Folkemusikk

Håkon Thelin: Folk

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

thelin_folkHåkon Thelin: Folk
(Atterklang, 2015)

’Fela er spelemannens songrøyst, og kvar fele har sin eigen song.’

Slik innledes denne platen, med et kort statement av Ottar Kåsa. ’Fela må synge slik ho sjølv vil, og når fele og spelemann vil det same, veks dei saman: Dei delar plass i ein større heilskap, der spelemannen lét instrumentet bli ein del av seg sjøl og sitt uttrykk’, sier han.

Håkon Thelin, som gjennom en årrekke har stått fram som en nytenkende og prøvende kontrabassist, har en slik tilnærming til musikken. Han er skolert ved Norges musikkhøgskole, der han også nå er førsteamanuensis i fagseksjonen for strykere og harpe, og underviser i bl.a. komposisjon og improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Thelin har det teoretiske på plass, og er anerkjent som en ledende formidler innen ny musikk. Det har han også omsatt i praktisk virksomhet.

Thelin er nok mest kjent for den grensesprengende og renommerte trioen POING, sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm. Men han er også involvert i flere ulike prosjekter, som samtidsmusikk-ensemblene Musikfabrik og Ensemble Modern, og har altså sin egen solokarriere. Thelin mottok Spellemannpris i kategorien Samtidsmusikk for albumet Light (2011), der han forente improvisatoriske krefter med Maja S.K. Ratkje, og har i de senere årene fått økende interesse for grenselandet mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Et resultat av det kunne vi også høre på Unni Løvlids strålende album LUX fra 2013, og nå også på oppfølgeren til Light, helt enkelt titulert Folk.

I tillegg til hans tre egne komposisjoner, finner vi verker komponert av Luciano Berio, Lars-Petter Hagen og den nå avdøde kontrabassist-mester Stefano Scodanibbio (rytmisk komplekse “Geografia amorosa” fra 1994). På albumet hentes inspirasjon fra så vidt ulike kilder som flamenco, singalesiske trommetradisjoner, arabisk tradisjonsmusikk og Lars-Petter Hagens melankolske og dvelende “Hymn” som han selv har omtalt som ’ikke-eksisterende folkemusikk for en enorm, fiktiv hardingfele’. Innspillingen fant sted i Hoff kirke på Østre Toten ved to anledninger i 2013.

Folk er et ambisiøst anlagt prosjekt, et album som søker å forene ulike musikalske tradisjoner, kunst og poesi. Det bindes sammen av det musikalske språket Thelin kaller for «kontrabassens folkemusikk», der overtonene som mye av folkemusikken er bygget på settes sammen med samtidsmusikkens teknikker. Musikken knyttes sammen av oppleste tekster fra allerede nevnte Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid og flere, som kontekstualiserer Thelins musikalske ideer i ordform. Nyhus har noen interessante refleksjoner om tradering, fortid og framtid i musikken:

’Vi kan bære det nedarvede videre, til et sted hvor repetisjonen i seg selv er det viktigste. Eller, vi kan la repetisjonen bare skimtes som en reminisens, og det nye får utfolde seg. Det gamle og kjente kan få være med på nye forsøk.’ Med det berører Nyhus også mye av Håkon Thelins virke og hans utforskning av folkemusikken: ikke folkemusikk som det repeterende, det gjenkjennelige og det rotfestede, men snarere som basis for noe uprøvd, ukjent og levende som blir med videre; inn i framtiden, med på nye forsøk. Jeg har den høyeste respekt for at kulturtradisjonen skal bevares og føres videre gjennom generasjoner. Men musikk som stagnerer er døende musikk, og det er selvsagt ikke noen motsetninger mellom felleskapets arvegods og personlige revitaliseringer av det samme materialet.

Folk har dermed et interessant utgangspunkt. Musikken vil nok kunne lyde fremmed i umiddelbar gangavstand fra Norges musikkhøgskole; Tross sin inspirasjon fra folkemusikken, tilhører Thelin fremdeles samtidsmusikkens tonespråk. Likevel er ikke dette en plate som bør skyve den nysgjerrige lytter fra seg. Lydbildet er åpent og strippet for fiksfakseri. Dette er musikk skapt med fullt fokus, og krever det samme tilbake fra tilhøreren; men det betaler seg i form av en både inspirerende og givende lytteropplevelse, som gjerne kan doseres opp i passe porsjoner. De talte mellomstikkene er slikt sett et fornuftig grep, som gir ytterligere dybde til prosjektet og lar hvert enkelt stykke få større plass.

Med Folk fortsetter Håkon Thelin å vise kontrabassens uante muligheter og klangrike potensiale. At han åpner døra ytterligere inn mot folkemusikkens skattkiste, er utelukkende en berikelse for både feltet og for deg som tilhører.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 17.3.2016

Bjørn Hammershaug

Gullberg/Balducci: Hildr

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

gullberg_balducci_hildrGullberg/Balducci: Hildr
NORCD, 2015

Karoline Dahl Gullberg er utdannet sanger, har studert under blant andre Eli Storbekken og Mari Boine og har lang erfaring både innen det klassiske feltet og folkemusikken. Stian Balducci har også en eklektisk tilnærming til musikken: Med fokus på bearbeidet lyd har han arbeidet i ulike sammenhenger både innenfor klubbscenen og med mer improvisert/samtidsorientert lydkunst.

Denne åpne og grenseløse holdningen tar de to med seg inn i duoformatet. Hildr er en kort plate på snaue halvtimen, men rikt på innhold og ideer. Duoen forsyner seg fra et bredt spekter i sitt repertoar; her er bl.a. egenkomponerte stykker, en sørsamisk bånsull, tradisjonelle stev og springere, en liksalme fra Suldal og en tekst av Olav H. Hauge (”Det er den draumen”).

Det hele er holdt sammen i et stramt, minimalistisk lydlandskap; Gullbergs skinnende klare stemme står i sentrum, Balducci står for rytmisk overbygning og atmosfæriske kulisser. Eneste gjester er Geir Johansen (slåttetromme) og Tobias Ørnes Andersen (trommer) på hvert sitt spor, samt et kort innspill fra Karl Seglem og hans bukkehorn på ”Hvileskjær”.

Både Karl Seglem og Mari Boine er passende referanser for å forstå det musikalske landskapet Gullberg/Balducci befinner seg i. Utgangspunktet er den tradisjonelle folkemusikken, men utførelsen tilhører vår tid. Dette er et spenningsfelt som har blitt utforsket tidligere, der de nevnte Seglem og Boine er innovatører. Slik sett er det naturlig at duoen har funnet sitt hjem hos Seglems på hans lydhøre og framtidsrettede selskap NORCD.

Det er også passende at Hildr åpner med toner fra den samiske kulturkretsen. “Bånsullen fra Namsskogan” er en messende, nærmest hypnotisk vakker komposisjon, der eldgamle ritualer tvinnes sammen med pulserende elektronika. Det skaper slående bilder av en gamme som forsvinner inn i et digitalt ødeland. I løpet av de drøyt fire minuttene åpningssporet varer – platens lengste – har duoen etablert sitt uttrykk. Det viktigste for disse stykkene er ikke deres opphav, ei heller hvordan de eksakt er prosessert fram; derimot er det selve stemningen plata legger for en dag. Innledningsvis glir låtene nærmest over i hverandre, balanserer i stor grad mellom lys og mørke, det dvelende dunkle og det klarsynte og gjenkjennelige.

Tidvis heller det over mot beatbasert ”etno-jungle”, som på litt for lange ”Draumen”, der gjentagelsene mest blir enerverende, og fraværet av noe mer spennende innpakning eller kompositorisk oppbygging blir åpenbar. Da er ”Firspringar” mer spennende, som med sin dramatiske vokal-behandling og knitrende dub-rytmer løsriver seg fullstendig fra både tid og sted, og understreker at denne duoen heller ikke hører til i en faststivnet tradisjon.

Mye knitter og knotter til tross: De to kommer likevel aller best ut av det når Karoline Gullbergs stemme gis størst mulig rom, og der det elektroniske bygger opp under den. ”Liksang” er et eksempel på det; usigelig vakkert sunget, med et pulserende, urolig teppe som bare tidvis kommer helt opp til overflaten.

Gullberg/Balducci bidrar til å trekke folkemusikken i nye retninger. Med Hildr har de staket en kurs som det skal bli interessant å følge videre.

Oprinnelig publisert på folkemusikk.no, 1.4.2016

Bjørn Hammershaug

Erlend Apneseth Trio: Det andre rommet

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

erlend-apneseth-trio_det-andre-rommetErlend Apneseth Trio: Det andre rommet
Hubro, 2016

Bildet på omslaget til Det andre rommet er tatt inne fra en tunnel, en ubelyst, trang tunnel der fjellets egne, grove formasjoner utgjør en naturlig hvelving. Utenfor, nede i svingen, står et hvitt bolighus. Jeg vet ikke om vi med denne platen drar ut av tunnelen og inn i lyset, eller om vi er på vei bort fra hverdagens normalitet og inn i det ukjente. Men en reise tas vi med på: Erlend Apneseth Trio inviterer deg til uutforskede steder, lytteren inviteres med til å ta del i musikk som er ute av denne verden.

Erlend Apneseth kommer fra Jølster. Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet, der han studerte under Håkon Høgemo. Sin unge alder til tross har han opparbeidet seg en solid status som elitespelemann i A-klassen. I tillegg til Apneseth selv på hardingfele, består denne trioen av Øyvind Hegg-Lunde (Electric Eye, Building Instrument, José González) på slagverk og Stephan Meidell (Cakewalk, Krachmacher) på gitar og knotter. Randall Dunn har stått for miksen i Seattle-studioet sitt, og han har jobbet med artister som Earth, Sunn O))), Akron/Family og Six Organs of Admittance. Det er undergrunnsnavn som nok ikke vekker umiddelbar gjenkjennelse blant norske folkemusikklyttere – men de deler alle noe av den norske trioens eksperimenttrang.

Det andre rommet følger opp Erlend Apneseths prisbelønte og kritikerroste debut Blikkspor fra 2013. Apneseth viser igjen et bemerkelsesverdig vidt spenn i sin tilnærming til musikken, og trioen har i enda sterkere grad funnet et spennende formspråk. Med tradisjonsmusikken som fundament begir de seg inn i et lydmalende landskap hevet over tid, sted og sjangre. Jeg har brukt liknende fraser om mange andre plater for denne spalten tidligere, men få har overbevist i like stor grad.

Erlend Apneseth Trio legger ikke bare en ny dimensjon til folkemusikken. De utvikler sitt eget språk og sin egen tonalitet, oppløser den i et improviserende samspill der fragmenter fra jazz, samtidsmusikk, dronemusikk og post-rock utforskes, plukkes fra hverandre og settes sammen på stadig nye måter. Det andre rommet er ikke noen umiddelbar plate, og den vil nok heller ikke appellere til den som søker et umiddelbart musikalsk kick. Her ligger kunsten like mye mellom linjene, i det uventede og i de små detaljene.

”Trollsuiten” innleder plata med en vemodig melodilinje fra en gjenkjennelig hardingfele, som etter hvert får selskap av dirrende elektroniske overtoner. Slik går teppet opp for en plate der det gjenkjennelige smelter sammen med det abstrakte. På ”Under Isen” avløses hardingfelens jordnære søken av noe langt mer dunkelt og pulserende. Supersilent, David Lynch, Nils Økland, John Cale og ambientmusikken til Aphex Twin er de umiddelbare referansene som dukker opp i mitt hode.

Tittelsporet står som platens høydepunkt, et mektig beist som langsomt reiser seg fra nær sagt intet og vokser umerkelig fra varsom strengplukking til ren støymusikk. Jeg vil også trekke fram ”Magma”, med sin klokkespill-likende rytmikk som kunne tilhørt Tortoise, intense felespill og en majestetisk melodi som lett kan overføres til rockens idiom. Imellom disse enkeltutvalgene eksisterer det et vell av impulser og innfall som til sammen danner et kompromissløst og tiltalende hele.

Inne i plateomslaget gir Erlend Apneseth selv en kort beskrivelse av prosjektet. Han skriver blant annet: ‘One of my greatest sources of inspiration has been exploring my own instrument, finding new sounds, discords, really anything that can evoke a new mood or association.’ Erlend Apneseth og hans trio har funnet et rom som er i konstant bevegelse og utvidelse, og vi som lytter blir selv en del av det. Det andre rommet er en døråpner, og Erlend Apneseth vil være garantert være en sentral kraft i norsk musikk i tiden framover.

En liten gest til plateselskapet Hubro er også på sin plass. I en årrekke har de stått som landets kanskje fremste representant for en åpen holdning til musikk og stilarter, og en like kompromissløs garantist for kvalitet og musikalsk nysgjerrighet. Se etter ugla neste gang du besøker platebutikken eller strømmetjenesten.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 28.4.2016

Bjørn Hammershaug

Valdres, Texas

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

kristine_valdresdatterAnders Røine med Marit Karlberg, Hans Hulbækmo og Sondre Meisfjord:
Kristine Valdresdatter
(Ta:lik, 2016)

Anders Røine fikk i oppdrag av Jørn Hilme-stemnet 2013 å skrive ny musikk til stumfilmen Kristine Valdresdatter fra 1930. Siden har musikken blitt framført live sammen med filmen flere ganger, og nå er den altså ute i fysisk format. Du kan velge mellom å kun høre musikken eller å oppleve den sammen med filmen på den medfølgende DVD-en.

Kristine Valdresdatter er basert på en historie av H.A. Foss, regissert av Rasmus Breistein og med en ung, fager Aase Bye i hovedrollen – alltid upåklagelig antrukket i festdrakt. Det var kanskje vanlig på bygdene på den tiden? Kristine Valdresdatter ble laget i stumfilmens solnedgang, faktisk som den siste av sitt slag her til lands før lydfilmen tok helt over. Selv om kritikere visstnok var heller lunkne, ble filmen en folkelig blockbuster.

Selve filmen er ikke all verden. Flotte naturbilder fra Valdres og traktene der omkring til tross: Selve historien er i hovedsak et klassisk kjærlighetsdrama av den ulykkelige og uforløste sorten, romslig drapert med tåredryppende skjebner fra første sekund. Den framstår ikke akkurat som noen skjult filmskatt, men vi får et høyst interessant innblikk i tidlig norsk filmkunst, et tidsbilde av datidens kulturlandskap og svunnen bonderomantikk.

Nå har filmen altså fått nytt liv. Anders Røine har fått med seg Marit Karlberg (også hun fra eminente Sudan Dudan), trommeslager Hans Hulbækmo (Broen, Your Headlights Are On, Snøskred, Moskus) og bassist Sondre Meisfjord (Urban Tunélls Klezmerband, Gjermund Larsen Trio, Come Shine). Til sammen er de en særs kapabel og musikalsk frilynt kvartett, som evner å ta musikk ut i uutforskede spor og nye retninger på tvers av sjangere. Det gjør de også på Kristine Valdresdatter.

Musikken er dermed mer eventyrlysten og fantasifull enn selve filmen er. Kvartetten åpner seg i mange retninger, fra groovy ørkenblues og hypnotiske psykedeliske partier (tittelsporet) til norsk-Americana (”Jeg må bare tåle (i Valdres)”, ”Mamma hørte” og den Stein Torleif Bjella-aktige ”Hard vår”), tradisjonelle ballader og bearbeidede folketoner fra Valdres. På enkelte malende instrumentale partier er det ikke helt ulikt Ry Cooder (tenk Paris, Texas) eller filmmusikken Nick Cave og Warren Ellis har laget gjennom årene.

https://www.youtube.com/watch?v=GBB3eUpKGDg

Andre steder er band som Atlanter eller Tinariwen mer passende referanser, eller som de selv hinter om med tittelen på sistesporet ”Ali, Hank og Ivar”: musikk i grenselandet mellom Ali Farka Touré og Hank Williams. Det er kanskje lange avstander mellom Valdres, Virgina og Vest-Afrika, men Anders Røine gjør sannelig sitt beste for å korte dem ned.

De vidstrakte referansene går ikke på bekostning av selve filmprosjektet, snarere tvert om. Slik musikken med filmbildene får et tablå å speile seg i, gis filmen en ny skjønnhet i hendene på disse musikerne. Det er som om lag på lag med støv fra en svunnen tid blåses bort og fortidens glans igjen skinner med ny prakt. Ikke først og fremst ved å tilpasse musikken en forgangen stil, men snarere ved å skape spennende kontraster til innholdet. Innimellom spiller Røine & co. på parti med filmens handling, som i den perfekt timede ”Søt harmoni” eller ved å synge tekster direkte relatert til det vi ser. Men vel så gjerne bryter de med det opplagte og gir både filmen og musikken en ekstra karakter.

Den spenstige og litt uhøytidelige introen angir tonen, og som et av mange vokalbærende spor står det seg godt som egen låt. Som akkompagnement til filmen er det spesielt de mange fine instrumentalpartiene som fungerer aller best. Noen spor er mest som små, billedskapende snutter på rundt minuttet, mens andre låter får lov til å utvikle seg over tid. ”Dramasetra” åpner med et tradisjonelt stev, før det sklir over i et rytmisk suggererende parti – i filmens mest dramatiske action-sekvens, der folkedans blir til folkedance. I den andre enden av skalaen finner vi eksperimentell lydkunst på ”Brennevin og følelser” og ”Knust”. Her får Anders Røine vist fram sin evne til å skape sublime musikalske øyeblikk i helt nedstrippet, meditativt format.

Se gjerne filmen, men gjør det for all del i selskap med denne kvartetten. Sjansene for at du faktisk blir sugd inn i handlingen, og feller en tåre over i løpet av den, er absolutt tilstede. Så tar du med deg musikken videre. Som plateutgivelse står Kristine Valdresdatter seg mer enn godt nok på egen hånd, uavhengig av sjangertilhørighet. Dette er en av de fineste norske platene jeg har hørt i år.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 20.5.2016
Bjørn Hammershaug

Bjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

dovresangeBjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre
(Etnisk musikklubb, 2015)

”Ofte er det vel slik, at ein ikkje ser det som ligg rett framfor augo sine”, sier Bjørn Sigurd Glorvigen om bakgrunnen for denne plata. Han oppdaget ikke sitt hjemsteds musikalske arv før han flyttet fra Dovre til Oslo, og det var først da han reiste ut at han ble oppmerksom på den kulturskatten som alltid hadde ligget rett foran ham. Resultatet av Glorvigens gjenoppdagelse foreligger her i form av 16 tradisjonsmelodier og folkesanger fra hjembygda, en fin blanding av skillingsviser, salmer og ballader, bånsuller og springleiker.

En sentral person for å i det hele tatt få gjennomført Dovresange, er Tor Wigenstad (1911–2003). Denne Gudbrandsdalens svar på John Lomax samlet inn og sammenfattet Dovremusikken, i en notesamling med nærmere 700 nedtegninger. Det sier seg selv at hans pionerarbeid har vært av uvurderlig betydning, og hans møysommelige virke hviler tungt over hele albumet.

Glorvigen er særs kvalifisert til å sette Dovremusikken på kartet. Han er utdannet folkesanger fra Norges musikkhøgskole, A-klassevokalist på Landskappleiken og med bred erfaring som inkluderer både visejazz (Østenfor Sol) og tidligmusikk/folkemusikk (Tidligfolk) for å nevne noen av hans prosjekter.

Med seg på Dovresange har Glorvigen med seg en dyktig duo i Ådne Svalastog (trøorgel) og Bjørn Kåre Odde (fele), samt litt vokalbistand fra Linn Andrea Fuglseth på et par spor. Gruppa besørger et stilrent og renskårent musikalsk uttrykk, uten unødvendige fiksfakserier som tar fokus vekk fra historiene. For det er Glorvigen og hans høyreiste, klare røst som inntar den mest sentrale posisjonen her, enten helt alene eller varsomt akkompagnert av de to andre.

Det er noe stoisk og rotfast over både melodi og tekster. Gudbrandsdalen har aldri vært mest kjent for de fyrrige sprell, men heller en slags vemodsstemt varme – som Bjørn Sigurd Glorvigen formidler med trygghet og troverdighet. Dette er ikke en plate for de som setter nyskapende eksperimenter og musikalsk spenning foran formidling og dokumentasjon, og stoffet vi serveres er langt fra ekskluderende.

Det er nok en fordel å være i overkant interessert i lokal musikkhistorie generelt eller vokalmusikk spesielt for å få fullt utbytte av Dovresange. Men det er også en plate som er så teknisk vellaget og klar i sitt budskap at den kan nå bredere ut – og kanskje bidra til en revitalisering av folkemusikktradisjonene i distriktet. Selv satte jeg veldig stor pris på den underliggende og stemningsskapende instrumentalmusikken – som jeg mer enn gjerne også skulle hørt mer av i sin helhet. Vi får noen instrumentale smakebiter, i form av i ”Jeg vet en hvile” og ”Springleik etter Pål E. Angård”.

Pluss i boka får også Etnisk musikklubb, som tradisjonen tro har lagt det lille ekstra i utgivelsen: et 30 siders hefte med tekster, bildemateriale og nyttig bakgrunnsinformasjon om både dialektuttrykk og bakgrunnen for sangtekstene.

Dovresange har slik blitt en verdifull dokumentasjon på urmusikken fra dette underkjente området i folkemusikksammenheng, forhåpentlig til glede og nytte for folk langt utenfor området. Det hadde også vært veldig givende å høre opptakene Tor Wigenstad selv foretok på slutten av 1950-tallet, om de fremdeles finnes og ennå ikke er utgitt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 8.7.2016

Bjørn Hammershaug