Month: October 2016

Karl Seglems geitebukker

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

jazzbukkboxKarl Seglem: JazzBukkBox
NorCD, 2015

Karl Seglem feirer sine første 30 år som musiker med intet mindre enn en trippelutgivelse. Tro mot Seglems ånd har dette blitt mer enn et rent tilbakeskuende dokument som kun nøster fortidens tråder. JazzBukkBox er også et dynamisk prosjekt som like mye peker framover. Karl Seglem er ikke en artist som står stille; hans mangfoldige uttrykk pulserer både med og utenfor tiden.

JazzBukkBox er dels en samling tidligere utgitte stykker, dels ny musikk og dels liveopptak. Til sammen omslutter de mye av hans mangeårige musikalske virke, det vil si en boblende mikstur på tvers av sjangrene. Folkemusikk, jazz, elektronika, verdensmusikk og samtidsmusikk brytes ned og settes sammen ved hjelp av ulike metoder til nye, spennende koplinger.

Jeg starter med plata Lærad, som på sett og vis er den mest interessante her. Denne utgivelsen tar utgangspunkt i Seglems bukkehorn-innspillinger, bearbeidet og arrangert av et knippe utsøkte musikere (Reidar Skår, Elin Rosseland, Mari Kvien Brunvoll m.fl.) som bidrar til å utvikle låtmaterialet på fargerikt og levende vis. Et slags «ta den bukk og la den vandre»-samarbeid, i tråd med Seglems egen musikalske brobyggerrolle.

Seglems melodiske og renskårne hornspill skaper et godt grunnlag for ytterligere eksperimentell musisering. Det viser til fulle Jonas Howden Sjøvaags globale slagverk på ”Einherjedansen” eller Lars Jakob Rudjords melankolske tangenter på ”Merkeleg mengd oske”. De enkelte musikerne får rom til å sette sin signatur på hvert enkelt stykke, og Seglem binder det hele sammen på (tilsynelatende) uanstrengt vis. Det er i dette møtet mellom det gjenkjennelige og umiddelbare og det mer komplekse at Lærad er både innbydende og besnærende lytting.

Seglem lar det tradisjonelle og det lokale danne grunnlag for mye av det han gjør: Han står på et solid rotnorsk fundament. Dette bruker han som utgangspunkt når han drar inn impulser utenfra – ikke som eksotisk garnityr, men som en godt integrert bestanddel i musikken sin. Låtene som utgjør plata Worldjazz viser utmerket denne kombinasjonen av jordbundethet og improvisasjon, det fastlagte og det uventede, Norge og verden.

Den mer elektriske og beatsbaserte Worldjazz utgjør boksens mest oppsummerende del, med låter fra fire tidligere album som alle beveger seg inn i tittelens overskridende henvisning. Hør bare remiksen av ”Endelaus slette” – en tittel som i seg selv fungerer som retningsgiver for innholdet. Karl Seglem tilhører en eksklusiv krets musikere som utfordrer konvensjonene, det være seg Mari Boine, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær – eller salige Langsomt Mot Nord for den saks skyld. Dette vil være kjent materiale for de av dere som er vel bevandret i Karl Seglems katalog; men for dere som trenger en døråpner, er Worldjazz nøkkelen.

Den siste plata i bukkeboksen heter Live In Germany. Den er nettopp det, et liveopptak fra Tyskland med den akustiske kvartetten Andreas Ulvo på klaver, Sigurd Hole på bass og Jonas H. Sjøwaag på trommer, samt Seglem på horn og tenorsaksofon. Dette er et varmt, intimt konsertopptak med ni låter – litt nytt, litt gammelt – og er en liten juvel i denne kronsamlingen. Strippet for elektronikken og effektene åpnes det for enda større fokus på detaljene, melodilinjene og det renskårne i musikken til Karl Seglem. Dette er et kontemplerende sett som egner seg godt for et par gode hodetelefoner. Her får du med også med gnissing av bukseben og kremting i salen, som gir følelsen av tilstedeværelse. Men det er ikke mye skravling blant publikum. Seglem skryter da også spesielt av det tyske publikumet som lyttende og interessert. I omslaget på plata står det: ’They dare and love to listen – and that’s what music is about’.

Så enkelt kan det sies, så lett er det å glemme.

Ikke la begreper som world og jazz – eller worldjazz – virke avskrekkende. Karl Seglem opererer innenfor et detaljrikt og komplekst landskap, men mest av alt er hans musikalske blandingsformer lekende, innbydende og imøtekommende. Han er en av våre aller flotteste artister, og bør være pensum i musikk for alle som vil forstå Norge bedre. Her er grunnstammen, det som er vårt eget, og her er påminnelsen om at vi er en del av verden der ute, som er så mye nærmere enn vi tror.

Jeg skulle gjerne hatt et tykt hefte med bilder, historier, fakta, skrøner og geiteskjegg når jeg åpnet denne boksen, men til orientering så består den kun av de tre platene som er nevnt her. Og det holder egentlig i massevis.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 18.11.2015

Bjørn Hammershaug

Innlandets røst

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

erik_lukashaugenErik Lukashaugen: Tel si ega tid
Øksekar/Musikkoperatørene, 2015

’En gang drømte jeg om å synge liv i dette landet / skape det på ny / i et skinnende lys av ord,’ skrev Hans Børli en gang. Hans land var de djupe skogene, småkårsfolkets, tømmerhoggerne og sliternes land. Børli fanget skogens sang og naturens gang, og han var en mester i å formidle det nære og gjøre det til noe større, noe allmenngyldig.

Erik Lukashaugen er også en skogens mann, og lik Børli forsøker han å fange dens sang. Han debuterte i godt voksen alder, med tonesettinger av Hans Børli på det kritikerroste og vellykkede albumet Av en sliters memoarer. Lukashaugen har selv røtter til Finnskogene, og Børlis lyrikk resonnerte så sterkt i hans musikalske hjerte at i 2013 så en ny, genuin visesanger dagens lys. I tiden etter utgivelsen har Lukashaugen valgt å satse fulltid på musikken, sagt opp dressjobben i Oslo og tatt med seg familien hematt til Elverum. Nå er han aktuell med oppfølgeralbumet Tel si ega tid, med i all hovedsak egenkomponerte sanger.

I løpet av de siste årene har vi sett en positiv oppblomstring av artister som ikke bare synger på morsmålet (det er nærmest en selvfølge), men som også bruker egen dialekt og sin lokale tilhørighet mer aktivt, også utenfor den rene folkemusikktradisjonen. Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Hellbillies er blant de som har bidratt til å bane vei for en ny bevissthet rundt det helt lokale, hjemme, nærmest som motstemmer i en tid hvor det globale og de grenseløse godene har vært rådende mantra.

Erik Lukashaugen føyer seg inn i en slik tradisjon, slik han også viderefører strake linjer fra Børli, Prøysen, Sandbeck, Levi Henriksen, Roy Lønhøiden, Lars Mytting. Erik Lukashaugen er en innlandets røst, det er ikke kyst, utferdstrang eller de prangende byer som er hans arena. Det er skogen, naturen, de nære ting. Ting som går hjem i denne fåmælte delen av landet vårt, den delen som ikke er mest spektakulær, men som kanskje nettopp derfor berører noe essensielt i folkesjela vår.

Tel si ega tid åpner ærlig og beskrivende. Erik Lukashaugen skjuler seg ikke bak tøvete floskler eller unødvendig billedbruk. Han savnet noe i livet sitt, kall det gjerne en førtiårskrise; det finnes verre varianter av den sorten enn å ville flytte hjem. For det er det den handler om. ’Slik som det var i Elverum’ er også platens aller fineste enkeltlåt. Det er her jeg føler jeg kommer nærmest Lukashaugen som menneske. Han åpner seg på et vis som, lik Børli, omhandler noe personlig og lokalt som samtidig kan berøre alle – i hvert fall de av oss som bærer et skjær av nostalgi eller savn i hjertet.

Har runda førti, men har fortsatt ingen svar
nå har je sagt opp jobben for å prøve med gitar
mens je lengte telbake tel slik som det var i Elverum

Sangen, ikke helt ulik Stein Torleif Bjella i stilen, introduserer oss også for det sterke laget av musikere: Ellen Brekke, Tarjei Nysted, Bjørge Verbaan, Annar By med flere. De trakterer en rikholdig akustisk instrumentpark, med vaskebrett, nøkkelharpe, mandolin, dreielire, hardingfele, trøorgel og mye annet.

Den fine tonen videreføres i slentrende ’Komma hem med blommer,’ en umiddelbar favoritt, og den varme kjærlighetserklæringen til avkommet i ’Min sønn’. Lukashaugen beveger seg i det fine grenselandet mellom folk og vise, uten at sjangergrenser blir noen hemsko for ham. Han er likefram og ledig i både tekst og tone, folkelig og hjertevarm, og lett å like. Kanskje litt for lett å like: Jeg kunne ønsket meg noe mer mørke, noe mer friksjon og motstand. Det er kanskje ikke hans vei, men når han legger opp til å brette ut sin sjel, tar jeg meg i å savne sanger om skuffelse, nederlag og motgang – stoffer klassiske plater er sydd av.

Halvparten av sangene er ført i pennen av andre, blant andre Vidar Sandbeck, men gjennomgående er de beste låtene hans egne. Jeg håper Lukashaugen fortsetter å utvikle sine egne kvaliteter som tekstforfatter. For det er også et uforløst potensiale i dette materialet – hvor imøtekommende og lekkert det enn høres ut. Tel si ega tid er kanskje ikke gjennombruddsplata, men den vil komme. Han har det i seg, og er i ferd med å finne sin egen stemme.

Jeg har bodd i Elverum og husker den lange vinteren der. Noe i meg håper at Erik Lukashaugen møter vintermørket på sin vei, og kommer ut av det med en plate som bôrer enda noen hakk dypere ned i Hedmarkens folkesjel, og som kanskje tar for seg vår tids arbeidsfolk og slitere. Da vil han også bli en sanger som synger liv i dette landet, langt utover de skogene der sangene er skapt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 22.1.2016

Bjørn Hammershaug

Sigrid Moldestad: Tradisjonell og nyskapende

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

sigrid_moldestadSigrid Moldestad: Så ta mitt hjerte – Dei beste songane
Heilo/Grappa, 2016

Det kommer en tid for de fleste artister å gjøre opp regnskap; enten det er et tilbakeblikk over en karriere på hell, eller som en statusrapport et sted midt i den. Sigrid Moldestad tilhører utvilsomt siste kategori. Gjennom sine hittil fire soloalbum har hun raust delt sin vidsynte musikk med oss og markert seg som en av våre aller fineste stemmer og historiefortellere. Så ta mitt hjerte samler egenutvalgte høydepunkter fra årene 2007–2014.

Moldestad har favnet over mye i løpet av sin allsidige artistkarriere, og spiller i dag like naturlig på countrytreff og jazzfestivaler som på tradisjonelle folkemusikkscener. Etter utdannelse ved Ole Bull Akademiet, gjorde hun seg sterkt bemerket i sjangerlekne band som GamaltNymalt og Spindel. Men det er under eget navn hun virkelig har blomstret og funnet sitt eget uttrykk, et uttrykk som har gjort henne til favoritt blant både kritikere og det brede publikum. Denne platen er et naturlig stoppested for å samle noen tråder før hun igjen legger på vei mot nye reisemål.

Sigrid Moldestad solodebuterte med Taus (2007). Her løftet hun sløret av og hyllet sin lokale folkemusikks glemte kvinner, noe hun ble belønnet med Spellemannpris for. Hennes tre påfølgende album er de som er best representert på samleplata: Sandkorn (2010), Himlen har sove bort mørkret (2012) og hennes tolkninger av dikteren Jan-Magnus Bruheim, Brevet til kjærleiken (2014). På disse albumene har hun fortsatt å videreutvikle en sjenerøs stil som både har lokal forankring og global tilhørighet. Røttene fra Breim og Nordfjord er et gjennomgående tema i musikken hennes. Men hun lar røttene vokse fritt videre ved å trekke inn elementer fra både keltisk og amerikansk folk, til et uttrykk der folkemusikk, pop, bluegrass og visesang sømløst flettes sammen i en helhet.

For selv om Sigrid Moldestad favner over store musikalske områder, viser denne samlingen at hun har bevart og dyrket en konsistent stil. Ja, denne samleplata kunne vært et helstøpt studioalbum i seg selv. Noe ligger nok i det skjønnsomme utvalget av musikere som har fulgt henne opp gjennom. Sigbjørn Apeland, Anders Bitustøyl, Jørgen Sandvik og Anders Hall er blant dem som har fargelagt mange av hennes utgivelser på lydhørt og varsomt vis. De skaper rommet for Moldestads glassklare, klangfulle stemme; kraftig, varm og aldri insisterende eller overmannende. I dette rommet skapes det også plass for hennes finstemte historier, poetiske fortellinger som helst tar tak i de nære ting og løfter dem opp med en universell og tidløs appell. Litt som hele hennes eget musikalske virke gjør det samme.

Sigrid Moldestads er en sterk forteller og formidler av både tradisjonelt og nyskapende materiale, med en åpensinnet og nysgjerrig holdning til musikken. La denne samleplata gjerne fungere som en introduksjon til artisten, hvis du fremdeles trenger det – eller som en godt kurert spilleliste med lang holdbarhetsdato og stort bruksområde.

Så ta mitt hjerte er utgitt både digitalt og som dobbel CD-plate. I tillegg til de 16 utvalgte perlene fra albumkatalogen, får vi også seks bonusspor i form av et par juleviser, noe tidligere uutgitt materiale og liveopptak. Det er et fornuftig tillegg, som underbygger følelsen av at Sigrid Moldestad har brukt dette prosjektet til å rydde opp i gamle papirer; som for å arkivere det som har vært, og gjøre seg klar for det som kommer. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 7.3.2016

Bjørn Hammershaug

Håkon Thelin: Folk

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

thelin_folkHåkon Thelin: Folk
(Atterklang, 2015)

’Fela er spelemannens songrøyst, og kvar fele har sin eigen song.’

Slik innledes denne platen, med et kort statement av Ottar Kåsa. ’Fela må synge slik ho sjølv vil, og når fele og spelemann vil det same, veks dei saman: Dei delar plass i ein større heilskap, der spelemannen lét instrumentet bli ein del av seg sjøl og sitt uttrykk’, sier han.

Håkon Thelin, som gjennom en årrekke har stått fram som en nytenkende og prøvende kontrabassist, har en slik tilnærming til musikken. Han er skolert ved Norges musikkhøgskole, der han også nå er førsteamanuensis i fagseksjonen for strykere og harpe, og underviser i bl.a. komposisjon og improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Thelin har det teoretiske på plass, og er anerkjent som en ledende formidler innen ny musikk. Det har han også omsatt i praktisk virksomhet.

Thelin er nok mest kjent for den grensesprengende og renommerte trioen POING, sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm. Men han er også involvert i flere ulike prosjekter, som samtidsmusikk-ensemblene Musikfabrik og Ensemble Modern, og har altså sin egen solokarriere. Thelin mottok Spellemannpris i kategorien Samtidsmusikk for albumet Light (2011), der han forente improvisatoriske krefter med Maja S.K. Ratkje, og har i de senere årene fått økende interesse for grenselandet mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Et resultat av det kunne vi også høre på Unni Løvlids strålende album LUX fra 2013, og nå også på oppfølgeren til Light, helt enkelt titulert Folk.

I tillegg til hans tre egne komposisjoner, finner vi verker komponert av Luciano Berio, Lars-Petter Hagen og den nå avdøde kontrabassist-mester Stefano Scodanibbio (rytmisk komplekse “Geografia amorosa” fra 1994). På albumet hentes inspirasjon fra så vidt ulike kilder som flamenco, singalesiske trommetradisjoner, arabisk tradisjonsmusikk og Lars-Petter Hagens melankolske og dvelende “Hymn” som han selv har omtalt som ’ikke-eksisterende folkemusikk for en enorm, fiktiv hardingfele’. Innspillingen fant sted i Hoff kirke på Østre Toten ved to anledninger i 2013.

Folk er et ambisiøst anlagt prosjekt, et album som søker å forene ulike musikalske tradisjoner, kunst og poesi. Det bindes sammen av det musikalske språket Thelin kaller for «kontrabassens folkemusikk», der overtonene som mye av folkemusikken er bygget på settes sammen med samtidsmusikkens teknikker. Musikken knyttes sammen av oppleste tekster fra allerede nevnte Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid og flere, som kontekstualiserer Thelins musikalske ideer i ordform. Nyhus har noen interessante refleksjoner om tradering, fortid og framtid i musikken:

’Vi kan bære det nedarvede videre, til et sted hvor repetisjonen i seg selv er det viktigste. Eller, vi kan la repetisjonen bare skimtes som en reminisens, og det nye får utfolde seg. Det gamle og kjente kan få være med på nye forsøk.’ Med det berører Nyhus også mye av Håkon Thelins virke og hans utforskning av folkemusikken: ikke folkemusikk som det repeterende, det gjenkjennelige og det rotfestede, men snarere som basis for noe uprøvd, ukjent og levende som blir med videre; inn i framtiden, med på nye forsøk. Jeg har den høyeste respekt for at kulturtradisjonen skal bevares og føres videre gjennom generasjoner. Men musikk som stagnerer er døende musikk, og det er selvsagt ikke noen motsetninger mellom felleskapets arvegods og personlige revitaliseringer av det samme materialet.

Folk har dermed et interessant utgangspunkt. Musikken vil nok kunne lyde fremmed i umiddelbar gangavstand fra Norges musikkhøgskole; Tross sin inspirasjon fra folkemusikken, tilhører Thelin fremdeles samtidsmusikkens tonespråk. Likevel er ikke dette en plate som bør skyve den nysgjerrige lytter fra seg. Lydbildet er åpent og strippet for fiksfakseri. Dette er musikk skapt med fullt fokus, og krever det samme tilbake fra tilhøreren; men det betaler seg i form av en både inspirerende og givende lytteropplevelse, som gjerne kan doseres opp i passe porsjoner. De talte mellomstikkene er slikt sett et fornuftig grep, som gir ytterligere dybde til prosjektet og lar hvert enkelt stykke få større plass.

Med Folk fortsetter Håkon Thelin å vise kontrabassens uante muligheter og klangrike potensiale. At han åpner døra ytterligere inn mot folkemusikkens skattkiste, er utelukkende en berikelse for både feltet og for deg som tilhører.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 17.3.2016

Bjørn Hammershaug

Gullberg/Balducci: Hildr

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

gullberg_balducci_hildrGullberg/Balducci: Hildr
NORCD, 2015

Karoline Dahl Gullberg er utdannet sanger, har studert under blant andre Eli Storbekken og Mari Boine og har lang erfaring både innen det klassiske feltet og folkemusikken. Stian Balducci har også en eklektisk tilnærming til musikken: Med fokus på bearbeidet lyd har han arbeidet i ulike sammenhenger både innenfor klubbscenen og med mer improvisert/samtidsorientert lydkunst.

Denne åpne og grenseløse holdningen tar de to med seg inn i duoformatet. Hildr er en kort plate på snaue halvtimen, men rikt på innhold og ideer. Duoen forsyner seg fra et bredt spekter i sitt repertoar; her er bl.a. egenkomponerte stykker, en sørsamisk bånsull, tradisjonelle stev og springere, en liksalme fra Suldal og en tekst av Olav H. Hauge (”Det er den draumen”).

Det hele er holdt sammen i et stramt, minimalistisk lydlandskap; Gullbergs skinnende klare stemme står i sentrum, Balducci står for rytmisk overbygning og atmosfæriske kulisser. Eneste gjester er Geir Johansen (slåttetromme) og Tobias Ørnes Andersen (trommer) på hvert sitt spor, samt et kort innspill fra Karl Seglem og hans bukkehorn på ”Hvileskjær”.

Både Karl Seglem og Mari Boine er passende referanser for å forstå det musikalske landskapet Gullberg/Balducci befinner seg i. Utgangspunktet er den tradisjonelle folkemusikken, men utførelsen tilhører vår tid. Dette er et spenningsfelt som har blitt utforsket tidligere, der de nevnte Seglem og Boine er innovatører. Slik sett er det naturlig at duoen har funnet sitt hjem hos Seglems på hans lydhøre og framtidsrettede selskap NORCD.

Det er også passende at Hildr åpner med toner fra den samiske kulturkretsen. “Bånsullen fra Namsskogan” er en messende, nærmest hypnotisk vakker komposisjon, der eldgamle ritualer tvinnes sammen med pulserende elektronika. Det skaper slående bilder av en gamme som forsvinner inn i et digitalt ødeland. I løpet av de drøyt fire minuttene åpningssporet varer – platens lengste – har duoen etablert sitt uttrykk. Det viktigste for disse stykkene er ikke deres opphav, ei heller hvordan de eksakt er prosessert fram; derimot er det selve stemningen plata legger for en dag. Innledningsvis glir låtene nærmest over i hverandre, balanserer i stor grad mellom lys og mørke, det dvelende dunkle og det klarsynte og gjenkjennelige.

Tidvis heller det over mot beatbasert ”etno-jungle”, som på litt for lange ”Draumen”, der gjentagelsene mest blir enerverende, og fraværet av noe mer spennende innpakning eller kompositorisk oppbygging blir åpenbar. Da er ”Firspringar” mer spennende, som med sin dramatiske vokal-behandling og knitrende dub-rytmer løsriver seg fullstendig fra både tid og sted, og understreker at denne duoen heller ikke hører til i en faststivnet tradisjon.

Mye knitter og knotter til tross: De to kommer likevel aller best ut av det når Karoline Gullbergs stemme gis størst mulig rom, og der det elektroniske bygger opp under den. ”Liksang” er et eksempel på det; usigelig vakkert sunget, med et pulserende, urolig teppe som bare tidvis kommer helt opp til overflaten.

Gullberg/Balducci bidrar til å trekke folkemusikken i nye retninger. Med Hildr har de staket en kurs som det skal bli interessant å følge videre.

Oprinnelig publisert på folkemusikk.no, 1.4.2016

Bjørn Hammershaug