Bill Callahan vokste ganske raskt fra å være en av cirka ti millioner småfrustrerte amerikanere med kassegitar, til å bli en av vår tids mest markante låtskrivere og utøvere av personlig tristesse. Fra skrale hjemmelagde kassetter og noen haltende utgivelser tidlig på 90-tallet har det stort sett gått oppover med den nedstemte mannen. Gjennom helstøpte albumklassikere som det nakne mesterverket The Doctor Came at Dawn (1996), country-pregede Red Apple Falls (1997) og potente Dongs of Sevotion (2000) har vi fått anledning til å bli godt kjent med hans musikalske og sjelelige utvikling.

Knock Knock (Domino, 1999)
Siden den hjemmesnekrede debuten Sewn to the Sky (1990), har Bill Callahan vokst fra å være en anonym og sky kjøkkentrubadur, til å bli en av 90-tallets mer markante undergrunnslåtskrivere. Med sine nesten ubehagelig personlige tekster og lo-fi stil, har han klart å sette et klart særpreg på sine mange gode utgivelser. Med Wild Love (1995) og The Doctor Came at Dawn (1996) sendte han med storslått enkelhet sin melankoli ut til verden. Red Apple Falls (1997) gjorde det klart at Smog hele tiden utviklet seg mot en mer arrangert produksjon og noe mer imøtekommende låter. Dette videreføres med Knock Knock, som også inneholder flere positive overraskelser.

Det er en mindre rastløs og en tanke mer moden Callahan som sprer sitt budskap denne gangen. Som han sier i ”Teenage Spaceship”: ’I was a teenage smog/ Sewn to the sky…’. Med både et trist blikk bakover i tid og et mer optimistisk øye fremover, tar han oss med på en reise inn i sin verden. Han starter optimistisk med å flytte ut på landet i første låt, “Lets Move to the Country”, der han proklamerer at ’…my travels are over’. Det legger til grunn en positiv ro, som preger mye av platen. Tekstene er langt fra lystige, der bitre minner, knust kjærlighet og forstyrrende familieforhold er noen av temaene, men de sees likevel i et litt mer distansert lys enn tidligere: ’Bitterness is a lowest sin, a bitter man rots from within’, erkjenner Callahan. Til tross for sin selvpålagte søken etter ro og harmoni, ender han likevel til slutt med å dra rastløst bort på ny: ’I had to leave the country, though there was some nice folks there, and now I don’t know where I’m going’ (“Hit the Ground Running”).

Selv om tekstene er den bærende kraften og vokalen på mange måter det mest fremtredende instrumentet, har det også blitt lagt mer vekt på den musikalske siden av bandet. Både “Hit the Ground Running” og “Cold Blooded Old Times” er drivende, tidvis fengende låter, mens “Held” drypper av støy og rivende gitarer. Chicago Children Choir legger en fin stemning på to av låtene, og “No Dancing” er noe av det nærmeste Smog har kommet noe som ligner på allsang!

Det er likevel det introverte og lavmælte som dominerer, en form som absolutt passer Smog best. Rundt helt enkle melodilinjer, akkompagnert av tidvis bare et piano, syr Bill Callahan sine vakreste viser. Monotont, men melodiøst – sårt og vakkert, som i “River Guard”, eller i svanesangen “Left Only With Love”, der en ensom gitar omkranser en kort, vakker tekst.

Produksjonen er nok en gang holdt svært godt i hevd av aktive Jim O’ Rourke (Gastr del Sol, Red Krayola mm) – som ikke akkurat er noe hinder for kred-status i dag. Han har særlig fått den mørke stemmen til Callahan godt frem i lydbildet, og gitt Knock Knock en varm og romslig lyd.

Accumulation: None (Domino, 2002)
Parallelt med sine album har Smog Callahan gitt ut en anselig mengde singler som nå kan være ganske så harde å få tak på. Derfor kan de av oss med enkelte hull i samlingen ta i mot Accumulation: None med åpne armer. Her er det samlet sammen tolv spor fra 1991-2002 som tidligere har vært spredt rundt på ymse steder, og den inneholder både radio-opptak, single-kutt og til og med et helt nytt spor.

Det går litt hulter til bulter med årene i låtrekkefølgen, men det skjuler ikke at både lydbilde og låter har tatt store skritt fremover siden de første forsøkene. Albumet starter og slutter med opptak fra 1991, og de korte snuttene ”Astronaut” og ”Hole in the Heart” er som rammer rundt resten av innholdet. Sistnevnte låt er hentet fra singlen Floating (1991), der også det snaue og skurrende tittelkuttet er tatt med som en liten obskuritet.

”Chosen One” var det beste sporet fra tredjeskiva Julius Caesar (1993), men denne nydelige versjonen må være fra en noe senere John Peel Session, i likhet med fantastiske ”I Break Horses” (opprinnelig fra Kicking a Couple Around, 1996). Begge skal dermed være å finne på singlen Cold Blooded Old Times (1999). ”Chosen One” kommer særlig til sin rett med en renere lyd, mens ”I Break Horses” ikke når helt opp mot albumutgaven. Det er en mektig låt, og selv om jeg foretrekker den lavmælte og enkle albumutgaven (pluss den sure koringa) står denne hymnen frem som et av samlingens høydepunkter. I kraft av å være blant Callahans beste låter er det uansett på plass å ta med begge.

Fra de eldre dagene finner vi også ”A Hit” (1994), som viser Smog på sitt mest primale og fengende:

It’s not going to be a hit
so why bother with it…
I’ll never be a rock’n’roll saint
Cause I can’t sing
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll never be a Bowie
I’ll never be an Eno
I’ll only ever be a Gary Numan

Ikke den mest optimistiske starten på en karriere, men med den befriende svarte humoren inne i det mørke og selvutleverende som alltid har vært en viktig del av Callahans tekster. Dette er skikkelig hjemmemekk som høres ut som Weezer på diesel, men bak det skitne lydbildet hører vi hvor gode låter Callahan skrev tidlig i karrieren, og som pekte fremover mot hans senere utgivelser.

Bill Callahan blir vel som han sier aldri noen stor stjerne, men han kan absolutt synge, og tok et skritt i riktig retning ved å våge å avsløre sine gode låter gjennom en mer akustisk renskåren form. Det blir til tider skjært smertefullt helt inn til beinet, noe som best kan høres på min favorittsingle Came Blue/Spanish Moss (opprinnelig utgitt på Hausmusik, 1997). Dette er Smog på sitt beste; nedstrippet, intenst og gråtkvalende vakkert. Callahan var aller mest hjerteskjærende i perioden rundt The Doctor Came at Dawn og Red Apple Falls, og disse to sporene bidrar ytterligere til å bekrefte det. I noenlunde samme gate finner vi også ”Real Live Dress” (fra Manta Rays of Time, 2000, en obskur Aussie-EP) og ”Little Girl Shoes” (fra singlen Ex-Con, 1998). Vi får også en akustisk versjon av High Fidelity-hiten ”Cold Blooded Old Times” (her fra b-siden på singlen Held, 1998).

”White Ribbon” er ikke utgitt tidligere, og er så vidt meg bekjent en helt ny låt. Den lover godt for hva Bill Callahan akter å foreta seg fremover. Nå har han i de senere årene beveget seg noe nærmere et mer band-orientert og variert uttrykk, noe det høres ut som han har tenkt å føre videre. ”White Ribbon” er en hypnotisk låt med gråtende el-gitarer, og akkurat så langsom og lengtende som Bill Callahan kan være.

Accumulation: None har blitt en såpass variert samler at jeg ikke nøler med å anbefale den til både nye og gamle fans. Vær klar over at platen viser et snitt av Smog gjennom hele karrieren så langt, så da kan du selv velge hvor du skal gå etter denne (og hvis du spør meg så anbefaler jeg Red Apple Falls som en god start). For gamle Smog-hoder vil det kanskje være litt skuffende at det bare er valgt ut 12 spor når man først skal lage en slik oppsummering, men i stedet for å klage over mangler får vi heller håpe på en oppfølger en gang i framtida. Det er nok å ta av.

Supper (Domino, 2003)
Bill Callahan er en artist jeg setter høyt. Jeg falt for hans soveroms-sutring midt på 90-tallet, og har egentlig ikke reist meg helt igjen siden. Han har hele tiden utviklet seg musikalsk under artistnavnet Smog (eller (smog) som det skal være nå), fra hjemmesnekret lo-fi til fyldigere og mer gjennomarbeidede produksjoner.

Supper er en varm og harmonisk plate til Callahan å være, der en mer bandorientert konstellasjon får frem hans mer utadvendte sider. I likhet med Red Apple Falls får vi også en del tilbakelente country-strømninger, mye takket være pedal-gitarist Ken Champion og vokalist Sarabeth Tucek. De preger mye av platen og vi møter de to allerede på åpningssporet ”Feather By Feather” som er en ren veranda-ballade med Tucek i duett med Callahan.

Den svært vake åpningen etterfølges av låter med et noe hardere uttrykk og kontante gitarriff; ”Butterflies Drowned In Wine”, ”Morality” og ”Ambition” er ganske hvasse til Callahan å være. Mannen tar som vanlig aldri helt av, og her skapes en kontrast mellom hans søvntunge stemme og det kraftfulle bandet med rufsete riff. Men det er som alltid på de roligere og akustiske sporene jeg synes Callahan best kommer til sin rett som historieforteller. ”Vessel In Vain” og ”Truth Serum”, som minner om en saktegående utgave av ”Dress Sexy at My Funeral”, føyer seg begge inn i god Smog-tradisjon.

Albumets beste låt heter ”Our Anniversary”, og er så enkel og lett at den er plent umulig å få ut av hodet. I munter slentretakt og med en hypnotisk gitarlinje får den tusle uhindret i nesten seks minutter. ’We go outside, look at highway stars, the crickets are trippin’…’ grynter Bill, og minner her om både David Berman og Kurt Wagner. Lugne ”A Guiding Light” avslutter som en stille aftenbønn, og da tilgir vi bruktbil bad-tripen ”Driving” som kiler seg inn med tekstlinjen ’And the rain washes the price / Off of our windshield’ som gjentas i det uendelige.

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Bjørn Hammershaug