nurse with wound

Current 93: Bleak Houses

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Dannet av David Tibet tidlig på 80-tallet, særegne Current 93 kan være noe oversette i mainstreamen, men er blant de mest innflytelsesrike bandene innen den mørkere musikken. Deres miks av apokalyptisk folk, urovekkende goth og post-industriell avantgarde er noe helt for seg selv. Tibet er en eneste faste medlem, men Steven Stapleton fra Nurse With Wound er med på de fleste utgivelsene. Andre partners in crime inkluderer Nick Cave, Will Oldham, Antony, Björk, Andrew W.K, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Marc Almond. Med over 20 studioalbum bak seg er Current 93 et omfattende band å grave seg ned i, dette er tre av skiver verdt å anbefale.

Les også Invisible Jukebox med David Tibet i The Wire

Of Ruine Or Some Blazing Starre (Durtro/Jnana, 1994)
Durtro/Jnana fortsetter sitt forbilledlige arbeid med å reutgi eldre Current 93-skiver. Of Ruine Or Some Blazing Starre kom opprinnelig i 1994, og leveres 14 år senere i remastret versjon og i en fyldig digipack med en 20 siders booklet.

Skiva viser oss et mer nedstrippet og minimalistisk Current 93, med David Tibets rystende stemme og gitarist Michael Cashmore i fremste rekke. Innspilt i årene 1991-1993, og ’to be regarded as one piece’ som det står i coveret. Med en 4-5 lengre låter og en rekke kortere mellomspill er det forståelig. Hele denne platen henger sammen som ett, også med gjentagende musikalske motiv.

Of Ruine Or Some Blazing Starre understreker Currents vidtfavnende spekter, hele platen er dedikert middelalderkomponisten William Lawes, 1800-tallskunstneren Louis Wain, maleren Charles Sims og forfatteren HR Wakefield. Alle melodiene er bandets egne, men med utdrag fra gamle kilder. Poenget er at ingenting Current 93 foretar seg virker å være umotivert eller uten en historisk tyngde. Samtidig krever ikke musikken forhåndskunnskaper, i hvert fall etter mitt uvitende skjønn, for å inntas og nytes. Ballasten som følger musikken må ses på som en bonus for de lærde og for de som vil grave videre, lære mer.

For Of Ruine… er Current 93 fra sitt mest innyndende, slik et genuint mørkt band kan evne å innynde seg hos noen. Dette er musikk som vil finne gehør i kretser som også liker Swans, okkult litteratur og har Wicker Man som favorittfilm. Hjerteskjærende inderlig og nådeløst mørkt på en og samme tid, framført av mesterne i sin genre. Låttitler som ”Into The Menstrual Night I Go” og ”All The World Makes Great Blood” oppsummerer mye av innholdet, og allerede svorne fans av David Tibets verden vet hva som venter. De uvitende kan like gjerne åpne døren til hans rike med denne platen.

The Inmost Light (Durtro/Jnana, 2007)
For de som synes mange av samtidens folk-trubadurer blir i koseligste laget, som tenker at ny-hippiene er i overkant joviale og savner en dose god, gammeldags nihilisme og kappekledde mareritt: Anbefalingen går herved til The Inmost Light.

På denne trilogien samler David Tibet og hans kumpaner opptak fra årene 1995-96: Langspilleren All The Pretty Little Horses og EP’ene Where The Long Shadows Fall og The Stars Are Marching Home. Her i remastret utgave skinner de klarere enn noensinne, uten å miste den gjennomgående nerven som preger alle tre platene. 1600-talls kormusikk møter britiske folketoner, uskyldige barnekor møter strenge bibelske sitater, vuggeviser møter svartedauden. Mannen med ljåen banker på døra.

Det er mulig å gå seg i vill i tekstene til Tibet. Hver linje er skrevet med blod og hører til i en større sammenheng, dominert av hans interesse for filosofi, malerkunst og litteratur. Noen av deltakerne: Grøsserforfatter Thomas Ligotti, kastratsangeren Alessandro Moreschi, filosof og forfatter Edmund Burke. For å si det enkelt; her er det lite romantikk av typen boy meets girl:

Who will deliver me from this body of death nihil nihil nihil

Det er et knugende alvor som henger over David Tibet, som står fram som en blanding av dommedagsprest og bøddel, skjelvende, intenst hveser han med en hul røst som kunne tilhørt en Dickens-karakter. Musikken gjenspeiler denne gjennomgående creepy holdningen. Dette er skummel musikk. Men også betagende. Det gjelder særlig albumet All The Pretty Little Horses, som er noe av det mest tilgjengelige som er servert fra denne kretsen.

Med seg har Tibet folk som blant andre Nick Cave, folklegenden Shirley Collins, altmuligmann Steven Stapleton (Nurse With Wound) og fiolinist Joolie Wood (Nick Castro). Instrumenteringen er en blanding av akustisk (tolvstrengs gitar, strykere, fløyter, bjeller) og elektronisk (manipulerte tapes, samples), og melodiene er både iørefallende og gjenkjennelige. Dette er ikke nødvendigvis ’vanskelige’ toner, men den krever sitt. Tittelsporet med Nick Cave og John Balance fra Coil på vokal, mens Tibet kryper som en annen Gollum i bakgrunnen, er bare ett av flere høydepunkt på en plate som holder oss i et hardt strupetak fra første barnegråt til siste spiker er slått ned i kisten.

De to EP’ene er mer enten/eller. De omfattende stykkene, hver på cirka 20 minutter, er av hypnotisk karakter. Den monotone, gjentakende bruken av samples vil enten virke fullstendig overmannende, eller få en del lyttere til å falle av etter kort tid. ”Where The Long Shadows Fall” er en symbolladet messe med kastratsangeren Moreschi i gjentakende loops. ”The Stars Are Marching Sadly Home” er et vokalsamarbeid mellom folklegenden Shirley Collins, Tibet og Andria Degens, der suggererende droner og ambient folkmystikk danner et altoppslukende hele.

Aleph At Hallucinatory Mountain (Coptic Cat, 2009)
’Dette er en promo-CD’ sier et lite pikebarn, og kan videre fortelle at den som sprer innholdet – på noe vis – dømmes til ’eternal hellfire’. ’Happy listening. God is love’ avslutter hun, og åpner døren for Current 93 sin nye plate, deres første på tre år (særdeles vellykkede Black Ships Ate The Sky), med høye, metalliske gitarriff og David Tibets svovelstemme.

Vi tvinges visst til ’hellfire’ enten vi vil eller ei. ”Invocation Of Almost” er en gnistrende preken, med tordengitarer som bærer oss hele veien. Den fader over i psych-folken ”Poppyskins” – hvor tolvstrengeren til James Blackshaw spiller en ledende rolle, sammen med skjærende gitarer og Tibets paniske røst, angstfylt hvesende lykkelig som slange, samtidig følsomt, innyndende, lokkende. Han blir ikke mer forsonlig med årene, Aleph At Hallucinatory Mountain er et nytt toppunkt i en utrolig platekarriere.

Noe av årsaken til at Tibet igjen har klart å fornye og forfriske Current 93 skyldes nok også et godt utvalg gjester. Nevnte James Blackshaw, Rickie Lee Jones, Andrew W.K. (!), Baby Dee, Keith Wood (Hush Arbors), Matt Sweeney (Chavez, Zwan) og pornostjernen Sasha Grey(!) på vokal er et lite utvalg av buketten som utgjør Current 93 denne gang. Variasjonen i musikerne som bidrar kan overføres til platen, som har blitt nok en visjonær og voldsom opplevelse, utenfor genre, tid og sted. De tunge, fremtredende gitarene er en rød tråd her, den flotte bruken av stryk og de kontante trommene likeså. Tidvis formes episke ørkenlandskaper for oss, tidvis er det som å henge i skjærsilden og tidvis er det som å bli fanget inne i en tung, svart bok med uleselige bokstavtegn.

Uten teksthefte er det litt trøblete å fange opp Tibets tematikk. Han fleiper ikke med innholdet på sine skiver, og uten særlig kunnen om dette er det liten vist å gå inn i det, men bibelske referanser, Armageddon og en skikkelse ved navn Aleph er noe av det som virker å gå igjen her. Ekspertene får tolke det videre.

Aleph At Hallucinatory Mountain er ikke en utgivelse du legger fra deg med det første. Og det er akkurat like greit, for dette er noe av det beste som har trykket 2009 på ryggen.


Bjørn Hammershaug

Diverse artister: John Barleycorn Reborn – Dark Britannica (Cold Spring, 2008)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I den britiske kultfilmen The Wicker Man fra 1973 blir vi kjent med mange områder av britisk folklore, før-kristelige tradisjoner og paganistiske riter. Fruktbarhetsritualer, dyrking av solguder og magi, seksuell frilynthet, naturreligioner og menneskeofring er noen av ingrediensene. I tillegg til dette nyter filmen godt av et fantastisk soundtrack, hvis innflytelse har strukket seg langt inn i både amerikansk frifolk og britisk nyfolk. Det er en viss distinksjon mellom de to lands utvikling av dette musikalske landskapet, der britene ser ut til å være mer preget av ovennevnte elementer. Vi kan derfor bruke begrepet “nyfolk” om av den britiske grenen av feltet, selv om røttene både i amerikansk og britisk folk kan spores tilbake til de samme kilder på 60-tallet.

Kjennetegn ved den britiske nyfolken er at den er mer inspirert av europeisk tradisjoner, og med klarere befatning til okkultisme og paganisme, koplet til bruk av tradisjonelle instrumenter, med elementer av industriell musikk og ikke minst “mørke” krefter. Termer som “folk noir”, “pagan folk” og “apokalyptisk folk” blir brukt noe om hverandre, men felles foregangsnavn i denne kretsen er for eksempel Current 93, Nurse With Wound og Sol Invictus.

Dette gjenspeiles i tittelen på denne fabelaktige samleren: John Barleycorn Reborn: Dark Britannica. La oss dvele to sekunder ved tittelen. “Dark” spiller på det mørke aspektet ved nyfolken som allerede er nevnt, dette litt skumle aspektet ved musikken som geografisk skiller seg naturlig fra for eksempel Californias mer blomstrende hippiekultur. “Britannica” tar oss tilbake til før-romansk tid, til tradisjoner som fremdeles lever og ånder i underverden, tilsynelatende upåvirket av den moderne utvikling. John Barleycorn er en av de eldste britiske folksangene, først nedskrevet i 1588, og forteller om en manns forvandling personifisert gjennom kornsorten bygg (barleycorn) – viktig ingrediens i bryggingen av øl og dermed naturlig som symbol for fruktbarheten i åkeren og i naturen. Sangen regnes som viktig både for paganistene og for den tidlige kristningen av England, og det finnes derfor mange spennende historier rundt John Barleycorn. Dette har et utall artister opp gjennom årene visst å utnytte. Av en rekke versjoner (Traffic lagde en hel plate som heter John Barleycorn Must Die) kan vi her nevne Bert Jansch, Fairport Convention og Pentangle – alle essensielle navn innen utviklingen av nyfolken. Her møter vi altså John Barleycorn gjenfødt. Det er en ny generasjon som vekker gamle krefter til live.

Plateslipp er satt til Lammas 2007 – som i følge vår kalender er 1. august – og som er en dag tradisjonelt kjent for “the first fruits of the harvest”. Utgiverne av plata gjør like fullt et poeng ut av å ikke knytte seg for nært opp til verken religiøse eller politiske aspekter, og uttaler om prosjektet:

– Our concept explores the darker side of folk music is totally unrelated to the occult, modern paganism or politics. Instead it is about evoking the mystery of our ancient past, the strangeness of their beliefs and the remnants of this carrying down the centuries.

Mye kan sies om bade britisk folklore generelt og John Barleycorn spesielt, og både i selve platecoveret og en tilhørende hjemmeside (john-barleycorn-reborn.com) tas dette opp både grundig og vel. La oss derfor prøve å rette fokus mot selve musikken. I likhet med sine amerikanske åndssøsken har det vokst frem en ny generasjon musikere i England, særlig de siste 10 årene, som har vendt seg tilbake til – i første rekke – 60-tallets eksponenter, og videre bakover i tid.

Det skal ikke stikkes under en stol at enkelte i denne kretsen er i overkant seriøse, dunkle og selvhøytidelige. Musikken kan sikkert virke påtatt og en smule rollespillaktig for enkelte, men blant maskekledde druider og trekledde wicca-tilbedere finnes ikke minst veldig mye fin musikk. Først i denne prosesjonen går The Horse Of The Gods, og de bringer naturlig nok John Barleycorn med seg. Dernest The Owl Service, nydelige ”North Country Maid” og The Story med ”The Wicker Man”. I løpet av disse tre første møtene er mye av hemmelighetene rundt kulten avslørt: Horse Of Gods med sin tradisjonsnære rotfasthet, Owl Service med sin innyndende og vakre visefolk i tradisjonen fra Shirley Collins, Ann Briggs – og senere popularisert av for eksempel Espers. Til slutt av de tre; The Story med sin mer eksperimentelle form for avgudsdyrkning.

Det er stort sett langs disse kornradene vi skal befinne oss de neste par timene, og blant noe ugress så er det særlig den fruktbare jorda og de rike vekstene som danner hovedinntrykket. Jeg vil spesielt rette oppmerksomheten mot Sol Invictus’ ”To Kill All Kings” som er en lang offerpreken, hypnotisk vakre ”Lay The Bent To The Bonny Broom” (Charlotte Craig & Johan Ashterton) og den langsomme solnedgangsversjonen av ”Nuttamun Town” (med Drohne) som tre porter inn i et meget spennende rike.

Vi samles i kornåkeren, holder hverandre i hendene og ber til solen: La mørket komme.

Merk: Med på kjøpet av denne lekre doble samleren følger også 33 spor for gratis nedlastning.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 22.02.08

71. Telstar Ponies: Voices From The New Music (Fire, 1996)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Telstar Ponies: “A Feather On The Breath”  Telstar Ponies har historie tilbake til band som 18 Wheeler og BMX Bandits og forgreininger til Teenage Fanclub (trommis Brendan O’Hare). De utga kun to hele album midt på 90-tallet, og er i dag sørgelig glemt.

Men Telstar Ponies bør ikke glemmes. De foregrep mye av den blomstrende scenen som kom ut av Glasgow, ikke minst Mogwai som nok hentet en del av uttrykket sitt fra Telstar Ponies. De kan også høres som en mer parallell avart av neo-folkband som Current 93 og Nurse With Wound – alle sentrale for den senere oppblomstringen av slik musikk i England.

Voices From The New Music, deres andre og siste, er et omfangsrikt album på over 75 minutter. Forsterket med blant andre Richard Youngs, senere kjent for en fremdeles oppegående solokarriere, beveger de seg sømløst mellom folk, post-rock og mer eksperimentell støy. Slett ikke alt er like vellykket, men som et ambisiøst byggverk er dette imponerende saker. Stort sett lange låter – sånn mellom 6 minutter og opp mot kvarteret – brukes til å utforske hovedsaklig mørke utposter langs musikkens vidstrakte elv, der de støter innom alt fra Albert Ayler til Nick Cave på sin ferd. Det er en lite opptråkket rute de følger, hvor de sneier innom flekker på kartet som stort sett var hvite i 1996. Bare det er god nok grunn til å plukke fram igjen denne. At Voices From The New Music fremdeles evner å bevege en herdet lytter 15 år etter utgivelsen vitner også om at materialet var laget av solid stoff. “A Feather On The Breath” får fungere som beskrivende eksempel på et album som ikke så lett lar seg oppsummere på én låt. De er alle fantastiske på sitt vis.

Kuriosa: Grunnlegger David Keenan, en profilert bidragsyter for The Wire (han lanserte like gjerne begrepet “freak folk”), grunnla senere det oppegående plateselskapet/sjappa/distributøren Volcanic Tongue sammen med Heather Leigh Murray (fra Houston-duoen Charalambides). Ifølge internettets usikre kilder skal karakteren Gareth Keenan i The Office løselig være bygget på David.