Norwegian Depression: Det Norske Alternativet

22/01/201629/09/2016 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

10 år med dyp melankoli, western-romantikk og hulkende barstol-trubadurer

Denne teksten ble skrevet på tampen av 2004, og publisert i en prøveutgave for groove i bladformat tidlig i 2005. Bladet ble aldri realisert.

Café Mono, 17. november 2004: Gene Clark ville fylt 60 år, og blir hedret med en hyllestkonsert på Oslo-klubben. Mono har de siste fem årene overtatt Gamlas rolle og blitt hovedstadens samlingssted for en ny bølge av countryrockere, singer/songwriters og barstool crooners, godt representert både på scenen, bak baren og blant klientellet. Artistene, stedet de spiller på, og mannen de samles rundt denne kvelden, antyder en musikalsk retning i Norge som i løpet av de siste ti årene har blitt såpass tydelig i dagens norske musikkliv at den fortjener en nærmere orientering.

Bygd-by
Til tross for at musikkjournalistene i Akersgata regelmessig nedvurderer sangerinner som Heidi Hauge, Jenny Jenssen og Liv Marit Wedvik, og hyppig triller terningkast én for deres plateutgivelser, er det likevel deres Nashville-tro countrypop og tradisjonell country som har sterkest røtter og størst nedslagsfelt i Norge. Disse er blant de mest populære og mestselgende artister i Norge i dag.

Utgangspunktet for den populære norske countryen er Country Snakes som startet i 1967. Lillian Askeland kom med i bandet som vokalist i 1970, samme år som den stødige crooneren Bjøro Håland platedebuterte. Begge ble enormt populære utover på 70-tallet, og de to kan tilsammen skilte med platesalg i millionklassen.

Den progressive anti-Nashville kulturen kom til uttrykk i USA både gjennom mer rocka country og mer politisk bevisste singer/songwriters på 70-tallet. I Norge var det ingen slik reaksjon mot mainstream country, og vi har heller ingen sterk outlaw-tradisjon her i landet (det nærmeste må være røveren Thore ‘Henki’ Holm Hansen). Våre egne Hank & Woody, Prøysen & Sandbeck, er heller ikke låtskrivere med særlig innvirkning på dagens artister. Country Snakes’ tolkning av Merle Haggards “Okie From Muskogee”, “Bonde ifra Bygda” kunne derfor stå uimotsagt i mange år:

Ingen røyker hasjis her i bygda
Den tur vi tar er uten LSD
Vi går aldri rundt og demonstrerer
Vi synger ut og er fornøyd med det.

Den norske varianten av countryrock kan spores til 70-tallets Bergen, og bandet Hole in the Wall. Deres debutplate fra 1972 regnes som landets første i genren, og det nærmeste vi har kommet Gram Parsons og Flying Burrito Brothers. To av drivkreftene bak Hole in the Wall var Rune Walle og amerikaneren Erik Moll, begge ble sentrale i miljøet i årene etter dette kortvarige prosjektet. Walle dannet det mer etablerte softrock/countrybandet Flying Norwegians sammen med Cato Sanden, mens Moll i første rekke har markert seg som soloartist, gjestemusiker og låtskriver for blant andre New Riders of the Purple Sage, Steinar Albrigtsen og Eriksen.

Fra Halden sprang det også ut et miljø som tidlig markerte nærhet til amerikansk country, personifisert gjennom Kai Ø. Andersen, Tom Skjeklesæther og Henning Kvitnes. Andersens studio Athletic Sound har blant annet tatt imot artister som Kvitnes, Paal Flaata, Madrugada og El Corazon. Kvitnes har vært en sentral figur i den norske rocken siden slutten av 70-tallet. Først i mer punk/new wave orienterte band som Ice Cream Band, Young Lords og Saturday Cowboys, senere i Little Eden og deretter en etter hvert ganske så omfattende solokarriere. Skjeklesæther startet som lokal konsertarrangør, men gjorde seg snart bemerket som en av landets mest ivrige talerør for amerikansk country og rock, ikke minst som redaktør i Beat, programleder i radio og etterhvert ildsjel bak festivalen Down on the Farm.

Roots
På midten av 80-tallet dukket det opp en rekke nye amerikanske artister, som Green On Red, Gun Club, Rank & File, REM, The Long Ryders og True West, like mye preget av country, som punk/new wave og rock’n’roll. Disse skapte ikke noen umiddelbare endringer i norsk musikkliv. En del nye aktører gjorde seg bemerket i det som snart skulle bli omtalt som roots her til lands. Dette omfatter artister som Somebody’s Darling, Eriksen, Cato Sanden og Steinar Albrigtsen, alle holdt seg mer eller mindre trygt innenfor mer tradisjonell country. På dette tidspunktet har det altså ikke vært noen sterk tradisjon for å fornye countrymusikken i Norge, og den har heller ikke utviklet noen sterk egenart. Dette kan skyldes indre forutsetninger, som at den ikke er en naturlig del av vår musikktradisjon eller kulturarv, eller ytre faktorer; politisk ukorrekt, andre dominerende genre, språket. De norske artistene har heller skuet direkte mot de amerikanske kildene, enn fra norsk fortid.

– Det var mer snakk om enkeltstående og lukkede miljøer på denne tiden, sier Tom Skjeklesæther. Han trekker fram Gamla som det mest innflytelsesrike samlingspunktet i hovedstaden på 80-tallet:

– Her var det faste månedsoppdrag for ulike artister, der særlig amerikanske Tom Russell ble en sentral skikkelse i den norske countryrocken. Det var på Gamla det ble skapt et fundament for det som utover på 90-tallet ble kjent som roots, sier Skjeklesæther.

En annen viktig opplærende faktor gjennom hele 80-tallet og deler av 90-tallet var selvsagt musikkavisene, deriblant Beat hvor Skjeklesæther var en viktig drivkraft og som fanget opp mye av den nye amerikanske countryrocken. Et annet sentralt tilholdssted i en tiårsperiode fra 1986 var Texas-inspirerte Cruise Café på Aker Brygge i Oslo, hvor artister som Wilco, Giant Sand, Darden Smith og Mark Olson opptrådde.

Kan man se på dagens norske country-relaterte band som en reaksjon på den mer konservative country-tradisjonen på 80-tallet, eller står den i kontrast til den norskspråklige rocken som var dominerende inntil midten av 90-tallet?

deLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke & Valentinerne var på hell, og etterfølgere som Postgirobygget og Trang Fødsel oppnådde på langt nær samme status. Det ble plutselig skapt et tomrom og en åpning som førte ut av den såkalte DH-rocken, og samtidig ut av det norske språk. Håkon Moslet skrev om Madrugadas første album i Dagbladet (1999): ’Madrugada er sjefer, Madrugada har baller, Madrugada kaster Postgirobygget og resten av middelmådighetene i norskrocken på Nordsjøen.’

Madrugadas Sivert Høyem uttalte i 2002: ’Mye av den suksessen vi har opplevd i Norge skyldes nok at vi var rett band til rett tid. Vi kom inn i norsk musikk på et tidspunkt da det var et aldri så lite vakuum etter flere av de gamle store artistene, og vi hadde i likhet med artister som Cave, Cohen og Cash et musikalsk uttrykk som passet den norske folkesjelen veldig bra.’

1994 er et merkeår for den nåværende bølgen av country i Norge. Selv om det er en retning som fremdeles kan virke konservativ, kjennetegnes den av både større bredde, flytende skiller mellom genrene og en klarere tendens til å ville skape et eget uttrykk. Impulsene hentes ikke utelukkende fra det amerikansk heartland, og det har blitt mer vanlig å trekke veksler på britisk folk (Nick Drake, Richard Thompson), vestkystpop (America, CSN&Y) og mørke visesangere (Leonard Cohen, Nick Cave). Berlin (Madrugada), New York (Thomas Dybdahl) og Lisboa (Midnight Choir) ble like naturlige byer å vende seg mot som Austin og Nashville.

En sentral hendelse i 1994 var at Johnny Cash startet serien American Recordings, der han på nedstrippet vis tolket låter av blant andre Soundgarden og Depeche Mode, og med det bygget broer inn mot countryrelatert musikk for mange nye lyttere. Samme år gav Motorpsycho ut soundtracket til den fiktive filmen The Tussler, Midnight Choir spilte inn sitt debutalbum og Madrugada tok form. De to siste bandene skulle på mange måter bli toneangivende i den første norske alternative varianten av amerikansk country. Med mindre fokus på country-elementer, og mer orientert mot rock, skulle det komme en rekke band med en del fellestrekk. Dominerende og alvorlige mannsstemmer i fokus, tekster på engelsk, og ikke minst, tristesse og melankoli som dominerende sinnsstemning: Norwegian Depression.

Midnight Choir

Fra ’Gamla-skolen’ var de fremste elevene en trio fra Skien som kalte seg Midnight Choir (etter Leonard Cohens ”Bird on a Wire”). I 1994 reiste de til Fredericksburg, Texas for å spille inn sitt debutalbum sammen med Andrew Hardin. Tom Russell var selvsagt med og Gene Clarks ”Gypsy Rider” var et naturlig covervalg. Paal Flaata, Atle Bystrøm (Al DeLoner) og Ron Olsen ga ut sin selvtitulerte debut året etter, og i 1996 gjorde de seg ytterligere bemerket med oppfølgeren Olsen’s Lot. Innen denne tid hadde de alliert seg med Seattle-bandet The Walkabouts, og med det knyttet de et samarbeid som skulle bli av lengre varighet. Midnight Choir toppet sin karriere med Amsterdam Stranded (1998), som pekte ut av det amerikanske og søkte innover mot et mer tidløst og stedløst landskap.

Flaata var naturlig frontfigur, men DeLoner var bandets hjerne. Hans asketiske livsfilosofi og kontakt med Phill Brown, lydtekniker på Talk Talks siste plater, ble en kombinasjon som munnet ut i en sjelden sterk og sjelfull plate som solgte til gull. DeLoner klarte å skape åpne rom for den store vokalen til Flaata, som Walkabouts-vokalist Chris Eckman har beskrevet slik: ’He could sing the Trondheim phone book and make you cry.’

Med en stemme et sted mellom Elvis, Chris Isaak, Lee Clayton og Gud var Flaata den fødte tolker av DeLoners storslåtte og melankolske egenskaper som låtskriver. De tre medlemmene i Midnight Choir har etterhvert viet seg mer til egne prosjekter. Flaata fremførte låter av artister som Townes Van Zandt og Tony Joe White på sin In Demand (2002), DeLoner beveget seg ytterligere mot minimalistisk ambient med prosjektet Höst (sammen med Chris Eckman) og soloplaten The Mess Age Is Joy (2004).

På samme tid som Midnight Choir slapp sitt første album, flyttet bandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes til Oslo. Vokalist var Sivert Høyem og de skiftet snart navn til Madrugada. Musikken var dyster, tung og melankolsk, preget av The Gun Club, Grant Lee Buffalo og Nick Cave, med et hardere og tettere gitarsound enn Midnight Choir. Madrugadas andre EP, A New Depression (1999), signaliserte et forhold til en amerikansk tradisjon, noe trommeslager Jon Lauvland Pettersen utdypet under innspillingen av bandets andre album: ’I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt, også i Nordland finnes det fanatiske tilhengere av den amerikanske rootsmusikken som det skrives om i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende enn noe av denne, og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken.’

Madrugada ble umiddelbart lagt merke til med sitt debutalbum Industrial Silence (1999), som raskt passerte over 100 000 solgte. De er fremdeles aktive, og deres hittil siste CD Grit (2004) pekte vekk fra tungsinnet og mot en mer skitten rockestil. Som en motvekt til Grit debuterte Høyem i 2004 med den dempede soloplaten Ladies and Gentlemen of the Opposition.

Den norske melankolien
Midnight Choir og Madrugada kan sies å være de første bandene i Norwegian Depression: Den alternative norske countrybølgen. Snart fulgte en rekke andre med lignende trekk. Den Store Stemmen er gjennomgående, og etter Flaata og Høyem har vokalister som Joachim Åkerstrøm (Cinnamoon), Tore Aurstad (Muzzlewhite) og Pål Angelskår (Reverend Lovejoy, Minor Majority) gjort seg bemerket som frontfigurer i sine band.

Særlig har Minor Majority fått en viss suksess. Og i tråd med Midnight Choir og Madrugada er det melankolske aspektet mest fremtredende. Ti år etter at disse to bandene dannet skole for en ny norsk bølge opplevde Oslo-kvartetten Jim Stärk at den milde EP’en Morning Songs plasserte seg høyt opp på salgslistene, mens Thomas Dybdahl fikk sitt definitive nasjonale gjennombrudd. Begge minner om ett fenomen som holder stikk: Melankoli selger i Norge – og i motsetning til Nashville-countryen blir den også godt mottatt blant et mer urbant publikum, og ikke minst i Akersgata:

’Midnight Choirs melankolske uttrykk må kunne beskrives som noe mer enn musikk. Jeg velger å lytte til de forskjellige sangene som malerier eller skulpturer….’ skrev Nye Takters Erik Valebrokk i en svært panegyrisk omtale av Midnight Choirs Amsterdam Stranded (1998).
’…en stemme som bryter seg fløyelsmykt løs fra en slentrende og ofte blytungt instrumentert melankoli’ mente Mode Steinkjer i en like bejublende omtale av Madrugadas Industrial Silence (1999).
’…du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk’, Nye Takters Øyvind Holen om Thomas Dybdahls …that Great October Sound (2002).
’Jim Stärk byr på mollstemt og melodiøs melankoli.’ VG om Jim Stärks No Time Wasted (2003).
’Debutalbumet er melankolsk, følelsesladet og nokså forførende.’ VG om Washingtons A New Order Rising (2004), mens NRK like gjerne beskrev Minor Majoritys Up For You & I (2004) som ’melankolisensasjonen’.

Musikkjournalist Skjeklesæther vet ikke hvorfor den melankolske dragningen er så sterkt tilstede hos dagens norske artister, men mener den er et typisk trekk for denne delen av norsk rock:

– Særlig det melankolske elementet som befinner seg et sted mellom nettopp Hank Williams (ikke “Jambalaya-låtene”) og Townes van Zandt har tilsynelatende festet seg, og det er her de norske har funnet noe som de har gjort til sitt eget. Dette gir et visst nyskapende trekk, for dagens artister bruker dette krysningspunktet til å skape noe nytt. Med det forhindrer de, tross sin tilbakeskuende stil, å bli regnet som nostalgiske. Jeg har aldri hørt noen bruke ordet nostalgisk om disse bandene, sier Skjeklesæther.

Jim Stärk

Den nye depresjonen
Jim Stärk benytter til en viss grad cowboy-klisjeer for å skape en lun form for amerikansk vestkyst-pop, blant annet i sin tolkning av disco-hiten ”You Know What I Want”, i duett med Norges countrydronning Claudia Scott. Bandet slekter mer mot visesangere som Nick Drake enn mot Hank Williams, men passende nok viser de respekt for Van Zandt med sin versjon av ”Like a Summer Thursday”.

Thomas Dybdahl fullførte i 2004 oktober-trilogien der han har koblet soul, vise og minimalistiske country-elementer på en særegen måte, et sted mellom Jeff Buckley og Talk Talk (…that Great October Sound, 2002 og Stray Dogs, 2003). Dette ble særlig vellykket på hans tredje oktober-plate, One Day You’ll Dance For Me, New York City, hvor han i likhet med Midnight Choir gransker dype sjelsstemninger, og samtidig våger å eksperimentere mer med lydbildet enn tidligere.

En artist som til fulle har gått veien fra pop til melankolsk country er William Hut fra Bergen. Hut har en fortid i Poor Rich Ones, og siden de skilte lag har han markert seg som en mer lavmælt visesanger. På Days to Remember (2004) tok han skrittet for fullt inn i countryen. Sammen med amerikanske musikere ble platen innspilt som en tradisjonell countryplate av den stillferdige sorten, der Huts varme forhold til Hank Williams kommer frem.

Men det lå ingen klar plan bak Huts prosjekt, noe som kan tjene som et eksempel på hvor naturlig norske låtskrivere har inkorporert den amerikanske påvirkningen:

– Bakgrunnen for denne countryplaten var et spontant prosjekt, som ble til gjennom noen amerikanere jeg ble kjent med. Det lå ingen særlige planer bak, men min store inspirasjonskilde er 40-50-talls country, og da særlig Hank Williams, sier Hut, som også kan fortelle at han nettopp har gjort seg ferdig med en gjennomlytting av Williams’ samlede katalog. En produksjon hvor han ikke overraskende verdsetter det han kaller ’sutresiden’ høyest.

Det er i første rekke den melankolske stemningen disse artistene har til felles, for det er et sprang fra Jim Stärks lyseblå viser til Madrugadas rødglødende rock. Løftes blikket ytterligere, finnes det sterke melankolske elementer hos mer eller mindre country-relaterte artister som Tromsø-bandet Washington, Bergens Ai Phoenix, haldenserne i El Corazon og dunkelpopen til Wholy Martin – for å nevne noen.

Et annet alternativ
Parallelt med denne melankolske dragningen finnes det også en annen retning innen moderne norsk countryrock. Motorpsychos soundtrack til den fiktive filmen The Tussler (1994) ble sett på som en kuriositet, i bandets mest kreative periode. Platen kom i sterkt begrenset opplag, men ble raskt en kultskive. Nå har tiden vist at det ikke bare var en engangsforeteelse, og ti år etter kom Motorpsycho, denne gangen i en kreativ downperiode, med venner ut av skapet nok en gang med sin andre Tussler-plate. Nå under det mer etablerte navnet The International Tussler Society. Her viser trønderne inngående kjennskap til det Parsons kalte Cosmic American Music. De mikset rock, country, blues, sumprock og både vestkyst- og sørstatsrock, på et vis som få andre har gjort tidligere i Norge. Håkon Gebhardt har i tiden mellom tusslerne blitt ytterligere involvert på denne siden av vannet, i første rekke med samarbeidsprosjektet HGH, sammen med Martin Hagfors og Lars Håvard Haugen (Hellbillies).

Martin Hagfors er verd en nærmere studie, som et alternativ til den rådende melankolske trenden her i Norge. Norsk-amerikaneren var lydmann på Cruise Café, og har drevet Home Groan siden 1996. Et band som har eksistert i et hjørne av norsk musikkliv med skranglete blandingsrock, og favoritter mer blant artistene enn platekjøperne. Han har til og med fått sitt eget hyllestband; The Cream of the Crop består av blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Paal Flaata og Gebhardt. Hagfors har i motsetning til de fleste andre aktørene bakgrunn fra USA, og hadde skrevet låter i lang tid før han kom til Norge som ung mann. Hans første band var Tripwire, sammen med blant andre Vidar Busk og Lars Håvard Haugen. De fikk avtale med PolyGram og jobbet i lengre tid med en plateinnspilling. Men så ble det hele lagt på is:

– Home Groan ble en reaksjon på denne langvarige prosessen, forteller Hagfors.

Han var ute etter et mer rølpete og spontant sound, som skulle bli typisk for det pågående prosjektet Home Groan. Hagfors ser ikke på seg selv som en countryartist, men henter uttrykk fra mange genre. Han nevner Woody Guthrie som en stor favoritt, men også like gjerne engelske folkartister (Richard Thompson), soul (Curtis Mayfield), punk og gospel. Hagfors fremmer en leken infallsvinkel som kan virke unorsk:

– Å skrive musikk er en kreativ prosess hvor det er viktig å leke seg. Man bør ikke stå stille, sier han.

Det har han heller ikke gjort, og med samleplaten The Cream of the Crop (2003) er det mulig å få et godt inntrykk av noen av de beste låtene til Hagfors. Han ser, i likhet med Skjeklesæther, melankolien som rådende blant mange av dagens artister, en trend han selv ikke regner seg som en del av. For ham er fortellerelementet minst like viktige som melodiene, i kontrast til William Hut, som er mest opptatt den helhetlige låten, og ikke spesielt historiefortellingen. Hagfors bruker mye av sin amerikanske bakgrunn som grunnlag for sine fortellinger, men mener at tekstens funksjon går mange hus forbi her i landet:

– For enkelte kan det virke som soundet er viktigere enn tekstens innhold. Mange tyr til highway-klisjeer, som virker stilmessig riktig, men som fort blir intetsigende, sier Hagfors.

Han nevner Hellbillies blant landets beste tekstforfattere, og trekker også frem Gebhardt, som med sine naive tekster driver med noe han kaller ’oppfinnsom minimalisme’. Det er altså verdt å merke seg at det ikke finnes band i Norge som har tatt opp i seg hverken den sterke tradisjonen for historiefortelling, eller det samfunnskritiske elementet som mange av artistene de er inspirert av er kjent for, og som den amerikansk singer/songwriter-kulturen delvis er tuftet på.

Roy Lønhøiden

Det finnes også noen norsk-språklige artister som kan festes til countryrock-tradisjonen, som for eksempel Hellbillies. De har gjerne en tendens til å bli sett på som bygdefenomen eller P1/Norsktopp-vare – mer enn hos de engelskspråklige – selv om de musikalsk kan være ganske like. En som med hell bruker amerikanske myter satt inn i en norsk, rural sammenheng er Roy Lønhøiden. Hans debutplate Det Ensomme Landet (2004) viser at det er mulig å bruke det norske språket uten å falle under for klisjeene, som selvsagt blir tydeligere når morsmålet benyttes. Engelsk er det rådende språket, noe som kan gå på bekostning av den fortellertradisjonen musikken har sitt utgangspunkt i.

2004, og framover?
Innen mer rufsete og streit countryrock finner vi også artister som Bönkers (Opp, 1999), Vidar Vang (Rodeo, 2002, Stand Up Straight, 2004) og Sgt. Petter (It’s a Record, 2003). Oppdal-bandet Bönkers ble startet på midten av 90-tallet, med blant andre Lars Lien, som også er involvert i The International Tussler Society og Washington. Den lille trønder-bygda har en tilsynelatende levende scene for denslags, og i dag ser teXum ut til å bli Bönkers’ arvtagere. Mer sump, sprit og sprut er det hos Stavangers Helldorado og Bergens Emmerhof and the Melancholy Babies, begge band som låner mye fra både The Cramps, The Gun Club og ikke minst Denver-trioen 16 Horsepowers mytiske bilder fra det amerikanske bibelbeltet. Særlig Emmerhof kan høres som mer direkte etterfølgere av Madrugada, og den stilen de var tidlig ute med å etablere.

I den bløtere bagen, et sted mellom country, pop og vise ligger det mange artister. Særlig verd å trekke frem er Jim Stärk, El Corazon, Minor Majority — og Thom Hell.

Kristiansanderen ga ut sin debutplate i 2004, I Love You var den talende tittelen, og Hell er en artist som uten blygsel hevder utskjelte navn som Glen Campbell og John Denver som inspirasjonskilder. Det hadde ikke fungert for ti år siden, men i dag er det ikke lenger forbundet med skam å si denslags, snarere tvert i mot. Disse artistene har alle bidratt til økt aksept rundt myke uttrykksformer. 2005 er ikke mange dagene gammelt før Johnny Palmar Hide (ex-Number Seven Deli) debuterer med et country-preget visealbum og Emmerhoff and the Melancholy Babies slipper sin nye plate. Band som Sweetheart og Jake Ziah er også trygt innenfor de rammene som er skissert i denne artikkelen, og begge forventes å slippe sine debutalbum i løpet av 2005.

Tilbake til Café Mono, 17. november 2004: Johnny Palmar Hide synger Gene Clarks ”Gypsy Rider”, ti år etter at Midnight Choir gjorde det samme. Det er mulig å argumentere for at lite har skjedd i løpet av disse årene. Men det er viktig å huske på at det for ti år siden ikke eksisterte et så bredt miljø for alternativ countryrock i Norge. Selv om scenen er levende er den store historiefortelleren og den store låtskriveren fremdeles fraværende, og ingen har så langt vært i nærheten av samme status som heltene de tolker.

Thom Hell oppsummerer tilstanden slik: – I Kristiansand var det ikke noe miljø i det hele tatt, det var metall og det var Flying Crap. I dag er det en helt annen situasjon med langt flere artister i mange genre.

På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer han etter en liten tenkepause: – I dag vil alle bli rockestjerner.

Bjørn Hammershaug

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg

16/01/201630/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Arne Bendiksen levde hele sitt liv for musikken, og var engasjert til det siste. Bendiksen gikk ut av tiden den 26. mars 2009,og med det en æra i norsk underholdningsindustri. I den forbindelse ble dette minneordet publisert på ballade.no.

Jeg var hjemme hos Arne Bendiksen to ganger i 2008, i forbindelse med et lengre intervjuopptak for Popsenteret i Oslo. Første gang var i juli, andre del av intervjuet fant sted i oktober. Tredje og siste del ble aldri fullført.

Bendiksen var en generøs vert, han åpnet sitt hjem på Nesbru i Asker, og ga villig av seg selv. Hans detaljerte hukommelse, hans formidlingsevne og engasjement var formidabel inntil det siste. Første runde varte i nærmere fem timer, og brakte oss frem til 1956. Den neste pågikk i over tre timer. Med en karriere som strakk seg fra krigen til mars 2009, var de åtte timene på langt nær nok. Her er likevel noen berøringspunkter fra hans lange karriere med utgangspunkt i våre samtaler.

Arne Bendiksens unike posisjon i nyere norsk populærmusikk skyldes ikke bare et helt liv i dens tjeneste, men også den enorme mengden arbeid han nedla – i alle ledd av bransjen. Hans virke som talentspeider eller låtskriver var i seg selv en full stilling for andre enn ham. Han mente selv at han spilte inn over 1000 artister.

På slutten av 50-tallet stod plateselskapet han drev sammen med The Monn-Keys visstnok for 1/4 av all musikk som ble solgt i Norge.

– Jeg var sentralt plassert i elendigheten, som han sa med selvironi.

Arne Bendiksen fylte alle rollene alene, og levde et helt liv for musikken. I mine samtaler med ham klaget han aldri på arbeidsmengden, men fremhevet desto oftere gleden ved det han holdt på med.

Som når han snakket om perioden tidlig på 60-tallet:

– Vi hadde TV-sendingene med The Monn-Keys, driften av plateselskapet og mitt engasjement på Chat Noir. Det var tøffe tider med hensyn til arbeidstid og fritid. Det vil si, det var ikke fritid. Jeg måtte slå opp i leksikonet for å se hva fritid var for noe. Men vi jobbet med det vi hadde trang for og lyst til.

Eller når han snakket om studioarbeidet:

– Jeg holdt alltid ut lenger enn alle de andre i studio. Vi måtte jo fortsette til vi hadde sjel i musikken. Det var ikke nok for meg at det låt pent og riktig. Musikken skulle ha sjel. Og det solgte.

Sirkus
Bendiksen hadde høstet mye erfaring allerede før han ble med i The Monn-Keys i 1954; som kapellmester på Cirkus Arnardo, turné med Jens Book-Jensen, engasjement på Nalen i Stockholm og som gitarist på Rosekjelleren i Oslo. En gang ble han kåret til landets beste jazzbassist, en karriere som startet på følgende vis:

– Det var på Rosekjelleren en kveld at Einar Rose snudde seg til meg og brølte: ‘Spell bass’. Jeg lot som intet, for jeg kunne ikke spille bass. Men Rose var hvit i trynet når han 10 sekunder etterpå vred seg rundt og ropte: ‘Jeg sa, spell bass!’ Jeg måtte bare legge fra meg gitaren og ta opp bassen. Det viste seg at det ikke var så farlig: Det var tau på den bassen, og ingen strenger.

Historien forteller noe om både Bendiksens allsidighet og hans ukuelige stå-på-vilje. Selvsagt behersket han bassen på kort tid.

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg, som han sa.

Han spilte fiolin for hønene når han var barn. ’Men de likte ikke ”Pål sine høner”, den sang jeg inn senere, som for å ta igjen’, vant sin første amatørkonkurranse på uortodokst vis. ’Jeg spilte Hawaii-musikk med nesen, jeg hadde jo ikke andre instrumenter!’ I 1945 dro han ut på sin første turné sammen med to andre kompiser. ’Vi stod på skuldrene til hverandre og sang trestemt. Jeg var den letteste og stod øverst. Vi kom så langt som til Gjøvik. Der var ikke scenen høy nok, så jeg måtte ned på kne og balansere mot nakken til han under. Dette ble komisk for tredjemann, som begynte å le. Da begynte nummer to og le, og det gikk helt galt. Jeg stupte ned i orkestergraven og gjennom stortrommen. Jeg husker ikke hva jeg brakk, men jeg ble sendt hjem.’

Men han kom tilbake. Denne lekne og uredde innstillingen, kombinert med nese for gode låter og ditto talenter, krysset med et knallhardt forretningstalent, skulle vise seg å danne grunnlag for Bendiksens livsvei.

A/S
Mange forbinder nok hans navn helst med eviggrønne og positive slagere som “Jeg vil ha en blå ballong” eller “Davy Crockett”. Men mer enn å dyrke sin egen artistkarriere banet han etter hvert veien for andre – som talentspeider, låtskriver, arrangør og plateprodusent. Han beskrev valget mellom revy eller plateselskap som særdeles vanskelig, men endte opp med å velge det han omtalte som det tryggeste økonomiske alternativet – og det som ga ham størst kunstnerisk frihet. Da han overtok Egil Monn-Iversen A/S i 1964, bygde han et eget imperium med plateselskap og forlagsdrift, som skulle vare til tidlig på 80-tallet.

– Det var en ideologi bak det hele: Musikk som er bra skal ut – enten vi får solgt den eller ikke. Det var en slags leveregel, slik at vi kunne trives med å jobbe 24 timer i døgnet. Ellers måtte vi hatt vanlige arbeidstider og kost oss hjemme. Sjelen lå i at vi jobbet med det vi elsket. Den ene dagen rullet jeg rundt i studio med ungene for en barneplate, dagen etter hadde jeg Dexter Gordon der og dagen etter der igjen kom Frelsesarméen jublende inn. Jeg hadde like stor glede av å få det best mulige ut av alt sammen. Det var jo akkurat dette som gjorde livet leveverdt.

Som plateselskapsmann viste Bendiksen særdeles stor bredde, fra norsk beat (Cool Cats, Vanguards) til Arne Nordheim.

– Jeg tenkte ikke på sjangere, jeg tenkte som meg selv. Så lenge vi klarte å betale for oss, hadde vi full kunstnerisk frihet. Det var det ingen andre av selskapene som hadde. Derfor har jeg spilt inn mange plater som jeg på forhånd kunne si ikke ville lønne seg, men som vi gjorde av kulturelle årsaker.

For norsk musikk
Arne Bendiksens usnobbete engasjement for norsk musikk er et viktig aspekt ved hans liv og virke. Han fremhevet blant annet at han benyttet lokal platepressing (Hønepress på Hønefoss) som et ledd i å støtte norsk musikkbransje. Det han omtalte som ’den store svindelen’ i 1982 – da han mistet alt til Electro Union – satte han i en kulturell kontekst foran sin egen kamp.

–Svindelen stoppet egentlig det meste av norsk plateproduksjon. Den var det vi som stort sett stod for. De gjorde en stor kulturell skade. Jeg klarte å kjøpe det hele tilbake, men fikk hjerteinfarkt på veien og måtte selge studioet. Men jeg var mest opptatt av å redde norsk plateproduksjon fra å havne på Grønmo.

Dette engasjementet speiles også gjennom hans pionervirksomhet i opprettelsen av GramArt, arbeid i NOPA, bevaringen av hans gedigne samling masterbånd og i de senere år i kampen for økt norskandel i NRK.

– Kringkastingen nekter å spille vår musikkarv. Jeg har bedt om vinylmusikk på formiddagen da ungdommen er på skole eller på jobb, det vil dessuten spare helsebudsjettet noen milliarder, for det ville jo være ren medisin for de eldre. Den yngre generasjonen har krav på å høre og bli kjent med vår musikkarv. Ikke bare slagerne, men jazz, revy, barnemusikk, gammeldans, folkemusikk – underholdning på alle måter. I stedet spiller de akkurat det samme som alle de andre. NRK er mer effektive i sin sensur enn Hitler og Stalin noensinne var det! NRK har ikke noe motargument – for hva skulle de si?

Arne Bendiksen var 82 år gammel da han gikk bort. Vi snakket sammen et par uker før det skjedde. Latteren var aldri langt unna. Replikkene hadde snert og han var som vanlig full av geskjeftige fremtidsplaner.

–Jeg har fått tilbud fra alle de tre store forlagene om å skrive bok. Det er så mye å skrive om, men jeg har ikke hatt tid enda, sa han.

Tiden strakk ikke til, selv for Arne Bendiksen.

En av historiene som kunne vært med der er kanskje denne:

– Jeg satt sammen med Stikkan Anderson i Stockholm en gang, og sa til ham: Vi har laget en god del slagere du og jeg. Kjenner vi ingrediensene så godt at vi kan lage en her og nå? Å nei, sa Stikkan, for da hadde jeg bare skrevet slagere. Jeg skal påta meg å skrive en slager på 10 minutter om de der borte, sa jeg. Det satt noen svenske samer ved nabobordet. Han tok av seg armbåndsuret, jeg tok opp en serviett og tegnet notelinjer. Han holdt kjeft og så på klokken. Jeg skrev “Min lilla lapplandsflicka” på 10 minutter, dro hjem, rett inn i studio, brettet ut servietten – og det ble Odd Børres første kjempeslager med gullplate og 25 000 solgte.

Bjørn Hammershaug
Denne teksten ble opprinnelig publisert på ballade.no den 30.3 1009, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd

22/12/201530/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Norskspråklig popmusikk står i dag sterkere enn noensinne. Det å synge på norsk er ikke lenger noe som bare sikrer spilling i Norsk på Norsk, programmet som i stadig større grad framstår som noe forhistorisk med sin stemoderlige behandling av feltet, men er noe vi ser på som helt naturlig – uansett genre. Ikke bare har normert norsk blitt hverdagslig, vel så vanlig er å gripe det lokale gjennom tydelig dialektbruk og stedfesting av sin egen musikk. Verdens stadige økende globale akselerasjon møtes altså med stadig sterkere vektlegging av det motsatte, også i musikken. I år står noen av de beste og mest populære artistene, som Daniel Kvammen, Odd Nordstoga, Lars Vaular, Sondre Justad, Ingebjørg Bratland og Erlend Ropstad som eksponenter for nettopp dette. I den forbindelse var det passende å plukke fram igjen denne kommentaren, skrevet tilbake i det som virker som en mannsalder siden, i 2007.

— —

”Nordmenn, og bare nordmenn, skubbet, skrålte og hojet seg gjennom en heidundrende fest av en konsert. Vi som var der ble i alle fall veldig norske og veldig lykkelige.”
Håkon Moslet (Dagbladet) om Raga Rockers på Roskilde i 1999.

Det er ikke mye som får den nasjonale hjertepumpa til å banke like hardt som et norskspråklig rockeband som spiller utenfor kjølen. Men kun et fåtall av dagens låtskrivere velger sitt eget morsmål. Når vi om 50 år skal vurdere dagens samfunn, ungdommens verdenssyn og det nasjonale selvbildet gjennom norske rocketekster på 00-tallet vil historikerne plukke fra et skrint utvalg.

Det er en god, gammel debatt som nå forsøksvis er vekket opp fra dvalen. Denne gangen er det særlig by:Larm som blir utfordret for at de ikke setter større fokus på norskspråklige band. Det er prisverdig engasjerende av Musikkoperatørenes Sveinung Rindal å ta til orde for å fremme bruken av vårt eget språk i populærmusikken. Samtidig er det ikke vanskelig å akseptere by:Larms argumentasjon når de viser til at 97 % av alle innsendte bidrag de får inn er på engelsk, og at de heller vil satse på kvalitet fremfor å drive språkpolitikk. by:Larm kan ikke styre språkformen til dagens tekstforfattere, men de kan kanskje bidra litt likevel. La oss først skru klokken litt tilbake.

De fire store
”Det er liksom noe eget med folk som synger så det går an å forstå dem og dette forblir et av de store mysteriene i norsk rock: hvorfor så få senere har forstått at dette skaper en helt egen kommunikasjon. Linjer som ”Mas mas mas/over hele linja”, ”Er det ikke fint å ha noen å hate”, ”Vi har vært verden rundt/det vil si både London og Køben” eller ”Hjernen er alene” er en del av allmenntilstanden i en hel generasjon.”
Geir Rakvaag, Dagsavisen 2005.

Dagsavisens musikknestor har et poeng. De ’fire store’ populariserte rock på norsk, og oppnådde etter hvert en unik rolle her hjemme, som de har holdt helt frem til i dag. Tekstlinjer som nevnt ovenfor er en del av vår kollektive hukommelse. De talte til oss med gjenkjennelige tekster satt til ganske så allsangvennlige refrenger og jordnær, fengende musikk med bred appell.

”De satte navn på det urbane Norge, og var dermed med på å skape en urban selvbevissthet hos nordmenn.”
Thomas Hylland Eriksen

Språket ble ansett som nesten viktigere enn musikken, stoltheten av at det gikk an å synge på norsk ble satt høyere enn musikalsk nybrottsarbeid. Pønken kom sent, men dens røtter og kultur fikk desto bedre rotfeste. Det skulle dessuten vise seg vanskelig å følge opp grunnlaget som ble lagt.

Arven etter de fire store
”Det falt ikke inn noen å kalle disse fire bandene for ’store’ i 1988, da kunne man heller snakke om Dance With a Stranger, Jørn Hoel, Jahn Teigen eller Stage Dolls. Norsk var ennå ikke akseptert rockespråk.”
Øyvind Holen, Ny Tid, 2005

For hvor ’akseptert’ ble egentlig norsk som rockespråk? Noen prøvde seg, men de ble ikke godtatt på samme måte (av god grunn, vil mange hevde) – tvert i mot, den norske språkdrakten ble en spore til nedvurdering og kritikk. Band som Postgirobygget, Trang Fødsel og Di Derre ble folkeeie, men ikke tatt på alvor av kritikerne da de entret norske studentscener på 90-tallet.

”Undertegnede mente før konserten at Postgirobygget var det bandet som passet dårligst inn i denne konstellasjonen, og gikk til konserten med blandede følelser. Egentlig mente jeg det fordi Postgirobygget på en måte ikke er samme generasjon musikere som de andre. De var på en måte arvtagere.”
Jørn Gjersøe, NRK 2005, om konsert med Postgirobygget, Raga og deLillos

Det er ikke mange forunt å skrive med like hvass penn som Stenberg, Nielsen & co., og lista ble kanskje høy for etterfølgerne. De som våget å skrive på norsk ble heller vurdert ut fra tekstene enn selve musikken, rangert etter ”de fire store” og gjerne omtalt som ’pretensiøse’ eller ’plumpe’.

”Gjengen er dyktige musikere, produksjonen er bare vellyd og (de) skriver utvilsomt fengende låter. Hver for seg har disse levert mye fin musikk, men når de møtes, annulleres alle kvalitetene til fordel for sukkersøt jovialitet, banal hverdagspoesi.”
Øyvind Holen, BT, om Trang Fødsel

Norskspråklige artister møter gjerne en kritikk som ikke i samme grad rammer de som ’skjuler’ seg bak engelsk. Det har vært mer akseptert å skrive middelmådige, til og med dårlige engelske tekster. De som skriver på norsk bør helst kunne formidle et tydelig budskap, ha en sterk fortellerevne, en unik signatur.

Fjøsnisser
“Det er vanskelig å skrive gode tekster på norsk. Man faller fort i hjerte-/smertefella.”
Kjell Petter Askerud, Universal Music, til Dagsavisen

I Norge har den anglo-amerikanskinspirerte rocken i liten grad menget seg med andre stiler. Vår egen musikkform, folkemusikken, har eksempelvis først de siste årene fått en viss aksept utenfor miljøet. Angsten for bunad og fjøsnisser har effektivt forhindret enhver kontakt – med god hjelp fra begge sider, må sies.

“Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.”
Roy Lønhøiden til Ballade, 2007

Det norske språket har blitt heftet til noe litt treigt og baktungt. Norsk språk er smaken av lefse, engelsk bringer med seg dufter fra den store verden med tilhørende muligheter til rikdom og berømmelse. Signalene for ’up & coming’-band har dermed virket ganske klare: – Norsk språk setter oss i bås med dølle DH-band, skjeggete visesangere og spilletid på Norsktoppen.

Det er gledelig at nye navn som Cyaneed fra Alta, Dunderhonning fra Lofoten og Tvang fra Oslo – band med referanser litt utenfor firerbandetradisjonen – velger norsk som morsmål. Det minner om at vi er inne i en ny tid. Dagens unge låtskrivere har ikke nødvendigvis Raga eller Jokke som forbilder, valget står ikke lenger mellom bare ’frik’ eller ’pønk’. Vi ser en annen selvtillit, en større genrebredde, internasjonalisering og en økt vilje til å eksperimentere som er utelukkende positiv, men som altså foreløpig ikke har medført økt norskbruk i tekstene.

Ut i verden
”Av og til kan man mistenke artister med sin engelskspråklige pop og rock for å lage demoer til utlandet i stedet for å konsentrere seg fullt og artistisk om sitt norske publikum.”
Per Kristian Olsen, NRK

Hvor kommer så by:Larm inn i dette? Norsk popbransje har i de siste årene struttet av selvtillit og seilt på en bølge av optimisme, frembrakt av en profesjonalisering og satsningsvilje ingen andre småland kan måle seg med etter at DDR la ned sitt idrettsinstitutt. Et solid arbeid er lagt ned på grunnivå og veien er gjort kort ut til den store verden. Det gis inntrykk av at det bare er et slapt steinkast mellom opptreden på Zoom til omtale i Pitchfork og påfølgende suksess i Amerika. Eksport er det nye mantra. Men hele verden tørster naturlig nok ikke etter norske artister uten spesielt særpreg og med halvdårlige engelske tekster. Mulighetene er flere i dag, veien er blitt kortere, men samtidig er markedet blitt mye tettere. Det gir andre utfordringer for de som sysler med sånt.

Fokuset til by:Larm kan for all del være på de norskspråklige artistene. Men de bør først og fremst ta vare på de unike artistene; avvikerne, brobyggerne og dissidentene, de vågale, rare og de særegne – uavhengig av språkdrakt. Det er disse som har muligheter i et musikalsk terreng som både blir åpnere og mer uoversiktlig – og viktigst av alt, det er disse som vil gjøre den norske musikkscenen spennende i tiden fremover, mer enn eksportklare halvfabrikata og masseprodusert samlebåndspop som er glemt etter et halvt år. Se ikke til Sverige, se til Finland!

Det er først og fremst her utfordringen til by:Larm ligger, noe de virker allerede å være bevisste på. ”Ja til samisk, nei til norsk” fleipet by:Larms sjef til Ballade, men han har et poeng! Se over genregrensene, bortenfor landegrensene. Norge trenger ikke et nytt Raga Rockers, men vi trenger de som bryter med normene og som samtidig formidler et budskap – og det trenger ikke være asfaltpoesi eller fjøseventyr for den saks skyld. Hvis by:Larm lykkes å synliggjøre den enorme bredden og kvaliteten i norsk musikk for tiden vil det kanskje gjøre terskelen lavere for de som ønsker å skrive på norsk. Er det akseptert å skille seg ut musikalsk, er det å håpe at det også blir akseptert å utfordre språklige barrierer. Så får by:Larm samtidig hviske de unge håpefulle i øret når de går av scenen at det finnes ingen snarveier til suksess – uansett hvilket språk de synger på.

For hvor mange har skapt seg et solid navn utenfor Norge de siste 10 årene? De kan telles på en romslig hånd. Den mest suksessrike eksporten i norsk populærmusikk gjennom tidene heter Wenche Myhre, og hun sang på tysk – det mest åpenbare markedet for norske artister.

Det er en utfordring som går både til plateselskap, bransjefolk, tekstforfattere – og tysklærere.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på nettstedet ballade.no i 2007, og gjengitt her med deres velvillige tillatelse.

A Tribute to Labels

26/11/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Labelsamlere birdrar gjerne til å virke samlende på en bestemt musikkscene. Tidlige samleplater fra SST, Blast First, SubPop etc. skapte eksempelvis inntrykk av en felles enhet av artister som hørte sammen på en eller annen måte. Selv om de enkelte artistene hadde et ulikt uttrykk, fikk de sin egen betegnelse og en unik tilhørighet i et fellesskap. Labelsamlere kan også bidra til å skape et inntrykk som er mer stedsbestemt: ’Lyden’ av Seattle, Chapel Hill, Olympia eller Athens, Georgia for eksempel.

Her er et knippe omtaler av slike samlere, med vekt på etiketter mer kjent for sitt gode omdømme enn for sine store salg. Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

20 Years of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen. Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper. Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.

Neurot Recordings 1 (Neurot, 2004)
De gir ikke ut så veldig mange skiver der borte på Neurot Recordings, men kvaliteten de holder på hver enkelt utgivelse er jevnt over meget høy. Med samleplaten Neurot Recordings 1 skaffer du deg raskt et overblikk over de mest sentrale artistene. Dette er et smørgåsbord av favoritter som for eksempel Neurosis, House of Low Culture, Isis, Sabers og Grails.

Neurot har base i San Fransisco, og ble grunnlagt av det legendariske Oakland-bandet Neurosis. Medlemmene her er involvert i mange av prosjektene i labelstallen, men den musikalske diversiteten avslører ikke det. Sterkeste fellesnevner er det tunge alvoret som preger nær sagt alle artistene, uansett hvilket musikalsk uttrykk de dyrker. En nøyere titt på bakmennene i studio viser også at Neurot har forgreninger dypt inne i den amerikanske undergrunnsscenen, både i øst og vest. Steve Albini, Martin Bisi, Kevin Nettleingham og Robert Rich er noen mer eller mindre kjente studiohoder som jobber med Neurots artister.

Denne doble discen tilfredsstiller både øyne og ører. CD1 inneholder kun audiospor, CD2 er en DVD med 8 filmer og ytterligere 6 audiospor til avspilling foran skjermen (disse med bare coveret som bilde). Låtutvalget er en blanding av nytt, gammelt og uutgitt.

Neurosis er nok for de fleste det mest kjente bandet. Deres ”Burn” (fra The Eyes of Every Storm, 2004) innleder platen med en fryktinngytende pondus. Det evig eksperimentelle og selvfornyende hardrock-bandet har vært blant den alternative rockens frontfigurer siden midten av 80-tallet, og om ikke Neurosis alene favner bredt nok, så involverer medlemmene seg i en rekke spennende sideprosjekter. De har et alter ego i Tribes of Neurot, som vier seg mer til ambient electronica/støy – sjekk for eksempel doble Adaption & Survival (2002), som er manipulerte og bearbeidede opptak av insektlyder. Steve Von Till og Scott Kelly dyrker begge en akustisk solokarriere, ikke helt ulikt Mark Lanegan eller Mike Johnson. Deres vellykkede samarbeid med Swans’ Jarboe (Neurosis & Jarobe), Scott Kelly og Noah Landis’ Blood & Time og de gyngende folk-hypnotikerne Culper Ring (med Steve Von Till) er alle en del av familien til dette lunefulle orkesteret. Neurosis er nok stammen, men de har sannelig fått lange grener med årene.

Den instrumentale post-rocken à la Glasgow og Montreal ivaretas av Grails, med en tidligere uutgitt låt som heter ”Reprieve”. Her er det også mørk og skummel ambient fra House of Low Culture, industriell støy av Sabers, japansk destruksjon av KK Null, både solo og som Zeni Geva og mektig kraftrock med Isis og Tarantula Hawk. Mens bluesrocken voldtas etter beste evne av gode gamle Oxbow, hvis vokalist ser ut til å spise Henry Rollins til frokost spiller de som de siste dager er nær. Enablers er enda et alvorlig bekjentskap, bestående av medlemmer fra blant annet Swans, Tarnation og Out in Worship. Deres ”Pauly’s Days In Cinema” (fra ferske End Note) er iskald post-punk motorikk som lover godt for videre fordypning. Et annet band det er nødvendig å trekke fram er Lotus Eaters. Nei, det er ikke det engelske synth-bandet fra 80-tallet, men et relativt nytt lag bestående av Aaron Turner (Isis), James Plotkin (Khanate) og Stephen O’Malley fra mektige Sunn O))) – et alle tiders superlag altså. Utdraget fra deres Mind Control For Infants viser at de ikke bare byr opp til bråk, for dette er et skjønt stykke ambient-drodling.

Filmdelen består av både konvensjonelle musikkvideoer og liveopptak. Regissør Josh Graham er en gjenganger, og han dyrker både mørke, gotiske og marerittaktige landskaper i sine filmer. Den vakreste er ”Duality I” med Tribes of Neurot, mens Tarentels nærbilder av grener i svart/hvitt til sine dronefolk tar hjem prisen for den enkleste. Utdrag fra en dokumentar fra sluggerne Oxbow og to liveopptak med det for meg fremmede bandet VHK (Galloping Coroners) kan også beskues, men både lyd og bilde er noe simplere her. Sistnevnte er muligens fra Ungarn, frontes av fargerik fyr og spiller en form for øst-europeisk post-punk.

De mange ulike prosjektene egner seg rett og slett best som full fordypning gjennom egne utgivelser – og de fortjener å oppleves slik. Men Neurot Recordings 1 er en av de viktigste samleplatene du kan anskaffe for å være oppdatert på et av de mest progressive plateselskapene av i dag.

I den informative og subjektive ånd, her er noen tips til ytterligere utforskning. Merk i samme slengen at Neurot vektlegger at utgivelsene skal SE bra ut, dette er ikke plater du ripper, kompis:

Neurosis & Jarboe: s/t, 2003 (et samarbeid til å få gåsehud av. Skummelt, vakkert og slemt – på en gang)
House of Low Culture s/t, 2003 (Finding Nemo goes Eraserhead.)
Isis: Celestial, 2000 (ok, dette er ikke en Neurot-utgivelse, men for bra til å utelates. En gedigen plate.)
Grails: The Burden of Hope, 2003 (en majestetisk blåmandag)
Tribes of Neurot: Adaption & Survival: The Insects Projects, 2002 (bzzz-bzzz-bzzz)

A Drag City Supersession: Tramps, Traitors & Little Devils (Drag City, 2001)
’It’s too cold to snow…/ black leafless trees…/ must be zero degrees…’ Slik innledes noe som høres ut som en krimsjuk Eddie Vedder, backet av Captain Beefhearts magiske band på en vindskeiv dag. Hva slags orkester er dette, om ikke en ekte Drag City Supersession?

Plateselskapet med base i Chicago har en mildt sagt respektabel katalog, og kan vise til utgivelser av artister som Palace, Smog, Jim O’Rourke, Stereolab, Royal Trux og Gastr del Sol. Det er fra dette miljøet en gjeng har slått seg sammen til en løs trupp, under det passende konseptnavnet. Gjengangerne på de fleste låtene er kjenninger som Bill Callahan (Smog), Edith Frost, Rian Murphy og Neil Hagerty (Royal Trux, Pussy Galore). Dette er et stjernelag hvor man går litt om hverandre, og det høres ut til at alle har hatt det både morsomt og kanskje litt fuktig under denne innspillingen. Som omslaget hinter om: Dette er mer en skive for jukeboksen en støyende kveld på byen, enn stilfull og rolig sofacore.

Her tolkes både egne og andres låter, med det til felles at volum stort sett er skrudd opp et par hakk i forhold til det vi er vant til, og at artistene skramler og skrangler langt mer enn under sine ordinære navn (unntatt Hagerty som har god fuzzerfaring). Etter Bill Callahans folk-boogiestart ”Zero Degrees”, sjangles videre med et par bråkerockere i Lou Reeds ”Charley’s Girl” og Hagertys ”Texas Dogleg”, sunget av henholdsvis Edith Frost og Hagerty selv.

Hank Mills-klassikeren ”The Girl on the Billboard” går også raskt unna, og det er mange år siden Bill Callahan har vært såpass rufsete. Dette er jo nærmest cowpunk, og det av en mann som stort sett sitter og ser på regnet, mens han tankefullt skriver viser om livets miserable skjebner (sitt eget spesielt). Artig! Av alle låter går de også løs på Black Sabbath-klassikeren ”N.I.B.” Her er det ikke snakk om å gjøre noe annet enn en ravende planke, og selv om Hagerty ikke er Ozzy, så funker det faktisk over all forventning. Manglende groove og tyngde erstattes helt enkelt av fiolin, og det bisarre skjer at Black Sabbath høres ut som et garasjeband på låvedans.

Litt lowtunes er det selvfølgelig også plass til, Edith Frosts ”Leaving The Army” og Bill Callahans ”Nothing Rises To Meet Me” vaker i mer velkjent farvann, og det er vel ikke uten grunn at disse artistene har skapt karriere ut av moll, og ikke dur. Særlig Callahans låt holder høy klasse, med en utmerket fiolinsolo av Jessica Billey. Platens vakreste tre minutter besørges ellers av Edith Frost og hennes tolkning av Randy Newmans ”Old Man”.

Det er det litt skjødesløse og egentlig sjarmerende uhøytidelige preget som er denne platens styrke. Det høres ut som om musikerne koser seg og vi lar oss gjerne rive med, men etter noen runder kommer dagen derpå, og da er det egentlig bare å håpe på at disse eminente artistene kommer tilbake med mer trøstende ting med sine ordinære partnere.

Audio Flashcard 1994-2001 (Gold Standard Laboratories, 2002)
Plateselskapet Gold Standard Laboratories (GSL) er vel ikke blant de mest kjente etikettene her i landet, men med sampleren Audio Flashcard 1994-2001 er det kommet en både billig og bra mulighet til å bli kjent med dette spennende selskapet som for tiden har base i San Diego, California. Mannen som styrer det hele heter Sonny Kay, og han har siden oppstarten i 1993 stått bak en rekke interessante utgivelser. Audio Flashcard summerer opp noe av det som har foregått på GSL på de 50 første.

Hvis inntrykket denne platen gir stemmer, så er det stor takhøyde på Sonny Kays kontor. Heldigvis går ikke den store spennvidden ut over kvaliteten. Her er det plass til både elektronisk/synth, garasjerock/punk, eksperimentell rock, og enda litt til.

Synthbandet Beautiful Skin får æren av å åpne platen, og det er helt naturlig i og med at platen er lagt opp etter alfabetisk rekkefølge. Første gullbarre står derfor De Facto for med sin herlige dubstil-møter-mariachi i låten ”Fingertrap”. Dette er et slags sideprosjekt for Cedric Bixler som tidligere spilte med At the Drive-In, og nå Mars Volta (som også er et GSL-band), men dette høres ut til å være noe ganske annet, og vel så spennende å sjekke ut.

De Facto etterfølges av en ualminnelig tight sparkerumpe-gjeng kalt Dead and Gone. Deres ”Shiny and Black” er både energisk og aggressiv, og med en desperate vokalist kan de minne om salige Jesus Lizard. Noe av den samme energien deler også drevne The Locust, som angriper sin egen ”Gluing Carpets to Your Genitals Does Not Make You a Cantaloupe” med japansk støypresisjon gjennom et lo-fi filter. Kaotisk hardcore dekker også det Mohinder driver med på ”The Static Cult”, men begge disse to sporene er for korte til at man egentlig rekker å finne ut om det er noe særlig hold utover en enkelt låt.

Da er det litt mer spennende med Outhud fra Sacramento.”JGNE” er en funky og leken instrumental-låt, dansbar, men med snåle effekter som også gjør det fett å lytte til. De skal etter sigende gi ut en plate på Kranky i 2002, og vil i så fall bli blant den etikettens mest fengende navn hvis dette utdraget er representativt for hva de ellers sysler med.

Pleasure Forever er vel sammen med Vue de to bandene som er mest kjent her. De har begge spilt i Norge i 2002, og Pleasure Forever er nok enda raffere live enn i studio, selv om ”Curtain Call For a Whispering Ghost” viser dem fra en god side. Det er noe med deres blanding av rå punkrock spedd ut med gotiske og psykedeliske overtoner som gjør dem ganske så fengslende å høre på. Pleasure Forever er forøvrig signet på SubPop nå. Litt i samme gate finner vi trioen The Rapture. ”The Chair That Squeaks” er en av skivas snåleste rockere, men også en av de beste, og kan minne om June of 44 eller Ink.

Høydepunktene kommer tett nedover alfabetet. Subpoena the Past er et eksperimentelt band med vekt på trommer og bass, og består blant annet av sjefen sjøl, Sonny Kay, og Joey Karam fra The Locust. De har dessuten spilt inn skive med Helios Creed (tidl. Chrome), og ”Patience” er et fascinerende møte mellom drum&bass og elektronisk støy. The VSS er et sentralt navn i GSLs historie, og de strekker seg tilbake til tidlig 90-tall. Da var de kjent som Angel Hair, men fra 1997 utviklet de seg til Slaves, og senere Pleasure Forever. Sistemann Sonny Kay dannet altså Subpoena the Past. Energisk punk er i hvert fall oppskriften på ”I Cut My Teeth”. Nevnte Vue (nå på SubPop) framfører også en av samlerens aller beste øyeblikk med ”Young Soul”. De kombinerer glatt punkens energi med elementer fra 80-tallets New Romance-stil.

Så viser det seg at en av de største gullbarren er spart helt til slutt. Septetten (tre spiller også i Outhud) med det merkelig navnet !!! er som å oppleve en slags krysning av The Clash og Minutemen – og det er det neimen ikke ofte man har muligheten til å høre! ”Storm the Legion” er platens vinner, og selv om jeg ikke vet annet enn at de iblant turnerer med Modest Mouse og Les Savy Fav i Statene, så er dette noe som bør være verd å sjekke ut! (eller !!!)

En del band er ikke omtalt noe særlig her, garasjerockere som Le Shok og Lost Kids eller synthband som I Am Spoonbender og Beautiful Skin for å nevne noen. Men det bør vel være igjen noen overraskelser også.

Denne samleren anbefales for sin høye musikalske kvalitet alene, men i samme slengen anbefales det også å følge med på hva GSL driver med framover. Selskapet ser ut til å ha evnen til å pelle ut band fra garasjen før de andre rekker å finne riktig gate.

Survive and Advance – A Merge Records Compilation (Merge, 2002)
Jeg husker en gang på 90-tallet at en overmodig synser spådde Chapel Hill, North Carolina til å bli det neste Seattle. Det var vel å ta litt hardt i med tanke på at det var Superchunk, Archers of Loaf, Polvo og Seam som frontet byens scene. Ingen Nirvana blant disse akkurat, og Chapel Hills artister har hatt for vane en litt for intellektuell eller snål profil til å gi de helt store salgstallene. Merge Records har i en årrekke stått bak mange av byens band, og selskapet kan leses på ryggen til en rekke store og små undergrunnsfavoritter. På Survive and Advance Vol.1 finner vi fjorten av dem, både fra hjembyen og andre steder.

For å ta det positive først så er det kjekt at Merge konsentrerer seg om stort sett utilgjengelig materiale, og ti av låtene er tidligere uutgitte. Det gjør platen verd å anskaffe både for førstegangslyttere som vil snoke på artistene så vel som komplettistene. Mest kjent av alle er vel Nashville-kollektivet Lambchop som gjør en sedvanlig nydelig utgave av ”The Puppy and the Leaf”, og igjen tar jeg meg i å nyte bandet mer på plate enn på scene. Låten finnes også på Lambchops flotte tour-only plate Pet Sounds Sucks, som også anbefales sterkt. Personlige favoritter som Radar Bros., East River Pipe og Crooked Fingers gir også korte øyeblikk av vemodig poplykke, akkurat som de pleier. Det er vel likevel en grunn til at disse låtene er nettopp uutgitte, for ingen er umiddelbare favoritter. Det må Spaceheads og Destroyer ta seg av. Sistnevnte band er Dan Bejar (The New Pornographers) med gnagende stemme og en mariachi-gitar, mens Spaceheads skiller seg befriende ut fra resten av bandene. Deres liveversjon av ”Atmo” er en sugende drum&trompet killer fra de drevne britene. Groovy jazz er ikke hva man først og fremst forbinder med Merge, men Atmo drar platen et par hakk opp. 60-talls inspirerte The Ladybug Transistor (”Nico Norte”, live) er også verd å få med seg.

Ellers er det som vanlig fra Merge litt ymse hva de byr på. Mye er ganske tilbaketrukken indiepop eller singer/songwriter som ikke er helt oppe blant stjernene. Spoon står egentlig som eneste skikkelige rockband her, med kule ”Small Stakes” fra Kill the Moonlight (2002). Ellers gjør ikke Stephen Merritts (Magnetic Fields) gotiske tulliball ”The Gothic Archies”, ’superbandet’ Imperial Teens drømmede new wave, Annie Haydens folkblues eller et kort møte med David Kilgour noe særlig fra eller til. Verst bærer det med Portastatics versjon av Nick Drakes ”Northern Sky” – det er mulig jeg er litt sær på Drake, men man bør ikke røre denne låten før man er helt sikker. Denne versjonen av Superchunks Mac McCaughan kunne vi gjerne vært foruten. Mens vi er i det sure hjørnet vil jeg også trekke litt for Ashley Stoves utdaterte og kjedelige gitarpopindierock.

Survive and Advance er en samler litt over det jevne, og som sagt, sjekk ut Merge hvis du ikke kjenner til etiketten fra før. Det slippes en del snop herfra, og med denne i hånden har du dannet deg et visst grunnlag for å orientere deg.

Grass Roots Record Co.: Family Album (Grass Root Recording Co., 2007)
På Family Album møter vi artister som hver for seg driver med varierte musikalske uttrykk, men som satt i sammenheng av Grass Root Recording Co. står samlet i et større hele. Det er et godt stykke mellom den frie avantrocken til Hella og visesangen til Mariee Sioux. Men her er det mulig å ta inn – og nyte – begge på en plate, og det for lyttere som kanskje ikke ellers hadde sett muligheten. Family Album er også en stedbunden plate. Vi befinner oss i Nevada City, California – en liten småby med lange kulturelle tradisjoner som i en tid der mange søker etter det neste ’store’, eller i hvert fall det neste ’unike’ bare er et tidsspørsmål unna før den puritanske gløden erstattes av et mer kynisk drag drevet fram av markedskåte krefter. Kanskje. La oss ikke håpe det.

Inntil så skjer får vi bare glede oss over den likeframme og joviale holdningen som ser ut til å prege byens mange artister og som denne platen bærer frem: ’In my experience these are the real deal artists, singers, poets, and rockers, playing for the right reasons – inspiration, art, communication, and FUN’ sier initiativtager og labelsjef Marc Snegg, og tilkjennegir en fellesskapholdning som man omtrent må tilbake til det sene 60-tall for å finne maken til.

The Family Album skiller seg fra alle andre samlinger, hevder Snegg, og uttaler videre at: ’This is not a collection of tunes culled from across time and place. This is an album. Though the songs are diverse in style and voice, you will hear an uncanny continuity from track to track and from artist to artist.’ Det er vel å ta det litt langt, men han skal ha for gløden. Det er likevel en rød tråd gjennom platen, og den går gjennom den akustiske folkmusikken. Mariee Sioux er allerede nevnt tidligere, men hun stråler sannelig sterkest også på denne samlingen. “Two Tongues at One Time” er fra hennes ferske og flotte debut, og hennes sang om ’candles & buffalo’s eyes’ går fremdeles langt ned i ryggmargen. I samme åndedrag er det vel verd å merke seg Jessica Henry og Alela Diane som innrammer platen med sine gåtefulle viser, og ikke minst Alina Estelle Hardin som pleier enhver sliten muskel med sin sirenesang. Det er også et sedat, melankolsk drag over Benjamin Oak Goodmans myke ”Yes My Heart” – en aldri så liten popperle for høsten 2007. Framheves bør dessuten den trillende popmelodien til Golden Shoulders (hvis band samler mange av de involverte under en paraply).

Det bør være lov å si at det er en gjennomgående folkelig stil over platen, enten det er fjellbilly fra The Reckon Family eller garasjestomp fra Made In. De mest åpenbare bruddene serveres med blant annet som dynestøy fra Them Hills, progressiv avantrock fra Hella, bluesrock fra Lee Bob Watson, jazzjam fra Snegg Band og Galaxie 500-drømmerier til Kings & Queens. Som en teaser til nærmere bekjentskap er dette absolutt et vellykket prosjekt, selv om bare en låt blir litt skrint grunnlag å vurdere holdbarheten på. Jeg har i hvert fall funnet et par åpenbare favoritter takket være denne platen.

Det er noe godt og gammeldags over Grass Root Record Co. Artistene har alle en familiær holdning og spiller mer enn gjerne på tvers av hverandres prosjekter der det kanskje er gleden over å spille som er den fremste drivkraften. Dette er en tvers igjennom trivelig plate, med et innhold som bærer bud om et lengre forhold.

The Enlightened Family (Voodoo Eros, 2005)
For et par år siden samlet Devendra Banhart sammen en plate bestående av en del nye, amerikanske folkbaserte artister fra mange glenner og grender i utmarken. Golden Apples of the Sun står igjen som en sentral dokumentasjon av en retning der nevnte Banhart etterhvert selv har blitt en nøkkelperson. Ett av bandene som deltok på Golden Apples var søsterduoen CocoRosie. Den ene halvdelen er Bianca Casady, i skrivende stund Banharts utkårede, hun er også den ene halvpart bak det nystartede plateselskapet Voodoo Eros.

The Enlightened Family er deres første utgivelse, og en samler ikke helt ulik Golden Apples, i hvert fall genremessig. Den brede appellen og det sammensatte aspektet som gjorde epleplaten såpass grunnleggende er ikke så fremtredende her, og The Enlightened Family står mer frem som en videreføring av denne – som et dypdykk for de allerede innvidde. Så er da også denne familieansamlingen mer sentrert rundt en smalere krets av miljøet. Ikke unaturlig er det en høy kvinneandel (artister som søster Casady, Diane Cluck og Jana Hunter), historiske røtter er ivaretatt (Vashti Bunyan) og større vektlegging på ukjente/uutgitte spor, som heller ikke binder seg utelukkende opp til ’frifolken’, dominerer.

Nevnte Devendra Banhart bidrar med to låter, både ”Houses” og ”Happy Birthday!” er hentet helt tilbake fra 1997 da han bare hadde dun på haken. Stilen han la for en dag på sin debutplate noen år senere viser at denne slett ikke var bygget på tilfeldigheter. Under navnet J.H.T. framføres låten med den retoriske tittel ”Why Am I Still Sucking Your Dick?” live fra NYC, 1996. Hvem som spør står det ikke noe mer om, men jeg skal vedde en pen liten pengesum på at det er Antony og hans Johnsons. Det høres i hvert fall slik ut! Nomi skiller seg noe ut her. Den iøynefallende New York-artisten har et mer ’polert’ beatbaserte pop/hip-hop sound enn den gjengse nyfolk-lurvebanden. Det samme gjør franske Spleen & Zen med sin groovy hip-hop og for meg ukjente Island Folk Lore (det hevdes at denne er fra 1982, men jeg tar årstallene med en klype salt), der det høres ut som Quasimoto har forvillet seg inn på en okkult folkmesse et sted ute i ødemarken.

For de aller fleste av disse 13 låtene faller i kategorien snål, hjemmevevd kniplingsfolk tilhørende en annen tid. Noe er halvferdig, en del er obskurt og helhetsinntrykket mildt sprikende fra yngre artister som Diane Cluck, Jana Hunter, Sierra Casady og ikke minst bestemor selv; Vashti Bunyan. Hennes ”Song of a Wishwanderer” må vel være et sjeldent liveopptak, hentet fra Holland anno 1968. Legg for øvrig merke til likheten i lydbildet mellom Bunyans over 30 år gamle opptak og f.eks Diane Clucks ”Nothing But God” fra 2003. Lo-fi estetikken dyrkes fremdeles for det den er verdt!

Mye fin musikk her altså, og en helt essensiell samler for dere som tråler dette miljøet til daglig. For den gjengse lytter vil det nok holde med ordinære studioutgivelser fra nevnte artister. Ja, det betyr alle sammen.

Acuarela Songs (Acuarela Discos, 2001)
Acuarela er en spansk label stiftet i 1993. De har fine artister som For Stars, The Clientele og ikke minst Migala i stallen, og har tidligere gitt ut eksklusive plater med blant andre Songs: Ohia og Will Oldham. På denne doble samleren har de fått et imponerende sterkt lag av artister til å levere et bidrag som på en aller annen måte kan knyttes opp til ordet Acuarela, ’vannfarger’. Hovedvekten av artistene er amerikanske, og kan sortereres med merkelapper som singer/songwriter, alternativ countryrock (americana på norsk) og sadcore, med enkelte avstikkere til lo-fi indiepop/rock. Det er også plass til noen europeere her, blant andre Amor Belhom Duo, Paloma og Vera Clouzot. Slike labelsamlere er sjelden uhyre interessante, men denne fungerer ikke bare som veiviser for noen av dagens og morgendagens mest spennende artister, den er både lekker å ta, høre og se på. Med unntak av Virgil Shaws ”Water Color” er dessuten alle 32 låtene tidligere uutgitte, og med større spennvidde i artistenes kjendisstatus enn i låtenes kvalitet anbefales Acuarela Songs som et grovt overblikk over noen av de mest sentrale artistene i sin genre. At platen vil medføre store utgifter når man etterpå må innhente diverse back-kataloger må regnes som ren bonus i den sammenhengen.

Det blir litt voldsomt å gå detaljert gjennom de enkelte låtene her, men det bør understrekes at dette er en langt mer variert samling enn det stetsoninntrykket et raskt øyekast kan tilsi. Et fellestrekk ved de fleste vannmalerne er at de skaper detaljerte bilder med sine rolige, forsiktige malerstrøk. Ved å bruke duse og bleke farger males bilder man helst må tilbringe litt tid med før de avslører sine kvaliteter. Det benyttes ingen skjærende farger eller drastiske virkemidler, men heller melankoli, stillferdighet og ’soft explosions’, som Knife In the Water uttrykker det. Å si at det er en introspektiv rød tråd her er ikke å overdrive. Skal man trekke frem noe negativt ved å sette sammen en plate som er så low-key så er det at de fleste av disse artistene produserer helhetlige album mer enn umiddelbare hitlåter. Acuarela Songs lider derfor som de fleste samlere noe under av at vi kun får et raskt innblikk i hva de enkelte står for.

De franske Calexico-partnerne Amor Belhom Duo åpner med en jazza og stilig ”You’re Open Housing”, og setter med det høy standard for ypperlige CD1. Her sitter godlåtene tett. Dakota Suites ”The Colour of Water” er en groovy, jazza (ja, faktisk!) instrumental , Mojave 3 er svært så fengende i ”Krazy Koz”, og Greg Weeks gir kraftfull rockmelankoli på ”The Waves”. Han etterfølges av et kobbel kvalitetssikre navn: Doug Hoekstra, Early Day Miners, Howe Gelb (knitrende fra et baderom i Århus) og Empty House Cooperative (bestående blant annet av Chris Brokaw (Codeine, Come, Pullman) Thierry Amar (Godspeed!) og Willard Grant Conspiracys David Michael Curry), som alle leverer bidrag trygt innenfor forventet standard. Meget hørbart er også de ambiente folketonene til Tracker og TW Walsh, og Mark Eitzels electro-støyende Sunset Retirement Community.

Disc 2 har et sterkere fokus på akustisk country/folk (Paula Frazer, Virgil Shaw, The Court and Spark, The Mountain Goats), men har ikke like gjennomgående høy låtkvalitet. Paloma og The Clientele er begge tilknyttet Acuarela, og sammen med australske Sodastream og franske Vera Clouzot serverer de ytterligere stillferdig tristesse uten det helt store særpreget. Heller ikke Tara Jane O’Neil, Sarah White eller Norfolk & Western løfter taket med sine innadvendte viser. Jeg vil trekke fram Paula Frazer (Tarnation) sin spanskinfluerte ”Watercolor Lines” og alltid-bra Willard Grant Conspiracys ”Painter Blue” som de to beste kuttene. Nevnes bør også spanske Emak Bakia med robotstemmer og et slags utdatert Grand Prix-lydbilde, Viva Las Vegas og Nacho Vegas som begge er en nyttig påminnelse om hvor befriende det er å slippe den evinnelige engelsken hele tiden. Spansk egner seg mer enn ypperlig, selv om man ikke forstår tekstene like godt (eller kanskje derfor).

Selv om CD1 er bedre enn CD2 er denne solide samlingen et trygt valg for den som kjenner til bidragsyterne fra før, men også for nye interesserte som vil holde seg oppdaterte på vestfronten. For dere tar jeg på meg rollen som veileder og våger meg ydmykt frempå med noen naturlige valg videre som kan falle i smak.

Disse ti platene bør uansett finnes i ethvert godt hjem i god tid innen Vol. 2, i tilfeldig rekkefølge:
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Early Day Miners: Let Us Garlands Bring (Secretly Canadian, 2002)
The Court and Spark: Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001)
Willard Grant Conspiracy: Everything’s Fine (Ryko, 2000)
M. Ward: End of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
The Mountain Goats: All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Norfolk & Western: Winter Farewell (FILMGuerrero, 2002)
Mark Eitzel: Songs For Confidence and Courage (New West, 2002)
Tracker: Polk (FILMGuerrero, 2002)
Doug Hoekstra: Around the Margins (Inbetweens, 2001)
Migala: Restos de un Incendio (Acuarela, 2002)

Sammen med Acuarela Songs burde vel det dekke behovet en stund fremover.

Summer and Smiles of Finland (Fonal, 2006)
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orienteres i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler.

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer and Smiles of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor.

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp.

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer and Smiles of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken. Samme Sänpäkkilä er også hjernen bak Es, som har et knippe strålende plater bak seg (den hittil siste er den doble LPen Sateenkaarisuudelma som ble utgitt på belgiske K-raa-k i 2005). Es lar høre fra seg med tre spor, hentet fra de to Fonal-utgivelsene A Love Cycle og Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys, samt en uutgitt og mer uhøytidelig låt med samme tittel som platen. Es dreier over i retning av minimalisme/ambient, men grunnholdningen holdes organisk og melodisk. Es er en lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige, og Sänpäkkilä er også en del av Kiila. Deres ”Auringonlunta” (fra Silmät Sulkaset) er platens mest fabelaktige fem minutter – en skapning fra skogbrynet med håndtrommer, akustisk gitar og fløyter som tryller oss langt bortenfor Tove Janson-land og tilbake til hine tiders mer frihetssøkende seanser.

Noe av Fonals uttrykk balanserer mellom det elektroniske og det organiske. TV-Resistoris spiller noe naïv og sjarmerende beatbasert casiopop, mens beskrivelsen av Shogun Kunitoki kan overføres til en større sammenheng som gjelder hele kompaniet: ‘…using worn analog equipment in order to give electronic music human warmth, a soul…’

Islaja og Paavoharju utga to meget fine skiver i 2005, henholdsvis Palaa Aurinkoon og Yhä Hämärää. Savolinna-bandet Paavoharju, en krets gjenfødte kristne som sjelden spiller ute blant folk og som befinner seg et sted mellom hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt.

Islaja aka Merja Kokkonen lager personlige og hjemmelagde viser med et helt eget særpreg. Hennes Palaa Aurinkoon kunne høres som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. Islaja spilte dessuten nylig hovedrollen i en episode av SVTs oppegående serie This Is Our Music, og er kanskje den av Fonals artister med størst potensiale til å nå utover kultstatus.

Kultstatus har i hvert fall Kemialliset Ystävät, med Jan Andrezén som naturlig sentrum. Med ti år bak seg har de kjemiske vennene krydret tilværelsen vår med kryptiske og vakre toner av avantfolk/drone og eksperimentell skogs-elektronika. Gjennom grenene av instrument-virvaret skimtes innflytelse fra både østen og krautrocken, avant garde og eksperimentell minimalisme. Et aldri hvilende lydbilde gir platen en konstant flyt og en form for dynamikk som gjerne er fraværende i denne genren av folk/avant/psykedelia.

Merk: Summer and Smiles of Finland blir ikke solgt på vanlig måte over disk, men følger gratis ved innkjøp av andre skiver fra Fonal. Det er selvsagt å anbefale. For de uinnvidde foreslår undertegnede Islaja, Paavoharju og Es som forrett, så får du vurdere appetitten videre selv.

Bjørn Hammershaug

Runddans: The Beginning and End of All Music

25/11/201525/11/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Runddans is the result of the rather unlikely collaboration between 1970s pop-wizard Todd Rundgren, space-disco pioneer Lindstrøm and free-spirited sound-magician Emil Nikolaisen of Serena-Maneesh. The foundation of this project was laid back in 2012, when Rundgren did a remix of Lindstrøm’s “Quiet Place To Live.” The three musicians met in a studio in Oslo that same year, and the music slowly mushroomed from there.

After three years of extensive work, patient correspondence and carefully building the sessions together, the album is now finished.

The eponymous Runddans is a cosmic mix of soul, synth, pop and disco – meant to be enjoyed as one whole piece: 39 minutes of music, broken down into 12 parts and 4 sides of an LP. Journalist Paul Lester (Mojo, The Guardian) described the experience as ‘dense, complex, thrillingly intricate yet sweepingly emotional, here the original laptop kid and the Norwegian electronicists capture a long-lost time while also managing to sound utterly future-perfect.’

– Every time you listen to it, it seems to take a slightly different form in your head. There’s no way to absorb it all the first time you hear it, says Todd Rundgren, while talking about the album.

– It’s the kind of record where you’re never gonna get it all the first time. We wanted to have things in there to make people come back and get another aspect of it. I guess that’s one of the reasons why this project has been so important to me as well: music sometimes needs to be deconstructed as much as constructed.

With utter enthusiasm, he goes on: – I’ve characterized Runddans as the beginning and end of all music. It goes places that are extremely simple and primitive, and in other places there’s so much sound and glory happening, it can’t all be grasped in just one listening.

The highly eclectic Rundgren, the most renowned of the three, has been active since the late 1960s, both as a musician and a producer. He rose to fame in the early 1970s thanks to magnum opuses like Runt (1971), Something/Anything (1972) and A Wizard, A True Star (1973). Through the ’70s and ‘80s Rundgren also gained a reputation as a prime producer, working on seminal albums like Meat Loaf’s Bat Out of Hell, XTC’s Skylarking and New York Dolls’ self-titled debut.

– I actually discovered him pretty late, admits Oslo-based electronica musician and producer Hans-Peter Lindstrøm.

As one of the forerunners of space disco and a part of the Oslo Disco scene alongside Todd Terje and Prins Thomas, Lindstrøm has worked high-profiled remixes for the likes of LCD Soundsystem, Best Coast and Roxy Music.

– I guess I initially picked up some of Rundgren’s albums in the cheap bins at used record stores, he says. Eventually I started to dig into his vast back catalog and discovered his unique qualities as an album artist. He was a pioneer in making really thorough albums, more than just some great songs. He represents an eclectic soup that I just love.

Emil Nikolaisen, known as frontman to the indie-shoegazers Serena-Maneesh, as well as a heavy repertoire of production work, shared some of the same sentiments on Rundgren.

– I have always known about him, glaring at his well-known hits from a distance, says Nikolaisen. They were great, for sure, but as an adult I was lured deeper into the Garden of Rundgren-Eden of harmonies, purity and his joyous bittersweet sarcasm. His restless, stupid swirls and neck-breaking stunts side-by-side, drenched in an aesthetic that just went straight to my heart – that was what made me a fan.

Lindstrøm and Nikolaisen tell how they prepared a raw draft of music as a starting point, in order to be as efficient as possible with the few days they had with Rundgren in the studio.

Even though they had briefly crossed paths before, little could they imagine that this was the beginning of a three-year long process.

– We started out with just some improvisations the first day that we got together in the project, says Lindstrøm. I don’t think that we imagined that years later this would be the baby that results from that collaboration.

– I was coincidentally in Norway for another event, Rundgren explains, and we thought it would be nice to get together for a couple of afternoons, fool around and see what happens. That’s as seriously as we took it at that point.

Nikolaisen: – You know, eight chords around a piano in Oslo, feeling the vibes and dropping some loose ideas, made us draft some small but important sketches. Then it just escalated, out of proportion. Files were being tossed back and forth, briefly meetings, travelling, chaos, more ideas on the table, and then finally finding a structure and a conclusion on it all. I think the most important is to recognize the interplay in working together and always challenging each other.

All three of them separately emphasize how this was meant to be one piece.

Lindstrøm tells how this was clear pretty early on: – I think we became aware of that early in the process. The foundation of music bites its own tail, so to speak, being repetitive and ascending at the same time. We understood that wasn’t a bunch of songs, but an exhaustive piece of music – an endless roundel.

Rundgren substantiates this point further: – What I like about it is the way you’re in certain place the one moment, and wind up in completely different place mere moments later. But you’re still riding the same wave all through it, he says. – It’s almost like a train ride, going through little towns, big cities and rural fields, giant thresholds over great valleys, through mountain tunnels and things like that. The only way I can characterize it is like this journey, and it’s of such a character that it doesn’t have the typical linearity to it.

– You lose track of time so much while listening. I guess that’s my favorite aspect about it: It kind of reminds me of some of my older records, records I’ve usually broken into tracks. That’s how I keep track of time. When there aren’t those kinds of typical breaks, the further along you go, the more you lose track of how long you been listening to it. It takes you out of the place that you’re in. Puts you in other space where time is not that important anymore.

He goes on to speak of his vocal contributions, and how they became a part of this greater project:

– After the first couple of sessions, we thought that we needed more vocals, words and other sorts of atmospheres for the listener to hang on to. And that became my mission of the project; to make sure that there was some sort of vocal presence. That is a touchstone element. You hear so many interesting and crazy sounds, but after a while you want something that is familiar and human to reground you. I see the vocals having that purpose. It wasn’t my only role, but it became a central role for me. And in retrospect, I think that is an essential element. Without that you would lose sense of not just time, but space as well, he says, expelling his typical friendly grin.

The utter enthusiasm around this whole project shines through all three of these gentlemen, clearly proud of what they managed to achieve together.

As Nikolaisen states at the end: – We were like a triangle hovering alone up in the galaxies, where no one knew what we were doing. We could just do our own thing, so this has just been … an incredibly mercurial feeling freedom.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 30. mars 2015

Years & Years: Dance Music For Your Head

13/11/201513/11/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2014 was a great year for London-based electronica trio Years & Years.

Climbing the charts with songs like “Take Shelter” and “Desire”, and playing featured artist on The Magician’s “Sunlight” and Tourist’s “Illuminate”, the group secured a deal with Polydor Records.

2015 will most certainly bring one of last year’s rising names closer to the stars: In January they won the highly prestigious BBC Sound of 2015, and they’re currently nominated for this year’s Brit Awards, held on February 25. With their shiny Y&Y EP out now, their debut full-length is set for release later this summer.

I caught up with the three talkative, cheerful chaps – Olly Alexander (vocals, keyboards), Mikey Goldsworthy (bass), Emre Turkmen (synths, beats) – for a coffee table chat that covered their growing recognition, being inventive, and their expansive interests in music, from modern dance to classic rock.

* * *

For some you’re still a pretty unknown act. How will you describe Years & Years for a new and curious listener?

Olly: We make electronic dance music that has bit of an emotional personality to it, music you can dance and sometimes cry to. [laughs]

So it’s music both for you head and feet, then. How’s the climate for thinking man’s electronic music in the UK these days?

Emre: It’s great, but I don’t think of music in terms of countries any more. With the Internet and stuff it’s really different now. Even when we were completely unknown we had people that listened to our music from Brazil, Mexico, Poland… Music is global, but London is definitely the place to be for us. It’s full of music and creativity, and it’s always alive.

How does that energy channels into your music, I mean, do you feel like you’re part of a scene or something?

Olly: Well, I don’t know. People come to London for a number of reasons. Mikey moved from Australia to London, I got here from the countryside and Emre has spent more time in the city, but we met each other because we all moved to London. I think that’s in itself is an example on how a city like London breeds creativity, and bands tends to form in those places.

I heard that you guys also bonded over a common fondness for Radiohead?

Emre: Yeah, that’s true. It’s not like we sound like them or anything. There are all kinds of things you pick up from bands without necessarily trying to rip them off sonically. But they’re cool, inventive and they change a lot.

We sound very different now from when we started, and hopefully we’ll sound different if we ever meet again in five years time. We get bored easily, spending all our money on gadgets. We spend it on gadgets, food and synthesizers. [laughs]

Are being inventive a key phrase for you?

Emre: Definitely. I think that if you are inventive, then you have a personality to your music. Music spurs expression and you want to express who you are. The three of us have come to a place where we all contribute different things to our sound and the way we make music. It’s really important that it’s us, so we always try to be involved with every aspect in what we do – be it music, videos, live shows, or whatever.

And it seems like you have done some right moves along the way. Congratulations on winning BBC Sound of 2015, in competition with Rae Morris, Kwabs, Soak and others. What did that award mean to you?

Olly: It’s really overwhelming. Before we won, I have always looked at the sound poll myself, knowing how prestigious and great it is being such a great component of new music and new talents; so even to be on the list was really exciting.

Since winning it has been a definite change. We made the news. We went from being a band that some people had heard of in the UK to being a band that people were talking about in the UK. But it doesn’t guarantee you anything winning an award like that. You have to make the most of the platform that’s given you. We are really grateful, but now it’s up to us.

You’re also nominated for the Brit Awards, as the Critic’s Choice for Breakthrough Act of the year – along with James Bay and George the Poet. How do you feel about that one?

Olly: It’s similar. We just have to thank when an institution backs you, saying, “we’re picking you, and we think you’ll be great”. It’s great but equally quite scary, with a pressure to deliver. But at least we get to go the awards and have us some cocktails at the party. And Madonna is coming! [giggles]

Has this pressure that you mentioned changed anything for you within the group?

Mikey: It hasn’t changed what we do or the way we do it. We’ve always been pretty self-sufficient in many ways. We make and play our own music, used to record at home and make our own videos. A great upside is that we get more people listening to what we do, meet cool people along the way, and see how they do it and maybe work with them. All this cool stuff we wouldn’t get on another level.

So it hasn’t changed what we do and the way we do it, but it has made us more conscious. We take it a bit more serious now. But not in a boring way. We’re actually thinking that we can be a really good band. [laughs]

You’ve have recently been working with artists like The Magician and Tourist. If you could choose your dream cast to work with, whom would you pick?

Michael: Current artists? I’d love to work with… Caribou.
Emre: Flying Lotus
Olly: Little Dragon

Your debut album is finished and will be released later this summer. What can you share, any new collaborations to expect?

Emre: No, not on the album – it has been an in-house operations. But yeah, it has all our singles on it, older songs together with brand new ones. We’ve been a band for a long time, and had lots of time to think about this album. You know what they say: it takes a lifetime to write your first; it’s the second one that’s hard. You can expect some energetic singles in there, but also some slower, more introspective numbers.

What’s your view on the album format? Do you think of it more like a set of songs in a row or do you consider the album more as one piece, a unique entity?

Olly: We made this collection of songs from the last few years that shares a certain sound, a similar idea that fits into a body of work. I guess most of the songs have a similar sound to each other, but then you’re becoming aware of something that might not fit with the album – but you need to have a body of work to know what that is.

Mikey: Yeah, it’s a different thought process. Before, we would never think of things that way, we just made music and didn’t have to consider whether it all fit in one body of work. Now we have to think about it as one album, and be a bit more precious. But it doesn’t have a specific theme or concept, so it’s certainly not a concept album.

Emre: And also, this is our debut, so hopefully as we progress we’ll find different ways of working and thinking, sonically or the way we write. We don’t ever want to do the same thing over and over again.

And sonically speaking, how will you describe the recording process?

Olly: We’re concerned about everything. We take care in every single detail of the production, and have been spending hours and hours to flick on just one note. But it’s your baby, right. The arrangements are as important as anything else in the creative process. But the most important is the song, though. Once you have that right, then you really can start having fun with it.

What do you write about?

Olly: Oh, it’s all about me and my life, he said selfishly. [laughs] You know, the classic themes of heartbreak and rejection. That’s all I know, really. Maybe I should try to write from a third person perspective, like the great storytellers. It’s not that common in popular music, being less immediate and difficult to master. Like John Lennon did. Or Tom Waits, he can tell a story. Bob Dylan. Nick Cave is a great storyteller.

You namedrop some classic artists here, you still buy albums?

Olly: Oh yeah, and we still pay for them! I actually just started buying a again, in order to enjoy to a full body of work.

So, you guys have any favorites?

[All together:]
– Harvest by Neil Young.
– In Rainbows by Radiohead.
– What’s Going On by Marvin Gaye.
– Until the Quiet Comes by Flying Lotus. Siamese Dreams. Grace. Innervisions. Ritual Union by Little Dragon. Blue. Off the Wall….

And the threesome just kept pumping out names as we left them behind at the coffee house table.

One day in the future, they might be name-dropped by a young band themselves. Until then, tune into Years & Years yourself.

Opprinnelig publisert på read.tidal.com, 19. februar 2015

Bjørn Hammershaug

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

13/09/201512/10/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Smått og Godt: Apache

12/09/201515/10/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“Namsos min by, la meg synge din sang, La meg takke for barndommens minner.
La meg prise deg by, for all glede, all trang og hver sorg som mitt sinn til deg binder…”

Slik åpner den stolte Namsos-sangen, hyllestvisen til trønderbyen som gjerne omtaler seg som Namsos Rock City. For rocken står sterkt i den lille byen, som sammen med Trondheim nylig gikk ’seirende’ ut av den omfattende tautrekkingen om hvor landets nasjonale rockemuseum skulle plasseres.

En av byens mest profilerte artister er Askil Holm, som driver sitt Apache Records derfra. Plateselskap, egen solokarriere og seminarserien Trigger er noe av det den driftige trønderen er involvert i. Jeg møtte Holm og hans partner Petter Almvik i et av hovedstadens brunere vannhull, i en pause mellom Holms innspillinger av det som skal bli en ny plate neste år. Den kan vi prate mer om senere, denne gangen var vi var mest interessert i hva som rører seg rundt Apache Records og dets avleggere.

Hos Apache i dag er det Petter Almvik som tar seg av logistikken, mens Askil Holm jobber mest av distribusjon/media, og Ronny Stenberg kommer med gode ideer til nye band og artister fra Oslo-området. Både Holm og Almvik er fra Namsos, og de har et bankende hjerte for både byens musikalske fremtid og fortid, og et stort engasjement som strekker seg lengre enn egen karriere, ikke minst når det gjelder å dyrke frem nye, lokale talenter.

Samtidig er de forankret i den lokale musikk-historiske tradisjonen i Namsos med en pågående reutgivelse-serie, som så langt teller ex-Junipher Greene Jan Deviks Spark fra 1983 (etter tips fra Willy B.). Holm nevner for øvrig andre lokale 70 og 80-talls band som Rollaug og Haugums Reviderte som han mener fortjener å bli hentet frem igjen.

Bakgrunnen for Apache Records strekker seg tilbake til 2000, da Holm ble kjent med sin makker Ronny Stenberg. Han introduserte Askil for Martin Hagfors (Home Groan) etter en Motorpsycho-konsert i Oslo. Den rutinerte Hagfors ble en slags ’mentor’ for de to, et samarbeid som senere har konkretisert seg i det løsslupne livebandet Cream of the Crop.

I februar 2001 slapp Holm sin EP The Boy With the Boomerang på Apache, i samarbeid med Rec90 i Bergen. Holm jobbet nært opp mot Rec90’s Torfinn Nergaard, som blant annet fikk Apache/Holm inn i systemet til EMI/Virgin. Nergaard ønsket også at Holm skulle opptre på by:Larm i 2002, noe som medførte en voldsom oppmerksomhet fra presse og media, turneer og høye salgstall. Seven Days in the Sun ble utgitt måneden før by:Larm, og EP’en som hadde solgt cirka 1000 eks., solgte plutselig 3-4000 det kommende året. Dette er erfaringer Holm har videreført i sitt virke i Apache.

I Bergen ble han under innspillingen av sin andre EP en del av miljøet rundt Poor Rich Ones med William Hut og Bjarte Ludvigsen, en periode som han i dag omtaler som svært verdifull:

– Jeg fikk være med og lære hvordan de gjorde det i Bergen, og det ga inspirasjon til å ta med ideer tilbake til Trondheim og overføre det til lokale band der. I Trondheim på den tida var det i realiteten to miljøer; det var Progress Records som var undergrunnen og det var Norske Gram og Stargate som var veldig kommersielle. Ikke noe i mellom. På samme tid opplevde byen en musikalsk boost med band som blant andre Gåte, Johndoe og Cadillac, så var det ingen labler til å ta seg av disse. Parallelt med oss startet riktignok Thomas Ryjord opp sitt Dead Letter Records, men de var mer rettet mot UFFA og hardcore-miljøet der.

Apache på sin side konsentrerte seg mer om ren pop/rock:

– Vi fylte et tomrom for Trøndelag i dette mellomsjiktet, mellom innovasjon og det mer kommersielle. Det er viktig at noen kan plukke opp band i denne fasen. Det er farlig for et band å gå fra intet til en internasjonal major label, mener Holm.

Apache har så langt konsentrert seg i hovedsak om mindre utgivelser og EP’er, for å etablere navnet utenfor lokalmiljøet. Band som Spön, Superfaun og The Reel har gitt ut titler på Apache så langt. De store, tyngre prosjektene har de så langt ikke gjort noen offensiv på, både tid og økonomi gjør at det er noe de større aktørene må ta seg av. Apache har i dag en avtale med Sonet/Universal som har denne kapasiteten som skal til for å satse ytterligere på artisters utvikling.

– Bandene må jobbe steinhardt selv etter at vi har gitt ut en EP. Da er det opp til dem selv hva som skjer videre. Vi bruker vårt nettverk, sørger for presse, distribusjon og hjelper dem opp på et visst nivå. Universal er veldig flinke i forhold til Sonet, og det er viktig med en større label – et godt salgsledd og kapital er helt nødvendig. De jobber godt i toppen av Universal, anført av Petter Singsaas, hevder Holm.

– Bandet tar produksjonskostnadene, mens vi tar oss av distribusjon, presse, trykk, promotion og har kontakt med booking-byråene. Det er en velfungerende måte å jobbe på, og det er opp til bandet hvor fort det går fremover i denne prosessen.

Hvordan vil du karakterisere den musikalske profilen til Apache?

– Vi ønsker å favne bredt, og vi ønsker å satse på kvalitet. Vi kaster oss vel ikke akkurat over noen hippe, kule trender – vi satser på solid, trøndersk kvalitet, smiler Holm. Men et band må skape en viss gåsehud, og nærheten til de involverte er en klar fordel. Genremessig befinner Apache seg i hovedsak innenfor et indie/singer/songwriter og garasjepop-segment basert på salg rundt 3-500, oppsummerer Askil Holm.

– Vi er ikke et selskap som tar de største sjansene, fortsetter han. Vi bygger oss sakte opp over tid. Det er ikke slik at vi må selge 3000 eks. av et bands første EP. Vi trykker opp i et lite førsteantall, men er veldig ærlige på salget i forkant. Vi sier til artistene: ’Her har dere dere 300 eks., jobb med dem!’

Vi er i første rekke et salgsledd, og igjen, det er helt opp til artisten hvordan det skal gå videre. Vi er heller ikke avhengig av tung pressedekning, men jobber mye opp mot alle medier med fokus på nettfanziner og lokalpresse. Lokal tilhørighet er mye essensen i det vi holder på med. Det er viktig å dyrke oppunder lokalmiljøet bandet kommer fra.

Han kan fortelle at de bruker nettsiden Urørt aktivt for å lete opp ny musikk, der de selvsagt er spesielt oppmerksomme på trønderske navn. Holdningen utad mot de andre småselskapene er inkluderende, og Holm tipser gjerne relaterte selskap som Perfect Pop, Racing Junior og Rec90 om aktuelle nykommere som ikke passer inn i Apaches profil.

Selv har dere ikke noen nedlastningsfunksjon på sin nettside?

– Vi har ikke det, men bandene kan fritt legge ut låter som de vil. Det er jo en del kostnader å få ut låter til nedlastning også, dessuten har vi ikke jobbet opp mot direkte ’hitband’. Vårt segment er sted mellom Urørt og by:Larm, og det er mange band som finnes i akkurat denne brytningen. Jeg var i utgangspunktet noe kritisk til at by:Larm satser på større band i forhold til utlandet, men i stedet for å være kritiske så kan vi heller forsøke å fylle det tomrommet. Det kan Apache gi, og det kan Trigger tilby.

Dermed penser vi samtalen inn på et annet sentralt moment med virksomheten til Apache: Trigger. Petter Almvik tar ordet.

– Trigger er en kompetanseheving for pop- og rockmusikere som støttes økonomisk av Musikernes Fellesorganisasjon (MFO) og Innovasjon Norge. Et band trenger kontroll på hva bransjen driver med, og den gir vi, sier Almvik, som er den Trigger-ansvarlige av de to. Han understreker noen sentrale momenter:

– Et band må jobbe hardt, knallhardt, de må tenke business og de må få kompetanse på bransjen.

Holm bryter inn: – Jeg taklet nok den raske utviklingen i min egen karriere mye på grunn av Apache-jobbingen, og det er denne veien som må synliggjøres for ferske band også i dag.

Trigger fokuserer særlig på distriktene, der avstanden til bransjen er enda større enn i byene. I år har de gjennomført tre seminarer rundt om i landet, med foredragsholdere innhentet fra forskjellige deler av bransjen. Marit Karlsen (Trust Me Records), Jan Erik Haglund (Unit Management) og Erlend Mokkelbost (JR Ewing) har vært blant de involverte. Et poeng er at de må være ærlige og ikke pynte på virkeligheten. ’Musikkbransjen kan være en jungel, og virkeligheten ser ikke ut som Idol!’ er en del av prosjektbeskrivelsen. Men Idol har faktisk hatt positive ringvirkninger mener Holm:

– Idol har helt klart økt interessen for musikk blant de yngre, og bragt fokus tilbake på det å skrive og fremføre gode låter. Det er denne neste generasjons låtskrivere Trigger tar tak i, de må lære seg å tenke kreativt, de må lære om dynamikk og strukturer. Norsk Rockforbund har kjørt lignende opplegg, men de henvender seg nok mest til sine egne medlemmer. Vi er mer oppsøkende, og forsøker å nå de som sitter på gutterommet ute i distriktene.

– Mokkelbost har for eksempel snakket en del om hvor mye feil de har gjort som urutinert band i forhold til bransjen, og poengtert hvor viktig et slik seminar er for denne målgruppen.

Neste år satser Trigger enda sterkere mot målgrupper, og da spisses fokus mot direkte mot kulturskoler, videregående musikk- og medialinjer og folkehøyskoler rundt om i landet.

Synergieffekten i forhold til Apache er også målbar, både The Reel og Superfaun er oppdaget gjennom Trigger, kan Holm fortelle. De to har i det hele tatt stor tro på nytteverdien av et dette prosjektet:

– Mange artister faller fra fordi de ikke tar grep om “business-tilnærmingen” i forholdt til sin egen karriere. Men det rent kunstneriske er ikke nok. Et band må tørre å jobbe langsiktig med karrieren, og både Apache og Trigger er en slags smeltedigel av utdanning og næringsutvikling.

Den lokale musikk-tradisjonen i Trondheim/Namsos er noe Holm er opptatt av å både bevare og utvikle. Han kan fortelle at på kulturskolen i Namsos går det hele 1300 elever, i en liten by på drøyt 12 000 mennesker er det et imponerende antall. Hvorfor har Namsos fått en slik posisjon?

– Tradisjonelt har Namsos hatt en svært frodig spellemannskultur, og også en rik festkultur. Det er en sterk kultur for rock i Namsos, og det er folket som har skapt alt selv. Vi har ikke vært vant med å få noe gratis der oppe, og bygd opp spillesteder som Lagré og arrangementer som Norsk Rock Uke og Rock Galla. Det var naturlig for oss å starte Apache der, selv om kongstanken vår opprinnelig var å ha en avdeling for Trøndelag og en avdeling for Oslo. Jeg mener det er viktig å ta vare på den trønderske musikktradisjonen, samtidig som det er veldig mye nye og spennende band som starter opp i dette området.

Neste år skal de bli enda flinkere til å synliggjøre hva de driver med. En ny fullengder av Holm himself kommer ut på Universal, samt at en 2-3 andre utgivelser er under planlegging på Apache. Et av prosjektene som er klargjort er en EP med nykommeren Bob Haley, bandet som består blant annet av Holms partner i Apache, Ronny Stenberg. Holm håper også på at de kan satse videre på filmmusikk, de har tidligere gitt ut Gebhardt/Mjøs’ Alt For Norge, og dette er ikke bare musikk Holm selv personlig setter pris på, han fremhever også at stadig flere jobber med film og musikk for tiden, og at dette er viktige dokumenter som fortjener å bli gitt ut.

Selv om Namsos og Trøndelag har en spesiell plass i Apaches profil, betyr ikke det en begrensning for spredningen av selskapets plater.

Holm: – Jeg ser opp til de småselskapene som får til noe utover i Europa, som Racing Junior og Smalltown Supersound for eksempel. For det er jo det som er målet når man driver med en slik liten label.

Vi inviterte Holm til å trekke frem noen av selskapets utgivelser, og å si noen ord om disse:

Jan Devik: Spark
Den skjulte plateskatten fra Trøndelag. Spark relanserte jeg 20 år etter at den egentlig ble gitt ut. Jan Devik er mannen bak. Han var den som lærte meg å spille gitar, og han har en helt unik stil å gjøre det på.

Låtene er fulle av sosialt engasjement. Her er også mye Prudence, Raga Rockers og Jokke i musikken. Ved siden av Åge og Terje er Jan den som lager de beste låtene, og jeg håper vi får høre mer fra han innen noen år.

Askil Holm: The Boy with the Boomerang EP
Vi startet Apache en sen høst kveld i 2000 etter en knakende god Motorpsycho konsert på Rockefeller. Nachspielet var Martin Hagfors, Sebastiano fra Italia som etterhvert ble Father Seb, HGHs åndelige leder, Bob Haley aka Ronny Stenberg og meg. Vi laget en femårsplan, og målet var at Ronny og jeg skulle gi ut vår egen musikk. Denne EP’en ble laget med Lars Lien bak spakene, og jeg satt ivrig å trippet med mine ideer bak han. Sveinar Hoff fra Cadillac spilte trommer, Bård Ingebrigtsen og Morten Strøm fra Jamesband og Daniel Hovik spilte i bandet og vi laget alt på 5 dager i Brygga. Kassa var bunnskrapt, men vi fikk ut EP’en på våren 2001 med god velvilje fra lokale samarbeidspartnere i Namsos og Trondheim. En gigant fiasko av et releaseparty, men det er en annen historie…

The Reel: Brother & Sister EP
Det spirer og gror i musikkmiljøet i Namsos om dagen. I April 2001 fikk jeg en demo av bandet. Det var debut EP’en med tittelen A Cup of Karma. The Reel var et friskt pop-pust i Namsos. De kom en blanding av mye britisk, og med fantastisk bra vokalist og et knippe låter jeg fortsatt hører mye på. Vi ga ut denne EP’en i forkant av by:Larm i 2003, og de jobber intenst med plata si som jeg håper er ute neste år.

Askil Holm: Seven Days in the Sun EP
Vi øvde, spiste, sov og spilte inn platen i Bjarte Ludvigsens studio i Bergen. Døra ved siden av satt Röyksopp å tok opp og samplet “Poor Leno”-vokalen i en uke i strekk. Døra ved siden av der igjen spilte Sondre Lerche inn sin kommende plate. Vi laget 6 låter og spilte de inn på en uke, og mikset den kommende uka. Uka etter var plata ferdig trykt, en uke etter det gikk jeg selv hele runden til alt av media og bransje, og en uke etter det ble det stor ståhei på by:Larm i Kristiansand. Minneverdig EP og et minneverdig år ble det med over 150 konserter.

Gebhardt & Mjøs: Alt For Norge (Soundtrack fra film og TV-serien i 2005)
Jeg fulgte Gebhardt sitt arbeid med denne innspillingsprosessen gjennom at vi turnerte med Cream of the Crop. Jeg ville gi ut dette materialet fordi det er noe av den vakreste instrumentalmusikken jeg har hørt på lenge. I grenselandet mellom Johnny Cash, Sigur Rós, Godspeed! You Black Emperor, Jaga Jazzist og Motorpsycho. Denne platen var hentet flere timer med opptak, og vi satte sammen det mest umiddelbare fra disse opptakene. Spesielt liker jeg Andreas Mjøs sine lengre komposisjoner. En musikk-kjenner plate, men deilig til å bare slappe av til også. Veldig umiddelbart mye av det.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 7.12.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: Osito

04/09/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Med artister som Edvard Bredok, Cerrato og Magic Pillows i sin stall, blir Osito gjerne knyttet til begreper som ’melankoli’ og ’sofistikert’ når andre skal beskrive selskapets typiske sound. Det er benevnelser Bjørn Torjuss Hansen begynner å bli lei.

– Jeg er jo egentlig enig, men Osito har kommet til et stadium der man ønsker å stå på en enda mer variert plattform. Det er mer snakk om å ønske å trenge litt ut av et delvis bevist mønster med særegen vokal i en melankolsk og teatralsk setting. Først og fremst er jeg er veldig stolt av å kunne gi ut skiver med de artistene jeg er så heldig å jobbe med. Skal man finne en slags samlende beskrivelse på disse, så må det være særegenheten i vokalen, kjennetegnet ved mine tre første band; Maria Cerrato (fra Cerrato), Frode Helberg (fra Holmestrands Magic Pillows) og duoen Alpine Those Myriads! Dernest kan jeg vel si at Osito ikke forsøker å være trendfiksert, jeg jakter på musikk som kan gripe lytteren på et eller annet vis.

Han fortsetter: – Et lite selskap som oss kan selvsagt ikke sammenlignes med de brede profilmulighetene til en stor label, men jeg ønsker også å utvide det musikalske repertoaret ytterligere. Hanssen holder inne: – Nå ja, La Mascara Snake er vel mer whiskey, og Alpine…, de er vel absint, ler han.

– Definisjonen til alle bandene på Osito er nok litt tilfeldige – genrebegrensninger er noe herk! Vi har flere bein å stå på, selv om et enkeltmannsforetak naturlig nok skaper visse naturlige begrensinger og og det anser jeg som en fordel da man får en rød tråd når kun en person velger ut i fra personlig smak og ikke rene økonomiske interesser.

Betong, sement og skattejakt

Et kjennetegn ved Osito er at Hanssen har fulgt mange av sine band siden de var på demostadiet. Han er tålmodig i oppbygningen og hengiven i oppfølgningen av sine artister. Mange av dagens utgivelser skyldes kontakter han knyttet på slutten av 90-tallet. Da jobbet han på Betong som leder av klubbstyret på Chateau Neuf. Han startet som ’lekemanager’, etter eget utsagn, for da ferske Abbey’s Adoption, senere mer kjent som Madrugada. Rundt tusenårsskiftet stod han for booking på de to Sement-festivalene på Betong, med blant andre Cinnamoon, St. Thomas, Cloroform, Cerrato, Magnetic Tapes og Wunderkammer. I 2001 så Osito dagens lys med Sement #2 og Cerratos første EP Ghost som de to første utgivelsene, sistnevnte et band han hadde fulgt helt tilbake siden 1996. Hanssen innrømmer en personlig sans for å følge et band helt i startgropen av sine karrierer, og sammenligner det med å gå på skattejakt:

– Det er en slags drivkraft som ligger meg dette; det å motta demoer, det å tro på noe og kanskje oppdage en ’skatt’. Det er artig å følge denne utviklingen på nært hold, som for eksempel hos Alpine Those Myriads! De møtte en ganske avventende holdning blant Oslos klubber og opptrådde stort sett på ’dirty steder’. Så spilte de på Musikkens dag, som senere ledet til spillejobber på Quartfestivalen og Arvika. Det er gøy!

Relasjoner

Det å velge ut artister er en møysommelig prosess, og Bjørn Torjus Hanssen bruker gjerne lang tid på å bygge opp relasjoner til de han eventuelt vil jobbe med. For det er et samarbeid som nødvendigvis må være tett:

– Selvsagt må musikken tale språket, men personene bak musikken er vel så viktige. Personligheten til vedkommende teller mye. At artistene viser energi for sitt opplegg er viktig for at de skal fungere, men også at de skjønner hva som kreves av arbeidsoppgaver. I et lite selskap som Osito blir samarbeidet naturlig nok ganske personlig, som gjerne strekker seg godt utenfor kontortid. Da er det desto viktigere at vi har en god forståelse av hverandre. Jeg bruker derfor mye tid på å bli kjent med en artist på forhånd, en prosess som forhåpentligvis leder til at vi senere jobber sammen.

Verden utenfor

Selv om Hanssen liker å jobbe frem band fra bunnen av, er ikke dette et ensidig fokus han har. Han synes også det er spennende å jobbe med mer etablerte navn. En av USAs mest respekterte sanger/låtskriver er Steve Wynn (The Dream Syndicate, Gutterball, Danny & Dusty), som Hanssen nå har inngått et samarbeid med gjennom det spanske selskapet Astro Discos.

– Når det gjelder den kommende CD’en så er det også på en måte en skjult skatt, siden det dreier seg om en samarbeid med spanske Australian Blonde som kommer ut etter nyttår. Avtalen med Wynn er en del av Ositos ’utvekslingsprogram’.

– Det startet da jeg var på ferie i Mexico for en 2-3 år siden, og ville kombinere turen med litt promotering for Osito. Jeg drev rundt på en markedsplass i Mexico City og presenterte labelen min på gateplan, noe som for øvrig var svært givende. Det var en oppriktig interesse blant folk der nede, og mange synes det var eksotisk med musikk som kom utenfor USA og Sør Amerika. Det var inspirerende å oppdage at folk så langt hjemmefra kunne like det man selv holder på med. Mens jeg var der nede så ble jeg kontaktet av den spanske labelen Astro Discos. De hadde en internasjonal kontakt i Amsterdam, så mens jeg ventet et par timer på et fly på Schipol, hadde vi et møte der på flyplassen som endte i en samarbeidsavtale.

Hva går denne ut på?

– Ganske enkelt dreier det seg om å utveksle CD’er med hverandre for distribusjon i våre respektive land, og så langt har vi vel utvekslet cirka 700 stykker tilsammen. Vi skal også organisere turneer med hverandres band, for eksempel har Astro satt opp turné med sitt Schwarz og våre Alpine Those Myriads!, men Alpine måtte dessverre avlyse Spania-turneèn grunnet sykdom

Dette er et samarbeid Hanssen finner veldig spennende, og det har resultert i at plater med relativt ukjente band som Schwarz, Mist og Lansbury har fått distribusjon her i landet. Men det er også et samarbeid som har synliggjort en del frustrerende elementer i det å drive i norsk platebransje.

– Litt av problemet jeg opplever her hjemme er et stengt marked når det gjelder nye og ukjente artister. Jeg opplever faktisk Spania som langt mer åpent for nye ting, selv har jeg for eksempel vært på nasjonal radio der nede for å presentere Osito. Vi har et veldig sterkt fokus på norsk musikk her hjemme – og det er selvsagt vel og bra – men det er ikke positivt når det stenger for gode utenlandske band. Osito ønsker å utgi et belgisk band som jeg mener deler av det norske publikummet bør ha en svært grunn til å like. Men siden de ikke er norske, internasjonalt etablerte eller hypede engelske stjerner, så virker det svært vrient og få presentert de i Norge på den måten de fortjener.

Jeg mener at vi her hjemme driver en form for proteksjonisme som skyter seg selv i foten. Dette gjør det også vanskelig å gi lisens til utenlandske band. Jeg er avhengig av å for eksempel få de med på en stor festival for at de ikke skal drukne i massen. Hvor musikken kommer fra bør ikke være avgjørende, snarere hva man synes om den, og der synes jeg vel særlig pressen har en lang vei å gå når det gjelder å fange opp det som rører seg, ikke minst utenfor England og USA.

Anser du deg selv for å være en musikkmisjonær?

Hanssen smiler: – Jeg har vel et ønske om å spre et budskap, så det kan du godt si. Drivkraften bak denne utvekslingen er likevel først og fremst å få mine artister ut i verden. Så det er en slags kompromissløsning. Merk for øvrig at jeg selv kan velge ut skiver fra Astros katalog etter eget ønske, ut fra det jeg synes er best eller har mest substans.

Ikke bare det indre som teller

Ositos plater preges av et særegent og skal vi ’arty’ design, hvor viktig er denne estetikken for deg?

– Jeg har i hvert fall fått en stigende interesse for kunst etter at jeg startet Osito! Jo, det er bra cover på platene, men der har jeg også vært litt heldig i forhold til dyktige samarbeidspartnere. Jeg ønsker særlig å trekke frem Tor Edvin Strøm hos Basta Illustrasjon for hans utrolige platecover, samt gode design på flyers og plakater. Det har nok bidratt til å gjøre den maleriske stilen til et slags gjennomgangstema for Osito. Jeg har et ønske om å gi ut fine, visuelle ting, selv om dette også blir et kostnadsspørsmål. Det som er viktig er at både artist og selskap liker omslag og design. Dessuten er det en utfordring at det er så mye musikk der ute i dag, at man må skille seg ut.

Større marked

Det å få presentert sin musikk er en utfordring Hanssen er svært opptatt av, og han jobber hardt for å presentere sine artister ut til publikum. Han omtaler dette som en konstant utfordring, og den krever kreative løsninger.

– Jeg satser først og fremst på å yte god service og følge opp for eksempel de som kjøper på web fra både inn- og utland. Særlig har de utenlandske kjøperne vist seg å være nysgjerrige på det øvrige tilbudet etter å ha handlet en skive eller to hos oss.

Men selv i denne internett-baserte tiden er det viktigste av alt å møte folk mener Hanssen, ikke minst siden platebutikkene ikke har plass til å ha mange titler tilgjengelig. Det kan være alt fra egne stands til å lage spesielle pakketilbud for utsalgsstedene.

– Butikkene ønsker nok færre leverandører å forholde seg til, og det kunne vært nyttig å samarbeidet mer for oss små. Det er tøffe tider i bransjen, for eksempel når det gjelder plassering i butikkhyllene, og jeg tror mange av oss uavhengige kunne vært tjent med å stått mer sammen når det gjelder for eksempel felles stands eller felles stunts, mener han. – I dag eksisterer det ingen slik samordning.

Osito og Bjørn Torjus Hanssen driver også med lisensvirksomhet, for øyeblikket tilknyttet det svenske bandet Clay Allison. Dette bandet er for tiden i vinden i Frankrike med både festivalspilling og platekontrakt (Vicious Circle). Det utenlandske markedet er noe Hanssen ser som essensielt når det gjelder å pushe også sine egne artister.

– Det er slike muligheter jeg søker for Osito. Det å få artister til å turnere utenlands, i et større land med et større marked, og å kunne bruke tid til å la de bygge seg opp utenfor Norge, ja det blir viktigere og viktigere. Jeg har kontakt både med russiske, canadiske og estiske selskap for tiden, men vi får se hva det blir ut av det.

Hanssen står hardt på for selskapet sitt, og det legger han heller ikke skjul på selv:

– Å drive et lite selskap i dag dreier seg mye om overtalelsens kunst. Og da må man hele tiden være litt pågående, men selvsagt på en høflig måte! Man må møte folk ansikt til ansikt, og jobbe hardt. Jeg sitter alltid med en følelse av ’å aldri få gjort nok’ innrømmer han.

– Men dette er også en spennende psykologisk faktor som ligger i det å drive et lite uavhengig plateselskap, å møte andre mennesker og ikke minst det tilfredsstillende som ligger i få til noe som er vanskelig.

Vi bad Bjørn Torjus Hanssen plukke frem noen plater fra sitt selskap, og si litt om disse:

Alpine those myriads!: Yr Royal Jetlag Gospel
Osito 006, 2003

Et mildt sagt utfordrende og særegent album som vokser og vokser, og som krever sin mann for å bli dus med. Duoen Alpine those Myriads! bestod av Elijah Noah på vokal og banjo samt Gypus Chelofan på vokal, piano, trommer, theremin, melodica og duppedingser. For å sitere Andreas Hauggaard sin anmeldelse på Panorama.no: “Det høres kanskje ut som en fjasete måte å fremstille dette på, men ord blir fattige på prosjekter som dette. Dette er en plate som gjør noe med en, og som er i stand til å forandre den gjengse oppfatningen av både hvordan en plate kan lages og senere oppleves. Yr Royal Jetlag Gospel er en soleklar kandidat til tittelen årets album, og bør anskaffes av enhver. I alle fall dersom man ser på seg selv som en seriøs musikkelsker.” Elijah Noah har nå forlatt duoen og bandet heter nå Alpine those myriads?. De gjør sin første konsert på Mono lørdag 12. november og da er de fem på scenen.

Cerrato

Cerrato var første band som ble utgitt på Osito Records og det var stemmen til Maria Cerrato gjorde utslaget for interessen. Maken til sakral og egenartet vokal skal en lete lenge etter! Osito ga ut Ghost i 2001 og Me and You i 2003. Det har vært to stemningsfulle album og Cerrato har fått mange gode fans. De var tidligere fem medlemmer, men på kommende album er de en duo bestående av kun Maria og Luis Cerrato. Hva er mer Cerrato enn nettopp de!? Og låtene som er klare for det neste albumet er så sjelsettende at jeg ikke har ord! Låter med arbeidstitler som “Juvenile Dream”, “Strangers House” og “(Don’t listen to the) Drama Queen” er helt i Cerrato-klasse (!) og dette blir et spennende oppfølgeralbum!

Edvard Bredok: Instant Critique
Osito 012, 2005

Denne platen ga Edvard Bredok selv ut i ett meget begrenset opplag i1999 men både Osito og Edvard mente den fortjente nytt liv! Bredoks musikk beveger seg i et filmatisk landskap av sofistikert melankolsk pop. Her finner lytteren forskjellige stemninger: fra romantiske, repetitive og langsomt oppbyggende låter til tyngre lo-fi elektropop. En plate med så bra stemning at den er tidløs. Osito Records ga i 2003 ut La Mascara Snake… Goes Fishing med Påsan og nevnte Edvard Bredok. Noe som altså deretter førte med seg en relansering av Instant Critique!

Merry November: Since We Are All Captains
Osito 013, 2005

Et artig poeng er at Merry November sin forløper, Magnetic tapes deltok med låta “Me & My Car” på Osito Records sin første utgivelse tilbake i 2001. Anledningen var en cd i forbindelse med festivalen Sement. Since We Are All Captains er den nyeste lanseringen på Osito Records og ble utgitt for en drøy måned siden. Merry November sitt andre album er en fortsettelse på deres appelative form for melankolske musikk. Denne gang med en noe mer positiv og energisk oppfølger enn deres debut var. Since We Are All Captains er lyden av en norsk høst! Merry November står for en musikk som er melankolsk, vakkert, lavmælt, stemningsfull og variert. Også denne gangen er musikken innspilt og produsert av Robert Jønnum i Protofon Studio. Merry November består av Andreas Knudsen, Charlotte Ronja E. Knudsen og Tom Daniel Reiersen.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 1.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Smått & Godt: HoneyMilk

04/09/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En gang utpå høsten 2001 kokkelerte Arnt Olaf Andersen, Runar Eggesvik og Per Nordahl rundt det faktum at altfor mange gode artister dukket opp i miljøet uten at de ble tilbudt platekontrakt. De tre herrene hadde erfaring fra ulike deler av musikklivet; Andersen fra Øyafestivalen og band som Cinnamoon, Eggesvik fra Café Mono og Nordahl fra Atomic Agency. De bestemte seg dermed for å starte sitt eget lille hjem for husløse musikere og døpte det for HoneyMilk.

I 2002 ble den første utgivelsen sluppet på etiketten, drøyt tre år senere har de nesten 20 titler på samvittigheten. I dag er det fremdeles Nordahl/Andersen som driver på med plateselskapet, mens Stefan Langfors har kommet inn som tredjemann de siste par årene. Fremdeles er det hele et non-profit foretak, men det håper Nordahl vil snu den nærmeste tiden. For nå satses det stort på selskapets flaggskip Serena Maneesh.

Per Nordahl var med som utstyrsselger på Serena Maneesh sin nylig avsluttede Europaturné (som forband til The Dandy Warhols). Nå er en USA-turné under planlegging for neste år, og det jobbes aktivt for å lansere bandet i utlandet.

– Ideelt sett burde den som driver et plateselskap reist ut minst en gang i året, for man lærer veldig mye av hvordan ting fungerer ved å være med på en slik turné, møter for eksempel promotører eller plateselskapsfolk, og knytter bånd som er en del av det viktige puslespillet rundt en artist.

Satsningen på Serena Maneesh er vel noe av det større fra et plateselskap av deres målestokk?

– Vi har gravd dypt ned i sparepungen kan du si, men vi har allerede fått noe igjen. Grunnen til at vi har satset så tungt på Serena handler først og fremst om smak, men også om troen vi har på bandet. De har allerede et etablert nettverk som vi kunne spille på, og suksess dreier seg gjerne om å legge rammer ut fra det rådende nettverket, og så prøve å løfte det hele opp på neste trinn på stigen. Det er noe som gjelder for alle band som det skal satses på, det å tilpasse nettverket det nedslagsfeltet som passer til artisten. Man bare må ta de løfta som kreves, men samtidig ha en fornuftig plattform i bunn. Serena har allerede skapt flere kontakter rundt om i verden, folk virker nysgjerrige og det håper vi skal skape positive ringvirkninger også for hele HoneyMilk.

På grunn av den tunge satsningen på Serena Maneesh vil det neste halvåret bli bestemmende for selskapets nære fremtid. Om de skulle lykkes så har Nordahl & co ingen illusjoner om at HoneyMilk skal bli ”store”:

– Vi håper i det minste å kunne holde på i cirka denne skalaen, uten at vi brenner oss ut. Det er vel det viktigste. Penger vi eventuelt vil tjene på Serena vil gå rett inn i selskapet, med tanke på videre satsninger. Det blir ingen fet utbyttefest akkurat, smiler Nordahl.

Mellom to stoler

Siden HoneyMilk startet opp har de utgitt plater med blant andre Cinnamoon, Wunderkammer, Sister Sonny og Home Groan – artister uten et klart forenende uttrykk. Nordahl tar en liten tenkepause når han skal beskrive selskapet profil.

– Vi har vel ingen bestemt profil, men er vel gitarbasert – i en vid tolkning, med artister vi mener fortjener å få et løft, og som vi også ser et kommersielt potensiale i. Vi ser ikke på oss selv som noen smal label, snarere faller vi litt mellom to stoler. Jeg oppfatter det faktisk som lettere å få bedre rammevilkår hvis man enten er ekstremt kommersiell eller ditto smal. Vi er et sted mellom Joachim og Per Erik, humrer Nordahl, og viser til sjefshodene i henholdsvis Smalltown Supersound og EMI/Virgin.

HoneyMilk blir vel gjerne knyttet opp til Mono og miljøet der?

– Mange tenker nok fremdeles slik, selv om vi ikke har noen som helst tilknytning til Mono. Jeg tror mange folk forventer at vi har samme musikalske profil, men det har vi ikke. I forhold til egenprofil har den koplingen kanskje vært noe hemmende, men i forhold til det rent praktiske samarbeidet med Mono vært veldig nyttig for oss.

Kommersielle tider

HoneyMilk generer ikke særlig med penger, og de involverte må dele oppgaven med andre jobber. Andersen er for eksempel tilknyttet Øyafestivalen, mens Nordahl jobber og er medeier i baren Internasjonalen på Youngstorget. Det er ingen rosedans å drive et lite plateselskap, forteller Nordahl, og det er en kontinuerlig læringsprosess.

– Vi startet helt på scratch, og var veldig stormannsgale og blåøyde i startfasen. Man får seg noen nesestyvere på veien, det er sikkert, men vi håper og tror vi er over den verste motgangskneika nå. Dette er en bransje det er lett å bli utbrent i. Man går med konstant dårlig samvittighet over ting som burde vært gjort og tjener ikke penger i det hele tatt. Det er en situasjon ingen er tjent med. Helt i begynnelsen sniffet vi for eksempel på et band som Gluecifer, men hadde selvsagt ikke det apparatet som et slikt band krevde.

HoneyMilk startet sin drift for noen år siden, grunnet en vitalitet i den norske musikkscenen. I løpet av disse årene har Nordahl sett en dreining som han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg synes det var en bredere musikalsk front på den tiden, nå virker alle mer fokusert på å “breake”. Samtidig har de store plateselskapene spist over mye av indiescenen, mens mange av de mindre selskapene har feilet ved å forsøksvis kommersialisere seg, og dermed blitt intetsigende. Alt har blitt mer kommersielt nå, mediebiten er mer satt, mange av ildsjelene fra cirka 2000 er utbrent, og det virker som vi er inne i en slags mellomfase i den musikalske utviklingen. Men det pleier å ta seg opp igjen i begynnelsen på hvert tiår, så vi får se an hva som skjer!

Hva med pressen?

– Pressen utgjør hele forskjellen for om en plate skal slå an eller ikke. Etter hvert er det kanskje mulig å bygge seg opp et kontaktnett utenfor pressekanalene, men å stole på jungeltelegrafen det fungerer bare unntaksvis. Men uansett, Norge er et lite land og det er ingen stor skala på noe som helst, men mindre man er, la oss si på Madrugads nivå.

Hvordan vil du relatere dette i forhold til å få band ut på veien eller inn i butikkene?

– Det er vanskelig i dag. Når det gjelder konsertarrangørene, så er det knapt noen som tør å ta den første bolken, det å våge å la nye band vise seg frem og dermed være med på å bygge dem opp. Det er et problem. Og platebutikkene… Vel, her i Oslo har vi et par småsjapper, også har vi Platekompaniet. De andre kjedene er helt umulige. Jeg mener det er behov for en ny kjede nå, særlig siden Platekompaniet har blitt så store som de har blitt, og samtidig går mer og mer bort fra den kvaliteten de utviste i begynnelsen og som gjorde dem til et reelt alternativ.

Just like honey

Som hos de aller fleste småselskapene er ikke platesalget gigantisk, en HoneyMilk-skive selger et sted mellom 400-2000, en rekord Serena allerede har brutt. Salget har allerede passert 3000, og det meste har faktisk gått utenlands, og det på en skive som fremdeles ikke er i distribusjon utenfor landets grenser. Vanskeligheter med å få distribuert platene på skikkelig vis, har ført til tanker rundt alternative løsninger.

– Vi har faktisk leflet med tanken på å starte vår egen abonnementsordning, kanskje der kundene kan betale en fast sum for et visst antall skiver, og får tilgang til platene før de kommer ut i butikken. Det krever selvsagt en tillit til navnet vårt, og det tar tid å bygge opp en slik merkevare. Vi har også drodlet litt rundt å starte en undergrunns-distribusjon for utenlandske artister. Akkurat nå jobber vi med en canadisk artist som heter Peter Adams som vi skal lisensiere her i landet utpå nyåret. En annen tanke vi har lekt med er å lage en samleplate med demoartister som kan gi folk muligheten til å sjekke ut litt bredere ting av det som skjer i dag, men det er altså uvisst om det kommer noe konkret ut av disse løse planene.

Hvilke av dagens band anser du som de mest spennende å følge fremover?

– Tja, Apple Falls er et spennende band, og Beautiful People, som alle snakker om for tiden. Point Shirley har bra ting på gang, og Kill er sykt morsomme – det er et band som gjør akkurat som de vil. Vi har også tro på våre egne x.lover som er ferdig med å spille inn ny plate i disse dager. Men det som er alfa og omega når man jobber i et lite plateselskap er personligheten til de involverte bandet og at den er riktig for oss. Artistene må forstå at de må jobbe ræva av seg – uten å få betalt for det. De må virkelig brenne for det driver med, og de må være villige til å satse mer enn bare en måned på sitt prosjekt.

Hva som blir HoneyMilks neste prosjekt er ikke bestemt. Først må satsningen på Serena unnagjøres.

– Vi fortsetter uansett vi, så sant det finnes spennende artister der ute. Og ikke bare menn med kassegitar – for de er jeg rett og slett drittlei. Avslutter Per Nordahl med et flir.

Per Nordahl har trukket fram et knippe høydepunkter fra HoneyMilks katalog:

Serena Maneesh: s/t
Honey20, 2005

“Serena Maneesh er rett og slett en av de ekstremt få norske utgivelsene som har et verdenspotensiale. Og denslags vokser ikke på trær.”

Cinnamoon: s/t
Honey008, 2003

“Det var dette banda vi starta med, og denne plata rager fortsatt som en påle. Låtene står seg veldig bra fremdeles, og jeg håper den får sin fortjente renessanse en eller annen gang…”

Peter Adams
kommende, 2006

“Peter Adams har noe av de samme kvalitetene som Frode, med litt mer vekt på “gla’pop” for å bruke et litt forslitt uttrykk. Han behersker kunsten å skrive fine poplåter uten å bli en av de 100 andre der ute. Det føles nesten som å plukke opp Bright Eyes på deres førsteskive.”

Frode Fivel: Patience Will Win
Honey13, 2003

“Dette er ei skive som kommer til å være holdbar lenge. Frode er et lokehue som klarer å strukturere seg på skive, og med en evne til å si ting på en ny måte innen et format som er veldig gjennomtenkt.”

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på ballade.no 17.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Musikk

Norwegian Depression: Det Norske Alternativet

– Det var musiker jeg skulle bli, og det kom lett til meg

Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd

A Tribute to Labels

Runddans: The Beginning and End of All Music

Years & Years: Dance Music For Your Head

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Smått og Godt: Apache

Smått & Godt: Osito

Smått & Godt: HoneyMilk