Descendents

Rekker du aldri å fordype deg i det gedigne 50-skivers store bokssettet du bestilte for et par år siden eller grave deg ned i uendelige lag av komplisert musikk som krever timer og timer med intens lytting. Er du fanget i tidsklemma og finner aldri nok tid til å høre ferdig den plata du kjøpte for en stund tilbake. Her er løsningen, dette er 10 klassiske album på under halvtimen, plater du kan fortære i løpet av et par stopp med bussen eller mens du venter på at potetene skal koke.

The Dwarves
Blood, Guts & Pussy
(Sub Pop, 1990)
Tid: 13:11
En kontroversiell og moderne punk-klassiker. The Dwarves var (og er) notorisk kjent for sine superkorte og intense konserter, og de benyttet heller ikke albumformatet til unødvendige dikkedarer. Blood, Guts & Pussy er spekket med infantil humor, søplete punk og et knippe supercatchy låter som rett og slett brenner seg raskt inn i hjernebarken – og blir der. Bandet ble naturlig nok skyteskiver fra mange hold for kombinasjonen av cover og tittel, og det var nok akkurat det de ønsket å oppnå. Få også med deg senere praktverk som The Dwarves Are Young And Good Looking og den mer selvkritiske (?) The Dwarves Must Die. Men hør denne først.

Minutemen
Minutemen
The Punch Line
(SST, 1981)
Tid: 15:00
18 låter som klokker inn på kvarteret, det sier seg selv av Minutemens første ’langspiller’ ikke preges av dødtid. The Punch Line er ikke deres beste utgivelse, men det er retningsgivende for en karriere som – i likhet med albumet – skulle bli både kort og innflytelsesrik. Minutemen hadde en naturlig tilhørighet i vestkystens hardcore-scene, men uttrykte seg ganske så annerledes enn sin samtidige med rastløse, komplekse låter der funk, jazz og post-punk fant sammen på finurlig vis. Det skulle de rendyrke på sine påfølgende album, men de fortjener også å høres i sin jomfruelige utgave.

Descendents
Descendents
Milo Goes To College
(SST, 1982)
Tid: 22:32
Descendents er ren moro, og et band det bare er plent umulig å mislike. Nesevis poppunk møter Nerdenes Hevn, solfylte melodier møter tenåringsangst, pubertal humor møter poengtert satire. Descendents var begunstiget med like deler hjerte og hjerne, og debutalbumet deres står igjen som selve essensen av California-punk fra tidlig 80-tall. De var unge og umodne, men slik er det nå en gang med de unge og umodne. Få i hvert fall med deg høydepunktet “Suburban Homes” med frasen ’I want to be stereotyped/I want to be classified!’ Oppfølgeren heter I Don’t Wanna Grow Up, og var nesten like bra.

Raga Rockers
Raga Rockers
Maskiner i Nirvana
(Intence, 1985)
Tid: 24:03
Var Raga Rockers noensinne bedre enn dette? På sitt forrykende andrealbum kombineres kontant øs-pøs rock med skimrende post-punk, 80-talls nevroser, urban angst og fremmedgjøring går som en rød tråd gjennom skiva. Fra de tidløse riffene på det innledende tittelsporet til den dvelende avslutningen med “Søvnløse Netter”. Bandet skulle få sitt virkelige gjennombrudd noen få år senere, men et stykke vintage Raga er selvsagt aldri å forakte.

Serge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson
(Mercury, 1971)
Tid: 27:53
Et konseptalbum på under halvtimen? Joda, det er mulig. Serge Gainsbourgs sensuelle tilnærminger sentrert rundt en Lolita-figur kan i beste fall virke noe betenkelig – men hans musikalske forlystelser er aldri av tvilsom karakter. Melody Nelson er for øvrig spilt av Jane Birkin, hans daværende store kjærlighet. Det høres. Historie De Melody Nelson har hatt stor påvirkning opp gjennom årenes løp, Beck, De La Soul og Portishead – for å nevne noen, og er et udiskutabelt mesterstykke som Paste Magazine oppsummerer ganske godt som ’morally reprehensible, musically enthralling’.

Nick Drake
Pink Moon
(Island, 1972)
Tid: 28:01
Nick Drakes siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Da Pink Moon så dagens lys hadde Nick Drake allerede vendt tilbake til skumringen. Hans tredje album er strippet for alt annet enn en brennende sjel som gir en dirrende nerve knapt overgått verken før eller senere. Dette ble Nick Drakes musikalske testamente, og i likhet med hans to foregående album, milepæler innen britisk folkrock – ja, innen musikk generelt, som er umulige å passere uforandret forbi. Som du ikke kan passere forbi.

The Byrds
The Notorious Byrd Brothers
(Columbia, 1968)
Tid: 28:28
De kunne kunsten å komprimere et album på 1960-tallet. The Byrds var blant disse bandene som knapt ga ut et album på over halvtimen, som alle virker lengre på grunn av sin musikalske rikdom og tidløse kompleksitet. Deres femte album ble innspilt på randen av intern kollaps og sammenbrudd, og det er kanskje derfor den har en spesiell ånd over seg. Og låta ”Goin’ Back” som jo er noe av det flotteste noensinne festet til tape.

Slayer
Reign In Blood
(American, 1986)
Tid: 28:56
Oh lord, hvilke ord er mektige nok for å beskrive dette albumet. Reign In Blood er selvsagt et nøkkelalbum for Slayer, en merkestein innen thrash metal, innen metal generelt vil jeg mene, og særdeles viktig for utviklingen av speed metal og også dødsmetall. Det er Slayers tredje langspiller, det første styrt av produsent Rick Rubin, og ble i sin tid omtalt som det hardeste album verden noensinne hadde hørt. Det er det kanskje ikke lengre, men blant de aller tøffeste? Utvilsomt.

Simon & Garfunkel
Parsley, Sage, Rosemary and Thyme
(Columbia, 1966)
Tid: 29:14
Det diametrale motstykket til Slayer – på alle måter. Bortsett fra at dette også er et klassisk album. New York-duoens tredje album er fritt for skarpe kanter og dissonans. Innledet av perfekte ”Scarborough Fair” som en myk pute du skal hvile deg på og bare la de perfekte vokalharmoniene hypnotisere deg til grønne blomsterenger og pastorale åkre. Føl deg groovy på 59th Street og la nostalgiens tårer svulme til ”Homeward Bound”, dette er Simon & Garfunkels første virkelig gjennomførte albumperle.

Ramones
Ramones
(Sire, 1976)
Tid: 29:21
1-2-3-4, gabba gabba hey!! En av tidenes absolutte debutalbum. Ramones er en slik skive som ikke bare definerer et band, men også en tidsepoke, en æra. Og det er en slik skive som det egentlig bare er mulig å kopiere, men aldri overgå. Bare for å si det opplagte helt kort: Musikkhistorien ville sett ganske annerledes ut, hadde det ikke vært for disse limsniffende slabbedaskene fra Queens. Og den ville vært akk så mye kjedeligere.

Først publisert på magazine.wimp.no 27. mars, 2014

Bjørn Hammershaug

Av de utallige punkbandene som sprang ut fra den amerikanske undergrunnen på sent 70-/tidlig 80-tall, står Zero Boys og deres debut Vicious Circle (1982) fremdeles igjen som et landemerke av en skive. I 2009 samlet Secretly Canadian hele bandets tidlige katalog over to nyoppussede utgivelser: Den klassiske debuten og deres aldri fullførte andreplate + EP’en Livin In The 80’s.

Zero Boys ga et frampek mot det som ble kjent som ‘american hardcore’; raskere, hardere og tyngre enn den britiske punken. Parallelt – om ikke forut for – mer kjente navn som Bad Religion, Hüsker Dü, Descendents og T.S.O.L., og i det umiddelbare kjølvannet av pionerband som Black Flag, Minor Threat og Bad Brains oppstod Zero Boys, midt i Amerika. De fleste andre amerikanske band hadde (og har) gjerne utspring fra kulturelle metropoler som San Francisco, Austin, Chicago, Boston eller New York. Zero Boys kom fra Indianapolis, et sted uten særlig dype tradisjoner for motkulturelle uttrykk. Men den amerikanske punken hadde stor innflytelse og utbredelse på grasrotnivå, og bidro til å skape grobunn for nye scener fordelt over et større geografisk område (Necros kom fra Maumee, Ohio, Meatmen fra Lansing, Michigan, 7 Seconds fra Reno etc.). I et intervju med Maximum Rock’n’Roll fra 1982 sier vokalist Paul-Z (Paul Mahern):

I stay here because it feels real. The kids around here appreciate the few shows they do get to see. Also, to be a punk from Indiana means that you went looking for punk rock – not because all the kids at school are punks. It’s real rebellion.

Zero Boys: Vicious Circle (Nimrod, 1982)
Historien om Zero Boys tør være kjent for mange fra småsteder som føler misnøye med forholdene og søker ut. Paul Mahern trålet byen rundt på jakt etter plater på slutten av 70-tallet, en fan av Kiss, Sabbath og Aerosmith. Han rasker med seg en utgave av Creem med Sex Pistols på omslaget, og dermed var det gjort. Han startet band umiddelbart, og i 1979 var Zero Boys en realitet.

Etter EP’en Livin’ In The 80’s intensiverte de øvingen og satte seg fôre og lage en plate i stilen til Germs, Dead Kennedys og Circle Jerks. Vicious Circle er huggende riff, bjeffende vokal og frenetiske gitarsoloer, men også med en viss pop-sensibilitet som gir seg utslag i fengende melodier Ramones-style. Bandets sosiopolitiske profil gir seg utslag i tekster både om skyting mot maktpersoner i samtiden og retter en langfinger mot gamle dinosaurer (’Don’t wanna hear no more ’bout Mick Jagger’s old bones…’). Legg merke til den hvasse lyden, det ekstremt tighte uttrykket og den fandenivoldske viljen som lyser gjennom hele albumet. Vicious Circle frigjør enorme mengder energi og en låttittel som ”Amphetamine Addiction” virker ikke være tilfeldig. Dette er motsatsen av hippienes fredsæle tåkemantra.

Den profilerte skribenten Jack Rabid (fra The Big Takeover) har sørget for innsiktsfulle liner notes, og jeg lar hans ord virke støttende til mine egne vurderinger:

The young Midwest quartet was surprisingly tight, with a precision rarely associated with the new American hardcore: leaner, faster, meaner, more riotous, and eight times more explosive than on their previous, respected Livin’ in the ’80s 7″ EP. And the recording quality was impeccable, zooming past like an amplified dragster.

Etter Vicious Circle spilte Zero Boys en del konserter i midt-vesten, sammen med Beastie Boys i New York, men kom ikke noe særlig videre og brøt raskt sammen av alle de opplagte årsakene. Et par skiver midt på 90-tallet er mest for komplettister. Vicious Circle er stedet å starte, og det er egentlig sjokkerende hvor fet denne platen låter over 25 år etter at den ble spilt inn – og det i løpet av to kjappe dager!

Denne reutgivelsen, remastret fra de opprinnelige tapene, inkluderer også de to sporene som ikke ble med på originalplaten: ”She Said Goodbye” og ”Slam And Worm”.

Zero Boys: Histoy Of (Secretly Canadian, 2009)
Zero Boys’ første utgivelse var singlen ”Livin’ In The 80’s”, med det smått fantastiske tittelkuttet og ditto ”I’m Bored”. To år med intens jobbing resulterte i debuten Vicious Circle, og etter ytterligere turnévirksomhet begynte de på sitt andre album. Før de rakk å gjøre dette ferdig, ramlet bandet sammen. En kassettutgave av History Of ble skrapet sammen i cirka 100 eksemplarer.

History Of har ikke debutens stramme fokus, men viser et band som kanskje kunne utviklet seg i andre og vel så spennende retninger som det hardcore-rammene kunne by på, både i form av et mer metallisk sound og noe seigere rock-orientert uttrykk. Det er ikke riktig å si at de rakk å finpusse veien videre, og opptakene viser i like stor grad et band som ’kunne blitt’ enn et band som ’ble’. Gitarist Terry Howe lar for øvrig sitt mørke livssyn prege deler av låtmaterialet, hans tekster omhandler stort sett enten å dope seg eller å forsøke å streite seg opp. I følge den noe rotete coverteksten til Eric Weddle dreier en låt som ”Splish Splash” om å ikke ende opp som Germs’ Darby Crash. Crash tok livet sitt med en overdose heroin i 1980 (dagen før John Lennon ble skutt). Howe holdt seg helt til 2001 før han gikk samme vei.

Zero Boys vil nok, tross et par 90-tallsskiver og jevnlige reunions, for alltid bli husket for Vicious Circle. Og det er da ikke alle forunt å etterlate seg såpass!

Bjørn Hammershaug
Foto: Secretly Canadian/presse

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Quick, Fast, in a Hurry: 10 klassikere på under halvtimen

Zero Boys: Livin’ In The 80’s