Norwegian Depression: Det Norske Alternativet


10 år med dyp melankoli, western-romantikk og hulkende barstol-trubadurer

norwegian_depressionDenne teksten ble skrevet på tampen av 2004, og publisert i en prøveutgave for groove i bladformat tidlig i 2005. Bladet ble aldri realisert.

Café Mono, 17. november 2004: Gene Clark ville fylt 60 år, og blir hedret med en hyllestkonsert på Oslo-klubben. Mono har de siste fem årene overtatt Gamlas rolle og blitt hovedstadens samlingssted for en ny bølge av countryrockere, singer/songwriters og barstool crooners, godt representert både på scenen, bak baren og blant klientellet. Artistene, stedet de spiller på, og mannen de samles rundt denne kvelden, antyder en musikalsk retning i Norge som i løpet av de siste ti årene har blitt såpass tydelig i dagens norske musikkliv at den fortjener en nærmere orientering.

Bygd-by
Til tross for at musikkjournalistene i Akersgata regelmessig nedvurderer sangerinner som Heidi Hauge, Jenny Jenssen og Liv Marit Wedvik, og hyppig triller terningkast én for deres plateutgivelser, er det likevel deres Nashville-tro countrypop og tradisjonell country som har sterkest røtter og størst nedslagsfelt i Norge. Disse er blant de mest populære og mestselgende artister i Norge i dag.

country_snakes_bondeUtgangspunktet for den populære norske countryen er Country Snakes som startet i 1967. Lillian Askeland kom med i bandet som vokalist i 1970, samme år som den stødige crooneren Bjøro Håland platedebuterte. Begge ble enormt populære utover på 70-tallet, og de to kan tilsammen skilte med platesalg i millionklassen.

Den progressive anti-Nashville kulturen kom til uttrykk i USA både gjennom mer rocka country og mer politisk bevisste singer/songwriters på 70-tallet. I Norge var det ingen slik reaksjon mot mainstream country, og vi har heller ingen sterk outlaw-tradisjon her i landet (det nærmeste må være røveren Thore ‘Henki’ Holm Hansen). Våre egne Hank & Woody, Prøysen & Sandbeck, er heller ikke låtskrivere med særlig innvirkning på dagens artister. Country Snakes’ tolkning av Merle Haggards “Okie From Muskogee”, “Bonde ifra Bygda” kunne derfor stå uimotsagt i mange år:

Ingen røyker hasjis her i bygda
Den tur vi tar er uten LSD
Vi går aldri rundt og demonstrerer
Vi synger ut og er fornøyd med det.

Den norske varianten av countryrock kan spores til 70-tallets Bergen, og bandet Hole in the Wall. Deres debutplate fra 1972 regnes som landets første i genren, og det nærmeste vi har kommet Gram Parsons og Flying Burrito Brothers. To av drivkreftene bak Hole in the Wall var Rune Walle og amerikaneren Erik Moll, begge ble sentrale i miljøet i årene etter dette kortvarige prosjektet. Walle dannet det mer etablerte softrock/countrybandet Flying Norwegians sammen med Cato Sanden, mens Moll i første rekke har markert seg som soloartist, gjestemusiker og låtskriver for blant andre New Riders of the Purple Sage, Steinar Albrigtsen og Eriksen.

Fra Halden sprang det også ut et miljø som tidlig markerte nærhet til amerikansk country, personifisert gjennom Kai Ø. Andersen, Tom Skjeklesæther og Henning Kvitnes. Andersens studio Athletic Sound har blant annet tatt imot artister som Kvitnes, Paal Flaata, Madrugada og El Corazon. Kvitnes har vært en sentral figur i den norske rocken siden slutten av 70-tallet. Først i mer punk/new wave orienterte band som Ice Cream Band, Young Lords og Saturday Cowboys, senere i Little Eden og deretter en etter hvert ganske så omfattende solokarriere. Skjeklesæther startet som lokal konsertarrangør, men gjorde seg snart bemerket som en av landets mest ivrige talerør for amerikansk country og rock, ikke minst som redaktør i Beat, programleder i radio og etterhvert ildsjel bak festivalen Down on the Farm.

Roots
På midten av 80-tallet dukket det opp en rekke nye amerikanske artister, som Green On Red, Gun Club, Rank & File, REM, The Long Ryders og True West, like mye preget av country, som punk/new wave og rock’n’roll. Disse skapte ikke noen umiddelbare endringer i norsk musikkliv. En del nye aktører gjorde seg bemerket i det som snart skulle bli omtalt som roots her til lands. Dette omfatter artister som Somebody’s Darling, Eriksen, Cato Sanden og Steinar Albrigtsen, alle holdt seg mer eller mindre trygt innenfor mer tradisjonell country. På dette tidspunktet har det altså ikke vært noen sterk tradisjon for å fornye countrymusikken i Norge, og den har heller ikke utviklet noen sterk egenart. Dette kan skyldes indre forutsetninger, som at den ikke er en naturlig del av vår musikktradisjon eller kulturarv, eller ytre faktorer; politisk ukorrekt, andre dominerende genre, språket. De norske artistene har heller skuet direkte mot de amerikanske kildene, enn fra norsk fortid.

– Det var mer snakk om enkeltstående og lukkede miljøer på denne tiden, sier Tom Skjeklesæther. Han trekker fram Gamla som det mest innflytelsesrike samlingspunktet i hovedstaden på 80-tallet:

– Her var det faste månedsoppdrag for ulike artister, der særlig amerikanske Tom Russell ble en sentral skikkelse i den norske countryrocken. Det var på Gamla det ble skapt et fundament for det som utover på 90-tallet ble kjent som roots, sier Skjeklesæther.

En annen viktig opplærende faktor gjennom hele 80-tallet og deler av 90-tallet var selvsagt musikkavisene, deriblant Beat hvor Skjeklesæther var en viktig drivkraft og som fanget opp mye av den nye amerikanske countryrocken. Et annet sentralt tilholdssted i en tiårsperiode fra 1986 var Texas-inspirerte Cruise Café på Aker Brygge i Oslo, hvor artister som Wilco, Giant Sand, Darden Smith og Mark Olson opptrådde.

Kan man se på dagens norske country-relaterte band som en reaksjon på den mer konservative country-tradisjonen på 80-tallet, eller står den i kontrast til den norskspråklige rocken som var dominerende inntil midten av 90-tallet?

deLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke & Valentinerne var på hell, og etterfølgere som Postgirobygget og Trang Fødsel oppnådde på langt nær samme status. Det ble plutselig skapt et tomrom og en åpning som førte ut av den såkalte DH-rocken, og samtidig ut av det norske språk. Håkon Moslet skrev om Madrugadas første album i Dagbladet (1999): ’Madrugada er sjefer, Madrugada har baller, Madrugada kaster Postgirobygget og resten av middelmådighetene i norskrocken på Nordsjøen.’

Madrugadas Sivert Høyem uttalte i 2002: ’Mye av den suksessen vi har opplevd i Norge skyldes nok at vi var rett band til rett tid. Vi kom inn i norsk musikk på et tidspunkt da det var et aldri så lite vakuum etter flere av de gamle store artistene, og vi hadde i likhet med artister som Cave, Cohen og Cash et musikalsk uttrykk som passet den norske folkesjelen veldig bra.’

1994 er et merkeår for den nåværende bølgen av country i Norge. Selv om det er en retning som fremdeles kan virke konservativ, kjennetegnes den av både større bredde, flytende skiller mellom genrene og en klarere tendens til å ville skape et eget uttrykk. Impulsene hentes ikke utelukkende fra det amerikansk heartland, og det har blitt mer vanlig å trekke veksler på britisk folk (Nick Drake, Richard Thompson), vestkystpop (America, CSN&Y) og mørke visesangere (Leonard Cohen, Nick Cave). Berlin (Madrugada), New York (Thomas Dybdahl) og Lisboa (Midnight Choir) ble like naturlige byer å vende seg mot som Austin og Nashville.

En sentral hendelse i 1994 var at Johnny Cash startet serien American Recordings, der han på nedstrippet vis tolket låter av blant andre Soundgarden og Depeche Mode, og med det bygget broer inn mot countryrelatert musikk for mange nye lyttere. Samme år gav Motorpsycho ut soundtracket til den fiktive filmen The Tussler, Midnight Choir spilte inn sitt debutalbum og Madrugada tok form. De to siste bandene skulle på mange måter bli toneangivende i den første norske alternative varianten av amerikansk country. Med mindre fokus på country-elementer, og mer orientert mot rock, skulle det komme en rekke band med en del fellestrekk. Dominerende og alvorlige mannsstemmer i fokus, tekster på engelsk, og ikke minst, tristesse og melankoli som dominerende sinnsstemning: Norwegian Depression.

midnight choir

Midnight Choir

Fra ’Gamla-skolen’ var de fremste elevene en trio fra Skien som kalte seg Midnight Choir (etter Leonard Cohens ”Bird on a Wire”). I 1994 reiste de til Fredericksburg, Texas for å spille inn sitt debutalbum sammen med Andrew Hardin. Tom Russell var selvsagt med og Gene Clarks ”Gypsy Rider” var et naturlig covervalg. Paal Flaata, Atle Bystrøm (Al DeLoner) og Ron Olsen ga ut sin selvtitulerte debut året etter, og i 1996 gjorde de seg ytterligere bemerket med oppfølgeren Olsen’s Lot. Innen denne tid hadde de alliert seg med Seattle-bandet The Walkabouts, og med det knyttet de et samarbeid som skulle bli av lengre varighet. Midnight Choir toppet sin karriere med Amsterdam Stranded (1998), som pekte ut av det amerikanske og søkte innover mot et mer tidløst og stedløst landskap.

Flaata var naturlig frontfigur, men DeLoner var bandets hjerne. Hans asketiske livsfilosofi og kontakt med Phill Brown, lydtekniker på Talk Talks siste plater, ble en kombinasjon som munnet ut i en sjelden sterk og sjelfull plate som solgte til gull. DeLoner klarte å skape åpne rom for den store vokalen til Flaata, som Walkabouts-vokalist Chris Eckman har beskrevet slik: ’He could sing the Trondheim phone book and make you cry.’

Med en stemme et sted mellom Elvis, Chris Isaak, Lee Clayton og Gud var Flaata den fødte tolker av DeLoners storslåtte og melankolske egenskaper som låtskriver. De tre medlemmene i Midnight Choir har etterhvert viet seg mer til egne prosjekter. Flaata fremførte låter av artister som Townes Van Zandt og Tony Joe White på sin In Demand (2002), DeLoner beveget seg ytterligere mot minimalistisk ambient med prosjektet Höst (sammen med Chris Eckman) og soloplaten The Mess Age Is Joy (2004).

madrugda_depressionPå samme tid som Midnight Choir slapp sitt første album, flyttet bandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes til Oslo. Vokalist var Sivert Høyem og de skiftet snart navn til Madrugada. Musikken var dyster, tung og melankolsk, preget av The Gun Club, Grant Lee Buffalo og Nick Cave, med et hardere og tettere gitarsound enn Midnight Choir. Madrugadas andre EP, A New Depression (1999), signaliserte et forhold til en amerikansk tradisjon, noe trommeslager Jon Lauvland Pettersen utdypet under innspillingen av bandets andre album: ’I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt, også i Nordland finnes det fanatiske tilhengere av den amerikanske rootsmusikken som det skrives om i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende enn noe av denne, og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken.’

Madrugada ble umiddelbart lagt merke til med sitt debutalbum Industrial Silence (1999), som raskt passerte over 100 000 solgte. De er fremdeles aktive, og deres hittil siste CD Grit (2004) pekte vekk fra tungsinnet og mot en mer skitten rockestil. Som en motvekt til Grit debuterte Høyem i 2004 med den dempede soloplaten Ladies and Gentlemen of the Opposition.

Den norske melankolien
Midnight Choir og Madrugada kan sies å være de første bandene i Norwegian Depression: Den alternative norske countrybølgen. Snart fulgte en rekke andre med lignende trekk. Den Store Stemmen er gjennomgående, og etter Flaata og Høyem har vokalister som Joachim Åkerstrøm (Cinnamoon), Tore Aurstad (Muzzlewhite) og Pål Angelskår (Reverend Lovejoy, Minor Majority) gjort seg bemerket som frontfigurer i sine band.

Særlig har Minor Majority fått en viss suksess. Og i tråd med Midnight Choir og Madrugada er det melankolske aspektet mest fremtredende. Ti år etter at disse to bandene dannet skole for en ny norsk bølge opplevde Oslo-kvartetten Jim Stärk at den milde EP’en Morning Songs plasserte seg høyt opp på salgslistene, mens Thomas Dybdahl fikk sitt definitive nasjonale gjennombrudd. Begge minner om ett fenomen som holder stikk: Melankoli selger i Norge – og i motsetning til Nashville-countryen blir den også godt mottatt blant et mer urbant publikum, og ikke minst i Akersgata:

’Midnight Choirs melankolske uttrykk må kunne beskrives som noe mer enn musikk. Jeg velger å lytte til de forskjellige sangene som malerier eller skulpturer….’ skrev Nye Takters Erik Valebrokk i en svært panegyrisk omtale av Midnight Choirs Amsterdam Stranded (1998).
’…en stemme som bryter seg fløyelsmykt løs fra en slentrende og ofte blytungt instrumentert melankoli’ mente Mode Steinkjer i en like bejublende omtale av Madrugadas Industrial Silence (1999).
’…du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk’, Nye Takters Øyvind Holen om Thomas Dybdahls …that Great October Sound (2002).
’Jim Stärk byr på mollstemt og melodiøs melankoli.’ VG om Jim Stärks No Time Wasted (2003).
’Debutalbumet er melankolsk, følelsesladet og nokså forførende.’ VG om Washingtons A New Order Rising (2004), mens NRK like gjerne beskrev Minor Majoritys Up For You & I (2004) som ’melankolisensasjonen’.

Musikkjournalist Skjeklesæther vet ikke hvorfor den melankolske dragningen er så sterkt tilstede hos dagens norske artister, men mener den er et typisk trekk for denne delen av norsk rock:

– Særlig det melankolske elementet som befinner seg et sted mellom nettopp Hank Williams (ikke “Jambalaya-låtene”) og Townes van Zandt har tilsynelatende festet seg, og det er her de norske har funnet noe som de har gjort til sitt eget. Dette gir et visst nyskapende trekk, for dagens artister bruker dette krysningspunktet til å skape noe nytt. Med det forhindrer de, tross sin tilbakeskuende stil, å bli regnet som nostalgiske. Jeg har aldri hørt noen bruke ordet nostalgisk om disse bandene, sier Skjeklesæther.

Jim Stärk

Den nye depresjonen
Jim Stärk benytter til en viss grad cowboy-klisjeer for å skape en lun form for amerikansk vestkyst-pop, blant annet i sin tolkning av disco-hiten ”You Know What I Want”, i duett med Norges countrydronning Claudia Scott. Bandet slekter mer mot visesangere som Nick Drake enn mot Hank Williams, men passende nok viser de respekt for Van Zandt med sin versjon av ”Like a Summer Thursday”.

Thomas Dybdahl fullførte i 2004 oktober-trilogien der han har koblet soul, vise og minimalistiske country-elementer på en særegen måte, et sted mellom Jeff Buckley og Talk Talk (…that Great October Sound, 2002 og Stray Dogs, 2003). Dette ble særlig vellykket på hans tredje oktober-plate, One Day You’ll Dance For Me, New York City, hvor han i likhet med Midnight Choir gransker dype sjelsstemninger, og samtidig våger å eksperimentere mer med lydbildet enn tidligere.

En artist som til fulle har gått veien fra pop til melankolsk country er William Hut fra Bergen. Hut har en fortid i Poor Rich Ones, og siden de skilte lag har han markert seg som en mer lavmælt visesanger. På Days to Remember (2004) tok han skrittet for fullt inn i countryen. Sammen med amerikanske musikere ble platen innspilt som en tradisjonell countryplate av den stillferdige sorten, der Huts varme forhold til Hank Williams kommer frem.

Men det lå ingen klar plan bak Huts prosjekt, noe som kan tjene som et eksempel på hvor naturlig norske låtskrivere har inkorporert den amerikanske påvirkningen:

– Bakgrunnen for denne countryplaten var et spontant prosjekt, som ble til gjennom noen amerikanere jeg ble kjent med. Det lå ingen særlige planer bak, men min store inspirasjonskilde er 40-50-talls country, og da særlig Hank Williams, sier Hut, som også kan fortelle at han nettopp har gjort seg ferdig med en gjennomlytting av Williams’ samlede katalog. En produksjon hvor han ikke overraskende verdsetter det han kaller ’sutresiden’ høyest.

Det er i første rekke den melankolske stemningen disse artistene har til felles, for det er et sprang fra Jim Stärks lyseblå viser til Madrugadas rødglødende rock. Løftes blikket ytterligere, finnes det sterke melankolske elementer hos mer eller mindre country-relaterte artister som Tromsø-bandet Washington, Bergens Ai Phoenix, haldenserne i El Corazon og dunkelpopen til Wholy Martin – for å nevne noen.

Et annet alternativ
Parallelt med denne melankolske dragningen finnes det også en annen retning innen moderne norsk countryrock. Motorpsychos soundtrack til den fiktive filmen The Tussler (1994) ble sett på som en kuriositet, i bandets mest kreative periode. Platen kom i sterkt begrenset opplag, men ble raskt en kultskive. Nå har tiden vist at det ikke bare var en engangsforeteelse, og ti år etter kom Motorpsycho, denne gangen i en kreativ downperiode, med venner ut av skapet nok en gang med sin andre Tussler-plate. Nå under det mer etablerte navnet The International Tussler Society. Her viser trønderne inngående kjennskap til det Parsons kalte Cosmic American Music. De mikset rock, country, blues, sumprock og både vestkyst- og sørstatsrock, på et vis som få andre har gjort tidligere i Norge. Håkon Gebhardt har i tiden mellom tusslerne blitt ytterligere involvert på denne siden av vannet, i første rekke med samarbeidsprosjektet HGH, sammen med Martin Hagfors og Lars Håvard Haugen (Hellbillies).

home groanMartin Hagfors er verd en nærmere studie, som et alternativ til den rådende melankolske trenden her i Norge. Norsk-amerikaneren var lydmann på Cruise Café, og har drevet Home Groan siden 1996. Et band som har eksistert i et hjørne av norsk musikkliv med skranglete blandingsrock, og favoritter mer blant artistene enn platekjøperne. Han har til og med fått sitt eget hyllestband; The Cream of the Crop består av blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Paal Flaata og Gebhardt. Hagfors har i motsetning til de fleste andre aktørene bakgrunn fra USA, og hadde skrevet låter i lang tid før han kom til Norge som ung mann. Hans første band var Tripwire, sammen med blant andre Vidar Busk og Lars Håvard Haugen. De fikk avtale med PolyGram og jobbet i lengre tid med en plateinnspilling. Men så ble det hele lagt på is:

– Home Groan ble en reaksjon på denne langvarige prosessen, forteller Hagfors.

Han var ute etter et mer rølpete og spontant sound, som skulle bli typisk for det pågående prosjektet Home Groan. Hagfors ser ikke på seg selv som en countryartist, men henter uttrykk fra mange genre. Han nevner Woody Guthrie som en stor favoritt, men også like gjerne engelske folkartister (Richard Thompson), soul (Curtis Mayfield), punk og gospel. Hagfors fremmer en leken infallsvinkel som kan virke unorsk:

– Å skrive musikk er en kreativ prosess hvor det er viktig å leke seg. Man bør ikke stå stille, sier han.

Det har han heller ikke gjort, og med samleplaten The Cream of the Crop (2003) er det mulig å få et godt inntrykk av noen av de beste låtene til Hagfors. Han ser, i likhet med Skjeklesæther, melankolien som rådende blant mange av dagens artister, en trend han selv ikke regner seg som en del av. For ham er fortellerelementet minst like viktige som melodiene, i kontrast til William Hut, som er mest opptatt den helhetlige låten, og ikke spesielt historiefortellingen. Hagfors bruker mye av sin amerikanske bakgrunn som grunnlag for sine fortellinger, men mener at tekstens funksjon går mange hus forbi her i landet:

– For enkelte kan det virke som soundet er viktigere enn tekstens innhold. Mange tyr til highway-klisjeer, som virker stilmessig riktig, men som fort blir intetsigende, sier Hagfors.

Han nevner Hellbillies blant landets beste tekstforfattere, og trekker også frem Gebhardt, som med sine naive tekster driver med noe han kaller ’oppfinnsom minimalisme’. Det er altså verdt å merke seg at det ikke finnes band i Norge som har tatt opp i seg hverken den sterke tradisjonen for historiefortelling, eller det samfunnskritiske elementet som mange av artistene de er inspirert av er kjent for, og som den amerikansk singer/songwriter-kulturen delvis er tuftet på.

Roy Lønhøiden

Det finnes også noen norsk-språklige artister som kan festes til countryrock-tradisjonen, som for eksempel Hellbillies. De har gjerne en tendens til å bli sett på som bygdefenomen eller P1/Norsktopp-vare – mer enn hos de engelskspråklige – selv om de musikalsk kan være ganske like. En som med hell bruker amerikanske myter satt inn i en norsk, rural sammenheng er Roy Lønhøiden. Hans debutplate Det Ensomme Landet (2004) viser at det er mulig å bruke det norske språket uten å falle under for klisjeene, som selvsagt blir tydeligere når morsmålet benyttes. Engelsk er det rådende språket, noe som kan gå på bekostning av den fortellertradisjonen musikken har sitt utgangspunkt i.

2004, og framover?
Innen mer rufsete og streit countryrock finner vi også artister som Bönkers (Opp, 1999), Vidar Vang (Rodeo, 2002, Stand Up Straight, 2004) og Sgt. Petter (It’s a Record, 2003). Oppdal-bandet Bönkers ble startet på midten av 90-tallet, med blant andre Lars Lien, som også er involvert i The International Tussler Society og Washington. Den lille trønder-bygda har en tilsynelatende levende scene for denslags, og i dag ser teXum ut til å bli Bönkers’ arvtagere. Mer sump, sprit og sprut er det hos Stavangers Helldorado og Bergens Emmerhof and the Melancholy Babies, begge band som låner mye fra både The Cramps, The Gun Club og ikke minst Denver-trioen 16 Horsepowers mytiske bilder fra det amerikanske bibelbeltet. Særlig Emmerhof kan høres som mer direkte etterfølgere av Madrugada, og den stilen de var tidlig ute med å etablere.

I den bløtere bagen, et sted mellom country, pop og vise ligger det mange artister. Særlig verd å trekke frem er Jim Stärk, El Corazon, Minor Majority — og Thom Hell.

Kristiansanderen ga ut sin debutplate i 2004, I Love You var den talende tittelen, og Hell er en artist som uten blygsel hevder utskjelte navn som Glen Campbell og John Denver som inspirasjonskilder. Det hadde ikke fungert for ti år siden, men i dag er det ikke lenger forbundet med skam å si denslags, snarere tvert i mot. Disse artistene har alle bidratt til økt aksept rundt myke uttrykksformer. 2005 er ikke mange dagene gammelt før Johnny Palmar Hide (ex-Number Seven Deli) debuterer med et country-preget visealbum og Emmerhoff and the Melancholy Babies slipper sin nye plate. Band som Sweetheart og Jake Ziah er også trygt innenfor de rammene som er skissert i denne artikkelen, og begge forventes å slippe sine debutalbum i løpet av 2005.

Tilbake til Café Mono, 17. november 2004: Johnny Palmar Hide synger Gene Clarks ”Gypsy Rider”, ti år etter at Midnight Choir gjorde det samme. Det er mulig å argumentere for at lite har skjedd i løpet av disse årene. Men det er viktig å huske på at det for ti år siden ikke eksisterte et så bredt miljø for alternativ countryrock i Norge. Selv om scenen er levende er den store historiefortelleren og den store låtskriveren fremdeles fraværende, og ingen har så langt vært i nærheten av samme status som heltene de tolker.

Thom Hell oppsummerer tilstanden slik: – I Kristiansand var det ikke noe miljø i det hele tatt, det var metall og det var Flying Crap. I dag er det en helt annen situasjon med langt flere artister i mange genre.

På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer han etter en liten tenkepause: – I dag vil alle bli rockestjerner.

Bjørn Hammershaug

Norwegian Depression & Northern Blues

På 2000-tallet bredde et teppe av lun melankoli seg over landet. Med Midnight Choir og Madrugada som spydspisser, ble artister som Jim Stärk, Thomas Dybdahl og Thom Hell alle en del av denne ’norwegian depression’. En bølge egentlig ingen ville være en del av, men som hadde enkelte fellesnevnere det var vanskelig å overse. Også Sverige har hatt og har sin del av disse tankefulle unge menn (ofte menn), med gitar, som synger både intimt om følelser og lengselsfullt om frihet. Dette er et knippe artister fra denne bagen og fra denne perioden. Omtalene er alle skrevet i sin samtid.

Hør spillelista 10 Strake: Nordisk Melankoli i WiMP

Jim Stärk
Reading Time (2002)
Denne egenutgitte ettsporsinglen markerer startskuddet for nok et nytt norsk popband. Ikke før har Number Seven Deli sluppet sin debut-EP, så er deler fra denne kretsen klar med et nytt prosjekt. Navnet Jim Stärk er en lettere omskriving fra James Deans klassiske rolle i Rebel Without A Cause (Rotløs Ungdom).

Nå virker riktignok ikke Oslo-kvartetten å være riktig så bryl eller cool som Dean, og ”Reading Time” plasserer Jim Stärk i et mer avslappet, forsiktig leie enn den klassiske tragedien, her vi kan følge en musikalsk tråd fra Nick Drake til Pernice Brothers. Det betyr smukk vokal i en melankolsk og slentrende akustisk fremføring, preget av regn og høst. Merk særlig Asbjørn Ribes orgeltoner som kommer rullende inn med en liten solo etterhvert, og som skaper en litt sløy 70-tallsstemning. Selv om bare én låt er et noe spinkelt grunnlag å kommentere et band etter, er ”Reading Time” sterk nok til å skape visse forventninger til hva Jim Stärk kan finne på framover.

Ten Songs And Hey Hey (bp, 2002)
Dette er en moden og stilsikker plate som ikke tilsier at vi har med ferskinger å gjøre. Det er da heller ikke akkurat nykommere som står bak dette, et par av medlemmene kan kjennes igjen fra The Margarets og Number Seven Deli. Jim Stärk bør på ingen måte regnes som et sideprosjektet, for med Ten Songs And Hey Hey har de gitt ut en smakfull og delikat plate, bitter og søt på en gang.

Musikalsk kan vi plassere det vennlig melankolske bandet inn i både amerikansk og britisk visetradisjon av den stillferdige, lavmælte sorten. For å starte med den opplagte Nick Drake-parallellen så er den både berettiget og noe forenklet. Ja visst synger Einar Stokke Fadnes på omtrent samme sobre vis, og særlig måten han drar vokalene slepent ut, på korrekt britisk maner, kan minne en god del om Drake. Det er mest tydelig på spor som ”Love You Simply”, ”Take Your Coat Off” og ”Talk to Me”, hvor også bandet bidrar til å gjenskape den høstlige stemningen fra Five Leaves Left. Men Jim Stärk har på langt nær forsøkt å etterape hans uttrykk, de holder seg til en noe enklere og rett-fram jovial form for visepop med countrypreg, helt ut til forsiktig honky tonk på ”Claire”.

Bandets bane er den tilbakelente, bedagelige, en holdning som preger hele debuten. På den ene siden er Ten Songs… gjennomført og helhetlig, og kan uten problemer surre og gå i lang tid uten å skape det minste ubehag. På den annen side er det et savn av et eller annet forstyrrende element – kanskje en forløsende vise eller en dissonant lyd – som bidrar til at platen kan flyte vekk fra oss uten at vi sitter igjen med de helt store følelsene etterpå.

Det er uansett en fin blanding av britisk høst og amerikansk landevei som gjør Jim Stärk riktig så trivelige å ha som kompaniskap. Selv om æren for resultatet bør deles på fire vil jeg igjen framheve Asbjørn Ribe (piano, orgel), som bidrar til å gi låtene et elegant 60-70 tallspreg. Innlånt steelgitarist Kjetil Draugedalen gjør også sitt til at leirbålet hele tiden er innen rekkevidde, der vi kan sitte sammen med Jim Stärk, Gram Parsons, James Taylor, og la høstnatten bare komme.

No Time Wasted (Sonet, 2003)
De kommer med den kalde vinden Jim Stärk. Smyger seg med løvet som stryker langs fortauskanten og legger seg lunt til rette foran peisen for å varme oss. Ganske nøyaktig ett år etter sitt flotte debutalbum vender de tilbake etter et opphold på Fjære prestegård i Grimstad. Det virker å være et vellykket grep. Her møtes ettertenksomhet, melankoli og landlig sommeridyll i høflige former og med stillferdige hymner. Det er så man kan høre det knirke i de gamle veggene på prestegården når ”It’s Not That Easy” varsomt setter platen i gang. Man kan lukte både nytrukket kaffe og blomsterengen utenfor, men – heldigvis, vil jeg si – fornemmelsen av noe mørkere og mer dunkelt er aldri langt unna.

Jim Stärk holder seg til en stil som verken er trendy eller noensinne vil gå av moten, og kanskje det er derfor de lykkes i å lage musikk som holder over tid. Heller ikke denne gangen har de kommet opp med en plate med de store toppene eller bunnene, men igjen har de vist evnen til å komponere et solid og helhetlig gjennomført album. Fritt for åpenbare hitlåter, fritt for opplagte feil, platityder eller enkle snarveier.

Produksjonen er behagelig, og No Time Wasted kan med glede nytes i hodetelefoner for å la de små, men viktige detaljene komme tydelig fram. Det kan være bassist Inge Sørbrødens saksofonspill (som det hadde vært interessant å hørt mer sentralt), Asbjørn Ribes dempede steelgitar eller hans saftige orgel som danner et nødvendig bakteppe til mange av låtene. Også kan man ikke unnlate å trekke fram vokalist/låtskriver Einar Stokke Fadnes, som bærer bandet med en meget sterk og troverdig stemme. Han virker trygg, også når han utleverer seg i tekstlinjer som: ’I’m not sorry, I’m just trying to be a man’ på platens beste spor, ”Honest (Trying To Be A Man)”. Fadnes dveler mye over mannsrollen i sine tekster, og berører trøblete og kompliserte kjærlighetsforhold, skyld og fremmedgjøring uten at det virker påtatt eller sutrete. Jeg føler vel ikke at jeg kommer helt under huden på ham, men det er heller ikke et behov som nødvendigvis må dekkes.

Jim Stärk har sin styrke på de mer stillferdige og intime låtene, som den søvnige taffel-balladen ”Every Word” og sjelfulle ”Half A Man”. Det er i slike øyeblikk man får lyst til å senke hodet, strekke ut en hånd og bare være god. Jim Stärk er for edruelige til å fungere som et sjanglete barband, som når de humper avgårde i uvant kjerrestil og skaper saloon-stemning på ”Sleepless”. Noe bedre er da det slentrende tittelkuttet og ”Catch Me (If I Fall)” som drar opp tempoet noe og viser bandet fra en mer, skal vi si ’rocka side.

Mens forgjengeren var kledd i duse høstfarger er No Time Wasted en blå plate – i stemning og uttrykk. Det er en naturlig oppfølger som ikke bryter med den stilen de ser ut til å være i ferd med å rendyrke. Men så ville da heller ikke det sømmet seg et så dannet orkester som Jim Stärk.

Morning Songs (Sweet Recordings, 2004)
Morning Songs vitner at gjennom tålmodig, målrettet arbeid begynner Jim Stärk å finne en form som er sin egen. Jeg har fulgt det hyggelige Oslo-bandet siden deres første skritt, og det har alltid virket som om de har hatt en langsiktig musikalsk plan. Jim Stärk har nok ingen famlende spøkelser gjemt i skapet. Alltid stilfulle og stilsikre, ikke nyskapende eller utfordrende, har de skjelt mot softrocken med visse islett av jazz- og countrypop. Og i motsetning til mange av sine samtidige innen ‘norwegian depression’ har kvartetten vendt seg mer mot lyden av den amerikanske vestkysten og artister som James Taylor, America og Jackson Browne.

Morning Songs er ikke et stort underverk, men den angir at Stärk har trang til å utvikle seg ytterligere og at de klarer å kombinere høy produktivitet med høy kvalitet. Her presenterer de seg på sitt hittil mest komplekse og varierte, der de småflørter med et større register og med noe mer saft enn tidligere. Komprimert til en EP slipper vi dessuten de mest anonyme sporene som har smyget seg inn på deres to tidligere skiver.

Jeg synes Morning Songs var noe kjedelig de første gangene den hilste meg god morgen, men etterhvert har jeg blitt glad i denne lille platen. Det noteres at det i produksjonen blir fokusert ytterligere på Einar Stokke Fadnes’ sterke og omfavnende stemme. Det er fornuftig. Her er det ellers mye vellyd i løpet av et drøyt kvarter: Tittelkuttet er deres mest umiddelbare og oppmuntrende noensinne, med tydelig signatur fra Asbjørn Ribes orgel og en blåsetrio. Bossa-overgangen på ellers sedate ”Don’t You Have A Friend” er ganske lekker. ”Endless Summer” er noe ugjort, men slentrende og lett funky innpakket med blåsere og orgel. Man rører ikke Townes van Zandt uten god grunn, men Jim Stärk gir klassiske ”Like A Summer Thursday” en verdig stärkifisering tilpasset den lette stilen som preger hele EP’en. ”Heart Of Coal” er den minst døsige, men ikke verre enn at den får gardinene til å blafre vennlig og minne om at sommeren har kommet. Morning Songs er en kort plate for den lange morgenstund.

Thomas Dybdahl
When you’re young
Everything’s easy
It’s a summerbreeze,
You’re alive but times they change
Everything’s rearranged
Summer moves on,
Nothing can stop these tears from falling
(“Rain Down On Me”)

John Wayne EP / Reisen Til Amerika (Checkpoint Charlie, 2001)
Thomas Dybdahl dukker opp i skyggen av Oslos navlebeskuende fokusering på egne artisters fortreffelighet, en påminnelse om at det som vanlig blomstrer i den alternative musikkfloraen utenfor hovedstaden. John Wayne er en fin EP, med den vakre instrumentalskiva Reisen Til Amerika som bonus.

John Wayne er ikke en hyllest til store våpen og ditto hatter, men mer en tankefull spore til fredelig samkvem rundt leirbålet. Tittellåten er i så måte en vinner. Den innledes av en huskende akustisk gitar og Dybdahls vokal, som tidvis minner litt om Mark Lanegan og har noe av den samme triste, dagen-derpå følelsen over seg. Et munnspill markerer en nydelig overgang mot Neil Young, en banjo tydeliggjør dragningen mot det amerikanske. ”Frank” og ”Drinking Man” er låter som fordyper seg i de rotløse livene til mennesker vi kjenner beskrevet i noenlunde samme ord- og tonelag fra band som Willard Grant Conspiracy og Whiskeytown. ”Big Boy” og ”Love’s Lost” er nye fra vinylutgaven. Førstnevnte blir litt for søvnig og anonym, mens ”Love’s Lost” skiller seg ut ved å ligge nærmere klassisk britisk indiepop enn den amerikansk-inspirerte stemningen.

Høydepunktet er uansett Reisen Til Amerika, en ferd som akkompagneres ved hjelp av stort sett en enslig gitar, som instrumentalmusikk i stil med Bert Jansch, John Fahey og Leo Kottke. Det er en bredde over disse ni sporene som gjør at det aldri blir kjedelig å høre på. Dybdahl briljerer uten å briljere, og er innom snev av jazz, ambient, avantgarde og country. Reisen Til Amerika er en vakker reise. En personlig dagbok i nylon, stål og tre som jeg er glad for at han deler med flere. Som musikk til en film som aldri vil bli laget, har det likevel blitt en slags film av det.

…that Great October Sound (Checkpoint Charlie, 2002)
Det er noe unorsk over mørke, elegante Thomas Dybdahl. Han har tidligere markert seg både som soloartist og som medlem i Stavanger-bandet Quadraphonics. Selv om John Wayne EP viste et udiskutabelt talent, var det fortsatt en del å gå på i forhold til originalitet og skrivekunst. Dit har han nå gått, og selv om han sikkert ikke er helt framme, så har …that Great October Sound blitt en fremragende plate, en imponerende debut.

Ting har gått fort for unge Dybdahl. I 2001 var han en moderne cowboy, nå har han utviklet seg mot en langt mer personlig stil som nok vil gå hjem til de som også kan like sin Kent, Coldplay og Radiohead. Han har dessuten en tidløs stil nærmere egenartede visesangere som Fred Neil, tidvis Nick Drake, Tim Hardin, far og sønn Buckley. Sistnevnte brukte stemmene på noe av samme fullverdige måten som Dybdahl berører; som et instrument i seg selv, sjelfullt og dynamisk, alltid tilstede, stadig vekslende mellom dype toner og falsett.

Plata starter meget bra. ”From Grace” er en intens kjærlighetserklæring framført med relativt enkle virkemidler. Sammen med en steelgitar, kontrabass og jazza trommer griper Dybdahl tak i lytteren fra første stund. Et klart høydepunkt er også ”All’s Not Lost” med Silje Salomonsens liflige fiolinspill – og ikke minst tittelkuttet, hvor et større strykeorkester kommer inn i lydbildet. Disse låtene går utenpå standard vers-refreng-vers oppbygging, og lever mer sitt eget liv, slik Tim Buckley også lot seg flyte avgårde inn i sine melodier. På ”Postulate” spiller Dybdahl sammen med trommis Morten Olsen over et opptak av en samtale mellom den amerikanske avantgarde-komponisten Morton Feldman og en tysk musikkjournalist. Dybdahl underbygger dermed noe om sitt musikksyn, og kjenner dessuten tydeligvis til noe av Feldmans arbeider. Han anbefaler ”Structures” fra 1951 for en ’truly enriching listening experience’. Ta ham på ordet!

Med unntak av nydelige ”Adelaide” (duett med Silje Salomonsen) så klarer ikke Dybdahl å komme tilbake like sterkt i siste halvdel. ”John Wayne” og ”Love’s Lost” er hentet fra hans første EP, men sannelig kommer det ikke en liten luring helt til slutt. Men det kan være den overraskelsen det tydeligvis er ment å være.

Disse ordene knastes ned på det som er årets første virkelig tunge høstdag. I selskap med …that Great October Sound virker ikke gråtonene lenger så truende. Det grå pissregnet som trommer på vinduet skaper heller en rytme som passer til denne platen, og det gir oss nesten lyst til å vandre ut i det.

Stray Dogs (Checkpoint Charlie, 2003)
Det siste året har Thomas Dybdahl hatt sitt store gjennombrudd. I kjølvannet av både salgs- og kritikersuksessen …that Great October Sound har han vært en gjenganger i søkelyset, både som Spellemann, på et par ’larmer’, Øya, Quart, norgesturné – ja, i det hele tatt. Det har liksom vært Dybdahls år – og ganske så fortjent, spør du meg. Hans debut holdt en klasse de fleste bare kan strebe etter, han markerte seg som en stor vokalist og særegen låtskriver med internasjonalt tilsnitt. Dybdahl vender seg innover med Stray Dogs – som har undertittelen ’Ein for dei rastlause’. Det bør ikke herske særlig tvil om at han vil selge bra og få de fortjente prikkene på terningene også denne gangen. Jeg er likevel ikke så helt sikker på at han har laget en plate som skinner like sterkt som høstsola i oktober.

Jeg vurderer ikke Stray Dogs isolert fra det Dybdahl har prestert tidligere, og dermed blir fallhøyden relativt høy. Og bare for å gjøre det klart; dette er en elegant kryper av en plate, der Dybdahl finsliper noen av de mange av sine sterke egenskaper. Det går i soulbaserte viser, han skriver og produserer selv, spiller på det meste som er av instrumenter, og synger alltid som en gud. Stilmessig så følger Stray Dogs forgjengeren ganske tett, og det brytes ikke med tendensen han la til grunn for et år siden. Mest markant er den enkle og kledelige arrangeringen, der piano, vibrafon, Hammondorgel og steelgitar utgjør kjernen.

Nå er overraskelsesmomentet borte, Dybdahl skal etablere seg som artist og det er disse 11 låtene som er første prøve. Førsteinntrykket er førsteklasses, omslaget er like delikat som innholdet og innbyr til kroppskontakt – til og med dette står Dybdahl for, sover han aldri? Stray Dogs er en løselig tematisk plate, med historien om rastløse Cecilia som rømmer hjemmefra og om hennes opplevelser i etterkant. Jeg mener bestemt at Dybdahl har sin styrke i framføring og fraseringer, men tekstene duger de også, selv om de ikke akkurat tigger om videre tolkning. Det er desperat kjærlighet og sterke lengsler det dreier seg om, det er en kamp mellom det gode og det onde, mellom lys og mørke, som oppsummert på ”Honey”: ’Honey, you’re the light when darkness takes me, you’re the good when evil breaks me, you’re the love that won’t forsake me’.

Som på …October er det de første sporene som er best, særlig huskende ”Cecilia” som tar over etter den intrikate og mektige åpningen ”Rain Down On Me”, ”Make A Mess Of Yourself” og litt for korte ”Pale Green Eyes” – med Bertine Zetlitz som perfekt partner – er som en eneste lang flytsone. Dybdahls stemme, sjelfull som mørkeblå silke, steelgitaren som kiler i nakken, den varme stemningen av lune hjemmekvelder. Der sitter Thomas, og der sitter Ådne ved tangentene og der sitter Morten bak trommene, og utenfor er det kjølig og regnet banker på vinduet. Jo, dette er trivelig så det holder. Litt stillestående ”Either Way I’m Gone” passerer harmløst forbi, mens et høystemt kor løfter ”Honey” til himmelen. Disse til side, min lille favoritt er det nærmest ambiente instrumentale avslutningssporet ”Outro”. Den tjener også som påminnelse på at Dybdahl har en gitarist i seg utenom den mye fokuserte vokalrollen. Det er en side i hvert fall jeg håper han fortsetter å dyrke fremover.

Når det gjelder brorparten av låtene, som tittelkuttet, stemningsfulle ”Stay Home” og ”The Willow” bærer de en dorsk eleganse som jeg finner heller kjedelig. Dybdahl bøyer og tøyer stemmen sin på imponerende måte, men det holder likevel ikke helt. Han har verken desperasjonen til Tim Buckley, mørkemasken til Nick Cave eller pondusen til Scott Walker – for å trekke inn tre vokalister han sogner til. Jeg har hørt på denne delen av platen svært mange ganger uten at låtene her kommer meg i møte, de er slett ikke frastøtende, mer unnvikende. Det kreves mye nerve, sjel, sorg eller andre voldsomme følelser for å heve seg i dette landskapet. Dybdahl gjør jobben meget pent, men uten å etterlate andre avtrykk enn de som det er mulig å fjerne.

Det er ikke et must å gi ut en plate hvert eneste år. Dybdahl er fortsatt bare 24 år og han har med dette to vellykkede utgivelser bak seg, og jeg har tillit til at han evner å fornye seg selv i fremtiden. Stray Dogs er årets beste EP som ble et litt for langt album.

Thom Hell
This is where we’ve come to.
There was a time when it was me and you.
Though it’s hard to keep moving;
It’s the only way to get over you my love
You’re still asleep; you don’t hear me.
How come I feel so decieving; leaving it all?
(“Over You”)

Tremendous Sinner (Chewin’ Pine, 2003)
’Thom Hell would like the critics not to waste their precious time… so, although I made these songs myself, here comes: Inspiration for song nr. 1…’

Kjekk kar, denne Thom fra Helvete. Han ramser like gjerne opp sine inspirasjonskilder låt for låt, slik at vi hyenene skal slippe å slite oss fullstendig ut. Han starter med Smog og Nick Drake, sveiper innom Chris Rea, ELO, Scott Weiland (!) og runder av med Tom Waits og Beach Boys. Lekker smak, spør du meg. Og hva bedre er; Thom Hell skriver låter det mer enn gjerne går an å like veldig godt på egen hånd. Når han så har med seg noen meget dyktige musikanter (Kåre Chr. Vestrheim, Frank Hammersland, Jørn Raknes, Vidar Ersfjord m.fl.) er det ikke mye jeg finner å klage på.

Jeg aner ikke hvem han er eller hvor han kommer fra, men med den fingernemme gitarstilen til Nick Drake og den svevende blomsterstemmen til Syd Barrett dannes en hyggelig innledning med ”Wake Up, Lucille” (Ref: Smog, Nick Drake, Carter Burwell). Så går det i en fin flyt de neste fem sporene. ”Missing Home” (Chris Rea, Kinks, ELO, Astor Piazzolla) er farlig fengende, og det er ikke overraskende at Hammersland har hatt en finger eller tre med på denne. En fortreffelig popmelodi med trekkspillsolo, irriterende catchy og platens sommerlige vinner (våkn opp, Moslet!).

Etter denne stiger vi dypere inn i melankolien. Det blir mer Drake/Smog-stil i ”Queen Of Beauty” (William Goldman, Glen Campbell) i en enkel setting med Vestrheim på piano og Jørn Raknes på steel. Den eldste låten er ”The Sweet Things” (Denise Waverly) hvor Hell nærmer seg crooner-stilen til Thomas Dybdahl i en mektig orkestrert låt (orgel, trombone, strykere). Waverly husker vi fra filmen Grace Of My Heart som en Tin Pan Alley-sliter, og det er kanskje en rolle Thom Hell identifiserer seg med?

Tremendous Sinner når likevel sitt høydepunkt med ”Tender” (Scott Weiland, Martha My Dear). Igjen har Thom skrevet en sugende melodi, her med hviskende patos som kan minne om en annen Thom – Yorke – i det som er en intens ballade. Helt til slutt; ”When The War Is Over” (Tom Waits, War, Beach Boys), en røvervise med trekkspill og trombone i lirekassestil som runder av en EP jeg har blitt veldig glad i. Nå kunne jeg selvsagt okket meg over at dette ligner på mye annet og blablabla, men Thom Hell tok brodden av det poenget. Også. Så jeg godtar rett og slett platen for det den er, og koser meg med den. Hell er en av årets mest positive norske nykommere.

The While You’re Waiting EP (Chewin’ Pine, 2004)
Thom Hell sovnet på toget en kald, frostfull kveld og havnet av alle steder på Montebello stasjon. Heldigvis våknet han opp før Ullernåsen, slik at låten fikk et mer propert navn. Montebello, enten det er på Oslos vestkant eller et annet sted, introduserer altså sørlendingens andre EP. Tremedous Sinner var en frisk vekst blant fjorårets norske plateflora. Jeg synes ikke han har fulgt opp med samme glød. Her er debutens sjarmerende vekslinger og åpenhjertige referanser blitt strammet noe inn og Thom Hell fremstår mer som en voksen, moden artist som beveger mot et mer ’smooth’ uttrykk. Han virker stilsikker og skriver låter som heller mot et tidløst landskap (hvis de gylne delene av 60-tallet er tidløse). Referanser som Brian Wilson, Jim O’Rourke og Nick Drake passer fortsatt godt til ham, men han har ikke skrevet låter som kleber seg like solid fast til skallen som på sin første utgivelse.

”Montebello” er nevnt, en heller anonym pianoballade av den sobre sorten. Hell besitter ikke den Store stemmen, hans kvaliteter heller mer mot det neddempede, og jeg kan styre meg for denne croonerstilen han har lagt seg til. ”Don’t You Worry” (med vokalist Marte Wullf) er mer yndig, holdt helt nede med en klimprende kassegitar. Mye takket være vokaldelingen har den likevel en viss gåsehudfaktor. Mer klassisk popballaderi foran tangentene på ”Mary’s Away” der Hell viser at han behersker låtskriverfaget og er en viderekommen popsnekker som gjerne skuer noen tiår tilbake for inspirasjon. Med ”Easy On That Whiskey” har det blitt langt på natt, og her beveger han seg mer inn mot jazz-noir, Chet Baker og fulle askebeger. Det er nesten så man kan høre klirringen av flasker i bakgrunnen, og igjen viser han seg som en behersker genren, uten å lykkes helt i å bli ett med stilen han presenterer. ”Missing Home” er hentet fra debut-EP’en, her i en ’easy version’. Dette er Thom Hell på hjemmebane og et av de sterkeste prestasjonene. Sistesporet er også mer enn hørbart. ”On Its Way” er en nydelig, rolig visesnutt med vokalharmonier av The Love Connection (Frank Hammersland & co) og en smak av country som tilhører de lange, døsige kvelder.

Jeg har fortsatt stor tro på Thom Hell, men sitter igjen med en følelse av at han samler krefter til en kommende fullengder. Det er greit det.

I Love You (Sonet, 2004)
Etter to lovende EP’er er det ikke mer enn rett og rimelig at Thom Hell nå klemmer til med en helaftens plate. I Love You er den direkte erklæringen han har satt som tittel, på en utgivelse som til tross relativt høye forventinger er et positivt møte. Den er gjennomarbeidet, velprodusert og helhetlig – vennlig i formen og vid i innholdet. Det mest ødeleggende for helhetsinntrykket er de teite fotografiene i omslaget, men det er ikke så mye å henge seg opp i.

Selv om Hell er mindre tydelig på hvilke kilder han lar seg inspirere av og ikke hviler på ett bestemt punkt i historien, holdes vi i perioden 1967-1972. For mange en musikalsk gullalder, hvor vi nå har kommet til avsnittet om Neil Young, Brian Wilson og amerikansk vestkyst generelt – med noen nikk til England og sen Beatles. Selv om han ikke dyrker det mest spennende/utfordrende i sin søken etter et eget uttrykk, vil det være urettferdig å se Hell som en ren lånekunde. Det er likevel ikke til å komme unna at han kan sin musikkhistorie godt, og det blir særlig tydelig når han driver i en så tett befolket tradisjon.

Det mest positive med I Love You er at den ikke er vektet som ren sovemedisin, i hvert fall ikke første del. Hell har en behersket glød og en smittende låtskriverglede. Mest utagerende er ”Some Guy”. På dette lange tyngdepunktet er han både Crosby, Stills, Nash & Young på en gang, i melodi, så vel som vokalharmonier og gitarspill.

Det er likevel de sarte, omfavnende balladene som utgjør flertallet. De blir særdeles innbydende når damene deler på mikrofonen: Marte Wulff med sin klokkeklare strupe på ”So You’re Leaving”, Lise Karlsnes på et smeltende drops av en låt som heter ”I Need Your Love”. Det faktum at et halvt kompani av drevne musikere er med gjør også at lydbildet blir flerdimensjonalt, platen pakkes varmt inn av The Love Connection: Frank Hammersland, Jørn Raknes, Wulff og Vidar Ersfjord, i tillegg til en rekke andre gjester. Thom slipper å bli stående alene, avkledd i et hjørne, han blir det naturlige midtpunkt i et større prosjekt. Hans Brian Wilson-ambisjoner blir noe i overkant tydelige, og han har ikke den samme nyskapende kreativiteten som de gamle mestere – naturlig nok, er jeg fristet til å si. I Love You kan da heller ikke sies å være ikke den endelige forløsningen av en plate, til det er den for høflig og lite nytenkende. Intensjonene er nok der, men Hell virker nærmest litt for blyg til å tre helt ut av skyggen av sine helter, samtidig som han ikke ønsker å tråkke de for mye på tærne. Men han holder balansen, på gentlemans manér.

Flertallet av låtene er rene popdrops. Tilforlatelige ”Tired” er blant de bedre. En country-slentrer på vei hjem fra sin 9-5 jobb der Hell synger med sin mest avslappede stemme. Den litt enkle teksten passer til en låt som skapt for å legge beina høyt, lukke øynene og ta seg en blås: ’These cigarettes are killing me I know, it’s just one way of many to go, I don’t see why I should even bother’. Det er i slike stunder Hell er best, for han har en tendens til å (mis)bruke en falsettstemme jeg raskt går lei. Men I Love You holder hele veien, selv om de mest minneverdige låtene er lagt først. ”Broken Pigeon Wings”, ”Movin’ Slow”, ”Honey” og ”Perfect Feeling/My Love” lar platen fade ut med dempet belysning og en stille ro. Om det gir trang til å starte på ny, eller til å finne frem noen av Hells kilder, det er en annen sak.

Kjøper du I Love You innen rimelig tid vil du få med en bonus-EP på kjøpet. Det er fire låter som strengt tatt kunne blitt holdt utenfor, da ingen av disse bidrar til å kaste nytt lys eller utdype det vi allerede har fått servert på hovedplaten, den litt sleske soulstemmen han hvisker fram på ”Whisper” til tross. Snarere tværes det for mye over det samme som vi har fått tidligere, bare med litt kjedeligere låter. På dette tidspunkt vet vi at Hell kan skrive, og da trenger han ikke vriste frem alt han har spart opp. Dette kvarteret er mest sovemedisin, men for all del, en ekstraplate er vel ikke noe man skal irritere seg over.

So let it be. Thom Hell har i hvert fall endt opp med en debut det er lett å bli glad i. Og han får det til å høres så enkelt ut. De gode melodiene triller ut raskere enn mine referanser klarer å fange dem, og det er kanskje en slags egenart i det også.

Kristofer Åström & Hidden Truck
Kristofer Åström er en allsidig kar. Han er fra Luleå i Nord-Sverige, og er nok mest kjent som vokalist i punkbandet Fireside. Sammen med en løssluppen gjeng som kaller seg Hidden Truck spiller han derimot noe helt annet. Hidden Truck består av folk med en ganske bred bakgrunn, og inkluderer medlemmer fra Bear Quartet, Honey Is Cool og Fireside.

Leaving Songs (Startracks, 2001)
Med Go, Went, Gone (1998) fikk de svært god mottagelse, og Åström fyller tiden fram til oppfølgeren med en mer spontan plate, bestående av b-sider av et mer tilforlatelig uttrykk. Dette har blitt til Leaving Songs, men den bærer ikke noe preg av å være et b-prosjekt. Tvert imot. Disse guttene viser på imponerende solid vis at forskjellen mellom temperert og arktisk prærie kanskje ikke er så stor som man skulle tro. Den umiddelbare live-i-studio atmosfæren er dessuten svært kledelig, og passer som fot i bootsen til den tilbakelente og akustiske amerikanske folkmusikken som preger Leaving Songs.

På noen plater er det mulig å høre fra første tone at dette er bra saker, slik tilfellet er med Leaving Songs. Bortsett fra irsk-inspirerte ”You Think You Don’t Know Me” (en fin låt å både danse og sloss til), er dette musikk med svært sedate stemninger. Åström synger stødig og godt med sin litt nasale, mørke stemme, og de andre musikerne backer opp på utmerket og stilsikkert vis. Det kan minne om både Uncle Tupelo og Whiskeytown, men også om Will Oldham og Smog. Ikke spesielt lystig, med andre ord, men med klare og sterke bånd til både moderne, alternativ countryrock og den mer nakne folkstilen vi kjenner fra åssidene i Appalachene.

På omslaget sies det: ’We made this music just because we wanted to have fun’. Det er bra, for dette har også blitt en plate det er svært hyggelig å høre på. I en genre som etterhvert har blitt klisjefylt, klarer Åström å ri innom de fleste uten å ende opp som en kopist, og det er i første rekke takket være solide låter. En coverlåt er det også funnet plass til, og det er Jerry Jeff Walkers velbrukte ”Mr Bojangles”, som sklir prikkfritt inn i denne samlingen.

Northern Blues (Startracks, 2001)
Innspillingen av Northern Blues startet tilbake i 1999, men utgivelsen ble satt til drøyt to måneder etter Leaving Songs. Den befester svenskenes stilling som et av de sikreste kortene innen norr-country, nært beslektet til sine americana-kolleger riktignok, men med nok egenart til å skille seg ut; tekster om langrenn, samt gran og fjell på omslaget gjør sitt.

I motsetning til Leaving Songs er Northern Blues mer produsert, med mindre plass til hjemmekos, men med et mer genreløst preg over seg. I tillegg til leirbål-følelsen trekkes det inn pop-elementer (da med hovedvekt mot 60-tallet, harmonisk vestkyst og midt-i-veien poprock som REM). Det er ingen tvil om at det er dette som er selve Albumet, som på den lange ferden har mistet litt av sjarmen som gjorde Leaving Songs til et så hyggelig bekjentskap.

Tekstene til Åström er fortsatt ikke av det lystige slaget, og omhandler i all hovedsak kjærlighetens vanskelige sider, av og til enkle mot det banale, av og til hatefulle og bitre (som i det fengende refrenget på ”How Can You Live With Yourself” (’I hope you’ll burn in hell’), men også med et anstrøk av håp (som i ”She Loves Me”). Navlebeskuende, reflekterende og ikke minst passende til deres musikalske stil. De ti låtene tilhører alle en like stor del av det puslespillet som skaper helhetsbildet av Northern Blues. Som en del av dette finner vi også tilløp til hardere gitardreven rock i ”Not There”, hvor Åström mest av alt minner litt om en annen forkjølet nordboer i canadiske Hayden.

The White Birch
Det var en gang en liten bjørk som vokste i rockeskogen. Den var ungdommelig utålmodig etter å vise seg frem, men vaklet på en altfor tynn stamme og overvurderte sine egne krefter. Så gikk det et par år. Neste gang vi støtte på treet igjen var det høst. Bladene hadde gulnet og treet var mye vakrere nå, men stod likevel noe anonymt sammen med de mange andre i skogen. Enda noen år passerte, og bjørka var nærmest glemt, helt til den dukket opp igjen en kald novemberdag i 2002. Den var fullvoksen nå, men det var den samme som vi hadde sett i vår ungdom, ingen tvil om det. Med nesten alle bladene borte avslørte den en majestetisk skjønnhet og stoisk ro som skilte den ut fra de andre trærne, og plutselig ble det klart; det var vinteren som var denne hvite bjørkas blomstringstid.

Star Is Just A Sun (Glitterhouse, 2002)
The White Birch er altmuligmann Ola Fløttum (Salvatore, Portrait Of David), trommis Hans Chr. Almendingen og bassist Ulf Rogde, og de har tatt seg god tid med sin tredje utgivelse. Star Is Just A Sun er mikset av Deathprod/Helge Sten, og han høres også ut til å vært en inspirator for hele sluttresultatet. Dette har blitt en blek og vinterkald plate som etterhvert tiner opp inne i ørene våre, nærmere mediterende drømme-pop enn noengang. Bandet har siden People Now Human Beings (1998) finpusset sine mer stillferdige sider, og referansene til opphavsnavnet Codeine (som slapp smått klassiske The White Birch i 1994) kan nå bygges ut med sen Talk Talk, Movietone, Rivulets, Hood og Labradford.

Star Is Just A Sun er lavmælt fremført og minimalistisk organisert. Fløttums fremtredende, skjøre vokal høres ut til å være tatt opp i søvntilstand, svevende og uhåndgripelig. Den kler det tilbakeholdne uttrykket i musikken, som bygges rundt repetitive melodier med ambiente klanger. Selv om lydbildet er strengt har de lykkes i å få frem en detaljrikdom som fester seg over tid ved å la organiske instrumenter som piano, bass, gitar og fiolin blandes forsiktig med pålegg av keyboards og elektronikk. The White Birch har klart å forene disse elementene og skape et sammenhengende hele som binder platen sammen.

Denne prosessen har tatt en god stund, og noen av låtene kan spores flere år tilbake. Keyboardist Frode Løes Arnesen og vokalist Lotte Halstensen (som kommer Julee Cruisende inn på nydelige ”Love Is So Real”) bidrar derfor selv om de ikke lenger er tilknyttet bandet. Fløttum har også jobbet en del med sitt soloprosjekt Portrait Of David mellom bjørkenes to siste utgivelser, og det er tydelig at hans estetikk kommer sterkt frem også i The White Birch. ”Beauty King” er den eneste låten med rytme over dvalestadiet (uten at det virker spesielt forstyrrende), og er den som minner mest om ’gamle’ White Birch. Det var også bra saker, men savnes ikke lenger nå. Etter den meget sterke åpningen med ”Breathe”, ”Silly Malone” og ”Love Is So Real” trenger ikke The White Birch å gripe til ytterligheter for å få oss til sitte i ro, og deres sakrale toner følger oss litt for lett inn i søvnen for å veve drømmer videre derfra.

Selv om de ikke skriver like mørke tekster som dikteren Tor Jonsson, kan man ta seg i å minnes hans ord om Bjørka og Hausten, som et poetisk utdrag av den dunkle følelsen Star Is Just A Sun etterlater oss i:

Ja, hausten kjem så snart han tør
og heile landet vil han ha
Sjå bjørka bøyer seg mot sør
i bøn – og misser sine blad

Og bjørka står som sviken brur
med rim i ris på haug og horg
Ho susar kring-om der eg bur
og liksom eg ho syng om sorg

The Come Up For Air (Glitterhouse, 2006)
The White Birch tar seg god tid. Deres siste to plater kunne omtrent dannet ytterpunktene i hele karrieren til The Beatles for å sette utgivelsesfrekvensen i et perspektiv. Men så har da heller ikke Oslo-trioen noe uttalt mål om å fornye seg gjennom raske løsninger og hastige karrieregrep. Det er de små detaljene, den lange veien mot et perfeksjonert uttrykk og ikke minst det å tålmodig meisle ut rom og takhøyde tilpasset bandets grunnleggende fundament som er deres kjennetegn. På Star Is Just A Sun (2001) styrte de inn mot mer lydmessig glisne og tempomessig varsomme marker. På Come Up For Air har de utviklet stilen fra forgjengeren ytterligere. For det meste til det bedre.

For det første virker lydbildet mer konsentrert. Det er mer luftige rom på her. Lydbildet er mer renskåret, krystallene trer klarere frem. Vokalist Ola Fløttum synger med større autoritet, men falsetten er fremdeles skjør som et løvblad i oktober. Låtene er mer markante, stiliserte mot det minimale og fremhevet av Helge Stens presise produksjon.

Etter en noe anonym oppstart (”Seer Believer”) åpenbarer det seg et kjede av låter med lang gyldighet. ”Storm-Broken Tree” smelter på tungen, ved hjelp av Isak Anderssens cello, et regndryppende piano og vindsus henledes vi her mot et høstbetont landskap. Men som bandet selv har meldt, søkte de denne gangen et mer luftig og ’oppstemt’ uttrykk, og Come Up For Air nyter godt av dette. ”Your Spain” drives fram i et bestemt tempo, mykes av et himmesendt keyboard, og har et slags dempet majestetisk potensiale som rett og slett er veldig flott. ”Your Spain” er den fremste representanten for den optimistiske melankolien Fløttum & co har jobbet mot denne gangen.

”We Are Not The Ones” har en, om mulig, minimalistisk popsjarm med et kledelig, catchy preg. Det er i slike øyeblikk The White Birch er aller best; i grensene mellom det såre og det sterke. ”Silent Love” vibrerer også i dette spenningsfeltet, men lykkes ikke i like stor grad å gripe lytteren. ”The Astronaut” deles et sted mellom Tindersticks’ dunkle crooning og Slowdives drømmerier, og nydelige ”New Kingdom” – den andre låten Susanna Wallumrød synger på – minner om en slags Chris & Carla i Twin Peaks, og fungerer som en tindrende vakker avrunding, tilbake fra dypet og opp i luften igjen.

Bare unntaksvis blir låtene mer behagelige enn gripende, og det er særlig midtpartiet som ikke er mer enn akkurat passe engasjerende. Det skyldes like mye styrken til låtene rundt, og selv om bandet med dette avslører den stramme linen de balanserer på, er det solide helhetsinntrykket aldri truet. Det er i første rekke en sammenhengende plate The White Birch har skapt – igjen.

Tidligere har jeg tydd til dikteren Tor Jonsson i et forsøk på å beskrive musikken. Denne gangen har de gjort jobben enklere ved å titulere en låt ”The White Birds”. Selv om trioen har myknet noe, så kan det være en god anledning for igjen å plukke fram igjen ”Kvite fuglar”:

Til deg, du kjære,
flyg siste tankane –
Kvite fuglar
flyg or buret

Ein gong møter eg deg, du kjære,
på stille stader,
der kvite fuglar
syng i treom.

En hvit bjørk må det være.

Jens Carelius: The Beat Of The Travel (Viking, 2009)
Ut fra låttitlene å dømme er The Beat Of The Travel en plate som handler mye om å reise, om å være på vei – og på veien. Om hilsen og avskjed. Den åpner da også med å ’…leave tonight on the streets of strangers…’ og avrundes 40 minutter senere med ’Lead on, I’ll follow soon’. Tekstene i seg selv er mindre opplagte enn hos den gjengse vagabond, men Jens Carelius fra Sandvika har også lagt ut på en lengre musikalsk ferd. Han tar løftet fra soveromspoet til allsidig popkunstner, med større lyd, modne arrangementer og bredere pensel enn på debuten fra 2008.

Ja da, han har både Leonard Cohens fortellerstil, Nick Drakes vokale fraseringer og rullende gitarspill intakt. Han har et klart hjertebank for britisk 70-talls folkrock, men med et fullt skramleorkester bak seg drar han liksom skyene til side og fører oss fra cordfløyel og tekopper til mer jordfarget rock. Ikke ulikt samme prosess som Sam Beam (Iron & Wine) eller Andy Cabic (Vetiver) har gått de siste årene.

Særlig imponerer han ved å bruke de mange og dyktige medmusikerne aktivt. Grandiose ”Face Of A Dream”, huskende ”Faces Leaving On A Train”, jublende ”The Talent” og smygende ”Into The Fog” er store låter på smittende, melodisk opptur. Disse løftes ikke minst av delikate arrangementer – de kvinnelige koristene må virkelig trekkes frem – og en offensiv holdning fra den ellers så forsiktige trubadur. Det blir kanskje ikke det store særpreget, men resultatet er svært imøtekommende.

Carelius’ fingerplukking og mer intime, folk/bluesbaserte viser skal heller ikke undervurderes, om de ikke når helt fram på samme vis. Men også disse krydres med detaljer som trekker opp. En tuba på ”The Visit”, de dramatiske strykerne på ”Chaney”, den langsomme oppbygningen i ”Strange Roads”. Carelius har gjort mye riktig her.

Jens Carelius står fram som en fullverdig artist, om ikke fullkommen. Han har vokst som låtskriver, våger å bruke stemmen sin, imponerer som arrangør og har i det hele tatt funnet sin egen vei langs veien. The Beat Of The Travel er rett og slett blant årets mest positive utgivelser.

Ai Phoenix: Lean That Way Forever (Racing Junior, 2002)
Å bli sendt til rektor er sjelden en drømmesituasjon for slemme skoleelever. Vokalist Mona Mørk tjener sitt daglige brød som rektor i Austevoll utenfor Bergen, og hvis elevene hører denne platen så spørs det om det ikke heller blir lang kø for å komme inn på hennes kontor.

Lean That Way Forever er deres tredje langspiller. The Driver Is Dead (2000) var et aldri så lite gjennombrudd for bandet og fikk fortjent gode mottagelse både her hjemme og utover i Europa. Ai Phoenix teller nå bare tre faste medlemmer; Mørk, Patrick Lundberg (som skriver de fleste låtene) og Bosse Litzheim som stort sett sitter bak trommene. God hjelp har de dessuten fått av bl.a. Pedro Carmona-Alvarez (Sister Sonny) og eks-medlem Espen Mellingen. Innspillingen har tatt omtrent ett år, og er foretatt på fem forskjellige steder. Det hele henger likevel naturlig og godt sammen, og dette har ikke bare blitt bandets beste så langt – Lean That Way Forever kan gjerne bli en av årets beste norske utgivelser.

Bandet fortsetter med sin utforskning av akustisk drømmepop fylt at svale melodier og sår skjønnhet. Litt mer vekt på sorg enn på munter, men likevel et snev lystigere enn sist, og på god vei bort fra lo-fi-garasjen mot en modnere form for delikat og smektende pop. Mona Mørk hvisker minst like innbydende som Hope Sandoval (Mazzy Star), og får av og til selskap av Lundbergs minst like forsiktige stemme. Alene eller i duett står de godt til den minimale bruken av gitarer og Moog, sammen med et trekkspill, bass eller av og til litt forsiktig rytmebruk. En banjo kan klimpre rolig i det fjerne, og en slidegitar får flyte forbi. Det virker som alle de involverte deler en felles forståelse som gjør at det låter naturlig, og jeg savner aldri et større lydbilde. Ai Phoenix skaper i stedet store, luftige rom som er behagelige å være i, særlig når melodiene er døsige som varme, late sommerdager man håper aldri vil ta slutt.

Fra den slentrende åpningen ”Mountains And Castle” tar de oss med til sakrale steder, og en drøy halvtime senere våkner vi igjen til endelig stillhet etter ”Very Kind”. Det er ingenting som har ødelagt den drømmeaktige stemningen i mellomtiden, og enkelte spor er endog av himmelsk karakter (”Bird Whispering”, ”Don’t Be Afraid”). Vi har dessuten flanert i Paris med coverlåten ”The Song From Moulin Rogue (Where Is Your Heart)”, hentet fra John Hustons film fra 1952. Blant andre høydepunkt kommer jeg stadig tilbake til den sugende bassen til Carmona-Alvarez på ”Ice-Cold Storm”, nydelige ”Hopscotch” (skrevet med utsikt til skolegården?) og gråtunge ”Storyteller”.

Ai Phoenix makter stort sett å holde lytteren våken. De kunne gjerne strukket ut enkelte spor, for det er det plass til. Låtene er bygd opp med stort utviklingspotensial, men i det øyeblikket vi dras inn, slipper bandet taket til fordel for en ny. Uansett, sammen med Fredrikstad-bandet Peru You har Ai Phoenix vist at to av de beste banda innen innadvendt og vakker popmusikk for tiden, kommer fra Norge.

José González
González har bakgrunn fra ymse hardcore-band, men akkurat det er vanskelig å spore på hans soloplater. Ei heller er det hørbart at han er fra Göteborgs betongforstad Hammarkullen. González har et vennlig, sofistikert uttrykk som raskt leder tankene mot stillfarne trubadurer som Nick Drake og Elliott Smith.

Veneer (Imperial, 2003)
Veneer er et meget trivelig selskap med en mann og hans gitar. ”Slow Moves” er en talende åpning; González krumbøyd over gitaren med lukkede øyne, fingrene danser trent over brettet, stemmen er bløt, nesten hviskende, innbydende. Hans foreldre er fra Argentina, kan jeg lese, og når man også vet at González er oppvokst med mye sør-amerikansk musikk, forklarer det kanskje den huskende bossaen ”Remain”, som skaper en fin, rytmisk motvekt til den ganske så ensomme stemningen som ligger i hans stemme. Drake-lignende gitarplukking på ”Lovestain”, ”All You Deliver” og ”Stay In The Shade”, særlig sistnevnte er en fin sak med forsiktig bruk av perkusjon, plasserer Veneer et sted mellom Five Leaves Left og Pink Moon. Selv om det er lett å høre at José González er dreven med gitaren, har han selvsagt ikke helt de samme besatte stilen. Legg også særlig merke til ”Heartbeats”, en riktig så omstrukturert og nedtonet versjon sammenlignet med originalen av The Knife.

Ingen av låtene griper inn for å forstyrre den atmosfæren som González etablerer innledningsvis, så Veneer er akkurat passe kort med sine 30 minutter. Det sikrer at jeg slipper å surmule for mye, og kan heller glede meg over at vi har fått et nytt, interessant bekjentskap som vil kle både høst og vinter på best tenkelige måte.

In Our Nature (Imperial, 2007)
Fire år har spankulert sin vei siden José González skjenket oss sitt vakre debutalbum. I løpet av årene som har gått har han reist mye rundt med sin kassegitar, spilt sammen med blant andre Zero 7 og Savath & Savales, samt fått et relativt kjent navn over there: Opptreden på Conan O’Brien, brukt i The O.C. og ikke minst i den fabelaktige reklamefilmen for et fjernsynsapparat (den med ballene som triller nedover gatene i San Francisco). Jo da, karrieren har saktens smilt til den svenske trubadur med de triste viser.

In Our Nature er skuffende, den lange ventetiden og  forventningene tatt i betraktning. Det er en kort plate, den klokker inn på halvtimen – og da går omtrent en tredel av platen med til sistesporet. Den innebærer ingen særlig utvikling, verken på låtskriver eller produksjonssiden. Det er i det hele tatt en ganske ordinær plate – isolert sett, og det er kanskje det som teller, er det selvsagt flott musikk som presenteres fra González.

Hans dype stemme, den starter gjerne litt langt nede, er både varm/innbydende og kjølig/distansert, gitarspillet er flott og de nostalgiske melodiene triller ut som, vel, fargerike plastballer i sakte film nedover mot Stillehavskysten. In Our Nature skriker ikke om oppmerksomhet, det er en plate som du selv må ønske velkommen, bruke tid på og ta langsomt innover deg.

González gjorde seg sist særlig bemerket med versjonen av ”Heartbeats”, og har i det hele tatt en svakhet for å omforme låter inn i sin nakne klangverden. Denne gang er det Massive Attacks ”Teardrop” som blir joséfisert, i en utgave som ikke utmerker seg det fra øvrige repertoaret. Den har blitt naturlig integrert i hans natur og uttrykk. Plusspoeng deles også ut for tekstene. ”How Low” tar blant for seg en viss invasjon, og selv om det ikke er spesielt kontroversielt, så viser det en vilje til å ta opp tematikk utenfor eget hjerte. ’Invasion after invasion, this means war. Someday you’ll be up to your knees in the shit you seed’.

Det er ikke helt fair å holde mangelen på utvikling mot González. Han holder på sin stil, og han gjør det med stil. Jeg tar meg likevel i å savne noe mer broderier, ikke minst på de låtene som hinter mot hans søramerikanske bakgrunn. Tendenser til akustisk samba kunne vært utnyttet i større grad, han kunne med hell strukket formelen ytterligere – både med instrumentalister og gjestevokalister. Men du all verden, her er det mye fint. Tittelkuttet er et svalt møte mellom nordisk mentalitet og Californias temperatur (Jim Stärk vs. Crosby, Stills & Nash) som kunne vart evig, mens Nick Drake-lignende ”Abram” kan representere hans mer innesluttede side.

De som anskaffet Veneer vet hva de går til, og kan gjøre det med glede. De som ikke gjorde det, har et godt bekjentskap til gode.

Christian Kjellvander: Songs From A Two-Room Chapel (Startracks, 2002)
Alle som kjenner til Christian Kjellvander vet at det ikke er noen grunn til å bestride hans talent som låtsnekker. Som frontfigur i både Loosegoats og Songs Of Soil (sammen med broder Gustaf) har svensken i stor grad bidratt til å sette grannelandet på kartet som Europas fremste bærere av rootsbasert countryrock, sammen med for eksempel Nikolai Dunger og Kristoffer Åstrøm. For de som er opptatt av det ’autentiske’ så vil det sikkert være betryggende å høre at Kjellvander faktisk er halvveis amerikaner, men flyttet tilbake til Sverige tidlig på 90-tallet. Reiseveska må ha vært tung, for det var en solid arv han drasset med seg. Alt dette vet vi allerede fra de to nevnte band, men sannelig har ikke den fortsatt unge mannen spart noen av sine mest inspirerte øyeblikk til solodebuten.

Songs From A Two-Room Chapel har blitt en meget sterk plate. ”Homeward Rolling Soldier” slår an tonen – i dobbel forstand. Kjellvander har nemlig på ingen måte endt opp i en mørk krok alene med kassegitaren under armen, her klemmes det umiddelbart til med potent og fengende gitarrock som er svært smittende. Melankolien er hele tiden nærliggende i Kjellvanders viser, dog ikke så fremtredende som hos Songs Of Soil, og melodiene er uten unntak medrivende enten det går i dur eller moll. Svenskene har jo en visetradisjon som ligger langt foran vår egen, og Kjellvander overfører på naturlig vis sin blandingsbakgrunn til musikken. Han presenterer akustiske singer/songwriter-perler med flisbelagt rootsrock uten at det en eneste gang går på bekostning av helheten. Blant de mange gjestemusikerne finner vi dessuten en rekke av medlemmene fra Songs Of Soil/Loosegoats og deres innslag av pumpeorgel, sag, fele/strykere, trompet, pedal steel, trekkspill og piano bidrar ytterligere til å prege denne strøkne og godt arrangerte produksjonen, anført selvsagt av Kjellvanders tunge og alvorlige Richard Buckner/Damien Jurado-lignende stemme solid plantet i sentrum, balanserende mellom hjemlengsel, reise og hjemkomst – melankoli, bevegelse og rotfasthet. Og i himmelen nikker Gram og Townes anerkjennende.

Cinnamoon: singletrilogi (HoneyMilk, 2002)
I stedet for å gi ut en vanlig EP, bestemte Cinnamoon for å dele den opp i tre separate singler, alle i et begrenset opplag. Ethvert band som er villig til å arrangere tre gratis slippkonserter, hylle singleformatet og nøre oppunder musikkelskeres samlemani og estetiske sans fortjener all mulig respekt.

Første kapittel i Cinnamoons singel-trilogi er Sinking Stone/Roll On. Den har et gammelt bilde av en soldat på omslaget, og det ser sannelig ut som en ekte cowboysoldat fra borgerkrigen. Det er et passende bilde, for kvartetten spiller som vanlig melodiøs, tidløs rock med et ikke ubetydelig snev av amerikansk country i seg. ”Sinking Stone” er en duvende, gitarbasert kraftlåt med en orgellyd som om de har kommet fra George Drakoulias varme studio. Låten domineres av Joachim Åkerstrøms malmfulle stemme, som bidrar til at de minner både om Grant Lee Buffalo, Steve Earle og Madrugada på samme tid. ”Roll On” er langt mer neddempet, og er singelens egentlige ’a-side’. Ina Tangerud synger duett på nydelig vis, og gjør uttrykket litt rundere i kantene, mens strengmester Geir Sundstøl legger på ’red hot’ pedal steel. Det har blitt en vakker ballade, på noe som er en vel gjennomført førsteomgang for Cinnamoon.

So Low/Angels By Day er bidrag nummer to i Cinnamoons singeltrilogi. Alle tre platene er holdt i samme stil når det gjelder design, men på denne er soldaten erstattet med et bilde av en eldre amerikansk bil. Igjen passer omslaget godt til innholdet, dette er perfekt cruise-rock for stripa på vei inn i solnedgangen. ”So Low” er en av de flotteste låtene Cinnamoon har skrevet. Det er en ’all-american’ powerballade med orgel, nydelig kor og litt twang i blodet. På ”Angels By Day” bidrar den canadiske særlingen Geoff Berner på trekkspill og skaper en riktig så hyggelig leirbål-stemning. Igjen, en traust, stødig men ganske så uimotståelig ballade. Begge disse langsomme, fyldige låtene viser et band som er sikre på seg selv, og som behersker sin dyrking av den amerikanske mytologien til fulle. To av tre singler er dermed unnagjort, og hvis den siste holder like høy kvalitet som de to foregående bør kanskje Cinnamoon vurdere å samle alle til en sterk EP.

Tredje og siste del av Cinnamoons trilogi består av låtene ”Madman” og ”Hooper Hill”.
”Madman” er en type låt som Cinnamoon behersker veldig godt. Det betyr høytidelig, nesten pompøs trad-rock, som beveger seg med langsomme duvende bevegelser. Slidegitar og vokalharmonier suger lytteren inn i en stemningen. Som på de fleste Cinnamoon-låtene går det an å trekke en linje mot store deler av klassisk amerikansk gitarrock, fra The Band til The Dream Syndicate, og opp til Pearl Jam og Live. ”Hooper Hill” er nok den svakeste låten av de tilsammen seks, til tross for fint fiolinspill av Gudrun Gundersen. Her forlater Cinnamoon sitt mest stødige uttrykk, og tilnærmer seg en mørkere og mer støyende stil, nærmere 16 Horsepower og The Gun Club. Det er fornuftig at de forsøker å utvikle sitt sound, men de lykkes ikke helt med “Hooper Hill”.

Etter å ha hørt gjennom disse tre singlene etter hverandre, som en sammenhengende EP, er jeg litt nøktern i forventningene. For at bandet skal fungere like bra som på to-spors singler har de nok godt av å utvikle sin egenart noe. Hvor den ligger, er det bare de som vet.

Washington
Denne Tromsø-trioen gikk tidligere under navnet Gorgeous, men har nå bestemt seg for å endre dette til Washington. Det første bandnavnet deres er fremdeles mest dekkende når det gjelder å beskrive musikken de lager. Den er nemlig gorgeous.

Black Wine (Bauta, 2003)
Hvis disse fire sporene er representative for hva Washington har tenkt å stelle med fremover, vil jeg mene at nystartede Bauta sitter på en musikalsk gullgruve. Black Wine EP viser et band med relativt bredt spenn i uttrykket, uten at de mister identiteten som hele tiden ligger i bunn: Vemodig, vakkert og følsomt, Washington spiller egenartet pop med teft for å skrive originale låter. Stilmessig vil jeg plassere bandet opp til den mer emosjonelle delen av moderne arktisk tristesse, og fornærmer forhåpentligvis ingen ved å referere til artister som Radiohead, Logh og Sigur Rós.

Have You Ever er navnet på det tilbakelente åpningssporet, og umiddelbart kan Washington minne noe om Radiohead rundt OK Computer. Steelgitaren sørger for at vi i tillegg kan føle en sval bris av sørstatskvelder og leirbål, og vi havner raskt i et sedat stemningsleie. ”Have You Ever” er en uventet positiv åpning på en plate med et såpass tacky cover. På ”A 20’s Travel Guide” øker de popfeelen noe, og beveger seg nærmere catchy 60-tallspop. En hyggelig og fengende låt, men den som faller mest utenfor på EP’en og paradoksalt nok er mest forglemmelig. Akustiske ”Losing You” tar oss tilbake til mørket, med mer vekt på det dvelende og stemningsskapende. En tung klagesang med et ubrukt potensiale. Den slutter i hvert fall noen minutter for tidlig! ”Losing You” flyter uansett over i det aller best sporet, avskjeden ”Dead Men’s Choir”. Rune Simonsen viser seg som en særegen vokalist, og kler den store klangen han får av produsent Lars Lien. Igjen går det sakte for seg, men her tar de seg nødvendig tid til å bygge opp til en episk låt som viser at det også skjuler seg storslåtte krefter i trioen. Akkurat det er noe jeg håper bandet viser både på scenen og ved senere anledninger.

Ja visst har Washington fortsatt en del å gå på, både når det gjelder arrangementer og produksjon, men det er likevel ikke ofte en debutant av dette kaliberet kommer deisende. En av årets mest positive bekjentskaper, og et band jeg både tror og håper at vi kommer til å få stor glede av fremover.

Maker Of Time (Bauta, 2004)
Black Wine dyrket et mørkt og mystisk landskap et sted mellom Nord-Norge og ville vesten. Nå er de klare for en oppfølger, med god mottagelse både for EP’en og konserter i sekken. Det er dermed lov å stille litt høyere krav nå, men også med en visshet om at dette er et band fortsatt helt i startgropen av sin karriere.

Maker Of Time virker mer forseggjort, fra omslaget til selve produksjonen. Men noe av den fascinerende mystikken har blitt erstattet av et mer stilrent sound, en utvikling i hvert fall jeg ikke helt er komfortabel med. Lars Lien har hatt besøk av Tromsøværingene i Brygga studio, samme mann legger også helt korrekt til tangenter på låtene. Det løfter en utgivelse som mangler et spor som ”Dead Men’s Choir”, det mektige høydepunktet fra forrige EP, fra å bli litt for blodfattig.

”Maker Of Time” er ikke helt ulik ”A 20’s Travel Guide” fra debuten, selv om vokalist Rune Simonsen nå tråkker Jim Morrisson farlig nær. Det er et helt klart singelvalg. Låten virker som deres mest gjennomarbeidede, og den har et klart hitpotensiale; tidsriktig melankoli koplet til en fengende melodi som også kunne tilhørt The Doors rundt The Soft Parade. På stillferdige ”Velvet Room” lukkes øynene og Simonsen crooner inn mot Morten Harket, Paal Flaata eller Thom Yorke, uten at det kommer så mye annet ut av det enn at det er veldig fint å høre på. Vokalen spiser det meste av lydbildet og det er greit nok, mannen har en Stor stemme som krever mye plass. ”My Sea” er platens mest tilforlatelige, Simonsen lener seg tilbake i falsett og viser liksom hele registret sitt på en hyggelig akustisk vise. I tillegg til disse tre avsluttes platen med noe så spennende som en ’radio edit’ av ”Maker Of Time”.

Washington er utvilsomt et band med potensiale. De har vokalisten, vyene og ferdighetene. På den kommende langspilleren vil det nok vanke flere lovord hvis de i tillegg blander litt rødt i den gråbleke kuløren de farger sine låter med. Det er nemlig en tynn linje Washington balanserer på, mellom det inderlige, storslåtte, og det ganske så intetsigende, pregløse.

A New Order Rising (Bauta, 2004)
Det skulle vel egentlig kommet som en overraskelse, når et band leverer en så solid debutplate. Men med to lovende EP’er bak seg er A New Order Rising mer en bekreftelse på høye forventninger. Det gjør selvsagt ikke prestasjonen noe mindre. De har nemlig laget noe som lukter årets beste norske popalbum.

Washington graver ikke ny grunn, det vil være en litt for drøy påstand. De befinner seg i det betente grenselandet mellom det følsomt intime og distansert storslåtte, inspirert trolig av The Doors, Radiohead og Jeff Buckley. Her hjemme har denne lavmælte storslagenheten fått en oppsving de senere år, med artister som Thomas Dybdahl og Jim Stärk som de mest suksessrike og Midnight Choir som de mest etablerte. Ikke så fryktelig spennende kanskje, men ikke desto mindre fungerer det godt også for denne trioen. I likhet med nevnte herrer frontes Washington av en vokalist med gudbenådet stemme. Rune Simonsen har evnen til la sin rike silkerøst gå fra inderlig alvor til høy falsett uten å miste balansen, og han skaper nødvendig vind i låter som ikke alltid er så stormfulle i seg selv.

De tre har fått hjelp fra blant andre produsent Lars Lien som har dresset opp platen med et behagelig lydbilde, han står også bak det fete orgelet på inntogsmarsjen ”Black Wine”, Roald Øien trakterer pedal steel som skaper præriestemning på for eksempel ”Have You Ever” og ”A Long Poem About The Acts Of Heroes Or Gods” (den pretensiøse tittelen holder hva den lover, dette er platens mesterstykke) og Ane Marthe Bruns cello gir ”Bluebird” en forfinet klang av tristesse. Alle detaljer som underbygger stemningen som er Washingtons grunnleggende fundament: Langsomt smelter de isslottet de omgir seg med gjennom sitt nedstrippede uttrykk, forsiktige og følsomme, men ikke minst med en trygghet som er uvanlig for et så uerfarent band.

Nå er det ikke alt som er av samme kaliber som sugende ”Have You Ever” og ”Black Wine” (begge tilgjengelige tidligere), i hvert fall hvis man i likhet med undertegnede foretrekker bandets mørkere innfallsvinkler. ”Landslide” og ”Walking Man” blir dermed stående igjen som pen, men noe blodfattig pop. Washington tenderer mot det emosjonelt selvhøytidelige, men de unngår de verste fellene. ”Maker Of Time” er mer drivende, men har en noe irritabel Doors-rip off som det er vanskelig å skille bort. På ”River Run By Night” øker de med hell tempoet noe, før de lar platen flyte ut på havet med de evige tonene av ”Hymn” og ”A Long Poem About The Acts Of Heroes Or Gods”. Førstnevnte som en akustisk salme; sårbar, men sterk kunne den vært en avslutter god som noen. Men så var det dette lange diktet da. Ni minutter langt står det igjen som den låten som mest av alt både reiser denne platen virkelig støtt, og forhåpentligvis peker framover. Det er å håpe at Washington ytterligere dyrker disse mer eksperimentelle sidene av seg selv. Selv om Simonsens kvaliteter er udiskutable, så er det godt å høre at de også takler lengre, instrumentalpartier. ”A Long Poem…” er en sval vind av nord-norsk melankoli, mørketid og lange, åpne veistrekker. Roald Øiens pedal steel veves uanstrengt inn i det langsomme kompet som får lov til å gå og gå. Når Simonsen så kommer inn fra mørket for å hylle natten etter seks minutter er platens virkelig gåsehudøyeblikk et faktum. Dette er virkelig et flott stykke musikk!

Tanken på hva disse kan finne på når de får noen harde livserfaringer bak seg bør sende kilinger nedover ryggen på de aller fleste. Til da, A New Order Rising holder i massevis.

Muzzlewhite
Oslo-basert kvartett som spiller mørk, gitarbasert poprock med en ikke ubetydelig snert av alternativ country og amerikansk prærie over seg. De veksler mellom gyngende ballader og mer pompøs gitarrock, pakket rundt låtskriverkunst av det stødige og lavmælte slaget, tenk Lee Clayton, Warren Zevon, Nick Cave, The Gun Club og The Dream Syndicate. En mollstemt crooner, slepne gitarer som venter på å rulle ut piggtråd og en stenk av frynsete nerver er noen av deres fremste kjennetegn.

My Hero (Big Dipper, 2001)
My Hero er første vareprøve fra Oslobandet Muzzlewhites andre album. Mon om ikke det kan bli riktig så flott. Tittelkuttet er i hvert fall lekkert og alvorlig nok. Tore Aurstad har en mørk og balansert stemme, som sammen med Karen Joe Fields skjelvende vakre røst, minner mye om The Walkabouts-duoen Chris & Carla. En lavmælt kjærlighetslåt uten skarpe kanter, men med en smart gitar som lusker rundt og gir ekstra twang der det trengs. I en låt som ikke har særlig utvikling, kunne Muzzlewhite gjerne holdt den gående mye lengre enn de snaut fire minuttene den varer. ”Look All Over Yonder” (skrevet av Cinnamoon) går i hestetempo, men holdes igjen i tømme av Aurstads kontrollerte vokal. Til tross for litt trekkspill mot slutten, er den likevel for flat til å dra oss helt inn i prærien, og det savnes litt kreativitet for å sprite opp det noe statiske travet. Beste spor er sorgtunge ”Fuck-up”, en ny versjon av deres egen ”Henry’s Fuck-up”. Denne gangen i en ’minor versjon’, skåret til beinet, naken og enkel, står den som denne korte singlens mest moll-intense øyeblikk.

Det er ikke rare inntrykket man får etter drøyt ti minutter, men hvis disse låtene gir et innblikk av hvordan den komplette platen vil bli, så ser det ut til at vi kan gå vinteren betryggende mørkt i møte.

Muzzlewhite: s/t (Big Dipper, 2002)
Hele femten spor har Muzzlewhite klemt inn på sin timelange selvtitulerte andreplate. Som om ikke det var nok slår de til med en femspors bonus-CD på førsteutgaven, og gir dermed god valuta for pengene både når det gjelder kvantitet – og kvalitet.

Muzzlewhite er i stor grad Tore Aurstad, som står for bandets dype og alvorlige vokal. Ikke så ulikt Grant Lee Phillips, Robert Fisher (Willard Grant Conspiracy) eller Stuart Staples (Tindersticks), og resten av bandet bidrar også til å backe hans Store Stemme med et passende luftig uttrykk som er like åpent som himmelen over prærien i midt-vesten (og akkurat det fortjener vel medprodusent Andreas Berzcelly mye av æren for). De bygger ikke opp låtene etter klare melodiske linjer, men de er svært stemningsskapende, og klarer å fange det lengtende og flyktige preget som kjennetegner mye av amerikansk visetradisjon. Man kan kanskje si at Muzzlewhite tar sine arktiske hjerter inn i ørkenen og forener sin dunkle nordiske bakgrunn med amerikanske røtter.

Klokkespill, trekkspill og keyboards myker opp lydbildet ytterligere, og ikke minst gjesteopptredener av en del flotte kvinnelige vokalister. Karen Jo Fields synger duett på singlen ”My Hero”, Anette Gil (fra Seven) bidrar på ”Just Follow That Sign” og Sofie Navelsaker på ”Rocket Sun” – alle tre låtene er ballader av det smeltende slaget, og gjør sitt til at Muzzlewhite kan minne om Chris & Carla, Lee & Nancy eller Serge & Brigitte. Det er på disse roligste låtene Muzzlewhite spiller ut sine sterkeste kort. Enkelte anonymiteter glemmes dessuten lett med den sterke avslutningen i ”Just Follow That Sign” som er kledelig modernisert med et trommemaskin-beat, og ”Captain Morgan At Havana Club”, en orgeldrevet hand-in-hand allsang som etterhvert glir over i en nydelig trekkspill-snutt av den franske sorten.

Det mest betenkelige med Muzzlewhites plate er mangelen av en potensiell hitlåt eller en markant, original låt som kan skille den ut fra den store mengden. Det er (heldigvis) ikke lenger nok å være ’godt til å være norsk’, og det kan fort bli bandets kommersielle skjebne. Når platen først er i hus vil det være mye å glede seg over her – i lang tid. Men jeg tar meg litt i å lure på hva som vil lokke platekjøperne til å plukke ut denne i første omgang. Det er kanskje ikke så forbasket viktig, for dette er en kunstnerisk triumf – og det er vel tross alt det viktigste.

Bjørn Hammershaug