92. Ikue Mori: One Hundred Aspects Of The Moon (Tzadik, 2000)

Ikue Mori: “Monkey Music Moon” Noen reiser er viktigere enn andre. I denne serien har vi allerede nevnt Fred Friths ankomst til New York tidlig på 80-tallet, samme by japanske Ikue Mori oppsøkte bare noen år tidligere. Hun har også blitt der siden, og etablert seg som en markant skikkelse i byens mer avantgardistiske sirkler. Først som trommis i epokegjørende DNA, senere med blant andre nettopp Fred Frith i Death Ambient og ikke minst som soloartist og i løsere konstellasjoner med folk som Mike Patton, John Zorn, Zeena Parkins og Kim Gordon. Hun har signert mange fantasifulle, utfordrende og vakre plater, dette er en av de aller fineste.

One Hundred Aspects Of The Moon er inspirert av en viss Tsukioka Yoshitoshi. Han var en 1800-tallskunstner, regnet som en av de siste som drev med ukiyo-e – en form for tresnitt som var stort i Japan. Ikue Mori valgte ut 15 helt ulike arbeider fra hans serie “100 Aspects Of The Moon” for å skape varierte musikalske bilder, slik hun beskriver selv: “Although each piece has its own musical style, they are all connected to create a world whose energy is released by the same kind of culture clash that made Yoshitoshi’s work so distinctive”. Med det underbygges også noe av grunnen til albumets mange innfallsvinkler. Mori (trommemaskin) har med solide navn som Erik Friedlander (cello) og Eyvind Kang på bratsj, og de har skapt en mangefasettert skive av korte stykker som tar form som moderne kammerkomposisjoner, 15 dvelende, støyende, mystiske og besnærende stykker har det blitt. Alle like nydelige på hver sin underfundige måte.

Joanna Newsom: Ys (Drag City, 2006)

Det er et ambisiøst verk hun har anlagt bestående av fem lange komposisjoner bundet sammen under Van Dyke Parks’ orkesterledelse og bearbeidet av teknikere som Steve Albini og Jim O’Rourke. Parks er kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på hans Smile-prosjekt midt på 60-talletog ikke minst for sin storslåtte debutplate Song Cycle i 1968 der han satte store deler av det 20. århundrets amerikanske musikktradisjoner inn i en mer moderne, psykedelisk kontekst.

Ys er en lignende sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende for Joanna Newsom legger opp til og lykkes med langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et ’vanskelig’ album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram medet lekent ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk – hvert spor sprudler av undring blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft.

Hun finner seg godt til rette ved siden av Kate Bush og Björk som også er to relevante musikalske naboer. Som utdannet harpist gjør hun det naturlig å minnes navn som Alice Coltrane og Zeena Parkins som begge deler noe av den musikalsk frie stilen til Newsom.

Sammen med Josephine Fosters ferske A Wolf In Sheep’s Clothing har to av damene rundt Devendra Banharts krets i år vist at det er mulig å stake ut en ny kurs fra amerikansk folk over mot mer klassisk eleganse. I korthet: Ys er en fantastisk plate.
Publisert i Dagsavisen, 7/11-2006