Fra sin hjemmebase i Bloomington, Indiana har Secretly Canadian gitt oss kvalitet siden 1996. I utgangspunktet en label, i likhet med utallig andre, beregnet mest for å gi ut musikk med venner og kjente fra hjembyen. Med årene har både den geografiske spredningen og det musikalske fundamentet strukket seg en del. Secretly Canadian har vokst fra å være et lokalt indieselskap til å bli et mellomstort foretak takket være suksesser  med bl.a. Antony & The Johnsons, Jens Lekman og Yeasayer, samt bygget opp et finmasket distribusjonsnett (SC Distribution). Folka bak kan dessuten knyttes til favorittetiketter som Jagjaguwar, Dead Oceans og Misra. I denne albumbaserte hyllestartikkelen forbigås blant andre Songs: Ohia/Magnolia Electric Co, Damien Jurado og Antony & The Johnsons – som vil få sin egen spalteplass. Her rettes fokus mot noen litt mer forbigåtte artister og utgivelser, hentet i hovedsak fra begynnelsen og midten av 2000-tallet.

Komplett diskografi hos Secretly Canadian
Les mer om Secretly Canadian hos Urban Outfitters

Familien Danielson: Smiths Venner
The Danielson Famile er et prosjekt som nærmest er for godt til å være sant. Familien med det egentlige navnet Smith, fra New Jersey, tilhører Pentecostal-menigheten i USA, som alltid har benyttet musikk som en sentral del i sin tro (med stor betydning for utviklingen av gospelmusikken). Under ledelse av sin Fader Lenny framførte Smith-familien herrens budskap på en noe uortodoks måte, blant annet ved hjelp av lekeinstrumenter for å backe pappas selvlagde hymner. Da kunststudent Broder Daniel avla sin hovedoppgave ved Rutgers Universitet i 1995, var det naturlig nok som et musikalsk spill sammen med sine mange søsken, alle kledd i like t-skjorter og med antenner på hodet. Det holdt til en A, resultatet ble debutplaten A Prayer For Every Hour, og Danielson Famile var født. Et musikalsk ensemble noe utenom om det vanlige.

Med årene har de utviklet seg på flere vis. Fra kristne Tooth & Nail til kred-selskapet Secretly Canadian, de har også innlemmet større instrumentering og fornyet garderoben. Nå uniformerer de seg gjerne som sykesøstre, ’which are the visual reminder of the healing taking place’ ifølge bandet selv. Musikken er, i likhet med deres bakgrunn, et kapittel for seg; en vill blanding av gospel, sing-a-longs, utagerende improvisering, indie og taktfaste marsjer, beriket med skrudde og plutselige taktskifter. Daniels hysteriske falsettvokal, samt et kor som høres ut til å være hentet fra en eller annen obskur tegnefilm kan legges til menyen. Slik predikerer de et slags kristent budskap som de færreste har hørt maken til og som neppe vil bli spilt i en norsk kirke.

Danielson Famile: Fetch The Compass Kids (2001)
Fetch The Compass Kids er Danielson Familes fjerde utgivelse, deres første på Secretly Canadian, og innebærer et skifte i teknikerrollen fra Kramer (B.A.L.L., Bongwater) til Steve Albini (Big Black, Shellac). Fetch The Compass Kids kan tradisjonen tro fremdeles bli noe enerverende over tid, men i korte doser er ikke dette  bare morsomt, platen holder også høy musikalsk kvalitet. Låtene er i stadig bevegelse, og preges av en sprudlende iderikdom. Best blir det på tittelkuttet, som kombinerer Daniels stemme med et helt vilt hallelujah-kor, og catchy ”Sing To The Singer”. Danielson Famile spiller ikke musikk som lar seg plassere så lett i ordinære rockebåser. Uansett, Glem Partridge, Carter, Osmond, Jackson eller Osbourne – det blir streite familier i forhold til denne gjengen.

Br. Danielson: Brother To Son (2004)
Det skal han ha, broderen: Han synger med den stemmen han har! Pipende heliumhvin og småsure musepip gjør ham til en konstant utfordring å høre på. På dette soloalbumet viser Br. Danielson (Daniel Smith) gjennom 10 låter ulike måter å nærme seg bristepunktet, både for seg selv og lytteren.

Selv om han denne gangen kaller seg Br. Danielson så er likevel the Famile godt representert, det samme er nære venner som Sufjan Stevens (banjo), pianist Chris Palladino (som har spilt med June Panic) og Half-Handed Clouds John Ringhofer (trombone/trompet). Denne kretsen rundt Smith, Sufjan og June Panic viser sammen med blant andre Pedro The Lion og Royal City at begrepet ’kristenrock’ ikke kan begrenses til en bestemt genre. For å si det slik, hvis et kristent livssyn bestemmer dine platevalg er det flust av alternativer til Creed! Men det er ikke så mye å dvele over, for med unntak av fredsbønnen ”Daughter Will Tune You” og tittelkuttet så predikerer ikke broder’n mer enn vi syndere trenger å få med oss. Hans tekster er i like stor grad personlige observasjoner og nedtegnelser, skrevet både med vidd og humor.

I likhet med nevnte Panic og Sufjan så er Br. Danielson en slags folkbasert artist, men med en noe mer offensiv legning. Akkurat som med vokalen holder han ikke særlig tilbake, men raser avgårde med sin egenartede form for akustisk folkpunk. Han lar gjerne barnlig iver og lyst gå foran de mest umiddelbare melodiene og unnviker de mest ordinære låtstrukturene med vers/refreng, en strikk han drar akkurat litt for langt med sine 50 minutter. Lengre låter som ”Cookin’ Mid-County” og ”Sweet Sweeps” (på 7-8 minutter) kunne med hell vært kuttet noe ned.

Massene vil nok finne denne mannen hakket for masete, men det er likevel nok av låter som bærer platen fra bare å bli snål. Han roer seg dessuten noe utover, etter den den hamrende forbruker-kritikken ”Things Against Stuff”. Det synes jeg han er tjent med. Som på nydelige ”Physician Heal Yourself” eller ”Perennial Wine” som en skrudd utgave av CSN&Y. På ”Hammers Sitting Still” (mitt nye motto, forresten) avlastes han litt av Søster Elin, mens tittelkuttet kun mangler Sufjans englestemme for å bli helt himmelsk. Banjoen hans er i hvert fall på plass, som den er på store deler av på platen, så også på den mer humpende country-låten ”Animal In Every Corner”. Det er mye musikk og få hvilepauser her, og Danielson klarer ikke å holde interessen opp hele tiden. Slik blir Brother To Son en litt splittet opplevelse mellom det intelligente og det imbesile. Om han irriterer eller gleder; det er vanskelig å forholde seg likegyldig til dette.

Å ja, når Daniel spiller konserter står han inne i et frukttre, med hodet stikkende ut fra stammen. Makes sense.

Danielson Famile: Ships (2006)
De kaller seg bare Danielson denne gangen, men det kunne like gjerne stått Famile bak, for Ships er et riktig så gedigent familielag i beste dugnadsånd. I front av familien Smith står Daniel, med seg har han hele søskenflokken, selvsagt fader Lenny, kone, kusiner, åndsfrender, naboer, gamle og nye venner – over 40 personer i alt er kreditert på denne Noahs Ark av en plate. Mest kjente for oss her oppe er vel Sufjan Stevens, hele Deerhoof, why? og Emil Nikolaisen – men i sentrum styrer Daniel Smith hele menigheten med stø hånd. Dette er først og fremst hans verk – og litt av et verk har det blitt.

Ships har blitt en storslagen rockeopera i 11 akter. Den står frem som familiens mest vellykkede, fra det som allerede har rukket å bli en lang og broket platekarriere. Etter at Danielson Famile startet som en eksamensoppgave i 1995 har the Smiths skjenket oss underlig musikk i grenselandet mellom hallelujah-sang, 60-talls pop, avantrock og snålfolk med plater som Fetch The Compass Kids og Tri-Danielson. Med sin helium-pipende barnefalsett og ukonvensjonelle melodiføringer er det lett å avskrive Daniel Smith som en ren tullebukk, og hans klassiske liveopptredener underbygger hans mer humoristiske, lekne side. Disse kan like gjerne bli mer masete enn morsomme, men vellykkede Brother Is To Son pekte mot et mer helhetlig sound bygget på et mer gjennomtenkt musikalsk fundament.

Denne positive utviklingen fortsetter på Ships, som mer enn noensinne vektlegger det melodiøst umiddelbare. Danielson skreller bort noe av ’tøvet’ fra tidligere plater, uten at det fjerner den konstante kreative blomstringen som gir musikken særegenhet, og den står frem som en vital, smart konstruert og meget rikt orkestrert plate. Det er som Hr. Daniel holder seg litt i tømme, han er noe mindre spastisk, og med relativt fokusert blikk seiler Ships på trygg sjø (om enn i urolig farvann, for å tviholde på den maritime sjargong).

Det er de mest umiddelbare, skal vi si tilgjengelige låtene som bidrar til at Ships har blitt så vellykket. Superfengende ”Did I Step On Your Trumpet”, ”Five Stars And Two Thumbs Up” er en Ob-la-di Ob-la-da på speed i lykkerus, mens uimotståelige ”He Who Flattened Your Flame Is Getting Torched” framføres med strå i munnviken og hatten på snei. ”Ship The Majestetic Suffix” er Animal Collective i møte med Polyphonic Spree – en fabelaktig åpner, for øvrig. Ettertenksomme ”When It Comes To You I’m Lazy” og ”My Lion Sleeps Tonight” holdes med hell helt nede, selv om det tydelig koster dyrt for den lystne gjeng å sitte rolig i tre minutter.

Brå temposkifter og vekslinger mellom ekstatisk jubel, catchy refrenger, hjerteskjærende frihetsrus og mørke, mer innadvendte partier kan tære noe på ørene. For tross veldig mye positivt advarer denne anmelder mot øyeblikk der småhysteriske hvin, karnevalske innfall og overambisiøse proporsjoner tøyer tålmodet i meste laget, og hvor særlig vokalist Smith kunne overlatt mikrofonen til en av de andre gode stemmene som er med, og heller knekket ut en smartere melodi.

Ships er først og fremst proppfull av livslyst, kjærlighet og energi. Som en dag på tivoli med karuseller, berg- og dalbane, spøkelseshus og masse sukkerspinn. Du blir mett i magen og ør i hodet. Men når du tenker tilbake så er det med ren glede.

Ativin: Do The Math
Man kan kalle den komplekse og intrikate math-rocken for post-rockens hissige fetter. Band som Polvo, A Minor Forest og 90 Day Men er noen av eksponentene for en variert musikkform som Slint ofte holdes ansvarlig for, og som oftere henter inspirasjon fra hardcore enn fra jazzen. Bloomington-trioen Ativin var en anerkjent del av denne scenen inntil de tok farvel i 1998. Kjernen i bandet (Daniel Burton, Rory Leitch) dannet mer drone- og drømmeorienterte Early Day Miners.

Interiors (2002)
Med ny trommis i Kevin Duneman har gitaristene Burton og Chris Carothers vekket Ativin til live igjen, og de følger opp noen av restene etter German Water (1999), samt at de denne gangen i større grad drar inn elementer fra Early Day Miners’ mer saktegående og repetitive storhet. Interiors er derfor en plate som toner ned det mest punchy uttrykket, erstattet av mer mimoseaktige innspill hjulpet frem av Maggie Polk (bratsj) og Molly Kien (cello). Det gjør den mer neddempet og dvelende enn den rockekilleren mange kanskje håpet på etter German Water. De tar nemlig ikke helt av på noen av de elleve korte låtene, selv om ”Scissors” og ”Two Knives As Crutches” byr på noe av den groovy dynamikken og kraften bandet har i seg.

Litt vokalbruk er det også rom for i nye Ativin, i enda mer mumlende og søvnig form enn hos Early Day Miners. Man kan hevde at denne stilen passer vel så bra i rammene til det bandet, men jeg finner likevel stor glede i å høre på Interiors. Den har en, som tittelen antyder, innadvendt retning, som en slags indre reise inn i det kalde og ensomme i oss, avbrutt av konsentrerte øyeblikk av aggresjon. Ytre sett kan man oppleve Interiors som nok en gråtung billedserie fra et vinterlig midt-vesten, der rustne bilvrak, glemte småbyer og forlatte gårder er eneste avveksling i det flate åkerlandskapet. En himmel av bly som ligger stille, der tornadoer plutselig river opp alt og kaster oss ut i det ukjente.

Night Mute (2004)
Oppfølgeren til Interiors betyr kanskje at Ativin er vekket skikkelig til live igjen. Nå ser det ut til at det bare er Daniel Burton som er igjen, og han har nok en gang med seg Chris Carothers (gitar, vokal) og ny mann Mark Rice fra The Impossible Shapes på trommer.

Ativin står for en mørk, truende slowcore (eller skal vi si sovecore?) med klare forgreininger til den mer komplekse mathrocken, da særlig til Louisville-scenen. Rodan, June of 44 og Slint kan dermed fortsatt fungere som relativt gyldige referanser. Selv om Night Mute ikke kan måle seg med de sterkeste utgivelsene fra den kanten så har Indiana-bandet igjen levert fra seg et hørbart produkt denne gangen, skjønt uten den samme intensiteten som preget forgjengeren.

Burton synger med en meget søvnig, myk hvisken som aldri heves. Vokalen ligger mest og vaker mellom gitar/bass/trommene som står for det meste av det som skjer her. Ativin bygger sin musikk med enkle redskaper, som likevel gir et ganske komplekst resultat. De unngår de mest umiddelbare måtene å skrive en låt på, men i dag er det jo heller ikke helt enkelt å lage noe som er bare sitt eget. Følelsen av å ha ‘hørt det før’ går igjen på nesten hver låt. Her kunne jeg sagt at det faktisk er tilfellet, da de spiller Love and Rockets’ “The Game”, men har ikke superkjennskap til denne. Ativin representerer dessuten et kjølig, kontrollert ytre som gir meg svake assosiasjoner til Joy Division, eller mer aktuelle Interpol. Det er jo en rådende trend, men uten sistnevntes appell er de dømt til et liv i undergrunnen.

Låttitler som ”Night Terror”, ”Saigon Sleeps” og ”Blood” vitner om et band som ikke vier seg til sommerhygge og solskinn. Det er ikke så enkelt å høre hva Burton mumler om, men det er neppe bare kos. Åpningen ”Night Terror” er muligens ment å dra oss inn i et eller annet svineri. Det dreier seg om en instrumental og utagerende sak som veksler mellom piskeslag og start-stopp rytmikk. Instrumentale ”Concentrate” følger også math-rockens logikk i ganske friske dynamiske vendinger, og det er på disse partiene bandet viser seg fra en tight side der den huggende, rene gitaren og presise trommingen fungerer best. Neddempede spor som ”Saigon Sleeps” og ”Endless” holder for så vidt også oppe spenningen, dog uten at de klarer å utnytte energien som finnes i denne trioen. Slik svinner ”The Game” unna og etterlater seg bare en grå sky inne i hodet mitt. Bassgangen på “Drink This” kunne hørt hjemme på God Machines siste plate, men igjen evner ikke Ativin å gjøre noe grep eller dreining som kunne hevet låten, skilt den ut fra det tomrommet den svever i. “Drink This” spiller på Sonic Youths banehalvdel, og har en ganske offensiv drive, skrekkelig korte “Blood” har et massivt gitarøs og pumper løs som om den skulle vært hentet fra et Mogwai-parti, før du med ”Sleep Well” trolig forsøker akkurat det. I så fall mister du et utitulert spor 11.

Det er en del positivt å gripe fatt i her, og hadde Ativin avsluttet med noe massivt killermateriale som hadde strukket seg ut over de tilmålte 3.30 så hadde nok også jeg endt mer positiv. Night Mute er en kort plate som jeg finner noe ufullstendig, og den største opplevelsen ligger mest i lysten til å fiske frem noen støvdynkede skiver fra midten av 90-tallet, da denne stilen fortsatt virket frisk og spennende.

Early Day Miners: Sovecore
Sammen med gitarist Joseph Brumley har Daniel Burton og Rory Leitch (fra ovennevnte Ativin) har Early Day Miners siden 1998 eksistert som litt mer ukjente Early Day Miners. De debuterte med fine Placer Found i 2001. Let Us Garlands Bring er oppfølgeren, og et monumentalt verk i sin genre, enten man kaller det frozen country, sadcore, sofablues eller høstrock.

Tungt og Trist er det altså, men EDM er et noe mer subtilt band enn Ativin, og erstatter sine post-hardcore røtter med mer raffinerte og minimalistiske innflytelseskilder som Talk Talk, Arvo Pärt, Stars Of The Lid og Red House Painters. Mainman Burton har ved flere anledninger nevnt disse som viktige for ham, og særlig Talk Talks Laughing Stock som et av sine mest kjære album.

Let Us Garlands Bring (2002)
Let Us Garlands Bring består bare av åtte låter, men de er til gjengjeld lange. ”A Common Wealth” drar seg opp mot tyve minutter, mens ”Summer Ends” og ”Offshore” er på cirka 10 minutter hver. Secretly Canadian har for ordens skyld vært storsinnet nok til å slippe platen på dobbel vinyl for de som skulle foretrekke det.

Det som gjør denne platen mest særegen, og tidvis storslagen, er stemningen som skapes gjennom låtenes repetitive, skjøre strukturer. Heller enn å lage tydelige melodilinjer skaper EDM en sterk nerve ved å balansere på grensen mellom eksplosiv uro og resignerte stunder gjennom langsom ynde og dvelende partier, ikke så ulikt eldre band som Radar Bros. , American Music Club og Idaho. Linken forsterkes av Daniel Burtons søvnige, bløte vokalhvisken, en stemme som er en krysning av Mark Kozelek, Jeff Martin og Jim Putnam. Et detaljert, åpent lydbildet går igjen på hele produksjonen, som blir dominert av den rene gitarlyden, marsjfaste trommer, og ikke minst cello og fiolin. Bare noen sjeldne ganger (som på ”Santa Carolina”, ”Offshore”) åpnes gitarslusene i korte øyeblikk.

Den billedskapende musikken blir ytterligere understreket av tekstene. På åpningssporet ”Centralia” portretteres Den Nye Vesten som en annen Songs: Ohia eller Godspeed You Black Emperor!: ’Rusted river towns, twisted metal lines, power lines pull grey skies down…’ Det er en tung, resignert åpning, men den setter i hvert fall lytteren i rett lune. Enten man vil eller ei blir man dratt inn i høsten og dens mest ettertenksomme øyeblikk, der det ikke finnes lys og varme. Nesten alle sporene er tidfestet til høst/vinter: ”Silvergate” ’…it’s cold outside..’, ”Summer Ends”: ’Autumn falling, the seasons change…’, instrumentale ”Autumn Wake” taler for seg og Light In August som omhandler ’…the frozen days of fall…’. Etter en time i deres selskap er det ikke å komme bort fra at man føler seg litt kjølig selv også.

Jefferson At Rest (2003)
Early Day Miners åpner sin tredje langspiller på overraskende offensivt vis. De svømmende gitarkaskadene på “Wheeling” vekker minner tilbake til gammel Codeine og Idaho, noe Daniel Burtons søvnige stemme ytterligere bidrar til. Nå svinner riktignok gitarene i bakgrunnen for en stund på spor to, “New Holland”, som forøvrig er en riktig godbit der Burton synger duett med nykommeren Erin Houchin. Ellers består bandet av gamle og gode kjenninger som trommis Rory Leitch, gitarist Joseph Brumley og fiolinst Maggie Polk som denne gangen er skjøvet noe til side til fordel for opptil tre gitarister. En hardere og mer kontant stil enn det vi kunne nyte på Let Us Garlands Bring (2002) er dermed påtagelig, og det viser seg at Jefferson At Rest er en gjennomgående mer gitarorientert og strammere strukturert plate enn deres tidligere drømmedronerier.

Det synes jeg ikke dette bandet er spesielt godt tjent med, selv om de fortsatt skaper følsom og langsom midvest-tristesse. Jeg har særlig sans for deres mest svevende sider, som ”A Common Wealth” (fra Garlands) og ”The Ninth Ward” (fra Stateless, 2002) og synes de har mistet noe av magien sin på veien mot en mer anonym slowcore-stil, som er innbydende men aldri bergtagende. For en håpløs depper er det gledelig at de i det minste finner rom for mer spartanske låter som ”McCalla” og sov-i-ro avslutteren ”Cotillion”. Da er alt bra igjen, den lille tiden det varer.

Early Day Miners jager ikke de store spenningene i musikken sin, og disse syv korte låtene rekker aldri å klebre seg fast som minneverdige nok til at bandet befester den statusen de forrige skivene la grunnlaget for.

Racebannon: Indy500
Enkelte vil kanskje stusse over at Racebannon holder hus hos Secretly Canadian og at Mike Mogis sitter bak spakene. Denne kvintetten er nemlig det stikk motsatte av innadvendt folkemusikk / skranglete indierock. Det er kanskje den felles tilhørigheten til staten Indiana som er årsaken til kontrakten, en annen kan være at kvalitetslabelen ikke er så nøye med genre så lenge musikken i seg selv er spennende nok.

Racebannon spiller en form for kompromissløs, støyende og meget energisk rock, som noen vil kalle “bare bråk”, andre helt kaotisk, og atter andre vil finne som endelig bevis på menneskets evige fortapelse. Nå er rett nok både leven, armageddon og vansinn viktige elementer her, men det er også mye mer, det gjelder bare å ikke la seg lure av et ugjennomtrengelig ytre.

In The Grips Of The Light (2002)
In The Grips Of The Light kan ved første lytt virke som et rent helvete på jord, men etter litt lytting avdekkes et velberegnet og svært velspilt uttrykk. Kvintetten tar våre vante forestillinger om hvorledes en låt skal bygges opp eller hvordan en rockegruppe bør spille, snur det opp-ned, rister kraftig og slipper det ut igjen i stor fart. Skillet mellom det meningsløse og det engasjerende er ikke så stort, men Racebannon havner hele tiden på rett side. Av og til kan de minne om John Zorns Naked City og deler av den japanske støyscenen (Boredoms, Melt Banana), men de har også gode melodier, humor og ikke minst et fantastisk groove drevet frem av rytmeseksjonen, noe som ofte nedprioriteres innen denne scenen. Ta en blanding av overnevnte, miks med Jesus Lizard og Fantomas, U.S. Maple og Today Is the Day, hell i en skvett Captain Beefheart, så nærmer vi oss Racebannons musikalske verksted.

Det er lyden av hissige motorer som åpner In The Grips Of The Light, og det er nærliggende å tro at det er opptak fra Indianapolis’ klassiske racingarena vi hører. Det er en intro som kanskje kan fungere som bilde på hva de holder på med. Racebannon holder omtrent samme fart som på den banen, men som i all motorsport er det krasjene vi innerst inne higer etter å se. På denne eminente platen får vi derfor både i pose og sekk; fart, spenning og ekstreme ulykker.

Når det gjelder selve låtmaterialet er det riktig så variert, og Racebannon beviser at spastisk rock også kan fungere i lengder opptil ti minutter. Hver enkelt låt inneholder mye utvikling, noe som kan skape kvalme, svimmelhet og angst, men som også bidrar tll at det aldri blir kjedelig å høre på. Det veksles mellom det brutale og presise, mellom tunge riff, lengre dronepartier og plutselige utbrudd av ekstremiteter, og det i taktskifter som skjer så fort at man kan miste pusten. Den tighte rytmikken fungerer dessuten glimrende i samspill med James Baumans merkelige gitarlyder og Mike Andersons gutturale stemme.

Et høydepunkt er versjonen av Captain Beefhearts “Electricity” (Safe As Milk). Det er ikke mange som våger eller lykkes i å tolke kapteinen. Denne versjonen er ikke bare tro mot originalens lett gjenkjennelige melodi, den er også intensivert og modernisert. Borte er det skranglete garasjekompet, men på desperat og kontant manér fornyer Racebannon låten på forbilledlig vis, og gjenskaper dessuten Sam Hoffmans syke theremin-lyd. Vil nok tro at både Beefheart selv og hans kjennere går god for denne utgaven. “Electricity” er ellers plassert befriende midt i platen, og som dens mest melodiøse spor får lytteren et lite pusterom mellom berg-og-dalbane rytmikken og det heseblesende tempoet.

Et annet skjellsettende spor er den 11 minutter lange avslutteren “I’m Yr Egomaniac (In the Grips Of The Light)”. Her er den hysteriske sangvokalen lagt til side til fordel for en svovelpreken uten sidestykke, som står tekstet i sin helhet i omslaget, og som druknes i bølger av altomfattende svovel og ild skapt av gitarer, trommer og gudene-vet-hva.

Bandet balanserer på stram line, og ikke alle låtene/partiene er like fengende. Potensielle kjøpere bør vise forståelse for at en time i samvær med disse karene vil kreve noe tålmodighet, både av seg selv og naboer. Det er ikke til å unngå å bli svett i ørene etter gjentatte lytt, men det er uansett en smertefull glede mange bør unne seg. Med trekk fra både støyrock, avantgarde og punk er det en stimulerende time, som bør få enkelte til å revurdere sitt syn på noise-core som meningsløst eller uinteressant.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In (2002)
Indianas mest brutale kaosband har knapt rukket å pushe sin glimrende In The Grips Of The Light (2002) før de er klare med et nytt sonisk angrep. Satan’s Kickin’ Yr Dick In er den talende tittelen på dette 35 minutter lange eposet, et konseptalbum i fem deler med undertittelen “The Story of Rhonda Delight”. Platens ramme er i korte trekk den tragiske historien om unge og frustrerte Rodney Mitchell som drømmer om å bli stjerne, selger seg til Satan og blir stjernen Rhonda Delight. Courtney Love-dobbelgjengeren blir medias yndling og henger med “money movers” som Sean Penn, Thurston Moore og JFK Jr., før han/hun ender i Satans favn i en tåke av dop, sex og skandaler.

Rundt dette sørgelige skuespillet spiller Racebannon fortsatt desperat støyrock med uforutsigbare taktskifter, eksplosiv kraftutbrudd, andpustne pustepauser og hyperaktive spasmer. Å være med disse er som å sette seg ombord på en dampende berg-og-dalbane på vei til helvete uten noen form for sikring. Man kastes rundt og rundt, skyter fart oppover før man slenges brått nedover igjen uten å rekke annet enn å hyle for livet mens man må holde seg fast etter beste evne.

Racebannon tar sin andel av eksperimentell noise og blander med hardcore, punk og metal som nok en gang fremstilles krystallklart av tekniker Mike Mogis (Bright Eyes). Det geniale er at de også evner å være suggererende og fengende inne i alt kaoset, alltid dynamiske, alltid på hugget og aldri avventende er Satan’s Kickin’ Yr Dick In en plate som krever din fullstendige oppmerksomhet. Som takk for tålmodigheten får du føle hvor deilig det er å bli mørbanket uten å få blåmerker på andre steder enn langt inne i ørene.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In er altså vel verd å oppleve. Den er ikke fullt så total som forgjengeren, uansett er dette et band å sjekke ut hvis du ikke er redd for litt djevelsk galskap. Run Rhonda, Run!

Swell Maps: Villa Park Punks
Det henger en skygge over Swell Maps. Birmingham-bandets kjerne bestod av brødrene Godfrey, bedre kjent som Epic Soundtracks (trommer, piano) og Nikki Sudden (vokal, gitar). Begge døde i relativt ung alder. Bandets utspring kan spores tilbake til tidlig 70-tall, men kom i mer faste former omtrent samtidig med punken da bassist Jowe Head og gitarist Richard Earl ble med. Deres karriere varte kun frem til 1980, så det musikalske utkomme er derfor relativt kortfattet og oversiktlig (hvert enkelt medlems videre karriere er desto mer spraglete, og inkluderer blant andre The Jacobites, Television Personalities og Crime + the City Solution). Swell Maps’ påvirkningskraft er kanskje ikke mye større enn platebunken, men band som Pavement og Sonic Youth er blant mange som har trukket fram bandet som viktige for sin egen utvikling. Ikke mindre er de fremdeles interessante nå over 25 år senere. Nå er det ingen selvfølge at nytenkende eksperimentvilje og musikalsk kvalitet henger tett sammen, og Swell Maps preges også av frustrerende ufullstendigheter, sprikende låtmateriale og mange blindveier. På den annen side – dette er alle elementer som er noe av deres styrke.

Det er naturlig å sette Swell Maps inn i tidens kontekst, det vil si post-punk/new wave med punkens DIY-attityd i bunn. I så måte var de et foregangsband. Et dykk ned i deres platekarriere avdekker raskt et langt bredere register, som omfatter musikk av mer eksperimentell stil og mot mer avantgardistiske retninger, der instrumental ambient, surf, krautrock og tape-manipulasjon er noen av virkemidlene. Deres anarkistiske holdning til bestående musikkformer ga seg utslag i en nærmest dadaistisk tilnærming til kunsten som langt på vei oversteg punkens snevre formspråk.

Swell Maps var noen uforutsigbare lømler som etterlot seg en broket platekarriere. To i alt. I 2004 gjenutga Secretly Canadian studioplatene A Trip to Marineville (1979) og Jane From Occupied Europe (1980) i oppusset form, uten at lyden akkurat skinner. Fem år senere er det Mute/EMI som står bak en remastret serie av disse to, samt samleren Train Out Of It (1986, med singlekutt, låter fra samlere og diverse rask). Swell Maps kan knapt kalles et typisk album-band, og i tråd med deres mange utflukter så er det en posthume samleplaten som anbefales sterkest. I hvert fall i første omgang. De ga seg nok litt for tidlig, og det ene, virkelige mesterverket kom aldri.

A Trip To Marineville (1979, 2009)
Debutplaten A Trip To Marineville (1979) består av en del besk post-punk, spyttende punkvokal og et mildt sagt hengslete sound som til sammen ikke bærer preg av et band som er direkte strukturerte i formen. Det er da heller ikke nødvendigvis i den sjanglende tregrepspunken de mest interessante låtene finnes, selv om de brenner av britisk gruff slik vi har fått den formidlet i ulike former fra kullsvarte slumhøl i uminnelige tider, men like gjerne i lydcollagene, de plutselige støypartiene, krautelementene (tyske Can blir gjerne trukket frem som et forbilde, selv om Swell Maps aldri når helt dit), kjølig industriell kynisme og ville tribale seanser. En cocktail av dette gir en helhet som skiller A Trip To Marineville fra mye av sin samtid, og det blir en plate som paradoksalt ville være umulig å kopiere i dagens fragmenterte musikalske virkelighet. Det er noe med det uferdige og eksperimentvillige som gir en følelse av nybrottsarbeid som så altfor ofte er fraværende på dagens mer innstuderte plater for å male med bred generell pensel, kanskje det bare er tidens tann som spiller mine ører et puss.

Noe sklir ut i det reneste tøv, men jeg vil henlede oppmerksomheten til Full Moon, en studie i Can-disiplin og røykhoste, 8 minutter lange ”Gunboats”, et dystert frampek mot Joy Division med ballonggnikking som virkemiddel og ”Adventuring Into Basketry” som er en like lang prøvelse av feedback, mikrofonknusing og tørr latter som akselererer på en ganske medrivende måte. Ikke nødvendigvis superbra, men en påminnelse om at no wave og krautrock aldri var langt unna hos Swell Maps.

8 bonusspor er inkludert på denne remastrede utgaven, som i seg selv gir et godt totaltoverblikk på Swell Maps i all sin schizofrene omfangsrikdom.

Jane From Occupied Europe (1980, 2009)
Jane From Occupied Europe ble gitt ut året etter debuten, og er svanesangen til Swell Maps. Den viser et band i rask progresjon, med bedre produksjon, klarere lydbilde og tydeligere vokal som noen opplagte trekk. Et mer oppryddet lydbilde åpner også for at det blir lettere å oppdage deres melodiske kvaliteter, men som igjen gjerne blir druknet med ulike hjelpemidler og skjules bak en del instrumentaler som bidrar til å knytte sammen en plate som virker å være konseptuelt tenkt, ambisiøst anlagt og som også er mer helhetlig enn debuten. Men der A Trip To Marineville bærer seg på en manisk sjarme, har oppfølgeren blitt erstattet av noe mer livstrøtt og kontrollert, mindre Pistols og mer angst. Bedre som plate, men svakere i uttrykket.

Sjekk umiddelbart ”Let’s Buy A Bridge”, en fengende kopling av ska, no wave og punk og ”Collision With A Frogman” for å finne ut hvordan industriell surf høres ut.

Denne utgaven inkluderer 8 bonusspor, blant annet singleversjonen av Let’s Build a Car.

Bobb Trimble: The 5th Beatle
Det finnes overraskende mange slike ’lost treasures’ som dukker opp fra det såkalte intet, litt slik man stadig finner små rare stammer i Amazonas i det man tror at den skogen snart må være saumfart en gang for alle: Jim Ford, Linda Perhacs, Michael Yonkers… og Bobb Trimble.

I 2008 løftet Secretly Canadian – helt rettmessig – fram denne kuriositeten fra forstedene i Massachusetts. Bobb Trimble utga to plater i 1980 og 1982 da han var i begynnelsen av 20-årene, begge i et opplag på et par-tre hundre, distribuert stort sett til venner og kjente før de havnet nederst i hylla og forsvant i garasjesalg i årenes løp. I undergrunnen har det lenge vært en buzz rundt Trimble, og på eBay har de to platene gått for astronomiske summer. Enkelte entusiaster har bidratt til å rette søkelys mot denne glemte skatten, og i dette tilfellet har både Ariel Pink, Animal Collective og selvsagt alltid interesserte Thurston Moore gitt sine anbefalinger. Om Trimble skal sistnevnte ha uttalt at ’It doesn’t get much realer than this.’

Det har han ganske så rett i. Det er noe genuint, ’ekte’ over Bobb Trimbles to skiver, trolig en del forsterket av det faktum at han har vært bortglemt i et kvart århundre. Hadde han kommet ut av egget i dag ville han sikkert blitt utsatt for en mer forbeholden mottagelse, og plassert et sted mellom Ariel Pink og Magnus Moriarty på aksen. Det er ikke noe særskilt dramatisk over historien til Trimble. Intet tragisk endelikt eller mystisk livsløp som kunne bidratt til å underbygge kulten. Han fortsatte å pusle litt med lokale band i sentrale Massachusetts, men skal ikke ha laget noen nye låter på et 10 års tid. Hans obskuritet skyldes ikke manglende talent, men heller tilfeldighetenes spill, rådende trender og historiens raske glemsel.

Trimbles to plater er ikke veldig lette å skille fra hverandre, hans kaleidoskopiske skråblikk på 60-tallet virker å være tuftet på genuin kjærlighet. De beste sporene fra Iron Curtain Innocence og Harvest Of Dreams ville utgjort en fabelaktig samling. Fordelt over to skiver avsløres et noe sprikende, uomtvistelig stort, talent. Har så Bobb Trimble hatt noen innflytelse på ettertiden? Nei, det har han nok ikke. Men han har oppnådd en viss kultstatus, og med disse to er det lov å håpe at denne ’child out of time’ endelig skal få tre ut av skyggen, og finne et scenelys som ikke lyste i hans storhetstid.

Det er gledelig at Secretly Canadian har tatt på seg oppgaven som støvtørkere, og at de har lagt så mye i det. Begge reutgivelsene kommer med originalt cover, samt fyldig innleggshefte og bonusspor.

Iron Curtain Innocence (1980, 2008)
I 1980 ga Trimble ut sin debutplate, der han med molefonken mine poserer med et maskingevær, mens innsiden består av følgende hilsen til hans store idoler: ’Dear John, Paul, George and Ringo. If I’m a good boy and work real hard, may I please be the 5th Beatle someday…’ De psykedeliske overtonene kan nok minne noe om senere Beatles, i tillegg til andre artister fra Trimbles oppvekst som David Bowie, Pink Floyd/Syd Barrett og Love. En mild melodisk fønvind er aldri langt unna i hans viser, samtidig som han shiner opp låtene med billige effekter, hjemmelaget gjøre-alt-selv atmosfære og hint av usunne psykedeliske interesser. Den luftige falsetten kan sikkert være en kime til både glede og irritasjon, og særlig gitarspillet til Trimble bør fremheves.

Første halvdel av debuten er en eminent dose folkrock og psychpop, der særlig ”Night At The Asylum” stikker seg frem med akkurat den rette miksen av sofistikert popeleganse og nervøs forstadsstemning som bare det tidlige 80-tallet kunne frembringe. Men det er også verd å merke den vakre ”One Mile From Heaven” som er en studie i melankolsk solnedgangs-psykedelia av beste merke.

Bonussporene består av tre demoversjoner av de tre første – og beste – sporene, og er vel mest beregnet for komplettistene der ute.

Harvest Of Dreams (1982, 2008)
På sin debutplate fra 1980 satte Bobb Trimble inn et ønske om å bli ’the 5th Beatle’. To år senere prydes innercoveret av et budskap om verdensfred fra den da drepte John Lennon. En mer reell hverdag gjenspeiles kanskje også på frontcoveret, der postergutten med maskinpistol er byttet ut med et uklart bilde av et par typer som kikker på en geit. Vi har å gjøre med en fyr som definitivt går sine egne veier – og jeg tror ikke det var så fancy i 1982 som i dag – og den veien peker ikke nødvendigvis frem i tid. Trimbles psych-folk/rock virker veldig ute av synk med den øvrige tidsånden, og han fremstår som det manglende ledd mellom 60-tallets psykedelia og eklektisk indierock som vokste frem i ettertiden, der Dylan, Syd Barrett og Love alle kan være relevante forbilder.

Harvest Of Dreams følger i hovedsak samme løype som debuten, men med hakket hvassere låter og et mer gjennomført lydbilde. Et Dylan-aktig munnspill preger flere av sporene. ”If Words Were All I Had” må være Trimbles flotteste, lange ”Armour Of The Shroud” og ”Paralyzed” viser et høyt ambisjonsnivå og en visjonær artist som strakk seg høyere og lengre enn de fleste.

Blant Trimbles mer obskure karriere-moves finner vi også spor med Bobb And The Kidds; bestående av ham og tre unggutter. Bandet ble raskt oppløst av mistenkelige foreldre som synes det var litt underlig med en 25 år gammel mann og en gjeng 11-12-åringer som lekte sammen. Deres grep om utfrika og knapt sammenhengende garasjerock vitner om at verden kanskje ikke glipp av det helt store.

Også her er det gjort plass til tre demoversjoner, men i motsetning til den første reutgivelsen er disse mer interessante. ”Life Is Like A Circle” omtales som ’the missing link between J. Mascis og Jonathan Richman’ – begge fra Massachusetts, og sett i denne konteksten dannes et spennende kjede.

June Panic: Fargo Rock City
June Panic er en høyst original låtskriver fra Fargo, North Dakota med en ekstensiv stemmebruk man helst bør innfinne seg med så raskt som mulig. Han synger med en gnagende, litt atonal froskerøst, som slett ikke er så ille når man blir vant til den. Både stemmen og musikken får meg til å tenke på noenlunde nærliggende referanser som Violent Femmes, Danielson Famile, 22 Pistepirkko og Neutral Milk Hotel – uten at noen av disse matcher direkte.

Baby’s Breadth (2002)
Panic har haugevis med utgivelser bak seg, men beveget seg fra soverommet til alltid-herlige Secretly Canadian i 1996. Det er god avstand fra hjemmemekka lo-fi kassetter til dette fullverdige albumet, hans 11.(!) siden 1990. Baby’s Breadth høres likevel forfriskende fresh ut, og det er en slags naiv barnslig iver over Panic, en humørsmittende tone selv på de tyngste visene som holder mørkemennene på god avstand. Han skriver dessuten noen glitrende viser fremført et egenartet sted mellom skjevpsykedelisk pop, lap-steel countryfolk og skranglerock, uten at de begrepene skaper noen motstridende skiller i hans verden.

Baby’s Breadth er delt i fem ’kapitler’, med titler som alle henspiller på fødsel (”Our Baby, Faith Born Prematurely – To The Incubator, and Hurry” eller ”The Wondering Womb Or God’s Hysterical Pregnancy”). Under disse overskriftene finner vi 14 låter som tar for seg relaterte emner som kjærlighet, tilblivelse, hat og død (i omtrent den rekkefølgen), blandet inn med doser av tvil og tro. Det høres kanskje kjent ut, men Baby’s Breadth avslører – for de som ikke visste det fra før – at Panic er en riktig så underholdende tekstforfatter med en uventet vri på det meste. Må bare trekke fram llinjer som ’Fuck you for your beautiful children who will come to believe in your life’, ’I saw the devil, she take my soul, but I sold my body to rock n’ roll’ og ’Don’t circumcise your baby! Leave your baby intact! Don’t sacrifice skin to bad med-isin’ som døme på hans kreative penn.

Den helhetlige tonen i tekstene følges opp av et sprekt musikalsk verksted, med en gjeng som banker og sager og høvler og sliper til Panics gitarbaserte viser. De skaper en slentrende, løs stemning på hele platen, og selv om det til tider både knirker og bråker underveis, er det slett ikke et falleferdig byggverk de reiser. Enkelte låter sklir riktignok forbi med mer skissepreg enn andre, men alt i alt har June Panic født nok et meget velskapt og levedyktig barn med Baby’s Breadth.

Hope You Fail Better (2002)
’A lemon is a sour fruit. It grows on trees. It has citric acid in it. A real battery has acid in it, too. The sour juice of lemons helps electricity to flow. This gives you “Lemon Power!’

Tredjeklassingen Jeremy Preuss prosjekt Lemon Power!, levert ved El Paso city-wide Science Fair i 1983, får omkranse omslaget på Hope You Fail Better. Platen som etterfølger den fin-fine gjenfødelses-syklusen Baby’s Breadth. Det har blitt nok en vellykket innlevering av mannen som nå kaller seg June Panic. Han har igjen har gitt ut en vakker og original plate, fylt av sårbare ballader, hjemmebakt popmusikk og småskrudde viser.

’Experiment: You need a lemon, a knife, a thin strip of zinc and a thin strip of copper 2 inches long, a nail, a hammer, a 1.5 volt light with wires.’

June Panic skriver låter og gir ut plater/kassetter i et avsindig tempo. Siden 1990 har han signert omtrent 20 utgivelser, og selv om Panic fremdeles kan regnes som en snodig artist, lager han stadig mer tilgjengelig musikk. Denne gangen har han med seg en gjeng lokale musikere fra hjemstedet Grand Forks, North Dakota samt Daniel Smith fra Danielson Famile som produsent/tekniker. Med sin skjelvne, såre stemme som kryper både høyt og lavt kan han minne om en Gene Pitney som blir tolket av Tom Petty med Violent Femmes’ Gordon Gano som veileder. Det blir til en gnagende røst som muligens kan virke plagsom. Jeg synes den er omfavnede, der andre nok vil finne den frastøtende.

’Purpose: The purpose of this project is to show that lemons have citric acid in them, and that this acid will help make electricity flow…’

June Panic åpner på ganske sorgtung maner med enslige tørre gitarer som slås langsomt i bakken som gjerdepåler der ute på prærien. ”Dirge Without Music” er en tonesetting til poeten Edna St. Vincent Millays dikt av samme navn, rettere sagt første vers av dette. Resten er minst like nydelig, som hun selv fortsetter:

Lovers and thinkers, into the earth with you.
Be one with the dull, the indiscriminate dust.
A fragment of what you felt, of what you knew,
A formula, a phrase remains, -but the best is lost.

Panic røsker forøvrig raskt opp i den strenge stilen, og Hope You Fail Better er både løs og ganske rufsete i formen. De etterfølgende låtene er nærmest som hjemmelaget skranglepop å regne, med håndklapp, orgel og fengende melodier. Av og til vipper det over til det litt for masete, men stort sett er dette en imponerende samling låter. Spesielt flott er det når Panic uler i mer ensom stil (”On H’s ’They’, Leaving My Eyes”).

’Results: Nothing happened!! The light should have turned on when I put the zinc and copper into the lemon.’

Jeg får litt prestasjonsangst av å skrive om artister som utrykker filosofiske intensjoner til det de driver med, særlig når jeg utfra tekstene ikke helt fatter hva intensjonen egentlig er. June Panic kan være en slik type, og jeg våger ikke engang å gå inn på poesien hans. Men han skriver i litt andre former enn den gjengse hjerte-smerte poeten: ’Even if the parking lot says “Go!”, you can not go. Even when you are salivating snow, your food gets cold. If this invitation is an order, no wonder no one comes.’ (”Paint Legs On The Snake”).

June Panic skjærer små kunstverk ut av de morkne trestykkene han tar fatt i, og viser både et lyrisk og melodiøst overskudd som skiller ham ut fra den gemene hop. Men Hope You Fail Better blir nok enda en plate så altfor få vil bry seg med. Vi som gjør det, får til gjengjeld en rik opplevelse.

’Conclusions: The light didn’t light because the flow of electricity wasn’t enough.’

Heldigvis, Panics tidlige eksperimenter var på langt nær så vellykkede som de han utfører nå i sitt voksne liv.

Bjørn Hammershaug