The Record Collection: 1989 – 1

My album collection, presented in chronological order from when it was bought from January 1988 – revisited one at the time. This is the first batch from 1989.

Jesus Chrysler | This Year’s Savior | Toxic Shock 1988 |

I knew next to nothing about Jesus Chrysler when I bought this LP, and can’t tell much more about them 30 years later. But now we’ve got Google. Not much is shared about Jesus Chrysler though, but they were from Oak Ridge, Tennessee, toured a bit with fellow Toxic Shock label mates Hickoids (more about them later), John Peel fancied their powerful tunes – and then they apparently disappeared at some point with this sole LP as their only legacy. There are no single hits here, but heck, this is one packed album of infectious songwriting, a good sense of humor and just about the right balance of hardcore punk and power pop. They used to be labeled as ‘hardcore pop’ by Toxic Shock – such a beloved label – and that’s just about right. (PS: Search led me to a Jesus Chrysler from St. Paul, but that’s a completely different band).

Elvis Hitler | Disgraceland | Restless 1988 |

Rockabilly punk from Detroit with lots of redneck humor, kinda like a mix of Mojo Nixon & Skid Roper and Nine Pound Hammer with a dash of The Cramps. ‘Disgraceland’ is one wild and ferocious ride, never too serious, and far less offensive than the band name suggests. Song titles like “Cool Daddy in a Cadillac” and “Hot Rod to Hell” says it all, and make sure not to miss “Green Haze” – a hilarious mash up of the lyrics to “Green Acres” with the melody of “Purple Haze”.

The Reivers | End of the Day | Capitol 1989 |

The Reivers made some of the finest southern pop of the 1980s, starting off as Zeitgeist a couple years earlier. ‘End of the Day’ is a warm breeze of an album, gravitating around the gracious interplay between singers and guitarists John Croslin and Kim Longacre. Not quite jangle pop, nor southern gothic, even if their name is taken from a William Faulkner novel. The Austin, Texas band created a lush, gentle and mature pop album here, timeless in style and tone. The album cover sets the mood; this is one for those long, hot summer nights out on the porch.

The Pogues | If I Should Fall From Grace With God | Pogue Mahone 1988 |

He was a drunkard that almost lost it all, but Shane MacGowan is also such a tremendous songwriter and The Pogues were an astonishing band at the height of their career. And never did they sound better than here – under the firm guidance of producer Steve Lillywhite. ‘If I Should Fall From Grace With God’ has it all; the wild fury from their live shows, brilliant lyrics, and some of their most memorable tunes (the Christmas evergreen “Fairytale of New York”, once perfectly nailed by The Guardian “as good an example as any of MacGowan’s unerring ability to locate the romance in ruined lives”). Also including the Middle Eastern tinged “Turkish Song of the Damned”, politically charged “Streets of Sorrow”/”Birmingham Six” and their epic Irish-American emigration anthem “Thousands Are Sailing.” This is a classic album from start to finish, and the finest The Pogues ever made.

Yo La Tengo | President Yo La Tengo | Coyote 1989 |

Third album from the band that has yet to release a bad one is a mini LP consisting of both studio and a couple live recordings (from CBGB’s). It’s a short one, 30 minutes long, but packed with their signature sound where hushed down indie gems meets noisy guitar excesses. This can be exemplified by side 2, with the mind-blowing and lengthy version of “The Evil That Men Do” and a sweet take on Bob Dylan’s “I Threw It All Away”. ‘President’ was my first encounter with a band that I’ve never tired of, always returns to and that continues to impress to this very day. After 30 years they’re like old friends, and in many ways they are. I still vote for them.

Violent Femmes | 3 | Slash 1989 |

Violent Femmes’ near perfect debut album turned out to be a blessing and a curse. Capturing the essence of youth with immediate and clever folk-pop anthems, the album is a forever classic that any band would have trouble matching. But all of their 1980s albums are actually well worth hearing, including this one, their fourth and awkwardly titled ‘3’. This time around, Violent Femmes returned to their stripped down roots, but with slightly less memorable songs than on their previous efforts. However, “Nightmares”, “Fool in the Full Moon” and hauntingly beautiful “See My Ships” and “Nothing Worth Living For” are great additions to their catalog.

Sidewinders | ¡Cuacha! | San Jacinto/Diabolita 1989 |

I’m pretty sure I bought Sidewinders right off the bat based on their Tucson whereabouts and close connections with Giant Sand and the folks down there. Rich Hopkins does excellent guitar work throughout the album, Scott Garber guested on bass and Eric Westfall was involved with the production. I also remember how I just fell for the band name, the cover art and the title. They spoke to me. It’s been awhile since I put this one on, but it still sounds so damn good. Sidewinders operated in a rather characteristic 80’s guitar rock landscape, not too far from the LA-scene and names like The Dream Syndicate, True West and The Long Ryders; a little bit jangle, a little bit dusty country-rock and a little bit blistering pop-punk. Back then bands could juggle around; try out different stuff while finding their way. ‘¡Cuacha!’ is packed with great tracks on both sides, side 2 is even better than the first, including a lengthy version of “What She Said.” Sidewinders later became known as Sand Rubies, and they’ve been involved in varied stuff over the years. Make sure to pick up their first album if you ever stumble upon it. Another lost classic from the 1980s.

Waxing Poetics | Manakin Moon | Emergo 1988 |

Waxing Poetics was (or is, I believe they’re still up & running…) a Virgina four piece leaning towards tight and catchy Southern indie/heartland rock (think House of Freaks, Drivin’ N Cryin’, The Del-Lords). For the sophomore album ‘Manakin Moon’ they cleaned up the sound and let the guitars rock harder and more prominently than on their power pop debut (produced by pals Mitch Easter and R.E.M’s Mike Mills) – a slight stylistic change you’ll notice on the back cover shot where all four are dressed up in black leather jackets. My favorites here are the solid, powerful ballads like “Father, Son & Ghost” and “Downstairs,” where the great voice of lead singer David Middleton really shines. The LP also includes a somewhat surprising (and good) cover version of Brian Eno’s “Needle in the Camel’s Eye”.

The Texas Instruments | The Texas Instruments | GWR 1988 |

Punks from Texas are something else, not being afraid to show off their eccentric preferences and cowboy roots. Just like the power trio The Texas Instruments. These guys sure know how to rock while staying true to their heartland hearts. Their first album is a great collection of songs, unpretentious no-nonsense style. If you like Meat Puppets, True Believers and Minutemen this is the missing link. The album includes a couple covers – Woody Guthrie’s “Do-Re-Mi” and Dylan’s “A Hard Rain’s a-Gonna Fall”- that aren’t super necessary but adds some context to their sound. And works as reminder that it must’ve been a whole lotta fun to witness this band in their heyday. Their debut LP was originally released on Rabid Cat in 1986, this is the UK version dropped a year later – same cover and same songs. Produced by SST house producer Spot.

Cowboy Junkies | The Trinity Sessions | RCA 1989 |

Created in Toronto’s Church of the Holy Trinity, this album surely captures a holy spirit. Recorded with the band gathering around one microphone, the album is made up of truly wonderful originals and some equally great cover songs, including Hank Williams’ “I’m So Lonesome I Could Cry” and Velvet’s “Sweet Jane.” Performing in a hushed tone, quiet vocals and gentle instrumentation, this is intimate music made in a big room revealing even the smallest of details. Most albums lose some spark after awhile, this one is not of them. The album sounded timeless already at the time of its release, and still invokes an otherworldly feeling. ‘The Trinity Sessions’ was released in Canada in 1988; this international was released a year later. Cowboy Junkies have continued to make great albums up until this day. Make sure to check up on their full catalog.

Yo La Tengo: Fakebook

Fakebook is the fourth album from Hoboken, New Jersey’s own Yo La Tengo. Released by locally-based Bar/None Records in 1990, the record is comprised of 11 cover songs and four retoolings of original material.

For these recordings early collaborator Dave Schramm (formerly of Human Switchboard, and later The Schramms) returned to his graceful duties on guitar, as he also did for Stuff Like That There (2015). Core members Ira Kaplan (vocal, guitars) and Georgia Hubley (vocals, drums, organ) are also joined by Al Greller (The Schramms) on double bass and Peter Stampfel (Holy Modal Rounders, The Fugs) playing the fiddle. The album is considered a breakthrough for the band, who would go on to sign with Matador where they remain to this day.

With their first couple of albums Yo La Tengo had gradually earned the attention of the indie community as a band ostensively operating in the shadows of The Velvet Underground, juxtaposing noisy guitar cascades with kind, tender melodies.

Having covered both The Kinks and Love on their 1986 debut, Ride the Tiger, and basically foreshadowing this album with the song “Alyda” off its blistering predecessor, President Yo La Tengo, a year prior, the band had already demonstrated a broad repertoire early on. With Fakebook Yo La Tengo shrugged off any chance of being pigeonholed. The album is thus a transitional album toward the eclectic bliss in years to come, which also stands up as a wonderful listen by its own terms.

A lush, mellow and acoustic affair, Fakebook is an anomaly in a catalog defined by anomalies, and they’ve never sounded quite as likable through the duration of a full LP since. Rather than radically reinterpreting the material, the greatest feat of Fakebook lies in Yo La Tengo’s ability to gently blur the borders between covers and their own songs, transforming it all into one strong and concise piece of work.

Saturated with sweet harmonies and a carefree atmosphere, the sound is intimate and friendly, whether it’s channeled through country-folk or juicy doo-wop (“Emulsified”). Pure gems like “Speeding Motorcycle,” “Can’t Forget” and “The Summer” capture a band still very much in its infancy, while possessing a sense of early-set maturity and sophistication that paved the way for much greatness to come.

Yo La Tengo is one of the most critically acclaimed bands for the last couple decades, and rightfully so. If a common thread can be found in their music, it’s in the dynamic alternation between excessive feedback orgies and graceful, airy dream-pop, while never staying in one place too long.

As a band drawing inspiration from a myriad of sources, Fakebook can be seen as both an homage to their own family tree and a way to introduce their audience to some wonderful songs and songwriters. Some are well-known (The Kinks, John Cale, Cat Stevens), others are more obscure (The Scene is Now, Daniel Johnston), but all are hand-picked and lovingly presented on a silver platter.

The band gets more experimental, explorative and inventive on most of their other records, but Fakebook makes for a perfect start – as well as a perfect ending.

With a catalog of remarkably few weaknesses, and a well-deserved reputation for their live shows, Yo La Tengo is first and foremost an album band. Their late ‘90s records, I Can Hear The Heart Beating As One (1997) and And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000), are especially well-regarded, but this is a band that has been incredibly consistent and constantly evolving throughout their career, leading up to this year’s Stuff Like That There, an album that shares the same feeling and format of Fakebook with a seamless mix of covers and originals.

Yo La Tengo is one of those rare bands you can grow up with, and grow old to, without ever feeling the times have changed. Within their loose framework, the band exists in a perpetual state of exploration, constantly testing their own musical boundaries – and, by consequence, ours.


Bjørn Hammershaug

Teenage Fanclub: Norman Blake’s 5 Life Changing Albums

teenage_fanclub_1200Kurt Cobain once supposedly called them “the best band in the world,” while a slightly more sober Liam Gallagher ranked them as merely “the second best band in the world” (after Oasis, of course).

tfc_hereIn either case, Scotland’s own Teenage Fanclub is well worth knowing. Surpassing waves of slacker rock, Britpop and power-pop while managing to influence numerous generations of indie bands despite their cult status among connoisseurs of classic pop music, TFC is one of the most celebrated, cherished and simultaneously overlooked U.K. bands of the last 25 years.

Though they could easily rest on their laurels, ‘the fannies’ are back at it again with their first new album in six years, one already praised by critics and fans alike. Here has been described by as Uncut as ‘maybe their best this millennium; a triangulation of mature soppiness, mitigated contentment and indelible tuneage.’ Meanwhile, Pitchfork points out how their music has evolved over the years as a long and stable love affair propelled by intimacy, comfort, and shared admiration, describing the album as ‘a series of quiet revelations, the kind of thoughts you have in moments of clarity, surrounded by people you love.’

Teenage Fanclub emerged out of the town of Bellshill, near Glasgow, flourishing in the local jangly indie scene alongside wonderful bands like BMX Bandits and The Soup Dragons. Their noisy album debut, A Catholic Education (1990), is commonly considered a predecessor to the coming grunge craze.

tfc_bandwagonWith their breakthrough album Bandwagonesque released just a year later by way of Alan McGee’s legendary Creation Records things really started to come together for the band. Immediately praised upon release for its exceptional take on power-pop (think The Beach Boys, The Byrds, Big Star), Bandwagonesque was to be found atop many of the year’s best of polls, with Spin Magazine even placing it ahead of landmark albums like Nevermind, Loveless, Out of Time and Screamadelica at #1.

Though they didn’t achieve the same commercial success with their underrated follow-up Thirteen (1993), TFC were far from history. Grand Prix (1995) and Songs From Northern Britain (1997) stand as pillars not only in their catalog, but also in the annals of ‘90s pop music. In the years since they have continued to explore new terrain, evolving as a band while still staying true to the formula of classic and elegant pop craftsmanship. Working with cult icon Jad Fair (Words of Wisdom and Hope, 2002), Tortoise’ John McEntire on Man-Made (2005) and flirting with various styles within their loose framework over the years, the band in question is still very much alive and well and potent as ever.

Here is described as a record that embraces maturity and experience and hugs them close while expertly consolidating nearly three decades of peerless songwriting amongst the band’s three founding members: Norman Blake, Raymond McGinley and Gerard Love. Long story short, Here marks but another victory for a seasoned act that’s still considered a cult band despite the fact that they ought to be rightfully praised as pop kings.

We invited main spokesman Norman Blake for a round of our series 5 Albums That Changed My Life.


*   *   *

clash_ropeThe Clash:
Give Em’ Enough Rope (1978)

I could have picked anything by The Clash but this was the first record that I bought with my own money. Brilliant songs and it still sounds incredibly fresh and relevant.

painful_yolatengoYo La Tengo:
Painful (1993)

We toured with Yo La Tengo when this album was released 23 years ago. Very fond memories of hearing these songs every night on the tour. We ended up covering “I Heard You Looking.” Yo La Tengo are still good friends.

Chairs Missing (1978)

Wire were the most idiosyncratic band plying their trade in the UK in the late 70’s. There is no one quite like them and their music is instantly recognizable. They could be abstract and angular on a song like “Another The Letter,” and then write the most sublime pop song in “Outdoor Miner.” Brilliant album.


del_shannon_home_awayDel Shannon:
Home & Away (1967/2006)

Recorded in 1967 but unreleased until 1978. Produced by Andrew Loog Oldham. Del’s best and most interesting album, and completely overlooked at the time. I suppose they thought that at 33, Del was past his best. Loog Oldham’s orchestral arrangements are beautiful as is Del’s voice.

kinks_village_greenThe Kinks:
The Kinks Are The Village Green Preservation Society (1968)

Ray Davies is a master songwriter and this is his masterpiece. Brilliant melodies with great lyrics. Nuff’ said. If you’ve never heard this album, do yourself a favour and purchase a copy immediately. God save the Village Green.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på, september 2016

1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

Continue reading

Wild at Heart, Weird on Top: 1990-tallet – 100 Favorittlåter

90_tallet_1200Jeg kan gjerne kjøre nostalgitripper tilbake til 60- og 70-tallet, men har knapt med førstehåndserfaring fra den tiden selv. Store deler av 80-årene står også igjen som en vag periode musikalsk sett. Så det er egentlig 90-tallet som er mitt første hele tiår som bevisst musikktype.

Dette er det siste tiåret i musikkens analoge tidsalder. Det var da vi gikk over fra å kjøpe LP’er til CD’er, men i det store og hele foregikk konsumpsjon som før. Mobiltelefoner og internett var i sin spede barndom, MP3-filer noe ukjent og streaming var science fiction. Jungeltelegrafen fungerte fremdeles på gammelmåten: Gjennom musikkpressen, radio og små lommer av kule musikkvideoer på MTV (stort sett begrenset til 120 minutter i uka).

Det var også en ekstremt berikende tid. Løypene som 80-tallets pionerer tråkket opp ble befolket av nye utforskere, og Nirvana åpnet alle slusene for alternativ rock ut til mainstreamen. Reaksjonen kom med en ny generasjon musikere som forsøkte å lage rock med utradisjonelle virkemidler og ble kalt for post-rock. Musikken fragmenterte dessuten i stadig nye retninger, muterte i nye former, og bidro til at helhetsbildet ble mer uoversiktlig, men også mer spennende. 1990-tallet var i stor grad musikkens siste jomfruelige tiår, i hvert fall innen det jeg har brukt mest til på å høre på, der viljen til å gå ut i det ukjente og inn i det fremmede og samtidig skrive låter som fremdeles brenner er noen av 90-tallets bærebjelker.

Dette er mine 100 utvalgte fra 1990-99, og med så mye musikk å vrake i sier det seg selv at begrensningen med 1 låt pr. artist var høyst påkrevd. Likevel er dette bare toppen av et vakkert isfjell. Ikke uventet med mye amerikanske og alternativt, og sterke 90-tallsnavn som Nirvana, Low, Yo La Tengo, Mogwai og Godspeed høyt oppe. Aller øverst, har jeg plassert Louisville-bandet Slint, som bidro til å sette en ny standard for en stil som fragmenterte i flere ulike retninger (post-rock, math-rock), men der de færreste klart å utvise samme kraft, dybde og rekkevidde. Tortoise, som både definerte post-rocken og satte en egen standard, samt Nirvana (så klart) utgjør pallen. Litt dradd mellom ”Smells Like Teen Spirit” og ”Sliver”, endte jeg på sistnevnte, låta som på mange måter spilte opp til Nevermind og hele raset som fulgte etter, en pirrende teaser som hintet om det som var rett rundt hjørnet mens vi fremdeles ikke ante hva som skulle komme.


Slint: Good Morning Captain (1991)
Tortoise: Djed (1996)
Nirvana: Sliver (1990)
Pavement: Gold Soundz (1994)
Built to Spill: Randy Described Eternity (1996)
Low: Do You Know How to Waltz? (1996)
Talk Talk: After the Flood (1991)
Godspeed You Black Emperor: The Dead Flag Blues (1997)
Bonnie Prince Billy: I See a Darkness (1999)
Yo La Tengo: Blue Line Swinger (1995)


Palace Brothers: Stablemate (1996)
The Sea and Cake: Parasol (1995)
Beastie Boys: Sabotage (1994)
Aphex Twin: Untitled #6 (1994)
Flaming Lips: Feeling Yourself Disintegrate (1999)
The God Machine: Dream Machine (1992)
Mazzy Star: Fade Into You (1994)
Mogwai: Xmas Steps (1998)
Motorpsycho: The Wheel (1994)
Giant Sand: Yer Ropes (1994)


Codeine: D (1990)
Ween: Buenas Tardes Amigo (1994)
Lambchop: The Man Who Loved Beer (1998)
Sonic Youth: The Diamond Sea (1995)
Rex: New Dirge (1996)
Portishead: Wandering Star (1994)
The Breeders: Cannonball (1993)
Sebadoh: Beauty of the Ride (1996)
Bikini Kill: Rebel Girl (1992)
Tad: Jack Pepsi (1991)


Silver Jews: Random Rules (1998)
Calexico: The Ride Pt. 2 (1998)
Angelo Badalamenti: Sycamore Trees (1992)
Smog: I Was a Stranger (1997)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Fugazi: Repeater (1990)
Labradford: El Lago (1995)
Jocelyn Pook: Masked Ball (1999)
Modest Mouse: Truckers Atlas (1997)
Afghan Whigs: Turn on the Water (1992)


Mercury Rev: Goddess On A Hiway (1998)
Son Volt: Windfall (1995)
Superchunk: Slack Motherfucker (1990)
Helmet: Unsung (1992)
Archers In Loaf: Web in Front (1993)
The Lemonheads: My Drug Buddy (1992)
Teenage Fanclub: Neil Jung (1995)
Uncle Tupelo: Black Eye (1992)
Slowdive: Rutti (1995)
Sepultura: Roots Bloody Roots (1996)


PJ Harvey: Down By the Water (1995)
The Dismemberment Plan: The Jitters (1999)
Sparklehorse: Cow (1995)
Pennywise: Bro Hymn (1991)
Shellac: My Black Ass (1994)
Dinosaur Jr.: Out There (1993)
Love Battery: Out of Focus (1991)
Grandaddy: Summer Here Kids (1997)
Bad Religion: Heaven Is Falling (1992)
Sophia: The River Song (1998)


Karate: There Are Ghosts (1998)
Buffalo Tom: Tailights Fade (1992)
Aerial M: Dazed and Awake (1997)
Sunny Day Real Estate: Seven (1994)
Jim O’Rourke: Halfway to a Threeway (1999)
Quickspace: Precious Mountain (1997)
Tarentel: For Carl Sagan (1999)
The Dwarves: Backseat of My Car (1990)
Bedhead: The Present (1998)
Songs: Ohia: An Ace Unable to Change (1998)


Daniel Johnston: True Love Will Find You in the End (1990)
Tricky: Christiansands (1996)
The Auteurs: Showgirl (1993)
OP8: Cracklin Water (1998)
Kyuss: Gardenia (1994)
The Jesus Lizard: Killer McHahn (1990)
16 Horsepower: Harm’s Way (1995)
Biosphere/Deathprod: Trasparenza (1998)
Arab Strap: Soaps (1998)
Eric’s Trip: Stove (1994)


Jawbox: Savory (1994)
Radiohead: Creep (1992)
Tom Waits: Earth Died Screaming (1992)
Scott Walker: Farmer in the City (1995)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Truly: Leslie’s Coughing Up Blood (1995)
The Jayhawks: I’d Run Away (1995)
Belle & Sebastian: The Boy With the Arab Strap (1998)
Eleventh Dream Day: Insomnia (1997)
Pan American: Starts Friday (1997)


Oval: Do While (1996)
Friends of Dean Martinez: Rattler (1997)
Wu-Tang Clan: Bring da Ruckus (1993)
Robert Mazurek/Chicago Underground Orchestra: Blow Up (1998)
Beck: Asshole (1994)
Chappaquiddick Skyline: Everyone Else Is Evolving (1998)
Neil Young: Guitar Solo No. 2 (1996)
The New Bomb Turks: Born Toulouse-Lautrec (1993)
A Minor Forest: The Smell of Hot (1998)
Sleep: Jerusalem (1999)

Bjørn Hammershaug

Yo La Tengo = Genius + Love

Det er vanskelig å ikke bli personlig når man skal holde en liten tale i forbindelse med et porselensbryllup.

Første forelskelse var med en EP som het President. Det skjedde i 1989, og side 2 førte til et langvarig hakeslepp grunnet det da ukjente bandet (selv om de hadde et par album bak seg allerede) Yo La Tengo fra Hoboken, rett over elva for New York City. Den bikkjelange feedback-orgien ”The Evil That Men Do”, avrundet med Bob Dylans ”I Threw It All Away” ble starten på et langt og varig kjærlighetsforhold.

Forlovelsen kom året etter og gikk under navnet Fakebook. Den inneholdt akustiske coverversjoner fra Gene Clark, John Cale og The Kinks til The Flamin’ Groovies og Cat Stevens, en aldeles nydelig plate som gjorde det klart at vi her hadde å gjøre med band som gikk utenpå de fleste amerikanske indierockere på den tiden. Og sannelig har det vist seg, snart 20 år gamle – en anstendig alder for denne formen for musikk – står Yo La Tengos låter seg forbausende godt. De tidlige tingene deres er (naturlig nok) preget av en mer rastløs lo-fi skrangling, men modningsprosessen krever på ingen måte kronologisk kunnskap.

De to nevnte platene skulle likevel bare vise seg å være en begynnelse. Helt inntil noe skuffende Summer Sun (2003) har trioen hele tiden utviklet seg, funnet nye veier der de har finpusset sitt eget sound, blitt bedre og bedre i det som har vært en bemerkelsesverdig stødig og solid karriere. Basert som en powertrio i indieformat har de tatt opp i seg innflytelse fra shoegaze, krautrock, drømmepop, bossa nova, støyrock og electronica, og flettet det inn til å bli en del av sitt eget uttrykk – med en egen stemme. Noe av det som slår meg i gjennomgangen av deres karriere er det sensuelle, myke elementet som preger alt fra de innbydende balladene til de mest utagerende støyeaksjonene. Det er en melodiøs intimitet, en følsomhet, som gir Yo La Tengo et fortrinn og et solid fundament i forhold til mange av deres likesinnede. Inntil de selv ble et referanseband er selvsagt linken til Velvet Underground sterk, sammen med røttene i new wave/indierock-scenen og band som Eleventh Dream Day, db’s, Sonic Youth, The Feelies og Stereolab.

Hør Legende: Yo La Tengo i WiMP

Yo La Tengo har gitt så mange store opplevelser i løpet av sine anstendige 20 år som artister. Jeg må dele et par med dere. Mitt gylne øyeblikk med Yo La Tengo er knyttet til en ørkesløs busstur gjennom midt-vesten i USA midt på nittitallet, med President EP rundt skallen. Etter døgn med flatt, akkurat i solnedgangen, akkurat i det øyeblikk “Orange Song” langsomt dro i gang, raget plutselig Rocky Mountains opp i det fjerne, som en mektig, nærmest hellig åpenbaring som ble ytterligere understreket av musikken.

Et annet, om ikke så majestetisk minne er knyttet til en tidlig intervjusituasjon. Dette var noen år senere, og jeg hadde blitt forespeilet en samtale med ekteparet Ira Kaplan og Georgia Hubley – bandets kjerne, låtskrivere og frontfigurer. Da jeg ankom hadde de blitt huket tak i og fraktet vekk av NRK, og jeg “fikk” bassist James McNew med inn på et bakrom. Den hyggelige bamsen var ikke direkte avvisende, men gjorde det raskt klart at han ikke likte å bli ’intervjuet’, at han heller ville vært på hotellet og sett The Simpsons, og at vi strengt tatt ikke hadde noe som helst å prate om. Det ble en svett halvtime innestengt på et 3 kvm stort rom. Vår lille samtale kom aldri på trykk – men konserten de spilte i etterkant ble noe av det beste Oslo kunne by på i løpet av 90-tallet. Det er på scenen Yo La Tengo virkelig lever. Enten det er gjennom lange gitarorgier, eller med vakre popdrømmerier, enten Georgia hvisker innbydende inn i mikrofonen eller Ira lar gitarens muligheter alle komme frem i løpet av 10 minutter lange orgier. Dette har de i stor grad klart å overføre også på plate, med eklektiske I Can Hear the Heart Beating As One (1997) og stillferdige And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) som to søyler. Med den labre konserten på Rockefeller i 2003, en relativt uspennende sisteplate (Summer Sun) og nå en samler, kan man bare spekulere på om de igjen vil by på øyeblikk av magi. Det vil de nok. De har uansett en karriere bak seg få andre er forunt, og med Prisoners Of Love får vi et lite utsnitt fra denne.

Prisoners Of Love: A Smattering Of Scintillating Senescent Songs 1985-2003 (Matador, 2005)
Det er ikke lett å sammenfatte hele bandets bredde på 2-3 CD’er, og for et ikke akkurat ’singleband’ blir det heller ingen ’greatest hits’. Det vil nok derfor være mer tilfredsstillende å hengi seg til en skikkelig fullengder, men her er det i hvert fall mulig å få et overblikk over karrieren (selv om rekkefølgen virker tilfeldig). Det er ikke så mye å klage på selve låtutvalget her, det blir litt personlig, tilfeldig og meningsløst uansett. Matador kunne plukket 20 andre uten å svekket inntrykket, men Prisoners Of Love vil lett fungere både for nye og gamle ører. Sistnevnte får sitt med bonus-CDen som inneholder ’outtakes and rarities’. Den vil i første rekke appellere til de som kjenner bandet godt fra før, selv om bare en håndfull er uutgitte eller nye. Dessverre selges den ikke separat etter det jeg vet. Her er det plukket frem 16 uutgitte spor, singler, remikser og sjeldenheter. Av de mer kjente låtene finner vi demoversjonen av ”Big Day Coming”, en akustisk variant av ”Tom Courtenay” og ”Decora”, samt Kevin Shields remix av “Autumn Sweater” (som også var med på bonusplata til I Can Hear the Heart Beating As One, 1997).

På de to ordinære samleplatene har de klemt inn 26 låter. Fordelingen er skjønnsomt og jevnt fordelt, fra singlen ”The River Of Water” (1985) til Summer Sun (2003). Alle skivene er representert med, med unntak av debuten Ride The Tiger (1986) og ambiente The Sounds Of The Sounds Of Science (2002). Nestenhits som ”Autumn Sweater”, ”Tom Courtenay” og ”Stockholm Syndrome” er selvsagte. Bandets bredde fremheves med covervalg fra Sun Ra (den uventede favoritten, rytmiske ”Nuclear War” fra 2002) og Sandy Denny (”By The Time It Gets Dark”). Har man alle platene fra før, og det synes jeg man bør ha, er det sikkert mulig å sette sammen en mer personlig samler på egenhånd, men slik vil det alltid være.

Hvis man skal summere; genius + love = Yo La Tengo. De kan svinge, støye og drømme, de kan være et frelsesarméorkester hos Hal Hartley og de kan avholde sin egen åttedagers festival med gjester som Calexcio, Richard Hell og Conor Oberst. Yo La Tengo er et av de siste store bandene fra sin tid, og de er blant de få som har vokst med stil. Jeg gir tilnærmet full pott til denne samleren, ikke bare på grunn av musikalske kvaliteter, men også for å oppmuntre nye lyttere til å oppsøke trioen, for en helhetlig og pen utgivelse og som takk for et snart 20 år langt ekteskap.
(først publisert på, 21.04.05)

Summer Sun (Matador, 2003)
Hvis Summer Sun hadde vært debutplaten til en fersk trio fra New Jersey så ville det kanskje vanket flottere ord med større patos enn tilfellet nå er. Den harde realtieten er at det ikke finnes mange band som har levert varene så trofast over så lang tid som Yo La Tengo.

Ekteparet Ira Kaplan/Georgia Hubley har helt siden EPen President (1989) hatt en konstant formutvikling som hele tiden har pekt opp og fram. Den akustiske coverplaten Fakebook (1990), de gyngende gitarkaskadene på Electr-O-Pura (1995), omfangsrike I Can Hear The Heart Beating As One (1997) og dampende mørke And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) står som de høyeste pålene i bandets karriere. Det er derfor man stiller litt ekstra krav til at Hobokens største etter Sinatra igjen skal levere varene, og det er derfor skuffelsen nok blir urettferdig stor når man for første gang på mange år merker at de tilsynelatende ikke etterlever de store forventningene. Ta det likevel med litt med ro, platen vokser – ikke i plutselig byks, men den kommer sakte sigende inn under huden hvis man tar seg tid.

Summer Sun følger i stor grad sporene etter den stemningsfulle forgjengeren. Man bør derfor ikke la seg lure av låttitler som “Beach Party Tonight” og “Moonrock Mambo”, for dette er en plate som i stor grad ikler seg høstlige farger. Denne gangen har de også for første gang (bortsett fra på Fakebook) frigjort seg fullstendig fra gitareksessene til Kaplan. I stedet har de døst inn i et behagelig drømmeland der detaljene som eksisterer i bakgrunnen er mer sentrale. Platen er stort sett bygd opp ved hjelp av forsiktig rytmebruk, hviskende vokal og stillferdig instrumentering som rører innom både electronica, jazz og søvnig sambapop.

I tillegg til den sedvanlige produsenten Roger Moutenout, har de også med seg bred bistand fra blant andre Lambchops Paul Niehaus (pedal steel), fiolinist Katie Gentile fra Run On, samt trompetist Roy Campbell Jr og saksofonist Daniel Carter, begge fra Other Dimensions In Music. De to sistnevnte er særlig hørbare på ti minutter lange “Let’s Be Still”, som nikker høflig til jazzmestere som Roland Kirk og Yusef Lateef.

Det er nok av øyeblikk med hypnotiske detaljer og svale partier på Summer Sun, dannet ved hjelp av lag med baklengse gitardroner, casio, rytmebokser og piano. Funk-instrumentalen Georgia vs. Yo La Tengo løser opp stemningen litt over halvveis, og ‘tredjehjulet’ James McNew gjør en av sine sjeldne vokalprestasjoner på “Tiny Birds”, uten at det akkurat markerer et savn. Slik trioen nå står frem er deres sterkeste kort likevel i Georgia Hubleys søvndyssende-morfinstemme. Hun leger som vanlig alt som er vondt, så også på “Today Is The Day”, luftige “Winter A Go-Go” og platens vakreste spor “Take Care”. Det er til gjengjeld skrevet av Alex Chilton, og befinner seg på Big Stars klassiker Third/Sister Lovers (1975). Her står endelig Yo La Tengo frem på sitt aller skjønneste i et par minutters tid. Hubleys vokal, den melankolske melodien og Niehaus’ pedal steel er det som skal til.

Yo La Tengos plater har ingen holdbarehetsdato, og kan med letthet plukkes frem igjen når som helst. Summer Sun har kvaliteter som gjør at den vil stå seg over tid, og hvis jeg ser solen om noen år vil jeg være den første til å trekke min litt lunkne holdning tilbake. Av praktiske hensyn må likevel platen omtales mens den er relativt fersk, og jeg har så langt ikke vært i stand til å gå helt ned i knestående av den.
(først publisert på, 28.04.03)

Bjørn Hammershaug

64. Urinals: Negative Capability… Check It Out! (Warning Label, 1997)

Urinals: “Hologram”

Urinals eksisterte i tre korte år – fra 1978 til 1981 – og utga kun en håndfull singler/EP’er i løpet av sin karriere. Deres innflytelse på undergrunnsscenen utover på 80-tallet kan likevel ikke undervurderes, med band som Minutemen og Mission Of Burma som et par opplagte arvtakere og britiske Wire som et mulig forbilde.

Urinals hylles gjerne for sin minimalistiske, nedstrippede stil, men deres effektive togrepslåter (eller helst ett) og tilknappede tekster hadde sin naturlige forklaring: Medlemmene, alle studenter på UCLA i California, startet prosjektet uten musikalsk bakgrunn i det hele tatt, mest som en ren parodi på populærkulturen og punkrocken. De ville skrive så korte og enkle låter at de kunne bli spilt av alle (uten sammenligning for øvrig, har de senere blitt tolket av band som Yo La Tengo, Gun Club og No Age). Forsøket var likevel så morsomt at de bestemte seg for å kjøre på, og Urinals ble raskt en del av punkscenen i California, og delte scene med blant andre Black Flag og Circle Jerks. Etter tre år var de såpass drevne at Urinals-konseptet hadde utspilt sin rolle. De endret navn til 100 Flowers og ble et relativt anerkjent post-punkband.

Negative Capability… Check It Out! samler vel opp det meste av det de spilte inn, blant annet deres tre legendariske sjutommere og en haug liveopptak. 31 låter – inkludert en herlig cover av Soft Machines “Why Are We Sleeping” – 47 minutter med klassisk punkhistorie av den primale typen. “Hologram” er kanskje ikke den mest representative låten i deres lille katalog, men det er en av de beste.