Foto: Astroburger 10 år senere, L-P. Lorentz/presse
Det er 20 år siden Astroburger kom svevende ned til Planet Oslo fra sin bane rundt solen. Her har de blitt værende og markert seg som leverandører av tidløs pop, et knutepunkt i Osloscenen og etterhvert som veteraner i norsk musikkliv. Eneste faste astronaut er Geir Stadheim (Don Bingo) som nå kan feire at et nytt studioalbum er ute. They Came From the Sun… er tittelen, og jeg møter Don Stadheim først og fremst for en samtale om denne platen.
Fem, tre, fire
They Came From the Sun… ble spilt inn i Spendless studio ved Grünerløkka lufthavn. – Dette er egentlig den første studioplaten vi har gjort. Denne gangen ble platen til i studio, mens vi tidligere har øvd inn låter og spilt de live, gjorde vi det nå helt motsatt, forteller Stadheim
Noe av grunnen til dette var at Astroburger ble redusert til en trio da David Gurrik og Andreas Grøtterud forlot bandet for et par år siden til fordel for henholdsvis utelivsbransjen (Hell’s Kitchen) og andre bandprosjekter (Bonk). Men trioformatet funket utrolig bra, i følge Stadheim:
– Det ble mindre lyd, så man hører detaljene tydeligere og vi overkompenserer gjerne med mye koring og rare soloer.
Selv om platen ble spilt inn som trio, er Astroburger allerede en kvartett igjen, da bassist Andreas Mastrup (The Jessica Fletchers) nå har blitt en del av bandet. Han ble med på tampen av innspillingen og har også spilt på deres to konserter etter utgivelsen. Flyktige strukturer har alltid preget dette bandet, men hvilken betydning har dette hatt for frontmannen?
– Det er både slitsomt og givende. Man må alltid starte på null, men det er mest en psykisk greie. Etter et par øvinger henger de fleste med på notene. Det er viktig at alle som er innom tenker litt og finner sin egen stil. Jeg hører veldig forskjell på Astroburger opp gjennom årene, men tror ikke så mange andre gjør det. Jeg tenker først og fremst på låta og om den blir fin. En Astro-låt skal være åpen og kan ta mange veier, og det går jo mye på hva de enkelte liker. Alle har sine fikse ideer og det er kult at ingen vet alt.
Jeg hørte rykter om at Rolf Yngve Uggen ble gitarist i sin tid uten å ha spilt gitar tidligere?
– Ja, det stemmer det. Han kom som bassist fra Lust-O-Rama og plukket gitar på første øving. Han kunne jo spille da, men hadde vel ikke spilt gitar i band tidligere. Men jeg husker fremdeles ordene hans fra den øvingen: ’Jeg kan spille gitar jeg, men soloer er uaktuelt.’ Det gikk vel cirka to låter før han dro soloen til “Take On Me” og han endte opp med å spille sammenhengende i syv minutter på In Orbit (1994). Så mye for ’Mr. Ikke-solo’, ler Stadheim.
– Litt moro da, at når han ble med i Gluecifer fikk han egentlig ikke spille noe særlig solo i det hele tatt!
Deadlines
Forrige plate Equalize It (2002) var en samler med utvalg låter fra et heseblesende stunt: 12 singler i løpet av ett år. De kom i mål, men ikke helt etter planen.
– Det var en skrullete idé fra Big Dipper, smiler Stadheim.
– Vi trodde de var gale da det ble foreslått, men siden det var ment på alvor kastet vi oss ut i det. Det var festlig det første halvåret, men allerede rundt påsketider begynte det å halte. Mye av problemet lå i det tsjekkiske trykkeriet, som ga utslag i absurde situasjoner:
– Jeg ringte for eksempel ned dit for å purre en gang, og hadde en samtale som gikk omtrent slik:
’What do you mean this colour K?’
’It means black’ (CMYK er den mest brukte fargekoden for trykking).
’Oh, so you mean black…?’
’Yes…’
– Men opplegget var artig nok og ga musikken en viss nerve, en abonnementsordning hvor kundene kunne gå og plukke opp en ny skive hver måned. Men vi ble ferdige innenfor året og for vår del var det viktig å følge planen, selv om det ikke ble så enkelt. Det ble en del surr og luften gikk på mange måter ut av ballongen. Men det er ikke dumt med deadlines.
Det har gått en god stund siden forrige skive. Hva har tatt så lang tid, er det mangelen på deadlines?
– Noe av grunnen var at David og Andreas forsvant i 2003. Men platen var faktisk ferdig i juni i fjor, så prosessen stoppet i mastringen (ved Andreas Møller) og igjen i trykkingen.
Omslaget på They Came From the Sun… viser tre utkledde romvesener som ser ut til å være hentet fra en innspilling av en Ed Wood-film. Men det er ikke Astroburgere som skjuler seg bak bekledningen av søppelsekker, yoghurtbeger og pappesker, kan Stadheim fortelle:
– Nei, bildet er hentet fra en bok om roboter som jeg leste. Det er faktisk fra et skuespill titulert They came from the sun…, satt opp på en barneskole i midt-vesten cirka 1973. Men det er faktisk flere som har pekt ut oss bak draktene, så det er vel en viss likhet.
Feil planet
Selv om Geir Stadheim og Astroburger har trillet ut flotte poplåter i snart 20 år, har bandet aldri fått særlig oppmerksomhet blant det brede lag i befolkningen. De har alltid vært et undergrunns Oslo-fenomen, et knutepunkt av folk som kan knyttes til for eksempel Bonk, Gluecifer, Tables, Kung Fu Girls, Anal Babes og Run Dog Run.
– Det er ikke mange som digger slik musikk, det er ren matematikk det, forklarer Stadheim. Vi startet med utgangspunkt i misnøye med de norske bandene på slutten av 80-tallet, som i hovedsak bestod av dystre, new wave gotiske etterligninger. Det var dødfødt i utgangspunktet å spille melodiøs pop og synge på engelsk. Vi har fremdeles ambisjoner, det står ikke på det. Vi har en klar type stil, så noe må skje med verden, ikke med oss. Vi har jo ikke hevet oss på noen bølge akkurat.
Hvordan ser du på den norske musikkscenen i dag?
– Jeg synes det har blitt et veldig velprodusert og industrialisert preg over det hele, og det virker som alternativ-scenen er veldig nede. De minste bandene vil gjerne fremstå som store og amerikanske, alle vil bli Idol, ingen vil bli Iggy og det er på en måte helt legitimt. Personlighetene har blitt borte, og det virker som folk planlegger veldig mye i dag, band virker ferdigproduserte omtrent før de har gjort noe som helst. Noe av grunnen til det ligger nok i fremveksten av hjemmestudio og den forenklede studio-teknikken som enklere kan fjerne ’feil’ under innspillingen.
– Det er rett og slett ikke noe særlig marked for norsk pop. Vi er små amerikanere alle sammen.
Pop-Norge rundt et bord
I løpet av intervjuet får vi selskap av to andre figurer fra norsk pop-undergrunn; Herjulv Arnkværn fra The Soft Rebels holder på å spille inn sin kommende plate i samme Spendless studios, ved hans side er Robert Birdeye fra jevngamle og nå oppløste The Tables. Sammen har disse tre herrene hatt en finger med det mest som har rørt seg i Oslopopen de siste 20 årene. Det er naturlig å høre med nestorene hvordan de anser Astroburgers rolle i norsk pophistorie.
Arnkværn, den første som omtalte Astroburger i norsk presse (i Beat-spalten Norske indianere, der hans omtale av munnspillet som ’munnspill fra helvete, i hvert fall ikke kromatisk’ førte til at han fikk det tilsendt i posten. Og det var kromatisk.) nøler ikke:
– Astroburger er en inspirasjonskilde for alt som har skjedd i undergrunns-Oslo, og er en ren utdanningsinstitusjon. Jeg har dessuten vært så heldig å få være med i tribute-bandet til Astroburger; kortvarige Don Bingo’s Astroburger, hyllestorkesteret som spilte gamle Astroburger-låter med manisk & regi av rektor Stadheim.
Birdeye er like klar i sin tale:
– Astroburger er Norges beste popband – det er ikke noe mer å si om den saken.
Astroburger kjennes også som et uforglemmelig liveband. Dette er tross alt bandet der vokalisten brekker beinet etter klatrestunt på Mars, og gjør neste konsert på John Dee liggende i sykesengen, eller som spriter opp sine konserter med egne cocktail-miksere.
Dagen etter dette intervjuet spiller Astroburger nok en strålende konsert i Oslo for å markere slippet av They Came From the Sun… Alltid vitale og spillekåte Astroburger spiller for en liten gruppe frelste pophoder, og serverer gamle og nye perler om hverandre. Det er 20 år siden de kom til denne planeten, og de svirrer fremdeles i sin egen bane et sted rundt solen.
Bjørn Hammershaug
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på Ballade.no 27.4 2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.
The Big Beast 