Gjermund Larsen Trio: Reise

gjermund_larsen_trioGjermund Larsen Trio: Reise
(Heilo, 2013)
Folkemusikk for de som ikke elsker folkemusikk: Gjermund Larsen Trio har med sine tre album gjort sitt for å bryte ned det som er av trangbodde skott. Folk, pop, samtid, jazz og klassisk smelter – nærmest bokstavelig talt – sammen i hendene på denne trioen. Det er da heller ikke sjangerbåsenes innsnevrende krefter som virker her, snarere den frie utfoldelse som opphøyes, og så lett, så lett inviteres vi med på nok en betagende reise inn i det vide landskapet.

For det høres lett ut når vi danser oss inn i velkomsten ”Reiseslått”, lettbeint og lekent, men det ’enkle’ i denne musikken er ikke ensbetydende med lettvint eller simpelt. Gjermund Larsen Trio er tuftet på dyp musikalsk forståelse og med en iboende åpen holdning som aldri blir insisterende eller virker å være i villrede. Dette er musikk som går inn i øret, tar plass i sjelen – og blir værende.

gjermund_larsen_trio_reiseGjermund Larsen (fele), Sondre Meisfjord (kontrabass) og Andreas Utnem (trøorgel, piano) innledet det som nå har blitt en trilogi med å melde sin Ankomst (2008), fulgte opp med Aurum (2010) og signaliserer at de fremdeles ikke har tenkt å slå seg til ro. Gleden over debuten og oppfølgerens finslipte formuleringer er naturligvis ikke like sterkt tilstede, overraskelsesmomentet mindre fremtredende. Det trenger ikke bety så mye, med mindre fornyelse er den viktigste forutsetningen. Reise skiller seg ikke nevneverdig ut fra forgjengerne, men kvaliteten i materialet er fremdeles av den mest slitesterke typen – særlig når de er på sitt mest dvelende og poetiske. Gjermund Larsen Trio har lykkes med å forene ulike disipliner, og ut av det skape noe høyst personlig og egenartet.

Folkemusikk for de som ikke elsker folkemusikk? Gjerne det. Og det er ikke negativt ment. Musikk for de som elsker musikk? I aller høyeste grad.

Bjørn Hammershaug

Valdres, Texas

kristine_valdresdatterAnders Røine med Marit Karlberg, Hans Hulbækmo og Sondre Meisfjord:
Kristine Valdresdatter
(Ta:lik, 2016)

Anders Røine fikk i oppdrag av Jørn Hilme-stemnet 2013 å skrive ny musikk til stumfilmen Kristine Valdresdatter fra 1930. Siden har musikken blitt framført live sammen med filmen flere ganger, og nå er den altså ute i fysisk format. Du kan velge mellom å kun høre musikken eller å oppleve den sammen med filmen på den medfølgende DVD-en.

Kristine Valdresdatter er basert på en historie av H.A. Foss, regissert av Rasmus Breistein og med en ung, fager Aase Bye i hovedrollen – alltid upåklagelig antrukket i festdrakt. Det var kanskje vanlig på bygdene på den tiden? Kristine Valdresdatter ble laget i stumfilmens solnedgang, faktisk som den siste av sitt slag her til lands før lydfilmen tok helt over. Selv om kritikere visstnok var heller lunkne, ble filmen en folkelig blockbuster.

Selve filmen er ikke all verden. Flotte naturbilder fra Valdres og traktene der omkring til tross: Selve historien er i hovedsak et klassisk kjærlighetsdrama av den ulykkelige og uforløste sorten, romslig drapert med tåredryppende skjebner fra første sekund. Den framstår ikke akkurat som noen skjult filmskatt, men vi får et høyst interessant innblikk i tidlig norsk filmkunst, et tidsbilde av datidens kulturlandskap og svunnen bonderomantikk.

Nå har filmen altså fått nytt liv. Anders Røine har fått med seg Marit Karlberg (også hun fra eminente Sudan Dudan), trommeslager Hans Hulbækmo (Broen, Your Headlights Are On, Snøskred, Moskus) og bassist Sondre Meisfjord (Urban Tunélls Klezmerband, Gjermund Larsen Trio, Come Shine). Til sammen er de en særs kapabel og musikalsk frilynt kvartett, som evner å ta musikk ut i uutforskede spor og nye retninger på tvers av sjangere. Det gjør de også på Kristine Valdresdatter.

Musikken er dermed mer eventyrlysten og fantasifull enn selve filmen er. Kvartetten åpner seg i mange retninger, fra groovy ørkenblues og hypnotiske psykedeliske partier (tittelsporet) til norsk-Americana (”Jeg må bare tåle (i Valdres)”, ”Mamma hørte” og den Stein Torleif Bjella-aktige ”Hard vår”), tradisjonelle ballader og bearbeidede folketoner fra Valdres. På enkelte malende instrumentale partier er det ikke helt ulikt Ry Cooder (tenk Paris, Texas) eller filmmusikken Nick Cave og Warren Ellis har laget gjennom årene.

Andre steder er band som Atlanter eller Tinariwen mer passende referanser, eller som de selv hinter om med tittelen på sistesporet ”Ali, Hank og Ivar”: musikk i grenselandet mellom Ali Farka Touré og Hank Williams. Det er kanskje lange avstander mellom Valdres, Virgina og Vest-Afrika, men Anders Røine gjør sannelig sitt beste for å korte dem ned.

De vidstrakte referansene går ikke på bekostning av selve filmprosjektet, snarere tvert om. Slik musikken med filmbildene får et tablå å speile seg i, gis filmen en ny skjønnhet i hendene på disse musikerne. Det er som om lag på lag med støv fra en svunnen tid blåses bort og fortidens glans igjen skinner med ny prakt. Ikke først og fremst ved å tilpasse musikken en forgangen stil, men snarere ved å skape spennende kontraster til innholdet. Innimellom spiller Røine & co. på parti med filmens handling, som i den perfekt timede ”Søt harmoni” eller ved å synge tekster direkte relatert til det vi ser. Men vel så gjerne bryter de med det opplagte og gir både filmen og musikken en ekstra karakter.

Den spenstige og litt uhøytidelige introen angir tonen, og som et av mange vokalbærende spor står det seg godt som egen låt. Som akkompagnement til filmen er det spesielt de mange fine instrumentalpartiene som fungerer aller best. Noen spor er mest som små, billedskapende snutter på rundt minuttet, mens andre låter får lov til å utvikle seg over tid. ”Dramasetra” åpner med et tradisjonelt stev, før det sklir over i et rytmisk suggererende parti – i filmens mest dramatiske action-sekvens, der folkedans blir til folkedance. I den andre enden av skalaen finner vi eksperimentell lydkunst på ”Brennevin og følelser” og ”Knust”. Her får Anders Røine vist fram sin evne til å skape sublime musikalske øyeblikk i helt nedstrippet, meditativt format.

Se gjerne filmen, men gjør det for all del i selskap med denne kvartetten. Sjansene for at du faktisk blir sugd inn i handlingen, og feller en tåre over i løpet av den, er absolutt tilstede. Så tar du med deg musikken videre. Som plateutgivelse står Kristine Valdresdatter seg mer enn godt nok på egen hånd, uavhengig av sjangertilhørighet. Dette er en av de fineste norske platene jeg har hørt i år.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 20.5.2016
Bjørn Hammershaug