Three For Christmas

Low: Christmas (1999)

On our way from Stockholm
Started to snow
And you said it was like Christmas
But you were wrong
It wasn’t like Christmas at all

By the time we got to Oslo
Snow was gone
And we got lost
The beds were small
But we felt so young
(“Just Like Christmas”)

Sometimes, the most precious gift comes in the humblest of packages.

Low shared this seasonal joy to the world in 1999. Christmas is only 8 songs, consisting of five covers and three originals, as a gift to their fans it was released between the Duluth, MN trio’s masterful full-lengths Secret Name and Things We Lost in the Fire. As years went by, Christmas has turned out to be one of the most beloved holidays albums of recent times. The musical DNA of Low is perfectly tuned for December songs; with their hushed and heavenly harmonies, solemn sound and affinity for beautiful melodies that slowly falls down from heaven and melts like snowflakes on our tongues.

Low turn their backs on the hustle and bustle, away from flashy decorations, shopping sprees and fussy preparations, while never ending up in some sort of typical cool, indie irony. No, their gift to us is given with sincerity and grace.

This utterly wonderful collection of songs is nothing but a sacred and holy embrace of the true spirit of the season. This is Christmas.

If you were born today
We’d kill you by age eight
Never get the chance to say

Joy to the world and
Peace on the earth
Forgive them for they know not what they do
(“If You Were Born Today”)

Sufjan Stevens: Songs for Christmas (2006)


Back in 2001, Sufjan Stevens began to record Christmas songs and release them as gifts to friends and family. This turned into an annual tradition (except in 2004), where Stevens invited friends over for a session of homemade recording a week in December, supplied with a Reader’s Digest Christmas Songbook and using whatever musical instruments available around at the time.

In 2006 the five EP’s were being repacked as a box-set and shared with a broader audience, making it into a wonderful collection of lovable traditional carols (“Joy to the World”, “O Holy Night”, “O Come, O Come Emmanuel”) as well as some brand new holiday-themed favorites (“Come On! Let’s Boogey to the Elf Dance!”, “It’s Christmas! Let’s Be Glad!”).

Songs For Christmas is unmistakably Sufjan Stevens, ranging from the sparse, folky to more grandiose and complex arrangements, and should be considered a must-have either you file it under S for Stevens or C for Christmas.

John Fahey: The New Possibility: John Fahey’s Guitar Soli Christmas Album (1968)

John Fahey is considered as one of the greatest country blues fingerstyle guitarists, and the master of American Primitive Guitar. Armed with his steel-string acoustic guitar, John Fahey recorded numerous classic albums since his debut album Blind Joe Death (1959) and up to the posthumously released Red Cross in 2003.

His biggest commercial success is The New Possibility, released in 1968. Mojo magazine rightfully described how it “possesses a deliciously deep and spooky ambience, a disjointed jauntiness coupled with a frost-fall morning melancholy, Fahey’s guitar somehow sounding like an Elizabethan harpsichord grown wild and mad out in the Appalachian mountains.”

This edition also collects his second Christmas album, Christmas with John Fahey Vol. II. (1975).

1960-tallet: 100 Favorittalbum

En høyst dynamisk liste over mine 100 favorittskiver fra 1960-tallet – og en høyst personlig rangering, skjønt da den var ferdig ble den til forveksling identisk med den etablerte 60-tallskanoen, med mange av de største tungvekterne trygt på plass. Det ble derfor ikke en så original liste som jeg hadde trodd og håpet, men den er til gjengjeld veldig sterk, og understerker periodens posisjon som da alt kunne skje – og der alt skjedde, ikke minst innen musikken. Det er tre små år mellom “Please Please Me” og “Tomorrow Never Knows”. 1960-tallet var tiåret da musikken tok steget fra singleformat og låtfokus til albumformat og konseptkunst. Det er tiåret da tenåringene  ikke bare fikk frihet fra voksengenerasjonen, men grep mulighetene som bød seg og skapte sin egen identitet. I USA dannet Vietnam-krigen lange skygger over samfunnet, og sammen med økt bevisstgjøring, et skarpere politisk klima, urban uro og ikke minst sosialt og kulturelt engasjement, skaptes en motkulturell bevegelse som strømmet fritt gjennom til musikken. 1960-tallet ga oss Newport og Antibes, men også Woodstock og Altamont. Det var ‘A time for greatness’ og det var ‘the summer of love’, og det var den tunge nedturen som fulgte i dens kjølevann.

Det er ikke mangel på gode plater som er den største utfordringen når 100 favorittalbum skal plukkes fra dette grensesprengende tiåret, utfordringen ligger mest i begrensningens noble art. For å hjelpe litt til, så er utvalget avgrenset ned til to plater pr. artist, ellers ville nok f.eks. The Beatles, John Coltrane eller Miles Davis vært tyngre representert. Rekkefølgen er noenlunde korrekt organisert.

For 60-tallets beste låter: People in the Sun: 100 Favorittlåter fra 1960-tallet


The Velvet Underground & Nico: s/t
(Verve, 1967)

John Coltrane: A Love Supreme
(Impulse!, 1965)

The Beatles: Rubber Soul
(Parlophone, 1965)

Nick Drake: Five Leaves Left
(Island, 1969)

Neil Young & Crazy Horse: Everybody Knows This Is Nowhere
(Reprise, 1969)

Miles Davis: In a Silent Way
(Columbia, 1969)

Captain Beefheart and His Magic Band: Safe as Milk
(Buddah, 1967)

The Stooges: s/t
(Elektra, 1969)

Frank Zappa: Hot Rats
(Bizarre, 1969)

The Jimi Hendrix Experience: Electric Ladyland
(Reprise, 1968)

….and the rest of the best….:

The Velvet Underground: White Light/White Heat (1968)
Can: Monster Movie (1969)
The Byrds: Younger Than Yesterday (1967)
Love: Forever Changes (1967)
Dr. John: Gris-Gris (1968)
Creedence Clearwater Revival: Green River (1969)
Bob Dylan: Blonde on Blonde (1966)
Aretha Franklin: I Never Loved a Man the Way I Love You (1967)
The Jimi Hendrix Experience: Are You Experienced (1967)
Thelonious Monk: Straight, No Chaser (1966)

John Coltrane: Live at Birdland (1964)
Captain Beefheart and His Magic Band: Trout Mask Replica (1969)
The Beatles: Revolver (1966)
Bill Evans: Sunday at the Village Vanguard (1961)
Otis Redding: Otis Blue/Otis Redding Sings Soul (1965)
Leonard Cohen: The Songs of Leonard Cohen (1967)
John Fahey: Dance of Death & Other Plantation Favorites (1965)
Ornette Coleman: Free Jazz (1960)
Pink Floyd: The Piper at the Gates of Dawn (1967)
Miles Davis: Miles Smiles (1967)

The Byrds: The Notorious Byrd Brothers (1968)
Crosby, Stills & Nash: s/t (1969)
Van Morrison: Astral Weeks (1968)
Bob Dylan: Bringing It All Back Home (1965)
James Brown: Live at the Apollo (1963)
Caetano Veloso: Tropicalia (1968)
The Band: Music from Big Pink (1968)
Townes Van Zandt: Our Mother the Mountain (1967)
Johnny Cash: At Folsom Prison (1968)
Pharoah Sanders: Karma (1969)


The Soft Machine: s/t (1968)
13th Floor Elevators: The Psychedelic Sounds Of The 13th Floor Elevators (1966)
The Flying Burrito Brothers: The Gilded Palace Of Sin (1969)
The Kinks: The Village Green Preservation Society (1968)
Alice Coltrane: A Monastic Trio (1968)
Townes Van Zandt: For the Sake of the Song (1968)
Van Dyke Parks: Song Cycle (1968)
Os Mutantes: s/t (1968)
Terry Riley: A Rainbow in Curved Air (1969)
Raymond Scott: Soothing Sounds For Baby Volume 1 (1962)

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady (1963)
Fairport Convention: Unhalfbricking (1969)
The Jimi Hendrix Experience: Axis: Bold as Love (1967)
The Seeds: s/t (1966)
Blue Cheer: Vincebus Eruptum (1968)
Tim Buckley: Goodbye and Hello (1967)
The Doors: s/t (1967)
Sonny Sharrock: Black Woman (1969)
Archie Shepp: Mama Too Tight (1967)
The Rolling Stones: Beggars Banquet (1968)

MC5: Kick Out the Jams (1969)
Bob Dylan: Highway 61 Revisited (1965)
The Zombies: Odessey & Oracle (1968)
The Beach Boys: Pet Sounds (1966)
Silver Apples: s/t (1968)
The Sonics: Here Are the Sonics (1965)
John Fahey: The Transfiguration Of Blind Joe Death (1965)
Eric Dolphy: Out to Lunch (1964)
The United States of America: The United States of America (1968)
Yusef Lateef: The Blue Yusef Lateef (1969)

King Crimson: In the Court of the Crimson King (1969)
Led Zeppelin: II (1969)
Dusty Springfield: Dusty in Memphis (1969)
The Zombies: Odessey and Oracle (1968)
Jim Ford: Harlan County (1969)
Shirley Collins & Davy Graham: Folk Roots, New Routes (1964)
Etta James: At Last! (1961)
Tony Joe White: Black & White (1968)
Bill Evans: Waltz For Debby (1962)
Thelonious Monk: With John Coltrane (1961)

Monks: Black Monk Time (1966)
Tim Hardin: 2 (1967)
Isaac Hayes: Hot Buttered Soul (1969)
Buffalo Springfield: Buffalo Springfield Again (1967)
Jan Johansson: Jazz på Svenska (1964)
Nico: Chelsea Girl (1967)
Scott Walker: Scott 2 (1968)
Various Artists: A Christmas Gift to You From Phil Spector (1963)
Roland Kirk: I Talk With the Spirits (1964)
The Shaggs: Philosophy of the World (1969)

Karlheinz Stockhausen: Kontakte (1964)
The Red Crayola: Parable of Arable Land (1967)
Sandy Bull: Inventions for Guitar & Banjo (1965)
Howlin’ Wolf: s/t (1962)
David Axelrod: Songs of Innocence (1968)
Robbie Basho: Venus in Cancer (1969)
Alexander Skip Spence: Oar (1969)
Amon Düül II: Phallus Dei (1969)
AMM: AMMMusic (1966)
Pierre Henry: Messe Pour Le Temps Présent (1967)
The Holy Modal Rounders: The Moray Eels Eat the Holy Modal Rounders (1968)

Homestead Space Travellers: A Journey in 6 & 12 Strings

jack-rose_sam-erickson_1200Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth

–Robert Frost

The road down the history of Anglo-American folk music, on either side of the Atlantic, is one paved with legendary icons and eccentric characters, telling stories of struggles and sorrow, redemption and atonement. Despite being crucially related to the music that preceded it, folk music refuses to stay stagnant collecting dust in library shelves. Spearheaded by vanguards who transfer forlorn traditions to suit new times, retaining its relevancy as it evolves through waves of renewed interest and revivals. In the paragraphs below, I take a closer look at the various forms in the folk canon, along the excellent reissues of the late Jack Rose and a new edition in the ever so compelling series Imaginational Anthem.

* * *

A New Weird America

devendra_banhart
In the early 2000s, a flood of folk-based music seemed to sweep over us the scene in a way unseen since the folk revival and subsequent counterculture movement of the 1960s. Bearded gnomes and longhaired children broke with the hustle and bustle of modern living, finding a renewed interest in old timey music, ranging from vintage blues and bluegrass to free-formed psychedelic blasts. Ever so hard to pigeonhole into one specific style, these new folksters, often tagged ‘freak folk,’ shared some common aesthetics: using traditional instruments to make non-traditional music, searching for some sort of freedom in their sound and spirit, breaking with the established and corporate rules, establishing a new network of artists, labels, fanzines and festivals with a DIY attitude.

During the Brattleboro Free Folk Festival in Vermont, 2003, David Keenan from British music mag The Wire penned a much-quoted reference article about the then-flowering phenomenon, covering artists like Tower Recordings (now MV &EE) and Sunburned Hand of the Man, and coined it ‘New Weird America,’ referring to Greil Marcus’ term ‘Old, Weird America,’ used to describe Bob Dylan and The Band’s Basement Tapes, which he connected directly with the country, folk and blues music featured on Harry Smith’s seminal 1952 collection Anthology of American Folk Music.

Freak Folk? That term is a clown’s punch line.
–John Moloney, Sunburned Hand of the Man

Keenan summed up the loosely based movement rather precisely as music that ‘draws on an intoxicating range of avant garde sounds, from acoustic roots to drone, ritualistic performance, Krautrock, ecstatic jazz, hillbilly mountain music, psychedelia, archival blues and folk sides, Country funk and more.’ In other words, an attempt to fathom artists equally sucking in elements from Sun Ra, Skip James, Grateful Dead, Albert Ayler, Captain Beefheart, John Fahey, Incredible String Band and beyond.

It goes without saying that this scene didn’t produce a wealth of mainstream pop stars, but Devendra Banhart did become the movement’s most iconic figurehead. Signed to Swans’ Michael Gira and his Young God label, Banhart immediately stuck out as an original and pivotal voice, with his 2002 debut album Oh Me Oh My… sounding like some long lost treasure trove of 78 recordings discovered in a rotting country barn. While he has gradually evolved into a much more eclectic artist, Banhart used his reluctantly accepted status to tie bonds between past and present times. He curated the seminal new-folk collection, Golden Apples of the Sun (Bastet, 2004), featuring artists like Joanna Newsom, Antony, CocoRosie and Iron & Wine, along with sparking a renewed interest in largely long-lost voices like Vashti Bunyan and Linda Perhacs, who have since both released new material in recent years in response to a newfound generation of fans.

Ten years later, the buzz had largely faded from the “freak folk craze,” if there ever was one, but the historical forms on which it was founded has never vanished or gone out of style. Renowned writer Byron Coley looked back on Keenan’s piece in 2013 and defended the attempt to group such a myriad of artists together: “Initially, this breadth may make New Weird America seem like a useless terminological umbrella. But it’s not as loose as all that. Indeed, it is something like an extension of the varieties of enthusiasms embodied in one of the genre’s sainted figures, John Fahey. Even though he’d been dead for over two years by the time Keenan drunkenly spat the phrase onto a table at the Hampshire College Tavern, John Fahey was, in many important ways, its embodiment.”

John Fahey and the American Primitive Guitar

john_fahey
This leads us over to a specific phenomenon in the folk canon, namely ‘American Primitive,’ a term coined and shaped by acoustic soli guitar maestro John Fahey (1939-2001) in the late 1950s to describe his reinterpretations of country, blues, and folk with classical, avant-garde, minimalism and improvisation.

fahey_dancedeathIn his thorough biography of Fahey, Dance of Death, writer Steve Lowenthal describes it more in depth as ‘Merging genres with a bold ambitiousness, he would eventually call his style ‘American Primitive’, in reference to his untrained methods. Rather than being restrained by formal song structure, he tried to keep the feel of more abstract classical structures, while using familiar fingerpicking patterns found in country and bluegrass.’

A devoted musicologist and collector of records, Fahey traveled on numerous of field trips into the deep South to buy rare and vintage 78 records, and also chase down nearly forgotten blues legends, most notably Bukka White and Skip James. He did a remarkable job securing some of this musical heritage for later generations, even though it’s pretty heartbreaking to know he often tossed albums he didn’t fancy out the car window on his endless drives down south. Later a scholar on the work of blues originator Charley Patton, John Fahey ranks among the giants in the understanding of traditional American music, a knowledge he used to bend into his own unique work that is all at once strikingly personal, hauntingly beautiful and deeply rooted.

fahey_deah_chantsNamed after his hometown of Takoma Park, Maryland, Takoma Records evolved from being an imprint for Fahey’s own amateur recordings to a fully fledged label that included other influential fingerstyle guitar pickers such as Robbie Basho and Leo Kottke, further segmenting Fahey’s status as one of the leading and most influential guitarists of our time.

At the height of the folk revival he brought his music overseas and influenced a notable English crowd including John Renbourn, Bert Jansch, John Martyn and Roy Harper. John Fahey gradually expanded his guitar technique to move deeper beyond the blues, exploring psychedelic patterns, Eastern vibes, and classical music in an ever-inventive way. Outspoken Fahey devotee Pete Townsend of The Who later described him as “the folk guitar playing equivalent to William Burroughs or Charles Bukowski.”

Falling from prominence in the 1960s folk circles, in parts due to his heavy substance abuse and deteriorating health issues, Fahey remained an obscurity for much of his life. Saved by 1990s counterculture and a reinvigorated interest in both cult figures and authentic American music, he was thankfully rescued from oblivion and rediscovered by new legions of tastemakers and fans, leading him to work with Sonic Youth, Jim O’Rourke and Boston experimentalists Cul de Sac. Fahey even returned to label work in his latter years. With the highly celebrated imprint Revenant Records he released now-classic collections on Albert Ayler, Charley Patton and other treasures.

Jack Rose: The ancient American

jack-rose_article_img
One of John Fahey’s most notable ‘followers,’ not to mention a force of gravity in terms of taking his muse’s learning forward and into a new territory, is Jack Rose (1971-2009). Rose started out making drone and noise music in the criminally overlooked band Pelt, formed in Richmond, Virginia in 1993. Inspired by the likes of Tower Recordings, The Incredible String Band and especially John Fahey (‘he blew my mind wide open,’ he once stated) Rose moved over to acoustic guitar and open tunings, incorporating country blues and ragtime tunes in the American Primitive vein. Being included on Devendra Banahart’s decisive compilation Golden Apples of the Sun further helped enforce his status, and much like Fahey, Jack Rose may be well considered a musician’s musician, dearly recognized among the ones who know his music.

Now, Three Lobed Records has just re-released three of Jack Rose’s former masterpieces. Says Scott McDowell, radio host at New York radio station WFMU and connoisseur in the field: ‘Jack Rose’s vivid guitar-picking awakes in us a peculiar awareness, something ancient and American. Jack Rose’s work exists along the established continuum of American vernacular music: gospel, early jazz, folk, country blues and up through the post-1960s American Primitive family tree from John Fahey and Robbie Basho and outward to other idiosyncratic American musicians like Albert Ayler, the No-neck Blues Band, Captain Beefheart and Cecil Taylor.’

We leave it to Mr. McDowell to introduce the reissued gems:

rose_rockI Do Play Rock and Roll
I Do Play Rock and Roll, the title a mystifying nod to Mississippi Fred McDowell’s electric period, finds Jack Rose in extended drone mode, coaxing open-tuned raga meditations from his 12-string guitar. “Calais to Dover” first appeared on Rose’s classic Kensington Blues in a somewhat truncated form. The version heard here is more expansive and open-hearted, a waxing-and-waning piece of introspection. “Cathedral et Chartres” shares the same quiet romanticism, with rotating patterns and the chime of open strings. “Sundogs,” the sidelong drone abstraction that occupies side B, stands alone among Jack’s solo work. A long-form live rendition of a track that appeared on the genre-defining triple album compilation by the fruits you shall know the roots, it is perhaps most evocative of Pelt, Jack’s previous band, a minor-key free drone, with only minuscule dynamic shifts and the occasional recognizable string accent. It is territory Rose seldom traveled but completely and fully invigorating.

 

jack_roseJack Rose
Rose’s self-titled album was originally released in 2006 on the arCHIVE label, and later reissued as a CD twofer with Dr. Ragtime and His Pals. It contains a combination of studio and live recordings. Jack Rose is marked by a sense of forward momentum, the result of several years of constant playing, with fresh versions of a number of previously attempted songs. Blind Willie Johnson’s spiritual “Dark Was the Night, Cold Was the Ground” is manipulated into a wailing slide-guitar lament. “Levee” pops like a warning. “St. Louis Blues” (in this and its several other incarnations across his entire catalog) is a good example of Jack’s innate sense of swing, a crucial characteristic of his playing perhaps lost on some of his fingerpicking followers. The centerpiece of the album, however, is the nearly sidelong “Spirits in the House,” which begins with tentative weeping glissandos, and slowly reveals itself as a stately fingerpicked blues meditation.

 

rose_ragtimeDr. Ragtime & His Pals
Dr. Ragtime & His Pals marks Rose’s step into the world of group interplay with versions of his standard repertoire arranged for a band. In its finished form, it exists as a sort of “party record” within his discography. Highlights are raucous and many, including “Linden Avenue Stomp,” “Knoxville Blues,” the spiritual “Blessed Be the Name of the Lord” and Sam McGee’s “Buckdancer’s Choice.” In assembling this album, Jack chose musicians with distinctive personalities and their own personal connections to old-time music; people he could learn from. his … pals rotated often and in this case include the banjo player Mike Gangloff (Jack’s old accomplice in Pelt as well as the Black Twig Pickers), Micah Blue Smaldone on guitar, Glenn Jones on guitar, Nathan Bowles (Black Twig Pickers) on washboard, and Philadelphia legend Harmonica Dan (“Knoxville Blues”). The result is a late night back porch jam session, fueled by whisky, friendship, and a shared love of the old weird American music found on forgotten 78s.

 

Imaginational Anthems

nancy-tucker

Nancy Tucker (Courtesy of Tompkins Square)

imaginational_anthem8Let the phrase ‘shared love of the old weird American music found on forgotten 78s’ guide us further down the road. Another essential focal point in preserving old time music as well as its present day successors is the eminent label Tompkins Square, run by Josh Rosenthal. The imprint is renowned for their exquisite sense of quality and their deep diggings into the forgotten crates of 20th century American music.

Tompkins Square has just presented the eighth volume of its series Imaginational Anthem, which since 2005 has rescued and revived interest in old masters in American Primitive, while also giving many folks their very first taste of artists like William Tyler, Steve Gunn, Chris Forsyth or Daniel Bachman.

Volume 8 of this series is compiled by hardcore record collectors Michael Klausman – former used LP buyer for NYC’s recently shuttered institution Other Music – and Brooks Rice, and features some of the best and most obscure private press guitar records virtually no one has heard. I had the opportunity to chat further with Michael Klausman about his work on this collection:

How did you approach curating this collection of Imaginational Anthems?

This is the eighth volume of the series so far, which I think has been uniformly excellent. When Josh Rosenthal asked me if I’d be interested in curating a compilation of privately released solo acoustic guitar music I said yes right away, despite having some apprehension about being able to live up to the previous volumes. However, I instantly called one of my best friends, Brooks Rice, to rope him into the project. He’s been feverishly hunting down nearly every solo acoustic guitar record he could find since I lent him all of my John Fahey records when we were in college together 20 years ago, and I knew between the two of us we could come up with something special. One thing we were both striving for with this collection is that it not just sound like the same old, same old; that it would take as its genesis the pioneering style of John Fahey’s solo acoustic guitar records of the 1960s and 1970s, but then show how that style could then refract out into a myriad of different, more personal directions, ultimately ending up pretty far afield of Fahey’s vision.

Joe Bethancourt (Courtesy of Tompkins Square)

Joe Bethancourt (Courtesy of Tompkins Square)

Can you give a brief overview of what we’re getting here?

All of the tracks on this compilation were sourced from highly obscure albums that had been issued in minuscule editions, the songs were often recorded at home, or at small local studios, and then published by the artists themselves. There’s a strong do-it-yourself ethos that runs through the compilation, where each track exudes the sense that the artists had a strong personal desire to document and get their art into the world by any means necessary. Every song is highly personal and unique, sometimes influenced by North Indian raga, Spanish Flamenco, minimal classical music, spiritual jazz, or American folk and blues.

Any standout tracks or artists you’d like us to pay some extra attention to?

One of my favorite tracks is by an artist named Herb Moore, he is a homemade instrument builder, worked in Silicon Valley in its early days, and once wrote a book about how to make music and graphics on an Atari system. The song we included on the compilation, “Hen Was Found,” I find to be deeply beautiful, as Moore utilizes the studio to add layer upon layer of overdubs to kind of duet with himself, while one of his homemade scrap metal instruments distantly chimes in the background. There’s really nothing else like it I can think of.

I’m also a big fan of Michael Kleniec’s song “Obadiah,” which is one of the more lo-fi sounding tracks on the compilation, but one where the recording quality and percussive quality of his playing give the song an incredibly cool, and nearly dirge-like quality.

This collection is fairly obscure, even for guitar soli aficionados. What are your main sources when digging into this stuff, and how bottomless is that pit exactly?

This compilation is really the result of 20 years of digging for obscure albums in record stores, flea markets, antique malls and such… Brooks and I will often text photos of unknown albums to each other while we’re out looking, especially if it looks like it could be a solo guitar record. I can’t say exactly how bottomless the pit is, but we probably could have made this a quadruple LP and not sacrificed anything in the way of quality.

One of the artists on here, Gary Salzman, was completely unknown to the both of us (and nearly everyone else!) until a couple of months into gathering material for this compilation, so I’m confident there are still many things left to be discovered.

Any favorite guitar folk albums you’d like to recommend?

crandell_flowerThere’s a guitar player from Oregon named Richard Crandell who made an album called In the Flower of Our Youth that I can never get enough of, it’s just completely brilliant melodically, with most songs being short, self-contained little gems that are absolutely memorable. Tompkin’s Square reissued it some years ago, maybe after I recommended it to Josh, but I still think the audience for it could be bigger.

Of contemporary players I recommend Nathan Salsburg. He’s appeared on a previous volume of Imaginational Anthem and produced some compilations for Tompkins Square as well. Where a lot of players focus on technical chops and dazzling displays of skill, Nathan tends to focus on writing songs that people would actually want to sit and listen to – not that he doesn’t have chops too!

Going further back into the past, maybe my all-time favorite performer is the Mexican guitarist and composer Antonio Bribiesca, who wrote and recorded some of the slowest and saddest songs I’ve ever heard. Think Bob Dylan’s Pat Garrett and Billy the Kid soundtrack, but at half the speed and twice the emotion.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

–Robert Frost

Rytmisk skogsgymnastikk: Sunburned Hand Of The Man og frifolken

En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).

Folk Scene
Da Tower Recordings slapp sin Folk Scene i 2001 virket tittelen nærmest en smule ironisk, selv om de riktignok var godt etablert som et utskudd på den amerikanske musikkscenen. Som en konstellasjon av den heller frilynte sorten med en salig blanding av improvisert skramlestøy og psykedelia var Tower Recordings ikke direkte et ‘folkband’, og det fantes heller ingen ‘scene’ å snakke særlig høyt om.

Fra sin base i landlige Vermont hadde Tower Recordings tilgang til områder som var velegnet til å samle venner og likesinnede for festlige sammenkomster. Resultatet ble notoriske Brattleboro FreeFolk Festival, en noe uhøytidelig samling av ymse artister. I 2003 opptrådde blant andre Charalambides, Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) – og Sunburned Hand Of The Man. Samme år gjorde engelske The Wire en større reportasje på denne scenen med utgangspunkt i festivalen, og med nevnte Sunburned på forsiden. Dermed ble mange mer observante på det magasinet omtalte som ‘New Weird America’ – en naturlig videreføring av ‘old weird america’ myntet på Harry Smiths Anthology Of American Folk Music, og som andre senere har titulert ‘freak folk’ eller ‘psych-folk’.

If you were to ask me how I feel about any of the term freak-folk, it’s cool – you have to call it something – but we didn’t name it. We’ve been thinking about what to call it, and we just call it the Family (Devendra Banhart)

Forsøk på slike samlende beskrivelser vil som regel strande etter få forsøk blant artister som finner det like naturlig å være inspirert av Sun Ra og Albert Ayler som Grateful Dead og John Fahey. Det er et godt stykke mellom Iron & Wines lune visefolk og Sunburned Hand Of The Man, men begge blir gjerne kategorisert som ‘freak folk’ – eller frifolk som vi kan si på norsk. Betegnelsen bør dermed også brukes også om andre forhold enn de rent musikalske; en anti-kommersiell estetikk, vilje til å gjøre ting på egen hånd og bygge på kollektivt samhold i nettverk på utsiden av det etablerte. Men spør hvem som helst som blir definert som frifolker, og svaret vil være cirka det samme.

Freak Folk? That term is a clown’s punch line (John Moloney, Sunburned Hand Of The Man)

– Vi er knyttet til et vibrerende og kreativt nettverk av likesinnede artister. Scenen jeg føler mest nærhet til er en veldig stor scene som heter kosmos der alt og alle er sammenknyttet på meget mystisk vis, sier Moloney.

Seks år etter Tower Recordings’ Folk Scene er uansett tittelen blitt mer relevant. Mange av artistene fra denne kretsen har funnet sin vei opp fra undergrunnens mørke, samlet seg i skogkanten, i ferd med å brøyte seg inn i folks bevissthet. Store plateselskap sikler på signaturen til et relativt obskurt band som Animal Collective, folksangeren Devendra Banhart har forlengst blitt en av klodens hippeste navn. Sunburned Hand Of The Mans trommeslager og talsmann for anledningen frykter likevel ikke at større interesse fra pengesterke krefter og den etablerte bransjen skal virke korrumperende:

– Ingenting kan ødelegge gløden. Den kan endres, være fokusert eller ufokusert, men når det gjelder musikken tror jeg alt vil gå veldig bra. Ingen kan forhindre oss fra å gjøre det vi alltid har gjort. Det vil kanskje bli lettere for oss hvis ‘musikkindustrien’ blir involvert, og det vil skje på en god måte for alle. Jeg er veldig optimistisk.

Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.

Et spontant beist
Samarbeidet mellom Kieran Hebden og Sunburned Hand Of The Man kom til på initiativ fra Hebden. Han ønsket Sunburned som oppvarming for sin USA-turné i 2004, kan Moloney fortelle:

– Vi visste på den tiden bare litt om Four Tet fra før, men var ikke veldig kjent med hva han holdt på med. Da jeg kjøpte Rounds ble jeg heltent, og turneen ble veldig vellykket for begge parter. Kieran Hebden gjør med to laptoper og en sampler det samme som vi gjør med to varebiler fulle av utstyr. Han deler dessuten noe av vårt syn på å improvisere over eget materiale:

– Kieran and the Sunburned crew are most definitely cut from the same cloth – and we share all the same interests in music.

Resultatet av turneen ble at Hebden ønsket å jobbe videre med Sunburned i studio. Begge uttrykker i dag gjensidig respekt for hverandres arbeid, og briten har lykkes å få det beste ut av det John Moloney omtaler som et ‘spontanteous beast’.

– Kieran var spesifikk på sine ønsker og en strålende leder. Sunburned har alltid tatt sine egne retninger, men å ha en person til å fortelle akkurat hvordan ting skulle være ga hele bandet en ny energi. Han var ansvarlig for hele miksingen og formet det til et sammenhengede hele. For å være ærlig husker jeg ikke mye av hva vi egentlig gjorde. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det som å høre et annet band! Jeg tror ingen av oss hadde ventet å et så fullendt resultat.

Kieran Hebden er på sin side full av lovord om det amerikanske bandet:

– Jeg liker måten de improviserer på, og at de bringer inn elementer fra jazz, folk, rock og elektronisk musikk. Jeg var også en fan av platene deres, men la merke til de fleste bar preg av å være veldig lo-fi. Jeg tenkte det ville være fett å få det bandet inn i et studio og gi dem et mer redfinert sound.

Han omtaler seg som heldig som var i en situasjon der bandet virkelig stolte på ham og lot ham gjøre akkurat det han ville.

– Jeg tror vi begge så på det mer som et samarbeid enn en normal band/produsent-situasjon. Jeg lot de spille hva de ønsket i løpet av noen timer, og det dannet grunnlaget for å gjøre et komplett album.

John Moloney trekker også frem samarbeidet mellom to likverdige artister som fundament for hele prosessen:

– For meg er en Sunburned-plate et kunstobjekt, en tolkning av de dypeste menneskelige ideer, sider i en stor livsbok. Sunburned som enhet er én artist som opptrer i mange medium – ingenting er forhåndsbestemt. Fire Escape er et slik samarbeid mellom to artister, vi sørget for råmaterialet Kieran trengte for å konstruere sitt verk. Det var en øvelse i ekstatisk tillit som du selv må tolke ved å bruke ditt sett av erkjennelsesverktøy.

– Jeg mener denne platen bare er nok et kapittel i historien om Sunburned Hand Of The Man, sier Kieran Hebden. – Men jeg anser den som et godt dokument for effekten vi har på hverandres musikk, og jeg tror det er en plate som som kan introdusere bandet til nye lyttere i Europa.

Smalltown, Norge
Den oppgaven er det Joakim Haugland og hans Smalltown Supersound som nå skal ta seg av.

– Jeg kjente bare vagt til Sunburned fra tidligere, gjennom et lite knippe av deres enorme katalog, og tenkte at dette i utgangspunktet nok var musikk som passet best for Smalltown Superjazzz. Det viste seg at det melodiøse og groovy resultatet klaffet bedre med Supersound, forteller en storfornøyd Joakim Haugland, mannen bak Smalltown.

I tillegg vil han også gi ut Sunburned-tolvtommer med remiks fra blant andre Bjørn Torske, som ventes noe senere i år. Først ute er altså langspilleren som slippes tidlig på vårparten. Kieran Hebden og Joakim Haugland hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og før jul dukket det opp en mulighet Haugland ikke kunne si nei til.

Hebden presenterte ham da for den ferdigproduserte platen under numusic-festivalen i Stavanger, med ønske om at Smalltown skulle gi den ut. Briten hadde fisket rundt hos andre selskaper tidligere, men fant ut at Smalltown var en etikett som egnet seg godt til denne gjengens løse bandstruktur og voldsomme produksjon.

– De lager groovy musikk med den abstrakte støymusikken som grunnlag, og det hører jo logisk hjemme på Supersound, som nettopp er oppsummeringen av disse tingene, sier han og trekker fram This Heat, 23 Skidoo og Cabaret Voltaire som noen raske referanser.

Hvis alt går etter planen skal omslaget designes av Eye fra japanske Boredoms, og dermed er nok en brikke inkludert i et etterhvert riktig så stort puslespill. Joakim Haugland selv er komfortabel i rollen som nettverksbygger mellom ulike musikalske miljøer. Haugland ser hele dette prosjektet som nok et eksempel på hvordan gamle sjangergrenser i dag er i ferd med å hviskes ut og bli irrelevante.

– Det er en lenke mellom alle de involverte som kan virke urealistisk sett utenfra, men som egentlig er logisk. Det er greit nok å sette bandet i en slik frifolk-kategori, mener Haugland, som også har notert seg den stadig økende fokuseringen på band som er litt “out there” for tiden.

– Etter den internasjonale interessen å dømme skjønte jeg raskt at dette kan bli et ganske stort prosjekt. Men jeg valgte ikke å jobbe med Sunburned for å surfe på de andre “frikfolkernes” suksess, sier han.

Dans til musikken
Moloney utrykker både glede og en oppriktig ære over å få jobbe med Smalltown Supersound og Joakim Haugland.

– Dessuten er vi veldig glad for at selskapet er plassert i Norge. Vi hadde det topp sist vi spilte her i september [på Spasibar, Oslo, journ.anm], og det vil forhåpentlig gjøre det mulig for oss å komme tilbake å tilbringe mer tid her, sier han.

Fire Escape inneholder utvilsomt noen av Sunburneds mest dansbare og oppstemte låter. Det var ikke en planlagt tanke, innrømmer Moloney:

– Men vi liker dansing. Dans er essensielt for vår eksistens på denne planet. Dansing er et rituale som knytter folk sammen. Faktisk så danser jeg akkurat nå, mens jeg kommuniserer med deg…

Sunburned Hand Of The Man
Dusinstort band med base i Boston-området. En tidligere utgave titulerte seg Shit Spangled Banner frem til 1996. Blir ofte trukket frem blant de originale frifolkerne. Har gitt ut skiver på meget relevante etiketter som Ecstatic Yod, Eclipse, Wabana, Spirit Of Orr og Three Lobed – som alle anbefales for videre dypdykk.

‘Frifolk’
Store sekkekategori som spenner over en rekke artister og sjangre, fra ny-hippies og visesangere til avant garde, støy og psykedelia, hvis nærmeste felles referansepunkt er en i hovedsak organisk tilnærming til musikken, små nettverk, selvgjorte utgivelser og festivaler (f.eks Arthurfest og Terrastock). Devendra Banhart, Espers, Vetiver og Joanna Newsom er blant de mest kjente innen den mer visebaserte retningen, hvis stil er noe mer dempet, melodisk orientert og inspirasjonskilder finnes både i engelsk og amerikansk folkemusikk.

Den mer frigjorte delen av frifolken har røtter som strekker seg i mange retninger; som kraut, frijazz, støyrock og country. Blant de eldste ringrevene finner vi No-Neck Blues Band og Sun City Girls, ellers kan navn som Jackie-O Motherfucker, Black Dice, Animal Collective og selvsagt Sunburned Hand Of The Man trekkes fram. I Europa finnes det en del relevante navn, særlig i England (f.eks Vibracathedral Orchestra), og Finland har fostret en rekke gode etiketter og band som kan inngå i kategorien.

Rough guide til frifolk – 10 Essensielle:
Sun City Girls: Torch Of The Mystics (1991)
Tower Recordings: Folk Scene (2001)
No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001)
Kemialliset Ystävät – Kellari Juniversumi (2002)
Cul de Sac: Death Of The Sun (2003)
Jackie O-Motherfucker: The Magick Fire Music/Wow (2003)
Animal Collective: Sung Tongs (2004)
Wooden Wand and the Vanishing Voice: Gipsy Freedom (2006)
MV & EE With the Bummer Road: Green Blues (2006)
Six Organs of Admittance: The Sun Awakens (2006)
Av Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter i oktober 2007

Robbie Basho: Venus In Cancer (Blue Thumb, 1969)

En hjørnestein innen ’american primitive’, akustisk gitar-folk er skjønnsomt reutgitt av Tompkins Square. Venus In Cancer av Robbie Basho er en genuin ferd inn i amerikansk folkmusikk, geleidet av østlige raga-influenser, mystikk og indianermusikk.

Opprinnelig utgitt i 1969, Venus In Cancer består av seks ganske omfattende spor som veksler mellom akustisk gitarspill av høy klasse og ambisiøst anlagte vokalkutt med Bashos prangende, dype røst som runger fra bluesen og bomullsmarkens dypeste landskap. Ham tilhørte en krets gitarister som jobbet under noenlunde samme felles paraply; John Fahey og Leo Kottke er to av disse. Basho har vel aldri fått helt den samme anerkjennelse, men han har i det minste fått navnet sitt i arv av en tysk etterfølger, som har tatt navnet Steffen Basho-Junghans. Han skriver liner notes om sitt kjærlighetsforhold til Venus In Cancer, som han omtaler som noe av det beste Basho noensinne gjorde. Uten å kjenne Robbie Bashos platekarriere like inngående – det er vanskelig å motsi ham:

Every piece here is developed like a ‘translated’ allegory to understand traditions or times, gently and respectfully filtered through his own highly personalized worldview.

Junghans vektlegger Robbie Bashos mangfoldige kilder til innflytelse; middelaldersk kammermusikk, vestlig klassisk, irsk, amerikansk folk, Midtøsten og japanske skalaer som han tok i bruk for å fullende sin visjon.

Dette er en sterk, følelsesladet plate som både tegner klare linjer mot  etterfølgere (Cul de Sac og Glenn Jones, Six Organs Of Admittance, Jack Rose), og som fremdeles står ut som en høyst original utgivelse i sin genre og i sin tid.
Bjørn Hammershaug

Reutgitt i 2006 på Tompkins Square

Cul de Sac: Østern & Western

Boston-bandet Cul de Sac ble stiftet i 1990 av gitarist Glenn Jones og Robin Amos (elektronikk, synth). De hadde som formål å integrere flere parallelle sjangre i én; surf, krautrock, psykedelia, electronica og amerikansk folk med vekt på fingerplukkende gitartradisjoner. Siden 1991 har Cul de Sac sluppet ni album, deriblant et samarbeid med John Fahey fra 1997 og et soundtrack til Roger Cormans film The Strangler’s Wife (2001). Abhayamudra (2004) er et dobbeltalbum som dokumenterer bandet fra verdensturnéen i 2002/2003 med ex-Can vokalist Damo Suzuki. Cul de Sac & Damo Suzuki gjorde en opptreden på Oslo-klubben Mono i mars 2003, som en del av denne turnéen.

Ecim (Strange Attractors Audio House, 1991, 2006)
Cul de Sacs debutplate ECIM ble i 2006 strøkent reutgitt av Strange Attractors Audio House, 15 år etter at den opprinnelig kom ut. Det er ingen parentes i deres rike katalog, og anbefales både for venner av bandet og for potensielle nykommere inn i deres åpne verdensbilde.

Allerede med de to første sporene setter bandet en signatur de mer eller mindre har fulgt siden: ”Death Kit Train” er den offensive krautrockeren beslektet til Neu!, Faust og Can, ”The Moon Scolds The Morning Star” trekker inn John Faheys gitarstil, Midt-Østen og surfrock i en og samme setting.

Slik er Cul de Sac, en åpensinnet gjeng som tar innover seg impulser fra mange retninger og foredler det til noe som er deres eget. Det er litt morsomt å lese kommentarene i det fyldige innleggsheftet. Glenn Jones skriver:

Chris Fujiwara once remarked that if ever ECIM were to be reissued, it would be better served by removing tracks from it, rather than adding any.

Selv mener Jones at ”Stranger At Coney Island” (dedikert til Beefheart) og ”The Invisible Worm” er ’duds’ som ikke har holdt seg godt i tiden som har gått. Pretensiøse restvarer sier han om disse i dag. Selv kunne jeg klart å gå videre i livet uten avantguru Dredd Fooles rasende vokalarbeid à la Wild Man Fischer på ”Homunculus” – han kommer bedre ut av det på den litt unødvendige coverlåten av Tim Buckleys ”Song To The Siren” – og det er et knippe andre mer eller mindre snublende forsøk på ECIM, som snarere peker mot senere høyder i karrieren.

Når det er sagt; dette er ikke lyden av et fomlende garasjeband, usikre på sitt eget ståsted. Alle hadde erfaring fra ulikt hold tidligere, som Cul de Sac fant de en ny kilde til energi, og den stråler uforminsket 15 år senere. “Fifteen years later, and sounding better than we ever imagined possible,” skriver Jones, og har helt rett.

De fire låtene de fremdeles spiller fra denne tiden stikker seg særlig ut. Ved siden av nevnte ”Death Kit Train”, dreier det seg om hypnotiske ”Lauren’s Blues”, ”Nico’s Dream” og den strøkne Fahey-coveren ”Portland Cement Factory”. Disse står ikke tilbake for det Cul de Sac har bedrevet de siste 15 årene – beklageligvis fremdeles like ukjente her i landet.

Daværende bassist Fujiwara fikk heller ikke viljen sin med låtvalget. Det er gjort rom for tre ekstra spor her (en er bare 40 sekunder kort) fra året etter ECIM. Både ”Cul de Sade” og ”The Bee Who Would Not Work” viser et band som la ut på den rette vei: Den uten noe klart definert mål.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall (Thirsty Ear, 1999)
Omslaget viser en blomstrende Cereus greggii, kaktusblomsten som omtales av fagfolk som en av de rareste vekstene i ørkenen; “…rarely seen in the wild because of its inconspicuousness. But for one midsummer’s night each year, its exqusitely scented flower opens as night falls, then closes forever with the first rays of the morning sun.” Et fenomen som passer så inderlig godt som bilde på hele denne platen.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall var en kunstnerisk suksess for Cul de Sac, men på ingen måte en kommersiell slager. I en tid da post-rocken ble et allment kjent begrep ble Cul de Sac gjenværende i obskuritetens skyggedal. Noen sa en gang at Cul de Sac har mer kraft enn Tortoise og mindre støy enn Mogwai, og det kan jo være en sammenligning god som noen. De er også mye mer, noe de til fulle viste her.

På sin femte plate lykkes de langt på vei i å forene mange av sine ideer, som på forgjengerne hadde kommet frem enten i råere, mer upolert form (ECIM, 1991), ubehandlede I Don’t Wanna Go To Bed, 1995 eller i mer rendyrket utgave (samarbeidet med John Fahey på The Transfiguration Of Glenn Jones, 1997). På Crashes To Light… er noe av denne gamle råskapen borte og trådene tilbake til Fahey/Robbie Basho mer diffuse. Bandet framstår som mer raffinerte, varierte og villige til både kompromisser og eksperimenter i studio (innspillingsprosessen varte i cirka 8 måneder). Nytilsatt bassist Michael Bloom kan få noe av æren for at bandet vendte seg mot mer komplekst terreng og en improvisatorisk lekenhet, samtidig som de leverer en melodiøs struktur på låtene. I det hele tatt er det en mild, lett stemning platen gjennom.

Veiskiltet de står og spiller under viser at det er like langt fra Tucson som til Tyrkia, fra Appalachene til Athen, et globalt møtested av sløy surf, utartede progtendenser, Morricone-tonesatte filmkulisser, østern & western, arabisk kraut og psykedelisk spacerock. Tilsynelatende løsrevne merkelapper, men selv om Cul de Sac søker mot space finner de alltid veien tilbake til jorden. Crashes To Light… er en sammenhengende flytende reise anført i første rekke av Glenn Jones skinnende gitarspill og Robin Amos’ boblende og foruroligende synthtepper.

10 låter lang, 8 av dem med en spilletid fra 6 til 12 minutter, er dette en ganske omfattende plate – og den bør gjerne nytes i sin helhet. Lengst og mest åpen er ”Sands Of Iwo Jima”, som hinter mot Istanbuls smalere gater guidet av Jones’ elektriske bouzouki. ”A Voice Through A Cloud” er basert på og tittelen hentet fra en trist bok av den lite kjente britiske forfatteren Denton Welch. Han skrev en gang at: “Working is stepping into the dark and making each tiny happening into a sign…” Kanskje det er det Cul de Sac prøver på her også, og i den 10 minutter lange prosessen blir Welchs ord til virkelighet:

I heard a voice through a great cloud of agony and sickness. The voice was asking questions. It seemed to be opening and closing like a concertina. The words were loud, as the swelling notes of an organ, then they melted to the tiniest wiry tinkle of water in a glass.

For det er slik denne låten får utvikle seg.

”Etaoin Shrdlu” (tittelen er sammensetningen av de tolv mest brukte bokstavene i gammel manuell typografi) og ”K” utgjør det første og mest utadvendte kvarteret, der det umiddelbare åpningssporet er platens mest progga. ”Hagstrom” stammer fra tidlig på 90-tallet og også den som mest nikker mot bandets krautrock-inspirasjoner (Faust, Can), men har aldri vært spilt inn tidligere. ”Hagstrom” er selvsagt navngitt etter den svenske gitarprodusenten, hvis Glenn Jones selv sitter med et 20-talls stykker i egen samling. Nevnes bør også ”On The Roof Of The World” som er en vakker avslutning, opprinnelig skrevet for en snøstorm-scene for stumfilmen Faust – som Cul de Sac fremdeles turnerer med (i Oslo, 2005). Komplett med en ulende vind i bakgrunnen blomstres denne unike platen ut, for siste gang, i det solen glimrer i horisonten.

Ikke alle partier er like fengslende hele tiden, men sett under ett er Crashes To Light, Minutes To Its Fall en storslått, vakker og oppfinnsom plate du skal lete lenge etter å finne maken til, fremført av et band som fortjener langt mer oppmerksomhet.

Immortality Lessons (Strange Attractors Audio House, 2002)
Dette opptaket er gjort på Brandeis University i Waltham, Massachusetts i mai 1999 for radiostasjonen WBRS’ The Joint-serie. Låtene fremføres av samme kvartett som stod bak Crashes To Light, Minutes To Its Fall: Glenn Jones, Michael Bloom (bass), Robin Amos (synth, samples) og Jon Proudman (trommer). Den viser at Cul de Sac er et genuint liveband når alt klaffer, til tross for noe gusten lyd sammenlignet med studioskivene. Jones skriver i omslaget på Immortality Lessons at forholdene før og under spilling var så dårlige at de var sikre på at resultatet var en tilnærmet katastrofe, og han kunne ikke tro at det var samme han fikk høre en tid senere – beskrevet som om “everything came together”.

De starter noe forsiktig med en forkortet versjon av ”Etaoin Shrdlu” (fra Crashes To Light), her titulert “Etaoin Without Shrdlu”. Den viser en mer nedtonet, forsiktig side av bandet, som de holder på hele platen. De pøser ikke på med lyd, men i et ganske rolig sett fremhever de sine psykedeliske, speisa og ‘østlige’ referanser uten å miste den heftige grooven som også er et av deres bumerker. ”Frozen In Fury On The Roof Of The World”, en kaldere versjon av elegante ”On The Roof Of The World (igjen fra Crashes to Light) viser noe av den samme tendensen. Proudmans korte slagverksekvens ”Enhoft Down” danner en dunkel overgang til drivende ”Immortality Lessons”, som ble fjernet fra The Epiphany Of…, og her faktisk står som platens hardeste og mest kontante spor i klassisk Cul de Sac-driv. Alle har fått med hver sin låt, og på Michael Blooms ”Tartarugas” er det selvsagt bassen som står i sentrum et par minutter, mens på ”Liturgy” av Robin Amos får vi samples fra noe som høres ut som en slags bønnesang fra et land langt borte. Disse tre fungerer aller mest som bindeledd mellom de andre sporene.

”Liturgy” skaper en nydelig overgang til ”Flying Music From Faust”. Glenn Jones hevder at denne versjonen er den beste de noensinne har gjort, og at de har forsøkt å kopiere ’feilene’ i Blooms basspill ved senere anledninger. ”The Dragonfly’s Bright Eye” og ”Blues In E” drar seg begge over ti minutter. Den første er pumpende og overstyrt spacerock, mens det avsluttende eposet i kontrast er en ambient svevende voggevise som tar oss med helt opp til stjernene. Alle sporene på Immortality Lessons preges av måten musikerne har øre for hverandre og deres åpne tilnærming til materialet der alle elementene er like viktige hele tiden.

Death Of The Sun (Strange Attractors Audio House, 2003)
Da Cul de Sac ga ut Death Of The Sun i 2003 var det nesten fire år siden deres forrige studioplate. Bandet har vist et riktig så stort spenn på sine foregående. Kompassnåla peker denne gang mot større eksperimentlyst og mer innadvendte former. Death Of The Sun er resultatet av tre års arbeid og står frem som deres mest gjennomtenkte, ettertenksomme – og kanskje deres aller beste – utgivelse.

Et viktig utviklingstrekk for Glenn Jones og hans kumpaner var forøkelsen med Jonathan LaMaster (fiolin) og Jake Trussel (fra Bostons eksperimentelle Toneburst-kollektiv) på samples og sequencer. Et sentralt aspekt i skapelsen av Death Of The Sun er den utstrakte bruken av eksterne lydopptak. Her er kreolske 78-plater og munnharpespill fra Indonesia, sammen med egne feltopptak fra regnskogen i Peru og under en bru i Nebraska – for å nevne noe. Det åpne blikket ut mot verden gjenspeiles også i trommis Jon Proudmans inspirasjon fra japanske og afrikanske artister, og bidrar ytterligere til å løsrive Cul de Sac fra en bestemt genre eller fra å knytte seg til et definert geografisk område. De er et band av verden, og aldri har de lykkes så godt med å vise det som på Death Of The Sun.

Det er bare seks låter her, men de er lange, den totale spilletiden er totalt tre kvarter lang. Åpningskuttet ”Dust Of Butterflies” er et meget kontemplerende stykke musikk, der bearbeidelsen av ”Creole Love Call” fra 1933, av en tysk gruppe som kalte seg The Comedian Harmonists, skaper flimrende bilder av uskarp kvalitet. ”Dust Of Butterflies” svever langsomt mellom duvende ambient og forsiktige anstrøk av akustisk gitar og fiolin. Det er som å stige inn i en drøm å lytte til disse 10 minuttene, og man har ikke lyst til å våkne opp fra den. Hele tiden med det kreolske kjærlighetskallet i bakgrunnen. Nettopp dette aspektet var bevisst, i følge Robin Amos, da han følte at de fleste av 90-tallets forsøk på å mikse digital sampling inn i en rock-kontekst strandet ikke minst fordi ‘the sequenced material was rarely well-integrated with what the band was doing, sounding like something pasted-on, or added as an afterthought, and/or there was a lack of developed compositonal ideas.’

Cul de Sac valgte en annen innfallsvinkel, der alle fikk bidra med noe som de selv hadde et sterkt forhold til. Disse samplingene ble så manipulert av Trussell, og fremført live med de andre for å sikre en organisk likevekt. Denne balansen synes jeg Cul de Sac har lykkes godt med å ivareta. Selv om grunnlaget ligger i ‘funnet musikk’, er Death To The Sun en meget levende, og i stor grad akustisk plate hvor musikerne på ingen måte forsvinner.

Glenn Jones, den fine gitarist og John Fahey-etterfølger, kommer særlig frem på ”Bellevue Bridge” og ”I Remember Nothing More (For Robbie Basho). Førstnevnte kutt har opptak hentet fra nevnte bro fra Jones’ hjemby i Nebraska. Inspirasjonen var igjen Fahey og hans ”The Singing Bridge Of Memphis, Tennessee”. Et rørende gjensyn med hjemstedet og gnistrende gitarspill til tross, ”Bellevue Bridge” er nok den låten som bringer minst nytt til Cul de Sac i denne sammenheng.

”I Remember Nothing More” har sin kilde i den obskure sørstatssangerinnen Adelaide Van Wey, funnet på et loppemarked i en trippel 78-plateboks under navnet Creole Songs. ”Salangadou” er tidligere spilt av Robbie Basho (samtidig Takoma-gitarist med Fahey). Hennes ett minutt med det som høres ut som en sørgesang, strekkes ut til å danne grunnlaget for hele det vakre sistesporet som domineres av Glenn Jones’ akustiske gitar – og med det starter platen som den slutter, som å stige inn i en drøm man ikke ønsker å våkne opp fra.

Mellom disse vevre stykkene, ligger det også et par mer glupske beist, som ”Turok, Son Of Stone”. Den har ingen samples i seg, etter det jeg kan lese ut av omslaget, dette er i første rekke trommis Jon Proudmans verk. Inspirert av det japanske trommeensemblet Ondeko-za, gamelan fra Bali og ulike afrikanske trommeinnspillinger er dette en dansbar og ekstatisk låt som også innlemmer vokalinnslag fra Juliet Nelson. Proudman tar ingen grep for å bygge låten i nye retninger, den er konstant – og kontant.

Tittelkuttet må ikke forbigås i stillhet, og er platens kanskje flotteste ni minutter. Den enslig åpnende flamenco-gitaren møtes av et rituelt tromme-stomp og sigøyner-fiolin som jager låten frem, mens opptak fra både Gabon og Indonesia fyller opp lydbildet. ”Death Of The Sun” brytes ned av tunge Sabbath-riff før den svever langsomt ut i intet, mens sola dør ut for godt.

Death Of The Sun er Cul de Sacs mest gjennomarbeidede, og jeg tør hevde den mest vellykkede plate så langt – i en karrière som på ingen måte har vært preget av dødpunkter.

The Strangler’s Wife (Strange Attractors Audio House, 2003)
Det er ikke helt uproblematisk å bedømme musikk beregnet til en film jeg ikke har sett: The Strangler’s Wife av Roger Corman. Etter bildene i plateomslaget å dømme ser det ut til å være en spenningsfilm, med en kveler sentralt i handlingen. Det ser både skummelt og dramatisk ut, men det er også alt jeg våger si om filmen.

De fleste av disse hele 18 sporene virker mer som improviserte lydkulisser, med et skissepreg som eksisterer nettopp i skjæringspunktet mellom Can og John Fahey, og mellom tradisjoner og modernisme. Cul de Sac er fremdeles krautrock med åpne strenger og fingerplukking, brutal støy og heftige østlige rytmer med et vidt spenn av instrumenter og stilarter. Men her er også mer elektroniske elementer, mye takket være det ferske medlemmet Jake Trussel. Som på Death Of The Sun er det han som står bak dataskjermen og platespilleren. Ellers lager Robin Amos (synth) sedvanlig rike lydtepper til gitarist Jones og trommis Proudman.

Den massive åpningen ”Apples” og ”Tailing The Stranger” tar oss inn i krautmotoren, men ganske snart føres vi inn i Cul de Sacs mange labyrinter av noen underjordiske ganger. De geleider oss lenger ned i mørket denne gangen, et mørke som for alvor ble tydelig på Death Of The Sun. Uansett om det er merkverdig fremmed avant garde eller psykedelia det står på dørene, om det er dub, klezmer, prog eller ambient, så preges mye av det Cul de Sac driver med av muligheten til å oppbygging over tid. I det vi har satt oss til ro foran et underverk, lystne på å bli sugd inn i det, blir vi dyttet videre. Fordelen med dette er at Cul de Sac nettopp får presentert noe av sitt rike spenn, og The Strangler’s Wife er da en høyst variert opplevelse – selv om det ikke er deres mest fullendte plate.

Abhayamudra (Strange Attractors Audio House, 2004)
Damo Suzuki og Cul de Sac danner på mange måter en naturlig konstellasjon. Suzuki bør kjennes som tidligere vokalist i tyske Can på 70-tallet, og hans bidrag på skiver som Tago Mago (1971) og Ege Bamyasi (1972) er historiske. Vi snakker tross alt om noen av tidens aller største musikkopplevelser. Siden den tid har Suzuki involvert seg i et nettverk av prosjekter som i hvert fall jeg ikke har oversikt over, blant annet sin Never Ending Tour. Den har ført ham over til samarbeid med en rekke ulike artister, bl.a. våre egne Salvatore (i 2002). Det amerikanske avantrock-bandet Cul de Sac har jeg til det kjedsommelige utnevnt som et av USAs mer oppegående band av i dag. Med sin åpne miks av kraut, prog, psykedelia og folk har de et knippe strålende skiver bak seg.

Disse to kom altså i kontakt, og la ut på to omfattende turneer: USA/Canada (2002) og USA/Europa (2003). Veien gikk også til Norge, der de spilte i Oslo (Mono) og Trondheim (Posepilten). Mono-konserten huskes som en rytmisk og impulsiv orgie som svært få hadde vett til å ta delta på. Synd & skam, men nå er altså muligheten her til å oppleve høydepunkter fra turneen med den doble CDen Abhayamudra.

Opptakene er navngitt etter byene de ble fremført (ingen er hentet fra Norge) og nummerert etter rekkefølgen, så her er for eksempel ”Zagreb 3”, ”Cambridge 1” og ”Baltimore 5”. Dette understreker den improvisatoriske tilnærmingen både Suzuki og Cul De Sac har til det å skape musikk. Erindrer at Salvatore ikke øvde med Suzuki på forhånd, alt skulle foregå on the spot. Det dreier seg om å ta sjanser, våge å skape noe unikt. Den lange turneen mellom Suzuki og Cul de Sac førte nok til at de ble mer innkjørte i formen etterhvert, men det høres i så fall bare på det tighte samspillet mellom vokal og musikere. For her jammes det avgårde i kjent stil: Cul de Sac i en mosaikk av instrumenter, mens Damo babler frem mer eller mindre forståelige fraser i samme stil som for 30 år siden. Det kan bli vel mye Suzuki, han lar ikke bandet få mye spillerom alene, og er stadig tilstede med sine særegne vokale innspill.

Cul de Sac kan sin instrumental-rock, men når de først skal ha en frontsanger er Damo den rette. De har ikke en like sterk rytmeseksjon som i Cans Jaki Liebzeit og Holger Czukay, men når de pumper løs i killere som ”Beograd 1”, ”Frankfurt 4” og ”Zagreb 3” så er det med en motorisk glød få andre klarer å matche. Lengre psykedeliske far-out partier klarer ikke på samme måte å holde spenningen oppe over lengre tid. Med kutt som stort sett ligger rundt 10 minutter i lengde (et par oppunder 20) sier det seg selv at det blir noe dødtid. Når det er sagt, det er også mye å glede seg over på de mer stemningsfulle partiene, der Cul de Sac flyter mellom østlig påvirkning, surfdroner, elektronika og groovy psykedelia. Sjekk særlig ut den omfattende og truende ”Halle 2” (20:32).

Abhayamudra er en imponerende plate, med to CDer på til sammen godt over to timer, et flott omslag (med et 16 siders fotohefte) og god lyd er Abhayamudra et solid dokument over et av de mer vellykkede musikalske forbrødringsprosjektene de siste årene.
Bjørn Hammershaug

Intervju, Perfect Sound Forever 1999
Intervju, Aural Innovations, 2002