Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 30.03.04

Down a dark country road I first left my home when I was seventeen
and I paid my respects to my fellow rejects
but I tended to wander alone like I was listening to the words of a song
whispered soft and low
(Periphery Waltz)

Disse linjene fra Jolie Hollands første plate Catalpa (2003) fanger mye av essensen i hennes virke. Den 29 år gamle Houston-fødte artistens har levd store deler av sitt liv på utsiden av det ordinære og hennes solodebut består av innspillinger som ikke var ment utgitt “any further than my neighborhood” som hun selv noterte på omslaget. Men så var det noe med disse mørke landeveiene og den myke, dempede stemmen som etterhvert fant veien inn til stadig flere hjerter. Det startet med spinkle salg på konserter og fra hennes hjemmeside, men interessen vokste gradvis takket være ryktebørsen, noen oppegående radiostasjoner i Berkeley og New York samt et knippe imponerte penneknekter.

Ordet om den fagre stemmen med viser som hørtes ut som 100 år gamle skatter gravd frem fra en bortgjemt låve i Kentucky traff en nerve som endelig vibrerte i kontorlokalene til Anti/Epitaph (som også huser Joe Henry og Tom Waits, sistnevnte er fan og har uttalt at “her music is like creek-dipping at Birdland”). Anti slapp Catalpa som den var; en rå, ubehandlet plate som bar i seg røtter fra store deler av den amerikanske folkmusikken. Blues, cajun, gospel, mountain music, spedd på med W.B. Yeats og Syd Barrett. Jolie Holland har mye musikk i blodet og drypper det utover på en plate med rolige, fingernemme strøk. Nå er hun aktuell med oppfølgeren Escondida (april 2004) og har tre Europa-turnéer i vente.

Ting ruller for Holland, men hovedpersonen selv ser ut til å ta det ganske så med ro, der hun har krøpet seg opp i en sofa og strikker på det som en gang skal bli en veske. Høflig, morsom og reflektert ønsker hun norsk presse velkommen. Alt dette for en plate som altså var ment for naboer og gode venner i San Francisco.

Holland ble overrasket over den gode mottagelsen, men sier likevel at hun helt fra begynnelsen mottok signaler som tydet på at den ville gjøre det godt.

– Allerede mens Catalpa kun var å få i 40 kopier ble jeg tilbudt $25 000 for rettighetene. Jeg har fortsatt ikke tjent opp denne summen, men foretrekker å sitte på rettighetene selv, smiler hun.

Hun blir neppe millionær av sine viser, til det er hun både for tradisjonell og utradisjonell. Et viktig element i hennes låter er den spontane stemningen og det varierte registeret hun omfavner så helhjertet. Hun har blitt sammenlignet med artister som Bob Dylan, Billie Holiday, The Carter Family og selvsagt den omfattende og uvurderlige samlingen med Harry Smiths autentiske opptak fra 20-30-tallet samlet som The Anthology Of American Folk Music. Og dette er musikalske røtter Jolie Holland kjenner godt og er oppriktig interessert i. Av nyere navn trekker hun frem Freakwater, Giant Sand og Devendera Banhart som dyktige, spontane liveartister som klarer å skape sitt eget uttrykk. Banharts utrolige debut Oh Me Oh My… (Young God, 2003) var i likhet med Hollands heller ikke ment for offentligheten, og deler noe av det samme sprukne, susete og varme lydbildet som Catalapa. Favoritten er likevel canadiske Geoff Berner, den trekkspillende visesmeden er en nær venn. Sammen med sitt gamle band, The Be Good Tanyas har Holland også spilt inn en av hans låter, noe som faktisk hjalp ham frem i lyset, kan hun fortelle.

Til tross for sine klare referanser til tradisjonelle stilarter både i form og innhold så handler det mer om god musikk enn historie for Jolie Holland.

– Når jeg skrur på radioen så er det så mye som høres dårlig ut for meg, både når det gjelder musikk og kunst generelt. Jeg liker mange moderne uttrykk, men det er de gamle tingene som rører ved meg. Når det gjelder den tradisjonelle instrumenteringen så bruker vi bare det som finnes rundt oss. Jeg plukket opp fiolin som 13-åring og spilte piano fra jeg var helt liten. Jeg er mest interessert i det organiske uttrykket.

I det moderne USA har mange av de regionale variasjonene blitt hvisket ut i takt med økt urbanisering og massekultur. Eksisterer disse unike uttrykkene i særlig grad i dag?

– Det finnes fremdeles lokale musikalske variasjoner i USA, særlig blant eldre mennesker, men de kan være vanskelig å få øye på. Et eksempel er en god venn av meg som heter Jake Fussel. Han bor nede i Georgia og spiller gammel blues sammen med en 80 år gammel munnspiller og har produsert den gamle bluessangerinnen Precious Bryant. Han er et eksempel på den levende regionale tradisjonen som tross alt finnes. Men likevel, alt handler vel mest om MTV i dag…

Hollands interessefelt strekker seg naturlig nok også utenfor musikkens begrensede verden. Hun leser mye, og favoritten nå er Mihail Bulgakovs The Master and Marguerita.

– Jeg skrev en sang basert på den boken, og fant senere ut at Rolling Stones’ “Sympathy For the Devil” er basert på samme historie! Bulgakov fikk aldri gitt ut bøker under Stalin, og ble ikke anerkjent før etter sin død. Jeg finner det inspirerende med mennesker som har jobbet under vanskelige forhold, men som likevel har klart å lage stor kunst, sier Holland med referanser til sin egen brokete bakgrunn.

Hun dro tidlig fra Houstons forsteder, og vandret rundt på kontinentet sammen med kunstnere og hobos, fra Vancouver i nord (der hun stiftet populære The Be Good Tanyas) til Louisiana i sør, før hun vendte vestover til San Francisco der hun nå lever. I den sammenheng nevner hun også antroplogen Zora Neale Hurston, referert til på Catalpas flotteste øyeblikk, “Alley Flowers”.

– Hun samlet svart amerikansk folkemusikk, og det er ingen tvil om at det var vanskeligere før i tiden, for eksempel når det gjelder kvinners rettigheter og den tiden de fødte 10 barn hver… grøsser hun.

Hennes kommende plate er spilt inn i et mer propert studio og bærer tittelen Escondida, “hidden”. Hva er det som er gjemt denne gangen? Holland bruker Dylan og filmen Masked & Anonymous som utgangspunkt for sitt svar.

– Dylan var kjent for å kunne være vrang mot pressen, og besvarte gjerne dumme spørsmål med enda dummere svar. Jeg tror et av hans poenger var at alle på død og liv ville vite hvilket budskap han hadde med sine sanger, og at han prøvde å si at det må man finne ut selv: ’Lytt til sangene, ikke spør meg hva sangene handler om, de kan eksistere på ulike nivåer’. Tittelen min er en referanse til dette. Dessuten er det et personlig tilnavn jeg har fått av diktervennen The Invisible Rabbi, og endelig er det en språklig referanse til Catalapa. De to platene hører sammen, alt er skrevet i samme periode og alle låtene er en del av det samme for meg.

På spørsmål om hva hun er mest stolt av med den nye platen svarer hun bandet sitt, og trekker frem hvordan godt de jobber sammen og spontaniteten i det de driver med.

– Det er mye som er tatt opp på første tagning, noen låter var faktisk helt uøvd – som “Mad Tom of Bedlam” – og gikk bare rett inn på første forsøk. Jeg vil særlig trekke frem gitarist Bryan Miller. Hans bruker en 1950s Gibson Hummingbird som høres mer ut som et B12 orgel.

Hun er forøvrig enig i at platen har et mer jazza uttrykk enn forgjengeren.

– Escondida høres mer ut som våre regulære liveshows, Catalapa er mer slik vi høres ut når vi samles hos mine venner, smiler Jolie Holland.

Og det ser ut til at hun kan fortsette å smile, for hun vinner stadig flere gode venner som oppdager hennes kvaliteter.