Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú


Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú
(Solar, 1975)

The Brazilian scene in the 1960s and ’70s blessed the world with some extraordinary artists and unique music commonly known as ‘Tropicália’. Caetano Veloso, Gilberto Gil, Os Mutantes, Gal Costa and Tom Zé spearheaded this sizzling melting pot of traditional sounds, African rhythms, breezy pop and avant garde.

The northeastern city of Recife was a major hub for an even more psychedelic branch of the Tropicália movement, centered around musician Lula Côrtes. On his 1975 album Paêbirú Côrtes collaborated with composer Zé Ramalho and created a strange, transcendental album where pastoral folk meets psychedelic electric freak outs, richly layered with field recordings and trippy detours. This is one hazy ride where the songs weave into each other with no clear start or ending, making it an endless voyage into the unknown.

Paêbirú is literally impossible to track down on LP, but fortunately it’s available digitally. Put it on one of these blistering hot summer evenings, close your eyes and drift away into a dense jungle of mystery and magic.

97. Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú (Shadoks, 1975/2005)

Lula Côrtes E Zé Ramalho: “Trilha De Sumé” Lula Côrtes og Zé Ramalho er brassemusikkens svar på Garrincha og Pelé. Zé Ramalho har med årene blitt en stor og anerkjent popstjerne i hjemlandet, Lula Côrtes mer obskur i det brede lag. Men sammen var de et kunstnerisk fyrverkeri av lettbent psykedelia, jazza driblinger og akustisk eleganse. Paêbirú har – i likhet med flere album på denne listen – status som en “lost classic”. Førsteopplaget ble ødelagt i en ulykke, og samlere har saget av seg lem for å skaffe seg et eks. Etter at Shadoks reutga den 30 år senere har den også blitt tilgjengelig for oss vanlig dødelige.

Paêbirú er jungelmusikk, bokstavelig talt. Den suger i seg næring fra en rekke kilder, blomstrer ut i fargerike sekvenser og skjuler en del usynlig mystikk under sitt grønne teppe. Ikke minst flyter den uanstrengt unna de fleste genrekarakteristikker. Med sin konseptuelle fremstilling av de fire elementene, frihetssøkende jamming og rom for underlige låtvendinger har den klar 70-tallsvibb – enten de kommer ut i form av kraftfulle utblåsninger eller som frika folklåter med håndtrommer og vokalchanting. Med den tropiske touchen som bonus fanger Paêbirú inn mye av trenden som de siste års mest frampå artister har forsøkt å fange.