skeeter Davis : The End of the World (1963)
Elvis Presley: Suspicious Minds (1969)
Jimi Hendrix: All Along the Watchtower (1968)
Nancy Sinatra & Lee Hazlewood: Some Velvet Morning (1967)
James Carr: The Dark End of the Street (1967)
Love: This House Is Not a Motel (1967)

otis_redding

Sam Cooke: A Change Is Gonna Come (1964)
Simon & Garfunkel: The Sounds of Silence (1964)
Otis Redding: I’ve Been Loving You Too Long (1965)
Leonard Cohen: Suzanne (1968)
Booker T. & Thee M.G’s: Green Onions (1962)
Caetano Veloso: Tropcália (1967)
Dionne Warwick: Walk On By (1964)
The Rolling Stones: Sympathy For the Devil (1968)
James Brown: Think (Live, 1962) (1963)
The Ronettes: Be My Baby (1969)

os_mutantes

Testa-maryam Kidane: Heywete (196?)
The Mamas & the Papas: Twelve Thirty (Young Girls Are Coming to the Canyon) (1967)
Donovan: Hurdy Gurdy Man (1968)
Sun Ra and His Myth-Science Arkestra: Angels and Demons at Play (1967)
Os Mutantes: A Minha Menina (1968)
Jefferson Airplane: Comin’ Back to Me 1967
Van Morrison: The Way Young Lovers Do (1968)
The Sonics: Strychnine (1965)
Buffy Sainte-Marie: God Is Alive Magic Is Afoot (1969)
Julie Driscoll & Brian Auger: Indian Rope Man (1969)

monks_1200

Laura Nyro: New York Tendaberry (1969)
Bobby Fuller Four: I Fought the Law (1966)
The Monks: Black Monk Time (1966)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
Arlo Guthrie: Coming Into Los Angeles (1969)
Bobby Vinton: Blue Velvet (1963)
The Kinks: Waterloo Sunset (1967)
The Electric Prunes: I Had Too Much to Dream (Last Night) (1966)
Glen Campbell: By the Time I Get to Phoenix (1967)
Pete Drake: Forever (1964)

Print

Terje Rypdal: Dead Man’s Tale (1968)
The West Coast Pop Art Experimental Band: Shifting Sands (1967)
Wendy & Bonnie: Let Yourself Go Another Time (1969)
John Fahey: Wine & Roses (1965)
Martha & the Vandellas: Heat Wave (1963)
Yusef Lateef: Juba Juba (1968)
Led Zeppelin: Dazed & Confused (1969)
Erik Andersen Quartet: Cordon Bleu (1969)
The Shangri-Las: Out in the Streets (1965)
The Seeds: Pushin’ Too Hard (1965)

silver_apples

Karin Krog: Mr. Joy (1968)
Henry Flynt & The Insurrections: Uncle Sam Do (1966)
The Supremes: Baby Love (1964)
Sandy Bull: Carmina Burana Fantasy (1963)
Oliver Nelson: Stolen Moments (1961)
Desmond Dekker & The Aces: Israelites (1968)
Count Five: Psychotic Reaction (1965)
The Zombies: Time of the Season (1968)
Blue Cheer: Parchment Farm (1968)
Silver Apples: Oscillations (1968)

joe_meek

Frank Sinatra: It Was a Very Good Year (1965)
The Crystals: Then He Kissed Me (1963)
Terry Callier: Golden Apples of the Sun (1968)
Muddy Waters: I’ve Got My Mojo Working (Live, Newport) (1960)
Blood, Sweat & Tears: I Love You More Than You’ll Ever Know (1968)
The Stooges: 1969 (1969)
John Jacob Niles: Hangman (1961)
Joe Meek: I Hear A New World (1960)
Scott Walker: Winter Night (1969)
The Doors: The End (1967)

Bjørn Hammershaug

Harmonia: Deluxe

harmonia_800A look back at Harmonia: Deluxe (1975), the second album from Krautrock pioneers Harmonia, written in honor of founding member Dieter Moebius, who sadly passed away July 20, 2015, at the age of 71.

* * *

Harmonia was an influential German band formed in 1973, often referred to as a ‘supergroup’ due to its members’ backgrounds: Michael Rother of Neu!, Hans-Joachim Roedelius and Dieter Moebius of Cluster, and eventually the legendary British musician and producer Brian Eno.

Harmonia incorporated many of the archetypical Krautrock characteristics – ambient electronica, motorik 4/4 beats, prog improvisation, minimalist arrangements – which they processed and elevated into something totally unique and brilliant.

Two years after their debut, Musik Von Harmonia (1973), the band followed up with their crowning masterpiece, Deluxe (also styled as De Luxe). Produced by Conny Plank (Kraftwerk, Neu!, Ash Ra Tempel), the album was recorded in the band’s own Forst, Germany studio. Free jazz drummer and Guru Guru frontman Mani Neumeier also joined the sessions.

harmonia_240Deluxe is the sound of open-minded, free-thinking musical masterminds merging into an entity that’s even greater than the sum of its parts. Effortlessly interweaving shimmering keyboards, soft mechanical beats, and a melodic flow, the album sounds as sweet as a summer’s day. Just 40 minutes in length, but endless in depth and beauty, Deluxe is a timeless piece of music meant for eternity.

The album opens with electronic chirping of birds and warm, melodic synth lines, followed by the introduction of vocals, whose lyrics somewhat define the band’s modus operandi: “Immer wieder rauf und runter / Einmal drauf und einmal drunter…” Neumeier’s pulsating, percussive beats dominate the 10-minute epic, “Walky-Talky,” giving it a stable framework that the other three willingly play around, with psychedelic guitar lines and keyboards that build and evolve on themselves.

The more rapid “Monza (Rauf Und Runter)” is the most conventional Krautrock track here, with its linear, jogging rhythm, while “Notre Dame” waves back and forth between different themes – not aimlessly, but dreamily, like clouds that are formed, broken up and reshaped anew. Deluxe is a living, pulsating and joyful magic carpet ride, which eventually returns us back to earth with nature’s own ambient sound, concludinf “Kekse” and thus the entire album. Having traveled around the sun, in what may seemed like an eternal dream, we can see the world with new eyes.

Harmonia is often regarded as a side project, and therefore less important than bands from the same time and scene, but their influence extends far beyond that. Their position in the wave of early-’70s rock/electronica is concurrent with bands like Kraftwerk, Can and Neu! – all artists who sought other approaches to music than the Anglo-American blues-based style.

Without these bands, it is difficult to imagine David Bowie’s development in the 1970s, the rise of post-punk, new wave, new age or current day electronica, and the fundament of bands like Stereolab, Tortoise, LCD Soundsystem and countless others. In this musical chapter, Deluxe should hold a cornerstone position.

Last, but not least, it is a record that still holds up with beauty with grace, without losing any of its former glory.

The band’s entire catalog is highly recommended. Their debut is somewhat more ambient in style, an album that supposedly made Brian Eno describe Harmonia as ‘the world’s most important rock band.’ Unsurprisingly, he later joined the band himself, and together they made Tracks And Traces in 1976, a record that did not see the light of day for another 20 years.

Opprinnelig publisert på read.tidal.com 21. juli, 2015.

Bjørn Hammershaug

Circle: Sirkulære Finner

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Finland gjemmer utvilsomt Nordens mest interessante musikkscene innen friere former for folk, spacerock og psykedelia – stilarter som langt på vei er marginalisert her til lands. I stedet for å klage på det, kan man jo se til nabolandet og grave noen godbiter opp fra mosen. En spennende label er Ektro, og et av flaggskipene der er Circle. De har holdt på siden tidlig på 90-tallet, sentrert rundt Jussi Lehtisalo. Gjennom en lang rekke utgivelser har Circle vist tendenser til å være et noe uberegnelig orkester, som gjerne kan gi seg hen til kosmisk støy, mektige droner og psykedelisk galskap av mangefarget art.

Forest (Ektro, 2004)
Rundt og rundt og rundt
Forest er en fin, om enn ganske rolig og folkbasert inngang til dette bandet, deres 17. fullengder på få år er også en av deres mest kontrollerte og stillferdige. Bestående kun av fire lengre spor gir de seg her rom for å bygge opp minimalistisk blues, akustiske mantra og repeterende rytmebruk. Slik kan det jo bli aldeles trolldomsaktig musikk av. Den drøyt 12 minutter lange seansen ”Havuporti” holder en stødig rytme gjennom hele, basert på gjentagende gitarriff og indianske slagverk. Circle lykkes ikke bare å skape en naturlig flyt, men oppnår nærmest en hypnotisk effekt på dette sporet. Noe av det samme gjentas på ”Luikertelevat Lahoavat”, som ligger nærmere en nedstrippet form for gitarblues som får meg til å tenke på afrikanske Tinariwen som en nærliggende referanse. En litt for dominerende synth får lov til å overta store deler av lydbildet etter hvert, og fjerner dessverre noe av magien fra åpningskuttet. Vokalist Janne Westerlund synger denne gangen på engelsk, og det med en kraftig aksent, særlig framtredende på ”Ydinaukio”. Hans mer eller mindre forståelige rabling sender tankene til et arktisk Can anno Damo Suzuki. Platens lengste kutt er 18 minutter lange ”Jäljet”, og dette er også det beste sporet. Den innledes av dyp rumling, iskald vind og plutselig skumle lyder fra et kassettbånd. Ut fra intet kommer plutselig bandet fram, først i langsom hastighet, før de gradvis kjøres opp i full speed. Dette er Circle på sitt beste, plassert et sted rundt Can, Neu! og Acid Mothers Temple. Hastig joggende grooves, blues-riff, spaca vokal og fete orgelpålegg tar oss med inn i den lange dansen, og tro meg, de 18 minuttene går fort! Selv om Circle kan bite langt kraftigere fra seg enn de gjør på Forest, så anbefales denne sirkulære soppfesten fra de finske skoger som et fullgodt alternativ til sisu og sauna.

Tulikoira (Ektro, 2005)
New wave of finnish heavy metal
NWOFHM står det med fete røde bokstaver inne i coveret på Tulikoira. Circle goes metal? Joda, finnene går denne gang the new wave of british heavy metal nærmere etter sømmene – men de gjør det på sin måte. Def Leppard, Saxon, Overkill, Venom og Judas Priest spøker i kulissene, fra et band som gir ut plater i et hysterisk tempo og som gjerne leker med ulike genre og tilnærminger til forskjellige stilarter. Et rød tråd i bandets karriere er eksperimentell spacerock/kraut/drone, som også utgjør et visst fundament på denne platen. Det er et faktum som gjør at undertegnede kan skrive noen ord uten å føle seg helt på bortebane. Men den kunne nok like gjerne vært studert av en metall-ekspert.

Med unntak av 3:50 lange ”Tuulintu” så er de tre sporene ganske lange, med 25 minutter lange ”Puutiikeri” som den mest ekstreme. Her rir de inn med rustning og sverd, og med den finske vokalen langt fram i lydbildet skapes en illusjon av norrøn sagafortelling og overdramatiserte plateomslag fra 80-tallet med voldsomme slagscener. Men etter en 4-5 minutter sklir Circle ut til venstre med et lengre spaca progparti som groover godt. Dette mellompartiet blir likevel i lengste laget da de etter hvert farer langt, langt inn i stjernetåken. Men de henter seg tilbake og nører oppunder et drivende parti som krysser Allman Brothers med Neu! på en låt som blir stående igjen som platens absolutt sterkeste. Denne sjangerblandingen er egentlig det mest bemerkelsesverdige ved Tulikoira. De utnytter metallens utgangspunkt og setter det inn i en ny kontekst basert på varierte virkemidler som prog og kraut. ”Berserk” er også ganske vellykket, drapert med atmosfæriske symfoniske progpartier og en tungladet mørkemannsstemning. ”Rautakäärme” veksler mellom gotisk messing, droner og thrasha gitarriff på full speed, mens ”Tuilintu” er platens mest klassiske NWOBHM med falsett-vræl og huggende gitarer komplett med solo og det hele.

Det tok en stund å komme seg gjennom denne, men når det første sjokket har lagt seg så avdekker Circle at det er mulig å bruke en i utgangspunktet håpløst satt genre og skape spennende musikk. Som dokument over bandets mangslungne karriere står Tulikoira fram som en brobygger, en fredsmegler mellom musikalske leire, og jeg tror ikke på noen måte dette er et ’tulleprosjekt’. Circle har også tidligere vist fascinasjon for metall/hardrock, de tar bare skrittet fullt og helt ut. Men Tulikoira er nok en plate som har et relativt lite nedslagsfelt. Jeg kan aldri tenke meg at de rendyrkede metall-hodene vil akseptere deres variant fullt og helt, og for de som foretrekker Circles mer rendyrkede eksperimentelle musikalske sider, så blir nok dette i overkant dramatisk. Men for all del, sirkulær metall fra psykedeliske skogsfolk ikledd lærjakke og vikinghjelm er ikke noe du får kloa i hver dag. Også er det fetere enn Nightwish, da!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no.

Cul de Sac: Østern & Western

Boston-bandet Cul de Sac ble stiftet i 1990 av gitarist Glenn Jones og Robin Amos (elektronikk, synth). De hadde som formål å integrere flere parallelle sjangre i én; surf, krautrock, psykedelia, electronica og amerikansk folk med vekt på fingerplukkende gitartradisjoner. Siden 1991 har Cul de Sac sluppet ni album, deriblant et samarbeid med John Fahey fra 1997 og et soundtrack til Roger Cormans film The Strangler’s Wife (2001). Abhayamudra (2004) er et dobbeltalbum som dokumenterer bandet fra verdensturnéen i 2002/2003 med ex-Can vokalist Damo Suzuki. Cul de Sac & Damo Suzuki gjorde en opptreden på Oslo-klubben Mono i mars 2003, som en del av denne turnéen.

Ecim (Strange Attractors Audio House, 1991, 2006)
Cul de Sacs debutplate ECIM ble i 2006 strøkent reutgitt av Strange Attractors Audio House, 15 år etter at den opprinnelig kom ut. Det er ingen parentes i deres rike katalog, og anbefales både for venner av bandet og for potensielle nykommere inn i deres åpne verdensbilde.

Allerede med de to første sporene setter bandet en signatur de mer eller mindre har fulgt siden: ”Death Kit Train” er den offensive krautrockeren beslektet til Neu!, Faust og Can, ”The Moon Scolds The Morning Star” trekker inn John Faheys gitarstil, Midt-Østen og surfrock i en og samme setting.

Slik er Cul de Sac, en åpensinnet gjeng som tar innover seg impulser fra mange retninger og foredler det til noe som er deres eget. Det er litt morsomt å lese kommentarene i det fyldige innleggsheftet. Glenn Jones skriver:

Chris Fujiwara once remarked that if ever ECIM were to be reissued, it would be better served by removing tracks from it, rather than adding any.

Selv mener Jones at ”Stranger At Coney Island” (dedikert til Beefheart) og ”The Invisible Worm” er ’duds’ som ikke har holdt seg godt i tiden som har gått. Pretensiøse restvarer sier han om disse i dag. Selv kunne jeg klart å gå videre i livet uten avantguru Dredd Fooles rasende vokalarbeid à la Wild Man Fischer på ”Homunculus” – han kommer bedre ut av det på den litt unødvendige coverlåten av Tim Buckleys ”Song To The Siren” – og det er et knippe andre mer eller mindre snublende forsøk på ECIM, som snarere peker mot senere høyder i karrieren.

Når det er sagt; dette er ikke lyden av et fomlende garasjeband, usikre på sitt eget ståsted. Alle hadde erfaring fra ulikt hold tidligere, som Cul de Sac fant de en ny kilde til energi, og den stråler uforminsket 15 år senere. “Fifteen years later, and sounding better than we ever imagined possible,” skriver Jones, og har helt rett.

De fire låtene de fremdeles spiller fra denne tiden stikker seg særlig ut. Ved siden av nevnte ”Death Kit Train”, dreier det seg om hypnotiske ”Lauren’s Blues”, ”Nico’s Dream” og den strøkne Fahey-coveren ”Portland Cement Factory”. Disse står ikke tilbake for det Cul de Sac har bedrevet de siste 15 årene – beklageligvis fremdeles like ukjente her i landet.

Daværende bassist Fujiwara fikk heller ikke viljen sin med låtvalget. Det er gjort rom for tre ekstra spor her (en er bare 40 sekunder kort) fra året etter ECIM. Både ”Cul de Sade” og ”The Bee Who Would Not Work” viser et band som la ut på den rette vei: Den uten noe klart definert mål.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall (Thirsty Ear, 1999)
Omslaget viser en blomstrende Cereus greggii, kaktusblomsten som omtales av fagfolk som en av de rareste vekstene i ørkenen; “…rarely seen in the wild because of its inconspicuousness. But for one midsummer’s night each year, its exqusitely scented flower opens as night falls, then closes forever with the first rays of the morning sun.” Et fenomen som passer så inderlig godt som bilde på hele denne platen.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall var en kunstnerisk suksess for Cul de Sac, men på ingen måte en kommersiell slager. I en tid da post-rocken ble et allment kjent begrep ble Cul de Sac gjenværende i obskuritetens skyggedal. Noen sa en gang at Cul de Sac har mer kraft enn Tortoise og mindre støy enn Mogwai, og det kan jo være en sammenligning god som noen. De er også mye mer, noe de til fulle viste her.

På sin femte plate lykkes de langt på vei i å forene mange av sine ideer, som på forgjengerne hadde kommet frem enten i råere, mer upolert form (ECIM, 1991), ubehandlede I Don’t Wanna Go To Bed, 1995 eller i mer rendyrket utgave (samarbeidet med John Fahey på The Transfiguration Of Glenn Jones, 1997). På Crashes To Light… er noe av denne gamle råskapen borte og trådene tilbake til Fahey/Robbie Basho mer diffuse. Bandet framstår som mer raffinerte, varierte og villige til både kompromisser og eksperimenter i studio (innspillingsprosessen varte i cirka 8 måneder). Nytilsatt bassist Michael Bloom kan få noe av æren for at bandet vendte seg mot mer komplekst terreng og en improvisatorisk lekenhet, samtidig som de leverer en melodiøs struktur på låtene. I det hele tatt er det en mild, lett stemning platen gjennom.

Veiskiltet de står og spiller under viser at det er like langt fra Tucson som til Tyrkia, fra Appalachene til Athen, et globalt møtested av sløy surf, utartede progtendenser, Morricone-tonesatte filmkulisser, østern & western, arabisk kraut og psykedelisk spacerock. Tilsynelatende løsrevne merkelapper, men selv om Cul de Sac søker mot space finner de alltid veien tilbake til jorden. Crashes To Light… er en sammenhengende flytende reise anført i første rekke av Glenn Jones skinnende gitarspill og Robin Amos’ boblende og foruroligende synthtepper.

10 låter lang, 8 av dem med en spilletid fra 6 til 12 minutter, er dette en ganske omfattende plate – og den bør gjerne nytes i sin helhet. Lengst og mest åpen er ”Sands Of Iwo Jima”, som hinter mot Istanbuls smalere gater guidet av Jones’ elektriske bouzouki. ”A Voice Through A Cloud” er basert på og tittelen hentet fra en trist bok av den lite kjente britiske forfatteren Denton Welch. Han skrev en gang at: “Working is stepping into the dark and making each tiny happening into a sign…” Kanskje det er det Cul de Sac prøver på her også, og i den 10 minutter lange prosessen blir Welchs ord til virkelighet:

I heard a voice through a great cloud of agony and sickness. The voice was asking questions. It seemed to be opening and closing like a concertina. The words were loud, as the swelling notes of an organ, then they melted to the tiniest wiry tinkle of water in a glass.

For det er slik denne låten får utvikle seg.

”Etaoin Shrdlu” (tittelen er sammensetningen av de tolv mest brukte bokstavene i gammel manuell typografi) og ”K” utgjør det første og mest utadvendte kvarteret, der det umiddelbare åpningssporet er platens mest progga. ”Hagstrom” stammer fra tidlig på 90-tallet og også den som mest nikker mot bandets krautrock-inspirasjoner (Faust, Can), men har aldri vært spilt inn tidligere. ”Hagstrom” er selvsagt navngitt etter den svenske gitarprodusenten, hvis Glenn Jones selv sitter med et 20-talls stykker i egen samling. Nevnes bør også ”On The Roof Of The World” som er en vakker avslutning, opprinnelig skrevet for en snøstorm-scene for stumfilmen Faust – som Cul de Sac fremdeles turnerer med (i Oslo, 2005). Komplett med en ulende vind i bakgrunnen blomstres denne unike platen ut, for siste gang, i det solen glimrer i horisonten.

Ikke alle partier er like fengslende hele tiden, men sett under ett er Crashes To Light, Minutes To Its Fall en storslått, vakker og oppfinnsom plate du skal lete lenge etter å finne maken til, fremført av et band som fortjener langt mer oppmerksomhet.

Immortality Lessons (Strange Attractors Audio House, 2002)
Dette opptaket er gjort på Brandeis University i Waltham, Massachusetts i mai 1999 for radiostasjonen WBRS’ The Joint-serie. Låtene fremføres av samme kvartett som stod bak Crashes To Light, Minutes To Its Fall: Glenn Jones, Michael Bloom (bass), Robin Amos (synth, samples) og Jon Proudman (trommer). Den viser at Cul de Sac er et genuint liveband når alt klaffer, til tross for noe gusten lyd sammenlignet med studioskivene. Jones skriver i omslaget på Immortality Lessons at forholdene før og under spilling var så dårlige at de var sikre på at resultatet var en tilnærmet katastrofe, og han kunne ikke tro at det var samme han fikk høre en tid senere – beskrevet som om “everything came together”.

De starter noe forsiktig med en forkortet versjon av ”Etaoin Shrdlu” (fra Crashes To Light), her titulert “Etaoin Without Shrdlu”. Den viser en mer nedtonet, forsiktig side av bandet, som de holder på hele platen. De pøser ikke på med lyd, men i et ganske rolig sett fremhever de sine psykedeliske, speisa og ‘østlige’ referanser uten å miste den heftige grooven som også er et av deres bumerker. ”Frozen In Fury On The Roof Of The World”, en kaldere versjon av elegante ”On The Roof Of The World (igjen fra Crashes to Light) viser noe av den samme tendensen. Proudmans korte slagverksekvens ”Enhoft Down” danner en dunkel overgang til drivende ”Immortality Lessons”, som ble fjernet fra The Epiphany Of…, og her faktisk står som platens hardeste og mest kontante spor i klassisk Cul de Sac-driv. Alle har fått med hver sin låt, og på Michael Blooms ”Tartarugas” er det selvsagt bassen som står i sentrum et par minutter, mens på ”Liturgy” av Robin Amos får vi samples fra noe som høres ut som en slags bønnesang fra et land langt borte. Disse tre fungerer aller mest som bindeledd mellom de andre sporene.

”Liturgy” skaper en nydelig overgang til ”Flying Music From Faust”. Glenn Jones hevder at denne versjonen er den beste de noensinne har gjort, og at de har forsøkt å kopiere ’feilene’ i Blooms basspill ved senere anledninger. ”The Dragonfly’s Bright Eye” og ”Blues In E” drar seg begge over ti minutter. Den første er pumpende og overstyrt spacerock, mens det avsluttende eposet i kontrast er en ambient svevende voggevise som tar oss med helt opp til stjernene. Alle sporene på Immortality Lessons preges av måten musikerne har øre for hverandre og deres åpne tilnærming til materialet der alle elementene er like viktige hele tiden.

Death Of The Sun (Strange Attractors Audio House, 2003)
Da Cul de Sac ga ut Death Of The Sun i 2003 var det nesten fire år siden deres forrige studioplate. Bandet har vist et riktig så stort spenn på sine foregående. Kompassnåla peker denne gang mot større eksperimentlyst og mer innadvendte former. Death Of The Sun er resultatet av tre års arbeid og står frem som deres mest gjennomtenkte, ettertenksomme – og kanskje deres aller beste – utgivelse.

Et viktig utviklingstrekk for Glenn Jones og hans kumpaner var forøkelsen med Jonathan LaMaster (fiolin) og Jake Trussel (fra Bostons eksperimentelle Toneburst-kollektiv) på samples og sequencer. Et sentralt aspekt i skapelsen av Death Of The Sun er den utstrakte bruken av eksterne lydopptak. Her er kreolske 78-plater og munnharpespill fra Indonesia, sammen med egne feltopptak fra regnskogen i Peru og under en bru i Nebraska – for å nevne noe. Det åpne blikket ut mot verden gjenspeiles også i trommis Jon Proudmans inspirasjon fra japanske og afrikanske artister, og bidrar ytterligere til å løsrive Cul de Sac fra en bestemt genre eller fra å knytte seg til et definert geografisk område. De er et band av verden, og aldri har de lykkes så godt med å vise det som på Death Of The Sun.

Det er bare seks låter her, men de er lange, den totale spilletiden er totalt tre kvarter lang. Åpningskuttet ”Dust Of Butterflies” er et meget kontemplerende stykke musikk, der bearbeidelsen av ”Creole Love Call” fra 1933, av en tysk gruppe som kalte seg The Comedian Harmonists, skaper flimrende bilder av uskarp kvalitet. ”Dust Of Butterflies” svever langsomt mellom duvende ambient og forsiktige anstrøk av akustisk gitar og fiolin. Det er som å stige inn i en drøm å lytte til disse 10 minuttene, og man har ikke lyst til å våkne opp fra den. Hele tiden med det kreolske kjærlighetskallet i bakgrunnen. Nettopp dette aspektet var bevisst, i følge Robin Amos, da han følte at de fleste av 90-tallets forsøk på å mikse digital sampling inn i en rock-kontekst strandet ikke minst fordi ‘the sequenced material was rarely well-integrated with what the band was doing, sounding like something pasted-on, or added as an afterthought, and/or there was a lack of developed compositonal ideas.’

Cul de Sac valgte en annen innfallsvinkel, der alle fikk bidra med noe som de selv hadde et sterkt forhold til. Disse samplingene ble så manipulert av Trussell, og fremført live med de andre for å sikre en organisk likevekt. Denne balansen synes jeg Cul de Sac har lykkes godt med å ivareta. Selv om grunnlaget ligger i ‘funnet musikk’, er Death To The Sun en meget levende, og i stor grad akustisk plate hvor musikerne på ingen måte forsvinner.

Glenn Jones, den fine gitarist og John Fahey-etterfølger, kommer særlig frem på ”Bellevue Bridge” og ”I Remember Nothing More (For Robbie Basho). Førstnevnte kutt har opptak hentet fra nevnte bro fra Jones’ hjemby i Nebraska. Inspirasjonen var igjen Fahey og hans ”The Singing Bridge Of Memphis, Tennessee”. Et rørende gjensyn med hjemstedet og gnistrende gitarspill til tross, ”Bellevue Bridge” er nok den låten som bringer minst nytt til Cul de Sac i denne sammenheng.

”I Remember Nothing More” har sin kilde i den obskure sørstatssangerinnen Adelaide Van Wey, funnet på et loppemarked i en trippel 78-plateboks under navnet Creole Songs. ”Salangadou” er tidligere spilt av Robbie Basho (samtidig Takoma-gitarist med Fahey). Hennes ett minutt med det som høres ut som en sørgesang, strekkes ut til å danne grunnlaget for hele det vakre sistesporet som domineres av Glenn Jones’ akustiske gitar – og med det starter platen som den slutter, som å stige inn i en drøm man ikke ønsker å våkne opp fra.

Mellom disse vevre stykkene, ligger det også et par mer glupske beist, som ”Turok, Son Of Stone”. Den har ingen samples i seg, etter det jeg kan lese ut av omslaget, dette er i første rekke trommis Jon Proudmans verk. Inspirert av det japanske trommeensemblet Ondeko-za, gamelan fra Bali og ulike afrikanske trommeinnspillinger er dette en dansbar og ekstatisk låt som også innlemmer vokalinnslag fra Juliet Nelson. Proudman tar ingen grep for å bygge låten i nye retninger, den er konstant – og kontant.

Tittelkuttet må ikke forbigås i stillhet, og er platens kanskje flotteste ni minutter. Den enslig åpnende flamenco-gitaren møtes av et rituelt tromme-stomp og sigøyner-fiolin som jager låten frem, mens opptak fra både Gabon og Indonesia fyller opp lydbildet. ”Death Of The Sun” brytes ned av tunge Sabbath-riff før den svever langsomt ut i intet, mens sola dør ut for godt.

Death Of The Sun er Cul de Sacs mest gjennomarbeidede, og jeg tør hevde den mest vellykkede plate så langt – i en karrière som på ingen måte har vært preget av dødpunkter.

The Strangler’s Wife (Strange Attractors Audio House, 2003)
Det er ikke helt uproblematisk å bedømme musikk beregnet til en film jeg ikke har sett: The Strangler’s Wife av Roger Corman. Etter bildene i plateomslaget å dømme ser det ut til å være en spenningsfilm, med en kveler sentralt i handlingen. Det ser både skummelt og dramatisk ut, men det er også alt jeg våger si om filmen.

De fleste av disse hele 18 sporene virker mer som improviserte lydkulisser, med et skissepreg som eksisterer nettopp i skjæringspunktet mellom Can og John Fahey, og mellom tradisjoner og modernisme. Cul de Sac er fremdeles krautrock med åpne strenger og fingerplukking, brutal støy og heftige østlige rytmer med et vidt spenn av instrumenter og stilarter. Men her er også mer elektroniske elementer, mye takket være det ferske medlemmet Jake Trussel. Som på Death Of The Sun er det han som står bak dataskjermen og platespilleren. Ellers lager Robin Amos (synth) sedvanlig rike lydtepper til gitarist Jones og trommis Proudman.

Den massive åpningen ”Apples” og ”Tailing The Stranger” tar oss inn i krautmotoren, men ganske snart føres vi inn i Cul de Sacs mange labyrinter av noen underjordiske ganger. De geleider oss lenger ned i mørket denne gangen, et mørke som for alvor ble tydelig på Death Of The Sun. Uansett om det er merkverdig fremmed avant garde eller psykedelia det står på dørene, om det er dub, klezmer, prog eller ambient, så preges mye av det Cul de Sac driver med av muligheten til å oppbygging over tid. I det vi har satt oss til ro foran et underverk, lystne på å bli sugd inn i det, blir vi dyttet videre. Fordelen med dette er at Cul de Sac nettopp får presentert noe av sitt rike spenn, og The Strangler’s Wife er da en høyst variert opplevelse – selv om det ikke er deres mest fullendte plate.

Abhayamudra (Strange Attractors Audio House, 2004)
Damo Suzuki og Cul de Sac danner på mange måter en naturlig konstellasjon. Suzuki bør kjennes som tidligere vokalist i tyske Can på 70-tallet, og hans bidrag på skiver som Tago Mago (1971) og Ege Bamyasi (1972) er historiske. Vi snakker tross alt om noen av tidens aller største musikkopplevelser. Siden den tid har Suzuki involvert seg i et nettverk av prosjekter som i hvert fall jeg ikke har oversikt over, blant annet sin Never Ending Tour. Den har ført ham over til samarbeid med en rekke ulike artister, bl.a. våre egne Salvatore (i 2002). Det amerikanske avantrock-bandet Cul de Sac har jeg til det kjedsommelige utnevnt som et av USAs mer oppegående band av i dag. Med sin åpne miks av kraut, prog, psykedelia og folk har de et knippe strålende skiver bak seg.

Disse to kom altså i kontakt, og la ut på to omfattende turneer: USA/Canada (2002) og USA/Europa (2003). Veien gikk også til Norge, der de spilte i Oslo (Mono) og Trondheim (Posepilten). Mono-konserten huskes som en rytmisk og impulsiv orgie som svært få hadde vett til å ta delta på. Synd & skam, men nå er altså muligheten her til å oppleve høydepunkter fra turneen med den doble CDen Abhayamudra.

Opptakene er navngitt etter byene de ble fremført (ingen er hentet fra Norge) og nummerert etter rekkefølgen, så her er for eksempel ”Zagreb 3”, ”Cambridge 1” og ”Baltimore 5”. Dette understreker den improvisatoriske tilnærmingen både Suzuki og Cul De Sac har til det å skape musikk. Erindrer at Salvatore ikke øvde med Suzuki på forhånd, alt skulle foregå on the spot. Det dreier seg om å ta sjanser, våge å skape noe unikt. Den lange turneen mellom Suzuki og Cul de Sac førte nok til at de ble mer innkjørte i formen etterhvert, men det høres i så fall bare på det tighte samspillet mellom vokal og musikere. For her jammes det avgårde i kjent stil: Cul de Sac i en mosaikk av instrumenter, mens Damo babler frem mer eller mindre forståelige fraser i samme stil som for 30 år siden. Det kan bli vel mye Suzuki, han lar ikke bandet få mye spillerom alene, og er stadig tilstede med sine særegne vokale innspill.

Cul de Sac kan sin instrumental-rock, men når de først skal ha en frontsanger er Damo den rette. De har ikke en like sterk rytmeseksjon som i Cans Jaki Liebzeit og Holger Czukay, men når de pumper løs i killere som ”Beograd 1”, ”Frankfurt 4” og ”Zagreb 3” så er det med en motorisk glød få andre klarer å matche. Lengre psykedeliske far-out partier klarer ikke på samme måte å holde spenningen oppe over lengre tid. Med kutt som stort sett ligger rundt 10 minutter i lengde (et par oppunder 20) sier det seg selv at det blir noe dødtid. Når det er sagt, det er også mye å glede seg over på de mer stemningsfulle partiene, der Cul de Sac flyter mellom østlig påvirkning, surfdroner, elektronika og groovy psykedelia. Sjekk særlig ut den omfattende og truende ”Halle 2” (20:32).

Abhayamudra er en imponerende plate, med to CDer på til sammen godt over to timer, et flott omslag (med et 16 siders fotohefte) og god lyd er Abhayamudra et solid dokument over et av de mer vellykkede musikalske forbrødringsprosjektene de siste årene.
Bjørn Hammershaug

Intervju, Perfect Sound Forever 1999
Intervju, Aural Innovations, 2002

Can: Anthology (Spoon, 1994)

Et av de tristeste synene i Oslos konserthistorie de siste årene var å se den spinkle ryggen til Damo Suzuki hengende ensom ved baren etter en formidabel konsert med Cul De Sac. Ytterst få av hovedstadens musikkinteresserte fant det for godt å møte opp denne kvelden i 2003, enten av kollektiv hukommelsessvikt, uforståelig vrangvilje eller rett og slett uvitenhet. Det er lov å håpe på det siste. For her stod altså en av rockens udiskutable størrelser, vokalist i et vår tids mest innflytelsesrike band, ja en levende legende, for anledning sammen med et prima orkester, uten at noen brydde seg! Det er ikke lett å bli klok på denne verden. La oss heller skru klokka nesten 40 år tilbake, og til det som skulle bli starten på et unikt musikalsk eventyr.

Vi snakker selvsagt om Can. Köln-bandet som kombinerte tysk disiplin med ekvatoriale rytmer, motorisk kontroll med frigjort lynne, klassisk dannelse med grenseløs utforskertrang. Bandets faste stamme: Holger Czukay (bass), Jaki Liebzeit (the man-machine, trommer), nå avdøde Michael Karoli (gitar) og keyboardist Irmin Schmidt dannet en sjelden samordnet og sterk enhet. To vokalister preget bandets gullalder: Amerikanske Malcolm Mooney og japanske Damo Suzuki. Dette er årene fra 1968 til 1975, da Can ga ut et knippe plater som alle må inngå i enhver seriøs platesamling. Disse årene er da også godt ivaretatt på samleren Anthology, her i en remasteret utgave (den ble opprinnelig utgitt i 1994, da med Mooney på coveret om jeg ikke husker helt feil, som i så fall er retusjert på denne utgaven).

Over 29 spor/to plater gir Anthology et dekkende tverrsnitt av bandets karriere, og den anbefales særlig til to grupper kjøpere: De som vil bli bedre kjent med Can og de som allerede har de fleste platene men som er for late til å bytte skive for å høre favorittsporene. For den første gruppen tør dette være en skatt, for den andre gruppen vil det være litt skuffende å oppdage at noen potensielle slagere er utelatt eller forkortet (”Halleluwah” er eksempelvis mikset ned til fattige 5:37).

CD1 er klart den beste, da den inkluderer stoff fra Monster Movie (1969), Soundtracks (70), Tago Mago (71) og Ege Bamyasi (72). Det er umulig å trå feil i denne materien. Irmin Schmidt hadde kommet hjem fra studier i USA med New Yorks eksperimentelle impro/minimalist-scene i øret (Velvet Underground, Terry Riley, LaMonte Young), Czukay var elev av Karlheinz Stockhausen og Liebzeit en frijazzer som lærte hemmelige voodoo-teknikker i sin spillestil, og ikke minst unge, sjarmerende Karoli – rock-gitaristen. Sammen med den amerikanske kunstneren Malcolm Mooney tilbragte de endeløse timer i sitt eget Inner Space Studio – et sted for langstrakte jammer og musikalsk utforskertrang. Tidlig i karrieren er innflytelsen fra Velvet særlig sterkt tilstede. Hør for eksempel det frenetiske drivet i ”Father Cannot Yell” og 20 minutter korte ”Yoo Doo Right”. Snart skulle Can utvikle seg utover dette, og hele resten av bandets levetid viser en konstant utvikling. Allerede på Tago Mago var de på vei inn i en større verden enn det jordiske gateplan, der påvirkning fra østen, funk, elektronika og mystisisme satte sitt preg. Mellom mektige Tago Mago og den herlig tyktflytende Future Days, leverte de mer poporienterte Ege Bamyasi, hvis hitsingle ”Spoon” nådde førsteplass på de tyske platelistene.

Can startet tidlig med å eksperimentere, ikke bare med påvirkning utenfra, men de tok også opp i seg den teknologiske utviklingen som skjedde i samtiden og var tidlige innovatører innen elektronisk musikk. Dette gjenspeiles ytterligere utover på 70-tallet, som tross enkelte bra låter, aldri nådde helt samme nivå etter Soon Over Babaluma (1974). Sammen med Delay 68 (ikke utgitt før i 1981) representerer disse to platene høydepunktene på den andre plata. Fra midten av 70-tallet gikk eksperimentviljen litt på bekostning av både energi og fundament. Flørting med disco, techno, afro-funk, jazzrock og prog falt ikke like heldig ut. Can gikk aldri helt til bunns, men jeg er glad de ikke holdt det gående langt utover på 80-tallet!

Anthology gir oss hele spekteret. Aldri noe annet seg selv, aldri redd for det uprøvde er det ikke vanskelig å forstå den massive innflytelsen Can har hatt, en påvirkning som ikke helt har kommet godt nok frem. Mitt første møte med bandet var gjennom amerikanske Thin White Ropes cover av ”Yoo Doo Right”, ellers kan jeg nevne at band fra PIL og Radiohead til Flaming Lips og Primal Scream alle er inspirert av disse toner (for ikke nevne band som Spoon og Mooney Suzuki). Fine liner notes er ved Leon Muraglia fra Kosmische Club i London og vårt eget Salvatore – bandet som sikkert har hatt sine runder med kollektive danseseanser til ”Halleluwah” før de har satt i gang med sitt eget inner space. Et rituale jeg unner alle!

For ordens skyld; nå er også alle bandets øvrige utgivelser remasteret, den fabelaktige triple DVD/CDen er fremdeles tilgjengelig, og det er sjelden å påpeke at en plate med så sterkt låtmateriale og så gjennomgående solid historisk kvalitet egentlig er noe overflødig.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.12.07