General Forsamling: Jærens mørke trubadur

general_forsamling_1200Nede på Jæren vandrer en visesanger. Han heter egentlig Børre Bratland, men som artist kjennes han best som General Forsamling. Han har gitt ut et par fullengdere og en EP som har blitt beskrevet som hardcore hillbilly blues med kølsvarte viser for låvefester og begravelser. Han kan presentere seg selv:

– Jeg velger å siterer artisten Einar Stenseng, som har sagt: ’Fra Jærens forblåste og Gudsforlatte strender kommer mannen som kaller seg General Forsamling. Med sine nidviser om brennevin, kvinnesvik og depresjoner, sprer han det glade budskap’.

Det er treffende nok, ja. Mange av dine sanger er titulert noe med blues. På debutalbumet Forløsningstimen sågar alle som en. ”Brennevinsblues”, ”Gravblues” og ”Morfinblues” er noen av sangene dine. Hvor kommer denne fascinasjon for bluesen fra – og hva betyr blues for deg?

– Det er vanskelig å si hvor dette kommer fra, men jeg har alltid likt god gammel blues og countryblues. Jeg pleier å si at i hver god sang dør det minst en person.

Tekstene dine preges ikke akkurat av sprudlende positivitet. Hvor kommer alt dette mørket fra?

– Det bare blir sånn. Det har nok noe med personlighet og bosted å gjøre. Det finnes nok av andre artister som synger om livets lyse sider. Jeg er kanskje en motpol?

Filmmaker André Løyning har dokumentert noen av dine låter, og han siterte Arne Garborgs ord om jærbonden fra 1893 for å beskrive deg: ’Jorden er og bliver en Jammerdal, og det er vel Guds Vilje, at den skal saa være’.

Det er lett å tenke seg at områdene på Sør-/Sør-Vestlandet er spesielt egnet som åsted for sanger om både bedehus og synd. I hvor stor grad er dine tekster preget av lokalsamfunnet du selv kommer fra?

– Jeg tror at lokalsamfunnet preger både meg og sangene en hel del. Jeg tror det hadde vært vanskelig å skrive disse tekstene for eksempel i Oslo eller en annen storby. Det skjer for mye i storbyen. Man får ikke fred. Så ja, det er ikke tvil om at skammen vi føler i bibelbeltet gjør noe med tekstene.

Ja, for det er naturlig å trekke paralleller til din musikk og nabo Tønes, men også Stein Torleif Bjella. Det er noen fellesnevnere her både når det gjelder dialektbruk, ’vonde viser’ og en underfundig, gjerne svart humor som ligger et stykke unna sjargongen for det som er gjengs innenfor Ring 2. Hvordan vil du sette deg selv i et slikt bilde?

– Jeg er sikker på at Tønes, Bjella og meg skriver som vi gjør nettopp fordi vi ikke er fanget i storbylivets farer og dens feller. Det blir mer tid til ettertanke når det er rolig og fredelig rundt deg. Når man ikke bor i en by omgitt av andre musikere og tekstforfattere blir man ikke påvirket til å følge ’strømmen’.

Nettopp, og i forlengelsen av dette, har du reflektert noe over hvordan situasjonen er for menn i bygde-Norge anno 2014?

– Det er lettere å være mann i bygde-Norge. For der kan du være mann.

Hvor henter du inspirasjon til dine viser og fortellinger fra? Er det for eksempel enkeltartister som har påvirket deg i særlig grad?

– Inspirasjonen kommer nok fra det mørke fastland, folk jeg møter og andre artister jeg hører mye på. Jokke og Townes Van Zandt, for å nevne noen.

Jeg har hørt rykter om at du faktisk har møtt sønnen til Townes Van Zandt. Hvordan gikk det for seg?

– Ja, jeg og en kompis snublet over sønnen hans, JT, i Austin for noen år siden. Vi trålte sørstatene i leiebil på jakt etter plasser vi hadde hørt om i sanger og slikt.
Plutselig så viste det seg at han skulle spille på en liten kafe i nærheten. Vi møtte opp og endte til slutt hjemme hos ham der vi drakk rødvin og kikket i gamle fotoalbum.

Du presenterer låtene ”Kvelden alt gikk gale” og ”Mi tid” foran kameraet til André Løyning. Hva kan du fortelle om disse, og hva er dine videre planer fremover?

– ”Kvelden alt gikk gale” har en ganske svevende tekst som lytteren selv får tolke. ”Mi tid” er en liten refleksjon over mi tid. Jeg er godt fornøyd med begge sangene og satser på å spilt inn en plate med de og flere sanger i løpet av ett års tid. Selve platen trenger ikke ett år på å spilles inn, snarere et par dager. Men må finne det rette tidspunktet. Det er også snakk om å spille inn en liveplate i løpet av høsten, men vi får nesten bare vente og se.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no 18. juni 2014

Into the Wild: 2000-tallet – 100 Favorittlåter

Craig Thompson: Blankets (graphic novel, 2004)

Craig Thompson: Blankets (graphic novel, 2004)

Det aller meste av 2000-tallet var jeg enten på konsert, spilte plater ute på byen eller satt foran en skjerm og skrev plateanmeldelser, det siste tiåret da det var en vanlig ting å beskjeftige seg med den slags, og da gjerne av den typen skiver som ikke hadde én enkelt låt å feste seg ved. Det skapte litt utfordringer i arbeidet med å sette sammen en favorittliste med 100 låter (begrenset til én pr. artist), men dette utvalget oppsummerer et tiår der den musikalske horisonten gradvis begynte å bevege seg utenfor komfortsonen (se 2010-tallet), og der mange artister befestet seg som nye favoritter (i mer eller mindre langvarige forhold, men navn som My Morning Jacket, Animal Collective, Devendra Banhart og Sufjan Stevens var alle viktige i mitt 2000-tall.)

Aller først står den største, Jason Molina, ble tiårets aller beste låtskriver – ingen i nærheten en gang, og heldigvis med så mange ulike konstellasjoner at han får være med her både som soloartist, Songs: Ohia og med Magnolia Electric Co. Molina som gikk bort i 2013 etterlatte seg en ubestridt katalog.

Ellers står 2000-tallet igjen som et tiår der jeg hørte på mye musikk utenfor samtiden – med lange utskeielser tilbake til 60- og 70-tallet, samt inngående fordypelser av mer eller mindre holdbar art (hei, freak folk, finsk avant garde), ymse jazz eller mer støybasert virksomhet som mest egner seg å få slengt midt i fleisen fra en scene. Derfor er ikke 2000-tallet selve låt-tiåret for meg, og så uendelig mye mer kunne vært med her. Men jeg lever godt med dette utvalget.

Songs: Ohia: Incantation (2000)
Magnolia Electric Co.: Farewell Transmission (2003)
Giant Sand: Shiver (2000)
Built to Spill: Goin’ Against Your Mind (2006)
The Flaming Lips: Do You Realize?? (2002)
Stein Torleif Bjella: Øvre-Ål Resort (2009)
Animal Collective: Peacebone (2007)
Battles: Atlas (2007)
Joe Henry: Richard Pryor Addresses a Tearful Nation (2001)
A Silver Mt. Zion: God Bless Our Dead Marines (2005)

battles

My Morning Jacket: Lay Low (2005)
N.E.R.D: Provider (2001)
The Mars Volta: L’Via L’Viaquez (2005)
Isis: Weight (2002)
Angelo Badalamenti: Mulholland Drive (2001)
Jason Molina: Let Me Go Let Me Go Let Me Go (2006)
Pole: Silberfisch (2000)
Quasimoto: Come on Feet (2000)
Tim Hecker: Chimeras (2006)
Bohren & Der Club of Gore: Prowler (2000)

antony

Boards of Canada: In a Beautiful Place Out in the Country (2000)
Antony and the Johnsons: Cripple and the Starfish (2000)
Lambchop: Up With People (2000)
Sufjan Stevens: Chicago (2005)
Getachew Mekuria & the Ex: Tezalegn Yetentu (2006)
Fuck Buttons: Surf Solar (2009)
Devendra Banhart: Heard Somebody Say (2005)
Reigning Sound: I Walk by Your House (2002)
The Postal Service: Such Great Heights (2003)
JAY Z: 99 Problems (2003)

les_savy_fav

The Shins: New Slang (2001)
Les Savy Fav: The Sweat Descends (2004)
Panda Bear. Bros (2007)
Okkervil River: The War Criminal Rises and Speaks (2003)
Tied + Tickled Trio: United World Elevator (2001)
Shearwater: Wedding Bells Are Breaking Up That Old Gang of Mine (2004)
Thomas Dybdahl: One Day You’ll Dance for Me, New York City (2004)
Dungen: Festival (2004)
Black Mountain: Wucan (2008)
Envy: A Will Remains in the Ashes (2003)

lightning_bolt

Timesbold: Bone Song (2004)
Zero 7: Throw It All Away (2006)
Midlake: Roscoe (2006)
Madlib: Slim’s Return (2003)
Band of Horses: The Funeral (2006)
Crystal Antlers: Until the Sun Dies (Part 2) (2008)
The Streets: Geezers Need Excitement (2002)
Lightning Bolt: Dracula Mountain (2003)
Burial: South London Boroughs (2005)
The Decemberists: The Crane Wife 1 & 2 (2006)

comets_on_fire_1200

Iron & Wine: Cinder and Smoke (2004)
The Black Angels: First Vietnamese War (2006)
Molina & Johnson: Each Star Marks a Day (2009)
Black Eyes: Drums (2004)
Arcade Fire: Neighborhood #1 (Tunnels) (2004)
Bright Eyes: Four Winds (2007)
Fleet Foxes: White Winter Hymnal (2008)
Svarte Greiner: The Boat Was My Friend (2006)
Avett Brothers: Laundry Room (2009)
Comets of Fire: The Antlers of the Midnight Sun (2004)

sunburnedhandoftheman_1200

Narum: Kjinner Håss Je Smelter Litt Nå (2009)
The Ex: Theme From Konono (2004)
The For Carnation: Emp. Man’s Blues (2000)
The Mountain Goats: Moon Over Goldsboro (2006)
Camera Obscura: Lloyd, I’m Ready to Be Heartbroken (2006)
Bonnie Prince Billy: Wolf Among Wolves (2003)
Sunburned Hand of the Man: Glass Boot (2004)
Nick Cave & Warren Ellis: The Proposition #1 (2005)
Richard Youngs: Low Bay of Sky (2007)
Kloster: Abide in Me (2008)

sunno_1200

Sunn O))): Akuma No Kuma (2006)
Hope Sandoval and the Warm Inventions: Clear Day (2001)
The Core: Pharoah (2004)
Harvey Milk: Death Goes to the Winner (2008)
Six Organs of Admittance: River of Transfiguration (2006)
Brad Paisley: Welcome to the Future (2009)
Brokeback: Flat Handed and on the Wing (2000)
At the Drive-In: One Armed Scissor (2000)
Crippled Black Phoenix: Burnt Reynolds (2009)
Archer Prewitt: Think Again (2004)

tinariwen_1200

The White Stripes: Seven Nation Army (2003)
Migala: La Cancion de Gurb (2002)
Smog: Bloodflow (2000)
Bon Iver: Flume (2007)
LCD Soundsystem: New York, I Love You But You’re Bringing Me Down (2007)
Queens of the Stone Age: No One Know (2002)
Tracker: Stirring Furnace (2004)
Tinariwen: Arawan (2007)
!!!: Me and Giuliani Down By the Schoolyard (A True Story) (2003)
Savath & Savales: Apnea Obstructiva (2007)

madvillain

King Midas Sound: Cool Out (2009)
Dan Deacon: Build Voice (2009)
Madvillain: America’s Most Blunted (2004)
Rufus Wainwright: The Art Teacher (2004)
The Hold Steady: Your Little Hoodrat Friend (2005)
The xx: Heart Skipped a Beat (2009)
Cul de Sac: Dust of Butterflies (2003)
Espers: Moon Occults the Sun (2006)
Castanets: No Voice Was Raised (2005)
Unni Løvlid: Bak vaker verda (2008)

Bjørn Hammershaug

Cover photo: Craig Thompson: Blankets, 2004

Innlandets røst

erik_lukashaugenErik Lukashaugen: Tel si ega tid
Øksekar/Musikkoperatørene, 2015

’En gang drømte jeg om å synge liv i dette landet / skape det på ny / i et skinnende lys av ord,’ skrev Hans Børli en gang. Hans land var de djupe skogene, småkårsfolkets, tømmerhoggerne og sliternes land. Børli fanget skogens sang og naturens gang, og han var en mester i å formidle det nære og gjøre det til noe større, noe allmenngyldig.

Erik Lukashaugen er også en skogens mann, og lik Børli forsøker han å fange dens sang. Han debuterte i godt voksen alder, med tonesettinger av Hans Børli på det kritikerroste og vellykkede albumet Av en sliters memoarer. Lukashaugen har selv røtter til Finnskogene, og Børlis lyrikk resonnerte så sterkt i hans musikalske hjerte at i 2013 så en ny, genuin visesanger dagens lys. I tiden etter utgivelsen har Lukashaugen valgt å satse fulltid på musikken, sagt opp dressjobben i Oslo og tatt med seg familien hematt til Elverum. Nå er han aktuell med oppfølgeralbumet Tel si ega tid, med i all hovedsak egenkomponerte sanger.

I løpet av de siste årene har vi sett en positiv oppblomstring av artister som ikke bare synger på morsmålet (det er nærmest en selvfølge), men som også bruker egen dialekt og sin lokale tilhørighet mer aktivt, også utenfor den rene folkemusikktradisjonen. Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Hellbillies er blant de som har bidratt til å bane vei for en ny bevissthet rundt det helt lokale, hjemme, nærmest som motstemmer i en tid hvor det globale og de grenseløse godene har vært rådende mantra.

Erik Lukashaugen føyer seg inn i en slik tradisjon, slik han også viderefører strake linjer fra Børli, Prøysen, Sandbeck, Levi Henriksen, Roy Lønhøiden, Lars Mytting. Erik Lukashaugen er en innlandets røst, det er ikke kyst, utferdstrang eller de prangende byer som er hans arena. Det er skogen, naturen, de nære ting. Ting som går hjem i denne fåmælte delen av landet vårt, den delen som ikke er mest spektakulær, men som kanskje nettopp derfor berører noe essensielt i folkesjela vår.

Tel si ega tid åpner ærlig og beskrivende. Erik Lukashaugen skjuler seg ikke bak tøvete floskler eller unødvendig billedbruk. Han savnet noe i livet sitt, kall det gjerne en førtiårskrise; det finnes verre varianter av den sorten enn å ville flytte hjem. For det er det den handler om. ’Slik som det var i Elverum’ er også platens aller fineste enkeltlåt. Det er her jeg føler jeg kommer nærmest Lukashaugen som menneske. Han åpner seg på et vis som, lik Børli, omhandler noe personlig og lokalt som samtidig kan berøre alle – i hvert fall de av oss som bærer et skjær av nostalgi eller savn i hjertet.

Har runda førti, men har fortsatt ingen svar
nå har je sagt opp jobben for å prøve med gitar
mens je lengte telbake tel slik som det var i Elverum

Sangen, ikke helt ulik Stein Torleif Bjella i stilen, introduserer oss også for det sterke laget av musikere: Ellen Brekke, Tarjei Nysted, Bjørge Verbaan, Annar By med flere. De trakterer en rikholdig akustisk instrumentpark, med vaskebrett, nøkkelharpe, mandolin, dreielire, hardingfele, trøorgel og mye annet.

Den fine tonen videreføres i slentrende ’Komma hem med blommer,’ en umiddelbar favoritt, og den varme kjærlighetserklæringen til avkommet i ’Min sønn’. Lukashaugen beveger seg i det fine grenselandet mellom folk og vise, uten at sjangergrenser blir noen hemsko for ham. Han er likefram og ledig i både tekst og tone, folkelig og hjertevarm, og lett å like. Kanskje litt for lett å like: Jeg kunne ønsket meg noe mer mørke, noe mer friksjon og motstand. Det er kanskje ikke hans vei, men når han legger opp til å brette ut sin sjel, tar jeg meg i å savne sanger om skuffelse, nederlag og motgang – stoffer klassiske plater er sydd av.

Halvparten av sangene er ført i pennen av andre, blant andre Vidar Sandbeck, men gjennomgående er de beste låtene hans egne. Jeg håper Lukashaugen fortsetter å utvikle sine egne kvaliteter som tekstforfatter. For det er også et uforløst potensiale i dette materialet – hvor imøtekommende og lekkert det enn høres ut. Tel si ega tid er kanskje ikke gjennombruddsplata, men den vil komme. Han har det i seg, og er i ferd med å finne sin egen stemme.

Jeg har bodd i Elverum og husker den lange vinteren der. Noe i meg håper at Erik Lukashaugen møter vintermørket på sin vei, og kommer ut av det med en plate som bôrer enda noen hakk dypere ned i Hedmarkens folkesjel, og som kanskje tar for seg vår tids arbeidsfolk og slitere. Da vil han også bli en sanger som synger liv i dette landet, langt utover de skogene der sangene er skapt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 22.1.2016

Bjørn Hammershaug