En samling band med lite annet til felles enn at de de dyrker musikkens hardere sider. Her er alt fra intrikat prog med Mars Volta til superseig doom fra Moss og spacerock fra Oneida. Alle omtalene er skrevet og tidligere publisert i tiden rundt platerelease.

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse skivene i WiMP

Oneida
’Long, long ago, the earth was deep beneath the water. There was a great darkness because no sun or moon or stars shone. The only creatures living in this dark world were water animals such as the beaver, muskrat, duck and loon. Far above the water-covered earth was the Land Of The Happy Spirits, where the Great Spirit dwelled. In the center of this upper realm was a giant apple tree with roots that sank deep into the ground.’ Slik starter skapelseslegenden Haudenosaunee, som berettet av Oneida-stammen hjemmehørende i Oneida, New York. Blant epletreets røtter lever det fortsatt noen sjeler nede i underverdenen, nærmere bestemt i Brooklyn hvor fire herremenn slynger hallusinogene angrep opp mot sollyset.

Each One Teach One (Jagjaguwar, 2002)
Ugh!
Oneida har spredt psykedelisk støyrock til massene siden 1997, men lite kan måle seg i intensitet med ”Sheets Of Easter” og ”Antibiotics”. De to sporene på tilsammen en halvtime er et eneste langt sonisk angrep på omgivelsene. ”Sheets Of Easter” er noe av det mest dominerende, altoppslukende og samtidig enerverende jeg har hørt på lang tid. Den følger en repeterende kompromissløshet, et intenst hardkjør som kan minne om å havne inne i et hakk på en Ministry-skive. Her gis det ikke rom for verken variasjon (med unntak av to korte brekk) eller pusterom, og du vil enten falle inn i dyp trance – eller bare bli skrekkelig irritert. Den passer best i spesielle sammenhenger og man får selv finne ut hvilke. ”Antibiotics” er noe lettere til sinns, og har et fryktelig driv i ti minutter som til slutt bremses ned av en Syd Barrett-lignende figur. Begge disse låtene bygges ikke opp fra noe, Oneida tar heller første stikkvei inn i flammene for å bli der.

Det hele normaliseres en del på disc 2, men vi er fortsatt inne i en psykedelisk og støyfull verden. Oneida spiller på elementer fra kraut, prog og spacerock med sterke røtter i 70-tallet. Can, tidlig Pink Floyd og Blue Cheer kan spores, men også nyere band som 80-talls Butthole Surfers og Spiritualized (sjekk ”Number Nine”). Tittelkuttet, ”People Of The North” og ”Black Chamber” er gitar- og keyboard-dominerte rockelåter med antenner på hodet og baller i buksa. Med snåle blipps, blopps og et grovkornet uttrykk peiser de på i et landskap som burde gå hjem i en tid der såpass harde band som Queens Of The Stone Age og Satyricon herjer på hitlistene. Nå faller riktignok tempoet litt på ”Number Nine” og ”Sneak Into The Woods”, samtidig dropper også kvaliteten. De instrumentale odysseene ”Rugaru” og ”No Label” bidrar ytterligere til å øke mistanken om at disse menneskene plukker illegal sopp når de er på landtur. Er man mottagelig for dominerende syrerock er det uansett mye å hente her. Pass deg litt for brutalitetene på den første plata, som faktisk er den feteste, og forviss deg om at kanalene er innstilt på riktig frekvens, så kan det bli en riktig god reise.

Preteen Weaponry (Jagjaguwar, 2008)
Ojoda
Etter et par skiver bestående av noe ’lettere’ tilgjengelig materiale, eller i det minste en mer eklektisk innfallsvinkel, vender Oneida igjen ryggen til strukturene og tilbake til synthdroner, pulserende kraut-rytmikk og frilynt jamming. Det er et terreng de kjenner og behersker godt. Preteen Weaponry er tre låter lang, hver på cirka kvarteret. Part 1 driver ustoppelig framover, nærmest uten start eller ende, og uten for mange utskeiende bråkepartier eller dominerende støysekvenser. Tvert om kommer akustiske instrumenter mer fram i lydbildet og skaper et noe avrundet uttrykk.

Preteen Weaponry skal i følge utgiveren lyttes til som ett samlet stykke musikk, og den myke landingen på Part 1 videreføres på forstyrrende Part 2. Her graver Oneida seg ned i mørkere og mer ugjennomtrengelig materie. Denne delen fungerer som et slags bindeledd til det siste kvarteret, der det groovy joggetempoet gjenopprettes og følges platen ut. Det er ikke akkurat nybrottsarbeid Oneida driver med her, og selv om hele platen renner ubesværet av sted, bærer den også preg av å være en noe formålsløs spacejam. Ikke at det er å forakte, og de som har etterlyst lokomotivet fra Each One Teach One kan igjen trekke pusten. Dette er første del av en planlagt platetrilogi under fellesnevneren ‘Thank Your Parents’. Neste kapittel er trippelplaten(!) Rated O, som ventes tidlig i 2009.

Rated O (Jagjaguwar, 2009)
Historien om O
Del to av ‘Thank Your Parents’ er intet mindre enn en trippelplate, og et omfattende dypdykk inn i disse folkenes boblende kreative sinn. Disc 2 er mest effektiv, bestående utelukkende av mellomlange, kontante og medrivende syrerockere i tidsaksen fra Hawkwind til Comets On Fire. Vi snakker altså rock med Classic som prefix og Stoner som mellomnavn. Dette er hjemmebane for Oneida, og det er her lytteren bør søke for de mest umiddelbare ekstatiske opplevelser. Særdeles mye fint gitararbeid, og en våt drøm for elskere av wah-wah pedalen. Disc 2 bør dekke behovet for utagerende strobedansing i lang tid framover.

Plate 3 er stort sett ”O” (13 min.) og ”Folk Wisdom” (20 min.) med en liten kile mellom kolossene. Med ”O” vender de tilbake til indre territorier med en frittflytende, murrende ragasak som like gjerne kunne vært signert Jackie O-Motherfucker, en slik låt som bare vokser og vokser uten å søke noe form for klimaks. Ganske velbrukt formel dette, men det blir gromt når de tråkker ned fuzzpedalen og starter riffmaskineriet og stammetrommingen for fullt med gedigne ”Folk Wisdom”. 20 minutter rett til værs! Liker du retningsløse jammer så er dette platen for deg.

Disc 1 er den mest atypiske og freaky deaky, og det tok litt tid å bli klok på en åpning som ”Brownout In Lagos”. Den høres ut som skitten dancehall av noe slag, med villmanns-chanting fra en viss Dad-Ali Ziai. De følger denne tråden et stykke ut i første disc, med oppkuttet elektronika og dub som for å minne om at de holder rede i Brooklyn, 2009. Det er vel trygt å si at andre kan støydans bedre enn Oneida, men de skal ha for sin horisontutvidende virksomhet.

Hvor de har tatt tittelen fra aner jeg ikke, men kanskje det er et hint til Pauline Réages berømte erotiske roman Histoire d’O fra 50-tallet. Den handlet blant annet om å bli ledet inn i et mysterium, og det er kanskje en slik innvielse Oneida søker med denne platen. Ikke så lett å bli klok på, men opphissende på sitt beste.

Oneida-indianerne avslutter sin legende på denne måten: ’The Good Spirit continues to create and protect mankind. It is the Good Spirit who controls the spirits of good men upon their death. His wicked brother take’s possession of the souls of those who are evil like himself. And so it remains.’ Oneida er stammens onde tvillingbror – og vi lar oss friste til å smake på deres forbudne frukt.

The Mars Volta: De-Loused In The Comatorium (Gold Standard Laboratories, 2003)
Hairy Monsters
A for At The Drive-In: Interessen ble først vekket med El Pasos fremste afro-gangsters som bør huskes som et riktig så høyenergisk bekjentskap, Relationship Of Command (2001) syder fremdeles av det ungdommelige frisinn Mars Volta har erstattet med noe annet og noe mer.

B for Bixler: Cedric Bixler synger med et imponerende patos, som får meg til å tenke på noe mellom, grøss, gru eller glede: Geddy Lee, Mike Patton og David Byron.

C for ”Cicatriz Esp”: Med sine 12 minutter er den platens lengste, der bandet til fulle utfolder seg. Enkelte deler løftes med nydelig gitarspill av John Frusciante, space sounds og Santana-lignende bongo/gitar-partier.

D for De Facto: Long Beachs dubhelter De Facto, med blant andre Cedric Bixler og Omar Rodriguez, holder hus hos glimrende Gold Standard Laboratories (anbefales på det sterkeste, de samler dessuten på norske band på J: JR Ewing og Jaga Jazzist). Sjekk ut deres Megaton Shotblast (2001).

E for ”Eriatarka”:
’Trackmarked amoeba lands craft
Cartwheel of scratches
Dress the tapeworm as pet
Tentacles smirk please
Flinched the cocooned meat
Infra-recon forgets’

Tja. Hva kan man si?

F for Flea: Bassist Flea står oppført som bandmedlem, og Frusciante fyller inn som gjestegitarist. Mars Volta er langt heftigere enn Chili Peppers, så de koser seg sikkert glugg ihjel (oops, bad omen).

G for genre: Et band som tilhørelatende forsøker en så genreoverskridende miks, og høres ut som Jane’s Addiction, Genesis, Led Zeppelin, Tool, Rush og At The Drive-In – på en gang… Vel, man blir jo tross alt imponert.

H for humør: De-Loused In The Comatorium gjorde meg først ganske usikker, jeg begynte gradvis å like den, men gleden tok til å legge seg etter gjentagende runder. Hmm… Jeg forstod at det ikke bare var mitt vekslende humør som forårsaket dette, men også at Mars Volta er så inni hampen seriøse. Det er sol, det er sommer. Gi meg noe å smile av, eller i det minste noe å bange til!

I for ”Inertiatic Esp”: Strålende åpningsspor. Drøye fire minutter med emosjonell aggresjon, knitrende trommer og et heftig driv. Med noe innstramminger kunne denne vært toneangivende for hele platen.

J for Jeremy Ward: Keyboardisten døde rett etter innspillingen av albumet. Hvil i fred, Ward.

K for konseptplate: Her må jeg støtte meg til bandets hjemmeside, for det er ikke på noe som helst tidspunkt mulig å få med seg hva Bixler egentlig kastratsynger om – eller mener. …In The Comatorium er visstnok historien om kompisen og artisten Julio Venegas som begikk selvmord i 1996. Han gikk inn i koma før sin død, og tekstene her er den tenkte fortellingen om hva han tenkte og følte i denne perioden.

L for latterlige plateomtaler.

M for tragiske band på M: Muse, Mansun og Mew. Tro meg, veien er heller ikke lang før Mars Volta kan legges til her! Så langt lander de så vidt på rett side.

N for nachspiel: Sett på denne platen veldig høyt på et sent nachspiel, og effekten er umiddelbar: Forvirrede festdeltagere som enten holder seg for ørene, rister på hodet eller danser på bordet, samt hissige naboer som slår i vegger og tak – alltid en velkommen kombinasjon.

O for Omar: Rodriguez-Lopez er det naturlige tyngdepunkt i bandet som ledende gitarist, medprodusent, og i kraft av å ha skrevet alle låtene selv (og et par sammen med Cedric).

P for Prozac & prog: Dagens ungdom ser ut til å føle seg vel i selskap med depressive nu-metal band som sliter med vond barndom og indre demoner, og mange av disse vil sikkert også falle for Mars Volta. Skulle vært artig å se tverre kids med Emerson Lake & Palmer-trøyer på neste konsert! Det vil selvsagt ikke skje, det er fortsatt et stykke mellom prog og progressiv – og jeg mener vel at Mars Volta helst bør kategoriseres under førstnevnte. I følge Blokhus/Molde sin fine populærmusikalske historie Wow! (Universitetsforlaget, 1996) kjennetegnes progrocken ved disse fire tendensene (forkortet):

1) Innslag av improvisasjon og instrumental virtuositet
2) Filosofiske temaer, drømmeaktige, mystiske og surrealistiske tekster og lydbilder. Vokalisten skal ’bringe visdom’.
3) Lengre låter med mer sammensatt og kompleks struktur.
4) Eksperimentering med selve soundet, for eksempel med elektroniske instrumenter.

Kryss av på alle fire, med et bittelille spørsmålstegn ved pkt. 2 – visdom.

Q for ?

R for Rick Rubin: Produsenten er kjent fra samarbeid med Slayer, The Cult, System Of A Down, Johnny Cash, og cirka 4000 andre. Han gir skiva et både kraftig, massivt og luftig lydbilde.

S for space: Innslag av space-effekter er sikkert ment å gi platen et ’mystisk og drømmende’ skjær (se P, pkt. 2), men bruken gjentas på en forutsigbar måte som også kan virke enerverende.

T for The Tremulant EP: Kan være grei å sjekke ut hvis man synes at 60 minutter med Mars Volta blir i meste laget (noe det gjerne blir).

U for ualminnelig: Det lages ikke plater som dette lenger. De-Loused In The Comatorium er noe helt for seg selv. Og det er jo alltid et pluss i seg selv.

V for voldsom: Fra synonymordboken: Balstyrig, barsk, brutal, grov, hard, krass, nærgående, overdreven, rabus, ubehersket, ustyrlig, brakende, drastisk, dundrende, eksplosjonsartet, forrykende, heftig, himmelstormende, homerisk, intens, lidenskapelig, mektig, morderisk, overhendig, overveldende, rabus, rivende, rungende, vulkansk, øredøvende.
Vet ikke hva rabus er, men resten stemmer i hvert fall høvelig bra.

W for weltschmerz: Eller lidelse, smerte, tungsinn og spleen. Med to dødsfall i nærmeste omkrets på relativt kort tid kan man ha forståelse for at alvoret har senket seg over de gjenlevende. Husk: Narkotika er farlig.

X for X: 10 låter. Det holder, det.

Y for ypperlig: Til tross for min noe nøkterne holdning til denne skiva, så er det ikke til å stikke under en stol at Mars Volta tidvis er ypperlig lytting. De utviser en voldsom intensitet, finner spenstige overganger og holder hele tiden et tight samspill.

Z for Zlutt.

Moss: Sub Templum (Rise Above, 2008)
The New Dark Age
Jeg forsøker å ikke altfor grundig saumfare medfølgende presseskriv i forkant av en omtale. Men i dette tilfellet er teksten til og med trykket inne i selve platen, og er dermed litt vanskelig å unngå. Blikket falt på første setning, som lyder:

’Moss first cracked the earth in the bleak summer of 2001 – born from a sickening lust of horror, drugs, insane occult visions and a desire to create the heaviest doom metal anti-music of all time.’

Wow! Her har vi et band on a mission! For de fleste ville en slik setning virket ødeleggende i det øyeblikk platen rulles i gang, et ufrivillig latterlig poeng som kunne virket ødeleggende, men i tilfellet Sub Templum tar jeg meg i å undres om Moss faktisk er veldig nær å oppfylle sin gigavisjon.

Den bassløse Southampton-trioen har tilsynelatende benyttet årene etter debuten (Cthonic Rites, 2005) til å grave seg dypt ned i okkulte kildeverk, ofre små, hårete pattedyr i skjul av nattens mulm og mørke og fyre en anselig mengde afghansk tobakk for å nærme seg et slags doom-metallens episenter. Electric Wizards frontmann Jus Oborn er igjen hentet inn som overoppsynsmann til Moss. Det må ha vært en satans session dette!

Moss bygger sitt uttrykk på konkrete riff, mer enn langtrukne droner, men i all sin langsomme og evig oppbyggelige stil skylder de litt gjeld til både doom (Sabbath, Pentagram, Sleep) og mer utflytende dronemetall (Sunn, Khanate). Rekken av band som har søkt det dypeste av det dype og det svarteste av svart er nærmest endeløs. Sub Templum mest strekker og drar i allerede etablerte formler, de legger ikke akkurat opp til sprell og fanteri. Men det er selvsagt i alvorets harde klo denne fungerer optimalt, som et jerngrep som tvinger oss til å bevitne noe vi ikke har lyst til å tenke for mye på.

Om ikke så utfordrende genremessig, Sub Templum er uansett et velkomment bidrag i rekken og blant de mest dyptpløyende. Fem spor, derav to på halvtimen hver og en lovnad om at hele platen er tuftet på Crowleys Moonchild, Antonius Rex’s Neque Semper Arcum Tendit Rex og en tåke av drugs virker lovende. Jeg synes kanskje de tar vel hardt i når de liksom må beskrive hver låt med heftelser som ’underground worship’, ’dirge mass’, ’ceremonial sacrifice’ etc. Greit, vi skjønner alvoret. Uansett, sett på skiva, og led deg inn i en helvetes tung verden av evige riffdragninger, buldrende bassfrekvenser (det høres ut som bass) og en vokalist som liksom sliter hvert skrik ut av lungene som med sine aller siste krefter, blødende, døende, borte. Dette er en horrofilm for ørene, og en plate som kan skremme de norske metalltrollene langt til skogs med en hypnotisk kraft og dødsrallende viljestyrke. Sub Templum er musikk som er lei av livet.

Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
Wooden Shjips gjorde seg bemerket med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei mot kosmos. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorienterte. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.

Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær band nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens seanser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’”. Begge over 10 minutter lange, begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i det. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth som jeg kan styre meg for liggende over det monotone riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, litt Stereolab møter Silver Apples, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. Denne oppsummerer egentlig bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til hele plata. Tommelen opp for Dos, men hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på, kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.

The Heads: At Last (Sweet Nothing, 2003)
Bristolnaut
At Last består av opptak fra øvingslokalet til The Heads, unnfanget høsten 2002. Både energi, intensitet og lydkvalitet er deretter, og har du finslipt og skarp lyd som viktigste kjøpskriterium er nok dette feil plate å ønske seg til jul. Men så er denne kjøpergruppen den eneste som bør styre unna dette monsteret av en plate. Langtidsfans av The Heads vil nok gjenkjenne en del av disse sporene fra tidligere skiver, britene har faktisk holdt det gående nede i undergrunnen siden midten av 90-tallet. The Heads (som ikke må forveksles med sine amerikanske navnebrødre) har spilt med blant andre Oneida, turnert USA med mer kjente Nebula, og de driver dermed ikke overraskende med både syrete spacerock og tyngre stoner der nede i grotten sin. Med minst et par drypp av psykedeliske utsvevelser og raut av kraut sier det seg selv at der finnes det vibber man helst forbinder med substanser som p.t. er forbudt i Norge. Men hodene sitter overraskende nok på fire streite britiske kropper, som i dagslys opptrer som bl.a. lærere og sjåfører. De søker tydeligvis inn mot sine mer hårete sider når de om kvelden åpner døra ned til kjelleren. Med Hawkwinds Space Ritual, Monster Magnets Tab 25 og Cans Tago Mago under armene skaper de tidvis fryktelig frekk rock. På scenen drar de gjerne coverlåter av MC5, Stooges og Hendrix, for ytterligere å komplettere bildet og plassere seg langs riktig tidsakse.

Vokalen til Simon Price trekker ned inntrykket noe, han blir for litt for erketypisk ’slørete’, og på de korte, mer fokuserte vokallåtene mister The Heads litt av særpreget sitt. De funker aller best med løsslupne, instrumentale orgier og jamming. Her hører vi hvordan de bygger opp til og holder på urgrooven i lang tid. Med tunge rytmer, speisa surklelyder og wah-wah pedaler som flyr veggimellom skaper de et akselererende hurtigtog som det er vanskelig å stoppe. Slik ruller ”Troppo Ampio” som primal rock uten bremser i syv minutters tid og ”The Ritual” i drøye ni. Ellers er dette en ganske variert plate, der The Heads tydeliggjør at de ikke kan plasseres som verken det ene eller andre. Platen åpner i dissonant Sonic Youth’sk stil, men det tar ikke lang tid før det hele flyter mer ut. ”Fuego” og ”Vibrating” er monstermagnetiske låter kledd med Mudhoney-gjørme, mens sinte ”Filler” og ”31st” raser avsindig avsted med skrikende vokal og blødende gitarer i kjølevannet. Alt fremført i en tåke av tung, tung psykedelisk stemning cirka 1969. Man blir litt bustete i hodet av å høre på The Heads i lange perioder, men det er slettes ikke å forakte som motstykke til den mer friserte popmusikken som kan høres et sted over øvingslokalet i Bristol.

Old Man Gloom: Christmas (Tortuga, 2004)
Gloom jul

10 kjappe:
1. Den smilende duden på omslaget spiller trekkspill. Er dette en slags folkemusikk-plate?

Neida, selv om trekkspill faktisk er sentralt på én låt, ”Accord-o-matic!”. Her snakker vi rock av noe mer knallhard og eksperimentell sort. Resultatet har blitt en av årets sprekeste plater. Som de sier selv: ’This recording is a tribute to the recording engineers skills to capture the quietness of soft summer rain, the strong clap of thunder, home sounds, farm sounds, street sounds, office sounds, jungle sounds, all on one record.’

2. Pretensiøse jævler. Jeg ser at Aaron Turner er kreditert her, han er det noe kjent med?

Jepp. Du kjenner ham kanskje fra det glimrende bandet Isis, som faktisk snart er plateaktuelle med et nytt verk, Panopticon. Han driver også blant annet det forstyrrede ubåt-prosjektet House Of Low Culture, styrer med plateselskapene Hydra Head og Tortuga, og har egentlig blitt en slags Mike Patton-type for Boston-scenen. Old Man Gloom kan faktisk minne litt om begge hans band, og med det skapes en fusjon som strekker seg langt utover de vanlige grensene for et ordinært hardrock-band. Her er det for eksempel trekkspill-droner, bibelsitater, faretruende ambient, rituell messing og dyrelyder. For å nevne noe.

3. Høres rotete ut…

Ikke det hele tatt. Overraskende er et bedre ord. Foruroligende kan man også si, man blir litt på alerten av Christmas. Du vet aldri helt hva som skal skje, men når det skjer, virker det helt på sin plass. Det er rene låter med hardcore metal og stunder med kvitrende fuglesanger her, for å si det slik, men de kan også blande flere uttrykk inn i en og samme låt med stort hell.

4. Hmm… Old Man Gloom, det virker litt for gotisk, vil jeg si.

Ikke la bandnavnet skremme deg. Det er mulig å hevde at det er noe ’gloomy’ over Christmas, men det er også et direkte, kompromissløst uttrykk som ikke står tilbake for, ja la oss si Mastodon, eller Oxbow. Den arge vokalisten derfra, Eugene Robinson, synger faktisk også litt her.

5. Oxbow og Isis. Du snakker. Er det andre godtfolk med her?

Gjett! Old Man Gloom er tross alt et av de mest sentrale bandene i Boston undergrunnens metall-scene, og inkluderer også medlemmer fra Cave-In og Converge. Dette er deres fjerde fulle, og de kan vel ikke lenger kalles et sideprosjekt.

6. En supergruppe, altså?

Vel, i hvert fall et band som preges av de ulike musikernes ambisjoner og idéer. Som tillater og dyrker originale og uventede løsninger. Som er in your face det ene øyeblikket og far out in space det neste.

7. Snakk norsk!

Ok, jeg prøver igjen. Her er kan vi i tillegg spore eldre helter som Eyehategod, Today Is The Day og Neurosis. Old Man Gloom er verken spesielt komplekse eller særlig ensidige, de syr inn såpass mye variasjon at de blir interessante nær sagt uansett musikalske preferanser. Dynamikken understreker kraften i de hardeste sporene, og de instrumentale, enten akustiske eller ambiente sporene, sørger for at det er en sjelden sterk nerve som dirrer platen gjennom. For å være litt snobbete, dette er hardrock som forlanger at man bruker hodet til mer enn bare å slenge med. Det er band som dette som bringer rocken et skritt videre. Synes nå jeg da.

8. Litt lite kritisk her nå, synes jeg, er det ikke noe å trekke for på denne platen?

Egentlig ikke så mye, selv om enkelte av de harde partiene nærmer seg faretruende tradisjonell noisecore, med grov buldrevokal og hvasse gitarer. Men altså, du må innta dette med sanseapparatet på vidt gap og det er en kvalitet som jeg alltid er svak for. Det er klart at de ortodokse puristene nok vil brenne den langsomt over åpen flamme, men det gir jeg jamnt f…

9. Rolig nå! Er det noen spesifikke låter du ønsker å fremheve?

Dette er en plate, ikke et knippe enkeltlåter. Noen er ned mot minuttet i lengde, andre strekker seg lengre over tid. Men det er vanskelig å komme utenom kvarter lange ”Christmas Eve parts I, II And III”, som starter som en tung mørkemesse før den sakte blåser langt inn i de kaldeste fjellvidder der den stilner hen.

10. Det skjønte jeg ikke noe av, uansett. Men til slutt, du, hva er egentlig poenget med å lage slike omtaler? Er det et forsøk på å være annerledes eller er det mislykket forsøk på å være morsom?

He-he… Det var to på en gang så nå har du nok oversteget din spørsmålsgrense. Sett på platen igjen og hold kjeft denne gangen.

Om: Variations On A Theme (Holy Mountain, 2005)
OMatt & OMatt
Chris Hakius og Al Cisneros besøker jorden igjen! Sist de ga lyd fra seg var som 2/3 av legendariske Sleep, som med skiver som Volume One og Jerusalem (senere reutgitt som Dopesmoker) satte en ubønnhørlig standard for røyktung steinrock, langt mer i sin egen verden enn samtidige publikumsfavoritter som Kyuss og Monster Magnet. Da gitarist Matt Pike ble med High On Fire valgte trommis Hakius og bassist/vokalist Cisneros å fortsette under det nye navnet Om. Nå har de igjen slått seg sammen med tekniker Billy Anderson (kjent her i landet blant annet for samarbeid med Noxagt og Årabrot). Det virker som hurraguttene har brukt tiden på kjente og kjære aktiviteter. Det går naturlig nok ikke så raskt i svingene med disse kara, som igjen utforsker gjørmeriff i langsom kino.

Variations On A Theme er delt i tre låter, som varierer mellom 10 og 20 minutter i lengde. Referansene er igjen den svarte veien Black Sabbath en gang tråkket opp, og mørkefyrster som Earth, Melvins og Sunn O))) senere har latt seg lokke mot. Mindre steine og mer kosmiske, er albumtittelen meget passende. Likte man Sleep, så vil denne platen gi en anledning til å reise seg fra bongen og bytte ut Jerusalem i CD-spilleren. Uten gitar blir Om om mulig enda mer nedstrippet og minimale enn Sleep, men med en blyvegg så tett at man ikke tar seg i å savne gitarer eller noe annet her. Det er rett og slett ikke rom for det. Den fete riffene i fuzzbassen til Cisnero fyller alle hull som dyttes ettertrykkelig på plass av Hakius’ solide trommespill.

Mens Sleep inkluderte direkte dopreferanser i sin musikk, så er Om mer tvetydige. Det er uansett mye ’space and time’ og ’flight to freedom’, sunget av Al Cisnero som en frihetssøkende sjaman. Hans stemme er i likhet med musikken stoisk og ubevegelig, fremført som mantra med slørede øyne og løse tanker. Det har nok gått med mye grønn tobakk i årene mellom Jerusalem og Variations On A Theme, og våre venner fra California har igjen laget et stoner-epos som få kan kopiere. Repetisjonsmetoden som låtene bygger på fungerer kompromissløst og mektig, dette er som en blytung jamsession uten begynnelse eller slutt. For de der ute som søker sådan så vil Om sikkert fungere som en hellig gral de neste fullmånene. Kreves variasjon og rytmebrudd i oppbygningen så vil det selvsagt bli noe tyngre. For oss streitinger kan nok derfor platen bli noe enerverende med sine variasjoner rundt det samme temaet i mer eller mindre tre kvarter. Noe tid til å bli ordentlig kjent med innholdet bør uansett påregnes – og sjansene for at man vil la seg suge inn øker for hver gang.

Ostinato
Ostinato holder til i den delen av musikkskogen hvor Pink Floyd, Tool og Slint har sådd sine frø og der Mogwai, Explosions In The Sky og Isis på hver sin måte har båret fruktene videre. På norsk betyr det altså en plate med kraftige vegger av lyd der instrumentale partier er sentrale. Både melodier og vokal veksler mellom svevende flyt og muskuløs, rå kraft, med en dynamikk som eskalerer gjennom konstant oppbygning, fra gjørmevandring til voldsomme stormkast – og tilbake.

Left Too Far Behind (Exile On Mainstream, 2004)
En hårdnakket trio
Med rundetider stort sett på fem-sju minutter gir de seg nødvendig tid til å veksle gir mellom seige eller drømmende partier og majestetiske utblåsninger. Åpningssporet ”Majestic” er dermed en ganske talende tittel, selv om jeg får litt Seigmenn-minner av vokalen og den litt-for pompøse marsjen. Men det viser seg raskt at dette bandet har mer å by på enn som så. Allerede på ”Convolution” viser de en mer aggressiv profil, musikalsk ikke ulikt Mogwais vakre gitarklanger, mens desp-bjeffingen trekker tankene mot Envy eller Isis. Denne variasjonen er en gjennomgående stil, fra 90 Day Men progen møter Godspeeds fjell på ”Hey Up In The Tower” til Hawkwinds juggernaut ”Jaggernath” tre kvarter senere. Ostinato spiller stramt, og skjener ikke ut i altfor mange feilskjær. Men det faktum at de aldri beveger seg ut i det ekstreme i noen retning svekker egenarten noe. Jeg synes de er tjent med å bruke vokal, og bandet skriver dessuten tekster som går litt lengre enn den gjengse hjerte/smerte problematikken. Eksempelvis med linjen ’This call is an effort to bridge the gap between our difference in language and culture. Although we may not understand each other well we are still bounded by the rhythm and tone of our voices’. Et lite, men sentralt bidrag i en verden der den slags brobyggende tankegang ikke så lett blir hørt i disse dager.

Men all min plapring til side, de beskriver best hva de streber etter selv, med følgende frase:

I weave like a bee
tangled in the sweet
tip of a nectared tongue
lost
in a city of pollen
I shoot my stinger
like a speeding train
into your tunnel mouth

For faktaavdelingen: Ostinato er et italiensk musikkuttrykk som betyr vedvarende, hårdnakket, med et motiv som stadig gjentas i samme stemme/tonehøyde, og er passende nok navnet på denne trioen med base i Virgina/DC-området. De har en egenutgivelse fra 1998 bak seg, og har med andre ord tatt seg meget god tid til oppfølgeren. Dette er da heller ingen plate der tilfeldighetene råder. Left Too Far Behind virker meget gjennomarbeidet, litt for velpleid for den som foretrekker det grisete uttrykket, men med et energinivå som hele tiden holder oss lyttere på kanten, og pirrer oss mot ekstasen. Jeg tror den kommer til fulle når bandet står på en scene.

Chasing The Form (Exile On Mainstream, 2006)
Ostinato er ute på nye jaktmarker. Ja visst er dynamikken, vekslingen mellom det harde og det mer emosjonelle, de utbroderende instrumentalpartiene og den plutselige dramatikken fremdeles til stede. Men bjeffingen og de mest direkte uttrykkene er lagt til side, til fordel for et mykere, mer orkestrert sound og nesten utelukkende bløt, hviskende vokalbruk. En gjennomgående svømmende gitarlyd, duvende partier med Hammondorgel og nærmest ambiente instrumentalpartier viser en trio som på langt nær er så enkle å plassere. At det i det hele tatt er en trio er også verd en liten tanke, de virker som et langt større band. Her har de riktignok rikelig med hjelp i form av stryk og blås (kornettist Paul Watson kjennes kanskje fra både A Camp, Tulsa Drone og Tanakh).

Jeg hører en del både fra svenske Logh og 90 Day Men i Chasing The Form. De hadde mange av de samme elementene i sin musikk, både de mer progga bitene og i de mer utadvendte øyeblikkene. For selv om Ostinato nå heller mer mot episk orkestrering og psykedelisk flyt, er det fremdeles både en melodisk linje, et hypnotisk groove og en underliggende uro som hele tiden ligger i deres musikk. Nå må det også legges til at utover på platen stagnerer noe av inntrykket den lovende innledningen bar bud om, og det er låter her, for eksempel ”Between The Years”, som henfaller litt for meget i sine egne tanker og ”Volant” som ikke utfordrer den klassiske post-rockens mest utbrukte virkemidler. Men før du kommer så langt vil du mest sannsynlig være oppslukt i storslagne og strålende låter som nesten 9 minutter lange, voldsomme ”Goal Of All Believers” og den like lange spacdubben ”Antiaircraft”.

Selv om sluttresultatet er mykere, har ikke Ostinato mistet gløden. Tvert i mot, Chasing The Form er i sin helhet både en mer kompleks og fokusert utgivelse enn forgjengeren.

Pyramids: Pyramids (Hydra Head, 2008)
I pyramidens øye
Det er alltid litt ekstra stas med band som både er uforutsigbare og nytenkende. Pyramids er for meg nykomlinger, og det eneste jeg vet er at de holder hus i Denton, Texas, og at den foreliggende selvtitulerte platen er deres debut. Tror jeg. Det er ikke mye info å hente om hvem som skjuler seg bak bandnavnet. Utgiver er i hvert fall kvalitetsgarantist Hydra Head, og det er relevant i forhold til deler av dette bandets uttrykk.

I likhet med Justin Braodricks Jesu driver også Pyramids innen noe som kan kalles ’shoetal’ eller ’metalaze’. En besnærende miks av skotupp og støy kommer oss i hvert fall til gode på det fabelaktige åpningssporet ”Sleds”. Som en julenisse på syre strømmer Pyramids på med tykke lag av gitarer, støyeffekter og drømmende svevevokal som av alle ting høres ut som en blanding av My Morning Jacket og Animal Collective. Ah, nydelig!

Pyramids beveger seg snart ut i mer anstrengende terreng, men stort sett med denne eteriske stemmen svevende rundt i en snodig bizarro world. Dette domineres av, i tillegg til tykke, tykke lag av støy, svært så intens tromming. Spenningen mellom det myke og aggressive er grundig utforsket tidligere, men jeg har ikke hørt noe som høres helt ut som Pyramids. De blir kanskje tatt litt på senga selv også, for de endrer ikke akkurat radikalt på formelen utover her. Selv om de frenetiske, maskinelle trommeutbruddene påkaller svake migreneanfall over tid, så er dette – i hvert fall i korte perioder – noe av det sprekeste jeg har hørt på en stund, men jeg tror bestemt det er en love/hate-sak. En edruelig halvtime med et band som slites mellom panikkangst og lykkepillerus er sånn sett akkurat passe.

Wino: A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser (Temporary Residence, 2008)
Louisville Sluggers
Til tross for et relativt våkent blikk på den amerikanske bråkerocken på 90-tallet må jeg innrømme lite forhåndskunnskap om Louisville-bandet Wino. A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser samler hele deres innspilte karriere, som strakk seg fra 1994-1999, digitalt remastret, med to timers spilletid og nærmere 40 låter. Så da er det ikke lenger noen grunn til å la Wino befinne seg i skuggens dal (gamle kjennere av bandet får ha den unnskyldt).

Denne samleren avdekker et band med røtter både i hjembyens undergrunnskretser (det er umulig å ikke nevne Slint, men også Evergreen, Crain og June Of 44 er i samme nabolag), en foregangsscene innen soft/loud-dynamikk, intrikate melodilinjer og undertrykt aggresjon. Med dette som utgangspunkt gir Wino større rom for utløp og tar en skarpere retning mot screamo/støyrocken. Vokalist Aaron Hodge har med sine gutturale utbrudd sikkert hørt både på Jesus Lizard og Unsane i sårbar alder, og ikke minst merker jeg at hjertet pulserer med samme rytme som i Amphetamine Reptiles glansdager: Hammerhead, Guzzard eller tidlig Today Is The Day var vræl fra middle-America som gjorde 90-tallet til et godt sted å være. Alle band som ga følelsen av å sitte på i en bil totalt ute av kontroll, anført av bedugget sjåfør på såpeglatte veier med møtende trafikk og bratte juv på begge sider. Wino bør nå legges til på denne listen av slemmingrock – ikke som et påheng til de andre, men som likeverdige og et foregangsband. For å tegne kartet frem mot våre egne etterfølgere; med sine presise og olme søppeldyngerock har tilhengere av både Årabrot og Ranheim mye å hente her vil jeg mene. Arvtakerne er mange, men Wino gir følelsen av å grave opp autentisk gull.

Platen er usselt utstyrt med info – fra det helt nødvendige til det som er ønskelig på en slik samler (kanskje det finnes lekrere eksemplar i butikkene). Men innholdet er riktig så ypperlig. Jeg vil anta at den er lagt opp så noenlunde kronologisk. De innledende sporene viser i hvert fall en mer pønka innfallsvinkel (”Dutch Oven”, liveopptaket ”Dogs”), et noe grusete lydbilde og generelt slarkete adferd innen post-hardcore/støyrock som raskt blir mer detaljert og spissfindig arrangert. Ikke minst er CD2 preget av buldrende soniske angrep og hissige innfall, de siste sporene med også en tjenlig bedre produksjon. Det er uansett overraskende lite dødtid her, selv om smådoser av materialet nok er mest å anbefale.

A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser etterlater meg frådende av glede, og 10 år etter sin oppløsning fremstår Wino paradoksalt nok som et av årets beste band.

Asva: Futurists Against The Ocean (Mimicry, 2005)
Seigmenn
Asva ble dannet av Stuart Dahlquist fra Sunn O))) og Brad Mowen fra Burning Witch i 2003. Disse to har etterhvert fått selskap av en imponerende rekke grimme mørkemenn til å skape sin form for doom/dronerock. Her er folk fra blant andre Master Musicians Of Bukkake, Mr. Bungle og Black Horse, mens lydtekniker er Billy Anderson (Sleep, High On Fire, Melvins, Noxagt). Futurists Against The Ocean er fire spor/femti minutter med blytung granitt, låtene hugges inn med en olm kraft som søker å hensette lytteren nærmere sine mørkeste sider.

”Kill The Dog…” innvier oss i ritualer som Black Sabbath en gang var eksponenter for, bare i sterkt nedsatt tempo. Likheten til quaaludes-fenomenet Earth er klar (Dylan Carlson var med i en tidligere utgave av Asva), her er tyngden til Melvins, tålmodigheten til Sleep og skyggene av Sunn O))). Bak de seige, kompakte gitarmassivene høres mumlende stemmer, ’tubular bells’ og Hammondorgel som gir et mer variert lydbilde. ”Kill The Dog…” flyter ubemerket over i ”Zaum; Beyonsense”. Her graver de dypere furer i jorden i det som er en slags feedback-dominert begravelse. Først etter 6:30 banker døden på døren med knoklete hender, og skaper en form for rytme blant de skjærende gitarene. Med sine drøye 10 minutter er dette tung kost, selv for de mest tålmodige av oss, vil jeg mene.

”Fortune” fortsetter gravearbeidet, igjen av gitarslammet som ligger som tjære på bakken og et orgel som bidrar til droneskapende effekt. Asva er ikke bare bulder & brak, men like mye etterdønningene av en apokalyptisk tilstand. Fra de dødes ruiner stiger det opp en ganske vakker låt faktisk, nærmere bestemt etter 5:30 da Jessika Kenneys (Gamelan Pacifica, Black Horse) klare sirenesang skrur låten over i en gotisk mørkemesse sammen med et kirkeorgel. Man skal være tolerant overfor den slags opera for å nyte det lange partiet, for min del blir det noe langtekkelig. ”By The Well Of Living And Seeing” fortsetter med Kenney i front, her støttet av kraftigere gitarer. Det blir som en skrudd blanding av Diamanda Galas og Thorr’s Hammer, som for noen helt sikkert vil gi ståpels og ilinger nedover ryggen. Igjen må jeg bare hevde min egen smak: Kenneys stemme tar for mye plass, ja, hun blir rett og slett riktig så plagsom når hun hyler som besatt på slutten av det lange avskjedssporet.

Futurists Against The Ocean er slett ingen lykkepille av en plate. Asva forsøker nok å finne nye sider av den noe oppbrukte doom-genren, men de har ikke skapt et definitivt verk slik Sunn O))) eller Sleep har gjort tidligere.

Heavy Water Experiments: Heavy Water Experiments (Intrepid Sound, 2009)
LA-duoen Heavy Water Experiments (tidligere Imogene) har blitt beskrevet som en krysning av Crosby, Stills & Nash og Queens Of The Stone Age. De tagger seg selv som ‘Pink Sabbath’, altså en kombinasjon av Pink Floyd og Black Sabbath, som også er en retningsgivende beskrivelse. Disse sammenligningene tjener i hvert fall som en tydeliggjøring av deres sound, som er en mild og lettprogga form for stoner/space rock med en klar vintage 70-tallseim og grunge light.

Deres andre album er en kurant time med småsvevende og psykedeliske tripper, med mye fint gitarspill og myke vokalfraseringer. Men de to bringer ikke så mye nytt til torgs i løpet av denne skiva. Fraværet av tyngde og kraft blir ikke erstattet av et interessant nok lydbilde, ei heller dristige komposisjoner eller spennende produksjon som kunne tatt oss lyttere med til andre galakser. Det blir ikke hardt nok, og ikke atmosfærisk nok, og det blir noe litt smålunkent over de mest monotone partiene som tilpasset norske forhold ikke er helt fjernt fra noe Seigmen eller Motorpsycho kunne forkastet. På den annen side, mer østlig innflytelse på et spor som ”Octavian” viser hva som faktisk bor i bandet, og som gjør at det kan være verd å følge dem videre. Ønsker du en avslappende dose stoner-muzak kan nok Heavy Water Experiments være tilfredsstillende nok.

Bjørn Hammershaug