Av Bjørn Hammershaug
Publisert på groove.no 19.06.06 og i programmet til Safe As Milk 2006
Lydkunstner og gitarmanipulator Oren Ambarchi kommer til Safe as Milk i juli. ‘I love getting lost in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener’ sier han i dette intervjuet.

Sound as a landscape
Oren Ambarchi er en 37 år gammel gitarist fra Sydney, Australia med røtter fra Irak, som nå med hjemmebase Melbourne. I løpet av en omfattende karriere har han jobbet med artister som Sunn O))), Fennesz, John Zorn, Dave Grohl, Phill Niblock, Evan Parker, Damo Suzuki, Keji Hano – og en rekke andre. Han har også vært med på organisere Australias største eksperimentelle musikkfestival “What Is Music?” i perioden 1994-2005. Det er en travel og allsidig herre som kommer til Safe As Milk i juli, hvis hovedfokus fremdeles holdes til egne soloarbeider.

Din musikk blir beskrevet i ordlag som “minimalistisk, kraftfull og vakker.” Hvordan vil du selv beskrive ditt “musikalske prosjekt” for det norske publikum?

– I mainly focus on my solo project which is primarily guitar based. I guess there is a common thread that connects the various so-called “diverse” projects I’m involved in; I don’t know exactly what it is, but I think many of these projects approach sound as a landscape and, they also explore the concept of “music as time”. And without sounding like a hippy, there might be something spiritual or transcendental in the sound and the effect it has on some of the people who experience it.

Det kan være mulig å spore innflytelse fra den amerikanske komponisten Alvin Lucier i Ambarchis arbeider med lyd, og selv om den kunnskapsrike og allsidige australier henter impulser fra en rekke hold, er han enig i denne påstanden:

– Alvin Lucier’s works are very inspiring, I find his music fragile, dreamy & psychedelic; qualities I love! Most importantly his pieces usually put me in a trance – I love getting “lost” in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener.

Fra trommer til gitar
Hvordan forløp egentlig din egen musikalske dannelsesreise?

– I actually started off as a drummer when I was really young, playing along to Kiss, Hendrix & Led Zep records from an early age. In my early teens I discovered jazz & became completely obsessed with Coltrane, Ayler, Taylor, Ornette and others. My first live playing experience was doing gigs in Sydney playing drums in a free jazz group. My grandfather used to have a second-hand store, selling lots of used records, electronics, effect pedals, so from a young age I had a collection of reel-to-reel machines, pedals etc etc. I used to make crude “concrete” recordings at home from a young age. Eventually I incorporated the electronic in the free jazz group performances, and slowly I became more & more interested in live electronics than percussion. At one point I found a guitar at a rehearsal studio & immediately this was added to my drums/electronics set-up in the free jazz group.

Then at the age of 23 after seeing Keiji Haino play in New York I decided I wanted to play guitar full-time. He wasn’t a “technical” player, but his playing was so utterly personal I decided I had to do it and ‘find my way’. I knew absolutely nothing about how to play the guitar but that didn’t stop me…

Ambarchi har siden holdt seg i hovedsak til gitaren, skjønt lyden som kommer ut ikke nødvendigvis høres ut som en gitar. Det er nærliggende å spørre litt om hvordan han går frem når han komponerer:

– It’s all guitar and basic effect pedals. I don’t use a computer to process sounds. On the records I record to multitrack tape in a studio with an old desk. Most of my recordings start off as an improvisation and then I “shape” the piece via overdubs to the tape in the studio. Lately I’ve been adding acoustic elements to my solo records; instruments such as strings, bells and percussion. When I play live it’s really basic, straight guitar & pedals, usually in mono!

Det har også vært en betydelig utvikling å spore i ditt uttrykk opp gjennom årene. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske vandring?

– Things have changed a lot since I first started using the guitar in 1992. In those days I was quickly jumping from idea to idea and the sound was much noisier. Things have really calmed down since then, although the sound is still quite physical. The duration of the pieces are now much longer, the tones are lower and the tempos are slower! But hopefully the music is becoming more personal this is very important to me.

The Black One
Av svært mange spennende prosjekter du har vært involvert i, det er vanskelig å komme utenom ditt gitararbeid sammen med Sunn O))) på deres ferske Black One. Hvordan tilnærmet du et slik samarbeid?

– Originally Stephen O’Malley asked me to work with Sunn a while ago on a film soundtrack for Cameron Jamie, this never eventuated, but a few months later I played with Sunn a few times when they toured Australia. Soon after they invited me to Europe for a summer tour in 2005, which was a lot of fun. At the shows I played a combination of my solo sounds, noise textures + I also doubled the chords of their pieces with a more distorted down tuned “Sunn” sound. The Black One recordings were approached differently, almost like a soundtrack.

Ambarchi finner det vanskelig å trekke frem spesifikke samarbeidspartnere som har vært særdeles givende, men nevner tre prosjekter: Sunn O))), Keith Rowe og Phill Niblock, som ifølge ham selv alle preges av en “timeless feeling”.

Han dekker et vidt spekter med sine samarbeidsprosjekter, og kan fortelle at det er både morsomt og viktig for ham, siden han selv elsker variert musikk. Og som han selv sier det; “it helps keep my solo work fresh.”

Current grooves
Oren Ambarchi spilte sammen med Johan Berthling i Oslo/Bergen i 2004, og han kjenner godt til mange sider av norsk musikkliv.

– Of course I’m familiar with loads of Norwegian Black Metal from the early 90’s. I have a HUGE black metal collection, he-he, it’s ridiculous how much I have of this stuff – I love it!

Men han har også kunnskap om mye annet fra vårt eget skattekammer, og trekker frem Lasse Marhaug & Jazzkammer, Fe Mail/Maja Ratkje, Noxagt, Sindre Bjerga, og selskap som Rune Grammofon og Melektronikk som de fremste. Av eldre norske ting går han like gjerne til de virkelige store klassikerne og fremhever Arne Nordheim, The Dream, Min Bul og tidlig Rypdal.

Imponerende! Da må man nesten grave nesen litt i hvilken plater som teller nå for tiden, og blant mange andre trekker vår venn frem følgende skiver:

Scott Walker – The Drift
Striborg – Embittered Darkness
Loose Fur – Born Again In The USA
Flower Travelling Band – Make Up
Liars – Drums Not Dead
Belketre – Ambre Zuethi
3/4 Have Been Eliminated – Year Of The Aural Gauge
Neil Hamburger – Great Moments at Di Presa’s Pizza House
Arthur Russell – First Thought, Best Thought
Merzbow – Turmeric
Bill Fay – From The Bottom Of An Old Grandfather Clock
Luciano Cilio – Dell’ Universo Assente

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.
Foto: andynew/Wikimedia Commons