Dischord Records: Music Over Marketing, Content Over Profit, Ethic Over Strategy

20 Years Of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen.

Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Minor Threat (Foto: Glen E. Friedman)

Minor Threat (Foto: Glen E. Friedman)

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper.

Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.
Bjørn Hammershaug

Zero Boys: Livin’ In The 80’s

Av de utallige punkbandene som sprang ut fra den amerikanske undergrunnen på sent 70-/tidlig 80-tall, står Zero Boys og deres debut Vicious Circle (1982) fremdeles igjen som et landemerke av en skive. I 2009 samlet Secretly Canadian hele bandets tidlige katalog over to nyoppussede utgivelser: Den klassiske debuten og deres aldri fullførte andreplate + EP’en Livin In The 80’s.

Zero Boys ga et frampek mot det som ble kjent som ‘american hardcore’; raskere, hardere og tyngre enn den britiske punken. Parallelt – om ikke forut for – mer kjente navn som Bad Religion, Hüsker Dü, Descendents og T.S.O.L., og i det umiddelbare kjølvannet av pionerband som Black Flag, Minor Threat og Bad Brains oppstod Zero Boys, midt i Amerika. De fleste andre amerikanske band hadde (og har) gjerne utspring fra kulturelle metropoler som San Francisco, Austin, Chicago, Boston eller New York. Zero Boys kom fra Indianapolis, et sted uten særlig dype tradisjoner for motkulturelle uttrykk. Men den amerikanske punken hadde stor innflytelse og utbredelse på grasrotnivå, og bidro til å skape grobunn for nye scener fordelt over et større geografisk område (Necros kom fra Maumee, Ohio, Meatmen fra Lansing, Michigan, 7 Seconds fra Reno etc.). I et intervju med Maximum Rock’n’Roll fra 1982 sier vokalist Paul-Z (Paul Mahern):

I stay here because it feels real. The kids around here appreciate the few shows they do get to see. Also, to be a punk from Indiana means that you went looking for punk rock – not because all the kids at school are punks. It’s real rebellion.

Zero Boys: Vicious Circle (Nimrod, 1982)
Historien om Zero Boys tør være kjent for mange fra småsteder som føler misnøye med forholdene og søker ut. Paul Mahern trålet byen rundt på jakt etter plater på slutten av 70-tallet, en fan av Kiss, Sabbath og Aerosmith. Han rasker med seg en utgave av Creem med Sex Pistols på omslaget, og dermed var det gjort. Han startet band umiddelbart, og i 1979 var Zero Boys en realitet.

Etter EP’en Livin’ In The 80’s intensiverte de øvingen og satte seg fôre og lage en plate i stilen til Germs, Dead Kennedys og Circle Jerks. Vicious Circle er huggende riff, bjeffende vokal og frenetiske gitarsoloer, men også med en viss pop-sensibilitet som gir seg utslag i fengende melodier Ramones-style. Bandets sosiopolitiske profil gir seg utslag i tekster både om skyting mot maktpersoner i samtiden og retter en langfinger mot gamle dinosaurer (’Don’t wanna hear no more ’bout Mick Jagger’s old bones…’). Legg merke til den hvasse lyden, det ekstremt tighte uttrykket og den fandenivoldske viljen som lyser gjennom hele albumet. Vicious Circle frigjør enorme mengder energi og en låttittel som ”Amphetamine Addiction” virker ikke være tilfeldig. Dette er motsatsen av hippienes fredsæle tåkemantra.

Den profilerte skribenten Jack Rabid (fra The Big Takeover) har sørget for innsiktsfulle liner notes, og jeg lar hans ord virke støttende til mine egne vurderinger:

The young Midwest quartet was surprisingly tight, with a precision rarely associated with the new American hardcore: leaner, faster, meaner, more riotous, and eight times more explosive than on their previous, respected Livin’ in the ’80s 7″ EP. And the recording quality was impeccable, zooming past like an amplified dragster.

Etter Vicious Circle spilte Zero Boys en del konserter i midt-vesten, sammen med Beastie Boys i New York, men kom ikke noe særlig videre og brøt raskt sammen av alle de opplagte årsakene. Et par skiver midt på 90-tallet er mest for komplettister. Vicious Circle er stedet å starte, og det er egentlig sjokkerende hvor fet denne platen låter over 25 år etter at den ble spilt inn – og det i løpet av to kjappe dager!

Denne reutgivelsen, remastret fra de opprinnelige tapene, inkluderer også de to sporene som ikke ble med på originalplaten: ”She Said Goodbye” og ”Slam And Worm”.

Zero Boys: Histoy Of (Secretly Canadian, 2009)
Zero Boys’ første utgivelse var singlen ”Livin’ In The 80’s”, med det smått fantastiske tittelkuttet og ditto ”I’m Bored”. To år med intens jobbing resulterte i debuten Vicious Circle, og etter ytterligere turnévirksomhet begynte de på sitt andre album. Før de rakk å gjøre dette ferdig, ramlet bandet sammen. En kassettutgave av History Of ble skrapet sammen i cirka 100 eksemplarer.

History Of har ikke debutens stramme fokus, men viser et band som kanskje kunne utviklet seg i andre og vel så spennende retninger som det hardcore-rammene kunne by på, både i form av et mer metallisk sound og noe seigere rock-orientert uttrykk. Det er ikke riktig å si at de rakk å finpusse veien videre, og opptakene viser i like stor grad et band som ’kunne blitt’ enn et band som ’ble’. Gitarist Terry Howe lar for øvrig sitt mørke livssyn prege deler av låtmaterialet, hans tekster omhandler stort sett enten å dope seg eller å forsøke å streite seg opp. I følge den noe rotete coverteksten til Eric Weddle dreier en låt som ”Splish Splash” om å ikke ende opp som Germs’ Darby Crash. Crash tok livet sitt med en overdose heroin i 1980 (dagen før John Lennon ble skutt). Howe holdt seg helt til 2001 før han gikk samme vei.

Zero Boys vil nok, tross et par 90-tallsskiver og jevnlige reunions, for alltid bli husket for Vicious Circle. Og det er da ikke alle forunt å etterlate seg såpass!

Bjørn Hammershaug
Foto: Secretly Canadian/presse