“Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.”
Proctor Knott

LOW
Sentrert rundt ekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk har Low gitt ut et knippe meget sterke skiver siden oppstarten i 1994, preget av langsomme melodier og vakre vokalharmonier benyttet som fundament for å stadig utvikle og fornye sitt sound.

Les Q&A med Alan Sparhawk hos Stereogum
Les intervju med Low hos The Quietus

Things We Lost In The Fire (Tugboat, 2001)
For noen år siden var jeg i Minnesota. Etter lengre tid med ekstrem innlandsvarme søkte jeg noe målløst nordover mot Lows hjemby, Duluth, og ble der overrasket av en voldsom storm midt på dagen. I ly på en liten café kunne jeg sitte og betrakte mektige Lake Superior utfolde seg i all sin velde under en nattsvart himmel. Det eneste mennesket som så ut til å våge seg utendørs var en dristig surfer som forsøkte å temme bølgene. Low får meg alltid til å tenke på denne ensomme mannen som kjempet på det majestetiske havet, like sårbar og kraftfull som den musikken de i en årrekke har skjenket oss. Selv om de fortsatt spiller saktere enn de fleste så innebærer Things We Lost In The Fire noe av den samme skrittvise utviklingen i forhold til tidligere plater mot mer tilgjengelige og melodiøse viser. De lykkes dermed igjen, med god hjelp fra tekniker Steve Albini, å forene et valiumknaskende Mamas & Papas med salmesang.

Selv om Low også viser sine mer hardtslående sider ved enkelte anledninger (”Dinosaur Act” i særdeleshet), er det særlig i de enkle begravelses-hymnene de beveger lytteren mest. Mye av styrken til bandet ligger som alltid i kontrastene mellom Parkers vevre englerøst og Sparhawks mørke stemmeklang, som sammen skaper meget vake vokalharmonier. Når de utfylles av blant andre tre strykere, en trompetist og en pianist, skapes også en bredere lydflate i det store rommet de befinner seg i – ’filling holes with tiny sound’ som de så treffende uttaler på en av låtene her.

Low predikerer både håp, tvil og tro, og er modige nok til å forsøke å gå på vannet mens truende bølger hele tiden forsøker å senke dem ned i evigheten. Things We Lost In The Fire er det beste eksempelet på at de lykkes i sin balansegang.

Trust (Rough Trade, 2002)
Årene går like fort som Low går sakte. Etter deres to foregående (Secret Name og Things We Lost In The Fire) har jeg tenkt at det snart er nok Low-skiver i samlingen, men hver gang kommer de opp med en utgivelse som gjør dem like uimotståelige.

Noe nytt er det også. Tchad Blake (Crowded House, Sheryl Crow, Los Lobos) er hentet inn som tekniker, morsomt også at Gerry Beckley (America) er med i bakgrunnen som gjestevokalist på et par spor. Ingen av de to gjør merkbar furore uansett, det er fortsatt Mimi Parker, Alan Sparhawk og Zak Sally som styrer skipet. Parker faller stadig mer i bakgrunnen som vokalist, og fungerer nesten utelukkende som ektemannens duettpartner (lead kun på “Tonight” og “Point of Disgust”). Low har dessuten vektlagt rytmebruken i større grad på enkelte spor (syv personer krediteres med ‘stomp’ på “The Lamb”), og gitarene er tonet ned, av og til nesten helt bort. Trioen fortsetter å utvikle lydbildet sitt, og selv om de har de fleste kjennetegn i behold er utviklingen likevel stor hvis man sammenligner Trust med I Could Live In Hope. Gjennomgangstonen er blitt noe hardere og kaldere, men mykes opp med blåsere, orgel, trekkspill, banjo og bjeller.

Trust inneholder derfor låter man både kan grave graver til, og låter som går rett til hjertet. Low har tidligere lykkes med å formidle julestemninger, og hvis man skal luke ut hitlåter herfra må man trekke frem ”Last Snowstorm Of The Year”, som har noe av den samme friske gløden som vi hørte på Christmas. Den andre er naturlig nok akustiske ”La La Song”. Her beveger de seg inn i pop-land, riktignok i søvngjengertempo. Low har fortsatt en helt spesiell evne til å kapsle sine nydelige melodier i sneglefart. I rekken av langsom og melodiøs skjønnhet finnes også åpningen ”(That’s How You Sing) Amazing Grace”, ”In The Drugs” og søte ”Little Arguement With Myself”. Her møter vi vokaldelingen mellom Parker og Sparhawk, en stil de har utviklet til et av sine sterkeste og kjæreste kjennetegn. Disse låtene står som platens største øyeblikk, det er her Low kommer nærmest gudene.

På siden av disse mer melodiøst vennlige kuttene serverer de fortsatt kompromissløs gravferds-minimalisme. På ”Candy Girl” lar de simpelthen en monoton tromme knokke takten, mens den tunge stompen ”The Lamb” har en mektig dommedagsstemning over seg. ”John Prine” (oppkalt etter…) er en tung, tung bør ganske fjernt fra Prines viser, og en av Sparhawks svarte stunder.

Low har en tendens til å legge inn en unntakslåt eller to på sine skiver, og her er det gitarbaserte og støyende ”Canada” som spiller Judas-rollen. Den Yo La Tengo-lignende rockeren faller noe utenfor de tolv andre disiplene. Det gjør for så vidt avslutningen ”Shots & Ladders” også. Den lange dronelåten klarer ikke å etterlate oss gispende etter luft på samme måte som ”Do You Know How To Waltz”, men svinner mer opp til stjernene som et vemodig farvel for denne gang.

Hver gang Low kommer med en ny skive blir jeg frelst en ny periode, og mormonerne fra Duluth har igjen lykkes i å presentere en plate som av og til berører det guddommelige. Man kan bli religiøs av mindre.

Drums And Guns (SubPop, 2007)
Er det krigstilstanden i hjemlandet som henger som et mørkt bakteppe over Low sin åttende plate? Allerede på åpningskuttet melder de at ’All soldiers are gonna die, all the little babies they are all gonna die’, og med det introduserer de en noe mørkere og forstyrret plate enn The Great Destroyer (2005). Sparsommelig, men effektivt arrangert, bygget mye opp rundt trommer, slagverk og diverse rytmebruk, loops og tangenter – det hele grundig behandlet av produsent Dave Fridmann (Flaming Lips, Mercury Rev m.fl.). Trioen har beveget seg et stykke bort fra den milde slowcore-popen fra tidlige album, mot et mer eksperimentvillig uttrykk. På Drums And Guns kommer dette særlig godt fram, med oppstykkede melodilinjer og en mer avantgardistisk tilnærming enn vi er vant til. Samtidig har Alan Sparhawk og Mimi Parker beholdt sin svale stemmebruk, og de deler fremdeles skjønnsomt på vokalen. Den salmeaktige sangen skaper en rolig kontrast til de urolige stemningene som vaker i bakgrunnen, og er noe av det som bidrar til at Drums And Guns står fram som en av Lows bedre plater i det som er en allerede imponerende katalog.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, mars 2007

Christmas (Tugboat, 1999)
’On our way from Stockholm
It started to snow
And you said it was like christmas
But you were wrong
Wasn’t like christmas at all

By the time we got to Oslo
Snow was gone, And we got lost
The beds were small, But we felt so young
It was just like christmas…’

Med en slik sjarmoffensiv av en åpning smelter alle kalde vinterhjerter. Low gir oss sin helt spesielle julepresang: 8 låter som alle omhandler feiringen av Jesu fødsel. Denne gangen har den lavmælte og spartanske trioen overgått seg selv i ydmyk skjønnhet, uten å bli en parodi på seg selv.

Skal man først gå til innkjøp av en juleplate må dette være et av de beste alternativene på lenge. Her er det intet glitrende kjøpehysteri eller påtatte nissesmil. Low bringer det høytidelige tilbake til høytiden og behandler både egne og andres låter med den dypeste respekt. Fra åpningssporet, som har en munter ‘Belle and Sebastian-stemning’ ved seg, til den siste gaven blir delt ut (“One Special Gift”) klarer de å holde konseptet interessant, samtidig som Low aldri gir slipp på seg selv. Det er særlig gledelig å høre i kjente julesanger som “Silent Night” og “Little Drummer Boy”, som begge kunne vært egne komposisjoner. Den ene sakral og enkel, den andre mer pompøs og med tilbaketrukken støy, slik vi kjenner bandet fra tidligere utgivelser. Det er også gledelig å se at Low har inkludert Wurlitzer Jukebox singlen “If You Were Born Today” som er en av deres absolutt vakreste. Den kunne like gjerne blitt obligatorisk i kirkebygg, så vel som i rockeklubber.

Dette er ikke juleplaten du vil danse og sprette rundt juletreet etter, men med sin egenartede stemning bør den få den mest svorne julehater til å bli salig en stakket stund.

KID DAKOTA
Darren Jackson fra Bison, South Dakota droppet ut av St. Olaf College i Minnesota, og tok heller ut på en ferd langs landeveien, til skyggesidene av kontinentets mange storbyer. I 1999 vendte han tilbake til et sykehus i Minnesota for å bli kvitt heroin-avhengigheten han pådro seg, og et år senere startet han Kid Dakota sammen med trommeslager Christopher McGuire.

So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002)
So Pretty er bygd opp rundt EP’en av samme navn fra 2001. Nå er den påplusset med tre ekstra låter og utgitt på Lows plateselskap. Low representeres dessuten med bassist Zak Sally på et par spor.

På omslaget kan vi se en blodig forslått Jackson fra den tiden han red den hvite hesten. Man må bare være glad for at han reiste seg fra det destruktive grøftelivet, samtidig som Kid Dakota ikke ville vært det samme uten hans brokete opplevelser. Tekstene ser nemlig ut til å basere seg mye på livet som loffer og misbruker, som her fra tittelsporet: ’It’s my friend with my belt between teeth, I’m ready to be friendly once again…’ og ’Jesse go, Jesse run, please make quick to the bad neighborhoods, I’ll wait for you…’ Gitarene skjærer kirurgisk inn med crunch og rust, mens Guires meget kontante trommestil gir stødig punch til den kraftfulle og følsomme vokalen til Jackson (som kan minne litt om både Thom Yorke og Elliott Smith). Med disse rammene skaper duoen langsom, men episk musikk som kan beskrives som en slags præriecore, vi kjenner nesten prærievinterens vinder piske på ”The Overcoat”, ”So Pretty” og ”Smokestack”. På ”Crossin’ Fingers” og ”Bathroom” blir det mer storslagent og drivende, på en måte som ikke er helt ulikt Built To Spill møter Low, og So Pretty er slett ikke så spartansk å høre på som man skulle tro ut fra den enkle instrumenteringen. Produsent Alex Oana har vært kreativ bak spakene, og Jacksons bruk av tangenter og perkusjon bidrar ytterligere til å skape et ganske så variert lydbilde.

To av låtene henter inspirasjon fra sørstatene; på den grimme 16 Horsepower-lignende ”Coalminer” harseleres det om ’coalmine and moonshine hills of Tennessee, good-ol’ boys getting drunk hillbilly sanctuary…’, men det er ikke noe muntert fyllerør å spore her, snarere er det en tung og dyster stemning Kid Dakota ser i disse fjellene. Da er det derimot pur vårglede å spore på den vakre balladen ”Spring”: ’Kentucky bluegrass growin’ green and girls in miniskirts’, det trivelige unntaket på platen, som både blir noe snålt og samtidig befriende i denne ellers så mørke settingen.

So Pretty er 45 minutter om de tyngre sidene av livet, men Darren Jackson er både elegant, intelligent og tøff nok til å heve Kid Dakota langt over den sedvanlige hopen av gitarspillende og klagende loners som driver med noe av det samme. Jeg håper inderlig at denne mannen ikke går seg vill igjen. Akkurat det sår han litt tvil om avslutningsvis: ’…walk in the snow, maybe going in circles again, but it’s hard to say ’cause my tracks keep filling up with snow and they fade away…’

The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
’I’m in Minnesota again for the winter
I didn’t come for ice fishin’
I didn’t come for duck huntin’
I’m not Scandinavian or in search for Paul Bunyan
I’m no fan of the Vikings…’

Darren Jackson har tross dette vendt hjem igjen for å lage sitt andre album som Kid Dakota, og det har blitt en sann velsignelse av en plate. Han tar oss med på en reise inn i noen av stormaktens ødeste områder: Dakota, Minnesota og sin egen sjel.

The West Is The Future tangerer debuten, som også var en særs skarp og troverdig fremstilling av en ung manns erfaringer med tyngre dop og rennesteinsliv. Fylt av like harde beskrivelser,  blikket er stivt, vendt mot den nordlige prærien i dagens USA. Musikken kan være kald som den strengeste vinternatt i midt-vesten, åpen som de uendelige slettene som er i stand til å gjemme de trangeste sinn. Mer variert, bedre produsert og mer gjennomarbeidet har Darren Jackson denne gangen etterlatt seg en plate som graver dypt ned langs de rimdekte jordene han vandrer.

’The west is a promise, the west is a new land, the west is an old lie, the west is a bad man…’ sier han allerede i det lettdrevne åpningssporet ”Pilgrim”, de samme linjene kommer tilbake på avsluttende, og nå langt tyngre ”Atomic Pilgrim”. Med det rammes platen inn med det sentrale gjennomgangstema: Vesten. Det moderne vesten. Forlatt, mytisk og voldsomt, bright and metallic, hot and hypnotic.

Her er Pine Ridge, South Dakota hvor de arbeidsledige mannfolkene drikker seg snydens og reiser inn i reservatet for å drepe indianere, pow, pow, wow.
Her er områder der rain is more precious than gold, and some folks are prayin’ and some have sold their souls.
Her er countrydans på lokalet, at the Prairie League and Cactus Bowl.
Her er lange harde vintre i døde byer, where the men are silent and drinkin’ heavy.
Her er det kaldt, innelukket, the ice is thick and the air is thinner, no room to breathe, no sun to shine.

Geografien danner også rammen for de mer personlige sidene som Jackson viser på platen, særlig tydelig på ”2001” og ”Ten Thousand Lakes”. Førstnevnte er en ni minuter lang bønn om tilgivelse, et oppgjør med sitt tidligere liv som han was lucky to have survived: ’Lord, I’ll be a better man, I will change, I’ll give up the drinking, I’ll give up the drugs, I’ll stop payin’ for sex in the clubs…’ ”Ten Thousand Lakes” er en nærmest optimistisk reise til Minnesota, for selv om Jackson ikke er en del av det gode selskap, er det likevel hit han må vende tilbake: ’Well, I came to get better’ for ’the thought of ten thousand lakes makes me feel smaller/weaker’. Det er likevel en bitterhet her som er gjennomgående. Fra ”Ivan”: ’I might be able to accept the God who made this world, but I can’t accept the world that this God made.’

Musikalsk har Kid Dakota et visst slektskap med Jason Molinas Songs: Ohia, som har skildret det strebende rustbeltet lenger øst på mange av sine utgivelser. På samme plateselskap og fra samme region har Low i en årrekke gitt oss bilder med tungstemt, vakker tristesse, og trioen er godt representert også her: Bassist Zak Sally står til og med oppført som en del av bandet denne gangen, mens Sparhawk/Parker gjestesynger. Kid Dakota befinner seg et sted på aksen mellom Songs: Ohia og Low, for sakte, tungt og trått går det, fortsatt med noe av den samme myk/hard, start/stopp dynamikken som preget So Pretty. Men det er også noen andre momenter som er verd å notere seg.

Jackson gir av hele seg, og spenner fra det bunnløst mørke til isbelagte krystalltoner, men også mot noe mer pretensiøs og storslått popmusikk. Denne episke platen består i hovedsak av lange låter hvor han får rom til å bevege seg innenfor hele dette spekteret. ”Starlite Motel” er et godt eksempel. I løpet av 8 minutter føres vi inn en langsom, rusten vals, med et låveband som spiller langt bak Jacksons inderlige kjærlighetsbønn som vokser seg sterkere og sterkere inntil bare ekkoet av hans siste bønn blir hengende, i flere minutter: ”I know you will make me happier…”

Omslagets mørke, illustrerende tegninger er laget av William Schaff, som tidligere har udødeliggjort udødelige utgivelser med blant andre Okkervil River og Songs: Ohia. Det er et solid selskap som med dette kan ønske Kid Dakota velkommen inn i sine rekker.

RIVULETS
Rivulets er et ord man kanskje ikke benytter så ofte, og betyr visst noe sånt som liten elv eller bekk. Det betyr også Nathan Amundson, en mann med en gudbenådet smånervøs, sjelfull stemme som vil krype langt inn under huden din – og bli der en god stund.

Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
På sin debutplate har Rivulets reist noen mil nordover prærien til Duluth (han er fra Minneapolis), og spilt inn låter sammen med blant andre Alan Sparhawk og Mimi Parker. Sparhawk står for det tekniske arbeidet på sedvanlig minimalistisk vis, og Chairkickers’ gir den ut. Linken er dermed tydelig nok, men selv om Amundson definitivt deler et musikalsk slektskap med Low, imponerer han stort med en egenartet og fantastisk vakker plate som står for seg selv, og plasserer ham som et meget spennende navn innen den mer sordinerte delen av folkscenen.

Ingen av de ni sporene på debuten beveger seg særlig over marsjfart, og til tross for ganske variert instrumentering er det de hvite, lydløse flekkene i lydbildet som binder låtene sammen. Stille og varsom tråkkes det, men gledelig nok forsvinner aldri melodiene ut av fokus. Det er ikke alle som klarer å spille så sakte og med så lavt volum, og samtidig få det til å høres både sammenhengende og fyldig ut. Den nakne og klare produksjonen fungerer svært effektfullt til Rivulets’ låter. Det er nesten så man kan forestille seg at studio er en mørklagt katedral. Rommet forstørrer den minste hvisken, og bærer stemmen naturlig opp til galleriet, hvor ekkoet fanges varsomt opp av et lydhørt orkester før det slippes ned igjen sammen med fjærlette påstryk fra en gitar, xylofon eller ukulele som sammen daler inn i vinternatten. Under slike forhold er det rett og slett ikke plass til overflødige elementer. Det blir unaturlig å trekke frem enkeltlåter fra et album hvor helheten er overskyggende, men ”Barreling Towards Nowhere Like There’s No Tomorrow” er med sin melankolske optigan-solo og Mimi Parkers korsang, laget av samme stoff som gjør folk religiøse.

Hvis Low og Rivulets er jevne representanter for mentaliteten i Duluth, så må det være en tung plass å leve. Undertegnede husker selv byen som et særdeles grått og vått sted, hvor regnet på land praktisk talt gikk i ett med dominerende Lake Superior. Rivulets er ingen innsjø, men som bekk tilhører de den livsnødvendige grunnkilden. De klarer å fange noe trist og uendelig ensomt, og som avslutningstekst kan det derfor være på sin befriende plass å trekke fram senator Proctor Knotts berømte tale fra 1871 – riktignok i en debatt om jernbanen:

’Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.’

Vis meg den stortingsrepresentant som våger å ta like grandiose ord i sin munn under neste NSB-debatt. Det blir like vanskelig som å finne en så vellykket utgivelse som platen du snart bør holde i hånden din.

Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Etter debuten turnerte Rivulets både USA og Europa, uten å komme hit, men han har flere ganger vært på Island! Det er mulig islendingene har oppdaget Rivulets’ fellestrekk mellom Minnesotas golde prærier og sitt eget bredekte platålandskap, områder som egner seg ypperlig til denne musikken. Besøket den 7. mars 2001 resulterte i EP’en Thank You Reykjavik. Det er den Islandske statskanalen som står for opptaket, og alle de fire låtene er hentet fra moderplaten. Vi møter en enda mer naken Nathan, med bare kassegitar som akkompagnement til hans skjelvende, intime stemme. Det er en form som passer godt til hans uttrykk, og det blir ikke så ulikt det vi har hørt av ham tidligere. Jeg savner noen små men viktige detaljer fra moderplaten, men låtene står seg egentlig godt uten videre innblanding.

Thank You Reykjavik er kanskje mest ment som en hyllest til sagaøya, og er ikke et må-ha for moderate tilhengere. For nybegynnere anbefaler jeg å starte med den glimrende fullspilleren først som sist.

Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
Amundson gir en form for sjelepleie for frynsete nerver med sin form for ’debridement’.

’There’s an evil in this room, there’s an evil in this room…’ innleder han, alene med spøkelsesvokal og stor romklang. Det er ikke så merkelig, for Debridement er i hovedsak tatt opp i Duluths historiske landemerke, kulturkirken Sacred Heart Music Center (hvor det kanskje ikke er så mye ondskap). I tillegg til ordinære kirkekonserter er dette også et sted Low benytter en del som scene, og Amundson har igjen med seg Mimi Parker og Alan Sparhawk som medhjelpere. Stikkord blir dermed fortsatt spartansk, langsom tristesse med et meget romslig lydbilde, og dette er veldig vakker musikk for en stygg tid.

Etter den helt minimalistiske åpningen fylles kirkerommet etterhvert opp av flere, og særlig sakralt blir det når Jessica Bailiff deler englestemmen sin utover. Selv om gjestelisten er lengre enn sist så har Amundson bevart sin ytterst enslige og spartanske profil med stemme og akustisk gitar i forgrunnen. Han skaper på langt nær så melodiøse og poporienterte låter som Low, men lar heller klangene av gitar, banjo, orgel og piano rulle langsomt rundt i sakristiet. Unntaksvis, som på ”Will You Be There”, fyller instrumentene hele rommet, men på de beste sporene (”Cutter”, ”The Sunset Can Be Beautiful (Even In Chicago)”og ”Bridges”) brukes de mer som et lyrisk bakgrunnsteppe, ikke helt ulikt det nevnte Bailiff selv driver med på sine soloprosjekter. Denne lavstøyende ambiensen gir Rivulets ekstra liv, men han klarer seg også godt i enklere former, som på den personlige favoritten “Shakes”.

Debridement er ingen plate med voldsomme opp- og nedturer, men nok en fullverdig utgivelse fra Lake Superiors bredder; Low, Kid Dakota og Rivulets tilhører alle eliten innen langsom visekunst som hele tiden leger sår rundt hjertets sarteste deler.

THE WINTER BLANKET
The Winter Blanket har nå base i Minneapolis, men tilhører kretsen rundt Duluth-scenen. De deler også noe den samme golde prærietomheten som tydeligvis har grobunn der oppe, og vekselvirkningen av rimfrosne/varmende viser.

Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Det innledende gitarøset som åpner ”Four Tornados” kan virke noe overraskende for de som er kjent med tidligere utgivelser av The Winter Blanket. Mer i tråd med en elektrisk Richard Buckner eller Hayden åpner deres tredje fullengder Prescription Perils med en dramatisk drapsfortelling; ’You call 911 but the cops don’t come, they’re in on their fix…’ synger en snerrende Doug Miller på en sjeldent utagerende låt til dette bandet å være.

Men det tar ikke lange stunden før kvartetten er tilbake i mer kjent farvann. Det betyr at det tones kraftig ned både i lyd og tempo. Med Prescription Perils har Winter Blanket tatt et lite skritt videre siden forrige plate (Actors And Actresses, 2002), og de har brukt tiden godt til å drive intensiv turnévirksomhet med band som Magnolia Electric Co., Idaho, Norfolk & Western og Low. Bandets sterkeste kort er fremdeles Stephanie Davila. Særlig de låtene hun får hviske ut sin vevre stemme i fred stikker seg ut. Davila introduseres allerede på ”Last Resort”, og får lov til å dominere store deler av albumet. Nerven mellom henne og Millers grovere røst på de langsomme duettene skaper noe av den samme stemningen som Chris & Carla, Spokane eller våre egne Hillstone Halos og Minor Majority.

’I don’t have anything to say about these last four years, all the stories I wanna tell involved you being there…’ synger Davila i ensomhet, og med en hemmelighetsfull ynde det er vanskelig å ikke la seg smelte fullstendig av. Hun bærer dermed helt nedstrippede låter som ”Sticks And Stones”, mens en i utgangspunktet parentes av en melodi som ”On My Own” blir helt uimotståelig. Det er i sine mest slørete og dovne øyeblikk mulig å relatere Winter Blanket også til Hope Sandoval eller britiske eleganser som Cranes og Slowdive.

Doug Millers flate, mer karakterløse vokal har ikke samme besnærende effekten, og han modifiserer det positive inntrykket en del. Uttrykket er fremdeles det samme, men egenarten og det forlokkende, fristende aspektet ved Winter Blanket blir mer nøytralisert. Det gjelder for eksempel versjonen av Bruce Springsteens ”Darkness On The Edge Of Town”. Denne er lagt ned i fosterstilling, og det tas ingen nødvendige grep for å endre på det. Nå må det sies at stilen er konsistent platen gjennom, og har man engang sansen for slike toner, er Prescription Perils et helt trygt kjøp.

Kvartetten har denne gangen med seg noen ekstra godtfolk som fyller opp med litt banjo, cello og trompet, men det vil være en overdrivelse å si at de har et mettet lydbilde. Winter Blanket legger ikke opp til store variasjonen med sine minimalistiske og varsomme låter; med saktegående, vakre melodier tilhører de peiskveldens beroligende varme, mens deres kjølige eleganse minner om vinteren som truer utenfor.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
Haley Bonar er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Hun er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
Elegi er en klagesang eller et vemodig dikt, spesielt beregnet for de døde, står det forklart i bøkene. Det er en tittel som passer særlig godt til dette verket du snart bør holde i hånden din. Forhistorien for denne elegien er en tragedie, men musikken som fremføres har ikke bare blitt vemodig, men intens og voldsom dronestøy.

Bakgrunnen til dette prosjektet heter Michael Lenz. Fra Paynesville, Minnesota, studerte han engelsk ved universitetet i Duluth, og markerte seg som en både musikkinteressert og skrivefør ung herre. Etter fullført utdannelse i 1998 reiste han videre til Boston for å ta mastergrad i kreativ skriving. Lenz hadde allerede utgitt en diktsamling, og skrevet ferdig materiale for en til, da han i 2001 ble skutt og drept i sitt eget rom av en studiekamerat. Han ble 25 år gammel. Det grunnløse drapet vakte stor oppmerksomhet både i Minnesota og Boston, og ikke minst i de kreative miljøene som Lenz var en del av.

Nøkkelpersoner i musikkmiljøet i Duluth tok dermed raskt affære. De ønsket å støtte fondet som ble opprettet i studentens navn, Michael Lenz Creative Writing Scholarship At The University Of Minnesota Duluth og arrangerte en happening over 25 timer der kollektiv improvisert dronemusikk skulle skapes kontinuerlig av byens ulike musikere. Hvis jeg har forstått riktig er det også laget en film fra seansen. Opptakene på denne korte plata (to spor og spilletid på drøye halvtimen) er hentet fra første ettermiddag, 21. september 2001, som også ble kringkastet på radio.

Med på dette utdraget er notabiliteter som Jessica Bailiff, Brian John Mitchell (Rivulets), Michael Anderson (Drekka) og Alan Sparhawk (Low). Bakgrunnen for at de satte seg ned sammen var jo ikke den hyggeligste, og det preger også musikken som fremføres. De to utitulerte sporene er voldsom kost, langt unna for eksempel Lows vare popmusikk. Av og til grenser det mot hvit støy, og industrielle elementer er heller aldri langt unna. Lydcollagene som drones frem består av mange ulike klanger, fra metallisk skraping til dunkel tåkelur. Langsom sørgemarsj og dirrende cello presses sammen med skjærende og udefinerbare toner og det hele blir som å havne inn i en scene av Eraserhead mens ørene blør. Elegy er en rent ut skummel opplevelse, men med tanke på hvor mange timer opptaket kunne vart, så er platen irriterende kort.

Mens vi lytter til musikken på denne EP’en er det også lov å dvele litt ekstra over hvor skjør den er, linjen som skiller det onde og det gode i oss mennesker. De stillferdige ordene til drapsofferet Michael Lenz kan stå som et vitnesbyrd over akkurat det:

looking for dark in city night
and electric shine
two brown eyes – my cat
softpurring next my head

through the window a siren flash
dull weather
neon glow
Christ in low relief
absence of smell replaced by ghost of smell
(sudden silence)
sincerity has no limit
within the careful halt-of-time solitude
and the snow quiet falling

(”pre-dawn blues”, M.Lenz)

VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope, som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger

Artistene på We Could Live In Hope er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er nok noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene, som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders’ ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun legger ”Down” inn i sin favn, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunnsuro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også framheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av “Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Spanske Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis den enda bedre oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over The Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Bjørn Hammershaug