We met in the springtime when blossoms unfold
The pastures were green and the meadows were gold
Our love was in flower as summer grew on
Her love like the leaves now has withered and gone.

The roses have faded, there’s frost at my door
The birds in the morning don’t sing anymore
The grass in the valley is starting to die
And out in the darkness the whippoorwills cry.

Alone and forsaken by fate and by man

Hør også spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse artistene i WiMP

Alasdair Roberts & Appendix Out
Både som soloartist og med bandet Appendix Out utforsker og utvikler Alasdair Roberts en nobel form for skotsk folkemusikk, som strekker seg fra middelalder til moderne tider. Han samarbeidet tidlig med artister som Will Oldham og Songs: Ohia, og har med årene blitt en av Skottlands mest aktede artister.

Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003)
Too-re-lay-o
’Join our lusty chorus’ inviterer Alasdair Roberts. Oppfølgeren til fine The Crook Of My Arm (2001) er ikke av det svært lystige slaget, men hans andre soloplate er igjen en stillferdig og vemodig tur tilbake til et Skottland med storslåtte heier, stoiske landsbyer og brune puber uforandret siden middelalderen. Her har Roberts spankulert i årevis, plukket inspirasjon med en far som folkemusiker, senere med trioen Appendix Out, og de siste årene helt alene. Langs landeveien har han denne gangen støtt på andre musikanter, Rian Murphy og gamle kjenninger fra Appendix Out bidrar med fele, fløyte, mandolin og trommer. Sammen trasker de inn på nærmeste folketomme kneipe, bestiller hver sin seidel og setter seg ned i ring foran peisen. Og så tar de opp instrumentene sine.

Tross den spartanske innredningen i dette vindblåste vertshuset er det likevel et ganske oppløftende skjær over flere av melodiene de tryller fram, og så vidt jeg kan se er alle Roberts’ egne, i motsetning til forgjengeren som nærmest var en hyllest til skotsk folkemusikks stamfedre. Det har ikke så mye å si for stilen, for materialet bærer i seg århundrelange keltiske tradisjoner. Den tradisjonelle og ektefølte framførelsen forsterkes av Roberts, som med sin høystemte, alvorlige stemme synger om kjærlighetens lengsler og naturens kraft. Ikke alle visene griper tak sånn med det første, men høydepunktene inkluderer feststemte ”Carousing”, nydelige ”I Fell In Love” (’I will squeeze your lungs like the bellows of an organ/and blow on your bones like a pipe/with a ra-ta-ta-tat on your skull like a drum’), ’moderne’ ”I Went Hunting” (’And the larks they sang melodious/and they only know the one song only/but they sing it wondrously’) og fingerplukkende ”Come, My Darling Polly” (’My body was your instrument of lust’), samt avsluttende ”Slowly Growing Old”. Her lakker og lir det mot natt, og de andre pubgjestene blir endelig med å nynne på et refreng som burde vart i timevis. Har du lyst til å gjøre deg bemerket i en eller annen sosial sammenheng, kan du forøvrig sette på Farewell Sorrow mens du siterer Walt Whitmans ”When Lilacs Last In the Dooryard Bloom’d”:

Sing on dearest brother, warble your reedy song,
Loud human song, with voice of uttermost woe

Det blir garantert en hit.

Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001)
En gammel vind blåser over høylandets sletter
Selv om skottene lett kunne ha sneket inn noen låter blant disse uten at det hadde skapt store stilbrudd har de likevel sitt distinkte uttrykk: Sår vokal krydret med antikke fraser, folk-instrumenter som skaper en tidløs atmosfære. Viljen til å benytte det tradisjonelle på en utradisjonell måte, og på den måten bli innovatører innen europeisk folkemusikk/alternativ rock. Denne gangen godt utnyttet av psykedelia-popens Petter Smart: Sean O’Hagen (High Llamas). Han beriker platen med et både fyldigere og bløtere uttrykk enn tilfellet var på de to foregående skivene.

Appendix Out legger som ventet ikke opp til den store pubstemningen. Som det ligger i tittelen er dette en ferd mot natten, med all dens skjønnhet og hemmeligheter. Rundt platens tyngdepunkt, ”Fortified Jackdaw Grove” – et skremmende, nakent epos – trilles det likefullt fram melodiøse perler, og selv om det tar litt tid før de enkelte setter seg, er stemningen konstant. Hvis svartedauden skulle beskrives med musikk, er Appendix Out de rette fortellerne. Platens gem gjemmes forøvrig helt til slutt, ”Organise A March”, som trolig er det nærmeste disse kan komme en powerpop radiohit. ’Could they raise a flag? Could they take the cross serious? Could they organise a march? Could they stand and clap in unison?’ Ja, det kan de.

Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
Denne EP’en består kun av fem spor, som i hovedsak er signert britiske folkemusikere, med det til felles at de kan/kunne skrive noen utrolige låter. Innspillingen er foretatt i Chicago i løpet av en ettermiddag i september 2001, og til å hjelpe seg har sjefsknekt Roberts denne gangen fått låne Lindsay Anderson fra post-rockerne L’Altra og Bill Lowman og Brad Gallagher som utgjør den John Fahey-inspirerte duoen Bosco And Jorge. Sammen tar de vindbyen tilbake til det skotske høyfjellet for en stakket stund.

”The First Time Ever I Saw Your Face” er signert den skotske legenden Ewan MacColl, mannen bak britiske evergreens som ”Dirty Old Town” og ”Go Down Ye Murderers”, og en av de mest sentrale skikkelsene innen den britiske folk-oppblomstringen i forrige århundre. Alasdair Roberts gjør ikke skam på sin mentor, og ved hjelp av kun piano og bass er dette platens aller flotteste. Fra MacColl er ikke veien altfor lang til noen andre legender innen britisk folkemusikk: The Incredible String Bands status skyldtes ikke minst evnen til å fornye tradisjonene, en arv Appendix Out vet å bære videre. ”A Very Cellular Song (Coda)” er skivas muntreste, hvis det går an å si noe slikt om Appendix Out. Når gjestefløytist Lindsay Anderson skjærer kraftig ut i innledningen, så er det uansett ikke annet enn ren sjarm, og det viser bare hvor uhøytidelig og direkte denne innspillingen tross alt må ha vært.

I samme tidsrom som The Incredible String Band hadde sin storhetstid, på 60-tallet, opptrådde Vashti Bunyan. Hun etablerte seg også i folkmiljøet, men etter bare én kritikerrost plate, Just Another Diamond Day (reutgitt i 2000), forlot hun musikkbransjen til fordel for et rolig familieliv. Bunyan samarbeidet med størrelser som Joe Boyd og Richard Kirby (noe som linker henne både til Nick Drake, og igjen, The Incredible String Band), og hennes ”Window Over The Bay” bør tjene som god lokkemat inn i hennes kortvarige karriere. Cyril Tawney var også en britisk folkmusiker fra 60-tallet, men han har holdt det gående helt frem til i dag. Tawney forbindes heller ikke med Skottland, men mer med den sør-engelske musikkscenen, og ”Sally Free And Easy” har i Appendix Outs hender fått et svalt preg av høstfarger i Cornwall over seg. Nydelig.

Roberts & co har ikke bare vendt seg langt tilbake i tid for å finne gode låter. Min favoritt er ”Josephine”, signert The Magnetic Fields’ Stephin Merritt (fra The Wayward Bus). Det er lenge siden en moderne poplåt har fått et så ridderaktig, høystemt preg over seg. Roberts synger om drive-in filmer og science fiction som en ekte hoffmusiker fra riddertiden, uten at det virker påtatt. Bare fryktelig fint.

DM Stith
David Stith har fått et naturlig hjem hos Asthmatic Kitty, den sympatiske etiketten som har gitt oss Sufjan Stevens, Castanets, Welcome Wagon og My Brightest Diamond for å nevne noen. Stith kom inn bakveien gjennom venninnen Shara Worden i sistnevnte band, som oppfordret Stith til å dele noen av sine sanger etter å ha hørt et par av hans demoer som lå slengende rundt.

Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008)
When The Curtain Hits The Cast
Curtain Speech er en kort EP (17 minutter) fra David “DM” Stith og mest som oppvarming til hans nær forestående langspiller å regne. Nær halvparten av spilletiden opptas av ”Just Once”. Her møter vi Stiths kvaliteter i sin fulle bredde: Vokalen i sentrum, bølgende mellom den dirrende følsomheten til Antony eller Scott Walker og høystemt falsett. Melodisk pirrende, nesten teatralsk oppbygd, med godt integrert bruk av kor og utstrakt variasjon i instrumenteringen der strykere og tangenter står sentralt.

DM Stith klarer slik å balansere mellom det intime og det svulmende, og unngår dessuten opplagte knep i sangboka. Han skriver låter som bygger seg gradvis opp, svulmer og vokser. Det beste eksempelet er ”Around The Lion Legs”, som fra sin sakrale åpning ender i en overstrømmende minisymfoni. Et par innstikk av korte instrumentale pianolåter, og råopptak av en mer tradisjonell akustisk gitarbasert vise til slutt bevarer mest stemningen rundt disse to. Dette er en høyst lovende smakebit, som korter ned ventetiden på det som gjerne kan bli en av neste års fineste. Særlig for de av dere som venter på Antony & The Johnsons og er litt lei av Bon Iver.

Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009)
Salmer for evigheten
DM Stith har funnet sin musikalske nisje på et fundament av bredt og følsomt vokalregister, Cohensk gitarklimpring og ikke minst en underfundig, rytmedreven oppbygning. Det som kunne endt opp som et renskårent singer/songwriter-prosjekt har han utviklet sitt eget univers ved å pakke låtene inn med et vekt på rytmiske elementer og effektfulle spøkelseskor. Her er trekk fra klassisk musikk, cabaret, spirituals og religiøse hymner, vekslende i tråd med Stiths alltid tilstedeværende patos. Dette er ikke en plate som tigger om å toppe hitlistene, men den bør bli omfavnet både av de som trives med Bon Ivers intime visefortellinger og Animal Collectives mest organiske og rituelle sider. Ja, Heavy Ghost kan kanskje høres som en naturlig kopling mellom to slike uttrykk.

Det mest bemerkelsesverdige er egentlig hvordan Stith har klart å sammenbinde det spartansk simple som en enmannsorkestrert symfoni i et sømløst hele. Start gjerne mot slutten og hør på ”Braid Of Voices” som svulmer fra sitt i utgangspunkt enkle pianotema til å bli en salme for evigheten, som løftes fra tangentene og stiger opp i himmelen. Eller den langsomme flamencoen ”Pity Dance”. Eller den tribale indianerseansen ”Creekmouth”. Eller, bare glem enkeltlåtene. Heavy Ghost er i sum større enn de enkelte delene. Dette er en plate som innbyr til sammenhengende lytting og kontinuerlig oppdagelsestrang.

Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005)
Trist at det skulle ende slik
Som Neil Sedaka så treffende sa det: ’Breaking up is hard to do’. You bet, Parker & Lily har brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det. Duoen fra New York er Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg, før denne som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira & Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne – tross alt – så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.

Den lyse vår dyrkes med ”June Gloom” og meldinger som: ’This spring is overgrown/ I hope it blooms to death’. Hipp hurra for mai er vi så gla’ i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: ’Late late late on a grey May day/ I’m busy killing myself with kindness’. Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og stryketrioen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen. Ta deg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.

Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe ombord, Parker Noon står igjen på perrongen. Jeg tror det regner tungt.

Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.

Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Richard Youngs er en særdeles produktiv herremann kjent for sin store spennvidde og mange samarbeidspartnere. Den skotske trubaduren kan uttrykke seg både i form av å være en relativt streit visesanger og som mer psykedelisk gitarutforsker. Autumn Response hører mest hjemme i første kategori, med hovedvekt på minimalistiske folk-viser i et lineært formspråk med sirkulært, repeterende gitarspill. Rent akustisk visepludder blir det likevel ikke, og en mer eksperimentell tilnærming markeres for eksempel ved den doble vokalen som av og til ligger sammen, tidvis flyter fra hverandre til en slags drømmeaktig call-and-response effekt. Det er som om han snakker med seg selv, og med det styrker den ensomme følelsen som henger over hele denne platen.

For Richard Youngs kaster ikke akkurat roser opp mot himmelen i uhemmet jubelrus. Autumn Response er lyden av en miserabel skotsk høstdag. Tåkedotter bøyer seg dypt ned over hustakene, sølepytter samles i flokk på fortauene og nordavinden finner den lille glipen mellom jakkekragen og skjerfet. Bortenfor byens murvegger åpner høylandet seg, og det er hit musikken lokker oss. Her oppe på heden, her sitter Richard Youngs, kan vi tenke oss, omgitt av noen sauer og med bare den sure motvinden som publikum. Her sitter han og her spiller han for oss.

Autumn Response består av 8 spor og ett epos på nærmere 20 minutter. Av disse åtte første er det særlig ”Low Bay Of Sky” som utmerker seg som klart beste enkeltlåt, hvor minimalismen møter en sterk melodi, og hvor en etterlengtet varme skinner gjennom i det forfrosne landskap. En kort sang for evigheten. ”Something Like Air” er kolossen på over kvarteret, men jeg synes vel at Youngs er litt råflott med tidsbruken her. Låta forsvarer ikke lengden og Youngs ønsker ikke å utnytte mulighetene. Den er bare lang, liksom. Som en søndagstur i et landskap som ikke endrer seg, som ikke byr på noe og som ikke gir noe, ikke noe annet enn luft. Something Like Air, med andre ord.

Pacific UV: s/t (Warm, 2003)
Åtte stjernetegn
Legg hodet ned på puten, lukk øynene og la deg langsomt drive med til fløyelslandet. La Pacific UV bli et duvende drømmeteppe du kan bre over deg, deres debutplate et narkotikum som sikrer både dyp og lang søvn. De holder til i Athens, Georgia, men musikalsk har de sine røtter blant britiske skokikkere, spacerockere og strobe-psykedelikere som My Bloody Valentine og Spiritualized. Legg gjerne til den svømmende droge-rocken til Galaxie 500, Rain Parade. Det er jo referanser som slett ikke er å forakte, og jeg må innrømme at Pacific UV gjør meg ganske behagelig hazy til sinns. Jensen, Jordan og Hudson klarer ikke helt å komme på høyde med Jason Pierce, Kevin Shields eller Hope Sandoval på sin debut, men på sitt beste er de ganske så nær. Særlig innbydende er åpningssporene ”Static Waves” og ”Out In The Blue” med todelt vokal og late lag av lyd som bølger hypnotisk frem og tilbake. Denne slørete space-stilen med samples, tunge lydtepper (som av og til ender opp i nærmest ren støy) og gitardroner er en form Pacific UV dyrker stort sett platen gjennom. Men de sklir også innom litt andre stjernetegn. Instrumentale ”Your Girlfriend In The Ivy” gis en delikat smak av country takket være Adam Musics pedal steel. På ”LAPD vs NYPD” benytter de seg av utdrag fra Harmony Korines filmklassiker Julien Donkey-Boy. Det er ikke en referanse som er mest nærliggende for hva Pacific UV driver med, men på den dunkle introen til nevnte spor nærmer de seg post-rockens urolige vesen før de gradvis flyter ut i verdensrommet igjen. Med på denne platen finnes en del navn vi liker godt. Andy LeMaster (Bright Eyes, Lovers) har produsert og spiller litt selv, det gjør også cellist Heather McIntosh (Japancakes, Elf Power, The Instruments) og vokalist Maria Taylor (Azure Ray, Now It’s Overhead). Vi finner altså igjen noen av de fineste folkene innen ’Athens-scenen som medvirkende.

Så det er bare å legge hodet ned på puten, lukke øynene og la seg drive med når Pacific UV byr opp til space travelling.

Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002)
Tight Noir
Nad Navillus opptrer med sitt døpenavn Dan Sullivan (og dere som liker å leke med anagram kan fundere litt på den) når han spiller med artister som Joan Of Arse eller Songs: Ohia. Som soloartist lot han sist høre fra seg med fine Show Your Face (Jagjaguwar, 2001), en plate som bekreftet inntrykket av en meget fingernem gitarist med sans for akustisk avantpop i utkanten av allfarvei. Med sin rastløse fingerplukking og somnolente stemme kunne han minne om både Nick Drake og John Fahey, eller nyere artister som Jim O’Rourke og David Grubbs. Jeg synes Show Your Face var en bra om noe anonym plate, og den imponerte ikke nok til at jeg stilte voldsomme forventninger til oppfølgeren. Det er derfor både gledelig og overraskende at Iron Night har gjort så solid inntrykk.

Iron Night vil ikke virke totalt fremmed for den som kjenner til Navillus’ tidligere arbeider, og referansene til Drake, Leo Kottke eller John Fahey er fortsatt rimelig akseptable. Navillus har beholdt den rullende gitarstilen som i utgangspunktet var hans varemerke, men nå også konsentrert seg om å skrive mer umiddelbare melodier og implisere flere musikere (blant annet bror Robert og fiolinist Suzanne Roberts fra Joan Of Arse). Sammen med elektrisk gitar og trommer driver han fram rockere i gata til Karate og Codeine på låter som ”What Is Hers Tonight”, ”Too Tight” og ”Out In The Bay”. Det er likevel de akustiske låtene som gjør størst inntrykk, og som plasserer Iron Night i et delikat felt mellom mild kunstpop og rufsete gitarrock, mellom Joel R.L. Phelps, Gastr Del Sol og Songs: Ohia. Særlig sistnevnet.

Likheten mellom de to artistene har aldri vært nærmere enn her. De golde tekstene dreier seg rundt emner som apati, død, ensomhet og kulde, ledet an av en vokalist med fastere, mer fokusert røst. Det er tydelig at Navillus gradvis har funnet sin stemme og våger å bruke et større register, og han lar den nå flyte naturlig langs melodilinjene på samme uttrykksfulle måte som Jason Molina. Med midt-vestens rustbelte som bakgrunn hensettes vi en slags apatisk dvaletilstand med åpningen ”So You Can Sleep Easier”: ’The barometer is falling, shorter days and colder nights soon follow’, og videre på Last Respects: ’Outside of Cleveland, there’s the smell of industry, where orange lights dot the night’, som er en linje som nesten kunne vært hentet fra Songs: Ohias Didn’t It Rain. Aller sterkest er det fantastiske tittelkuttet, der Navillus drar stemmen sin langt inn i jernnatten: ’O iron night your reach is long, I must walk miles to reach the dawn’. Det er på slike jernetter, langs slike veier, Nad Navillus har funnet en åre av rustent gull.

Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008)
Androgyn Android
Jeff Hansons feminine falsett er nok det første mange vil legge merke til. Den er så kvinnelig at det nesten er like greit å la det poenget ligge, og heller late som stemmen bak mikrofonen faktisk er fra en dame. Vi kan for eksempel late som det er Allison Krauss eller Judee Sill som står der, ignorere det bisarre og konsentrere oss om musikken. For dette er tidvis imponerende orkestrert folk, kammer-americana eller hva vi skal kalle det.

Det beste eksempelet ligger først på platen; ”Night” er marsjerende, mektig og myk på en gang, en låt som øker i kraft samtidig som den vokser i ynde. ’Here’s the line/where I start/Somehow I will begin now/I’m so behind, between the eyes’ lyder åpningsfrasen, men utførelsen er ikke så snublende som den presise åpningslinjen antyder. Det er likevel ikke til å komme forbi at ”Night” legger listen høyere enn det som gjennomføres utover, og låtmaterialet blir litt for statisk til at jeg kaster begge tomlene i været etter Madame Owl. Enkeltlåter, som himmelsk vakre ”The Last Thing I’ll Do” og ”Maryann” er drops som kan nytes gjentatte ganger, og de elegante og eteriske kvalitetene har vist seg å vokse over tid.

Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002)
Hazey Jane III
Neil Halsteads innsats med Slowdive og Mojave 3 har så langt resultert i seks skiver, og etablert ham som en høyt respektert artist. Halstead behersker både støyende skokikker-pop og ambient, men har gradvis tilnærmet seg en klassisk låtskriverkunst, nærmere folk enn rock. Etter et par års studiotid kan han endelig debutere som soloartist.

Jeg kjente nakkehårene reise seg når Halstead først åpner munnen på ”Seasons”, og måtte sjekke platehylla om det var Nick Drake som hadde krøpet inn i CD-spilleren. Ikke bare er stemmen identisk i sin søvnige hvisken, Halstead har samme intonasjon, med bløt RP-uttale som dras ut på drømmende vis. De huskende melodiene er også gjennomgående, og minner om Bryter Layter-perioden. Blåsere og strykere legger forsiktig fylde til lydbildet, og det er nesten som om Hazey Jane har våknet til live, dansende i slow-motion ut av høyttalerne. Denne lenken nevnes ikke på noen måte for å undergrave Halsteads egne kvaliteter, for Sleeping On Roads står støtt nok uansett på sine skjelvende bein.

Både Nick Drake og Neil Halstead kombinerer klassisk britisk dannelse med et pastoralt preg, men der Drake nærmet seg en kontinental retning, tar Halstead med seg den samme britiske bakgrunnen over Atlanteren. Dette forenes aldeles perfekt i ”Dreamed I Saw Soldiers”, en melodi som er basert på ”Ohio” av Damien Jurado. På egen hånd klarer han seg også fint i ’amerikansk’ terreng, med banjo og dobro til hjelp på tittelkuttet. I all Drake-sammenligning må det nevnes at selv om begge er fingerplukkere av rang (som erklærte Bert Jansch-tilhengere), så innehar ikke Halstead helt Drakes genuine spillestil. Han bygger mer opp rundt melodiene og rytmen, og får god hjelp av gamle kjente fra blant annet Mojave 3 til det. Det er på de mest sparsommelig trakterte sporene vi kommer aller nærmest Neil Halstead. ”Hi-Lo And In Between” og ”Martha’s Mantra” er intime og nydelige drømmeviser. Hvis noen etterlyser litt disharmoni i all vellyden, så kommer den i en druknende avslutningsdel på ”See You On Rooftops” – platens eneste slitsomme to minutter.

Lysegrønne bølger krøller seg opp mot solen under en knall oransje himmel. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere soundtrack til januar-mørkets iskalde snøstormer.

Elephant Micah: Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back (BlueSanct, 2003)
Elephant Micah, eller Joseph Martin O’Connell som han egentlig heter, kommer fra et sted som heter Pekin, Indiana, ikke så fryktelig langt fra Louisville, Kentucky. Det var kanskje der unggutten ble kjent med enkelte av byens mange artister, som My Morning Jacket (som han tidligere har varmet opp for) og Will Oldham. Det er lett å se for seg O’Connell hjemme på farmen, lett henslengt og molefonken på verandaen, mens han lytter til noe gammel Neil Young eller Gram Parsons på en slitt platespiller som knitrer, går noe ujevnt og spiller litt for sakte. Han har liten lyst til å jobbe på skurtreskeren, men har gitar, banjo og en fire-spors opptaker på gutterommet sammen med noen andre artige instrumenter. Det er minimalt med action så langt øyet kan se. Varme, late og monotone dager drar forbi. En motorvei skjærer gjennom åkerlandskapet. En Wal-Mart, en burgerjoint, en kirke. Hva annet kan en stakkar gjøre enn å klimpre på melodier som vinden bærer med seg gjennom kornet ut i natten?

Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back er i all hovedsak spilt inn i heimen, med et par gjestende venner som bidrar med ymse, og bærer preg å være en ganske hjemmemekka affære. Det humper sakte og mollstemt av sted, og blir i det hele tatt sjelden spesielt lystig – men derimot riktig så vakkert. Han synger med skjelven og nervøs vokal som knapt bærer over gitaren. Den fungerer også godt til disse sorgtunge låtene, enten det er i 8+ minutter epos, som langsomme ”Deliver Us From Broken Glass”, søvnig cowboyvals (”TV-like Slow Motion”) eller som når han forteller om sine drømmer om fjellet Neil Young.

Korte, instrumentale sidesprang, feltopptak og snåle lyder bryter opp mellom de lengre låtene, og hinter om at vårt nye bekjentskap ikke bare er en dyktig melodisnekker, men også er en idérik fella vi nok kommer til å få høre mer av i tidene som kommer. 18 spor medregnet stort og smått og en spilletid på drøyt timen er likevel i meste laget, og det er slett ikke alt som er av høyeste interesse. Men for all del, dette er et fint følge inn i sene whiskeysunkne verandatimer med hjemmedyrka tobakk i snadda. Så kan man sitte i ro og mak og undres over hva som egentlig gjemmer seg der ute i kornåkeren.

Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
’It was the biggest cock you’d ever seen, but you’ve no idea where that cock has been’. Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia, en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.

8 år senere: ’Woke up with fingers crossed, in a boy’s bed with your pants off’. Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak heter Owen Ashworth og kaller seg Casiotone For The Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).

Åpningssporet ”New Year’s Kiss” viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Aiden Moffatt. Dette er Casiotones fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi ’Tomlab actually spent a little bit of money on this one’. Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor.

”Nashville Parthenon” kopler Mouse On Mars med Hank Williams, en miks av techno og steelgitar som funker som bare det. På nydelige ”Cold White Christmas” drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (”Bobby Malone Moves Home”) og soggy bar-crooning à la en Stuart Staples (”Don’t They Have Payphones Wherever You Were Last Night”). Hør på ”I Love Creedence” og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singlen ”Young Shields” med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar til å dra stemningen opp et par hakk.

Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007)
Innlandsfolk
Et ektefødt barn av midt-vesten; Chris Bathgate vokste opp i Illinois, og er nå bosatt i studentbyen Ann Arbor hvor han er en sentral figur i regionens cafefolk-scene. Etter to egenutgitte skiver i løpet av relativt kort tid kommer han med sin første på et noe mer etablert selskap. A Cork Tale Wake viser en artist med god meloditeft, sans for velpleide arrangementer og mildt orkestrert lydbilde og generell stor forståelse av grunnleggende singer/songwriter-kvaliteter. Det er lett å hekte ham opp mot nabo Sufjan Stevens, men også andre folksters fra vesten; ikke minst Damien Jurado og Richard Buckner. Han veksler her med letthet mellom helt nedstrippet og mørk folk, pianoballader og noen mer saftige utblåsninger. Sjekk ”Madison House” og ”The Last Parade On Ann St.” som gode eksempler på Bathgates evner som stemningsskaper av frosne vinterbilder og smeltende hjertepop. Mest umiddelbar er åpningskuttet ”Serpentine” med sitt bestemte piano, fine koring og søtladne strykere.

Fleksibiliteten i arrangementene er større enn den relativt begrensede stemmen til Bathgate, og han fremstår mer som en stødig håndverker enn den helt store musikalske minerydderen. Mannen virker belest, og hadde det vært et vedlagt teksthefte er det mulig jeg ville søkt ned i dette. Han kaster noen skråblikk over det lokale miljøet og deler med oss noen indre kvaler, men uten det helt fester seg. Bathgate virker som en gjennomgående sympatisk type, og er for øvrig tilknyttet organisasjonen til forfatteren Dave Eggers, 826 National, som driver veldedig skrivetrening for ungdom og lærere.

A Cork Tale Wake har gått noen runder som bakgrunn til hverdagslige sysler, og hver gang har jeg blitt slått av at dette jommen er en trivelig plate som er grei å ha rundt seg, men uten at den akkurat har vokst til noe utover det. Den har nå likevel tatt sine runder, og vil sikkert gjøre det igjen. Ikke spesielt spenstig, men heller ikke ueffen lytting med bredt bruksomfang. På sitt beste vitner dette om en artist det lyser ’lovende’ over med stor skrift.

Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002)
Hjem, kjære hjem
Justin Vollmar fra Virgina har så vidt jeg vet bare en CD-R utgivelse bak seg tidligere. Med Every Place Is Home har han klart å binde sammen låtene sine til et helstøpt album, og er i ferd med å etablere seg som en artist det er verd å følge. Vollmar spiller akustisk gitar og synger uten å heve stemmen, og kan nok risikere å bli sortert som en av mange lo-fi soveromsangere der ute. Selv om Vollmar passer i en slik kategori har han klart å unngå den sedvanlige sprukne lyden eller endeløse sørgmodigheten. Vår venn har rett og slett skapt en liketil og intim plate fri for mikkmakk og overdådighet. Every Place Is Home består til gjengjeld av ti mørke, nære og personlige låter med lang holdbarhetsdato. Det går stort sett langsomt og rolig for seg, men den ensomme feelingen blir av og til brutt opp av metalliske lyder, samples og noe perkusjon (av bror(?) Nathan), men i all hovedsak er dette kun en mann alene i et rom med sin gitar. Vollmar synger mer naturlig enn ’perfekt’, og kan ikke sies å ha en grandios røst. Stemmen funker likevel godt til disse stillfarne visene, perler som ”How Far Can The Wise Man Spread His Wings”, ”Matthew Halley And His Great Escape” og tittelkuttet. I tillegg til sine akustiske popviser tyr han ved et par anledninger til mer up-tempo og bandorienterte spor som ”Susan, Did You Hear?” og ”The Old Man’s Coming Down”, med røtter til jordnær folk/countryrock. Every Place Is Home er en liten godbit å trekke frem de gangene man simpelthen ønsker seg en god plate for å nyte hjemmets lune fred.

Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men denne EP’en vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002. Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller der. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell, akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June Of 44) og Jud Ehrbar (fra Varnaline) på slagverk. Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet ”Weak Force” er vel det mest bemerkelsesverdige. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platas andre høydepunkt er en munter mariachi titulert ”Chicago One”. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også. På ”Bridging” og ”Left At Gallup (Quiet)” er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Dette er låter som stagnerer litt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert ”The Space” funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget. Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EP’en, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i båsen ’man to watch’, igjen.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no