Month: June 2013

Intervju: Oren Ambarchi – Sound as a landscape

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Publisert på groove.no 19.06.06 og i programmet til Safe As Milk 2006
Lydkunstner og gitarmanipulator Oren Ambarchi kommer til Safe as Milk i juli. ‘I love getting lost in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener’ sier han i dette intervjuet.

Sound as a landscape
Oren Ambarchi er en 37 år gammel gitarist fra Sydney, Australia med røtter fra Irak, som nå med hjemmebase Melbourne. I løpet av en omfattende karriere har han jobbet med artister som Sunn O))), Fennesz, John Zorn, Dave Grohl, Phill Niblock, Evan Parker, Damo Suzuki, Keji Hano – og en rekke andre. Han har også vært med på organisere Australias største eksperimentelle musikkfestival “What Is Music?” i perioden 1994-2005. Det er en travel og allsidig herre som kommer til Safe As Milk i juli, hvis hovedfokus fremdeles holdes til egne soloarbeider.

Din musikk blir beskrevet i ordlag som “minimalistisk, kraftfull og vakker.” Hvordan vil du selv beskrive ditt “musikalske prosjekt” for det norske publikum?

– I mainly focus on my solo project which is primarily guitar based. I guess there is a common thread that connects the various so-called “diverse” projects I’m involved in; I don’t know exactly what it is, but I think many of these projects approach sound as a landscape and, they also explore the concept of “music as time”. And without sounding like a hippy, there might be something spiritual or transcendental in the sound and the effect it has on some of the people who experience it.

Det kan være mulig å spore innflytelse fra den amerikanske komponisten Alvin Lucier i Ambarchis arbeider med lyd, og selv om den kunnskapsrike og allsidige australier henter impulser fra en rekke hold, er han enig i denne påstanden:

– Alvin Lucier’s works are very inspiring, I find his music fragile, dreamy & psychedelic; qualities I love! Most importantly his pieces usually put me in a trance – I love getting “lost” in a work, losing track of time. I hope my own work can trigger this same feeling for the listener.

Fra trommer til gitar
Hvordan forløp egentlig din egen musikalske dannelsesreise?

– I actually started off as a drummer when I was really young, playing along to Kiss, Hendrix & Led Zep records from an early age. In my early teens I discovered jazz & became completely obsessed with Coltrane, Ayler, Taylor, Ornette and others. My first live playing experience was doing gigs in Sydney playing drums in a free jazz group. My grandfather used to have a second-hand store, selling lots of used records, electronics, effect pedals, so from a young age I had a collection of reel-to-reel machines, pedals etc etc. I used to make crude “concrete” recordings at home from a young age. Eventually I incorporated the electronic in the free jazz group performances, and slowly I became more & more interested in live electronics than percussion. At one point I found a guitar at a rehearsal studio & immediately this was added to my drums/electronics set-up in the free jazz group.

Then at the age of 23 after seeing Keiji Haino play in New York I decided I wanted to play guitar full-time. He wasn’t a “technical” player, but his playing was so utterly personal I decided I had to do it and ‘find my way’. I knew absolutely nothing about how to play the guitar but that didn’t stop me…

Ambarchi har siden holdt seg i hovedsak til gitaren, skjønt lyden som kommer ut ikke nødvendigvis høres ut som en gitar. Det er nærliggende å spørre litt om hvordan han går frem når han komponerer:

– It’s all guitar and basic effect pedals. I don’t use a computer to process sounds. On the records I record to multitrack tape in a studio with an old desk. Most of my recordings start off as an improvisation and then I “shape” the piece via overdubs to the tape in the studio. Lately I’ve been adding acoustic elements to my solo records; instruments such as strings, bells and percussion. When I play live it’s really basic, straight guitar & pedals, usually in mono!

Det har også vært en betydelig utvikling å spore i ditt uttrykk opp gjennom årene. Hvordan vil du beskrive din egen musikalske vandring?

– Things have changed a lot since I first started using the guitar in 1992. In those days I was quickly jumping from idea to idea and the sound was much noisier. Things have really calmed down since then, although the sound is still quite physical. The duration of the pieces are now much longer, the tones are lower and the tempos are slower! But hopefully the music is becoming more personal this is very important to me.

The Black One
Av svært mange spennende prosjekter du har vært involvert i, det er vanskelig å komme utenom ditt gitararbeid sammen med Sunn O))) på deres ferske Black One. Hvordan tilnærmet du et slik samarbeid?

– Originally Stephen O’Malley asked me to work with Sunn a while ago on a film soundtrack for Cameron Jamie, this never eventuated, but a few months later I played with Sunn a few times when they toured Australia. Soon after they invited me to Europe for a summer tour in 2005, which was a lot of fun. At the shows I played a combination of my solo sounds, noise textures + I also doubled the chords of their pieces with a more distorted down tuned “Sunn” sound. The Black One recordings were approached differently, almost like a soundtrack.

Ambarchi finner det vanskelig å trekke frem spesifikke samarbeidspartnere som har vært særdeles givende, men nevner tre prosjekter: Sunn O))), Keith Rowe og Phill Niblock, som ifølge ham selv alle preges av en “timeless feeling”.

Han dekker et vidt spekter med sine samarbeidsprosjekter, og kan fortelle at det er både morsomt og viktig for ham, siden han selv elsker variert musikk. Og som han selv sier det; “it helps keep my solo work fresh.”

Current grooves
Oren Ambarchi spilte sammen med Johan Berthling i Oslo/Bergen i 2004, og han kjenner godt til mange sider av norsk musikkliv.

– Of course I’m familiar with loads of Norwegian Black Metal from the early 90’s. I have a HUGE black metal collection, he-he, it’s ridiculous how much I have of this stuff – I love it!

Men han har også kunnskap om mye annet fra vårt eget skattekammer, og trekker frem Lasse Marhaug & Jazzkammer, Fe Mail/Maja Ratkje, Noxagt, Sindre Bjerga, og selskap som Rune Grammofon og Melektronikk som de fremste. Av eldre norske ting går han like gjerne til de virkelige store klassikerne og fremhever Arne Nordheim, The Dream, Min Bul og tidlig Rypdal.

Imponerende! Da må man nesten grave nesen litt i hvilken plater som teller nå for tiden, og blant mange andre trekker vår venn frem følgende skiver:

Scott Walker – The Drift
Striborg – Embittered Darkness
Loose Fur – Born Again In The USA
Flower Travelling Band – Make Up
Liars – Drums Not Dead
Belketre – Ambre Zuethi
3/4 Have Been Eliminated – Year Of The Aural Gauge
Neil Hamburger – Great Moments at Di Presa’s Pizza House
Arthur Russell – First Thought, Best Thought
Merzbow – Turmeric
Bill Fay – From The Bottom Of An Old Grandfather Clock
Luciano Cilio – Dell’ Universo Assente

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.
Foto: andynew/Wikimedia Commons

Intervju: Jolie Holland – en bortgjemt villblomst

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 30.03.04

Down a dark country road I first left my home when I was seventeen
and I paid my respects to my fellow rejects
but I tended to wander alone like I was listening to the words of a song
whispered soft and low
(Periphery Waltz)

Disse linjene fra Jolie Hollands første plate Catalpa (2003) fanger mye av essensen i hennes virke. Den 29 år gamle Houston-fødte artistens har levd store deler av sitt liv på utsiden av det ordinære og hennes solodebut består av innspillinger som ikke var ment utgitt “any further than my neighborhood” som hun selv noterte på omslaget. Men så var det noe med disse mørke landeveiene og den myke, dempede stemmen som etterhvert fant veien inn til stadig flere hjerter. Det startet med spinkle salg på konserter og fra hennes hjemmeside, men interessen vokste gradvis takket være ryktebørsen, noen oppegående radiostasjoner i Berkeley og New York samt et knippe imponerte penneknekter.

Ordet om den fagre stemmen med viser som hørtes ut som 100 år gamle skatter gravd frem fra en bortgjemt låve i Kentucky traff en nerve som endelig vibrerte i kontorlokalene til Anti/Epitaph (som også huser Joe Henry og Tom Waits, sistnevnte er fan og har uttalt at “her music is like creek-dipping at Birdland”). Anti slapp Catalpa som den var; en rå, ubehandlet plate som bar i seg røtter fra store deler av den amerikanske folkmusikken. Blues, cajun, gospel, mountain music, spedd på med W.B. Yeats og Syd Barrett. Jolie Holland har mye musikk i blodet og drypper det utover på en plate med rolige, fingernemme strøk. Nå er hun aktuell med oppfølgeren Escondida (april 2004) og har tre Europa-turnéer i vente.

Ting ruller for Holland, men hovedpersonen selv ser ut til å ta det ganske så med ro, der hun har krøpet seg opp i en sofa og strikker på det som en gang skal bli en veske. Høflig, morsom og reflektert ønsker hun norsk presse velkommen. Alt dette for en plate som altså var ment for naboer og gode venner i San Francisco.

Holland ble overrasket over den gode mottagelsen, men sier likevel at hun helt fra begynnelsen mottok signaler som tydet på at den ville gjøre det godt.

– Allerede mens Catalpa kun var å få i 40 kopier ble jeg tilbudt $25 000 for rettighetene. Jeg har fortsatt ikke tjent opp denne summen, men foretrekker å sitte på rettighetene selv, smiler hun.

Hun blir neppe millionær av sine viser, til det er hun både for tradisjonell og utradisjonell. Et viktig element i hennes låter er den spontane stemningen og det varierte registeret hun omfavner så helhjertet. Hun har blitt sammenlignet med artister som Bob Dylan, Billie Holiday, The Carter Family og selvsagt den omfattende og uvurderlige samlingen med Harry Smiths autentiske opptak fra 20-30-tallet samlet som The Anthology Of American Folk Music. Og dette er musikalske røtter Jolie Holland kjenner godt og er oppriktig interessert i. Av nyere navn trekker hun frem Freakwater, Giant Sand og Devendera Banhart som dyktige, spontane liveartister som klarer å skape sitt eget uttrykk. Banharts utrolige debut Oh Me Oh My… (Young God, 2003) var i likhet med Hollands heller ikke ment for offentligheten, og deler noe av det samme sprukne, susete og varme lydbildet som Catalapa. Favoritten er likevel canadiske Geoff Berner, den trekkspillende visesmeden er en nær venn. Sammen med sitt gamle band, The Be Good Tanyas har Holland også spilt inn en av hans låter, noe som faktisk hjalp ham frem i lyset, kan hun fortelle.

Til tross for sine klare referanser til tradisjonelle stilarter både i form og innhold så handler det mer om god musikk enn historie for Jolie Holland.

– Når jeg skrur på radioen så er det så mye som høres dårlig ut for meg, både når det gjelder musikk og kunst generelt. Jeg liker mange moderne uttrykk, men det er de gamle tingene som rører ved meg. Når det gjelder den tradisjonelle instrumenteringen så bruker vi bare det som finnes rundt oss. Jeg plukket opp fiolin som 13-åring og spilte piano fra jeg var helt liten. Jeg er mest interessert i det organiske uttrykket.

I det moderne USA har mange av de regionale variasjonene blitt hvisket ut i takt med økt urbanisering og massekultur. Eksisterer disse unike uttrykkene i særlig grad i dag?

– Det finnes fremdeles lokale musikalske variasjoner i USA, særlig blant eldre mennesker, men de kan være vanskelig å få øye på. Et eksempel er en god venn av meg som heter Jake Fussel. Han bor nede i Georgia og spiller gammel blues sammen med en 80 år gammel munnspiller og har produsert den gamle bluessangerinnen Precious Bryant. Han er et eksempel på den levende regionale tradisjonen som tross alt finnes. Men likevel, alt handler vel mest om MTV i dag…

Hollands interessefelt strekker seg naturlig nok også utenfor musikkens begrensede verden. Hun leser mye, og favoritten nå er Mihail Bulgakovs The Master and Marguerita.

– Jeg skrev en sang basert på den boken, og fant senere ut at Rolling Stones’ “Sympathy For the Devil” er basert på samme historie! Bulgakov fikk aldri gitt ut bøker under Stalin, og ble ikke anerkjent før etter sin død. Jeg finner det inspirerende med mennesker som har jobbet under vanskelige forhold, men som likevel har klart å lage stor kunst, sier Holland med referanser til sin egen brokete bakgrunn.

Hun dro tidlig fra Houstons forsteder, og vandret rundt på kontinentet sammen med kunstnere og hobos, fra Vancouver i nord (der hun stiftet populære The Be Good Tanyas) til Louisiana i sør, før hun vendte vestover til San Francisco der hun nå lever. I den sammenheng nevner hun også antroplogen Zora Neale Hurston, referert til på Catalpas flotteste øyeblikk, “Alley Flowers”.

– Hun samlet svart amerikansk folkemusikk, og det er ingen tvil om at det var vanskeligere før i tiden, for eksempel når det gjelder kvinners rettigheter og den tiden de fødte 10 barn hver… grøsser hun.

Hennes kommende plate er spilt inn i et mer propert studio og bærer tittelen Escondida, “hidden”. Hva er det som er gjemt denne gangen? Holland bruker Dylan og filmen Masked & Anonymous som utgangspunkt for sitt svar.

– Dylan var kjent for å kunne være vrang mot pressen, og besvarte gjerne dumme spørsmål med enda dummere svar. Jeg tror et av hans poenger var at alle på død og liv ville vite hvilket budskap han hadde med sine sanger, og at han prøvde å si at det må man finne ut selv: ’Lytt til sangene, ikke spør meg hva sangene handler om, de kan eksistere på ulike nivåer’. Tittelen min er en referanse til dette. Dessuten er det et personlig tilnavn jeg har fått av diktervennen The Invisible Rabbi, og endelig er det en språklig referanse til Catalapa. De to platene hører sammen, alt er skrevet i samme periode og alle låtene er en del av det samme for meg.

På spørsmål om hva hun er mest stolt av med den nye platen svarer hun bandet sitt, og trekker frem hvordan godt de jobber sammen og spontaniteten i det de driver med.

– Det er mye som er tatt opp på første tagning, noen låter var faktisk helt uøvd – som “Mad Tom of Bedlam” – og gikk bare rett inn på første forsøk. Jeg vil særlig trekke frem gitarist Bryan Miller. Hans bruker en 1950s Gibson Hummingbird som høres mer ut som et B12 orgel.

Hun er forøvrig enig i at platen har et mer jazza uttrykk enn forgjengeren.

– Escondida høres mer ut som våre regulære liveshows, Catalapa er mer slik vi høres ut når vi samles hos mine venner, smiler Jolie Holland.

Og det ser ut til at hun kan fortsette å smile, for hun vinner stadig flere gode venner som oppdager hennes kvaliteter.

Intervju: Jason Molina – Fra Ohia til Magnolia

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005

Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.

OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:

– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…

OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.

Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.

MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.

-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co. 

Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:

– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.

Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?

– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.

ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:

– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.

TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.

Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:

– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.

Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.

58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

June Of 44: “The Dexterity Of Luck” June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.

59. Beat Happening: s/t (K, 1985)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Beat Happening: “I Love You”

Ikke kunne han synge, ikke kunne de spille og debutskiva er i det hele tatt en ganske så spinkel og skranglete affære. Men få band skulle få like stor påvirkningskraft på indiemusikken utover på 80-tallet som Beat Happening. Som venner av Greg Sage fra The Wipers ble trioen – bestående av Calvin Johnson, Heather Lewis og Bret Lunsford, raskt en del av punk-miljøet i USA. Men selv om Beat Happening delte en felles gjør-det-sjøl holdningen, hadde de en annen agenda.

De bidro først og fremst til å definere og sementere lo-fi som selvvalgt disiplin og naivisme som opphøyd uttrykksform. Med troskap til primitivisme, minimalisme og naivisme skranglet de i vei, uvørent og løst, med Calvin Johnsons stoiske og gravalvorlige røst som fremste kjennetegn. Debuten høres ut som en blanding av The Shaggs, Daniel Johnston, Modern Lovers og Dead Moon, og det er selvsagt denne tilsynelatende gi-blaffen, slacker-holdningen som gjorde trioen til å spise opp.

Calvin Johnson har med sitt K Records sørget for å utgi hundrevis av skiver med skeiv popmusikk i over 25 år og bidratt til å gjøre Olympia, Washington til et slags alternativt Seattle på vestkysten. Det har vært stille rundt Beat Happening i mange år nå, uten å ha gitt opp håpet om de en gang skal slå seg sammen igjen. De lærte seg for øvrig å både spille og skrive fantastiske låter utover i karrieren. Selv om Calvin vel aldri lærte seg helt å synge.

60. Charles Manson: Lie/The Love And Terror Cult (ESP/Awareness, 1970/1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Charles Manson: “Look At Your Game, Girl”

I kraft av sine handlinger som ansvarlig for brutale drap er det ikke udelt enkelt å trekke fram musikk av Charles Manson. Formildende er det i hvert fall at alle inntekter fra denne versjonen, reutgitt av Awareness i 1987, går til et voldsofferfond i California. Det er selvsagt umulig å høre Manson uten å se for seg blodsporene han etterlot seg. Uten drapene på Sharon Tate og LaBianca-familien ville nok disse opptakene også i stor grad forsvunnet fra de fleste minner – inntil en reissue-label børstet støvet av dem i 2008 som en hellig gral over syrefolkmusikken i California på 60-tallet. For det er klart, dette er ikke essensiell musikk. Den er historisk interessant, ikke bare menneskelig (eller u-menneskelig), men også som et musikalsk tidsbilde.

Charles Manson var løselig tilknyttet musikkscenen i Los Angeles på slutten av 60-tallet, og hadde blant annet en viss kontakt med Beach Boy Dennis Wilson. Beach Boys spilte for øvrig inn en versjon av “Cease To Exist” (omtitulert og ukreditert Manson som “Never Learn Not To Love”). Den som leter etter skjulte beskjeder og ondskap på skiva tror jeg vil bli skuffet. Det er ikke mye som indikerer drapsmann og kultleder her. Manson framstår som en potrøykende hippie-dufus, dels Laurel Canyon, dels Dylan, men uten førstnevntes ynde eller sistnevntes signatur. Lyden er lo-fi, stilen er løs og tidvis morsom, og noen av låtene bærer noe interessant i seg uten å framstå som upolerte mesterverk.

De morbide interessene for Charles Manson gjenspeiles i coverversjoner av band som Guns ‘n Roses, G.G. Allin og (naturlig nok) Marilyn Manson, som dyrker det farlige i mannen, og av mer musikalsk karakter, som når Devendra Banhart gjør en versjon av “Home Is Where You’re Happy”. De to deler absolutt et musikalsk fellesskap, og det minner igjen om at Charles Manson burde fokusert mer på musikken enn på sin kult. Til gjengjeld hadde vi da aldri fått Neil Youngs “Revolution Blues”.

61. Love 666: American Revolution (Amphetamine Reptile, 1995)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Love 666: “Hard Rock America” Frontcover: Den Amerikanske Farmer, stolt der han skuer ut over sin endeløse åker med sigar i kjeften og hatten på hodet. Bakcover: Samme sted, men bonden er byttet ut med en tungt bevæpnet soldat foran et flammehav. Mellom bildene, en skive prydet med stars & stripes som gjør sitt beste for å leve opp til tittelen og platas røde tråd: American Revolution. Denne revolusjonære ABC er oppdelt i enkeltkapitler som f.eks “Preparation For Combat” og “Take A Chance On Death” og viser et band som tidlig hadde en klar agenda. Som Trouser Press beskriver deres post-White Panther manifest: “A boundless array of screeds that are pro-drug, pro-violence and anti-just about everything else – and you may find yourself on the frontlines of the class war the band seems so intent on fomenting.”

Deres musikalske DNA var bygget opp av en blanding av tidligere musikalske aktivister som MC5, tåkerocken til Spacemen 3 og standhaftig monotoni á la Suicide, og stort sett hele skiva sentrerer rundt samme tema med bestemte gitarrdrønn og en trommis på lavgir som eneste bevæpning. Det fordrer selvsagt en viss tålmodighet for hele prosjektet, men væpna kamp er da heller ingen enkel vei å gå.

Kuriosa: DC-trioens vokalist Dave Unger studerte visstnok minimalisten LaMonte Young før han droppet ut av skolen og gikk sin egen vei. Han er sikkert fremdeles å finne ute på revolusjonens åker et eller annet sted.

62. Chokebore: Black Black (Boomba, 1999)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Chokebore: “You Are The Sunshine Of My Life”
Livet kan være svart, og så kan det være svart svart. Langt nede i mørket, der det er “midnight behind my eyelids”. Slik vokalist Troy Bruno Von Balthazar innleder Chokebores introspektive odysse. Black Black tar oss med inn i depressive irrganger, musikalsk beslektet med både Pixies, Radiohead og Sparklehorse, og med en oppjaget nervøsitet som gjorde Chokebore ganske så uforlignelige.

Ingenting med dette trøblete bandet stemte egentlig. Chokebore var egentlig en bunch skatere og slackere opprinnelig fra Hawaii, og kalte seg Dana Lynn (etter en ehh.. voksenskuespiller) før de flyttet til Los Angeles, fikk kontrakt med noise-labelen Amphetamine Reptile og lagde paranoid rock i sakte film omgitt av ensomhet, dop og angst. De var riktignok noe friskere tidlig i karrieren, men aldri muntre nok til å vekke særlig begeistring i det brede lag – eller brutale nok til å passe inn i AmReps profil. Og da de kom til sitt fjerde album var det lite livskraft igjen. Det er langt fra Mauis sorgløse palmesus til den urbane mollrocken som smøres utover Black Black, og det er kanskje derfor den til stadig finner sin vei inn i spilleren igjen. Potente kraftlåter som “Alaska”, “Never Feel Sorry Again” og “You Are The Sunshine Of My Life” sender strimer av lys ned i kjelleren, men den overhengende følelsen av undergang preger hele skiva.

Chokebore oppnådde aldri stor suksess i USA, men i Balthazars nye hjemland Frankrike etablerte de seg relativt bra. Han holder seg faktisk fremdeles oppegående der nede og gir også ut brukbare skiver. Men desperasjonen som vibrerer på Black Black gjenskapes vel aldri. Og det tror jeg er like greit.

63. Ut: In Gut’s House (Blast First, 1988)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Ut: “I.D.” Uten Ut, ikke noe Sleater Kinney, Le Tigre eller Babes In Toyland? Kanskje. Før Hüsker Dü brakte norske ord inn i amerikanske rock, hadde vi denne trioen. Ut kom fra den berikende downtown-scenen i New York på slutten av 70-tallet, der avantgardistisk rock og frijazz ikke bare levde side om side i rennesteinen, men viklet seg inn i hverandre og ga oss noe av den mest motstandsdyktige rocken fra den tiden. Ut forlot New York tidlig, bosatte seg i London der de raskt ble en del av kretsen til band som The Fall og Birthday Party, kom inn under de brede vingene til radiovert John Peel og fikk et naturlig hjem i plateselskapet Blast First.

Deres beste album ble utgitt i 1988, og selv om In Gut’s House ikke er på leppene til altfor mange i dag, så ble det ranket høyt på mange årsbestelister det året. Eventyrlysten musikk er som vanlig vanskelig å sette i bås, og Ut er ikke noe unntak. Deres bakgrunn i no wave er opplagt, huggende gitarriff, nervøs rytmikk og dissonant desperasjon er tilstede her, men det er også noe mer forfinet og elegant over Ut på In Gut’s House som gir den litt ekstra levetid. Bruk av fiolin, vokalsamples og tribale trommer er ytterligere glasur, vekk fra den utemmede aggresjonen og inn i et mer kunstnerisk spennende landskap. Et landskap de ikke utviklet i ytterligere grad, etter Griller (1989, sammen med Steve Albini) var det over og ut for Ut.

64. Urinals: Negative Capability… Check It Out! (Warning Label, 1997)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Urinals: “Hologram”

Urinals eksisterte i tre korte år – fra 1978 til 1981 – og utga kun en håndfull singler/EP’er i løpet av sin karriere. Deres innflytelse på undergrunnsscenen utover på 80-tallet kan likevel ikke undervurderes, med band som Minutemen og Mission Of Burma som et par opplagte arvtakere og britiske Wire som et mulig forbilde.

Urinals hylles gjerne for sin minimalistiske, nedstrippede stil, men deres effektive togrepslåter (eller helst ett) og tilknappede tekster hadde sin naturlige forklaring: Medlemmene, alle studenter på UCLA i California, startet prosjektet uten musikalsk bakgrunn i det hele tatt, mest som en ren parodi på populærkulturen og punkrocken. De ville skrive så korte og enkle låter at de kunne bli spilt av alle (uten sammenligning for øvrig, har de senere blitt tolket av band som Yo La Tengo, Gun Club og No Age). Forsøket var likevel så morsomt at de bestemte seg for å kjøre på, og Urinals ble raskt en del av punkscenen i California, og delte scene med blant andre Black Flag og Circle Jerks. Etter tre år var de såpass drevne at Urinals-konseptet hadde utspilt sin rolle. De endret navn til 100 Flowers og ble et relativt anerkjent post-punkband.

Negative Capability… Check It Out! samler vel opp det meste av det de spilte inn, blant annet deres tre legendariske sjutommere og en haug liveopptak. 31 låter – inkludert en herlig cover av Soft Machines “Why Are We Sleeping” – 47 minutter med klassisk punkhistorie av den primale typen. “Hologram” er kanskje ikke den mest representative låten i deres lille katalog, men det er en av de beste.