Release The Bats var en åpensinnet svensk label som i årene 2002-2012 spanderte på oss en serie med plater av mangfoldig art. Stikkord er fri musikk i alle fasonger: Støy, folk og pop et stykke utenfor allfarveien, men som ofte fant veien rett til hjertet. De aller fleste utgivelsene kom i små opplag, men er vel verdt å jakte på. Som disse her:

Ducktails: Backyard (2009)
Shimmering Warm And Cloudy
New Jerseys Matthew Mondanile aka Ducktails tilhører en krets som bedriver hjemmelaget drømmepop, sfærisk støy og/eller skrudd retro-elektronika – forsøkt samlet i en ny fellesbetegnelse av The Wire (#306) som ’hypnagogic pop’. Fremste musikalske kjennetegn er inspirasjon fra drømmenes verden, New Age, post-noise og 80-tallets populærkultur (fra filmmusikken til Ghostbusters og lyden av mikrobølgeovner til kitchy slagere). Ytre særtrekk er f.eks DIY-estetikk med CD-R/kassettutgivelser gjennom nye nettverk som Shdwply Records og Olde English Spelling Bee. Artister som The Skaters og Ariel Pink, eller etiketter som Volcanic Tongue og Fonal, faller inn i det som av enkelte kan kalles en ny kategori, men som andre kanskje vil se mer som en forlenger av lignende frilynte musikalske tradisjoner, enten det omtales som frifolk, lo-fi, psykedelia eller rett og slett undergrunnsmusikk. Vi skal ikke vurdere keiserens drakt riktig ennå, men registrer med velvilje at det som alltid spirer i utmarken.

Åkkesom, Matthew Mondanile føyer seg pent inn i rekken av enslige unge menn som fyller tiden med å sy sammen melodisnutter og lydbiter ved hjelp av egne verktøy. Backyard er en samling låter tidligere utgitt på diverse kassettutgivelser, spilt inn eksempelvis ’in a toolshed out of a Fender Super 60 amp’. Mondanile unnfanger sine skimrende popdrømmer på simpelt vis, der de 21 låtene (75 minutter) er som flimrete super-8 opptak fra en fordums sommer. Lyden er selvsagt skral, noe som forsterker det funklende sløret som svaier mellom lytter og utøver. ’This is laidback music for late, late summer nights’ som Release The Bats sier det, og fra en sommer som ikke har smilt på disse breddegrader i år, så fungere Backyard desto bedre som erindringer fra en sommer som kunne vært. Sjekk låttitlene for ytterligere å komme i rett stemning.

Backyard er i det store og hele en instrumental affære, med sammenvevde skisser av gitarer og keyboards, sprukne lyder med varm klangbunn og impulsive utfall av ymse sort. Det kommer frem i både trancesøkende dronejammer (nær kvarterlange ”Dreams In Mirror Field”) og på mer håndfaste snutter av gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgia. Det er kanskje ikke helt fair å vurdere det uferdige aspektet hos en artist som tydeligvis dyrker den primitive estetikken til det ytterste. Men til tross for en gjennomgående stilsikker tone, er Backyard vel så interessant for å følge Mondaniles tidlige karrierefase, som et fullendt mesterstykke av en plate.

Backyard er sluppet i kun 500 eks.

Hanna Hirsch: Tala Svart (2008)
14 nyanser i brunt

Vi har inga frågor, bara svar/Vi vill berätta allt

Den svenske filmen La Den Rette Komme Inn er ikke bare en vampyrfortelling. Det er også portrett av en tidsperiode og en oppvekstskildring fra den triste forstaden som, blant annet, handler om å bryte ut av en ensom tilværelse og å finne seg selv i den urolige fasen mellom barndom og ungdom. Det var noe ved hele stemningen i denne filmen som er genuint svensk. Noe av det samme kan overføres på debutplaten til Stockholms Hanna Hirsch (oppkalt etter en svensk kunstner), både i tematikk (frustrasjon, tenåringsangst, sårbarhet) og tidsperiode (1970-80-tallet). Men også dette nesten ubestridelig svenske som ikke har noen umiddelbar parallell i Norge. Et velkjent moment er at det går en rød tråd i svensk fortellertradisjon, fra visesangerne via Ebba Grön og til Håkan Hellström, en tråd som fremdeles nøstes og som er sterkt tilstede også her. Mer i form av nevrotisk powerpop enn breial punk, men med røtter i begge retninger.

Mina nerver är i obalans, hjärtat slär i otakt/Men det spelar ingen roll

14 låter, 30 minutter. Det er tiden det tar å komme seg gjennom Tala Svart fra start til slutt. Men hver tominutter utgjør en ubrutt kjede hits fylt av så mye ungdommelig pasjon, desperasjon og svartsinn at jeg etterlates halvt svimeslått av glede.

På sin MySpace-side oppgir kvintetten band som Blondie, Germs, The Go-Go’s og et ’awkard Buzzcocks’ som referanser. Tala Svart er da heller ikke platen du går til for musikalsk nyoppdagelse. Hanna Hirsch er ukomplisert og ujålete trallpunk, det går rett fram og i høyt tempo hele veien, kun avbrutt av en ballade akkurat halvveis. De skal heller ikke framheves for sin tekniske briljans, verken i instrumentføring eller vokalbruk, men det låter tight og akkurat passe skranglete. Vokalist Siri (de har ikke etternavn, disse svenskene) beveger seg hele tiden på randen av kollaps, men med en ektefølt trang til å blåse ut som får det til å fungere. Det er nettopp en slik fandenivoldsk guts, en brennende vilje, som bærer – og løfter – Tala Svart.

Bak det utrettelige drivet finner vi så en god porsjon skandinavisk dunkelhet. Tala Svart er mollstemt, og nesten alle tekstene omhandler det mørke på ulike måter, både i konkret forstand og i en mer overførbar tilstand (mentalt, om fremtiden etc.). Av og til vipper det over i litt tenåringsdagobok-emo, men sterkest er inntrykket av at dette er ufiltrert og autentisk. Tala Svart er upolitisk, men likefullt samfunnsbevisst i sine skarpe skildringer av byens monotoni, innbyggernes apati og egen usikkerhet.

Vi är kvar här, ger röst åt oron där du står; skriker och bråkar/Misförstådda satans barn, vi har vår plats här/Helt utan framtid och besvär

De gjør ingen voldsom innsats for å utvikle sin basisformel. Det vil vel for enkelte virke stilrent, mens andre sikkert vil klage på manglende variasjon. Jeg anbefaler uansett en liten dose hver dag som botemiddel mot dagligdags kjedsommelighet og A4-tankespinn. Og jeg anbefaler deg å handle raskt. Den er bare utgitt i 500 eks. og i lekker innpakning. Dette er en plate som om kort tid vil bli ettertraktet fra det mest oppløftende skandinaviske bandet jeg har hørt på lenge. Jeg spår en lysende framtid omsluttet av mørke.

Heavy Winged: Spreading Center (2009)
Mayhem i to akter
Heavy Winged er virkelig i ferd med å gjøre seg gjeldende på støyrock-scenen. De siste tre-fire årene har de pumpet ut en rekke utgivelser på supre miniselskap som Foxglove, Three Lobed og Not Not Fun, da gjerne CD-R i underkant av 100 eks. Nå har turen kommet til Release The Bats. Spreading Center er trykket i 500 eks. og bør finne et hjem hos alle som liker å dykke ned kranglevoren bråkerock merket psykedelisk lo-fi. Spreading Center er to lange kutt (”Loudon” 26:15 og ”Strigoi” 26:05). Begge er innspilt live på to ulike steder i USA (Davis, California og New York).

Trioen spiller i en drøss andre mer eller mindre obskure band fordelt på hjemstedene i Brooklyn, Portland og i Vermont (Eternal Tapestry, Bloodbiker, Parlor Wit, Lilum for å nevne noen), denne settingen ser det ut til at de vier jambasert noise. ”Loudon” åpner ganske offensivt, særlig med et trommespill som nærmer seg dødelig metall, psycha gitarsoloer og en hamrende bass. Lydmessig er det ganske simpelt, men det er ikke vanskelig å se for seg at Heavy Winged må være formidable live. Ren maktdemo. ”Strigoi” starter sfærisk og bygger seg opp med noen Sonic Youthske gitarlinjer som aldri blir helt forløst. Heavy Winged åpner ikke melodiske dører, men graver seg gradvis ned i gjørma og ruller seg rundt i dritten mens de drukner i feedback. Jeg liker det! I likhet med førstekuttet trekkes også ”Strigoi” opp igjen, og de siste ti minuttene viser bandets mer søkende sider – eller kanskje de rett og slett ikke klarer å stoppe? Spreading Center er to litt for lange, men mildest talt forrykende spor av et band som spiller som jordskorpa skulle revne under dem. De kommer nok også best til sin rett i trangt, svett klubblokale en sen kveld, og denne platen gir en smakebit på hvordan det kan arte seg.

Nonhorse: Haraam, Circle Of Flame (2006)
Disco for slemme barn
Slik kan det gå når noen låser Gabriel Lucas Crane inn på lukket avdeling i noen dager, med kun en morken kassettspiller og noen utgamle tapes å forlyste seg med. Haraam, Circle Of Flame består av tape-manipulasjon, klipp-og-lim med funnen lyd, gitarstøy og diverse lydfragmenter som settes sammen på noe uvørent vis. Platen er delt i 13 spor, hver av en varighet på 3.14 (eventuelle matematiske/bibelske tolkninger overlates leseren).

Hvem er så denne Gabriel Crane? Han er nok mest ’kjent’ som medlem av Wooden Wands Vanishing Voice. Wand aka James Toth har blitt en ganske streit singer/songwriter, mens hans partner tydeligvis har interesser også i helt andre retninger. For det er ikke vennlig lytting dette. Crane skaper en slags lo-fi industriell, flammeslikkende analog støy med skarpe, metalliske klanger og brå, ubehagelige brudd. Noen av de mest voldsomme partiene kan minne litt om det Michigan-scenen driver med og band som Hair Police og Wolf Eyes. Men Nonhorse oppnår sjelden helt den samme slående effekten. Jeg synes ikke dette er så fryktelig interessant å høre på over tid, jeg finner få naturlige åpninger videre inn musikken, en dypere forståelse av den – eller et prekært ønske om å jobbe særlig mye med saken. Det finnes en drøss band og artister der ute som gjør relativt lignende ting, noen likelydende, noen mer spennende.

Når det er sagt; deler av materialet er ganske besnærende, selv om hvert enkelt spor er underordnet sammenhengen. Det er særlig et midtparti på denne platen med litt større fokus på gjenkjennelig musikk. Spor 6 trekker inn en frittgående saksofonist, og antydning til en form for destruktivt stammerituale på de nærmeste låtene er heller ikke helt å forakte.

Raccoo-oo-oon: Is Night People (2006)
Io-oo-wah-wah
Denne gjengen holder til i Iowa City, og i likhet med sine musikalske åndsfrender i Davenport (fra Wisconsin), Marylands Animal Collective eller Sunburned Hand Of The Man fra Massachussetts så er Raccoo-oo-oon (bare elsker det navnet) nok en freakbande fra Amerikas småbyland, slike som popper opp over alt nå for tiden. Ikke helt ulike disse tre, utemmede og ville skapninger som de er, Raccoo-oo-oon strekker det remmer og tøy kan holde i løpet av en passe kort skive.

Is Night People ble opprinnelig utgitt på kassett i 2005, og presenterer et band i fri utfoldelse. Rumperistende, hårslengende, danseravende og frihetsberusende; her er det mye energi som skal forløses! Av og til som et tidlig Butthole Surfers raljerende sammen med MC5, eller Sun Ra krysset med The Stooges er Raccoo-oo-oon et fyrverkeri av psykedelia, støyrock, frijazz, punk og avantfolk. Med møkkete grooves, et solid fokus på rytmer, dissonante gitarer og knapt forståelige stemmer (skrik, chants, kra-kra-kra) graver disse vaskebjørnene godt ned i søppelbøttene for å finne sitt eget uttrykk.

Til lyden av et fugleskremsel som langsomt våkner til live, dyreskrik og marsjerende trommer, senkes solen og nattmenneskene samles på et eller annet jorde for å tenne bål og utøve sine merkelige ritualer. Antakelig maskekledde, med maling i ansiktet og fjær på hodet starter de sin nattmesse. Har du sansen for både Sonic Youths asfaltgitarer, dyriske syrejammer og Sunburneds frifolk-funk så er Raccoo-oo-oon bandet du har ventet på. Is Night People er på ingen måte en perfeksjonert plate, det er heller det utprøvende og mangetydige som er Raccoo-oo-oons styrke. Dette er et band det skal bli mer enn spennende å følge fremover, selv om disse opptakene faktisk er fetere enn senere ting jeg har sjekket fra dem.

Release The Bats har for øvrig spandert et nydelig omslag på Is Night People, med gulltrykk og tegninger av bandets egen Shawn Reed. Space is the place, også langs de endeløse jordene i midtvesten!

Raccoo-oo-oon: s/t (2008)
Slipp vaskebjørnene fri, det er vår!
Dett var dett. Raccoo-oo-oon rakk på kort tid å gi ut et knippe skiver og en haug med singler og kassetter før de nå vender tilbake til skogen, søppeldynga eller hvoren de nå går. Triste nyheter for oss som ble glad i dette bandet, men de gode er at medlemmene allerede har spredt sin smitte over flere prosjekter (Wet Hair, Trash Dog, Pukers). En annen gla’sak er selvsagt herværende plate, en selvtitulert finale på 75 minutter som sørger for at karrieren avsluttes på topp. Den har inkludert villmannspunk, galaktisk friformjazz, tribal krautprog, utemmet skogsmystikk, primal no wave og pling-plong (særlig gjennom improvisasjonsserien Mythos Folkways). Med andre ord et band som lett havnet i den romslige frifolk-kurven, men som likevel falt utenfor alle forsøk på å bli plukket (som igjen er et genretegn i seg selv).

Jeg påspanderte store ord til forgjengeren Behold Secret Kingdom (2007), som jeg beskrev som ’en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd’. Raccoo-oo-oon har på ingen måte blitt snillere i løpet av året som har gått. Det ramler i vei med spor 1, som en session mellom Butthole Surfers cirka 1986 og Sunburned Hand Of The Man 20 år senere. Det er overstyrt, ufint og stygt – og det er i denne sammenheng et klart kompliment. Spor 2 beveger seg mer over i undringsfulle merksnodigheter med fløyteaktige ulyder, droner og mindre fokus på hestekrefter. Der spor 1 viser Raccoo-oo-oons forkjærlighet til buldrerocken, er dette mer atonal og løst sammensatt stammemusikk. Og slik går no dagan. Det er i dette ulendte terrenget Raccoo-oo-oon hele tiden har befunnet seg, og det er her de ender sine dager. Nærmere bestemt med tre massive beist på rundt kvarteret hver som alle går dypt ned i galskapens vanskelige materie på ulike måter. Raccoo-oo-oon (som ikke har tittel på verken plate eller låter) gis ut av alltid fabelaktige Release The Bats, og er begrenset til kun 1000 eksemplarer. Ingen grunn til å vente, dette er 75 minutter med rå, ubehøvlet og mind blowing freakness. ’It’s deconstruction time again’, som utgiver sier det. Jepp, og det for siste gang.

Shepherds: Loco Hills (2007)
El Loco
Brooklyn-banden Shepherds er satt sammen av folk som kan risikere å være kjent fra tidligere. Medlemmene her kan knyttes til for eksempel Woods, Meneguar, Castanets og Nonhorse, og det er mulig å tenke seg at de ikke akkurat streber et gull og grønne skoger i sitt musikalske virke. Vel, grønne skoger er det mulig de drømmer litt om, men heller ikke Shepherds vil nok bli en rakett på Billboard-listene. De lager bra saker uansett.

Sikkert er det i hvert fall at dette ’stjernelaget’ setter pris på noen solide jam-runder i sirkulær fredspipetilstand på et eller annet loft i Williamsburg. Loco Hills virker å være en ren jamsession, og slike kan som vi vet ha en tendens til å gå litt over styr. Det er derfor gledelig å melde at Shepherds har den nødvendige ballasten som skal til for å bringe det hele mer eller mindre tørrskodd i land. De fire låtene (på tilsammen 40 minutter) mister aldri kursen, faller aldri helt sammen. Åpningssporet ”Revenge” har klare krautrock-kvaliteter i aksen Can – Salvatore, hvilket betyr stødige rytmeganger og funky framdrift. Det er en åpning som ikke bare henleder tankene til storbyloft og tyskerpølse, men også til ørkenritualer, indiansk stammedans og en porsjon peyote i morgensola. Loco Hills er et myteomspunnet område i New Mexico, og det er fullt mulig å forestille seg denne musikken som bakgrunn for en ferd langs støvete veier, blendet av sol og varme på vei inn i en spøkelsesby for å drive ut noen indre demoner.

10 minutter lange ”We’re In It For The Corn” er en suggererende fortsettelse inn mot den andre siden, en psykedelisk ladet trance som etter hvert løses opp i vill, delirisk rus. ”Endless Horizon” er en langsom oppvåkning etter denne utladningen, der håndtrommer, wah-wah, drømmende chanting og skeive strenger vikler seg sakte sammen. Ikke før 7 minutter ut i tittelsporet våkner alle opp samtidig, kommer seg på beina, knytter trådene sammen og sørger for at de siste minuttene tar oss med ut av tåka, ute av heten og tilbake på landeveien med kurs for nærmeste by.

Wet Hair: Dream (2009)
Vaskebjørn goes industrial
Shawn Reed og Ryan Garbes kommer fra nå oppløste Raccoo-oo-oon, en nydelig bråkegjeng i nabolaget til band som Wolf Eyes, Animal Collective og Lightning Bolt – primal frirock fra skogen. Det er ingen overraskelse at denne gjengen gir seg til kjenne i andre prosjekter, og Wet Hair har allerede rukket å etterlate seg en stabel med kassetter og singler i små opplag. Dream er deres første skikkelige fullengder, og en ganske annerledes opplevelse enn vaskebjørnene. Reed har gitt seg i kast med analoge synther, gamle orgler, simple trommemaskiner, litt kraut, droner og elektronisk knotting sammen med en forvrengt, bablende snakkevokal. Resultatet er mer industrielt og kjølig enn Raccoo-oo-oon, mer kontrollert og også gjennomarbeidet kan det virke som. Men ikke like ekstatisk. ’Synth-punk-trance’ kaller utgiveren det, og hvis de med det tenker en blanding av Suicide og Spacemen 3, så gjerne for meg. Dessverre når Wet Hair aldri opp til den samme intensiteten som førstnevnte, eller ned til de samme dybder som sistnevnte i løpet av de fire låtene (30 minutter). Wet Hair kan definitivt bli noe, men savnet etter Raccoo-oo-oon fjernes ikke med denne drømmen.

Woods: How to Survive In/In The Woods (2006)
Sommeren på Bjørnefjell
De dro fra Brooklyn og ut til den nærliggende nasjonalparken Bear Mountain i New York, Jeremy Earl og Christian DeRoeck. Her satte de seg ned ved glenne og klimpret ut noen riktig trivelige viser, småsurt og sjarmerende skranglete, spilte dem inn på en råtten opptaker og slapp det ut på kassett. Nå er de 13 låtene remastret og gitt ut via Release The Bats, som har sørget for et pent, stort pappomslag.

De to spiller ellers i det mer gatesmarte bandet Meneguar (indierock av merket Pavement, Superchunk). Det er vel som Woods de da får utløp får sine mer primitive vaner og primale drifter. How To Survive In/In The Woods er en ganske back-to-basic lo-fi/folk-skive, hvor canadiske Eric’s Trip er den mest nærliggende referansene jeg kan komme på. Det betyr et ganske skjødesløst lydbilde og relativt strukturerte sanger, intimt og ganske vennlig, til tross for at omslag og bandnavn kan forlede oss til å tro at vi har med mer freakydeaky dyrekollektiv å gjøre. Det er da heller ingen voldsom blemme, og fans av for eksempel Animal Collective vil sikkert finne noe å like også i denne delen av skogen. Det er heller ingen tvil om at det finnes vakre melodier gjemt i det sprukne lydbildet, selv om styrken i låtene ligger noe under for eksempel det Mi And L’au leverte etter noen uker på sin hyttetur. Det skjener litt til mange kanter, og Woods blir aldri direkte umiddelbare. Men en låt som ”Broke” er hjerteskjærende vakker; ’I don’t have the money to visit you this week, but I can’t take another week without you’. Her tar Woods soveroms-estetikken og bringer den til skogs på fint vis. Blant mye hjemmesnekret hyttebygging og flasketuten peker på, de to er heller ikke fremmede for å legge inn snev av dissonans og leven for å forhindre at det hele blir altfor jovialt. Min favoritt i så måte er stygge og slemme ”God Hates The Faithless”. Om resten av skiva i hovedsak er fine leirbålsfortellinger, er dette lyden av bjørner som river istykker soveposene om natten og gnavler i seg matrester fra kjeler og kar.

Woods har definitivt noe innbydende og originalt over seg. I konkurranse med så mange band av relativt samme kaliber nå for tiden klarer de ikke helt å vekke meg opp av dvalen. Ikke så fryktelig farlig, men ganske så varlig.

Også på Release The Bats: Les mer om:
Skull Defekts, Blue Sabbath Black Cheer og Robedoor
Raccoo-oo-oon

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release (the bats).