Espers: Espers II (Drag City, 2006)

The wicker band
Mind set free in the Dharma-realm,
I sit at the moon-filled window
Watching the mountains with my ears,
Hearing the stream with open eyes.
Each molecule preaches perfect law,
Each moment chants true sutra:
The most fleeting thought is timeless,
A single hair’s enough to stir the sea
– Shutaku (1300-tallet)

Med Espers II har dette voksende kollektivet fra Philadelphia utviklet de mest tandre sidene av sin folkrock, slik de hintet med EP’en The Weed Tree fra 2005, og til fulle forløst det potensialet som debuten fra 2004 bar bud om. Gjennom 7 lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24-spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde.

Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i Espers’ magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk (ok, “Children of Stone” er vel i lengste laget).

Gitarist/vokalist og låtskriver Greg Weeks og krystallstemmen Meg Baird fronter det som nå har est ut til en sekstett, med blant andre den svenske cellisten Helena Espvalls bidrag til økt kammerpreg, og trommeslager Otto Hauser (med erfaring fra det beslektede bandet til Nick Castro) som sørger for mer rytmisk tyngde. Der for eksempel nevnte Castro mest blir mild og myk, er det en underliggende uro og en mørkere kraft over Espers, som alltid ligger der, og som tidvis trekkes opp til overflaten. Det gir dynamikk til de svale visene og utvider platens spennvidde betraktelig. En regnbue av av psykedelia blandes inn med dråper av droner og zen-meditasjon, og disse ny-hippiene fra Philly har gått fra å være prøvende mystikere til å bli ledende ‘covens’.

Mest av alt er Espers musikkens svar på The Wicker Man – den britiske kultfilmen fra 70-tallet om pagansime er nærliggende både med hensyn til musikk, periode, geografi og tema. Espers fanger ikke bare den musikalske stemningen, de fanger ånden av hele The Wicker Man – fra ungdommelig ringsang til maistangdans, fra forlokkende sireneseanser til mørke og magiske ofringsritualer.

Jeg støtter erklæringen inne i omslaget: “This record is to be played as loud as possible, as quiet as impossible”. Ta med Espers II neste gang du skal konversere med trærne, dyrke solgudene – eller rett og slett bare finne zen – mind set free in the Dharma-realm.
Først publisert på groove.no: 18.05.2006

Joanna Newsom: Ys (Drag City, 2006)

Det er et ambisiøst verk hun har anlagt bestående av fem lange komposisjoner bundet sammen under Van Dyke Parks’ orkesterledelse og bearbeidet av teknikere som Steve Albini og Jim O’Rourke. Parks er kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på hans Smile-prosjekt midt på 60-talletog ikke minst for sin storslåtte debutplate Song Cycle i 1968 der han satte store deler av det 20. århundrets amerikanske musikktradisjoner inn i en mer moderne, psykedelisk kontekst.

Ys er en lignende sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende for Joanna Newsom legger opp til og lykkes med langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et ’vanskelig’ album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram medet lekent ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk – hvert spor sprudler av undring blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft.

Hun finner seg godt til rette ved siden av Kate Bush og Björk som også er to relevante musikalske naboer. Som utdannet harpist gjør hun det naturlig å minnes navn som Alice Coltrane og Zeena Parkins som begge deler noe av den musikalsk frie stilen til Newsom.

Sammen med Josephine Fosters ferske A Wolf In Sheep’s Clothing har to av damene rundt Devendra Banharts krets i år vist at det er mulig å stake ut en ny kurs fra amerikansk folk over mot mer klassisk eleganse. I korthet: Ys er en fantastisk plate.
Publisert i Dagsavisen, 7/11-2006