Nils Økland

Slagr: straum, stile

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

slagr_straum_stileSlagr: straum, stile (Ozella, 2011)
Stille vann, dyp bunn
Andrei Tarkovskys Solaris (1972) er et psykologisk drama sentrert rundt omstendighetene på en romstasjon, en utenomjordisk vakker og hallusinerende film som etter gjentatte ganger setter seg langt inn i marg og bein. Slagr er den norske folkemusikkens ekvivalent til Tarkovsky. Deres debut Solaris (Nor-CD 2007) var et svært vellykket forsøk på å utforske de “lange linjers musikk” – eller dronemusikk om du vil. Preget av minimalismen (tenk Steve Reich, LaMonte Young) og med bakgrunn i tradisjonsmusikken, abstraherer Slagr de fleste av folkemusikkens bumerker og beveger seg fremdeles langs andre linjer enn de mest utforskede. Mer opptatt av klanglige farger enn melodiske strukturer skaper de kammerfolk med enkle virkemidler: Hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon (Amund Sjølie Sveen) er den uvanlige, men effektive kombinasjonen.

Spor 2 på straum, stille er også titulert “Solaris”, og slik kan Tarkovskys filmatiske uttrykk atter en gang overføres på den norske trioen. Meditativt og grasiøst skaper de noe hinsides denne verden. Med dvelende tilnærming i langsomme, nesten drømmeaktige sekvenser møter de oss med det talende titulerte åpningssporet “Drifting Out Of Sleep”. Titler som “Quiet Rain” og “First Frost” beskriver atmosfæren i det som foreligger, innspillingen i Sofienberg kirke (av Nils Økland) underbygger ytterligere en katedralsk stemning som preger hele platen.

straum, stille består i hovedsak av innadvendt og kontemplerende materiale, som sikkert vil bli for stillestående for enkelte. For dette er mer sansemusikk enn dansemusikk, som kommer best til sin rett i et par gode hodetelefoner. Det er å anbefale å gi Slagr denne sjansen, sjansen for en berikende opplevelse i retur er stor. Bare en sjelden gang blir det mer straum enn stille, som i pågående “April” med sin krysning av av norske folketoner og post-rock.

Men det er ikke krusningene Slagr er mest opptatt av, det er understrømmene.

De har nok en gang levert en nydelig plate, der Tarkovskys blikk mot kosmos liksom vendes til en indre reise, og reflekterer noe dypt originalt – og dypt urnorsk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk i 2011

1982: Pintura

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

1982_pintura1982: Pintura
(Hubro, 2011)
Omslaget til trioen 1982 viser igjen hverdagslige, realistiske bilder fra hvorsomhelstnorge, men musikken som skjuler seg innenfor er langt fra like tilforlatelig. Det er noe som rører seg bak gardinene. La oss kikke inn over potteplantene.

1982 kan plasseres i kategorien ’moderne improvisasjonsmusikk’, i seg selv et relativt grenseløst territorium. Med Nils Økland på hardingfele henvender de seg for eksempel inn i folkemusikalske kretser og bør ha umiddelbar interesse for leserne av herværende magasin. Men det er ikke folkemusikk vi har med å gjøre, ikke i tradisjonell betydning i hvert fall. 1982 er en fristilt kammertrio med den sjeldne kombinasjonen trøorgel/Wurlitzer (Sigbjørn Apeland), trommer (Øyvind Skarbø, født 1982) og altså fele/fiolin ved Økland. Mye av spenningsfeltet på Pintura ligger nettopp i instrumenteringen, mer enn at det nødvendigvis skjer direkte nybrottsarbeid med selve tonespråket.

‘Pintura’ betyr vel noe slikt som ’maleri’ på spansk, og her strykes det på med de fineste pensler. 1982 er en organisk og dynamisk enhet, med vekslende temperatur bringer de ørsmå detaljer opp i lyset og bygger opp til intense sammenstøt med like uanstrengt lekenhet. En del naturlige forutsetninger ligger til grunn for at dette har blitt en såpass vellykket: Vi har å gjøre med noen durkdrevne musikere, Apeland og Økland har sågar gjort ting sammen i nærmere 20 år, og med den musikalske tryggheten i ryggmargen våger de tre å møtes, utfordre hverandre og skape noe genuint sammen.

Mye av nøkkelen til å lykkes med et slik prosjekt ligger i denne tilnærmingen, som hviler både på en estetisk trygghet, håndverksmessig erfaring og stor musikalitet – men også at de involverte trives sammen. Det virker det som de gjør her. Som så ofte med god fri improvisasjon er den umiddelbare opplevelsen større enn noe konkret sluttresultat, men dette fungerer også som et album å lytte til.

Pintura er lett å høre på og bør være relativt lett å få utbytte av – men et godt sett hodetelefoner anbefales for maksimalt utbytte.

1982 Recording of Pintura from Tor Kristian Liseth on Vimeo.

Bjørn Hammershaug

Erlend Apneseth Trio: Det andre rommet

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

erlend-apneseth-trio_det-andre-rommetErlend Apneseth Trio: Det andre rommet
Hubro, 2016

Bildet på omslaget til Det andre rommet er tatt inne fra en tunnel, en ubelyst, trang tunnel der fjellets egne, grove formasjoner utgjør en naturlig hvelving. Utenfor, nede i svingen, står et hvitt bolighus. Jeg vet ikke om vi med denne platen drar ut av tunnelen og inn i lyset, eller om vi er på vei bort fra hverdagens normalitet og inn i det ukjente. Men en reise tas vi med på: Erlend Apneseth Trio inviterer deg til uutforskede steder, lytteren inviteres med til å ta del i musikk som er ute av denne verden.

Erlend Apneseth kommer fra Jølster. Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet, der han studerte under Håkon Høgemo. Sin unge alder til tross har han opparbeidet seg en solid status som elitespelemann i A-klassen. I tillegg til Apneseth selv på hardingfele, består denne trioen av Øyvind Hegg-Lunde (Electric Eye, Building Instrument, José González) på slagverk og Stephan Meidell (Cakewalk, Krachmacher) på gitar og knotter. Randall Dunn har stått for miksen i Seattle-studioet sitt, og han har jobbet med artister som Earth, Sunn O))), Akron/Family og Six Organs of Admittance. Det er undergrunnsnavn som nok ikke vekker umiddelbar gjenkjennelse blant norske folkemusikklyttere – men de deler alle noe av den norske trioens eksperimenttrang.

Det andre rommet følger opp Erlend Apneseths prisbelønte og kritikerroste debut Blikkspor fra 2013. Apneseth viser igjen et bemerkelsesverdig vidt spenn i sin tilnærming til musikken, og trioen har i enda sterkere grad funnet et spennende formspråk. Med tradisjonsmusikken som fundament begir de seg inn i et lydmalende landskap hevet over tid, sted og sjangre. Jeg har brukt liknende fraser om mange andre plater for denne spalten tidligere, men få har overbevist i like stor grad.

Erlend Apneseth Trio legger ikke bare en ny dimensjon til folkemusikken. De utvikler sitt eget språk og sin egen tonalitet, oppløser den i et improviserende samspill der fragmenter fra jazz, samtidsmusikk, dronemusikk og post-rock utforskes, plukkes fra hverandre og settes sammen på stadig nye måter. Det andre rommet er ikke noen umiddelbar plate, og den vil nok heller ikke appellere til den som søker et umiddelbart musikalsk kick. Her ligger kunsten like mye mellom linjene, i det uventede og i de små detaljene.

”Trollsuiten” innleder plata med en vemodig melodilinje fra en gjenkjennelig hardingfele, som etter hvert får selskap av dirrende elektroniske overtoner. Slik går teppet opp for en plate der det gjenkjennelige smelter sammen med det abstrakte. På ”Under Isen” avløses hardingfelens jordnære søken av noe langt mer dunkelt og pulserende. Supersilent, David Lynch, Nils Økland, John Cale og ambientmusikken til Aphex Twin er de umiddelbare referansene som dukker opp i mitt hode.

Tittelsporet står som platens høydepunkt, et mektig beist som langsomt reiser seg fra nær sagt intet og vokser umerkelig fra varsom strengplukking til ren støymusikk. Jeg vil også trekke fram ”Magma”, med sin klokkespill-likende rytmikk som kunne tilhørt Tortoise, intense felespill og en majestetisk melodi som lett kan overføres til rockens idiom. Imellom disse enkeltutvalgene eksisterer det et vell av impulser og innfall som til sammen danner et kompromissløst og tiltalende hele.

Inne i plateomslaget gir Erlend Apneseth selv en kort beskrivelse av prosjektet. Han skriver blant annet: ‘One of my greatest sources of inspiration has been exploring my own instrument, finding new sounds, discords, really anything that can evoke a new mood or association.’ Erlend Apneseth og hans trio har funnet et rom som er i konstant bevegelse og utvidelse, og vi som lytter blir selv en del av det. Det andre rommet er en døråpner, og Erlend Apneseth vil være garantert være en sentral kraft i norsk musikk i tiden framover.

En liten gest til plateselskapet Hubro er også på sin plass. I en årrekke har de stått som landets kanskje fremste representant for en åpen holdning til musikk og stilarter, og en like kompromissløs garantist for kvalitet og musikalsk nysgjerrighet. Se etter ugla neste gang du besøker platebutikken eller strømmetjenesten.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 28.4.2016

Bjørn Hammershaug