Some New Songs

Valerie June / Photo: Concord

Tortoise – Layered Presence

The quintessential post-rock band, Tortoise set the standard for how forward-thinking, genre-bending and far-reaching rock could sound in the ’90s, with landmark albums like Millions Now Living Will Never Die (’96) and TNT (’98). They defined a loosely connected scene stretching across Chicago, Montreal and Glasgow, yet never stopped evolving on their own terms. Now, nearly a decade after their last record, The Catastrophist, Tortoise return with new music. “Layered Presence” is the lead single from their new album Touch.

Now that Dan Bitney, John Herndon, Douglas McCombs, John McEntire and Jeff Parker are scattered between Los Angeles, Portland and Chicago, the band approached this record with more deliberate, disciplined sessions – without sacrificing the intuition and collaborative spark that has always fueled their music. “Layered Presence” may only run a little over three minutes, but it’s a vivid reminder that Tortoise’s singular blend of jazz, electronica, krautrock and prog remains as vital as ever, and that their sonic horizons are still expanding.

Sudan Archives – DEAD
Three years after her victorious sophomore album Natural Brown Prom Queen, and following tours with the likes of Caroline Polachek and André 3000, singer and violinist Brittney Parks – aka Sudan Archives – issues the first single from her upcoming album. “DEAD” marks a musical rebirth from an artist who’s impossible to pigeonhole. The track’s “orchestral Black dance music” sound cleverly builds from artsy synth-pop to a full-blown dance floor banger, leaving us breathless at the end, just begging for more.

Africa Express – Soledad / Otim Hop

Non-profit organization, cross-cultural collaborators and global music collective Africa Express is teasing their highly anticipated July 11 album Bahidorá (World Circuit) with two new singles this week. “Soledad” is a gorgeous take on Mexican bolero with co-founder Damon Albarn in duet with Mexican singer-songwriter Luisa Almaguer, backed by Nick Zinner (Yeah Yeah Yeahs), Seye Adelekan (Gorillaz), Joan as Police Woman and Mexican Institute of Sound. “Otim Hop” takes another musical direction but is equally as stunning. Featuring Bootie Brown (formerly of the Pharcyde), Ugandan electronic pioneer Otim Alpha, K.O.G (Kweku of Ghana) and producer Tom Excell (Chief Rockas Collective), it’s more proof of music being our strongest common language and a unified force of power.

Kieran Hebden & William Tyler – If I Had a Boat

Kieran Hebden (Four Tet) and Nashville guitar vanguardist William Tyler have just announced their collaborative debut album, 41 Longfield Street Late ’80s, with this exquisite and free-spirited take on Lyle Lovett’s classic tune “If I Had a Boat.” Hebden and Tyler use the original song like a framework for discovery, based on an equal understanding of American primitive-style acoustic guitar, experimental electronics, field recordings and post-rock, thus constructing their very own vessel to explore brand new waterways.

Obongjayar – Jellyfish

A surprisingly raging new single from the Nigerian-born, London-based singer Obongjayar. He’s been lending his distinctive voice to many different musical projects, including collaborations with Little Simz, Fred again.. and Everything Is Recorded, not to mention his incredible debut album, Some Nights I Dream of Doors (2022). His new material is, as always, pleasantly difficult to pigeonhole – “Jellyfish” has an art-rock/punk attitude, aimed towards spineless British politicians. Written with Fontaines D.C. guitarist Carlos O’Connell and slowthai producer Kwes Darko. 

U.S. Girls – Bookends

U.S. Girls, fronted by Meg Remy, announces their forthcoming album Scratch It (June 20) with this brand-new single. “Bookends” is a 12-minute sprawling masterpiece, aided by a cast of established Nashville musicians including bassist Jack Lawrence of the Raconteurs and harmonica player Charlie McCoy, from Roy Orbison’s “Candy Man” and Bob Dylan’s Nashville Skyline. “Bookends” is also a tribute to Remy’s late friend and Power Trip singer Riley Gale, “through the lens of Remy’s reading of John Carey’s Eyewitness to History.” 

DEADGUY – Kill Fee

With their 1995 debut album, the highly influential Fixation on a Co-Worker, New Jersey’s DEADGUY proved that metalcore was akin to the hardcore punk and noise rock released on Amphetamine Reptile or Touch and Go. Following a 2021 reunion at Decibel Magazine Metal & Beer Fest, the legends now return with their first new album in 30 years. “Kill Fee” totally rips, proving that age is just a number. Expectations are high for the full LP dropping in June.

Geckøs – Dance of the Gecko

The new collaborative project from Howe Gelb (Giant Sand), M. Ward and McKowski (The Lost Brothers) takes us right to a sun-drenched Southwestern backyard barbeque. “Dance of the Gecko” captures the magic when three brilliant gentlemen happen to be in the same room together. The song was recorded by accident in Tucson by Gabe Sullivan (XIXA, Giant Sand), and later mixed by John Parish in Bristol. Geckøs will tour Spain this May while we eagerly await more music from these desert lizards.

Little Barrie & Malcolm Catto – Count of Four

The London-based, genre-bending trio Little Barrie has been around for a quarter of a century, always exploring new musical directions based on psychedelic rock, soul, deep funk, 1960s blues and more. If you haven’t heard any of their previous records, you might have caught a glimpse of their music when watching Better Call Saul – they did the theme song. Following the tragic passing of their original drummer, they teamed up with the Heliocentrics’ Malcom Catto and just released their first album on Dan Auerbach’s Easy Eye Sound label. “Count of Four” is one of several standout tracks from Electric War, where they seamlessly connect the dots between the Zombies and Can in a rather thrilling way. 

Curtis Harding – There She Goes

“There She Goes” marks the first new music in four years from acclaimed Atlanta retro-soul singer Curtis Harding, following collaborations with artists like RÜFÜS DU SOL and Jazmine Sullivan. Standing on the shoulders of giants like Stevie and Curtis gives his music both a solid foundation and wide-open musical horizons, and “There She Goes,” a “poetic description capturing the beauty and duality of the ideal woman,” proves that Harding is still mastering the fine art of honoring musical traditions while creating songs that are equally modern and timeless.

Greet Death – Country Girl

Flint, Michigan’s Greet Death is back with a killer new track from their highly anticipated album Die In Love (June 27). Still draped in doomy shoegaze, “Country Girl” shimmers with a more organic sound than before, and floats like a daydream (or nightmare) on a rambling story referencing movies like Halloween, The Fog and A Nightmare on Elm Street. The accompanying music video looks like a homage to 1980s VHS horror movies, and singer Harper Boyhtari has described the song as “trying to solve a murder mystery and finding out you were the killer the whole time.”

UNIVERSITY – Curwen

Earlier this April, North West English emo/screamo punks UNIVERSITY released the complex but catchy single “Curwen,” from their upcoming debut album McCartney, It’ll Be OK. In four minutes and 30 seconds, they take us on a dizzying roller coaster ride of explosive energy and emotional tension. Recorded by producer Kwes Darko (slowthai, Sampa the Great) at Damon Albarn’s Studio 13 in London. 

Valerie June – Endless Tree

It would be easy to turn to hopelessness and despair in times like these, when one horrific headline follows the next. “Watching the news almost every night / telling the stories of all that ain’t right / but what could be done from a house and a home?” Cosmic folk/soul singer Valerie June asks the question on “Endless Tree,” a plea for hope, freedom and change. Her gorgeous, joyous new album explores the possibilities of a more harmonious world, and is just the medicine we all need right now. Owls, Omens, and Oracles is beautifully produced by M. Ward, and features contributions from Norah Jones and the Blind Boys of Alabama. 

Florry – First it was a movie, then it was a book

Irresistible slacker anthem from Philly’s Florry. “First it was a movie, then it was a book” explores a landscape similar to Kurt Vile and MJ Lenderman, with a hint of free-spirited Southern groove and endless late-night, country-rock jam spirit.

Short write-ups about selected song favorites originally published weekly in tidal.com/magazine.

1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

Continue reading

Wild at Heart, Weird on Top: 1990-tallet – 100 Favorittlåter

90_tallet_1200Jeg kan gjerne kjøre nostalgitripper tilbake til 60- og 70-tallet, men har knapt med førstehåndserfaring fra den tiden selv. Store deler av 80-årene står også igjen som en vag periode musikalsk sett. Så det er egentlig 90-tallet som er mitt første hele tiår som bevisst musikktype.

Dette er det siste tiåret i musikkens analoge tidsalder. Det var da vi gikk over fra å kjøpe LP’er til CD’er, men i det store og hele foregikk konsumpsjon som før. Mobiltelefoner og internett var i sin spede barndom, MP3-filer noe ukjent og streaming var science fiction. Jungeltelegrafen fungerte fremdeles på gammelmåten: Gjennom musikkpressen, radio og små lommer av kule musikkvideoer på MTV (stort sett begrenset til 120 minutter i uka).

Det var også en ekstremt berikende tid. Løypene som 80-tallets pionerer tråkket opp ble befolket av nye utforskere, og Nirvana åpnet alle slusene for alternativ rock ut til mainstreamen. Reaksjonen kom med en ny generasjon musikere som forsøkte å lage rock med utradisjonelle virkemidler og ble kalt for post-rock. Musikken fragmenterte dessuten i stadig nye retninger, muterte i nye former, og bidro til at helhetsbildet ble mer uoversiktlig, men også mer spennende. 1990-tallet var i stor grad musikkens siste jomfruelige tiår, i hvert fall innen det jeg har brukt mest til på å høre på, der viljen til å gå ut i det ukjente og inn i det fremmede og samtidig skrive låter som fremdeles brenner er noen av 90-tallets bærebjelker.

Dette er mine 100 utvalgte fra 1990-99, og med så mye musikk å vrake i sier det seg selv at begrensningen med 1 låt pr. artist var høyst påkrevd. Likevel er dette bare toppen av et vakkert isfjell. Ikke uventet med mye amerikanske og alternativt, og sterke 90-tallsnavn som Nirvana, Low, Yo La Tengo, Mogwai og Godspeed høyt oppe. Aller øverst, har jeg plassert Louisville-bandet Slint, som bidro til å sette en ny standard for en stil som fragmenterte i flere ulike retninger (post-rock, math-rock), men der de færreste klart å utvise samme kraft, dybde og rekkevidde. Tortoise, som både definerte post-rocken og satte en egen standard, samt Nirvana (så klart) utgjør pallen. Litt dradd mellom ”Smells Like Teen Spirit” og ”Sliver”, endte jeg på sistnevnte, låta som på mange måter spilte opp til Nevermind og hele raset som fulgte etter, en pirrende teaser som hintet om det som var rett rundt hjørnet mens vi fremdeles ikke ante hva som skulle komme.

slint_1200

Slint: Good Morning Captain (1991)
Tortoise: Djed (1996)
Nirvana: Sliver (1990)
Pavement: Gold Soundz (1994)
Built to Spill: Randy Described Eternity (1996)
Low: Do You Know How to Waltz? (1996)
Talk Talk: After the Flood (1991)
Godspeed You Black Emperor: The Dead Flag Blues (1997)
Bonnie Prince Billy: I See a Darkness (1999)
Yo La Tengo: Blue Line Swinger (1995)

palace_arise_1200

Palace Brothers: Stablemate (1996)
The Sea and Cake: Parasol (1995)
Beastie Boys: Sabotage (1994)
Aphex Twin: Untitled #6 (1994)
Flaming Lips: Feeling Yourself Disintegrate (1999)
The God Machine: Dream Machine (1992)
Mazzy Star: Fade Into You (1994)
Mogwai: Xmas Steps (1998)
Motorpsycho: The Wheel (1994)
Giant Sand: Yer Ropes (1994)

codeine

Codeine: D (1990)
Ween: Buenas Tardes Amigo (1994)
Lambchop: The Man Who Loved Beer (1998)
Sonic Youth: The Diamond Sea (1995)
Rex: New Dirge (1996)
Portishead: Wandering Star (1994)
The Breeders: Cannonball (1993)
Sebadoh: Beauty of the Ride (1996)
Bikini Kill: Rebel Girl (1992)
Tad: Jack Pepsi (1991)

untitled

Silver Jews: Random Rules (1998)
Calexico: The Ride Pt. 2 (1998)
Angelo Badalamenti: Sycamore Trees (1992)
Smog: I Was a Stranger (1997)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Fugazi: Repeater (1990)
Labradford: El Lago (1995)
Jocelyn Pook: Masked Ball (1999)
Modest Mouse: Truckers Atlas (1997)
Afghan Whigs: Turn on the Water (1992)

sonvolt_trace_1200

Mercury Rev: Goddess On A Hiway (1998)
Son Volt: Windfall (1995)
Superchunk: Slack Motherfucker (1990)
Helmet: Unsung (1992)
Archers In Loaf: Web in Front (1993)
The Lemonheads: My Drug Buddy (1992)
Teenage Fanclub: Neil Jung (1995)
Uncle Tupelo: Black Eye (1992)
Slowdive: Rutti (1995)
Sepultura: Roots Bloody Roots (1996)

dismemberment_plan_1200

PJ Harvey: Down By the Water (1995)
The Dismemberment Plan: The Jitters (1999)
Sparklehorse: Cow (1995)
Pennywise: Bro Hymn (1991)
Shellac: My Black Ass (1994)
Dinosaur Jr.: Out There (1993)
Love Battery: Out of Focus (1991)
Grandaddy: Summer Here Kids (1997)
Bad Religion: Heaven Is Falling (1992)
Sophia: The River Song (1998)

sunnydayrealestate_1200

Karate: There Are Ghosts (1998)
Buffalo Tom: Tailights Fade (1992)
Aerial M: Dazed and Awake (1997)
Sunny Day Real Estate: Seven (1994)
Jim O’Rourke: Halfway to a Threeway (1999)
Quickspace: Precious Mountain (1997)
Tarentel: For Carl Sagan (1999)
The Dwarves: Backseat of My Car (1990)
Bedhead: The Present (1998)
Songs: Ohia: An Ace Unable to Change (1998)

jesus_lizard_1200

Daniel Johnston: True Love Will Find You in the End (1990)
Tricky: Christiansands (1996)
The Auteurs: Showgirl (1993)
OP8: Cracklin Water (1998)
Kyuss: Gardenia (1994)
The Jesus Lizard: Killer McHahn (1990)
16 Horsepower: Harm’s Way (1995)
Biosphere/Deathprod: Trasparenza (1998)
Arab Strap: Soaps (1998)
Eric’s Trip: Stove (1994)

radiohead_1200

Jawbox: Savory (1994)
Radiohead: Creep (1992)
Tom Waits: Earth Died Screaming (1992)
Scott Walker: Farmer in the City (1995)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Truly: Leslie’s Coughing Up Blood (1995)
The Jayhawks: I’d Run Away (1995)
Belle & Sebastian: The Boy With the Arab Strap (1998)
Eleventh Dream Day: Insomnia (1997)
Pan American: Starts Friday (1997)

aminorforest_1200

Oval: Do While (1996)
Friends of Dean Martinez: Rattler (1997)
Wu-Tang Clan: Bring da Ruckus (1993)
Robert Mazurek/Chicago Underground Orchestra: Blow Up (1998)
Beck: Asshole (1994)
Chappaquiddick Skyline: Everyone Else Is Evolving (1998)
Neil Young: Guitar Solo No. 2 (1996)
The New Bomb Turks: Born Toulouse-Lautrec (1993)
A Minor Forest: The Smell of Hot (1998)
Sleep: Jerusalem (1999)

Bjørn Hammershaug

#56: Sam Prekop: Who’s Your New Professor (Thrill Jockey, 2005)

Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.

Ved første, raske lytt kan innholdet virke forgjengelig og distansert. Musiker, maler og fotograf Sam Prekop har tjenestegjort i det milde Chicago-bandet The Sea And Cake i en årrekke, og de avrundede kantene og det myke uttrykket hans er ikke laget for å skremme noen.

Ved nærmere ettersyn består omslaget av sammenklipte bokstaver, i en kodeform som Russell Crowe sikkert kan knekke raskere enn meg. Den fragmenterte uorden står i kontrast til det rolige skogsbildet inne i omslaget – en detalj som ikke er helt uvesentlig for innholdet på Prekops andre soloplate: Det abstrakte/moderne henger sammen med det konkrete/tidløse her hvor grensene mellom hvit manns soul, softpop, laidback jazz og sløy post-rock er diffuse. Archer Prewitt, Prekops faste makker, leverte en strålende soloplate med Wilderness, skjønt hans musikk er tegnet med rettere linjer. Det er Prekop som i første rekke bærer bossarytmene, jazz-innflytelsen, den omfavnende, coole stemmen, duften av sommer; der Prewitt er mars, er Prekop mai.

Som soloartist virker Prekop om mulig enda mer avslappet. Selv om det er noe ettertenksomt, eller nostalgisk, over stemningen han bringer til torgs, så er det ikke noe ensomt over hans soloplate. Prewitt bidrar litt her også, tortoisene John McEntire og Rob Mazurek er med, Chad Taylor fra Chicago Underground og Josh Abrams (Town & Country) likeså. Til sammen har disse vært involvert i omtrent 600 plater, og de vet hva de holder på med. Kanskje derfor Prekop denne gangen ikke hadde skrevet låtene ferdig på forhånd, men bestemte at musikerne selv skulle jobbe frem tekstens kledning. Dette er artister som kjenner hverandre godt og har ørene og følelsene på rett sted. De nærmer seg materialet med omhu, og spiller uanstrengt, lett.

Prekop var bestemt på å dreie musikken inn mot nye horisonter denne gang, noe vekk fra de karibiske strendene som har vært rytmefundament tidligere. Den bebudede kursendringen er ikke veldig kraftig, men det kan nok være riktig å si at bossa-elementene har blitt tonet noe ned, mens det florlette draget som holder låtene akkurat over bakkenivå har blitt enda klarere. Men det er ikke noe fremmed over Who’s Your New Professor. Det er ingen skarpe kanter å gripe tak i her. Det er ikke et grovt underlag man kan sette seg på. Men det er heller ikke noe motstandsløst eller såpeglatt over materien. Det er noe av dette uhåndgripelige luftige som gjør at Prekop er en artist det er lett å komme tilbake til. Bak de tilsynelatende lett svaiende låtene finnes en detaljrikdom som gjør at platen ikke bare egner seg som parkmusikk, men også til fortrolig lytting. Det er likevel ikke det viktigste. Låtene er liksom uten binding, uten forankring, og kan forsvinne videre opp i luften, drive opp mot skyene, forsvinner kanskje til og med et øyeblikk, men vender alltid tilbake når du ønsker det. Denne løse stilen er faktisk Prekops styrke. Dette er ikke musikk man absolutt må trenge inn i, det er ikke alltid nødvendig å gjøre annet enn å ta av seg på beina, senke skuldrene og la seg drive med i 40 minutter.

Sam Prekop evner å gi deg hjemlengsel etter steder du aldri har vært: Nassau. Porto. Santa Cruz. Steder der man kan tusle mellom hvitkalkete hus og kjenne brisen fra havet, eller bare ligge dorskt under en parasoll og høre bølgene vaske inn mot stranden i takt med musikken du hører et sted i det fjerne.
Bjørn Hammershaug

58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

June Of 44: “The Dexterity Of Luck” June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.