Into the Wild: 2000-tallet – 100 Favorittlåter

Craig Thompson: Blankets (graphic novel, 2004)

Craig Thompson: Blankets (graphic novel, 2004)

Det aller meste av 2000-tallet var jeg enten på konsert, spilte plater ute på byen eller satt foran en skjerm og skrev plateanmeldelser, det siste tiåret da det var en vanlig ting å beskjeftige seg med den slags, og da gjerne av den typen skiver som ikke hadde én enkelt låt å feste seg ved. Det skapte litt utfordringer i arbeidet med å sette sammen en favorittliste med 100 låter (begrenset til én pr. artist), men dette utvalget oppsummerer et tiår der den musikalske horisonten gradvis begynte å bevege seg utenfor komfortsonen (se 2010-tallet), og der mange artister befestet seg som nye favoritter (i mer eller mindre langvarige forhold, men navn som My Morning Jacket, Animal Collective, Devendra Banhart og Sufjan Stevens var alle viktige i mitt 2000-tall.)

Aller først står den største, Jason Molina, ble tiårets aller beste låtskriver – ingen i nærheten en gang, og heldigvis med så mange ulike konstellasjoner at han får være med her både som soloartist, Songs: Ohia og med Magnolia Electric Co. Molina som gikk bort i 2013 etterlatte seg en ubestridt katalog.

Ellers står 2000-tallet igjen som et tiår der jeg hørte på mye musikk utenfor samtiden – med lange utskeielser tilbake til 60- og 70-tallet, samt inngående fordypelser av mer eller mindre holdbar art (hei, freak folk, finsk avant garde), ymse jazz eller mer støybasert virksomhet som mest egner seg å få slengt midt i fleisen fra en scene. Derfor er ikke 2000-tallet selve låt-tiåret for meg, og så uendelig mye mer kunne vært med her. Men jeg lever godt med dette utvalget.

Songs: Ohia: Incantation (2000)
Magnolia Electric Co.: Farewell Transmission (2003)
Giant Sand: Shiver (2000)
Built to Spill: Goin’ Against Your Mind (2006)
The Flaming Lips: Do You Realize?? (2002)
Stein Torleif Bjella: Øvre-Ål Resort (2009)
Animal Collective: Peacebone (2007)
Battles: Atlas (2007)
Joe Henry: Richard Pryor Addresses a Tearful Nation (2001)
A Silver Mt. Zion: God Bless Our Dead Marines (2005)


My Morning Jacket: Lay Low (2005)
N.E.R.D: Provider (2001)
The Mars Volta: L’Via L’Viaquez (2005)
Isis: Weight (2002)
Angelo Badalamenti: Mulholland Drive (2001)
Jason Molina: Let Me Go Let Me Go Let Me Go (2006)
Pole: Silberfisch (2000)
Quasimoto: Come on Feet (2000)
Tim Hecker: Chimeras (2006)
Bohren & Der Club of Gore: Prowler (2000)


Boards of Canada: In a Beautiful Place Out in the Country (2000)
Antony and the Johnsons: Cripple and the Starfish (2000)
Lambchop: Up With People (2000)
Sufjan Stevens: Chicago (2005)
Getachew Mekuria & the Ex: Tezalegn Yetentu (2006)
Fuck Buttons: Surf Solar (2009)
Devendra Banhart: Heard Somebody Say (2005)
Reigning Sound: I Walk by Your House (2002)
The Postal Service: Such Great Heights (2003)
JAY Z: 99 Problems (2003)


The Shins: New Slang (2001)
Les Savy Fav: The Sweat Descends (2004)
Panda Bear. Bros (2007)
Okkervil River: The War Criminal Rises and Speaks (2003)
Tied + Tickled Trio: United World Elevator (2001)
Shearwater: Wedding Bells Are Breaking Up That Old Gang of Mine (2004)
Thomas Dybdahl: One Day You’ll Dance for Me, New York City (2004)
Dungen: Festival (2004)
Black Mountain: Wucan (2008)
Envy: A Will Remains in the Ashes (2003)


Timesbold: Bone Song (2004)
Zero 7: Throw It All Away (2006)
Midlake: Roscoe (2006)
Madlib: Slim’s Return (2003)
Band of Horses: The Funeral (2006)
Crystal Antlers: Until the Sun Dies (Part 2) (2008)
The Streets: Geezers Need Excitement (2002)
Lightning Bolt: Dracula Mountain (2003)
Burial: South London Boroughs (2005)
The Decemberists: The Crane Wife 1 & 2 (2006)


Iron & Wine: Cinder and Smoke (2004)
The Black Angels: First Vietnamese War (2006)
Molina & Johnson: Each Star Marks a Day (2009)
Black Eyes: Drums (2004)
Arcade Fire: Neighborhood #1 (Tunnels) (2004)
Bright Eyes: Four Winds (2007)
Fleet Foxes: White Winter Hymnal (2008)
Svarte Greiner: The Boat Was My Friend (2006)
Avett Brothers: Laundry Room (2009)
Comets of Fire: The Antlers of the Midnight Sun (2004)


Narum: Kjinner Håss Je Smelter Litt Nå (2009)
The Ex: Theme From Konono (2004)
The For Carnation: Emp. Man’s Blues (2000)
The Mountain Goats: Moon Over Goldsboro (2006)
Camera Obscura: Lloyd, I’m Ready to Be Heartbroken (2006)
Bonnie Prince Billy: Wolf Among Wolves (2003)
Sunburned Hand of the Man: Glass Boot (2004)
Nick Cave & Warren Ellis: The Proposition #1 (2005)
Richard Youngs: Low Bay of Sky (2007)
Kloster: Abide in Me (2008)


Sunn O))): Akuma No Kuma (2006)
Hope Sandoval and the Warm Inventions: Clear Day (2001)
The Core: Pharoah (2004)
Harvey Milk: Death Goes to the Winner (2008)
Six Organs of Admittance: River of Transfiguration (2006)
Brad Paisley: Welcome to the Future (2009)
Brokeback: Flat Handed and on the Wing (2000)
At the Drive-In: One Armed Scissor (2000)
Crippled Black Phoenix: Burnt Reynolds (2009)
Archer Prewitt: Think Again (2004)


The White Stripes: Seven Nation Army (2003)
Migala: La Cancion de Gurb (2002)
Smog: Bloodflow (2000)
Bon Iver: Flume (2007)
LCD Soundsystem: New York, I Love You But You’re Bringing Me Down (2007)
Queens of the Stone Age: No One Know (2002)
Tracker: Stirring Furnace (2004)
Tinariwen: Arawan (2007)
!!!: Me and Giuliani Down By the Schoolyard (A True Story) (2003)
Savath & Savales: Apnea Obstructiva (2007)


King Midas Sound: Cool Out (2009)
Dan Deacon: Build Voice (2009)
Madvillain: America’s Most Blunted (2004)
Rufus Wainwright: The Art Teacher (2004)
The Hold Steady: Your Little Hoodrat Friend (2005)
The xx: Heart Skipped a Beat (2009)
Cul de Sac: Dust of Butterflies (2003)
Espers: Moon Occults the Sun (2006)
Castanets: No Voice Was Raised (2005)
Unni Løvlid: Bak vaker verda (2008)

Bjørn Hammershaug

Cover photo: Craig Thompson: Blankets, 2004

Sannhet: Mutation is the Chaos Factor

sannhet_1200Some records just blow us away.

Brooklyn-based instrumental metal band Sannhet recently released their sophomore album, Revisionist, an exciting musical journey taking us into unexplored landscapes, crossing through foggy realms of black metal, no wave and post-rock.

Sannhet began out as a recording project between two cities, with Christopher Todd based in New York and guitarist John Refano working in Philadelphia. When Refano moved to Brooklyn the pair decided to take the band in a more live-oriented direction, but something was missing.

“A million pedals and practices later we were playing the recorded material live. Eventually we decided no matter how much I could emulate bass with pedals and amps, we craved the extra dimension a bassist added to the band,” says Todd.

Bassist AJ Annunziata joined while they were writing their 2013 debut, Known Flood, solidifying the powerful trio Sannhet is today.

With the proud exception of bands like Hüsker Dü, Vattnet Viskar and Lutefisk, Scandinavian names are not exactly common choices for American bands. How did you end up calling yourself Sannhet?

The word ‘Sannhet’ means truth, but it also means reality, which is open for interpretation. We would rather our songs to be interpreted, so we don’t use vocals or lyrics because they are too specific, they lock a song into one idea. The same goes for our live shows. We use projections, and the rule of thumb for the artwork is that it should be abstract enough to imply a mood or feeling without being overly specific.

Playing purely instrumental music must give you some sort of artistic freedom?

Yeah, it opens the door and leaves room for a lot of creative ideas. A lot of our craft is in details. There are thousands of tracks on this record. When you listen to our songs, you might hear a sound you didn’t notice the time before. Very rarely, if ever, are phrases repeated verbatim.

There is an evolution throughout most of the material. It may all be happening in such a subtle way that people don’t notice… or it just flies by too fast. Which is fine, it’s not important for people to analyze things as long as the music is pulling you towards something.

You manage to stick out of the crowd. What are your thoughts about Sannhet in terms of defying label categorization?

That has always been a goal of the band. We prefer you to not quite understand where to categorize the music. Mutation is the chaos factor that drives evolution. Hopefully the sonic ambiguity being created by us and our other genre-bending contemporaries inspires a new one.

sannhet_revisionistIs this what the title of the album is about as well?

It’s a nod to the iterative process by which the band works, but it’s also a comment on the interpretation and evolution of ideas.

In another interview we spoke about the poetic ending of the album’s mixing, after having recorded and re-recorded the songs for almost a year, laying down thousands of tracks, tweaking and pushing everything… we mixed the entire record on an analog board, so there was no way to edit any further. If we hadn’t done that we probably would have never finished the album.

The Brooklyn metal scene seems very vital these days. What does it mean for you being located here?

Your location matters less than it used to, but it still matters. The sharing of ideas is always what helps a scene progress or grow, and before the internet you really did only have maybe 10 major scenes in the country that were below mainstream.

NYC is cool in general just because of the culture of acceptance or maybe even indifference. It allows artists to really experiment, in a space that is very open, and also one that can take or leave it. I find that liberating. In the practice space we rent with two other bands, we are in a building that has hundreds of bands, and you just get to know these people and everyone is really supportive.

I understand that the local Saint Vitus bar has played a special role in the early stages of your career?

Yes, Saint Vitus has been integral to our coming out. The owners there were the first to really help push the band into actual light. Dave Castillo (Saint Vitus) has been very supportive, and so have other promoters like Fred Pessaro, Ric Leichtung and Bill Dozer (the Acheron). These guys hear countless bands a year, and they help develop the ones they like. We are hugely grateful for the faith they put in us – and the chances we’ve been afforded.

In what ways have you progressed since your first album?

Maybe subconsciously we tried to take some of the reviews of the first record and expand on them. But the truth is that was probably the last thing we thought about when writing this album.

The first record was mostly written when the band was a two-piece. This record we were learning how to write together. Now we’ve really gelled and can accurately articulate our ideas. However, in that time, the cultural climate changes, music tastes mature and cycle.

So, what does this means for the future sounds of Sannhet?

The music we are writing for our next record will probably surprise some people, as I’m sure some of the songs on Revisionist did. We are fortunate enough to have been able to grow and to for people to follow along as we have done so.

Opprinnelig publisert på, 18. mars 2015

Bjørn Hammershaug

For Those About To Rock

Noen legger blylodd over seg, andre sparker fritt i alle retninger. Noen valser rett fram, andre beveger seg langs mer intrikate veier. Noen mumler dunkelt i mørket, mens andre skriker lungene ut. Men disse 10 bandene deler et par fellestrekk: De er blant mine favoritter, de er harde, tunge eller bråkete – og de skal spilles høyt.

Isis eksisterer i stormens mørke øye, omgitt av storhet, styrke og mektige krefter. Smak bare på albumtitler som Celestial (2000) og Oceanic (2002), to søyler innen nyere hardrock. Boston-bandet har siden slutten av 90-tallet søkt mot nye spenningsfelt innen den hardere enden av rockens spekter. Ved å manøvrere mellom stemningsladet post-rock og grovkornet metal, ved å utnytte dynamikken i langsomt oppbyggende musikkstykker som har feid med seg alt levende i umiddelbar omkrets, ved å stadig piske opp igjen nye flammer, har de klart å frelse seg til skarer av fortapte fra Mogwai til Napalm Death. Kvintetten har dessuten erfaring fra andre og ikke mindre interessante navn som Cast Iron Hike, Lotus Eaters, Old Man Gloom og House Of Low Cultures – band som genremessig strekker seg vidt, og som gjennomsyrer Isis.

Oceanic (Ipecac, 2002)
Oceanic er en passende tittel på plate som bærer i seg havets enorme proporsjoner, som evner å dra oss ned i dypet, kaste oss rundt i frådende strømninger eller sende oss intetanende ut på en ensom flåte uten land i sikte. Etter en drøy time i saltvann der Helmets sylskarpe riffpresisjon møter Sepulturas utemmede jungelbrøl kan man risikere å bli både svimmel og utmattet, men også svett og fornøyd. Med et par unntak er de ni låtene lange, og inneholder så mye vekslinger og brytninger at låtdelingen på en måte blir mindre vesentlig. Man velger ikke ett spor herfra som en snabbis. Oceanic er en plate man setter seg ned med fra begynnelse til siste slutt.

Mye av kraften i bandet ligger hos Aaron Turner, som har en meget voldsom stemme. Han henter styrke fra nederst i mageregionen og slenger det frem på en kraftfull, desperat måte, mer som gutturale skrik enn ordinær sang. Heldigvis setter bandet av såpass mye tid til instrumentale partier at man stort sett rekker å svelge hans angrep, men hele tiden med det voldsomme og brutale i nærheten. Helinstrumentale ”-” viser bandet fra sin mest innbydende side, mens de gis vokalstøtte på ”The Beginning And the End” og ”Weight” av Ayl Naor og Maria Christopher som sender englestemmene sine beroligende ned mot Isis’ opprørte vann. ”Weight” skiller seg mest ut, og her lar de seg langsomt drukne i overdøvende hvit støy, omtrent som Mogwai i sine glansdager, med gitarer som legger seg lagvis over hverandre og skaper et totalt lydbilde man ikke kan unnslippe.

Bandet har selv uttalt i et intervju at de er for treige og repetitive for hardcore- og metallfolket, for melodiøse for doom-kretsen og for harde for indiekidsa. Det hjelper kanskje litt på den musikalske plasseringen, og taler mest av alt til bandets fordel, spør du meg. For å være ærlig kan jeg ikke tenke meg et bedre rockealbum i det hele tatt akkurat nå.

Panopticon (Ipecac, 2004)
Den musikalske flerbrukstanken gjør seg fortsatt gjeldende på deres mest fokuserte utgivelse så langt. Tittelen viser til Jeremy Benthams idé fra 1700-tallet, om kontroll i fengselsvesenet. Panopticon var et arkitektonisk system der fangevokterne kunne overvåke de innsatte til enhver tid, eller: ’A simple idea in architechture’ som han kalte det. I 1973 skrev den franske filosofen og sosialkritikeren Michel Focault Discipline & Punish, der han brukte Benthams idé som et bilde på total kontroll, både globalt og individuelt, noe som for eksempel kunne overføres til totalitære regimer. Altså, et tema som i dagens terrornoia er av høyeste aktualitet. Hvordan dette påvirker Isis i tekstene er ikke så lett å si, men det er i hvert fall mulig å tenke seg platen som et slags musikalsk panopticon, der kontroll og disiplin står som to sentrale begrep.

Isis har ikke vært gjennom noen voldsomme omveltninger siden sist, men de virker mer kontrollerte i uttrykket. Jeg får faktisk noe av den samme følelsen av Panopticon som da Helmet ga ut Meantime (1992), om ikke så mye musikalsk, som i presisjon og klarhet. De har nærmet seg en mer disiplinert formel, men fortsatt bevart den bevegelige dynamikken som besørger platens puls. Den viktigste utviklingen er at de har latt sin mest eksperimentelle lyst vike til fordel for større fokus på luft, melodi og et mer rengjort lydbilde, mye takket være Matt Bayles’ åpne og klare produksjon. Blikket løftes og øynene er våkne. Låtene er lange, fra 6-9 minutter, så de tar seg fremdeles tid til å bygge opp/bryte ned, men det er klarere melodilinjer som ligger til grunn, det gis større rom for de sfæriske partiene som bygger rundt de voldsomme. Kontrasten ligger særlig i den fremskutte, kontante trommelyden og en særdeles massiv gitarmaling. Aaron Turners grove vokalrumling deles nå med en klarere sang og sammen med de mer fremtredende melodiøse trekkene, er Panopticon den mest umiddelbare platen denne gjengen har signert.

Er dette en positiv eller negativ utvikling? Jeg vet faktisk ikke helt! Panopticon er en plate som har dradd meg mellom tvil og tro. Den setter seg, langsomt, men uten å skape de helt store øyeblikkene der alt bare faller på plass. Det er noe utbrukt over denne soft/hard-formelen, men samtidig har jeg stadig trang til å høre mer. Forventningene etter Celestial og Oceanic var naturlig nok høye, og utviklingen har nok ikke gått helt den retningen jeg kunne ønsket. Jeg synes Isis har mistet noe av sin særegne posisjon, men på den annen side har de vunnet ved å finslipe uttrykket sitt med presisjon. Det er heller ikke til å unnslå at Panopticon er en plate uten særlig dødtid. Spor som ”So Did We” og ”Grinning Mouths” (som kapsler inn platen) viser hvordan dette bandet evner bedre enn noen å legge stein for stein, bygge høye, solide tårn som de så utsetter for massive angrep. Det er kanskje ikke noe nytt lenger, men det er få, om noen, som gjør det like troverdig som Isis.

Japanske Envy har holdt på siden 1992 med sin ekstreme form for screamo, post-rock/hardcore. Envy er ensbetydende med begreper som tungt og hardt, voldsomt og storslått, mektig og majestetisk.

A Dead Sinking Story (Level Plane/Rock Action, 2003)
Deres fjerde album er en koloss innen den mer kompromissløst tunge og emosjonelle delen av hardcore-genren. Kvintetten tar kvelertak på deg fra første sekund, og det er et fast grep de aldri løsner på denne enkle CD’en/doble LP’en. Når storslagne ”A Will Remains In The Ashes” toner vekk en drøy time etter start, er sjansene store for at du etterlates gispende etter oksygen, svimmel, og med hamrende hjerte. Lykkelig over at det finnes enkelte band som evner å skape så sterke følelser.

Det er vanskelig å definere Envy som det ene eller andre. Et av de mest nærliggende bandene å sammenligne med er Isis, både når det gjelder struktur og spillestil. I Europa gis A Dead Sinking Story ut på Mogwais Rock Action i Glasgow, noe som også virker naturlig. Dette er et band som med letthet låner elementer fra mange hold og skaper sitt eget utrykk ut fra det. En viktig faktor er selvfølgelig vokalistens gutturale skrik på japansk. Men også det faktum at bandet er imponerende både når det gjelder presisjon og kraft. Det er et språk alle forstår. Envys vekslinger mellom massivt øs og helt neddempede partier er fantasifullt utført. De gir akkurat nok luft til at vi rekker å snappe litt pust før vi på ny trekkes ned i en eller annen malstrøm. Det er også en skjønnhet og sårbarhet i deres mest voldsomme crescendoer og det forhindrer låtene fra å bli endimensjonale. Nesten alle låtene strekker seg over fem minutter, og er så ladet av intensitet, dynamikk og vekslende momenter at de får en stakkars lytter til gå fullstendig i spinn.

Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange ”Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse ”Distress Of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring. Men de går også ut fra disse rammene ved enkelte tilfeller. Korte, vokalløse ”Evidence” består for eksempel av koplingen mellom fabrikklignende lyder og et enslig keyboard som underbygger den ladede undergangsstemningen som finnes her, enten de utagerer eller hviler. ”Unrepairable Gentleness” har til og med et melankolsk øyeblikk av en drømmende vise med ordinær sang – som for å minnes verden før. Slik det en gang var.

Om A Dead Sinking Story er en imponerende plate som bør høres i sin helhet, er avslutningen, 11 minutter lange ”A Will Remains In The Ashes”, en ren oppvisning i hvordan å bygge opp et fjell av en låt – så stort og så massivt at det nesten blir guddommelig. And then, then the beginning starts.

A Dead Sinking Story har et dommedagsaktig preg, men det er i høyeste grad et soundtrack av i dag. Et album av episke proporsjoner.

Insomniac Dose (Temporary Residence, 2006)
Insomniac Dose er noe mer moderert enn deres tidligere utgivelser. Det betyr mer vekt på det atmosfæriske, melodiske og mer kontrollert dynamiske utfoldelser med en tydeligere soft/loud estetikk. Jeg tilgir at partier på den første låten minner mer om Seigmen enn godt er, for det tar ikke lang tid før de åpner helvetes porter med fryktelig kraft. Det er særlig den gutturale gurglingen til Tetsuya Fukugawa som sprer død og fordervelse. Han veksler mellom mykt lavmælt, pratende og rive lungene ut av kroppen sin i et slags slow-motion harakiri, litt slik bandet beveger seg mellom partier av mer følelsesbetont melodisk materiale og voldsomt kanonøs. Nå er det engang slik at det er ikke tørt krutt over denne vekselsbruken, og jeg savnet først noen virkelige grovbygde monsterlåter her. Over tid har jeg likevel akseptert deres mer dempede stil (alt er relativt…), og Insomniac Dose er i det store og hele en ganske vakker utgivelse, der stormbruddene ikke kommer så ofte som før.

Jeg lyttet for sikkerhets skyld raskt gjennom deres to foregående plater igjen, og der særlig den rå, nesten punka lyden på Footprints… utvilsomt står frem som hakket hvassere. De syv låtene strekker seg godt utover, med 10 minutter lange ”Crystallize” og kvarterlange ”The Unknown Glow” som de mest episke, og begge viser at denne velprøvde taktikken fortsatt fungerer godt. For selv om favntaket slakkes noe, så har de hele tiden godt grep om repet, og de strammer skikkelig til når det trengs, så det er ikke akkurat snakk om noen vuggeplate heller. Sistesporet, oversatt til ”A Warm Room”, er i så måte en bergtagende avslutter i all sin strålende kraft.

US Christmas: Run Thick In The Night (Neurot, 2010)
New South
US Christmas (eller bare USX) holder til i dunkelt opplyste områder i North Carolina og østlige Tennessee. Septetten presenterer andre sider ved det myteomspunne fjellandskapet enn låvedans og hjemmebrent. Eller, det er ganske sikkert aktuelle aktiviteter også hos disse folkene, men den musikalske formen er i hvert fall langt mer progressiv enn det regionen gjerne er kjent for. Dette er bandets andre på Neurot, deres femte i alt, og en skive som i rettferdighetens navn bør innebære et lite gjennombrudd.

Run Thick In The Night (eller bare RTITN, de er glad i korte titler og lange låter disse folkene) er et ambisiøst album som strekker seg utover i mange retninger. Det nær kvarterlange åpningssporet ”In The Night” etablerer det som er en gjennomgående mørk og dyster stemning. Dette er en seig jævel av en drugjam som går og går i duknakket prosesjon et sted mellom Neurosis, David Lynch og Dead Meadow. Vi føres ikke noe særlig annet sted enn ’into the night’ med tungt symbolske tekster meislet inn med gravende alvor: ’We are legion in the night’. Vi tviler ikke! Et åpningsspor som etterlater spor dette, og et slikt som varsler om en plate langt utenom det vanlige.

”In The Night” etterfølges av mer brutale ”Wolf On Anareta”, der de bruker noe gammelt synthskrap til å lage psycha space-effekter (13th Floor Elevators/Hawkwind-ish), vrenger vokalen til grim Jesus Lizard-stil og liksom fullfører trusselen fra åpningen med kvelende kraft. De øksesvingende gitarhuggene underbygges av kraftfull og presis tromming. På ”Fire Is Sleeping” slippes Meghan Mulhearns fiolin helt fremst i lydbildet – hennes rolle i USX trekker dem et godt stykke mot uttrykket til Warren Ellis og Dirty Three, Nate Hall synger som en trucker på vei hjem fra kveldsskift til en ensom seng, og gitaristene har plugget ut. Aldeles nydelig! Den bekmørke instrumentalen ”Fonta Flora” høres ut som The Black Angels covrer Godspeed, med sine boblende stonerlyder og tunge drag fra buen til Mulhearn. Fantastiske ”Ephraim In The Stars” samler mange av de ovennevnte elementene. Tungladen og svart sleper den seg inn i mørket hvor det er a terrible thing to be lost. Det har gått nesten 40 minutter, og Run Thick In The Night har boret store, svarte hull i både hjerte og sinn.

Men dessverre. Dette er nok et eksempel på en utgivelse som ikke hadde tatt skade av en smule redigering. Det lovende gotiske marerittet de bretter ut i første halvdel, tværes noe ut etter hvert. De tyngre låtene i midtdelen blir noe gampete og stagnante på et vis som riktignok føyer seg utmerket inn i Neurot-stilen, men som heller ikke tilfører greia noe særlig nytt. Det drar seg til igjen på slutten med et par nydelige akustikere og en mektig avslutning i ”The Moon In Flesh And Bone” der Nate Hall svovelpredikerer som en annen Jeffrey Lee Pierce mens han bæres tilbake til skogen han kom fra av en hærskare med gitarer.

Apokalypsen har kommet til fjellene.

Crippled Black Phoenix: 200 Tons Of Bad Luck (Invada, 2009)
Ballader ved reisens slutt
’Endtime ballads’ omtaler Crippled Black Phoenix musikken sin som, og med det sier det britiske bandet både noe om stemningsleie, lystighetsfaktor og tempo. 200 Tons Of Bad Luck er omgitt av tunge stemninger, røykfylte visjoner og progressive ideer, og omfavner flere stilretninger.

Det er ikke så rart, for Crippled Black Phoenix er satt sammen av folk med bred erfaring, der Electric Wizard, Portishead og Mogwai bare er noen referansepunkter. Justin Greaves (Wizard, Iron Monkey, Earthtone 9 og en rekke andre) har samlet et stort ensemble for å skape visjonær musikk som er smeltet samme av hvert enkelt medlems forhistorie. Dette er musikk som er tuftet i tidlige 70-talls idealer; pompøst og progga, langhåret og vidstrakt. Her er også hint av stoner, frifolk og mer moderne, konseptuell post-rock (med poststempel både fra Glasgow og Montreal). Det kunne fort blitt en vassen grøt, men det skjer aldri her. 200 Tons Of Bad Luck, deres andre, er en altomfattende og episk sak på nærmere 80 minutter, og en plate som er en kontinuerlig fryd å dukke ned i.

Ok, noe av eklektiske samrøret drar platen i litt for mange retninger, og et spor som ”444”, med trekk fra både britisk folkrock og Queens Of The Stone Age, synliggjør noen av fallgruvene som dette bandet aldri er langt unna å stupe rett ned i. Utover på platen blir det også tydelig at gjerne kunne strammet inn materialet en del, men skitt au. Det forplikter å levere 200 tonn med gigantisk musikk.

Jeg vil anmode om å først sjekke ut det sfæriske åpningssporet ”Burnt Reynolds”, en av årets flotteste døråpnerne til et album. Og selvsagt det nær 20 minutter lange eposet ”Time Of Ye Life/Born For Nothing/Paranoid Arm Of Narcoleptic Empire” – noe så utdatert som en låtsyklus, og omtrent noe sånt som et samspill med Pink Floyd og Isis kunne blitt. Endtime power ballads har aldri virket som et så bra konsept som akkurat her.

Kylesa: Static Tensions (Prosthetic, 2009)
Savannah-bandet har tross en rekke utskiftninger stablet på beina sitt fjerde album. Static Tensions er nok et høydepunkt i en stadig mer imponerende karriere.

Kylesa startet opp med å spille noe et sted mellom hardcore eller metal, og det gjør de fremdeles. I tillegg har bandet ytterligere finslipt sitt register som bør tilfredsstille mer alternativt interesserte, herunder stoner, hardcore punk og screamo. Gneldrende vokalbjeffing, en rytmeseksjon av en annen verden med to trommiser i et konstant rituelt battle (sjekk bare fantastiske ”Unknown Awareness”) og gnistrende gitarpartier bindes sammen i den krystallklare og stramme produksjonen. Kylesa balanserer mellom utemmet aggresjon og stålkontroll, som i åpningen ”Scapegoat”: Et bikkjeslagsmål av en låt der vi som lytter er beinet som slites i stykker av flekkende tenner til blødende fråding som: ’I put my hand to your heart, and let the bullet burn your blood…’

Med et så fantastisk utgangspunkt som det Kylesa har opparbeidet er det synd de i enda større grad ikke utnytter mulighetene som ligger foran dem. Det ligger så mye potensial til å strekke seg og utforske dette ytterligere, som de bare hinter om gjennom kortere partier. Isolert sett er hver enkelt låt en killer, men de trekker alle i stort sett samme retning, og jeg savner et par lengre, eksperimentelle brudd som ville satt Static Tensions aller øverst på tronen over nytenkende metall i dag. Det er uansett bare litt simpel neserynking, for jeg tror dette er et helt logisk skritt på den veien. Static Tensions er uansett en ualminnelig fet rockeplate.

From Ashes Rise: Nightmares (Jade Tree, 2003)
På jakt etter noe moderne, vettug og sinna old school hardcore med mening? Du kan hermed innstille jakten for en stund. From Ashes Rise fra Portland via Nashville har beredt en styrkedrikk av 12 korte bomber av noen hardtslående mareritt til deg.

Nightmares er kvartettens tredje, jeg har i skrivende stund ikke hørt deres to foregående. Det jeg vet er at medlemmene har en fortid fra blant annet Tragedy, og at de til denne platen har fått med seg produsent Matt Bayles, som blant annet har jobbet med The Blood Brothers og Isis. Han sørger for at Nightmares låter stramt og kraftfullt, og dermed er velegnet til å spilles høyt. De befinner seg et sted mellom disse tre i sitt uttrykk, ikke så trekkoppspilte som blodsbrødrene og på langt nær så storslagne som Isis, men har gått på den gamle hardcore-skolen, med metal som valgfag og smugrøykt med Neurosis i storefri. Om de ikke direkte revitaliserer sin genre, så klarer de i hvert fall å sparke overbevisende fra seg.

Pussig nok er det Jade Tree som står bak utgivelsen, et selskap man helst forbinder med mer sofistikert emo/hardcore. Det er følelser i sving her også, men sparkene utføres med tyngre hæler og rettes mer direkte mot der det gjør mest vondt. Vokalistene Brad Boatright og John Wilkerson deler på oppgaven, og utfører den med voldsom styrke. Den grøvste av dem blir litt for baktung for min smak, men han er ikke rent lite fryktinngytende når han brøler: ’This is no make believe, this is so fucking real!’ på ”In A Free Land”. Men det er det fengende åpningssporet ”Reaction” som slår an tonen. Med en gitarlinje som tørker opp blodrestene etter sør-Californias pop-punkere og et heseblesende driv dras vi umiddelbart inn i bandets kombinasjon av kraftfullt øs og dystopiske tekster. Enda raskere går det på utrolige ”Hell In The Darkness”: ’In a hell of gray, a flood of locrian noise, full of deafening rain, sings the songs of the storm: ’Welcome to a hell in the darkness’…’ De maler stadig opp slike svarte bilder, med en viss engasjerende brodd, uten å bli direkte politisk predikerende.

30 minutters spilletid er kort, men i dette tilfellet akkurat passe. Man blir tross alt litt sliten av den enorme intensiteten som From Ashes Rise pumper ut. Heldigvis legger de inn et par relative sidestikkere, slik som ”On The Fray”: Her senker de tempoet noe og toner ned gitarduellene. Teksten stiger dermed klarere frem og vi kan hygge oss med meldinger som: ’Black smoke rise and fill the blood red skies, manmade dust designed to blind our eyes.’ ”Black Granite” er også et slik unntak. Her bistår Matt Bayles på piano, men den altfor korte instrumentalen kunne med glede vært utviklet ytterligere. Og skal jeg peke på et savn med Nightmares, så er det nettopp dette. From Ashes Rise høres ut til å være kapable til å begi seg ut på noe dristigere eksperimenter. Men til gjengjeld er de sinte og forbanna så det holder.

Wild dogs are running, bearing their fangs,
In shock and fury, bloodlust controls,
Lock your doors, the dogs want in. The dogs want in!

Det er kanskje klokt å få boltet den døra skikkelig nå.

Hot Snakes: Audit In Progress (Swami, 2004)
Youth Of America
Tredje skive fra Hot Snakes er en energiutladning av de sjeldne. Audit In Progress svir avgårde som en grillfest i helvete, og holder godt på varmen platen gjennom. ”Braintrust”, ”Hi-Lites”, ”Retrofit” og ”Kreative Kontrol” åpner som en russisk rulett mellom Mötörhead og Wipers, to vokalister som dirrer et sted mellom panisk bitterhet og snerrende arroganse, to gitarer som smeller sammen i dissonans og huggriff, en rytmeseksjon som freser avgårde i en spretten blanding av psychobilly-punk og støypunk.

Hot Snakes viser glefsende tenner her, men Audit In Progress er både melodiøst fokusert og har en fandenivoldsk, uformell stemning som gjør den til en kort, intens og aldri hvilende plate. Noe av grunnen til den sikkerheten som preger bandet er selvsagt at de har godt treningsgrunnlag. John Reis er gudfar i San Diegos punkmiljø, med erfaring fra både Rocket From The Crypt og Drive Like Jehu. I sistnevnte spilte han med slangegitarist Rick Froberg, og Snakes kan også høres som en kombinasjon av nettopp Rockets tidlige plater og Jehus mer intrikate math-rock. Trommis Mario Rubalcaba har tidligere dunket med for eksempel stoner/psykedelia-bandet Sea Of Tombs og gravfølget Black Heart Procession, og han holder tydeligvis armmuskulaturen i hevd. Hot Snakes fortsetter å jage et hardere og råere sound, knapper ned på lengden og øker farten, men de viser også at det primale ikke trenger å være uforenlig med det underholdende. Tvert om. Selv om kullene kjølner noe etterhvert er det begrenset hvor kalde de blir i løpet av drøye 30 minutter. Dessuten er den avsluttende Slash rip-off’en ”Plenty For All” verd mye av prisen alene.

Tomahawk: Mit Gas (Ipecac, 2003)
Jeg blar i gulnede papirer. Graver i forhistorien til Tomahawk. Stopper ved denne historien, om et blodig angrep på en familie i Kentucky i 1755, slik den er fortalt av historikeren Jadon Gibson:
’Colonel Patton fired, killing a brave immediately but he had no time to reload. Grabbing his broad-bladed sword he processed to swing at the red men as they closed in. One blow nearly severed the arm of a brave while a second blow to the brave’s neck left him dying on the floor of the cabin. The older Indian kept his distance and fired a death shot at Patton from the doorway, his sword falling from his grasp.’

Nederst i kistebunnen dukker det opp mer. Om The Wyoming Valley Massacre fra 1778 og her står det å lese: ’The yells of the Indians had been heard by the feeble ones at Forty Fort, and terror reigned there. Colonel Dennison, who had reached the valley that morning, had escaped to the stronghold, and prepared to defend the women and children to the last extremity’. (fra boken Our Country, 1877). Han gikk selvsagt en tung skjebne i møte.

Over 200 år senere sverger oberstene hevn. Vi er vel mange som fortsatt husker kvartettens første og svært vellykkede angrep, som ble foreviget på en selvtitulert plate fra 2001. Vi vet at disse fire ikke farer med tomme trusler. Krigshylene til Mike Patton lyder igjen over prærien, mens Duane Denison på ny henter sin fryktinngytende tomahawk ut av skapet. Med seg har de en liten, men trofast stamme bestående av sluggeren Kevin Rutmanis (Melvins) og krigstrommis John Stanier (Helmet).

Slaget finner sted på en åpen slette, der bare fuglekvitter bryter stillheten. Raskt fremad, med våpnene høyt hevet, rullende krigstrommer og Pattons truende snerr ’I’ll feed you now…’ knuses så idyllen, og som tilskuere kan vi bare lene oss tilbake i sitrende fryd for å nyte skuet – bare avbrutt av spontane gledeshyl og rituell stammedans.

Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. ”Birdsong” og ”Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens ”You Can’t Win” og ”Mayday” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket på grunn med omslag fra engelsk til spansk. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.

Særlig imponerende er som vanlig Mike Patton, som i kjent stil ikke går av veien for å vise alt han er god for på kortest mulig tid – og det er vel hans altomfattende rolle som virker mest avskyelig på deres fiender. For vennligsinnede er det derimot ingen grunn til å frykte Tomahawk, for de har skrevet noen svært umiddelbare låter denne gangen, og med den sylskarpe fremføringen kvartetten alltid holder, vil jeg tro at det er like greit å overgi seg først som sist. Avslutningsvis får også Patton slappet av litt. På ”Harlem Clowns” er fuglekvitteret forsvunnet til fordel for en sur vind som blåser over de falne, og med navnedropping av blant andre Clint Eastwood og Neil Young. Til slutt feires det med en rytmisk seiersdans med kodeordet ”Aktion 13F14”, som ender i en massiv støyende salutt.

Etter drøye 40 minutter har røyken lagt seg. Da er de fire allerede over åskammen med sine skalper, på vei mot nye jaktmarker. Vel vitende om at de har etterlatt seg et skue som vil bli husket av mange i tiden som kommer.

Bear vs Shark: Terrorhawk (Equal Vision, 2005)
Andreplaten til Bear vs Shark er en av de friskeste innen ’indiecore’-genren i 2005. Ikke at undertegnede er den som følger stilen med de skarpeste argusøyne, men man børster da i det minste støvet av Dischord-skivene, Pixies, Wire, Cursive og At the Drive-In i ny og ne. Hæ! Hva har disse bandene har til felles, spør du? Det har Bear vs Shark kanskje spurt seg om også, og de har kommet opp med et svar som nettopp sneier innom dette krysningspunktet – et sted mellom post-punk, emo/hardcore og indierock. Her er melodiene, følelsene, energien og dynamikken som må til, men også en genremessig variasjon, grom lyd og flere tilløp til fantasifulle ideer som bidrar til å løfte en utgivelse hakket over de mange unge, sinte amerikanere som driver i noenlunde samme kategori.

Bear vs Shark brøyter riktignok ikke revolusjonerende ny grunn med Terrorhawk. Dette er ingen milepæl, men den har noe over seg som sporer til gjentatt lytting og stadig nye oppdagelser. Det kan være en slik låt som ”Baraga Embankment”, en piano/blåser-dominert låt (med sax fra ex-Morphine Dana Colley), som skaper nødvendig luftehull. Det kan være Marc Paffis vokal som raskt utarter fra melodisk sang til troverdige desperate skrik, den samme dynamikken som bandet utnytter på vellykket vis – nesten hele platen gjennom. For den både tighte og løsslupne stilen som bandet etablerer tidlig på platen sklir noe ut etter hvert, og også Bear vs Shark skuer ned i det enorme hullet av likelydende band, men de faller ikke ned. Selv om de 15 låtene går ganske kjapt unna, så bygges ikke platen opp mot et forløsende klimaks, men den toner ut med klasse. Sistelåta ”Rich People Say Yeah Hey Hey” burde vært et hit på alle dansegulv..

Ikke minst viser Bear vs Shark at bak deres aggressive holdning finnes det rom for melodier. Frontmann Paffi har uttalt ’We’re all fans of older music and take influence from a lot of the stuff we grew up listening to. I think that helps us have a unique slant on things, especially during a time when so much music seems to be mass-produced’. Kjærligheten til eldre musikk – og da eldre som i 80/90-talls amerikansk indie (Hüsker Dü, Fugazi, Dinosaur Jr., Pixies, Jesus Lizard) kan skimtes, og det er røtter gamle menn som undertegnede kan like svært godt. Det umiddelbare åpningssporet ”Catamaran” er ikke helt representativ for resten av platen, for dette Michigan-bandet har mer å by på enn det rent kontante øset. Bear vs Shark har ikke bare riffene, melodiene og sinnet – de har pokker meg en levende sjel som de vrenger fra seg.

Beestung Lips: Songs To And From The Iron Gut (Capsule, 2008)
I skyggen av Villa Park
Fra den stolte by Birmingham – hjemsted for verdens beste fotballag – kommer endelig et britisk band som ikke på død og liv skal høres ut som en dansepunk-klone av Joy Division og Gang of Four. Beestung Lips er kontant, ujålete punkrock i tradisjonen etter AmRep-band som Guzzard, Unsane og Hammerhead, haugevis av navn fra San Diego eller annen amerikanske anger som Jesus Lizard og Oxbow. Helt storveis, med andre ord.

Beestung Lips har tydeligvis ingen voldsomme planer om å variere uttrykket sitt altfor mye, så en EP er en akkurat passe dose: 6 låter, 16 minutter, no fillers. Når det hele er over sitter vi svette og lykkelige tilbake, noen gram lettere og med fornyet tro på britisk rock. Ikke at Beestung Lips akkurat redefinerer historien, men de evner i det minste å blåse liv i ulmende glør på en troverdig måte. Kranglevorne, gretne og energiske framstår kvartetten som en løst sammensatt enhet, på strak vei mot ubønnhørlig kollaps. Men de henger sammen, om enn i en tynn tråd, og deres bære eller briste-strategi holder akkurat helt til mål. Med vrælevokal, sylskarpe riff og en snublende men aldri ufokusert rytmeseksjon tar de sats fra første sekund, og hvile det kan de gjøre i graven. Dette er rett og slett ‘songs to and from the iron gut’. Og nok en god grunn til å besøke Birmingham!
Bjørn Hammershaug