The circle is vicious of
Thoughts altogether vain
Haunted by battles lost
Still living on Idian land
I clap my dirty hands
Given over to self and left
To own devices
A quaking in the person

All his glory
All his glory
(David Eugene Edwards)

Woven Hand: Mosaic (Glitterhouse, 2006)
Woven Hand er i ferd med å etablere et minst like sterkt navn som 16 Horsepower. Det er en slags innbitt viljestyrke og en voldsom tyngde som rir David Eugene Edwards, og han blir ikke mildere stemt med årene. Jeg minnes fremdeles hans gnistrende solo-opptreden på John Dee i 2004 med en blanding av redsel, dyp respekt og sitrende glede. Etter en barnepreken med broder Danielson og søndagsskole-pastor Sufjan Stevens – i seg selv en fullverdig konsert – kom Edwards inn som en svovelpredikant fra sør, frådet rundt munnen, med rødglødende øyne og talte til oss i tunger gjennom en konsert som fremdeles sitter dypt i ryggmargen. Det er ikke noe godmodig pludring rundt hans tro. Det er ’the real deal’ fra bedehusets aller mørkeste skygger.

Med Mosaic viderefører Edwards en stil som har blitt hans egen, der nærmeste beslektede artist like gjerne kan være Nick Cave, med en blanding av gretten americana, gotisk gospel og morken sørstatsmytologi. Røttene finnes i fjellsidene, i isolerte landsbyer uten strøm, der musikere samles på en veranda nattestid med banjo, fele og enkle rytmeinstrumenter. Spartansk og nakent, og med tekster som banker på dørene med en hvass ljå. Likevel, eller derfor, er det så medrivende og hjertefølt – jeg vil kalle det vakkert, andre vil nok hevde det blir for beksvart og dystert.

Låtene hugges ned på en solid stabbe og etterlater seg merker som ikke lar seg fjerne. Kunststykket til Edwards er at han tar med seg denne huggestabben ut i verden, ruller den rundt fra Transylvania til Tennessee, han rir om natten mellom det hellige land og høylandet, og slumper jammen innom en middelaldersk ballade på sin søken etter the wrong-eyed Jesus. Det er en lang åndelig reise, menneske, det er en tung bør han frakter med seg.

Mosaic er framført med dypt alvor – men den vil gi stor glede til deg som lytter.

Papa M: Dial M For David Pajo
David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et “household name”, men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace. Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M – ingenting å si på fascinasjonen for den mystiske bokstavem.

Live From A Shark Cage (Domino, 1999)
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Live From A Shark Cage er aldri kjedelig å gå inn i og lytte til. Spennvidden er stor, men med en distanse til Slints emo-core, og mer mot et eget, mer arty folk-uttrykk. Enkelte steder trås krautrocken varsomt på tærne. Dette gjelder særlig flotte ”Drunken Spree” som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig løser opp låten skikkelig, da er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på kvarterlange ”I Am Not Lonely With The Cricket”. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På ”Crowd Of One” bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt. De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i ”Knocking The Casket” og ”Up North Kids”, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachenes dalefører, hvor Pajo geografisk hører hjemme. Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper han sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.

Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm Julien Donkey-Boy og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This Is Modern Art.

Et sted mellom dunkel undergrunn og dandy overklasse, altså.

Whatever, Mortal (Domino, 2001)
Siden Live From A Shark Cage har David Pajo begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør jo musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folk-musikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig gitarist med evner til å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utfordrer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av ”Wayfaring Stranger”, titulert ”Over Jordan”: ’I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home…’ som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og Appalachene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på hele skiva.

På ”The Lass Of Roch Royal” føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på ”The Unquiet Grave”. Med ”Beloved Woman” hentes el-gitarene fram for et sjeldent besøk, uten at skjørheten forsvinner. Lettere og nesten lystige viser som ”Many Splendored Thing”, ”Glad You’re Here With Me” og ”Purple Eyelid” bærer mye slektskap til nevnte Oldham og hans relaterte prosjekt Bonnie Prince Billy. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på porchen og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i ”Sabotage” – en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar. Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. ”Krusty” og ”Tamu” minner mest om soundet fra …Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker.

Markku Peltola: Buster Keaton Tarkistaa Lännen Ja Idän (Ektro, 2006)
Markku Peltola kjennes nok best som skuespiller, kanskje særlig i kraft av sin hovedrolle i Karusmäkis storveise Mannen Uten Minne: Filmen om steinansiktet M som blir slått ned, mister hukommelsen og starter et nytt liv i utkanten samfunnet. I en av dens mange minneverdige scener – nærmest tablåer – går han inn i øvingslokalet til et Frelsesarmé-orkester, og oppfordrer dem til å endre musikkstilen:

– Har dere aldri tenkt å utvide repertoaret med rytmisk musikk?
– Nix. Hvorfor det? Vi spiller alltid sånt som dette.
– Jeg har plater hjemme. Blues, rhythm’n blues, rock’n roll. Dere må gjerne komme å høre på.
– Hvorfor ikke, når vi har fri. Men her er det ganske strikte rammer for hva som skal spilles, svarer den mimikkløse uniformerte gitaristen.

Resultatet blir selvsagt at orkesteret får en musikalsk åpenbaring, og påvirket av ’rytmisk musikk’ framstår de snart i en ganske annen drakt som blir en stor suksess på fyllinga.

Det er tydeligvis mer enn bare skuespill dette, for Markku Peltola har selv en egen musikalsk karriere som gitarist, i en stil som lener seg mot mange retninger av ’rytmisk musikk, uten strikte rammer’. Buster Keaton Tarkisataa Lännen ja Idän er etter hva jeg vet hans andre soloplate (merk at Buster Keaton gikk under navnet ’the great stone face’, så det må vel være lov å gjette at han er et forbilde). På disse ti instrumental-låtene har han fått med seg folk fra ulike deler av Finlands levende musikkscene, og laget et album hvor vi finner både dub, ska og tango, med elementer fra krautrock og surf. Meget delikat og stilsikkert fremført, der 13 minutter lange ”Juuri Näin!” er et klart høydepunkt. Her går det i retning av reggae-kraut i møte med afrikansk karavane-blues spilt inn på Moskva Bar i Helsinki – tenk Neu! i en hypnotisk jam-session med Tinariwen som du aldri vil skal ta slutt.

Selv om ”Juuri Näin!” stikker seg ut som den mest minneverdige, så er det mye annet gromt blant de ni sporene. Det går i hovedsak langs samme linjer som nevnt ovenfor, uten de store fakter eller voldsomme kunststykker, og med noe av den samme ’deadpan’-utførelsen som kjennetegner Peltulas spillestil. Låter som ”Striptease” og ”Lex Plays His Luthor’s Space” hører hjemme på jukeboxen i Mannen uten minne, eller den type buler som Karusmäki har karikert i en årrekke. Brødrene har i sterk grad bidratt til å forme omverdenens syn på Finland som en nasjon bestående av halv-alkoholiserte tause menn og kvinner som står fast i tiden rundt 1960. Peltolas musikk har også filmatiske kvaliteter, og det er i første rekke lignende bilder som kler musikken han fremfører. Her klynger de kjærlighetshungrige seg til hverandre i en siste dans før lysene slås på, flaska tømmes med stoisk ro og hverdagen vender tilbake i all sin tyngde. Blant respatex-bord og sigarettrøyk står Markku Peltola og hans orkester, dresskledde og med brylcreem i håret, og vitner om at finnenes tilbakeholdne og ordløse kultur kanskje ikke bare er en myte.

Greg Malcolm: Strengelangs
Greg Malcolm fra New Zealand er en meget interessant, om noe underkjent gitarist som gjennom en årrekke har markert seg som original og tidvis nyskapende både i formuttrykk og utøvelse. Han har spilt en del i Norge, blant annet på Safe as Milk-festivalen, og alle som har sett Malcolm live husker det lenge etterpå. Han trakterer tre gitarer, gjerne samtidig, og benytter ymse objekter (fjær, strikker etc.) for å skape sitt uttrykk. Resultatet av hans enmannsorkester blir pulserende, organisk og nettopp hypnotiserende, fundert i Takoma-skolen men hele tiden søkende videre utover.

Les intervju med Greg Malcom

Hung (Celebrate Psi Phenomenon, 2006)
Det er ikke enkelt å klistre en bestemt genrelapp på Malcolms musikk, ei heller å finne helt opplagte inspirasjonskilder. Og det er egentlig veldig fint. Her er elementer som tilhører både drone, etnisk/folk og avantgarde, improv, raga og jazz. Malcolm ble i ung alder interessert i eksperimentell musikk, John Cage, Harry Partch og Keith Rowe er viktige for ham, men han hører også på og lar inspirere av alt fra Folkways-utgivelser til koreansk folkemusikk. Dette brede spekteret kommer også til uttrykk på Hung, en plate som er mer meditativ enn de ofte forrykende konsertene til dette enmannsorkesteret. Det er heller ikke totalt overraskende at han har spilt med f.eks. Ivar Grydeland/Ingar Zach og japanske Tetuzi Akiyama – for å fylle ut bildet ytterligere.

Det er låter her som ikke ligger langt unna Appalachene og amerikansk primitiv folk, som John Fahey og Robbie Basho representerer, men Malcolm tar i større grad bruk av objekter (fjær, klinkekuler, mikrofoner, blitzlamper) som sikrer både en stor rikdom i lydbildet og ikke minst en stadig frisk og fornyende energi som ligger i det uventede. Det er noe av dette “sjansespillet” som gjør konsertene hans alltid interessante, og jeg mener han har lykkes å overføre dette på en god måte også på Hung. Som han selv sa i et intervju med undertegnede: ’It’s kind of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.’

Hung er altså spilt inn live og på samme måte som konsertene hans, uten benyttelse av ’processing or electronic effects’. Materialet ble sendt over til Campbell Kneale (Birchville Cat Motel) og hans Celebrate Psi Phenomenon som står som utgiver. Kneale har sydd det sammen til 10 spor på skjønnsomt vis, og skapt en helhetlig plate av disse improviserte stykkene. Den kommer for øvrig i et nydelig dekorert pappcover.

Leather And Lacy (Interregnum, 2009)
Tittelen henspiller på den amerikanske saksofonisten Steve Lacy, og alle låtene her er bygget over hans komposisjoner og fremført live på Wellington Jazz Festival i 2006. Malcolm gjør rede for sitt langvarige forhold til Lacy i den underholdende omslagsteksten, og understreker blant annet at Leather And Lacy ’aims to transform the tunes while maintaining a spirit true to the original’. Jeg kjenner ikke Steve Lacy godt nok til å si om det er vellykket eller ei, og får nesten vurdere resultatet som en ordinær Malcolm-skive. Og slik høres den da også ut. Folkdroner og rytmisk støy erstatter et ordinært saksofonbasert jazzuttrykk, men en mer impresjonistisk tilnærming enn tidligere noteres i hvert fall. Gradvis oppbyggende gjennom repeterende temaer skaper Greg Malcolm noe særegent som egner seg veldig godt i lange komposisjoner. Timinutteren ”The Crust” sammenfatter mye av det som er så besnærende, ikke bare med denne platen, men med Greg Malcolm generelt. Dette er ikke musikk som er egnet for overfladisk sveip, men med et par gode hodetelefoner og lukkede øyne tar den form som finner stadig nye fasonger.

Lisa O Piu: When This Was The Future (Subliminal, 2009)
Psych-folken har langt bedre vekstvilkår i Sverige enn i Norge. Det går nærmest en ubrutt linje fra visesangerne, via progen og opp til dagens retrosøkende skjeggebuser og nyfolkere over kjølen som ikke har noen umiddelbar parallell her i landet. Mest kjent og anerkjent fra de siste årene er vel fabelaktige Dungen, som kan knyttes opp til nok et trivelig bekjentskap i Lisa O Piu fra Stockholm-området.

Hovedpersonen heter Lisa Isaksson, vokalist og gitarist, på det som meg bekjent er en debutplate. Hun har vokst raskt fra å være en hesteinteressert pike fra landet som fant morens gitar på loftet til å turnere med Roger Wootoon fra Comus og stable et eget band på bena. Hennes Piu inkluderer folk fra nevnte Dungen, som omgir henne med melltron, zither, fele, fløyte og i det hele tatt et riktig så vakkert pastoralt lydbilde av den bedagelige sorten. Isaksson selv synger litt drømmende, men tilstedeværende innyndende, og når hun forlokkende lover at ’we’re gonna play the most wonderful music you’ve ever heard/we’re gonna make you dance until you fall apart’ så er det et løfte som egentlig oppfylles der og da (vel, dansing blir det ikke så mye av, men vakkert er det).

Fra det brunfargede omslaget og dyre- og platetegningene på innsiden, til den retro tittelen, er When This Was The Future en erketypisk nyfolkplate, som kanskje hadde vakt større oppmerksomhet om den hadde kommet for fem år siden (eller enda bedre, vært en hidden treasure fra 1969, plutselig gjenfunnet og reutgitt). Dermed sier det litt om platens karakter at den står seg godt også uten disse rammer. Hadde Lisa Isaksson sunget på svensk hadde jeg kanskje gått ned i knestående, mer enn at tankene flyr til artister som sikkert har inspirert henne. When This Was The Future er på sitt beste en plate av spartansk ynde, med et knippe gode låter (”The Party”, ”Cinnamon Sea”). I løpet av den relativt korte spilletiden skjuler det seg også spor som lener seg mest på en genretrofast fremføring som er lekker, men uten de store overraskelser eller små, hemmelige rom til å løfte seg. Men jeg spår Lisa Isaksson og hennes nydelige røst en god fremtid, og tipper hun vil vokse ytterligere som artist og låtskriver.

Harris Newman: Non-Sequiturs (Strange Attractors Audio House, 2003)
Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og ’open tuning’, og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul De Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany Of Glenn Jones (med Fahey som gjest) har sine fellestrekk til herværende plate. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed You Black Emperor, Set Fire To Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og – i likhet med Newman – lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans) Newman etterlater sin signatur. Noen ganger går han seg litt i vill i sin egen skog, særlig på drøyt kvarterlange ”Forest For The Trees”. De andre komposisjonene er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som helt naturlig knytter John Faheys Takoma Records med Constellation og dagens Montreal-scene.

Califone: Roomsound (Perishable, 2001)
Fra askene av det glemte hedersbandet Red Red Meat er Califone i ferd med å bygge seg opp et minst like solid navn med noe mer avdempet stil der de forener tradisjonell musikk (både blues og folk) og mer eksperimentell rytmikk og moderne former. I et intervju med låtskriver Tim Rutili forteller han at det han lyttet mest til i den senere tiden var tyske Oval og boksen The Anthology Of American Folk Music. Det kan være en grei forklaring på hvordan Califone høres ut, og hvorfor de gjør det. Kommersielt kan det bli vanskelig å slå gjennom med dette blant purister, men trioen har mye å tilby den tolerante musikkvenn.

Dette er hovedsakelig en akustisk plate som heves med hjelp fra glitrende musikere som Rick Rizzo (gitar) fra Eleventh Dream Day og Douglas McCombs (bass) fra Brokeback. I likhet med relaterte artister som Songs:Ohia, Appendix Out, Will Oldham og ikke minst Rex (som de samarbeidet med under navnet Loftus) er utgangspunktet for musikken tuftet helt tilbake til røttene til det vi kan kjenner som vestlig populærmusikk. Med en forholdsvis enkel basis (sang og rytme) og instrumenter som banjo og fele, fyller de inn med kjennetegn tilpasset det 21. århundre (loops, elektronika). En form for ur-blues markeres gjennom Rutilis rustne slidegitar og klagesang som skaper en melankolsk, resignert stemning. Enten Califone karakteriseres som moderne folk eller blues, så beholder de sitt gjenkjennelige særpreg tvers gjennom en plate som holder gjennomgående høy standard. Ingen av de ti låtene skiller seg kraftig ut i noen retning, og Roomsound er heller ikke noe du setter på for å høre en knallåt, men en plate du nyter fra start til slutt.

Clogs: Lantern (Brassland, 2006)
Denne australsk-amerikanske kvartetten befester med sitt fjerde album sin fremtredende posisjon som en av vår tids mer vellykkede fusjoner mellom klassisk, post-rock og folk (som fra angloamerikansk via jødisk til arabisk). Mens deres forrige plate Stick Music (2004) var en spennende om enn noe diffus materie å trenge gjennom, er Lantern mer fundert på rytmikk og en oppbygning der rockens markører tas mer i bruk. Som et Godspeed uten den voldsomme dramatikken, et Mogwai uten den eksplosive tyngden eller et Rachel’s i mindre format forener Clogs rockens låtstrukturer og klassisk minimalisme med naturlig eleganse.

Her viser Clogs igjen at det er mulig å forene to musikalske former der begge kommer styrket ut. Innsatsen fortjener kreditt i forhold til å oppdra et publikum som kan slite med å nærme seg instrumenter som fagott uten å tenke pudderdåser eller bratsj uten å se for seg plysjkledde ballsaler. Samtidig bygger platen bro fra nettopp disse saler over til kneipene, jeg husker med glede hvordan Clogs klarte å få et øldrikkende rockepublikum i Oslo (Mono) til å gradvis sitte i lutter stillhet og konsentrasjon. Den står igjen som en av det årets beste konserter, og kunne like gjerne funnet sted på Konserthuset.

Men det er ikke denne ’kulturelle verdien’ som er det aller viktigste med Lantern. Det er selvsagt at platen er en flott lytteropplevelse, uavhengig av genre eller preferanser (ok, liker du bare dødsmetall så blir det vel litt verre), der bidrag fra The Nationals Aaron Dressner møter komposisjoner av tyske Johann Kapsberger (som også spilte lutt og levde på 1600-tallet) uten at det virker direkte unaturlig. Sistnevnte hedres med åpningslåten ”Kapsburger” der hans karakteristiske strengeplukk er fokus fremført av gitarist Luca Tarantino. Lantern rammes inn med en ren pianolåt, ”Tides (Piano)”. Det er en variasjon over ”Tides Of Washington Bridge” som dukker opp midt på platen, dandert med akustiske strenger og fagott og fremført i et stemningsleie som trekker tankene mot Nick Drakes høstlige England i Robert Kirbys delikate arrangementer.

Særlig første del av platen er fabelaktig, hvor Clogs svinger seg fra dype melankolske daler til euforisk spilleglede, mest vellykket forenet på feiende ”Death And The Maiden” som drives fra skanse til skanse inntil kvartetten gir seg hen til en fyrrig sigøynerdans, som kulminerer med det akk så vakre vokalbaserte tittelsporet. ”The Song Of The Cricket” viser også deres utforskertrang, hvor de beveger seg fra en enkel gitarlinje à la post-rock-stil, gjennom håndtrommer og strykere vokser den i stigende intensitet inntil den avrundes med et elegant glimt fra en jødisk folkefest. Det er slike grep som gjør Lantern til en kontinuerlig spennende reise å være med på.

Clogs har utviklet sin palett ytterligere og makter igjen å fornye seg selv. De viser seg som et band som i første rekke leverer kvalitetssikre plater. Av de fire så langt er det nok denne jeg setter høyest. Romantikk og klassisk minimalisme, rock og folk, øst og vest – Clogs frigjøre seg fra slike grenser. De sprenger dem ikke, men utforsker ulike ytterpunkter for å finne samlende holdepunkter.

Orion Rigel Dommisse: What I Want From You Is Sweet (Language Of Stone, 2007)
Orion Rigel Dommisse tilhører den etter hvert store kretsen kvinnelige folksangere av den eksperimentelt utøvende skolen. What I Want From You Is Sweet er hennes debut, men hun høres allerede ut som en erfaren artist og låtskriver. Hun har dessuten fått drahjelp av et knippe meget dyktige folk som Greg Weeks (Espers), cellisten Margie Wienk og Jesse Sparhawk (begge fra Fern Knight). Utgivelsen er for øvrig den første på Weeks nystartede etikett Language Of Stone. Domisse er dermed godt knyttet til Philadelphia-scenen med sine åpenbare røtter til britisk folklore og naturmystikk, og dette er virker å være et naturlig miljø for den unge damen.

What I Want From You Is Sweet er en eventyraktig ferd der Orion Rigel Dommisse gjennom 10 låter tar oss dypt inn i trollskogen. Hun synger med bredt register og har en forlokkende alverøst mens hun trakterer både elektrisk cello, el-piano og andre tangentinstrumenter. Både det strengbaserte uttrykket og fraseringen vil sikkert få enkelte til å trekke likhetstegn til både Björk og Joanna Newsom. Det vil da heller ikke være direkte vranglære.

Domisse er sin unge alder til tross tilsynelatende svært opptatt av døden. Fra åpningssporet ”Fake Yer Death” til avsluttende ”Drink Yourself (To Death)” er dette et gjentakende tema. Symbolbruken understrekes av et ganske folk-gotisk lydbilde, med bruk av strenger som hovedmotiv – både i strykende og plukkende form. Det gir hele platen et nærmest barokk preg, en fornem eleganse tilhørende gamle tradisjoner og glemte bilder. Det er i denne koplingen mellom dystre historier og forfinet eventyrmusikk Rigel Dommisse viser seg som en mulig blivende ledestjerne.

Hun gir ikke gratis ved dørene, og få av låtene hekter seg fast ved de første lytterundene. Noen kommer sigende etter hvert, og både ”Alice And Sarah” og ”Ashes From Your Burning Land” har en tendens til å snurre noen ekstra runder i hodet, mens andre mest blir snurrende rundt i ring på utsiden av øret – uten helt å finne inn. Det kan nok skyldes både at uttrykket blir noe ensrettet over en hel plate, eller at akkurat denne lytter faktisk har begrensninger på hvor mange slike stemmer han klarer å absorbere.

Bjørn Hammershaug