Phosphorescent: Southern Bliss & Mountain Dew

Matthew Houck, chillin' at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Matthew Houck, chillin’ at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Alabama-fødte Matthew Houck har med årene beveget seg fra Austin til Brooklyn, og parallelt møysommelig nærmet seg et fullendt utrykk som cosmic cowboy. Fra en sped oppstart som molefonken gitarklimprer, via mer utforskende Pride (2007), Willie Nelson-hommagen To Willie (2009) til to av årtusenets definitive skiver med Here’s To Taking It Easy og Muchacho.

Les intervju med Matthew Houck hos Pitchfork

A Hundred Times Or More (Warm, 2003)
Athens, Georgia, har i årevis vært en av USAs mest produktive byer når det gjelder strålende popmusikk. Det virker som forholdene er spesielt gunstige her: Byen er liten og vennlig, men det svære universitetet sørger for et kontinuerlig tilsig av nykommere og gir en levende scene i stadig utvikling. Det varme klimaet i sør passer til å døse på front porchen det meste av året, Blue Ridge-fjellene reiser seg i nord, Atlanta gløder i vest. Kanskje det er disse forholdene som gir den ellers gjerne så forutsigbare college-rocken en ekstra dimensjon av ’southern bliss og mountain dew’?

Byen har nå lokket til seg unge Matthew Houck. Han er for meg et ubeskrevet stykke låtskriver, men høres ut til å være en person som passer godt inn i gatebildet. På A Hundred Times Or More ønskes han velkommen til by’n av blant andre trommis Chris Bishop (Circulatory System, Lovers) og keyboardist Todd Kelly (Great Lakes, Japancakes). Det er mange gode navn som sirkulerer rundt Phosphorescent, og så har da også denne platen blitt nok en godbit fra Athens’ sidegater.

Det er lett å se for seg Matthew Houck som en hissig jævel på scenen, og hans akustiske hamring gis en til tider voldsom koloritt av støybelegg sammen med en blomstrende bruk av belg og tangenter. Phosphorescent er dermed litt for utagerende til å kalles nok en soveromspoet. Og bra er det. Han har noe av den samme vibrerende energien av sårhet og sinne i seg som Conor Oberst (Bright Eyes). Det gir seg utslag i både gråtkvalte bønner og høyrøstet jalling, gjerne i en og samme låt. De 10 sporene holder da også respektable lengder, stort sett på 6-minuttersmerket, sistelåten ”Pretty pt. 2” drar seg helt opp mot kvarteret. Neida, de har det ikke så travelt der nede i sør, og hastigheten på låtene går heller ikke i avskrekkende tempo.

A Hundred Times Or More er en snau time med langsom skjønnhet med elementer av råskap, som jeg mener bærer med seg noen av de trekkene jeg skisserte ovenfor. Her støter den dovne sørstatseleganten fra byen på den skjeløyde hicken fra fjellene, uten at de ryker i tottene på hverandre. Snarere møtes de med en felles forståelse av at de er en del av den samme musikalske arven og at i Athens er det rom for begge to.

Pride (Dead Oceans, 2007)
Matthew Houck (Phosphorescent) og Raymond Raposa (Castanets) deler mange fellestrekk. Begge kommer fra sydlige strøk i USA (Alabama og San Diego), begge har flyttet til samme område av Brooklyn, driver i noenlunde samme musikalske leie, deler samme vokalkvaliteter og til alt overmål spiller de gjerne på hverandres plater.

Om vi skal avklare et par ulikheter mellom de to blodsbrødrene, så må det være at Houck skriver mer lineære melodier enn Raposa. Phosphorescent beveger seg mer mot de langsomme balladene uten den forstyrrende støyen og abstrakte elementene som Raposa benytter i Castanets. Når det er sagt, Matthew Houck går her lengre som låtskriver enn tidligere. Låtene strekkes ut i lengde, formen er mer løsrevet fra tradisjonell visefolk og stemningen er grimmere enn vi husker fra forrige møte. Det vi i hvert fall kan bekrefte er at Houck i løpet av disse årene har ristet av seg alle tegn til ungdommelig villskap, anskaffet skjegg og bustete hår og satt seg godt til rette i sofaen. Pride er kun 8 låter lang, men med enkeltspor som drar seg opp mot 10 minutter har den en samlet spilletid på over 40 minutter. Tiden brukes godt, og her finner vi noen av Houcks beste øyeblikk på plate. Han gjør det aller meste selv, men med gjester som nevnte Raposa, Jana Hunter, Liz Durrett og Dave Longstreth (The Dirty Projectors) som alle i hovedsak bidrar med kor og ’clacks’. Houck har denne gang satt sammen en plate av langsomt brennende skjønnhet, tidvis nesten ubehagelig nær og åpenhjertig, like avkledd som han fremstår på omslaget.

I motsetning til tidligere sørstatsgotiske veranda-ballader preget av et kollektivt samrøre, er Pride et dypere dykk ned i en enkelt manns sinn. Som indre meditasjoner dras platen i gang, spartansk utrustet, men med varme lag av vokal og dryss av perkusjon. Ordene renner forbi som bønner fra kirken i tempo med Mississippi på sitt mest dovne. De to første låtene gjør at vi ligger nede for telling før tre minutter har passert, paralysert av det bunnløse ekko i i Houcks sang. Først på ”Wolves” er det mulig å krype rundt på gulvet. Dette er 6 ubeskrivelig vakre minutter, med kor og harmonium som bakgrunn for klagesangen: ’Mama there’s wolves in the house, mama they won’t let me out, and mama they’re mating at night and mama they won’t make nice.’ Sørstatsvindene blåser rundt brunsteinshusene i Brooklyn.

Pride er både plaget og legende på en gang, og om ikke annet viser den at Matthew Houck er på vei mot langt mer spennende eventyr i tiden som kommer. Det er en invitasjon som går ut til alle, og første kapittel starter her.

Les omtale hos Pitchfork

To Willie (Dead Oceans, 2009)
I 1996 kjøpte jeg en hyllestplaten Twisted Willie, bestående av Willie Nelson-låter tolket av artister som Supersuckers, Jello Biafra, Steel Pole Bath Tub og Reverend Horton Heat. Det var med andre ord en høyoktan affære, som fokuserte på Nelsons rølpete, drikkfeldige og rufsete sider. Det var – i ettertid – ikke det helt store kicket, men den bidro i det minste til å oppgradere Willie Nelson blant indiehoder på midten av 90-tallet (som om det var nødvendig).

Matthew Houck har en ganske annen innfallsvinkel på sin Willie-skive (tittelen er for øvrig et nikk til Willies egen hyllest, To Lefty, midt på 70-tallet). Her er det ikke drikkingen, men dagen derpå som er i sentrum. Ikke de ravende festene, men angeren som følger, ikke lystne damer, men brustne hjerter og sår lengten. Ikke engang ”I Gotta Get Drunk” blir noe annet enn en angrende synder, så når Houck synger:

’I know just what I’m gonna do, I’ll start spend my money callin’ everybody honey, and wind up singin’ the blues…’

…så er det ’bluesen’ som er det sentrale begrepet. Og det er bluesen i Nelsons tekster som gjenspeiles i Houcks musikalske tolkninger, fra ’Reasons to quit, the smoke and booze don’t do me like before/And I’m hardly ever sober and my old friends don’t come around much anymore…’ (”Reasons To Quit”) til bønnfalingen om å ’Turn out the lights the party’s over…’ (”The Party’s Over”).

Matthew Houck er veldig godt egnet til, ikke bare å tolke dette materialet, men til å gjøre det til sitt eget. Han har gjennom de siste årene vist seg som en svært troverdig låtskriver og artist med dragning mot det mørke og mollstemte, med Pride som foreløpig høydepunkt. Det er visstnok utbredt turnevirksomhet med fullt band, som ledet til det som uansett resultat er et lite ’sideprosjekt’. For To Willie er ikke et glissent soveromsprosjekt, på alle låtene fylles det opp med orgel, piano, pedal steel og trommer, med Houck som midtpunkt. Selv om stemningen er blå og festen er over, så er To Willie dermed vel så mye lyden av et band, mer enn et soloprosjekt, selv om de vel ikke har like mye erfaring å veksle på som Willie himself.

Houck har valgt ut 11 av sine egne favoritter, dette er ikke nødvendigvis et sveip over Nelsons musikalske topper, men virker å være et mer personlig arbeid. Houcks klare og sterke nærvær gir hele platen en egenverdi som er sjelden på prosjekter som dette.

Here’s To Taking It Easy (Dead Oceans, 2010)
Here’s to Taking it Easy er essensen av alt Matthew Houck har brukt de siste årene på å bygge opp til. Her hvor den ensomme vandrer endelig møter soloppgangens California. Innestengte motellrom luftes ut med havbris, palmesus og AM-radio. Dette er soundtracket for å cruise ned Pacific Coast Highway, høy på Cosmic American Music og Classic Rock.

”It’s Hard to Be Humble (When You’re From Alabama)” er en saftig åpning som lover mer blås og funk, Little Feat-style, enn det som følger videre utover. Men den slår an tonen. Lydbildet er uansett fyldigere, Phosphorescent fremstår mer som et kompakt band enn tidligere, og holdningen er tilbakelent og lite anstrengt, delikat skyggelagt av det mørke uttrykket som også preger Houck. Here’s to Taking It Easy blir aldri for ’easy’.

Men dette er klassiske låter som virker å ha eksistert for alltid, i påvente av å bli plukket opp når tiden er moden. På ”Hej, Me I’m Light” tar den tilbakelente stilen form av en gjentagende hippiemesse, på ”Heaven Sittin’ Down” som en jovial countrytrall som snytt ut av grevet til Willie Nelson. Aller flottest; de siste 8 minuttene i ”Los Angeles”, en purpurrød solnedgang av vestkystnostalgisk slaraffenliv, dette er Phosphorescents On The Beach.

I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går, som kjent, aldri av moten.

Les omtale hos Pitchfork

Bjørn Hammershaug

Castanets: Night Falls Over San Diego

Hjernen bak San Diegos Castanets heter Raymond Raposa. Under sitt artistnavn har han siden midt på 2000-tallet gitt oss noen eminente utbroderinger innen depressiv country og spooky folk.

Cathedral (Asthmatic Kitty, 2004)
Kastanjatt
Cathedral er, noe enkelt fortalt, en plate som vektlegger både tradisjonell country/visebasert tristesse, avantfolk og lo-fi indiepop. Den er delvis innspilt under enkle forhold i en hytte i California, men tilsatt rikelig med ymse lydkilder, som enten understreker de spartanske forholdene, eller gjør sitt beste for å skjule dem. Peisknitringen mangler, men øde land, indre som ytre, stille netter, intime og gysende fortellinger er høyst tilstede.

Vekslingen mellom struktur og frihet kan illustreres med ”You Are The Blood”, en duett med Brigit Decook (som preger mange av låtene med sin nydelige stemme), hvor forsiktige blåsere og mer frittgående bruk av rasling og slagverk avløser hverandre i en slags harmoni. På ”No Light To Be Found” og ”Three Days, Four Nights” finner Castanets en hul, kjelleraktig krysning mellom Leonard Cohen og Will Oldham som gnager seg langt inn i beinmargen. Igjen er det denne vekslingen mellom pedal steel/munnspill og en friere bruk av diverse rytmeinstrumenter som gir Castanets særpreg.

Raposa henfaller sjelden til en helt ensidig singer/songwriter-stil, det nærmeste må da være ”As You Do”, men også her bobler det frem noen idéer, og enten det er med synth, trekkspill eller klokkespill, skapes mer variert kulør enn på den gjengse folkplate. Det mest country-baserte sporet heter ”We Are The Wreckage”, men også her får steelgitaren kompani av blant annet blåsere og klokkespill, og de psykedeliske vibrasjonene er aldri langt unna. Med seg på sin debutplate har Raymond Raposa hjelp fra noen av de fineste artistene i hjembyen, folk med erfaring fra band som Tristeza, Black Heart Procession og Pinback. Det er lett å se for seg de mange musikerne stå i ring rundt mikrofonen, tre frem sammen med Raposa etter tur med frie tøyler til å gjøre som de ønsker.

Cathedral er en solid debut, noe uferdig og prøvende må jeg si at den er, preget av enkelte halvferdige skisser som kunne vært tjent med ytterligere bearbeiding. Til gjengjeld er den umiddelbare og organiske effekten godt ivaretatt. Den biter seg fast, og jeg tror ikke den vil slippe taket med det første.

In The Vines (Asthmatic Kitty, 2007)
Storbyserenader
Gode plater kommer gjerne fra vonde opplevelser, og denne er intet unntak. Midt i prosessen, og visstnok på tampen av det som ellers ikke hadde vært noe strålende år for Raymond Raposa, ble han pistolranet av maskerte hoodlums utenfor hjemmet sitt i Brooklyn og fratatt alt av verdisaker. Rystet vendte han etter hvert tilbake til studio for å fullføre det han hadde begynt på der. Med den ublide opplevelsen i bakhodet kunne Raposa fullføre Castanets’ tredje plate som merksnodig nok skulle basere seg på hindu-fabelen ’The well of life’, om å være fanget i en skjebne styrt av truslene som henger over våre liv. Det er en mørk, skjebnetung historie som passer godt til Castanets’ tungladde uttrykk. Til å utforme dette har han med seg et stjernelag av gjester; Sufjan Stevens, Jana Hunter, Viking Moses og Matthew Houck (Phosphorescent) er blant de involverte. De overstyrer uansett aldri hovedpersonen i særlig grad. Som alltid når det arbeides så pass grundig med tekstene, kunne det vært ønskelig med et teksthefte inkludert – men det er det ikke gjort plass til på denne ellers så fine utgivelsen.

In The Vines skriker ikke på vår oppmerksomhet. Her er færre av utbruddene som Castanets har antydet tidligere, ei heller de varmende melodiene som har myknet inntrykket på foregående utgivelser. De beveger seg ned i mørket og inn i ensomheten. Det er ikke dermed sagt at dette er musikk fritatt for alt håp eller som unngår det minste solgløtt. ”Sway” med sin nydelige duett, de oppløftende hornene på ”The Night Is When You Can Not See” og countryballaden ”This Is The Early Game” er alle buffersoner mot de mest spartanske stykkene. For det er mye knokkeltrommer og dunkelt gitarspill; langsomme asfaltballader fra en lengtende cowboy: ’Annie, you have my heart/But the city has my flesh’ som han synger på det huskende lofi-westernsporet ”Westbound, Blue” – et av de få forsøkene på å komponere en klar melodi.

Og bra er det, for det er på de mest gnagende låtene Raposa får kroppshårene til å reise seg. Åpningssporet ”Rain Will Come” er et godt eksempel, der miksen av gotisk folk og moderne støy kolliderer på mykt vis. ’So night will call/and I will go/So it’s going to be sad and it’s going to be long’ lover han innledningsvis, og med det føres vi inn i dette andre Amerika, det mytiske, rastløse, rotløse og endeløse Amerika. Det landet som fremdeles ikke er oppdaget og temmet, landet på den andre siden, dit søker Raymond Raposa. Det leder ham ut på en drømmeaktig reise som David Lynch gjerne kunne filmatisert, og som til slutt egentlig ikke har ført noe sted. Alt er kanskje en illusjon, men bildene som tatt underveis har brent seg fast ’I was ready to settle down’ sier han; Florida, Northern California, Barcelona, Brighton, England: ’So we’ll sail north, south, east and west / Just there over the sail and over the nails…’

Texas Rose, The Thaw & The Beasts (2009)
A black heart procession
Han har vært med oss en stund nå, Raymond Raposa. Skjegget vokser villere og hattebremmen blir bare bredere hos denne moderne hobo fra California. Texas Rose, The Thaw & The Beasts befester ytterligere hans posisjon som spydspiss for den slags svartsinn – og den peker fremover mot nye kapitler i hans historie.

Omslaget hilser oss velkommen med tett skog. Dette bildet er ikke ment for å stenge oss ute, men er kanskje heller et signal om at Raposa for alvor er på vei inn i bushen, mot røttene, for å finne gamlekara; Willie, Merle & Co. Strukturelt sett kan mye av materialet nemlig relateres til the good old boys, men i kjent stil legger han tempoet ned i kjelleren og setter sin egen skjelvne signatur på det hele. Det blir ikke akkurat noe hitmateriale av sånt, men du verden for en stemning han klarer å frembringe, der rustikk country støter på forstyrret uro og spartansk ensomhet. Til å dele sorgene har han med seg bra støtte i blant andre DM Stith, Jason Crane fra Rocket From The Crypt og Pall Jenkins fra sterkt relaterte Black Heart Procession. De bidrar til å skape godlyd over hele fjøla, og dette er Castenets’ mest vellydende hittil, preget av å faktisk være produsert (av Rafter Roberts).

Hele platen duver i steelgitarer, kosmiske tangenter og Raposas lett gjenkjennbare intime knirkerøst. Med det insisterende åpningskuttet Rose markeres stemningen. I bånn ligger en ganske streit countrytrall, spisset med gospelkor, klapping og litt blås dras tankene både mot Green On Red anno Killer Inside Me og Willie Nelson rundt Red Headed Stranger, mens Raposa selv er ’swinging drunk here on the porches without you, singing for you in the distances alone….’ Nydelig.

Castanets har kvaliteter til å dvele over låtene i 5-6 minutter, slik som på nevnte ”Rose”, men underkommuniserer egen styrke på Texas Rose… 39 minutter og flere låter på rundt et par minutter er å nedvurdere de potensielt episke kvalitetene som ligger her – selv om flyten er nær sammenhengende. Stilbrudd kommer med ”Worn From The Fight (With Fireworks)” og ”No Trouble” med sine tunge beats og David Lynch-lignende twang. Jeg skulle gjerne hørt disse strukket ytterligere og utnyttet enda bedre. Men så har vi ”Dance, Dance”, en seks minutters fortelling der Raposa fullbyrder sine visjoner: ’I packed up what was left of my shit in one bag and heads east…’ mens ’even the good neighbors kids they seemed more vicious than charming’. Dette er musikk skapt av et oppskåret hjerte.

Dette kan like gjerne være Raymond Raposas definitive enkeltutgivelse. Han inviterer oss inn i skogen, jeg blir med.
Bjørn Hammershaug